Husker du da røykeloven ble innført? Det var store protester, men etter kort tid, var det ingen som klaget. Er det på samme måten med mobiltelefoner og annen digital teknologi?
Mange hevder, med rette, at voksne ikke forstår hvor viktig internett og sosiale medier er for unge mennesker. Torgeir Waterhouse er en av de som stiller seg kritisk til at skoler innfører totalforbud mot bruk av mobiltelefon på skolen. På vår skole har vi gjort noen interessante erfaringer med dette. Men før jeg sier noe om dem: litt om røykeloven.
For riktig mange år siden, var det ikke åpenbart hvor skadelig det er å røyke, og det var helt vanlig å røyke i offentlige rom. I dag kan vi riste på hodet over TV-debatter fra 1960-tallet der debattantene røyker i studio, og vi kan undre oss over leger som reklamerte for sigaretter. Men verden går heldigvis fremover, og tobakksindustriens massive kampanjer møter i dag motbør. Røyking er ute – i dobbelt forstand.
Lovbestemmelsen som begrenser retten til å røyke på de fleste offentlige steder, populært kalt røykeloven, ble innført i 2004, altså lenge etter at vi visste hvor skadelig tobakk er.. Da den ble innført, var det store protester, og røykelovens «far», Dagfinn Høybråten, ble av mange ansett som Norges fremste «mørkemann«. I begynnelsen var det massive protester, men etter kort tid var de aller fleste positive til denne lovteksten.
Og jeg lurer på om vi reagerer på digitale begrensninger på samme måte som vi reagerte på røykeloven. Vi motsetter oss at staten eller andre offentlige instanser skal gripe inn i enkeltpersoners frihet. De færreste i Norge ønsker seg et totalitært samfunn (selv om det finnes en forhenværende statsråd som tilsynelatende beskylder alle som er uenig med henne, om noe slikt). Uenigheten mellom personer og mellom politiske partier dreier seg om hvor stor frihet vi skal ha som individer og hvor store begrensninger staten skal gjøre i livene våre. Det var dette som var argumentet mot røykeloven: at den begrenset individets frihet på et område som bare gjaldt den enkelte.
Og jeg lurer på hvor lang tid det går før vi erkjenner at digital teknologi i tillegg til de mange positive mulighetene den gir oss også har noen åpenbart negative effekter, både for enkeltindivider og for samfunnet. Noen peker på økt ensomhet selv om vi er «connected» med hverandre hele tiden. Noen peker på svekket oppmerksomhet og konsentrasjon. Og jeg spør meg selv: hvor lang tid går det før vi innfører begrensninger i bruk av digitale enheter – for digitale leverandører eller for vanlige borgere?
Jeg hører om flere som innfører «mobilbegrensninger» i private hjem, slik denne familien gjorde. Jeg har venner som har vært nødt til å be gjestene sine om å legge fra seg mobiltelefonen når de kommer på fest. Og det er her erfaringene fra vår skole kommer inn. Vi har ikke totalforbud mot mobiltelefoner, men vi innførte for et år siden MUTE på vår skole. MUTE er en forkortelse for MobilUTE, og betyr at dersom elevene skal bruke mobiltelefonen sin i pausene på skolen, må de gå ut av bygget. Dette gjelder også når det er kuldegrader eller regn. Da vi foreslo dette for elevrådet, var de sterkt imot det. De sa, som bl.a. Elisabeth Staksrud helt riktig poengterer, at mobiltelefonen nesten var en del av dem selv og at de ikke ønsket å legge den vekk. Motstanden var svært tydelig.
Etter snart et år er holdningen en helt annen. Denne uka har jeg fått tilbakemelding fra flere elever om dette, bl.a. gjennom SU, og endringen i holdning ligner på holdningene til røykeloven. De fleste elevene er glade for dagens ordning, og de erfarer at stemningen og aktivitetene i pausene er helt annerledes nå enn før vi innførte mobilbegrensningen. Mange synes det er fint at voksne på skolen minner dem på at de må gå ut hvis de skal bruke mobilen (de færreste går ut), og de forteller at de «glemmer seg» når de sitter med mobilen i pausen.
Og derfor er jeg både enig og uenig med Waterhouse, Staksrud og andre som påpeker at vi voksne ikke bør ta fra ungdom digitale dingser, men i stedet spørre dem hvordan de har hatt det på nettet i dag. Jeg tror vi som voksne må gjøre to ting: vi må anerkjenne ungdoms liv på nettet og hjelpe dem til å oppføre seg ordentlig også på nett, men samtidig må vi sette noen grenser for deres tilgang til digitale fristelser. Vi kan som voksne tenke omtrent som dette: «Javel er den digitale verden en viktig del av de unges liv, men vi ønsker ikke at det skal være hele deres liv. Og som voksne ønsker vi å påvirke nåtiden og fremtiden, bl.a. gjennom forventninger, krav og støtte til våre barn og ungdommer.» Og grensene vi voksne setter må være tydeligere jo yngre elevene er.
Noen tenker at 13 år er en passelig grense siden dette er en slags «aldersgrense» for å bruke sosiale medier. Erfaringene fra vår skole tyder på noe helt annet. Også 10. klassingene våre, som er 15 og 16 år, setter pris på at voksne hjelper dem med å motstå fristelsene fra de digitale dingsene. For hvis du spør elevene om det er mobilforbud på Ringstabekk skole, vil de trolig svare ja. De oppfatter MUTE som et forbud mot å bruke mobiltelefon på skolen. Hvis du spør meg, vil jeg si at vi ikke har innført noe totalforbud mot mobilbruk, altså ikke et mobilforbud. Elevene kan bruke mobiltelefon i timene hvis læreren gir dem lov til det (og det skjer bare når det er en faglig grunn til det), eller ute i pausene. At elever nesten aldri går ut for å bruke mobiltelefonen sin, tyder på at de heller vil sitte og snakke med de andre elevene når de spiser, enn å «være på mobilen».
Men spørsmålet om digitale begrensninger dreier seg ikke først og fremst om moblibegrensninger på skoler. Hvis vi ønsker at unge mennesker, skal klare å kontrollere mobilbruken sin og ikke bli «slukt» av skjermens fristelser, så er det ikke mobilbegrensninger i skolen som er avgjørende. Nei, det avgjørende er hva vi voksne gjør. Det hjelper ikke om far bestemmer at barna i familien må legge bort mobiltelefonen ved middagsbordet hvis far selv sjekker e-post mens han spiser. Som alltid lærer vi mest av de andre gjør og ikke hva de sier. Det gjelder også for de unge og håpefulle.
Når jeg spør hvor lang tid det tar før vi får digitale begrensninger i Norge, tenker jeg ikke på mobilbegrensninger i skolen. Nei, jeg tenker på lovbestemte begrensninger for alle i samfunnet, omtrent som røykeloven. Jeg vet ikke hvordan dette kan arte seg, eller hvem det kan omfatte, men kanskje er det på tide å innføre generelle begrensninger på bruk av digitale dingser for alle – omtrent som trafikkregler. Og hvis du tenker at det høres utopisk ut og at det aldri vil skje, så husk at mange tenkte det samme om å begrense retten til å røyke på offentlige plasser. Og i riktig gamle dager ble det ansett som en utopisk (og meningsløs) idé at kvinner skulle ha rett til å avgi stemme ved politiske valg. Det som virker umulig, er ikke umulig. Det bare tar litt lenger tid å gjennomføre.
God helg og god påskeferie, både med og uten skjerm!
EN (forhenværende) REKTORS BEKJENNELSER 
Takk for nok et engasjerende og inspirerende innlegg Bjørn. Klarer jo ikke dy meg fra å svare når det gjelder denne tematikken, og som deg undrer jeg meg mye over hvordan vi skal møte denne verden. Sitter akkurat og leser «Irresistoble-the rise of technology..» av Adam Alter som påskebok nummer en. Han starter med å fortelle hvordan Steve Jobs når han i 2010 lanserte iPadene som løsningen på alt samtidig nektet sine fem egne barn å bruke dem. Nettopp på bakgrunn av at han hadde førstehånds informasjon om digitale risikoer som avhengighet.
Allikevel vil jeg argumentere for at hverken MUTE eller andre overvåknings apper er vår beste løsning. Jeg tror vi må begynne i andre enden: vi må skape kreativitet, engasjement og oppfinnsomhet blant elevene våre. Jeg er helt enig med deg i at særlig alle ungdomsskoler i Norge burde satse mer på UT, og da mener jeg fysak, frimenutt og aktiviteter som foregår i frisk luft. La elevene organisere aktivitetene og la det gå på rundgang hvem som er ansvarlig. De må bli involvert på en annen måte enn det vi får til i dag. Da tror jeg de selv vil oppleve mer glede, samhold og mestring enn om de står med telefonene på hjørnet. Jeg tror det å sette restriksjoner kun bidrar til større oppfinnsomhet rundt andre digitale dingser samt at vi som lærere ikke er i nærheten av å forstå hva som faktisk foregår i deres sosiale medier. Jeg opplever at barn og unge ikke har noen digitale rollemodeller og at vi i vårt mandat har mulighet til å jobbe direkte inn mot dette med elevene. Sett demokrati, konflikthåndtering og selvutvikling på timeplanen og vi vil oppdage at vi har en elevgruppe som har mer ressurser enn vi noen
gang kunne drømt om. Se gjerne «Summerhil» filmen som fra litt eldre perspektiv som viset hvordan jeg mener vi på Deweysk vis kan skape autonome selvreflektert elever som bidrar i egen og andres læring.
Lillian Gran
LikerLiker
Takk for fyldig kommentar, Lillian. Jeg synes også det er vanskelig å vite hvordan vi utvikler «digital selvkontroll». Jeg skal ikke påstå at MUTE er løsningen, men ordningen gjør at elever har et valg og valgsituasjoner trener oss i nettopp å ta egne bevisste valg. Strategien du foreslår minner litt om strategien med å avlede små barn. Vi bør absolutt engasjere elever i fysisk aktivitet, demokrati m.m., men dette går egentlig ikke inn i spørsmålet om hvordan vi (eller deJ skal forholde seg til digital teknologi utenom skolen. Hvis du skal lære å oppføre deg lurt i trafikken, hjelper det ikke å svømme i bassenget. Man må være i trafikken. Du har rett i at vi må begynne i andre enden – også, men jeg tror vi også må forholde oss til de digitale fristelsene, og da er problemet (som jeg ikke har noe magisk svar på): hva gjør vi? Det jeg synes er mest interessant med MUTE er at eleven våre ser fordelen ved at joen hjelper dem til å motstå digitale fristelser. Set overrasket meg.
LikerLiker