Kategoriarkiv: Teknologi

Digitale plattformer erstatter ikke klasserommet

Digitale plattformer kan gi god struktur og hjelp til elever. Men møtet mellom elever og lærere må også foregå ansikt til ansikt.

NRK hevdet i sine nyheter onsdag 15. april at hjemmeskole gjør at elevene får bedre resultater på skolearbeidet. Reportasjen (innslag nr. 6 i TV-sendingen) sier ingenting om hvordan journalistene kan vite dette – ut over at de har snakket med tre elever, en lærer og en rektor. Det er mulig journalistene har rett i det de sier, men uttrykket «bedre resultater» er svært upresis. Elevene presterer trolig bedre på noen områder og dårligere på andre som følge av hjemmeskole. Og det er alt for tidlig å si noe om hvorvidt elevene presterer bedre i hjemmeskolen – og særlig hvordan summen av elever presterer. Det hjelper ikke om noen få presterer langt bedre hvis mange andre gjør det dårligere, vet du.

Men vi kan si mye annet om hvordan hjemmeskolen har påvirket elever og lærere. I FIKS gjennomførte vi før påske en undersøkelse blant norske lærere om hjemmeskolen som har oppstått p.g.a. av covid-19. Vi fikk inn 578 svar, og de siste ukene har jeg lest og kodet noen av disse svarene. (Når 578 lærere svarer på 10 spørsmål der 9 av spørsmålene har rom for fritekstsvar, blir det mye tekst å lese, vet du).

I vår undersøkelse stilte ikke vi noen spørsmål om elevenes prestasjoner, så det kan vi ikke si så mye om. Men vi fikk mange svar om elevenes arbeidsinnsats (selv om vi ikke spurte direkte om det). Vår undersøkelse bekrefter at når det er hjemmeskole, er elevene i større grad overlatt til seg selv. (Ikke særlig overraskende). Mange elever har arbeidet godt og konsentrert de siste ukene bl.a. fordi de ikke har blitt forstyrret av andre elever. Det er dette NRK har fått med seg. Samtidig forteller mange lærere om at de elevene som av ulike grunner ønsker å snike seg unna skolearbeidet, har gjort det disse ukene.

Men hjemmeskole fører ikke bare til at elever enten får bedre ro eller mulighet til å snike seg unna. Nei, hjemmeskole medfører at lærere og elever mister en viktig mulighet til å kommunisere om fagene og lærestoffet. Mange lærere i vår undersøkelse forteller at de savner muligheten til å kommunisere med elevene ansikt til ansikt. Og hvis du tenker at det kan man gjøre via digitale plattfomer som Whereby og Teams, så må du tenke en gang til. Digitale plattformer gir en annen rytme og kommunikasjon enn det som skjer i et klasserom.

Kanskje er det åpenbart for alle som har jobbet i skolen: i det fysiske møtet mellom lærere, mellom lærere og elever og mellom elever skjer det svært mye, og små signaler, gester og kommentarer har stor betydning for elevenes utvikling og læring. En av lærerne i vår undersøkelse skrev dette: Den største forskjellen er jo at jeg ikke kan gå rundt i klasserommet når elevene gjør oppgaver, titte ned i bøkene deres for å sjekke om de skjønner, diskré spørre de jeg vet sliter om de trenger hjelp. Å ikke se alle ansiktene deres gjør at mye underveisvurdering forsvinner.

Bilde: Pixabay

Mange lærere i undersøkelsen vår har fortalt at de planlegger opplæringen lagt nøyere under hjemmeskolen enn de har gjort tidligere. Det er flere grunner til dette: videoundervisning o.l. på ulike digitale plattformer fratar lærerne muligheten til å improvisere og til å tilpasse sin undervisning til det som skjer i klasserommet. Nå må de på forhånd ha tenkt igjennom alle mulige spørsmål og problemer elevene kan komme med, og de må basere seg på at elevene arbeider selvstendig – uten at de kan få løpende hjelp fra læreren eller medelever.

Læringsfellesskapet på skolen og i klasserommet er altså et tveegget sverd. Noen elever blir forstyrret av andre, og noen lærere har i vår undersøkelse sagt at de under hjememskolen slipper å bruke mye tid på uro og krangling mellom elever. Dermed kan de ha fullt fokus på det faglige arbeidet. Men det er langt flere lærere i vår undersøkelse som forteller om det de mister i kommunikasjonen og relasjonen med elevene når de nå sitter i hvert sitt hjem. Og hvis skole og opplæring også skal bidra til at vi som mennesker får trening i å være sammen, må vi jo nettopp være det – sammen.

Kanskje er det ingen som har tenkt at digitale plattformer skal kunne erstatte opplæringen i et fysisk felles rom – kanskje ikke engang de som selger maskinvare og programvare. Men vår undersøkelse viser svært tydelig at digitale plattformer ikke erstatter det fysiske læringsfellesskapet – uanvegig av hva NRK måtte hevde. Digitale ressurser kan utvide og forsterke det som skjer i det fysisk felles rommet og de kan gi struktur og variasjon, men fortsatt skjer mye god læring i møte mellom mennesker – heldigvis.

I FIKS skal vi skrive mer systematisk om det vi vet om hjemmeskolen på grunnlag av både vår egen undersøkelse og andre undersøkeldser vi har fått tilgang til. Du kan lese mer om det her, og kan glede deg til vi kan si mer om hvordan hjemmeskolen har forandret norsk skole. Vi må bare lese og systematisere flere tusen utsagn først.

God helg!

Korona-skole: Utfordringene er pedagogiske – ikke tekniske

Utfordringen under hjemme-skole er ikke mangel på digital teknologi eller digital kompetanse. Utfordringen er de elevene som faller utenfor.

Norske elever og lærere har arbeidet hjemmefra i tre uker og begynner å få en viss erfaring med hjemme-skole. Den første uka kom som et sjokk på alle, og norske lærere måtte «snu seg rundt» og raskt etablere et nytt system for opplæring. Med elever og lærere på ulike steder ble selvsagt digital kommunikasjon den åpenbare løsningen på hvordan lærere kunne fortsette undervisningen (eller opplæringen som vi kanskje heller bør kalle det). Jeg oppfattet at mange stilte spørsmål om hvordan de skulle bruke digitale løsninger: «Hvordan oppretter jeg grupper i Teams?» «Har noen gode forslag til animasjonsapper jeg kan bruke?» «Hvordan kan jeg dele skjermen med elevene i Zoom?» Og lærere – og andre – delte gjerne sine råd og erfaringer.

Etter to uker oppfattet jeg færre tekniske spørsmål. Undersøkelser som vi i FIKS – og andre – gjennomfører, tyder også på at mange lærere etter hvert fikk tak på de tekniske (og digitale) utfordringene i hjemme-skolen. Men det var enn annen bekymring som jeg fortsatt hører fra lærere og skoleledere: Bekymringen for elever som står i fare for å falle utenfor læringsfellesskapet. Noen snakket om sårbare elever, andre om utsatte elever, noen tenkte på elever med språkutfordringer mens andre snakket om elever med få venner eller liten tilknytning. Og mange snakket om de elevene som ikke har digitalt utstyr eller mulighet for å få hjelp hjemme.

Jeg har hørt om lærere som har ringt elver hver dag hvis de ikke har fått tak i dem på andre måter og om elever som har vært fraværende, men som har meldt seg på opplæringen. Men jeg hører fortsatt at mange er bekymret for de sårbare elevene.

Utfordringen i skole-Norge, både opplæringen i skolebygget og den hjemme-skolen vi nå opplever, er ikke at teknologien ikke fungerer eller at vi ikke klarer å bruke teknologien. Utfordringen er de elevene som faller utenfor.

Bilde: Pixabay

Senere denne uka publiserer vi i FIKS noen av de erfaringene fra skole-Norge vi har samlet. Vi kan fortelle om flere utfordringer enn det jeg nevner her – og om svært mye som har fungert godt.

Følg med og fortsatt lykke til med hjemmeskole.

Er læringsstier den nye oljen i skolen?

Læringsstien får en renessanse med nye digitale læremidler. Jeg ønsket meg ikke dette da jeg jobbet som lærer.

Jeg har den siste tiden snakket med flere som lager læremidler for ulike norske forlag: både lærebokforfattere, redaktører og folk i markedsavdelingene. Vi vet ikke enda hvilken rolle læremidlene får i en stadig mer digitalisert skole, men det er spennende å se hva forlagene tenker om det nye læreplanverket. Hvordan skal læremidlene de lager bidra til å skape nysgjerrige elever, kritisk tenkning, dybdelæring osv?

Noe av det jeg har møtt er læringsstier. (Nei, ikke læringsstiler. de hadde sin storhetstid i norsk skole noen få år på tidlig 2000-tall). Læringsstier er en planlagt rute, en læringssekvens, der de som har laget læringsstien, har lagt ulike læringsressurser og oppgaver i en gitt rekkefølge som eleven følger. En digital læringssti, som mange (kanskje alle?) forlagene nå tilbyr, kan se omtrent slik ut (presentert etter min hukommelse):

  1. Innledning og forberedelse: a) Før du begynner, b) Hva skal du lære?,  c) Hvilke teknikker skal du øve på?
  2. Første faglige «input» a) Kort tekst, film, podcast eller lignende, b)     Spørsmål til ettertanke.
  3. En oppgave eller nytt faglig input (oftest individuelle oppgaver)
  4. En illustrasjon på fagområdet:  Film, bildefortelling eller lignende
  5. Nytt faglig input eller ny kort oppgave
  6.  Oppsummering

Og som vanlig spør jeg meg: Er dette bra? Er det bra at læringsstier får en renessanse i norske digitale læremidler (for det er ikke noe helt nytt, vet du)?

Jeg vet at en del lærebokforfattere i mange forlag ikke ønsker at forlagene skal produsere læringsstier. Men forlagene skal tjene penger, vet du. Og det kan være at markedsavdelingen tror (eller har markedsundersøkelser som tyder på) at mange lærere ønsker seg læremidler som gir dem ferdige opplegg som læringsstier. For det er nettopp det læringsstiene er: ferdige opplegg der elevene må følge hele «ruta». Noen lærere ønsker nok det, men andre lærere ønsker å få tilgang til ulikt fagstoff som de kan sette sammen selv og bruke på ulike måter.

Det problematiske med læringsstier er at de er faste «ruter» som elevene skal følge. De etablerer et lukket og ferdig bestemt faglig univers, og hvis ikke lærere kan hente digitalt fagstoff fra ulike læringsstier og ulike fag for å sette sammen slik de selv vil, risikerer vi at skolefagene også oppfører seg som edelgasser. Dessuten risikerer vi at digitale læringsstier reduserer læreren til et maskinoperatør og tekniker, en som forteller elevene hvor i det digitale universet de skal arbeide og som gir elevene tilgang til nye læringsstier, men som ikke egentlig er involvert i elevenes arbeid med fagene. Vil elevenes faglige forståelse utvikles i møtet mellom elev og ferdigprodusert læringssti i stedet for mellom elevene og lærerne?  Det gode med læringsstiene er at de gir veldig tydelig støtte til lærere som trenger slik støtte. Men er det ikke nettopp en slik støtte man skal finne i et profesjonsfelleskap? Og er ikke norske lærere flinke nok til selv å sette sammen ulikt læringsmateriell?

Det blir mer om læringsstier og dybdelæring senere.

God helg!

Blir samtalen i klasserommet borte i vår digitale tid?

Nettbrett fører til færre samtaler i klasserommet. Det var overskriften på et radioprogram denne uka.

Faglig leder i FIKS, Øystein Gilje, snakket om bruk av nettbrett i norske klasserom i NRK P2. Programmet heter EKKO, og lærer Terje K. Fjeld fra Jar skole var også gjest i programmet, som handlet om at når elever i norske klasserom får hver sin digitale maskin (PC, iPad eller Chromebook), blir det mindre faglig samtale i klassen. Prosjektet GEPP (Gode Eksempler På Praksis), som vi har gjennomført i FIKS, dokumenterer dette. Om dette er bra eller dårlig? Tja, det er bra at elever arbeider selv, men vi skal ikke glemme at gode lærere klarer å skape en felles oppmerksomhet i klassen som skaper læring og utvikling for alle. I et individualisert digitalt klasserom kan det også bli vanskelig for læreren å vite hvor den enkelte eleven er i fagstoffet til enhver tid. Jeg hører imidlertid andre lærere fortelle at de har bedre oversikt over elevenes progresjon takket være den digitale maskinen.

Vi hørte også et innslag med lærer og elever ved Eiksmarka skole, også den i Bærum Kommune. (Min nåværende og tidligere arbeidsgiver fylte m.a.o. nesten hele sendingen). I Bærum kommune har elevene i flere år hatt hver sin iPad, men på Eiksmarka skole har de gjennomført en iPad-fri måned. Elever og lærere fortalte om erfaringene sine  etter en måned uten læringsbrett. Kanskje en ide også for andre.

Det er ingen overraskelse at skolen må signalisere tydelig når elevene skal bruke sin digitale maskin og når de ikke skal det. «Fritt frem for iPad», eller «Chromebook hele tiden» er ingen god løsning, noe som kom frem i programmet. Kanskje var det lærer Fjeld som uttrykte essensen i programmet da han sa at de på hans skole brukte iPad i omtrent halvparten av skoletiden. Det er som Ole Brumm sa det: «Ja, takk, begge deler».

Lytt selv. Du finner programmet her

Det er ikke noe som heter multitasking

Denne uka har jeg for første gang vært på Nasjonal Konferanse om bruk av IKT i Utdanning og Læring, også kalt NKUL. Trondheim viste seg fra sin vakreste side, og jeg kunne glede meg over gode foredrag. (For på denne konferansen er det foredrag på 45 minutter som er «the name of the game».)

Etter at Kunnskapsministeren hadde åpnet konferansen, var det debatt. TV2 sendte direkte fra konferansen, og de hadde hentet inn både politikere og skolefolk for å diskutere mobiltelefonbruk i skolen. Du synes kanskje ikke det var et særlig originalt tema for en debatt på en konferanse som dette. Det synes ikke jeg heller, men jeg synes det var betryggende, om enn kanskje sørgelig, at debattantene fremstod som langt mer nyanserte enn journalisten som ledet debatten.

I debatter som dette dukker det opp ulike påstander som har svakt faglig (eller vitenskapelig) grunnlag, og det er mange begreper som «svever omkring» i slike debatter. Bl.a. dukket begrepet «multitasking» opp. En av debattantene spurte om dagens unge er bedre til å multitaske enn dagens voksne. Dersom dette er tilfelle, betyr det at unge mennesker blir mindre forstyrret av å bruke digitale «dingser» som smarttelefoner. Det vil igjen bety at unge trenger færre begrensninger og regulering av sin mobilbruk enn voksne. (Det kan forøvrig se ut som om det er tilfelle uavhengig av evne til multitasking).

Jeg spurte meg selv hva multitasking egentlig er. Har ikke hjerneforskere for lengst hevdet at det ikke noe som heter multitasking. Hvis vi tror vi gjør flere handlinger som krever vår oppmerksomhet samtidig, så gjør vi ikke det. Vi bare skifter mellom å ha oppmerksomhet om de to aktivitetene.

Multitasking var ikke et sentralt poeng i debatten, men typisk nok ble argumentet kastet frem uten at noen stilte spørsmål ved om det er noe som heter multitasking. Men en som sa noe om multitasking var dagens siste foreleser, Professor Paul Kirchner ved Open Universitiet Nederland – den eneste keynote-speaker (som det heter), altså den eneste foreleseren som ikke hadde forelesning parallelt med andre.

Og Professor Kirschner sparte ikke på kruttet. Han presenterte forskningsfunn med brask og bram (altså ikke bramfritt, som betyr tilbakeholdent og beskjedent). Han posisjonerte seg riktignok ikke som forsker, men det ble raskt tydelig at Prof. Kirschner er trygt plassert i «hard core» kognitiv læringsteori og psykologitradisjon. Han startet sin forelesning, der han ønsket å avlive noen myter, med å si at det ikke finnes noe slikt som multitasking. Hjernen vår fungere ikke sånn, sa han.

Vi kan absolutt gjøre flere handlinger samtidig, som å gå og snakke på en gang, men vi kan som mennesker bare ha oppmerksomhet om en kognitiv oppgave om gangen. Jeg tror ikke de som arrangerer NKUL hadde planlagt at avslutningen av dagen skulle peke tilbake til starten på dagen slik det nå ble, men jeg synes det var en lekker detalj. (Er det ikke dette lærere prøver å lære elevene når de skal skrive tekster – å «knytte sammen sekken» ved mot slutten å trekke linjer tilbake til begynnelsen?)

Og de som tror at en konferanse som NLUL bare er for de «frelste» IKT-nerdene, må åpenbart tenke nytt. For Prof. Kirschner var meget tydelig i sine forskningsbaserte anbefalinger til norske lærere:

«Ikke la elevene skrive notater på PC eller nettbrett.»

«Vi oppfatter mindre av en tekst hvis vi leser på skjerm enn i en bok.» Dette skyldes bl.a. at den taktile opplevelsen av en bok har betydning for hukommelsen vår.

«Vi blir forstyrret av mobiltelefoner.» Kirschner henviste til forsøk der personer har kjørt kjøresimulator i ulike tilstander: en gruppe var edru uten mobiltelefon, en gruppe var beruset mens en gruppe ble forstyrret av mobiltelefonen sin. Hvilken gruppe tror du var minst oppmerksomme? Ikke de berusede sjåførene, nei. Ifølge Prof. Kirschner var det sjåførene som ble forstyrret av mobiltelefonen og snakket i den mens de kjørte, som oppfattet minst av trafikken rundt seg og som brukte lengst tid på å stanse bilen. Og han hevdet at dette var tilfelle uavhengig av om sjåførene brukte hands-free. Det er nemlig hjernen vår som blir forstyrret, ikke fingrene.

Flere av de som hørte på professoren, ble provosert av ham, og noen syntes han hadde et nokså gammeldags syn på læring. Oppfatter han læring som det å lese i bøker og høre på forelesninger? Det kan være at professoren har et svært kognitivt og lite sosio-kulturelt syn på læring, men jeg tror lærere allikevel bør hjelpe elevene til å være konsentrert om en ting om gangen. Kanskje vi voksne også trenger hjelp til det. I følge Paul Kirschner er det første vi kan gjøre for å øke oppmerksomheten og konsentrasjonen vår å lukke skjermen.

Hvis du tror Kirschner ville kaste alle datamaskiner ut av klasserommene, tar du feil. Han mener derimot at de må brukes bevisst og i situasjoner der de underbygger læring. Du kan lese mer av hva Kirschner har skrevet på bloggen hans: 3-star learning experienceshttps://3starlearningexperiences.wordpress.com

Bare digitalisering og ingen transformasjon i skolen enda?

Digital teknologi fører ikke bare til en digitalisering, men en total omveltning av samfunnet. Men foreløpig ikke i skolen.

For noen uker siden deltok jeg på ledersamling for alle ledere i Bærum Kommune, alle fra Rådmann til avdelingsledere. I salen satt det over 400 personer, og vi fikk høre innlegg om fremtid og innovasjon.

En av innlederne, Helge Skrivervik, reiser åpenbart rundt i Norge og holder sitt faste foredrag om hvordan den digitale utviklingen skaper en transformasjon og ikke bare en digitalisering. Skrivervik fikk dårlig tid p.g.a. problemer med den digitale teknologien (!), men har fikk allikevel frem noen vesentlige poenger. Og hans hovedpoeng var at digital teknologi endrer hele samfunnet fundamentalt, det skaper en transformasjon.

Som eksempler på denne transformasjonen trakk Skrivervik frem at mange bedrifter som vokser og har suksess i dag ikke selv produserer noe eller eier egne produksjonsmidler. Forretningsideen er at de kobler sammen andre som enten yte en tjeneste, produserer noe eller eier et produksjonsmiddel. Klassikerne, som også Skrivervik trakk frem, er Uber og Facebook. Uber, som er et av verdens største transportselskap, eier ikke en eneste  bil (det gjør vel ikke Oslo Taxisentral, heller, så vidt jeg vet) og Facebook, som er verdens største nyhetsformidler, skriver ikke nyhetene selv slik «gammeldagse» aviser gjør. Bygging av tjenester i fremtiden dreier seg altså, i følge Skrivervik, om å koble sammen, ikke om selv å bygge tjenester. Og Skrivervik, som visste at han snakket til over 400 kommunale ledere, advarte salen om at det som i dag er kommunale tjenester. i fremtiden vil leveres, eller bindes sammen, av andre.

Skrivervik mente at en årsak til at digital teknologi skaper en total forandring er at denne teknologien er uavhengig av fysiske begrensninger. Han uttrykte dette lettfattelig ved å peke på overgangen fra «atomer» til «bits». Den «gamle» virkeligheten var (eller er) bundet av fysiske størrelser som er bygget opp av atomer mens fremtidens virkelighet ikke har de samme begrensningene. Datasignaler, altså bits, kan bevege seg over hele jorda på ekstremt kort tid mens en leveranse av fysiske gjenstander fortsatt kan ta flere dager rundt jorda. Skrivervik nevnte ikke at også datateknologi er avhengig av fysiske størrelser som fiberkabler o.l., men det er underordnet i denne sammenhengen.

Og Skrivervik pekte på tre faser i menneskets utvikling: Den fysiske, den digitaliserte og den transformerte. Og det er overgangen fra digitalisert til transformert som er den store endringen. Skrivervik brukte musikkavspilling som et eksempel. I den fysiske «perioden» kunne du spille av musikk fra en LP-plate. Når digitaliseringen kom, ble LP-plata byttet ut med en CD, men fortsatt måtte du ha den fysiske gjenstanden tilgjengelig for å kunne spille av musikk. Musikkstrømming er et eksempel på en transformasjon. Nå kan du spille av musikk hvor som helst og du trenger ikke å ha med deg en fysisk gjenstand som en LP-plate eller en CD. Skrivervik hånlo av oss i salen som fortsatt har LP-plater i hylla. Han mente tydeligvis at vi var sørgelig gammeldagse og akterutseilte. Han spurte ikke om vi også strømmer musikk selv om vi har beholdt LP-platene, men han glemte å nevne at det slett ikke er mulig å høre all innspilt musikk via moderne strømmetjenester. (f. eks. LP-plata «Friendship» med de amerikanske fusion-musikerne Lee Ritenour, Don Grusin m.fl. – en vidunderlig plate som jeg bare kan høre hvis jeg spiller den av fra en LP-plate).

Men Skrivervik har nok rett i at den store overgangen ikke er at maskiner og muligheter blir digitale. Den store overgangen er ikke digitalisering, men at samfunnets vaner, forventninger og praksis blir helt forandret som en følge av digitaliseringen, altså når den store transformasjonen skjer.

Og da har vi kommet frem til spørsmålet i overskriften: Hva med skolen? Skjer det en transformasjon av skolen eller er vei bare vitne til en digitalisering av opplæringen? Så vidt jeg kan bedømmer er det siste tilfelle: De siste årene har det skjedd en tydelig digitalisering av undervisning og opplæring i Norge, men vi ser foreløpig svært få tegn til an virkelig transformasjon. Fortsatt foregår opplæring som undervisning, ofte i et klasserom i faste klasser der lærere underviser i fastsatte fag og der elevene er plassert i klasser basert på fødselsår. Omtrent som for 200 år siden, altså. Forskjellen er bare at nå bruker både lærere og elever digitale redskaper.

Og jeg har ikke hørt særlig mange som har tanker om hvordan en transformasjon av opplæring kan komme til å se ut. Noen snakker om at lærerrollen skal endres fra formidling til veiledning og at elevene må lære problemløsning og ikke bare svare på faktaspørsmål. Dette er vel og bra, men er virkelig ingen transformasjon siden dette skjer innenfor våre gamle forestillinger om skole og opplæring: forestillingen om at læring må skje planlagt og basert på offentlige planer, følge årskull, skje til faste tider, ledet av lærere, vurderes ut fra gitte kriterier osv.

To av de jeg har hørt peke litt ut over dette er begge professorer: Arne Krokan og Sten Ludvigsen. Den siste av dem besøkte skolen vår for en stund siden og fortalte bl.a. at han og hans kolleger på universitetet var interessert i å forske på hvordan innsamlede data fra enkeltelevers læring og utvikling kunne brukes til øke den samme elevens læring. For meg høres det ut som adaptiv læring, som Arne Krokan og andre snakker varmt om.

Kan vi se for oss en fremtid der omfattende digitalisering har gjort det overflødig for elever å fysisk møte opp på skolen, der skolen ikke lenger består av atskilte og begrensede skolefag og klasser basert på fødselsår, der elever beveger seg fremover i læring, klokskap og fornuft basert på hva de faktisk klarer å gjøre i det virkelige liv og ikke basert på oppkonstruerte prøver laget av lærere og lærebokforfattere? For noen en drøm. For andre et mareritt. Eller kanskje vil en transformasjon av opplæringen bringe oss et helt annet sted. Foreløpig ser vi bare begynnelsen på en digitalisering og slett ingen transformasjon.

Og det nærliggende spørsmålet blir om de nye læreplanene, der første forslag ble presentert denne uka, skaper en endring i skolen. (Vi skal nok ikke forvente at læreplanene skaper en dyptgripende transformasjon). Den som leser får se.

God helg!

Hjelper det å lære elever om digitale fristelser?

For noen uker siden skrev jeg om vårt tverrfaglige tema «Jakten på likes» der elevene på 8. trinn fordypet seg i vår digitale virkelighet. Bl.a. gjennomlevde de det pedagogiske spillet «Snaplandia». Målet med denne opplæringen er selvsagt å øke elevenes digitale bevissthet slik at de kan stå rustet til å møte en digital virkelighet med alle de fristelsene og gledene den byr på.

I «Snaplandia» måtte elevene samle seg poeng, altså «likes», på ulike måter. Da spillet var over, gjennomførte selvsagt lærerne en «debriefing» med elevene .Nå skulle de snakke om hva de hadde opplevd og elevenes oppleveleser skulle transformeres til erkjennelser og økt bevissthet i en prosess som kan kalles læring. («Debriefing» er for øvrig en viktig «øvelse» som jeg tror mange lærere hopper for lett over. Det er her elevene skal sette det de har lest, gjort eller opplevd inn i en større sammenheng).

Og læreren som hadde «debriefingen» med elevene etter «Snaplandia» fortalte meg noe svært interessant. Elevene hadde absolutt opplevd det som svært slitsomt å samle seg «likes» (poeng) i «Snaplandia»,, og de fleste var glade for at det var over. Men da læreren sammenlignet «Snaplandia» med Facebook og Snapchat, fikk hun et overraskende svar. «Vi bruker ikke sååå mye tid på å skaffe oss likes på Facebook,» sa noen elever. «Det er ikke slitsomt å bli «lika» på Snap,» sa andre. Elevene mente at «Snaplandia» var noe helt annet enn de sosiale mediene de bruker mye tid på.

For elevene ville nok ikke se sammenhengen mellom fantasilandet «Snaplandia» og deres egen virkelighet. Og jeg undrer meg over hva som skal til for at ungdom kobler det de lærer på skolen til sitt eget liv. Hjelper det at vi i skolen prøver å «lære» elevene digital dømmekraft og bevissthet, eller blir dette overstyrt av den fristelsen det er for en 13-åring å få «likes» på sosiale medier? Likes utløser dopamin og skaper altså fysiologiske reaksjoner. Kan rasjonell opplæring og refleksjon hamle opp det det?

Knut Roald hevdet i et foredrag jeg hørte, at det ikke er informasjon og opplysning som får oss mennesker til å endre atferd. «I så fall,» sa Roald, «ville alle mennesker trent for å holde seg i form.» For vi vet hva som skal til, men vi gjør det allikevel ikke.»  Gjelder dette også for elever? Er det noe annet enn kunnskap og informasjon som påvirker hvilke valg de gjør? Er det viktigere hvilke opplevelser vi gir elevene gjennom undervisningen enn hvilken informasjon, altså kunnskap, de sitter igjen med? I så fall er kanskje det viktigste med «Snaplandia» ikke «debriefingen» som skjedde etter at spillet var over, men spillet i seg selv. Kanskje var det viktigere at elevene opplevde hvor slitsomt det var å skaffe seg poeng i «Snaplandia» enn at læreren hjalp dem til å se likheter mellom «Snaplandia» og den virkelige verden? (Hvis du, kjære leser, tenker at Facebook og Snapchat er en virtuell og ikke virkelig verden, må du huske at for dagens tenåringer er det Facebook osv. som er den virkelige verden.)

Og hvis det er våre følelser, drifter, ønsker og begjær som styrer valgene våre i langt større grad enn vår kunnskap og forståelse, må kanskje vi som jobber i skolen legge langt mer vekt på hvilke opplevelser elevene får og mindre vekt på hva de leser og hører (og svarer på oppgaver om på s. 78 i læreboka). Hvis vi skal utvikle psykisk robusthet, digital dannelse eller demokratisk sinnelag hos elever (og det skal vi), er det kanskje viktigere at de opplever dette og deltar i dette på skolen enn at vi gjennomfører et visst antall undervisningstimer der elevene skal «lære» om dette – i betydningen tilegne seg kunnskap og informasjon om disse emnene. Elever blir trolig ikke gode deltakere i et demokrati av å lære om demokrati på skolen dersom de ikke også opplever demokratiske prosesser på skolen.

Så vidt jeg vet har hjerneforskere avdekket at når vi utfører en handling med kroppen vår, begynner bevegelsen i musklene før hjernen, altså bevisstheten, sender ut signaler om å utføre denne handlingen. Vi liker å tro at vi først bestemmer oss for noe, og at hjernen deretter sender signal til musklene om å gjøre det vi ønsker. Kanskje det ikke er helt slik. Kanskje vi slett ikke er så fornufts- og viljestyrt som vi liker å tro.

God helg!

Privat eller statlig overvåkning?

Er fremtiden så lys at vi må bruke solbriller?

Bandet Tibuk3 hadde en one-hit-wonder med låta  «The future´s so bright I gotta wear shades«. Er fremtiden lys og skinnende – så skinnende at vi må beskytte oss?

Jeg har den siste tiden lest tre tekster om fremtiden som er både opplysende og bekymringsfulle – i alle fall for oss som heier på det liberale demokratiet. To av tekstene er oppslag som Aftenposten publiserte 25.10.17  og 6.1.18. Den tredje teksten er boka Homo Deus av historieprofessor Yuval Noah Hariri. Alle tekstene forteller hva vår tids enorme datamengder, Big Data, kan brukes til.

Aftenposten forteller om Kina som vil overvåke alle innbyggeres digitale aktivitet. De som gjør noe myndighetene ikke ønsker, vil møte sterkere begrensninger og større vanskeligheter enn de som gjør som myndighetene vil. Kina lager et system der innbyggerne opparbeider seg sosial kreditt gjennom det de gjør og ikke gjør. Og myndighetene bruker digitale spor ogvdata for å vite hva den enkelte foretar seg eller sympatiserer med. Overvåking? Absolutt. Totalitært samfunn? Ja, dessverre. Deprimerende lesning? Ja, jeg synes absolutt det.

Men hvis du tenker at dette er noe som bare skjer i diktaturer, tror jeg du må tenke deg om enda en gang. Det er her boka til Harari kommer inn i bildet. Harari har gitt boka undertittelen «A short history of tomorrow», og han prøver å beskrive virkeligheten slik den ser ut i det 21. århundre, altså nå. Det er mye man kan si om denne boka, bl.a. at forfatteren har stor tillit til ny teknologi som åpenbart ikke er hans fagfelt, men alle som mener noe eller drømmer om fremtiden, bør lese denne boka.

Harari argumenterer for at alt i verden dypest sett er algoritmer, altså data, signaler og prosesser som oppstår i en gitt rekkefølge. Også biologiske vesener som mennesker, er egentlig algoritmer, og han beskriver hvordan algoritmene tar over våre liv, både privat og profesjonelt. Datamaskiner utvikler sin «forståelse» og kunnskap basert på store mengder data som de samler inn og bearbeider, og de begynner å bli flinkere enn mennesker på mange områder. Han forteller bl.a. om IBMs datamaskin Dr. Watson som kan diagnostisere kreft hos pasienter med langt større treffsikkerhet enn noen lege og om Googles «kunstige intelligens»  Alpha Zero som slo sjakk-computeren Stockfish 8 uten at sjakkeksperter hadde programmert den med sjakkpartier osv. Aplha Zero hadde  bare blitt matet med reglene for sjakk og hadde utviklet sin forståelse for dette spillet på egenhånd – i løpet av 4 timer. (Stockfish er den computeren som styrer pila når det sendes sjakk-VM på TV).

Robotene, altså datamaskinene, altså algoritmene vil etter hvert, i følge Harari, kjenne hver av oss bedre enn vi kjenner oss selv. Hvorfor? Fordi datamskinen husker all informasjonen den får om oss mens vi mennesker heldigvis glemmer det meste av det vi opplever og erfarer. Og Harari omtaler denne utviklingen med langt større entusiasme enn jeg klarer å mobilisere. Etter hvert som Google vet stadig mer om oss, vil Google kunne hjelpe oss i hverdagen – både med å finne frem slik de gjør i dag, men også med mye annet. For hvis Google etter hvert kjenner oss bedre enn vi gjør selv, spør Harari: Hvorfor skal vi ikke overlate de viktige valgene til Google? La Google bestemme hva slags mat du skal ha i kjølekskapet og hvilken utdanning og jobb du skal velge. La Google kjøre bilen din i stedet for deg og bestemme hvilket politisk parti du skal stemme på. Og hvorfor ikke la Google bestemme hvem du skal velge som livsledsager (altså ektefelle eller samboer)? Google vil ikke la seg forføre av øyeblikkets fascinasjon, men vil derimot kunne velge en livsledsager som faktisk passer deg. Med skilsmissetall på over 50% ser det jo ikke ut til at innbyggere i moderne liberale demokratier er særlig flinke til å velge en partner som de har tenkt å leve hele resten av livet sammen med. Google vil helt sikkert være mer treffsikker også i valget av partner på samme måte som Dr. Watson gir bedre diagnoser enn vanlige leger av kjøtt og blod. (Harari baserer argumentasjonen sin på at valg av partner er viktigere enn hvordan partnere lever sammen med den de har valgt, men det er en annen historie).

Og disse tekstene får meg til å undres over om vi kanskje kan velge mellom privat og statlig overvåking – hvis vi ikke velger bort hele overvåkingen, da. Harari tror ikke det vil skje. Den store forskjellen er at mens innbyggerne i Kina ikke kan velge hvilken informasjon overvåkerne skal ha tilgang til, gir de fleste innbyggerne i vesten overvåkerne tilgang til sine data helt frivillig. (Når var sist gang du svarte nei til å gi Google eller en app på telefonen din tilgangene de ber deg om å få?). Harari beskriver dette meget treffende: «In the twenty-first century our personal data is probably the most valuable resource most humans still have to offer, and we are giving it to the tech giants in exchange for email services and funny videos.»

Harari omtaler Google som en nøytral størrelse. Han forholder seg ikke til at noen eier Google og har eierinteresser og økonomiske interesser i dette selskapet og hva det foretar seg. Han antar at systemer som det Google bygger opp, vil føre til at arten Homo Sapiens ikke vil overleve dette århundret. Harari tror at en form for supermennesker vil overta hegemoniet i verden – mennesker som er genetisk omprogrammert og «forbedret» gjennom ikke-organiske organer og massiv bruk av Big Data. Disse menneskene vil trolig behandle homo sapiens slik europeere har behandlet afrikanere gjennom historien. Det er nå boka hans begynner å bli nokså ubehagelig lesning. Og hvis du tror dette er bare fri fantasi, skal du høre NRKs utmerkede program Abels tårn. Da de kåret de viktigste vitenskapelige nyvinningene i 2017, dreide «vinnerne» seg alle om bioteknologi, kunstig intelligens og astronomi.

Og du spør deg kanskje hvorfor mennesker lar dataleverandører få tilgang til alle mulige data om seg selv. Det er trolig samme årsak som hvorfor mennesker aksepterer massiv kameraovervåking i byer og dermed gir fra seg både privatliv og anonymitet: Dette gir (de fleste av)  oss sikkerhet og komfort, lengre liv, materiell velstand – og underholdning. Hararis bok forteller at vi mennesker er villige til å gi fra oss både frihet, egen innflytelse og opplevelse av mening med tilværelsen mot materiell velstand, økonomisk vekst og trygghet. Kinas planlagte overvåkingssystem gir trolig også større økonomisk vekst og trygghet for flertallet av innbyggerne enn et liberalt demokrati slik vi har. Og hvis verdens befolkning er like pragmatisk og utilitaristisk som Harari i sin bok, så blir det avgjørende spørsmålet om et tiltak gir fremgang for mange. På kort sikt gir nok det kinesiske systemet for sosiale poeng økonomisk fremgang og stabilitet.

Men du spør kanskje hva dette har med utdanning og skole å gjøre. Svaret er: alt. Vi utdanner dagens elever for en fremtid vi enda ikke kjenner, og da må vi lytte til de spådommene om fremtiden vi ser tegn til i vår tid. Og både kinesisk overvåkning og Hararis bok gir en beskrivelse av en mulig fremtid vi er på vei inn i med stor fart. Spørsmålet blir hva elevene trenger å utvikle i skolen for å kunne møte denne fremtiden. Jeg har ikke noe godt svar på dette spørsmålet, men jeg er sikker på at programmering ikke er nok. Og jeg vet ikke hvor viktig det er for kommende generasjoner å lese Bjørnsons bondefortellinger på skolen hvis de møter fremtiden Harari beskriver. Eller kanskje er det nettopp det de trenger for å oppleve at verden en gang var stabil og forutsigbar. Uansett trenger vi nokså umiddelbart å gjøre både elever og voksne bevisst hva slags informasjon om oss selv vi gir teknologi-gigantene tilgang til. Det kalles visst digital dømmekraft. Og kanskje må vi som art tåle at vi ikke kan overlate alt arbeid til datamaskiner. Da gir vi samtidig fra oss innflytelse og makt.

Om jeg anbefaler deg å lese Hararis bok? Ja, men du bør absloutt beholde ditt kritiske blikk mens du leser. Og hvis du har anlegg for depresjon og er følsom for dystopier, bør du kanskje heller lese en roman av Nick Hornby.

God helg og god lesning.