Er mobilbegrensninger som røykeloven?

Husker du da røykeloven ble innført? Det var store protester, men etter kort tid, var det ingen som klaget. Er det på samme måten med mobiltelefoner og annen digital teknologi?

Mange hevder, med rette, at voksne ikke forstår hvor viktig internett  og sosiale medier er for unge mennesker. Torgeir Waterhouse er en av de som stiller seg kritisk til at skoler innfører totalforbud mot bruk av mobiltelefon på skolen. På vår skole har vi gjort noen interessante erfaringer med dette. Men før jeg sier noe om dem: litt om røykeloven.

For riktig mange år siden, var det ikke åpenbart hvor skadelig det er å røyke, og det var helt vanlig å røyke i offentlige rom. I dag kan vi riste på hodet over TV-debatter fra 1960-tallet der debattantene røyker i studio, og vi kan undre oss over leger som reklamerte for sigaretter. Men verden går heldigvis fremover, og tobakksindustriens massive kampanjer møter i dag motbør. Røyking er ute – i dobbelt forstand.

Lovbestemmelsen som begrenser retten til å røyke på de fleste offentlige steder, populært kalt røykeloven, ble innført i 2004, altså lenge etter at vi visste hvor skadelig tobakk er.. Da den ble innført, var det store protester, og røykelovens «far», Dagfinn Høybråten, ble av mange ansett som Norges fremste «mørkemann«. I begynnelsen var det massive protester, men etter kort tid var de aller fleste positive til denne lovteksten.

Og jeg lurer på om vi reagerer på digitale begrensninger på samme måte som vi reagerte på røykeloven. Vi motsetter oss at staten eller andre offentlige instanser skal gripe inn i enkeltpersoners frihet. De færreste i Norge ønsker seg et totalitært samfunn (selv om det finnes en forhenværende statsråd som tilsynelatende beskylder alle som er uenig med henne, om noe slikt). Uenigheten mellom personer  og mellom politiske partier dreier seg om hvor stor frihet vi skal ha som individer og hvor store begrensninger staten skal gjøre i livene våre. Det var dette som var argumentet mot røykeloven: at den begrenset individets frihet på et område som bare gjaldt den enkelte.

Og jeg lurer på hvor lang tid det går før vi erkjenner at digital teknologi i tillegg til de mange positive mulighetene den gir oss også har noen åpenbart negative effekter, både for enkeltindivider og for samfunnet. Noen peker på økt ensomhet selv om vi er «connected» med hverandre hele tiden.  Noen peker på svekket oppmerksomhet og konsentrasjon. Og jeg spør meg selv: hvor lang tid går det før vi innfører begrensninger i bruk av digitale enheter – for digitale leverandører eller for vanlige borgere?

Jeg hører om flere som innfører «mobilbegrensninger» i private hjem, slik denne familien gjorde. Jeg har venner som har vært nødt til å be gjestene sine om å legge fra seg mobiltelefonen når de kommer på fest. Og det er her erfaringene fra vår skole kommer inn. Vi har ikke totalforbud mot mobiltelefoner, men vi innførte for et år siden MUTE på vår skole. MUTE er en forkortelse for MobilUTE, og betyr at dersom elevene skal bruke mobiltelefonen sin i pausene på skolen, må de gå ut av bygget. Dette gjelder også når det er kuldegrader eller regn. Da vi foreslo dette for elevrådet, var de sterkt imot det. De sa, som bl.a. Elisabeth Staksrud helt riktig poengterer, at mobiltelefonen nesten var en del av dem selv og at de ikke ønsket å legge den vekk. Motstanden var svært tydelig.

Etter snart et år er holdningen en helt annen. Denne uka har jeg fått tilbakemelding fra flere elever om dette, bl.a. gjennom SU, og endringen i holdning ligner på holdningene til røykeloven. De fleste elevene er glade for dagens ordning, og de erfarer at stemningen og aktivitetene i pausene er helt annerledes nå enn før vi innførte mobilbegrensningen. Mange synes det er fint at voksne på skolen minner dem på at de må gå ut hvis de skal bruke mobilen (de færreste går ut), og de forteller at de «glemmer seg» når de sitter med mobilen i pausen.

Og derfor er jeg både enig og uenig med Waterhouse, Staksrud og andre som påpeker at vi voksne ikke bør ta fra ungdom digitale dingser, men i stedet spørre dem hvordan de har hatt det på nettet i dag. Jeg tror vi som voksne må gjøre to ting: vi må anerkjenne ungdoms liv på nettet og hjelpe dem til å oppføre seg ordentlig også på nett, men samtidig må vi sette noen grenser for deres tilgang til digitale fristelser. Vi kan som voksne tenke omtrent som dette: «Javel er den digitale verden en viktig del av de unges liv, men vi ønsker ikke at det skal være hele deres liv. Og som voksne ønsker vi å påvirke nåtiden og fremtiden, bl.a. gjennom forventninger, krav og støtte til våre barn og ungdommer.» Og grensene vi voksne setter må være tydeligere jo yngre elevene er.

Noen tenker at 13 år er en passelig grense siden dette er en slags «aldersgrense» for å bruke sosiale medier. Erfaringene fra vår skole tyder på noe helt annet. Også 10. klassingene våre, som er 15 og 16 år, setter pris på at voksne hjelper dem med å motstå fristelsene fra de digitale dingsene. For hvis du spør elevene om det er mobilforbud på Ringstabekk skole, vil de trolig svare ja. De oppfatter MUTE som et forbud mot å bruke mobiltelefon på skolen. Hvis du spør meg, vil jeg si at vi ikke har innført noe totalforbud mot mobilbruk, altså ikke et mobilforbud. Elevene kan bruke mobiltelefon i timene hvis læreren gir dem lov til det (og det skjer bare når det er en faglig grunn til det), eller ute i pausene. At elever nesten aldri går ut for å bruke mobiltelefonen sin, tyder på at de heller vil sitte og snakke med de andre elevene når de spiser, enn å «være på mobilen».

Men spørsmålet om digitale begrensninger dreier seg ikke først og fremst om moblibegrensninger på skoler. Hvis vi ønsker at unge mennesker, skal klare å kontrollere mobilbruken sin og ikke bli «slukt» av skjermens fristelser, så er det ikke mobilbegrensninger i skolen som er avgjørende. Nei, det avgjørende er hva vi voksne gjør. Det hjelper ikke om far bestemmer at barna i familien må legge bort mobiltelefonen ved middagsbordet hvis far selv sjekker e-post mens han spiser. Som alltid lærer vi mest av de andre gjør og ikke hva de sier. Det gjelder også for de unge og håpefulle.

Når jeg spør hvor lang tid det tar før vi får digitale begrensninger i Norge, tenker jeg ikke på mobilbegrensninger i skolen. Nei, jeg tenker på lovbestemte begrensninger for alle i samfunnet, omtrent som røykeloven. Jeg vet ikke hvordan dette kan arte seg, eller hvem det kan omfatte, men kanskje er det på tide å innføre generelle begrensninger på bruk av digitale dingser for alle – omtrent som trafikkregler. Og hvis du tenker at det høres utopisk ut og at det aldri vil skje, så husk at mange tenkte det samme om å begrense retten til å røyke på offentlige plasser. Og i riktig gamle dager ble det ansett som en utopisk (og meningsløs) idé at kvinner skulle ha rett til å avgi stemme ved politiske valg. Det som virker umulig, er ikke umulig. Det bare tar litt lenger tid å gjennomføre.

God helg og god påskeferie, både med og uten skjerm!

Livsmestring inn i skolen – bra eller sørgelig?

Alle snakker om livsmestring i skolen, men snakker vi om det samme? Og er det bra at skolen må lære elevene å mestre selve livet?

«Livet er ikke bare en lek. Det er også en dans på roser,» sa Rolf Wesenlund. Det var kanskje før, det. Nå hører vi om økning i lettere psykiske plager blant ungdom og ditto økt bruk av piller mot plager som søvnløshet, nedstemthet osv. Ludvigsenutvaget introduserte begrepet livsmestring, og overordnet del av læreplanen slår fast at alle skoler skal jobbe med det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring.

Norsk skole skal altså bruke tid og energi på å trene elever i å mestre livet. Er dette bra eller er det uheldig? Og er vi enige om hva vi mener når vi snakker om livsmestring?

Om det er bra eller sørgelig med opplæring i livsmestring? Det er bra at dette kommer inn i skolen fordi det er nødvendig. Samtidig er det uheldig at det kommer inn i skolen fordi det er nødvendig. Eller: det er sørgelig at unge mennesker må lære dette på skolen. Vi lever tydeligvis i en tid der barn og ungdom ikke lenger utvikler robusthet nok til å takle selve livet bare ved å leve livet, og det er nok moderne foreldre som bærer et stort ansvar for dette. Tidligere utviklet de aller fleste en nødvendig robusthet ved at de møtte motgang og lærte seg å takle den. De som vokser opp i dag, møter nesten aldri motgang eller vanskeligheter siden alle andre ordner opp for dem, og da er det ikke rart at de blir nokså sarte og skjøre. Noen kaller dem for «generasjon snøfnugg». Psykolog Hedvig Montgomery har skrevet fornuftig om dette. (Se også her, her og her).

Noen hevder at også loven er med på å skape skjøre ungdommer med liten motstandsdyktighet. Logikken bak Opplæringslovens §9A (elevenes arbeidsmiljølov) er at hvis en elev opplever noe negativt i skolemiljøet, må skolen og andre voksne sørge for at dette opphører. I stedet for å trene elevene i å tåle motgang, skal vi altså fjerne all motgang. Er dette «curligforeldre-praksis» overført til norsk offentlighet? En av mine rektorkolleger hevder at vi skaper stakkarslige og sarte elever i stedet for å gjøre dem i stand til å møte livet. Livet er som kjent ikke bare en lek eller en dans på roser. (Og tro ikke at vi ikke jobber på vår skole for å oppfylle kravene i Opplæringslovens §9A. Det gjør vi.)

Men når situasjonen er slik den er, må vi fokusere på livsmestring i skolen. Spørsmålet blir da hva vi mener med dette.

Jeg har hørt mange skolefolk snakke alvorlig og fornuftig om livsmestring og har selv drøftet det med både egne medarbeidere og andre skoleledere. Noe av det som slår meg, er at det slett ikke er entydig hva folk legger i begrepet. Det er ikke så rart at et nokså nytt begrep fylles med ulikt innhold, men jeg håper at vi som jobber i skolen, etter hvert klarer å utvikle en slags felles forståelse for hva vi legger i begrepet.

Nå vil du kanskje si at det offentlige Norge, altså Regjeringen, har skrevet hva livsmestring omfatter, bl.a. i ny overordnet del og i Stortingsmelding 28. Det har du rett i, men forståelsen av ulike begreper utvikles over tid blant de menneskene som bruker begrepet. Forståelse kan i begrenset grad vedtas gjennom offentlige dokumenter, og  da blir det interessant å merke seg hva folk snakker om når de snakker om livsmestring.

Denne uka har jeg vært på felles rektormøte for ungdomsskoler og videregående skoler i vår region. To ganger pr. år møtes alle rektorer fra disse skolene i Asker og Bærum i det som kalles Kvalitetsforum, og målet med disse møtene er selvsagt å gjøre overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole så god som mulig for elevene. (Så god om mulig eller så lett som mulig?) Denne uka dreide møtet seg bl.a. om livsmestring. Bleiker videregående skole presenterte sitt arbeid med dette, og noe av det jeg merket meg var at de på denne skolen ikke reduserer kravene til elevene. De hjelper i stedet elevene å møte kravene som blir stilt. Rektor og avdelingsleder fortalte at andre instanser som lege, BUP, psykiatere og andre ofte ber skolen om å redusere på kravene til elevene. «Kan hun ikke få slippe å fremføre foran de andre elevene?» «Kan han slippe noen av leksene?» Svaret fra skolen er konsekvent at de ikke tar bort krav og forventninger, men hjelper elevene til å mestre forventningene ved å justere dem og øve på vei mot kravene. Ofte må elevene trene mye på det som var vanskelig før de klarer det. Dette er for meg et godt eksempel på opplæring i livsmestring – med vekt på mestring.

Etter presentasjonen drøftet vi det vi hadde hørt. Det slo meg at vi rektorer, i alle fall de jeg satt sammen med, veldig raskt begynte å snakke om oppfølging av elever med særskilte behov når vi skulle snakke om livsmestring. Hvem har ansvar for dette på skolene våre? Hvilke systemer har vi for å avdekke elever som sliter? Hva gjør vi for å hjelpe dem gjennom skolen? osv. Betyr det at livsmestring i skolen er et spørsmål om hvordan skolen kan hjelpe elever til å fullføre skolegangen? Er ikke det snarere det motsatte av livsmestring? Er ikke livsmestring noe annet enn livsforenkling?

Andre jeg har snakket med, ser på livsmestring som trening i å håndtere praktiske utfordringer livet byr på, f. eks. å betale regninger, søke en jobb osv. Siden dette virker forvirrende, kan vi med fordel søke hjelp i de offentlige dokumentene:

Overordnet del av læreplanen sier dette – mine kommentarer uten kursiv:

Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg.  Det viktigste med temaet er altså at elevene utvikler kompetanse, som er evne til å løse utfordringer når man møter dem.

Livsmestring dreier seg om å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv. Temaet skal bidra til at elevene lærer å håndtere medgang og motgang, og personlige og praktiske utfordringer på en best mulig måte. (Er det ikke en kommafeil i denne setningen?) Her kom mental robusthet feiende inn. Elevene skal lære å håndtere medgang og motgang. Men er ikke dette noe elevene i stor grad må lære utenfor skolen? Det er tross alt der de tilbringer det meste av tiden.  Og skal livsmestring i skolen hjelpe elevene til å forstå? Er dette det viktigste? I så fall kan vi forvente å få en haug av undervisningsopplegg som skal forklare for elevene deres egne følelser, hjerne, kommunikasjon, tankesett osv. Og jeg spør meg: kan man lære livsmestring teoretisk, altså bare ved å øke sin forståelse, eller blir man robust ved å erfare motgang og ved å øve på utfordrende situasjoner? Jeg tror vi risikerer at også livsmestring blir et teoretisk emne i skolen og at det blir lite praktisk. Jeg håper jeg tar feil.

Aktuelle områder innenfor temaet er fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi. Verdivalg og betydningen av mening i livet, mellommenneskelige relasjoner, å kunne sette grenser
og respektere andres, og å kunne håndtere tanker, følelser og relasjoner hører også hjemme under dette temaet. Livsmestring blir åpenbart et tverrfaglig tema i skolen. Takk for det. I lista ovenfor finner vi «fagstoff» fra en rekke skolefag, og de som tenker at livsmestring også handler om å kunne betale regningene sine, har rett hvis vi baserer oss på overordnet del av læreplanen.

Men skal ikke alt vi gjør i skolen hjelpe elevene til å ta gode valg og hjelpe dem til å tåle og takle de utfordringene de møter? Risikerer vi at livsmestring blir det samme som «alt vi holder på med i skolen»? Det vil være fint om lærere har som utgangspunkt at alt elevene lærer, skal være av betydning for dem, men det er trolig lite mening i å introdusere et begrep som omfatter alt som skjer i skolen.

Begrepet livsmestring er nytt og uferdig. Hva dette vil omfatte blir utviklet i årene fremover. Neste uke skal våre ansatte møte ansatte på to barneskoler og snakke om dette, så kanskje blir det mer om dette neste uke. Følg med.

Inntil da: God helg!

 

Hjelper det å lære elever om digitale fristelser?

For noen uker siden skrev jeg om vårt tverrfaglige tema «Jakten på likes» der elevene på 8. trinn fordypet seg i vår digitale virkelighet. Bl.a. gjennomlevde de det pedagogiske spillet «Snaplandia». Målet med denne opplæringen er selvsagt å øke elevenes digitale bevissthet slik at de kan stå rustet til å møte en digital virkelighet med alle de fristelsene og gledene den byr på.

I «Snaplandia» måtte elevene samle seg poeng, altså «likes», på ulike måter. Da spillet var over, gjennomførte selvsagt lærerne en «debriefing» med elevene .Nå skulle de snakke om hva de hadde opplevd og elevenes oppleveleser skulle transformeres til erkjennelser og økt bevissthet i en prosess som kan kalles læring. («Debriefing» er for øvrig en viktig «øvelse» som jeg tror mange lærere hopper for lett over. Det er her elevene skal sette det de har lest, gjort eller opplevd inn i en større sammenheng).

Og læreren som hadde «debriefingen» med elevene etter «Snaplandia» fortalte meg noe svært interessant. Elevene hadde absolutt opplevd det som svært slitsomt å samle seg «likes» (poeng) i «Snaplandia»,, og de fleste var glade for at det var over. Men da læreren sammenlignet «Snaplandia» med Facebook og Snapchat, fikk hun et overraskende svar. «Vi bruker ikke sååå mye tid på å skaffe oss likes på Facebook,» sa noen elever. «Det er ikke slitsomt å bli «lika» på Snap,» sa andre. Elevene mente at «Snaplandia» var noe helt annet enn de sosiale mediene de bruker mye tid på.

For elevene ville nok ikke se sammenhengen mellom fantasilandet «Snaplandia» og deres egen virkelighet. Og jeg undrer meg over hva som skal til for at ungdom kobler det de lærer på skolen til sitt eget liv. Hjelper det at vi i skolen prøver å «lære» elevene digital dømmekraft og bevissthet, eller blir dette overstyrt av den fristelsen det er for en 13-åring å få «likes» på sosiale medier? Likes utløser dopamin og skaper altså fysiologiske reaksjoner. Kan rasjonell opplæring og refleksjon hamle opp det det?

Knut Roald hevdet i et foredrag jeg hørte, at det ikke er informasjon og opplysning som får oss mennesker til å endre atferd. «I så fall,» sa Roald, «ville alle mennesker trent for å holde seg i form.» For vi vet hva som skal til, men vi gjør det allikevel ikke.»  Gjelder dette også for elever? Er det noe annet enn kunnskap og informasjon som påvirker hvilke valg de gjør? Er det viktigere hvilke opplevelser vi gir elevene gjennom undervisningen enn hvilken informasjon, altså kunnskap, de sitter igjen med? I så fall er kanskje det viktigste med «Snaplandia» ikke «debriefingen» som skjedde etter at spillet var over, men spillet i seg selv. Kanskje var det viktigere at elevene opplevde hvor slitsomt det var å skaffe seg poeng i «Snaplandia» enn at læreren hjalp dem til å se likheter mellom «Snaplandia» og den virkelige verden? (Hvis du, kjære leser, tenker at Facebook og Snapchat er en virtuell og ikke virkelig verden, må du huske at for dagens tenåringer er det Facebook osv. som er den virkelige verden.)

Og hvis det er våre følelser, drifter, ønsker og begjær som styrer valgene våre i langt større grad enn vår kunnskap og forståelse, må kanskje vi som jobber i skolen legge langt mer vekt på hvilke opplevelser elevene får og mindre vekt på hva de leser og hører (og svarer på oppgaver om på s. 78 i læreboka). Hvis vi skal utvikle psykisk robusthet, digital dannelse eller demokratisk sinnelag hos elever (og det skal vi), er det kanskje viktigere at de opplever dette og deltar i dette på skolen enn at vi gjennomfører et visst antall undervisningstimer der elevene skal «lære» om dette – i betydningen tilegne seg kunnskap og informasjon om disse emnene. Elever blir trolig ikke gode deltakere i et demokrati av å lære om demokrati på skolen dersom de ikke også opplever demokratiske prosesser på skolen.

Så vidt jeg vet har hjerneforskere avdekket at når vi utfører en handling med kroppen vår, begynner bevegelsen i musklene før hjernen, altså bevisstheten, sender ut signaler om å utføre denne handlingen. Vi liker å tro at vi først bestemmer oss for noe, og at hjernen deretter sender signal til musklene om å gjøre det vi ønsker. Kanskje det ikke er helt slik. Kanskje vi slett ikke er så fornufts- og viljestyrt som vi liker å tro.

God helg!

Ikke kall det IKT. Det bør hete IKUT.

Begrepet IKT indikerer at moderne digitale «dingser» primært brukes til seriøst arbeid. Er det riktig?

IKT = Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. I gamle dager het det noe annet. Forteller forkortelsen vi bruker på dette fenomenet noe om hvordan vi bruker det?

Da jeg var nokså ung, het det EDB, Elektronisk-Data-Behandling. Den gangen var det nettopp det: en elektronisk måte å behandle data, altså informasjon. Data er som kjent ikke maskinen, men det du «putter inn i den»: tall, navn, adresser osv. (Så de som synes det er mye «data i skolen i dag» uttrykker seg åpenbart nokså upresist. Vel å mere hvis de mener at det er mye bruk at datamaskiner i skolen i dag. De kan jo selvsagt mene at skolen i dag i alt for stor grad er basert på data, altså informasjon, men det er en annen diskusjon.)

En stund het det bare IT, Informasjons-Teknologi. Den gangen ble maskinene tydeligvis bare brukt til å bearbeide informasjon. Og det er vel ikke helt feil. Før mobiltelefonen var jo en datamaskin nettopp det, en maskin som behandlet data, altså informasjon. Riktignok dukket flere kommuikasjonsteknologier opp lenge før smarttelefonen, men som kjent tar det mange år før ny bruk av teknologi fører til at vi snakker om teknologien på en ny måte.

Og mitt poeng er nettopp at jeg synes vi bør omtale digital teknologi annerledes enn vi gjør i dag. Vi bruker begreper om virkeligheten og tror vi dermed har fått en forståelse av den samme virkeligheten. (At ordet møbel kommer fra det latinske mobil som betyr flyttbar, har liten betydning for oss. Men i senmiddelalderen og renessansen var folk begeistret over at rommene de bodde i ble fylt av sitteredskaper og oppbevaringssteder som kunne flyttes – som altså var mobile). Og i våre dager omtaler vi fortsatt mobile dingser som IKT, Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. Jeg synes det er på høy tid å endre dette. Vi bør begynne å snakke om IKUT.

IKUT er lettere å uttale enn IKT, men det er ikke den viktigste grunnen til at vi bør snakke om IKUT. Grunnen er at bruken vår av disse dingsene endrer seg. Moderne digitale dingser er i større grad enn tidligere underholdningsmaskiner, og du har derfor sikkert allerede gjettet det, kjære leser, at U’en står for Unerholdning. IKUT = Informasjons-, Kommunikasjons- og Underholdnings-Teknologi. (Hvis du trodde U`en stod for undervisning, tok du altså feil).

Og hvis du synes jeg overdriver, skal du bare legge merke til hva du selv bruker de digitale dingsene til – og ikke minst hva ungdom bruker sine «dingser» til: Spotify, Netflix, kattevideoer på Facebook og «pranks» på YouTube. Og en haug av spill. Vi bruker fortsatt dingsene til å finne matoppskrifter, instruksjonsvideoer og nyheter (selv om nyheter også grenser mot underholdning i vår tid), men det er min påstand at en stadig større del av vårt digitale liv dreier seg om underholdning.

Denne uka har jeg spilt VR-spill for første (og trolig siste) gang. Gjennom VR-brillene var vi i et alternativt fantasiunivers og sammen skulle hele laget løse noen utfordringer ved å skyte med laser, flytte gjenstander og fly rundt omkring. Morsomt? Ja, en stund. Kvalmende? Ja, for både meg og flere – altså kvalmende i fysisk forstand omtrent som sjøsyke. Men det ga meg en tydelig påminnelse om at mye av ressursene som brukes på IKT – unnskyld IKUT – brukes på spill og underholdning. Dette er som kjent en stor norsk industri.

Og det er ikke noe galt med underholdning. Ikke annet enn at det tar vår tid og oppmerksomhet bort fra andre forhold ved livet vårt, som f. eks. å snakke med noen på ordentlig, eller lære seg å spille trekkspill, eller bake brød, eller vaske badet, eller besøke svigermor. Og vi som har passert 30 år, klarer forhåpentligvis å kontrollere vår dragning mot underholdningen de digitale dingsene tilbyr. Jeg er slett ikke sikker på at unge mennesker har den samme motstandsdyktigheten og selvkontrollen. (Jeg er egentlig ikke sikker på at voksne klarer å motstå fristelsene heller). Min erfaring med egne barn og elever på skolen der jeg jobber, tilsier at underholdningsmulighetene i den moderne teknologien lett bidrar til å forsterke forskjeller blant elevene og dermed forskjeller i samfunnet. Vil det nye klasseskillet være mellom de som klarer å  kontrolle sin bruk av digitale «dingser» og de som ikke gjør det?

Så kos deg meg digitale spill, serier og musikkstreaming med god samvittighet i helgen. Men jeg håper du fyller helgen med noe annet enn dette også. Er det lenge siden du besøkte svigermor eller ryddet i kjelleren?

God helg!