Kategoriarkiv: Ungdom

Er et år på folkehøyskole bedre enn tre år på videregående?

Har unge mennesker større utbytte av å gå et år på folkehøyskole enn å gå tre år på videregående?

Forrige uke hørte jeg en skoleelev si nettopp det: «Jeg har hatt større utbytte av et år på folkehøyskole enn av tre år på videregående.» Det var elevrådslederen på en norsk folkehøyskole som holdt tale ved avslutningen av skoleåret. Siden min datter var en av elevene som avsluttet sitt skoleår på denne skolen, satt jeg som begeistret far i salen og hørte på. (For ordens skyld: det var ikke min datter som talte).

Folkehøyskole er selvsagt noe ganske annet enn en offentlig skole, men jeg ble litt tankefull der jeg satt som tilhører og deltaker på avslutningen av et folkehøyskoleår. Jeg er sikker på at offentlig skole har mye å lære av folkehøyskolene, særlig når det gjelder å utvikle og dra nytte av elevenes engasjement og motivasjon.

Arrangementet åpnet med at alle elevene, nesten 200 stykker, sang Sondre Justads låt «Riv i hjertet«. Refrenget i låta begynner slik:

Æ vil kjenne at æ lev,
vil kjenne at det riv i hjærte.
Gje mæ nokka som betyr no,
nåkka æ verkeli har tru på

Senere i seremonien holdt altså elevrådslederen tale der hun sa at hun hadde hatt større utbytte av et år på folkehøyskole enn tre år på videregående. Og da rektoren holdt tale, snakket han om «hjertelagets pedagogikk» og at de på folkehøyskolen ønsket å øse varme og kjærlighet over de unge. Som sagt gjorde dette meg litt tankefull. For er det sånn at unge mennesker opplever folkehøyskole som meningsfullt og videregående skole som nokså meningsløst?

Selvsagt er dette en anekdotisk argumentasjon. Elevrådslederen har bare opplev en videregående skole, jeg vet ikke hvor i landet, og bare et år på folkehøyskole, og jeg har bare deltatt på noen få folkehøyskoleavslutninger. Jeg håper at også rektorer på videregående skoler har møtt tidligere elever som har fortalt at de årene de gikk på den skolen som du leder, var de beste årene av livet deres. Jeg har selv opplevd det, så det kan skje. Jeg tror imidlertid ikke at rektorer på ordinære skoler får høre dette fra majoriteten av elevene på skolen slik tilfellet var på denne folkehøyskolen.

Og for mitt indre øre kan jeg høre forklaringer på hvorfor det er slik at ikke ungdom opplever den offentlige skolen som særlig utbytterik sammenlignet med et år på folkehøyskoler: For det første trenger ikke folkehøyskoler å kvalifisere ungdom for høyere utdanning slik den offentlige skolen skal. Elevene får ikke karakterer (og de har ikke mange prøver hver uke som lærerne tror de trenger for å sette standpunktkarakterer). For folkehøyskolene skal ikke skille elevene og angi hvem som er egnet for videre studier og hvem som ikke er det slik den offentlige skolen er pålagt.

Noen vil kanskje si at det er læreplanen som er problemet. Kanskje vil noen argumentere omtrent slik: «I den offentlige skolen er vi bundet av læreplanen, og mye av det elevene skal lære og utvikle på skolen, vil de ikke selv oppleve som meningsfullt.» Dersom elevene heller aldri senere i livet opplever mye av det de arbeider med på skolen som meningsfullt, er det ikke underlig om de opplever den ordinære skolen som uaktuell. Ja, dersom det er læreplanen som hindrer skoler og lærere i å lage fremragende og engasjerende opplæring, så har vi virkelig et problem. Læreplanene må selvsagt sikre at elevene utvikler det de og samfunnet vårt trenger for fremtiden, men læreplanene må også bidra til at lærere og elever sammen skaper meningsfull opplæring.

For unge mennesker ønsker seg noe som «riv i hjertet». De ønsker å møte fagstoff som engasjerer dem, som de kan diskutere, bli sint på og frustrerte av, som de kan ta med seg ut i livet sitt, noe de kan tro på og som betyr noe for dem. Det er det ungdom som Greta Thunberg og andre viser. Og jeg er ikke sikker på om en kronologisk gjennomgang av norsk litteraturhistorie med god plass til Wergeland og Welhaven river i unge hjerter. Og jeg  tror heller ikke at teoritung og abstrakt presentasjon av ulike ideologier fra forrige århundre river i unge hjerter. Eller å lese 14 sider i læreboka for deretter å svare individuelt på 10 spørsmål om det du har lest. Hvis ikke lærere klarer å gjøre lærestoffet aktuelt og nært, da. Det er det gode lærere gjør, og jeg tror det er det folkehøyskolene får til.

God helg og god nasjonaldag.

P.S: Hvis du vi lese en kommentar til norsk nasjonaldagsfeiring, finner du en her.

Reklamer

Livsmestring eller hjelpeløshet?

En økende andel unge mennesker rapporterer at de opplever psykiske plager. Skyldes dette at de opplever større press nå enn tidligere eller er det et uttrykk for at ungdom er mer hjelpeløse i dag enn tidligere?

Onsdag denne uka registrerte jeg to medieoppslag som begge handlet om at unge mennesker ikke er i stand til å håndtere sitt eget liv.

Lokalavisa vår, Budstikka, fortalte at Asker og Bærum kommuner får 6 millioner kroner fra Akershus Fylkeskommune for å ruste barn og unge til å takle motgang. Målet med Bærum Kommunes prosjekt er at barn og unge mellom null (!) og 16 år skal bli sosialt trygge og få tro på at de kan mestre. Prosjektet skal gi voksne rundt barna kompetanse for å kunne trygge barna.

Samme kveld fortalte NRK Dagsrevyen at 29% av norske studenter har psykiske plager i følge helseundersøkelser. I innslaget blir en student intervjuet og hun uttaler dette: «Det har hatt sine utfordringer når det kom til praktiske ting. Jeg ble veldig lei meg og holdt tårene tilbake i starten når jeg gikk for meg sjøl og handla. Det var stressende å både skulle finne ut hva man trenger – og pris – og økonomi og sånne ting.» NRK-reportasjen forteller videre om presset unge mennesker opplever, bl.a. fra foreldre.

Jeg må selvsagt ta forbehold om at NRK har klippet bort andre deler av intervjuet, men umiddelbart virker det skremmende hjelpeløst hvis unge mennesker opplever angst og press fordi de må handle inn maten sin selv. Jeg håper inderlig at årsaken til at unge mennesker ikke klarer å mestre livene sine er noe mer enn at de er oppdratt til hjelpeløshet. Men jeg frykter at det vi nå ser er nettopp det: resultatet av curlingforeldre som utvikler hjelpeløse barn og unge mennesker som bruker mye tid på seg selv inne i sin digitale «boble» og mindre tid på det virkelige livet.

Og jeg spør meg selv om det virkelig er så mye verre og vanskeligere å vokse opp i dag enn det var for 30 eller 70 år siden. (Jeg tror moren min aldri kunne sagt det samme som dagens student da hun i 1949 flyttet hjemmefra for å begynne på lærerskolen i Oslo. Hennes utfordring var å ha penger til mat, ikke at hun måtte gå på butikken selv). Eller er forskjellen på da og nå at vi i dag har satt et voldsomt fokus på individet og på individets plager og problemer? Det er fint hvis en større åpenhet om psykiske vanskeligheter gjør at flere kan få hjelp. Men det er sørgelig dersom den samme åpenheten gjør at færre ungdommer faktisk klarer å håndtere sitt eget liv. Det kan ikke være for høye forventninger å mene at en normalt utrustet 20-årig student bør klare å gå i butikken alene uten å kjenne at tårene presser på. Man kan også spørre seg hva slags oppdragelses- og utdanningspraksis vi har i dette landet når en 20-åring blir ansett for å være i stand til å begynne på et akademisk studium, men ikke helt klarer å bo for seg selv.

Det er selvsagt bra at kommuner og andre instanser ønsker å arbeide for å utvikle sosialt trygge mennesker som har tro på seg selv, men jeg frykter at det vi egentlig kan komme til å gjøre i arbeidet med livsmestring, er å ta tak i symptomene. Hvis du er syk, kan du få medisiner som gjør at smertene forsvinner. Men hvis du aldri gjør noe med årsaken til smertene, vil de før eller siden komme tilbake. Er arbeid med livsmestring bare å ta tak i symptomene til hjelpeløsheten og smertene vi ser? Og kan vi ikke ha en forventning om at moderne foreldre selv klarer å hjelpe barna sine til å bli trygge og selvstendige borgere? Eller har vi kommet dit at vi må ha profesjonelle voksne rundt barna med særskilt kompetanse for å kunne skape trygge barn?

Det ser forøvrig ut for meg som om «livsmestring» i Bærum Kommune – og kanskje i andre kommuner – vokser til noe langt mer enn et av tre tverrfaglige temaer slik Overordnet del av læreplanen pålegger skolene. Jeg håper ikke det vokser så mye at livsmestring til slutt ikke er et tverrfaglig tema i skolen i det hele tatt. Det vil være sørgelig om det vokser til nærmest å bli et eget fag. Det var vel ikke meningen.

God helg!

Livsmestring – bra eller trist? Del 2

Det er mye oppmerksomhet rundt psykisk helse, robusthet, depresjoner, skolevegring m.m. for tiden. Jeg har i et tidligere blogginnlegg stilt spørsmål om dette er bra, eller om det er uheldig.

Noen sier: «Da jeg gikk på skolen, var det ingen som snakket om depresjoner og utbrenthet.»

Noen sier: «Lettere psykiske lidelser er et økende problem, og vi må bruke tid på dette i skolen.»

Noen sier: «Når vi snakker mye om dette, gir vi unge mennesker et begrepsapparat og et fokus som gjør at noen og enhver kan føle seg både utmattet og nedstemt.»

Lyrikeren Marit Tussvik har kanskje indirekte sagt noe om dette i diktet Mors gode råd fra 1984;

Og ikkje putt
erter i nasen
mens eg er borte!
sa mor vår og gjekk

Det hadde vi aldri
tenkt på før, så
det gjorde vi

God helg!

 

Utdanningsvalg = livsmestring?

Skolefaget utdanningsvalg bidrar til at elevene skal mestre livet sitt. Legg utdanningsvalg inn i tverrfaglige temaer om folkehelse og livsmestring.

For noen uker siden skrev jeg om livsmestring, som mange med god grunn er opptatt av for tiden. Folkehelse og livsmestring skal som kjent inn i alle skoler som et tverrfaglig tema. Mange spør seg hvordan de skal gi opplæring i de tverrfaglige temaene, og jeg er nokså sikker på at etter hvert som skoler arbeider med dette vil de også stille spørsmål ved hvilke fagtimer som skal brukes til dette.

Norske politikere har bestemt hvor mange undervisningstimer elever skal ha i de ulike fagene, vet du. Jeg skjønner at læreplanene angir faste timetall, men i et opplæringssystem som skal styre etter mål, altså kompetansemål, er det egentlig nokså meningsløst å bestemme et timetall slik læreplanverket gjør. Det viktigste er jo ikke hvor mye tid du bruker på noe. Det viktigste er at du jobber på en god måte. (Hvis du kan velge mellom 75 middelmådige matematikktimer og 50 gnistrende gode matematikktimer, hva velger du? Og hva ville skjedd hvis læreplanen ikke anga noe timetall for de ulike fagene, men bare anga hva elevene skulle lære?)

Læreplanverket har angitt et fast timetall for hvert fag, men ikke noe timetall for de tverrfaglige temaene. Og fagfornyelsen, som nå foregår, skal dessverre ikke endre på fag- og timestrukturen. Og da kan diskusjonen mellom lærerne oppstå: Hvilke timer skal brukes til folkehelse og livsmestring? Hvilke fag skal vi trekke inn i tverrfaglig tema om bærekraftig utvikling? På vår skole har vi jobbet tverrfaglig i over 30 år og vi har også hatt disse diskusjonene fra tid til annet.  Noen lærere kan være lite villige til å «gi fra seg timer» til det tverrfaglige arbeidet, mens andre lærere klarer å se hvordan tverrfaglig arbeid kan gi økt læring for «deres» fag. Vi har erfart at når lærere ser hva de kan vinne for «sitt» fag gjennom tverrfaglig arbeid i stedet for å tenke at de «mister» sine fagtimer til tverrfaglig arbeid, blir det bedre tverrfaglige opplegg. Og det blir bedre samarbeid i lærerteamene. Og jeg gjetter at mange skoler de nærmeste årene vil gjøre seg lignende erfaringer. (Hvis du synes det er underlig at jeg bruker anførselstegn om fagene lærerne «eier», kan det være en god anledning til å tenke over hvem som egentlig «eier» fagene. Hvem er skolefagene til for, læreren eller elevene?)

Og når lærere skal utvikle tverrfaglige undervisningsopplegg, må de selvsagt lese kompetansemål i mange fag (flere enn de fagene de underviser i). Når våre lærere utvikler tverrfaglige undervisningsopplegg, bygger de dem opp ved å sette sammen kompetansemål fra ulike fag. Og det er her faget Utdanningsvalg (som bare finnes på ungdomstrinnet) kommer inn. I følge læreplanen i dette faget skal elevene bl.a.

  • formulere egne kortsiktige og langsiktige karrieremål basert på interesser og muligheter
  • undersøke muligheter for arbeid på det lokale arbeidsmarkedet
  • reflektere over betydningen av arbeidsdeltakelse og livslang læring

At elever i løpet av ungdomsskolen skal bruke 110 timer på dette faget mens de bare skal bruke 83 timer på hvert av fagene Musikk og Mat og Helse kan fremstå som nokså underlig, men det er det som er bestemt i Norge. Men når vi kobler utdanningsvalg med det tverrfaglige temaet Folkehelse og livsmestring, gir det mer mening. For utdanningsvalg skal gjøre elevene i stand til å ta valg (eller oppnå kompetanse i å treffe karrierevalg som er basert på elevenes ønsker og forutsetninger som det litt byråkratisk står i læreplanen). Videre står det i formålet til faget at Utdanningsvalg skal bidra til at elevene får prøve ut og bli bevisste på egne interresser.

Så når vi på vår skole gjennomfører elevbedrift, aktivitetsuke og tverrfaglige temaer om psykisk helse og livsmestring, så bruker vi selvsagt noen av timene som er avsatt til Utdannningsvalg. For dagens unge er det å gjennomføre utdanning åpenbart en del av det å mestre livet, altså livsmestring. Så kan jeg håpe at læreplanen i faget Utdanningsvalg etter hvert blir endret slik at faget rommer mer livsmestring og utvikling av psykisk robusthet. Det er det ungdom trenger for å klare å fullføre utdanning. Det er ikke nok med informasjon.

God helg!

 

Er mobilbegrensninger som røykeloven?

Husker du da røykeloven ble innført? Det var store protester, men etter kort tid, var det ingen som klaget. Er det på samme måten med mobiltelefoner og annen digital teknologi?

Mange hevder, med rette, at voksne ikke forstår hvor viktig internett  og sosiale medier er for unge mennesker. Torgeir Waterhouse er en av de som stiller seg kritisk til at skoler innfører totalforbud mot bruk av mobiltelefon på skolen. På vår skole har vi gjort noen interessante erfaringer med dette. Men før jeg sier noe om dem: litt om røykeloven.

For riktig mange år siden, var det ikke åpenbart hvor skadelig det er å røyke, og det var helt vanlig å røyke i offentlige rom. I dag kan vi riste på hodet over TV-debatter fra 1960-tallet der debattantene røyker i studio, og vi kan undre oss over leger som reklamerte for sigaretter. Men verden går heldigvis fremover, og tobakksindustriens massive kampanjer møter i dag motbør. Røyking er ute – i dobbelt forstand.

Lovbestemmelsen som begrenser retten til å røyke på de fleste offentlige steder, populært kalt røykeloven, ble innført i 2004, altså lenge etter at vi visste hvor skadelig tobakk er.. Da den ble innført, var det store protester, og røykelovens «far», Dagfinn Høybråten, ble av mange ansett som Norges fremste «mørkemann«. I begynnelsen var det massive protester, men etter kort tid var de aller fleste positive til denne lovteksten.

Og jeg lurer på om vi reagerer på digitale begrensninger på samme måte som vi reagerte på røykeloven. Vi motsetter oss at staten eller andre offentlige instanser skal gripe inn i enkeltpersoners frihet. De færreste i Norge ønsker seg et totalitært samfunn (selv om det finnes en forhenværende statsråd som tilsynelatende beskylder alle som er uenig med henne, om noe slikt). Uenigheten mellom personer  og mellom politiske partier dreier seg om hvor stor frihet vi skal ha som individer og hvor store begrensninger staten skal gjøre i livene våre. Det var dette som var argumentet mot røykeloven: at den begrenset individets frihet på et område som bare gjaldt den enkelte.

Og jeg lurer på hvor lang tid det går før vi erkjenner at digital teknologi i tillegg til de mange positive mulighetene den gir oss også har noen åpenbart negative effekter, både for enkeltindivider og for samfunnet. Noen peker på økt ensomhet selv om vi er «connected» med hverandre hele tiden.  Noen peker på svekket oppmerksomhet og konsentrasjon. Og jeg spør meg selv: hvor lang tid går det før vi innfører begrensninger i bruk av digitale enheter – for digitale leverandører eller for vanlige borgere?

Jeg hører om flere som innfører «mobilbegrensninger» i private hjem, slik denne familien gjorde. Jeg har venner som har vært nødt til å be gjestene sine om å legge fra seg mobiltelefonen når de kommer på fest. Og det er her erfaringene fra vår skole kommer inn. Vi har ikke totalforbud mot mobiltelefoner, men vi innførte for et år siden MUTE på vår skole. MUTE er en forkortelse for MobilUTE, og betyr at dersom elevene skal bruke mobiltelefonen sin i pausene på skolen, må de gå ut av bygget. Dette gjelder også når det er kuldegrader eller regn. Da vi foreslo dette for elevrådet, var de sterkt imot det. De sa, som bl.a. Elisabeth Staksrud helt riktig poengterer, at mobiltelefonen nesten var en del av dem selv og at de ikke ønsket å legge den vekk. Motstanden var svært tydelig.

Etter snart et år er holdningen en helt annen. Denne uka har jeg fått tilbakemelding fra flere elever om dette, bl.a. gjennom SU, og endringen i holdning ligner på holdningene til røykeloven. De fleste elevene er glade for dagens ordning, og de erfarer at stemningen og aktivitetene i pausene er helt annerledes nå enn før vi innførte mobilbegrensningen. Mange synes det er fint at voksne på skolen minner dem på at de må gå ut hvis de skal bruke mobilen (de færreste går ut), og de forteller at de «glemmer seg» når de sitter med mobilen i pausen.

Og derfor er jeg både enig og uenig med Waterhouse, Staksrud og andre som påpeker at vi voksne ikke bør ta fra ungdom digitale dingser, men i stedet spørre dem hvordan de har hatt det på nettet i dag. Jeg tror vi som voksne må gjøre to ting: vi må anerkjenne ungdoms liv på nettet og hjelpe dem til å oppføre seg ordentlig også på nett, men samtidig må vi sette noen grenser for deres tilgang til digitale fristelser. Vi kan som voksne tenke omtrent som dette: «Javel er den digitale verden en viktig del av de unges liv, men vi ønsker ikke at det skal være hele deres liv. Og som voksne ønsker vi å påvirke nåtiden og fremtiden, bl.a. gjennom forventninger, krav og støtte til våre barn og ungdommer.» Og grensene vi voksne setter må være tydeligere jo yngre elevene er.

Noen tenker at 13 år er en passelig grense siden dette er en slags «aldersgrense» for å bruke sosiale medier. Erfaringene fra vår skole tyder på noe helt annet. Også 10. klassingene våre, som er 15 og 16 år, setter pris på at voksne hjelper dem med å motstå fristelsene fra de digitale dingsene. For hvis du spør elevene om det er mobilforbud på Ringstabekk skole, vil de trolig svare ja. De oppfatter MUTE som et forbud mot å bruke mobiltelefon på skolen. Hvis du spør meg, vil jeg si at vi ikke har innført noe totalforbud mot mobilbruk, altså ikke et mobilforbud. Elevene kan bruke mobiltelefon i timene hvis læreren gir dem lov til det (og det skjer bare når det er en faglig grunn til det), eller ute i pausene. At elever nesten aldri går ut for å bruke mobiltelefonen sin, tyder på at de heller vil sitte og snakke med de andre elevene når de spiser, enn å «være på mobilen».

Men spørsmålet om digitale begrensninger dreier seg ikke først og fremst om moblibegrensninger på skoler. Hvis vi ønsker at unge mennesker, skal klare å kontrollere mobilbruken sin og ikke bli «slukt» av skjermens fristelser, så er det ikke mobilbegrensninger i skolen som er avgjørende. Nei, det avgjørende er hva vi voksne gjør. Det hjelper ikke om far bestemmer at barna i familien må legge bort mobiltelefonen ved middagsbordet hvis far selv sjekker e-post mens han spiser. Som alltid lærer vi mest av de andre gjør og ikke hva de sier. Det gjelder også for de unge og håpefulle.

Når jeg spør hvor lang tid det tar før vi får digitale begrensninger i Norge, tenker jeg ikke på mobilbegrensninger i skolen. Nei, jeg tenker på lovbestemte begrensninger for alle i samfunnet, omtrent som røykeloven. Jeg vet ikke hvordan dette kan arte seg, eller hvem det kan omfatte, men kanskje er det på tide å innføre generelle begrensninger på bruk av digitale dingser for alle – omtrent som trafikkregler. Og hvis du tenker at det høres utopisk ut og at det aldri vil skje, så husk at mange tenkte det samme om å begrense retten til å røyke på offentlige plasser. Og i riktig gamle dager ble det ansett som en utopisk (og meningsløs) idé at kvinner skulle ha rett til å avgi stemme ved politiske valg. Det som virker umulig, er ikke umulig. Det bare tar litt lenger tid å gjennomføre.

God helg og god påskeferie, både med og uten skjerm!

Hjelper det å lære elever om digitale fristelser?

For noen uker siden skrev jeg om vårt tverrfaglige tema «Jakten på likes» der elevene på 8. trinn fordypet seg i vår digitale virkelighet. Bl.a. gjennomlevde de det pedagogiske spillet «Snaplandia». Målet med denne opplæringen er selvsagt å øke elevenes digitale bevissthet slik at de kan stå rustet til å møte en digital virkelighet med alle de fristelsene og gledene den byr på.

I «Snaplandia» måtte elevene samle seg poeng, altså «likes», på ulike måter. Da spillet var over, gjennomførte selvsagt lærerne en «debriefing» med elevene .Nå skulle de snakke om hva de hadde opplevd og elevenes oppleveleser skulle transformeres til erkjennelser og økt bevissthet i en prosess som kan kalles læring. («Debriefing» er for øvrig en viktig «øvelse» som jeg tror mange lærere hopper for lett over. Det er her elevene skal sette det de har lest, gjort eller opplevd inn i en større sammenheng).

Og læreren som hadde «debriefingen» med elevene etter «Snaplandia» fortalte meg noe svært interessant. Elevene hadde absolutt opplevd det som svært slitsomt å samle seg «likes» (poeng) i «Snaplandia»,, og de fleste var glade for at det var over. Men da læreren sammenlignet «Snaplandia» med Facebook og Snapchat, fikk hun et overraskende svar. «Vi bruker ikke sååå mye tid på å skaffe oss likes på Facebook,» sa noen elever. «Det er ikke slitsomt å bli «lika» på Snap,» sa andre. Elevene mente at «Snaplandia» var noe helt annet enn de sosiale mediene de bruker mye tid på.

For elevene ville nok ikke se sammenhengen mellom fantasilandet «Snaplandia» og deres egen virkelighet. Og jeg undrer meg over hva som skal til for at ungdom kobler det de lærer på skolen til sitt eget liv. Hjelper det at vi i skolen prøver å «lære» elevene digital dømmekraft og bevissthet, eller blir dette overstyrt av den fristelsen det er for en 13-åring å få «likes» på sosiale medier? Likes utløser dopamin og skaper altså fysiologiske reaksjoner. Kan rasjonell opplæring og refleksjon hamle opp det det?

Knut Roald hevdet i et foredrag jeg hørte, at det ikke er informasjon og opplysning som får oss mennesker til å endre atferd. «I så fall,» sa Roald, «ville alle mennesker trent for å holde seg i form.» For vi vet hva som skal til, men vi gjør det allikevel ikke.»  Gjelder dette også for elever? Er det noe annet enn kunnskap og informasjon som påvirker hvilke valg de gjør? Er det viktigere hvilke opplevelser vi gir elevene gjennom undervisningen enn hvilken informasjon, altså kunnskap, de sitter igjen med? I så fall er kanskje det viktigste med «Snaplandia» ikke «debriefingen» som skjedde etter at spillet var over, men spillet i seg selv. Kanskje var det viktigere at elevene opplevde hvor slitsomt det var å skaffe seg poeng i «Snaplandia» enn at læreren hjalp dem til å se likheter mellom «Snaplandia» og den virkelige verden? (Hvis du, kjære leser, tenker at Facebook og Snapchat er en virtuell og ikke virkelig verden, må du huske at for dagens tenåringer er det Facebook osv. som er den virkelige verden.)

Og hvis det er våre følelser, drifter, ønsker og begjær som styrer valgene våre i langt større grad enn vår kunnskap og forståelse, må kanskje vi som jobber i skolen legge langt mer vekt på hvilke opplevelser elevene får og mindre vekt på hva de leser og hører (og svarer på oppgaver om på s. 78 i læreboka). Hvis vi skal utvikle psykisk robusthet, digital dannelse eller demokratisk sinnelag hos elever (og det skal vi), er det kanskje viktigere at de opplever dette og deltar i dette på skolen enn at vi gjennomfører et visst antall undervisningstimer der elevene skal «lære» om dette – i betydningen tilegne seg kunnskap og informasjon om disse emnene. Elever blir trolig ikke gode deltakere i et demokrati av å lære om demokrati på skolen dersom de ikke også opplever demokratiske prosesser på skolen.

Så vidt jeg vet har hjerneforskere avdekket at når vi utfører en handling med kroppen vår, begynner bevegelsen i musklene før hjernen, altså bevisstheten, sender ut signaler om å utføre denne handlingen. Vi liker å tro at vi først bestemmer oss for noe, og at hjernen deretter sender signal til musklene om å gjøre det vi ønsker. Kanskje det ikke er helt slik. Kanskje vi slett ikke er så fornufts- og viljestyrt som vi liker å tro.

God helg!

Elever utvikler digital bevissthet gjennom opplevelser

Gir opplevelsesbasert opplæring dypere læring enn bare å lese og høre om noe?

De siste ukene har våre 8. klassinger lært om sosiale medier og andre digitale fristelser. De har i snart 6 uker jobbet med det tverrfaglige temaet «Jakten på likes». De har selvsagt hørt om den digitale virkeligheten fra læreren og de har snakket sammen om hva som er lurt og ikke lurt å gjøre. Men i tillegg har lærerne gitt elevene en opplevelsesbasert opplæring, og jeg tror dette setter mye dypere spor i elevene enn den tradisjonelle lese-og-snakke-til-eller-snakke-sammen-pedagogikken.

I en av klassene trykket lærerne ut et skjermbilde fra alle elevenes Facebook-konto og hengte disse opp i klasserommet. Dermed hang det 76 ark med et utsnitt fra alle elevers og læreres FB-konto. Lærerne sa ikke noe særlig om hvorfor de hadde gjort det, men elevene ble opprørte og sinte. Hvorfor hadde lærerne gjort dette? Hvilken rett hadde de til å publisere utskrifter fra elevenes FB-kontoer? Nå kunne jo alle i klassen lese det de hadde skrevet på FB.

Og det var dette siste utsagnet lærerne ønsket seg. Våre 13-åringen ble sinte fordi 72 andre elever kunne lese det de hadde «postet». Hadde ikke elevene tenkt over hvor mange som kan lese det samme digitalt? Var det verre å publisere noe i et lukket rom for 71 medelever enn å publisere det åpent på Internet? Elevene har, ikke overraskende, liten forståelse for at sosiale medier når langt flere enn deres egne venner, og lærerne fikk en gylden anledning til å snakke med elevene om dette.

I den andre 8. klassen gjennomfører de i disse dager storylinen «Snaplandia». De har etablert et fiktivt samfunn, Snaplandia, der innbyggerne, altså elevene, samler seg poeng ut fra hva de gjør. De kan få positive poeng hvis de gjør det lærerne (eller diktatoren) ønsker, og de kan bli trukket i poeng hvis de gjør noe uønsket. (Og hvis du dynes dette høres ut som en dystopisk fantasi, bør du sjekke ut hva som skjer i Kina nå for tiden). Jeg har fått en rolle i denne storylinen, som rektor på Snaplandia Ungdomsskole, selvsagt, med navnet Snapmajor Jodel. Jeg kan dele ut «Bjørnepoeng» som er ekstra mye verdt, og derfor fikk jeg her om dagen dikt, tegninger og hyldingstekster fra elevene som håpet de skulle skaffe seg ekstra poeng ved å smiske med rektor Snapmajor Jodel.

På Snaplandia ungdomsskole bruker lærerne appen ClassDojo der lærere kan gi poeng til alle elevene. Elevene får umiddelbart beskjed digitalt når de får eller mister poeng. Noen lærere synes dette minner mye om hundeoppdragelse: behaviorisme satt i system der elevene ikke handler ut fra sine indre oppfatninger, verdier eller tanker, men ut fra ytre styring og belønning. Men dette har effekt for noen elever, i alle fall på kort sikt. Lærerne opplever at elever som tidligere ikke har jobbet særlig lenge om gangen, nå gjør alle oppgavene de får på skolen, mens andre elever uoppfordret tilbyr seg å hjelpe lærere, vaske av bordene osv. Jeg håper at elevene våre ikke ønsker å fortsette med dette belønningssystemet når storylinen er avsluttes. Hvis vi vi skal utvikle mennesker som klarer å regulere seg selv, må vi før eller siden slutte med å gi dem ytre belønning. Håpet er selvsagt at de fortsatt skal være hjelpsomme og hyggelige uten at de får en kortsiktig belønning. Jeg håper at noen uker med ytre belønning ikke ødelegger deres indre motivasjon.

Og det er nettopp noe av dette arbeidet på 8. trinn dreier seg om: elevene erfarer hvordan ønsket om «likes» og annen belønning fort kan styre livet deres. Vi kan selvsagt fortelle dem det, eller be dem om å lese om det, men de lærer det langt dypere når de opplever det – i dette tilfellet gjennom en storyline. Mange elever har sagt at de blir slitne av å samle poeng i Snaplandia. Hva skjer i den virkelige virtuelle verden der et av de vanligste utsagnene fra unge mennesker er: «Jeg er sliten»?

Det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring må også gjøre elevene i stand til å håndtere digitale press. «Jakten på likes» er et eksempel på hvordan skoler kan jobbe med livsmestring som tverrfaglig tema.

God helg!

Lokalavisa vår, Budstikka, har skrevet dette om «Snaplandia»: Budstikka