Er skolen en bilfabrikk eller et håndballag?

Kan vi kontrollere resultatet av opplæringen, eller bør vi sjekke prosessene underveis?

Forrige uke var vi på seminar med skolen jeg leder. Vi brukte to hele planleggingsdager på begrepet dybdelæring, og nå tror jeg vi har snakket nok om dette på en stund. For vi tenkte og snakket mye om begrepet, slik vi allerede har gjort en stund.

Og at begrepet dybdelæring er mangfoldig fikk vi i sannhet erfare. Vi snakket om dybdelæring både som prosess og som resultat. Vi snakket både om hva elever gjør som skaper dybdelæring, og vi snakket om hva innholdet i dybdelæring er i de ulike fagene. Og vi snakket om at dybdelæring både er en prosess og et resultat. (Vi satt selvsagt ikke bare og snakket, men bearbeidet dette på ulike måter, men det er ikke poenget her).

Det er mange i Norge som for tiden prøver å finne ut hvordan vi kan vite om det skjer dybdelæring i skolen. Firmaet Confex, som bl.a. har utviklet elevundersøkelsen, har prøvd å lage en kartleggingsprøve for dybdelæring, og det finnes kanskje flere som ønsker å utvikle en test eller kartlegging som kan vise om det skjer dybdelæring i klasserommet – eller som kan måle hvor mye dybdelæring som skjer. Jeg tror dette er fåfengt.

Lærere har, ikke overraskende, en tydelig forestilling om når det skjer dybdelæring i og med elevene. De kan beskrive hva dybdelæring er, og, ikke minst, de kan fortelle hva elever gjør når de lærer dypt. Det er altså mulig for lærere å gjenkjenne dybdelæring når de ser det. Men det de gjenkjenner er prosessen og ikke nødvendigvis resultatet. For lærere kan ikke på forhånd vite nøyaktig hva som blir resultatet av elevenes dybdelæring.

Betyr ikke dette at dersom rektorer, skolesjefer, politikere og andre som ikke befinner seg i klasserommet, men som ønsker å vite hva som skjer i klasserommet, bør være mer opptatt av dybdelæring som prosess enn som resultat?

Hva dette har med bilfabrikker og håndballag, sier du? Jo, jeg tror mange kartleggingsprøver, tester og andre kvalitetskontrollsystemer prøver å avdekke hva slags resultat lærernes og elevenes aktiviteter har skapt. De fokuserer på resultatet. Omtrent som man kan gjøre på en bilfabrikk. På en bilfabrikk, eller enhver annen fabrikk som produserer varer etter faste spesifikasjoner, kan man kontrollere produktet. Virker gearsystemet? Sitter dørene fast? Er det riktig diameter på lufteslangene? osv. Og jeg lurer på om det er det vi også gjør med elevene. Kan de skrive en argumenterende tekst på engelsk? Kan de løse en enkel likning? Vet de hvor EU har sitt hovedsete? (Det siste spørsmålet har for øvrig tre svar, så allerede der blir det litt mer komplisert enn på en bilfabrikk).

Og hvis vi oppfatter skolen omtrent som en bilfabrikk, så fortsetter vi å sjekke resultatet. Men dersom dybdelæring er en individuell prosess i den enkelte elev avhengig av elevens ståsted, vil resultatet av elevers dybdelæring bli ulikt. Og dersom vi ikke skal lage produkter etter en fast standard, så er det ikke nok å sjekke «produktet» når det har gått gjennom hele «produksjonslinjer». Og jeg tror det er det som skjer i et håndballag. Ethvert idrettslag er selvsagt opptatt av resultatene, men hvis du skal skape et godt håndballag, holder det ikke å stirre på tabellen. Og du har ingen faste standarder for hva som er en god håndballspiller. Og da må du også være fokusert på prosessene som foregår i laget. Idrettsutøvere er, så vidt jeg vet, mest opptatt av prosessen underveis mot resultatet. Resultatene kommer som en konsekvens av gode prosesser.

Jeg mener ikke at det er uvesentlig om elevene lærer fag på skolen – mye av det elevene må lære er faglig innhold. Men i vår samtale om dybdelæring i vårt kollegium, ble det tydelig for meg at skoler må være mest fokusert på dybdelæring som prosess. Vi må tenke over hva lærere gjør i klassen, hvordan vi kobler ulike fag sammen, hvordan elever snakker med hverandre om fag, hvordan vi hjelper elevene til å overvåke sin egen læring osv.

Når vi vet at det foregår gode prosesser som skaper dybdelæring på en skole og i en klasse, vil dybdelæringen komme av seg selv. Hva denne dybdelæringen rommer kan vi ikke vite på forhånd, og hvis dybdelæring skal være noe alle elever kan oppnå, kan resultatet av dybdelæring ikke være identisk med kjennetegn på høy måloppnåelse i faget. Hvis vi på forhånd har bestemt oss for hva elevenes dybdelæring skal inneholde, så vil «leseflinke» elever lære seg det vi spør om uten at det skjer dybdelæring. Og det var vel ikke meningen.

Resultatene på nasjonale prøver er offentliggjort denne uka, men jeg tar ikke registrert voldsom oppmerksomhet om det i mediene. Kanskje både medier og folk flest ikke lenger tenker på nasjonale prøver som et norgesmesterskap i skole. I så fall kan skoler få ro til å bruke de nasjonale prøvene til det de skal bruke dem til. Og kanskje er det flere enn meg som ser forskjellen på en fabrikk og en skole.

God helg!

Reklame

Bare digitalisering og ingen transformasjon i skolen enda?

Digital teknologi fører ikke bare til en digitalisering, men en total omveltning av samfunnet. Men foreløpig ikke i skolen.

For noen uker siden deltok jeg på ledersamling for alle ledere i Bærum Kommune, alle fra Rådmann til avdelingsledere. I salen satt det over 400 personer, og vi fikk høre innlegg om fremtid og innovasjon.

En av innlederne, Helge Skrivervik, reiser åpenbart rundt i Norge og holder sitt faste foredrag om hvordan den digitale utviklingen skaper en transformasjon og ikke bare en digitalisering. Skrivervik fikk dårlig tid p.g.a. problemer med den digitale teknologien (!), men har fikk allikevel frem noen vesentlige poenger. Og hans hovedpoeng var at digital teknologi endrer hele samfunnet fundamentalt, det skaper en transformasjon.

Som eksempler på denne transformasjonen trakk Skrivervik frem at mange bedrifter som vokser og har suksess i dag ikke selv produserer noe eller eier egne produksjonsmidler. Forretningsideen er at de kobler sammen andre som enten yte en tjeneste, produserer noe eller eier et produksjonsmiddel. Klassikerne, som også Skrivervik trakk frem, er Uber og Facebook. Uber, som er et av verdens største transportselskap, eier ikke en eneste  bil (det gjør vel ikke Oslo Taxisentral, heller, så vidt jeg vet) og Facebook, som er verdens største nyhetsformidler, skriver ikke nyhetene selv slik «gammeldagse» aviser gjør. Bygging av tjenester i fremtiden dreier seg altså, i følge Skrivervik, om å koble sammen, ikke om selv å bygge tjenester. Og Skrivervik, som visste at han snakket til over 400 kommunale ledere, advarte salen om at det som i dag er kommunale tjenester. i fremtiden vil leveres, eller bindes sammen, av andre.

Skrivervik mente at en årsak til at digital teknologi skaper en total forandring er at denne teknologien er uavhengig av fysiske begrensninger. Han uttrykte dette lettfattelig ved å peke på overgangen fra «atomer» til «bits». Den «gamle» virkeligheten var (eller er) bundet av fysiske størrelser som er bygget opp av atomer mens fremtidens virkelighet ikke har de samme begrensningene. Datasignaler, altså bits, kan bevege seg over hele jorda på ekstremt kort tid mens en leveranse av fysiske gjenstander fortsatt kan ta flere dager rundt jorda. Skrivervik nevnte ikke at også datateknologi er avhengig av fysiske størrelser som fiberkabler o.l., men det er underordnet i denne sammenhengen.

Og Skrivervik pekte på tre faser i menneskets utvikling: Den fysiske, den digitaliserte og den transformerte. Og det er overgangen fra digitalisert til transformert som er den store endringen. Skrivervik brukte musikkavspilling som et eksempel. I den fysiske «perioden» kunne du spille av musikk fra en LP-plate. Når digitaliseringen kom, ble LP-plata byttet ut med en CD, men fortsatt måtte du ha den fysiske gjenstanden tilgjengelig for å kunne spille av musikk. Musikkstrømming er et eksempel på en transformasjon. Nå kan du spille av musikk hvor som helst og du trenger ikke å ha med deg en fysisk gjenstand som en LP-plate eller en CD. Skrivervik hånlo av oss i salen som fortsatt har LP-plater i hylla. Han mente tydeligvis at vi var sørgelig gammeldagse og akterutseilte. Han spurte ikke om vi også strømmer musikk selv om vi har beholdt LP-platene, men han glemte å nevne at det slett ikke er mulig å høre all innspilt musikk via moderne strømmetjenester. (f. eks. LP-plata «Friendship» med de amerikanske fusion-musikerne Lee Ritenour, Don Grusin m.fl. – en vidunderlig plate som jeg bare kan høre hvis jeg spiller den av fra en LP-plate).

Men Skrivervik har nok rett i at den store overgangen ikke er at maskiner og muligheter blir digitale. Den store overgangen er ikke digitalisering, men at samfunnets vaner, forventninger og praksis blir helt forandret som en følge av digitaliseringen, altså når den store transformasjonen skjer.

Og da har vi kommet frem til spørsmålet i overskriften: Hva med skolen? Skjer det en transformasjon av skolen eller er vei bare vitne til en digitalisering av opplæringen? Så vidt jeg kan bedømmer er det siste tilfelle: De siste årene har det skjedd en tydelig digitalisering av undervisning og opplæring i Norge, men vi ser foreløpig svært få tegn til an virkelig transformasjon. Fortsatt foregår opplæring som undervisning, ofte i et klasserom i faste klasser der lærere underviser i fastsatte fag og der elevene er plassert i klasser basert på fødselsår. Omtrent som for 200 år siden, altså. Forskjellen er bare at nå bruker både lærere og elever digitale redskaper.

Og jeg har ikke hørt særlig mange som har tanker om hvordan en transformasjon av opplæring kan komme til å se ut. Noen snakker om at lærerrollen skal endres fra formidling til veiledning og at elevene må lære problemløsning og ikke bare svare på faktaspørsmål. Dette er vel og bra, men er virkelig ingen transformasjon siden dette skjer innenfor våre gamle forestillinger om skole og opplæring: forestillingen om at læring må skje planlagt og basert på offentlige planer, følge årskull, skje til faste tider, ledet av lærere, vurderes ut fra gitte kriterier osv.

To av de jeg har hørt peke litt ut over dette er begge professorer: Arne Krokan og Sten Ludvigsen. Den siste av dem besøkte skolen vår for en stund siden og fortalte bl.a. at han og hans kolleger på universitetet var interessert i å forske på hvordan innsamlede data fra enkeltelevers læring og utvikling kunne brukes til øke den samme elevens læring. For meg høres det ut som adaptiv læring, som Arne Krokan og andre snakker varmt om.

Kan vi se for oss en fremtid der omfattende digitalisering har gjort det overflødig for elever å fysisk møte opp på skolen, der skolen ikke lenger består av atskilte og begrensede skolefag og klasser basert på fødselsår, der elever beveger seg fremover i læring, klokskap og fornuft basert på hva de faktisk klarer å gjøre i det virkelige liv og ikke basert på oppkonstruerte prøver laget av lærere og lærebokforfattere? For noen en drøm. For andre et mareritt. Eller kanskje vil en transformasjon av opplæringen bringe oss et helt annet sted. Foreløpig ser vi bare begynnelsen på en digitalisering og slett ingen transformasjon.

Og det nærliggende spørsmålet blir om de nye læreplanene, der første forslag ble presentert denne uka, skaper en endring i skolen. (Vi skal nok ikke forvente at læreplanene skaper en dyptgripende transformasjon). Den som leser får se.

God helg!

Er det vinglete hvis ledere ombestemmer seg?

Forventer vi at skoleledere vet hva de mener og at de har bestemt seg før de peker ut retningen for virksomheten? Eller bør skoleledere og andre ledere være åpne om at de skifter mening?

For to uker skrev jeg om dybdelæring, og jeg skrev at vi kanskje skal være mer opptatt av dybdelærende elever enn av dybdelæring som læringsteoretisk begrep. Etter å ha tenkt meg om, er jeg ikke sikker på om jeg er enig med meg selv. Hvis vi snakker mest om hva dybdelærende elever gjør – at de undersøker selv, spør mer enn det som står i læreboka og arbeider med fagstoff som ikke danner grunnlag for karakteren i faget osv. – tror jeg vi kan ende opp med at dybdelæring blir ensbetydende med elevers indre motivasjon.

Nå tenker du kanskje at det ikke er så dumt. Det som i følge John Hatties forskning har størst betydning for elevers skoleprestasjoner, er elevens egen forventning om å lykkes. Dette henger nøye sammen med elevens motivasjon, og slik sett henger nok også dybdelæring tett sammen med om elevene er motivert for det de skal holde på med skolen. Jeg mener ikke at vi skal slutte å være opptatt av elevers indre motivasjon og relevansen i det de skal lære på skolen, men dersom dybdelæring nesten bare dreier seg om motivasjon og relevans, synes jeg heller vi skal snakke om motivasjon og relevans. Pedagogikk, som ikke er verdens klareste og tydeligste fagfelt, blir ikke tydeligere av at vi begynner å bruke ulike begreper om nesten samme fenomen eller forhold.

Så dermed er jeg ikke helt enig i det jeg selv skrev for noen uker siden. Samtidig er jeg heller ikke helt uenig med meg selv, for jeg tror vi skal være oppmerksomme på både «definisjonen» av begrepet dybdelæring og hvordan dette arter seg i observerbar praksis hos elevene – altså en oppmerksomhet mot hva dybdelærende elever gjør.

Og hvis du leser dette og ikke har meg som sjef (de fleste som leser bloggen min, har jo ikke det), så tenker du kanskje at du er glad du ikke har en slik «vinglepetter» som sjef. Eller kanskje du tenker det motsatte: at du skulle ønske at din sjef også var åpen om sin nøling, vakling og tenkning.

Jeg tror de fleste av oss har en ubevisst ide om at de som bestemmer, vet hva de driver med (eller i allefall et lønnlig håp om det). Og kanskje har vi en underbevisst forventning om at når sjefen bestemmer noe, eller uttaler seg om faget, så har sjefen på forhånd tenkt igjennom saken. Og sjefen har bestemt seg. Er det ikke derfor hun eller han er sjef?

Selv er jeg en sterk tilhenger av at ledere må kunne mye om det fagfeltet de skal lede, men jeg tror mange ledere tjener på å være åpne om sine refleksjoner, sin tvil og sin manglende sikkerhet når de fatter beslutninger. For jeg tror ikke det bare er skoleledere som fatter beslutninger basert på overbevisning og antakelser og ikke bare på beviselige fakta. (Hvis skoleledere sier noe annet, tror jeg de lyver – i allefall litt). Jeg tror mange ledere skulle ønske at de hadde klare og uomtvistelige tall og annen informasjon som gjorde at det ble åpenbart hva de skal bestemme. For ledere skal bestemme – og stå ansvarlig for det de bestemmer. Det er det de er ansatt for.

Men jeg tror det er flere enn meg som opplever at vi må fatte beslutninger basert på antakelser, magefølelse, intuisjon o.l. i tillegg til faglig kunnskap og kompetanse. Og siden mange er både flinkere og klokere enn sjefen, er det lurt av ledere å åpne for at flere i virksomheten tenker sammen med sjefen. Og da tenker jeg ikke bare at ledere må drøfte med andre ledere, men også med ansatte. Når man åpner for dette, som noen vil kalle distribuert ledelse, kan man som sjef oppleve at man mister kontrollen. Men man kan også oppleve at beslutningene, som fortsatt sjefen står ansvarlig for, er fattet på et bredere og bedre grunnlag.

Så jeg er trygg på at mine medarbeidere ikke blir fortvilet hvis jeg skifter mening, eller hvis de opplever at jeg argumenterer for det motsatte av det jeg argumenterte for i går. Og når det gjelder begrepet dybdelæring sjenerer jeg meg ikke for å undersøke om det er andre betydninger av begrepet enn de jeg har forstått og oppfattet. Kanskje bør ledere være åpne for egen nyorientering hele tiden. Er det det som kalles «å lede fra midten»?

God helg!

Metodefrihet eller metodeansvar?

Bør vi slutte å snakke om metodefrihet og heller snakke om metodeansvar?

Utdanningsforbundet publiserer Podcaster om skole og opplæring. Denne uka har de publisert en episode der jeg fikk lov til å snakke om forholdet mellom skole og forskning sammen med Øystein Gilje ved Universitetet i Oslo. Du kan høre podcasten her.

Leder for Utdanningsforbundet, Steffen Handal, kom med en god presisering. I podcasten spør programlederne om læreres metodefihet. Handal presiserer at i Utdanningsforbundet snakker de ikke om læreres private metodefrihet, men om læreres profesjonelle metodeansvar. En svært vesentlig distinksjon, spør du meg. Kanskje alle, både politikere, fagforeningsfolk, skoleledere og lærere, bør bytte ut begrepet metodefrihet med metodeansvar.

Skoleforskning og skolefolk må nærme seg hverandre

Skoleforskning og skoler må utvikle bedre praksis sammen. Da må begge anerkjenne den andre parten.

Under forskningsdagene forrige uke deltok jeg på arrangementet «Forskningskafe om utfordrende atferd i skole og barnehage» som arrangeres av Utdanningsforbundet. Jeg var bedt om å si noe om forholdet mellom skoleforskning og lærere med utgangspunkt i spørsmålene: I hvilken grad er forskningen til hjelp i lærernes  praktiske hverdag? Hva må til for at lærere kan få brukt forskningen i sin praksis?

De to andre innlederne på arrangementet var vaskeekte forskere, så jeg følte meg jo ikke særlig høy i hatten (eller var det «høy i støvet»?). Men jeg prøvde etter beste evne å si noe om forholdet mellom skoleforskning og lærere. Kortversjonen av det jeg sa var:

• Forskere må snakke så vanlige folk forstår dem, ikke bare snakke til andre forskere
• Forskere må forske på det skolene ønsker og trenger, og ikke bare på det de selv er interessert i
• Lærere og skoleledere må ikke avvise skoleforskning og tenke at forskere er virkelighetsfjerne teoretikere
• Forskningsmiljøer og skoler må utvikle ny forskningsbasert praksis sammen.

Her er foilene jeg brukte: Forskningskafe 180927

Og hvis du vil se hele innlegget mitt, finner du det her.

Men hvis du jobber i skolen, anbefaler jeg heller at du ser innlegget til Pål Roland fra Læringsmiljøsenteret fra samme arrangement.

God helg!