Livsmestring inn i skolen – bra eller sørgelig?

Alle snakker om livsmestring i skolen, men snakker vi om det samme? Og er det bra at skolen må lære elevene å mestre selve livet?

«Livet er ikke bare en lek. Det er også en dans på roser,» sa Rolf Wesenlund. Det var kanskje før, det. Nå hører vi om økning i lettere psykiske plager blant ungdom og ditto økt bruk av piller mot plager som søvnløshet, nedstemthet osv. Ludvigsenutvaget introduserte begrepet livsmestring, og overordnet del av læreplanen slår fast at alle skoler skal jobbe med det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring.

Norsk skole skal altså bruke tid og energi på å trene elever i å mestre livet. Er dette bra eller er det uheldig? Og er vi enige om hva vi mener når vi snakker om livsmestring?

Om det er bra eller sørgelig med opplæring i livsmestring? Det er bra at dette kommer inn i skolen fordi det er nødvendig. Samtidig er det uheldig at det kommer inn i skolen fordi det er nødvendig. Eller: det er sørgelig at unge mennesker må lære dette på skolen. Vi lever tydeligvis i en tid der barn og ungdom ikke lenger utvikler robusthet nok til å takle selve livet bare ved å leve livet, og det er nok moderne foreldre som bærer et stort ansvar for dette. Tidligere utviklet de aller fleste en nødvendig robusthet ved at de møtte motgang og lærte seg å takle den. De som vokser opp i dag, møter nesten aldri motgang eller vanskeligheter siden alle andre ordner opp for dem, og da er det ikke rart at de blir nokså sarte og skjøre. Noen kaller dem for «generasjon snøfnugg». Psykolog Hedvig Montgomery har skrevet fornuftig om dette. (Se også her, her og her).

Noen hevder at også loven er med på å skape skjøre ungdommer med liten motstandsdyktighet. Logikken bak Opplæringslovens §9A (elevenes arbeidsmiljølov) er at hvis en elev opplever noe negativt i skolemiljøet, må skolen og andre voksne sørge for at dette opphører. I stedet for å trene elevene i å tåle motgang, skal vi altså fjerne all motgang. Er dette «curligforeldre-praksis» overført til norsk offentlighet? En av mine rektorkolleger hevder at vi skaper stakkarslige og sarte elever i stedet for å gjøre dem i stand til å møte livet. Livet er som kjent ikke bare en lek eller en dans på roser. (Og tro ikke at vi ikke jobber på vår skole for å oppfylle kravene i Opplæringslovens §9A. Det gjør vi.)

Men når situasjonen er slik den er, må vi fokusere på livsmestring i skolen. Spørsmålet blir da hva vi mener med dette.

Jeg har hørt mange skolefolk snakke alvorlig og fornuftig om livsmestring og har selv drøftet det med både egne medarbeidere og andre skoleledere. Noe av det som slår meg, er at det slett ikke er entydig hva folk legger i begrepet. Det er ikke så rart at et nokså nytt begrep fylles med ulikt innhold, men jeg håper at vi som jobber i skolen, etter hvert klarer å utvikle en slags felles forståelse for hva vi legger i begrepet.

Nå vil du kanskje si at det offentlige Norge, altså Regjeringen, har skrevet hva livsmestring omfatter, bl.a. i ny overordnet del og i Stortingsmelding 28. Det har du rett i, men forståelsen av ulike begreper utvikles over tid blant de menneskene som bruker begrepet. Forståelse kan i begrenset grad vedtas gjennom offentlige dokumenter, og  da blir det interessant å merke seg hva folk snakker om når de snakker om livsmestring.

Denne uka har jeg vært på felles rektormøte for ungdomsskoler og videregående skoler i vår region. To ganger pr. år møtes alle rektorer fra disse skolene i Asker og Bærum i det som kalles Kvalitetsforum, og målet med disse møtene er selvsagt å gjøre overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole så god som mulig for elevene. (Så god om mulig eller så lett som mulig?) Denne uka dreide møtet seg bl.a. om livsmestring. Bleiker videregående skole presenterte sitt arbeid med dette, og noe av det jeg merket meg var at de på denne skolen ikke reduserer kravene til elevene. De hjelper i stedet elevene å møte kravene som blir stilt. Rektor og avdelingsleder fortalte at andre instanser som lege, BUP, psykiatere og andre ofte ber skolen om å redusere på kravene til elevene. «Kan hun ikke få slippe å fremføre foran de andre elevene?» «Kan han slippe noen av leksene?» Svaret fra skolen er konsekvent at de ikke tar bort krav og forventninger, men hjelper elevene til å mestre forventningene ved å justere dem og øve på vei mot kravene. Ofte må elevene trene mye på det som var vanskelig før de klarer det. Dette er for meg et godt eksempel på opplæring i livsmestring – med vekt på mestring.

Etter presentasjonen drøftet vi det vi hadde hørt. Det slo meg at vi rektorer, i alle fall de jeg satt sammen med, veldig raskt begynte å snakke om oppfølging av elever med særskilte behov når vi skulle snakke om livsmestring. Hvem har ansvar for dette på skolene våre? Hvilke systemer har vi for å avdekke elever som sliter? Hva gjør vi for å hjelpe dem gjennom skolen? osv. Betyr det at livsmestring i skolen er et spørsmål om hvordan skolen kan hjelpe elever til å fullføre skolegangen? Er ikke det snarere det motsatte av livsmestring? Er ikke livsmestring noe annet enn livsforenkling?

Andre jeg har snakket med, ser på livsmestring som trening i å håndtere praktiske utfordringer livet byr på, f. eks. å betale regninger, søke en jobb osv. Siden dette virker forvirrende, kan vi med fordel søke hjelp i de offentlige dokumentene:

Overordnet del av læreplanen sier dette – mine kommentarer uten kursiv:

Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg.  Det viktigste med temaet er altså at elevene utvikler kompetanse, som er evne til å løse utfordringer når man møter dem.

Livsmestring dreier seg om å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv. Temaet skal bidra til at elevene lærer å håndtere medgang og motgang, og personlige og praktiske utfordringer på en best mulig måte. (Er det ikke en kommafeil i denne setningen?) Her kom mental robusthet feiende inn. Elevene skal lære å håndtere medgang og motgang. Men er ikke dette noe elevene i stor grad må lære utenfor skolen? Det er tross alt der de tilbringer det meste av tiden.  Og skal livsmestring i skolen hjelpe elevene til å forstå? Er dette det viktigste? I så fall kan vi forvente å få en haug av undervisningsopplegg som skal forklare for elevene deres egne følelser, hjerne, kommunikasjon, tankesett osv. Og jeg spør meg: kan man lære livsmestring teoretisk, altså bare ved å øke sin forståelse, eller blir man robust ved å erfare motgang og ved å øve på utfordrende situasjoner? Jeg tror vi risikerer at også livsmestring blir et teoretisk emne i skolen og at det blir lite praktisk. Jeg håper jeg tar feil.

Aktuelle områder innenfor temaet er fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi. Verdivalg og betydningen av mening i livet, mellommenneskelige relasjoner, å kunne sette grenser
og respektere andres, og å kunne håndtere tanker, følelser og relasjoner hører også hjemme under dette temaet. Livsmestring blir åpenbart et tverrfaglig tema i skolen. Takk for det. I lista ovenfor finner vi «fagstoff» fra en rekke skolefag, og de som tenker at livsmestring også handler om å kunne betale regningene sine, har rett hvis vi baserer oss på overordnet del av læreplanen.

Men skal ikke alt vi gjør i skolen hjelpe elevene til å ta gode valg og hjelpe dem til å tåle og takle de utfordringene de møter? Risikerer vi at livsmestring blir det samme som «alt vi holder på med i skolen»? Det vil være fint om lærere har som utgangspunkt at alt elevene lærer, skal være av betydning for dem, men det er trolig lite mening i å introdusere et begrep som omfatter alt som skjer i skolen.

Begrepet livsmestring er nytt og uferdig. Hva dette vil omfatte blir utviklet i årene fremover. Neste uke skal våre ansatte møte ansatte på to barneskoler og snakke om dette, så kanskje blir det mer om dette neste uke. Følg med.

Inntil da: God helg!

 

Reklame