Utvikler skolen hjelpeløse elever?

Politikere og fagfolk diskuterer om kritisk tenkning bør innføres som eget fag eller som grunnleggende ferdighet i norske læreplaner. Kanskje burde de også spurt om norsk skole virkelig utvikler selvstendige elever.

Jeg håper ikke politikere, skoleledere og lærere spør seg om kritisk tenkning er noe norske elever skal lære i skolen. I så fall kan de ikke ha lest skolens formålsparagraf (§1.1 i Opplæringsloven), som på en meget god måte uttrykker skolens mange oppdrag. Der står det: Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Jeg håper de stiller seg spørsmål om norske elever faktisk utvikler kritisk tenkning i dagens norske skole. Dette spørsmålet er etter min oppfatning helt på sin plass å stille, men jeg er redd for at problemet stikker langt dypere enn dette. Jeg tror at norske elever ikke utvikler nok kritisk tenkning, verken i skolen eller utenfor, men jeg tror situasjonen er verre enn som så: jeg er redd for at skolen utvikler hjelpeløse elever og ikke selvstendige elever som er i stand til både å tenke og å handle (ref. Formålsparagrafen). Jeg stiller spørsmål ved om dagens skole bidrar til å fjerne eller motvirke elevers selvstendighet og kritiske tenkning. Har dagens elever blitt lydige, men uselvstendige og ukritiske?

Det er den amerikanske professoren Carol Dweck som får meg til å stille dette spørsmålet. Hun er en av verdens fremste motivasjonsforskere, og hun skiller mellom to typer elever: mastery oriented og helpless learners. Hos Dweck er dette bl.a. knyttet til hvordan vi oppfatter intelligens og hvordan elevene møter utfordringer de får.

Dweck hevder at noen elever (og mennesker generelt) oppfatter intelligens som noe fast som ikke kan endres eller utvikles særlig mye. Disse menneskene tenker at man er født mer eller mindre intelligent, og slike elever vil se på seg selv som smarte eller mindre smarte. De vil oppfatte oppgaver de får på skolen som tester på hvor begavede de er, og siden faglig svake elever vil tenke at disse testene «beviser» at de ikke er særlig begavede, vil de prøve å unngå utfordringer. Har du noen gang hørt elever si «Jeg er ikke så smart, jeg, vet du.» Eller foreldre som sier: «Jeg var aldri noe flink i matematikk på skolen jeg heller, så det er ikke så rart at datteren min strever med matematikk.» Carol Dweck omtaler slike elever som «helpless learners». Et sterkt uttrykk, synes jeg, men en tankevekker for skoler: Bidrar vi til å utvikle hjelpeløse elever?

På den andre siden setter Dweck opp elever som tror intelligens kan utvikles. Disse tror at du verken er født dum eller smart, men tenker at intelligens er noe som kan trenes opp og utvikles. Disse elevene setter pris på å få vanskelige oppgaver på skolen siden de ser på slike oppgaver som en mulighet for å forbedre sine evner og ferdigheter. Disse elevene kaller Dweck «mastery oriented», altså mestringsorienterte. I følge Dweck er det påvist at disse presterer bedre på oppgaver og at de har generelt høyere livskvalitet (Dweck kaller det «well-being»). Hvis du jobber i skolen eller har barn i skolen: Har du noen gang hørt elever klage over at de får for få vanskelige utfordringer på skolen eller stønne fordi de klarer alt lærerne ber dem om å gjøre? Eller har du noen gang fått telefon fra en mor eller far som klager over at deres barn får alt for gode karakterer på skolen og alt for få skikkelig vanskelige utfordringer?

Jeg er redd skolen i stadig større grad utvikler hjelpeløse elever i stedet for å utvikle mestringsorienterte elever. Også flinke elever anser intelligens som noe nokså fast. Disse vil oppfatte seg selv som smarte og vi også oppfatte utfordringer de får på skolen som en test på hvor flinke de er. Forskjellen fra svakere elever er at disse elevene presterer godt på utfordringene de får og dermed får de bekreftet sin oppfatning av at de er smarte, nærmest fra naturens side. Likefullt er også disse elevene «helpless learners».

En av lærerne mine fortalte om en episode han opplevde da elevene hadde arbeidet med Norges grunnlov og historien omkring 1814. Elevene fikk en prøve da de var ferdige med arbeidet (slik elever alt for ofte får i norsk skole, også hos oss, tror jeg). Et av spørsmålene til elevene lød: ”Hva tror du hadde skjedd hvis Norge ikke hadde fått en grunnlov i 1814?” De flinke elevene i klassen (flest jenter) ble sinte på læreren for dette spørsmålet. ”Du kan ikke stille dette spørsmålet,” sa de til læreren etterpå. ”Det står ikke noe om det i læreboka!”

Nettopp. Elevene var vant til at de skulle lære seg det som læreren forteller eller det som står i læreboka. Vi snakker her om ungdom på 14-15 år som har gått snart 10 år i norsk skole og som er preget av de forventningene de har møtt på skolen. De er vant til at på skolen skal de gjengi riktig svar på lærerens eller lærebokas spørsmål. Elevene var åpenbart ikke forberedt på å skulle drive kontrafaktisk tenkning, noe som ikke er uvanlig når man betrakter historiske hendelser. Læren innså at elevene tydeligvis måtte  arbeide mer med hovedområdet «Utforskeren» i læreplanen for samfunnsfag

Noen vil kanskje påstå at siden våre elever er mellom 13 og 16 år er det ikke så rart om de er nokså uselvstendige og hjelpeløse. Men denne uselvstendigheten opphører ikke i løpet av videregående skole. Carol Brown, som er psykolog og arbeider ved Oxford University og som holdt en forelesning om Carol Dweck, ga et godt eksempel på det hun oppfatter som hjelpeløse studenter. Hun fortalte at noe av det som forventes av masterstudenter i psykologi på universitetet er at de er i stand til å skille god og pålitelig forskning fra mindre god og mindre pålitelig forskning. I hennes tilfelle dreide det seg naturligvis om psykologistudenter og psykologisk forskning. Studentene skal ha utviklet faglig kompetanse og forskningskompetanse som gjør at de av seg selv og uten hjelp skal kunne gjenkjenne pålitelig forskning. Carol Brown erfarte at de fleste studenter klarte å fortelle hvilke forskningsarbeider som ble betraktet som faglig gode, men de fleste studentene var ikke selv i stand til å avsløre dette. De hadde fått høre fra foreleserne hvilke forskningsarbeider som var gode og pålitelige og det var dette de gjenga i studiekravene de skrev.

Carol Browns studenter på et av verdens høyest renommerte universiteter er altså ikke i stand til å gjenkjenne god forskning, men de er i stand til å huske hva foreleserne sier og å gjenta det de har hørt eller lest. Dette er studenter som har hatt gode nok karakterer til å komme inn på psykologistudiet og som har fulgt forventet studieprogresjon i studiet, altså elever som har prestert godt på skolen. Carol Brown mener imidlertid at de i bunn og grunn er hjelpeløse siden de er avhengige av hva forelesere og fagfolk forteller dem og ikke selv har den nødvendige kompetansen i faget.

Elevene som begynner på skolen jeg leder, er flinke skoleelever. De er vant til å arbeide og kommer fra ambisiøse hjem. Jeg tror de har arbeidet med uketest, målark og lignende på barneskolene, og de er vant til å svare på kontrollspørsmål i læreboka. De er trent opp til å svare riktig på det læreren spør om og er vant til å få ros når de rekker opp hånda i klassen og kan si det riktige svaret . Kanskje er det nettopp det som er noe av problemet. Elevene er vant til at lærere spør etter riktig svar eller rett informasjon. Vi som arbeider i skolen spør for lite etter lure fremgangsmåter, nye synsvinkler, mest lærerike feil og lignende.

En av mine nevøer, som går i 10. klasse på en skole i en annen kommune, har gjennomskuet lærernes forventninger. Han synes ikke han lærer noe ordentlig grundig på skolen. «Det er bare å pugge til prøvene,» sa han til meg. «Vi jobber med et kapittel i boka. Så får du en ukes varsel før prøven. Så leser du sykt mye og pugger alt du kan og får en god karakter på prøven. Men etter to uker husker du nesten ingen ting av det du leste. Da har du egentlig ikke lært noe særlig.»

Da vi gjennomførte tentamen på 10. trinn i januar, opplevde flere av lærerne hos oss noe som bekreftet inntrykket av uselvstendige og hjelpeløse elever. Etter å ha lest oppgaven spurte flere elever om hva de skulle gjøre. Læreren svarte at de måtte lese oppgaven, men igjen spurte elevene: ”Men hva skal jeg gjøre?” De ønsket direkte muntlig instruksjon fra læreren. De ønsket også at læreren skulle lese igjennom besvarelsen deres før de leverte, altså at læreren skulle sjekke og nærmest forbedre besvarelsen ført de leverte den til den samme læreren for vurdering. Er dette de samme elevene som har foreldre som ordner alt for dem og som har vokst opp i baksetet på en bil uten å vite hvor de er og knapt hvor de skal? (Jeg har fortsatt til gode å oppleve at en ung søker til en lærerstilling hos meg har med seg mor eller far på jobbintervju, men det er vel bare et tidsspørsmål før det skjer).

Lærere bruker sannsynligvis alt for lite tid på «debriefing» sammen med elevene. De bør snakke med elevene om hvordan de vet det de vet, hvordan de har løst oppgavene de har fått, hvordan de har tenkt underveis, hvilke feil de gjorde som de lærte av osv. Hvor ofte belønner lærere klassens beste spørsmål eller mest nyskapende kommentar – eller flotteste feil?

Carol Dweck gir to råd til foreldre og andre voksne (hun gir sikkert mange, men her er to av dem):

  • How do you raise smart kids?
    1. Don’t tell them that they are
    2. Praise for effort, not for intelligence or ability, is key to success in school and in life (http://www.scientificamerican.com/article/the-secret-to-raising-smart-kids/)
  • ”If parents want to give their children a gift, the best thing they can do is teach their children to love challenges, be intrigued by mistakes, enjoy effort and keep on learning.”

Jeg vet ikke hvor vanlig det er i norsk skole at elevene elsker utfordringer, at de blir engasjert av feilene de gjør og at de liker hardt arbeid. På vår skole har vi åpenbart en vei å gå.

Jeg tror Niels Christie peker på noe av det samme når han i Aftenposten 18. Februar  klager over at Universitetet har blitt en skole. Hva studentene skal lære er fastlagt på forhånd og det er ikke rom for fri søken og utprøving. Hvis min antakelse om at skolen utvikler hjelpeløse elever, er ikke det så rart at det har blitt slik. Noen vil kanskje også si at det er godt det er blitt slik. Hvis elevene virkelig er hjelpeløse, kan de jo ikke klare å gjennomføre et fritt og selvstendig akademisk studium.

Men det kan selvsagt være at elevene ønsker å være hjelpeløse og uselvstendige. Kanskje er uttalelsen som nestleder i elevrådet hos oss kom med på denne ukas møte i Samarbeidsutvalget treffende. Hun sa: ”Nå for tiden velger elevene å være flinke i stedet for å gjøre opprør.”

Hvis min antakelse om at skolen i økende grad utvikler hjelpeløse elever, er det dypt alvorlig – faktisk for hele nasjonen. Også i fremtiden trenger vi kreative og selvstendige mennesker som tar ansvar for mer enn seg selv. Vi får håpe min frykt er ubegrunnet.

God helg!

Reklamer

2 tanker om “Utvikler skolen hjelpeløse elever?”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.