Stikkordarkiv: covid-19

Antall timer er ingen garanti for god opplæring

Er det avgjørende hvor mange timer hver elev får i ulike skolefag? Bør skoler kunne justere timetallet selv?

Regjeringen har sendt ut forslag til ny opplæringslov på høring. Et av forslagene i høringen er at skolene skal kunne omdisponere inntil 10% av timene. (Det er omtalt under kapittel 17 fra s. 201 (!) og utover i høringsdokumentet). I dag er grensen for dette 5%. Dette er noe annet enn muligheten for å omdisponere inntil 25% av timene for en enkelt elev, som er en individuell mulighet og følges av et enkeltvedtak.

Jeg oppfatter forslaget til endring i opplæringsloven som en forslag om å øke den enkelte skoles mulighet til å endre timetallet for alle elever. Er dette bra eller uheldig? Det kommer an på hvorfor man mener at staten bør angi et visst antall timer for hvert fag. Det henger også sammen med det flere har foreslått etter 3 måneder med hjemmeskole: at elevene bør kunne ha en skoledag hjemme hver uke.

I tidligere tider, i forrige årtusen, bestemte staten mer enn i dag. Den gangen bestemte staten hvor mange undervisningstimer hver elev skulle ha i ulike fag på hvert klassetrinn. I læreplanene fra 1990-tallet (L94 og L97) ble disse tallene for grunnskolen gitt samlet for hvert skoletrinn, altså et visst timetall på barneskolen og et timetall for ungdomstrinnet. Staten overlot noe av beslutningen til det lokale nivået, og nå kunne skolene eller kommunene selv bestemme på hvilke årstrinn de ulike fagene skulle plasseres. Skulle elevene ha 1 musikktime hver uke alle årene på ungdomstrinnet, eller skulle de ha 2 timer pr. uke på 8. trinn, 1 time pr. uke på 9. trinn og ingen musikktimer på 10. trinn?

Med læreplanreformen i 2006 (LK06) innførte staten muligheten for at skoler kan omdisponere inntil 5% av timene, altså en ytterligere økning av lokal bestemmelse. Og nå foreslår altså Regjeringen at skolene, eller skoleeier (kommuner, fylkeskommuner eller private skoler), skal få enda større frihet til selv å bestemme timetallet.

Bilde: Pixabay

Man kan spørre seg hva som er grunnen til at staten skal bestemme hvor mange timer elevene skal ha i hvert fag. Det dreier seg selvsagt om rettigheter og reguleringer. Elevene skal gis rett til et visst antall timer og læreres arbeidsavtaler må gi en begrensning på hvor mange timer en lærer skal gjennomføre. Men antallet undervisningstimer garanterer jo ikke at elevene lærer det de skal – eller kan. Det er trolig bedre å ha 150 gnistrende matematikktimer i løpet av ungdomstrinnet enn de 313 som er bestemt i dagens læreplan, hvis dette er skrekkelige timer uten fremdrift og begeistring.

Hvorvidt det er bra eller dårlig at skoler og kommuner selv får justere timetrallet i ulike fag for eleven avhenger av hva man tror kommer til å skje hvis forslaget blir vedtatt. Hvis du ønsker at elevene skal få så mye tid som mulig til estetiske fag på skolen, men du erfarer at kommunepolitikere (og skoleledere) er mest opptatt av resultater på nasjonale prøver og derfor prioriterer fagene norsk, matematikk og engelsk, så frykter du kanskje at en slik frihet som blir foreslått, vil føre til mindre tid til estetiske fag som musikk og kunst og håndverk.

Men hvis du synes at skoleledere og kommunale skolesjefer og politikere bør få større frihet til selv å bestemme, så støtter du trolig dette forslaget. Kan vi tenke oss at noen kommuner i fremtiden markedsfører seg som «kommunen som prioriterer musikktimer i skolen i stedet for matematikktimer»? (Og før du ler av tanken: ideen er bedre enn du kanskje tror. Opplæring i estetiske fag har læringseffekt også på kognitive ferdigheter).

Ludvigsenutvalget pekte på at en rigid fagstruktur kan hindre dybdelæring. Høringsdokumentet om ny opplæringslov peker på at dersom skoler skal kunne realisere forventningene i overordnet del om undersøkende elever og tverrfaglige temaer, må de ha fleksibilitet i timefordelingen.

Vi ser altså en liberalisering av timetall i skolen – på samme måte som vi ser liberalisering i andre deler av samfunnet. Forresten, det skulle stå «så liberalisering» i forrige setning. Korona-epidemien har vel vist at høyresidens ideal om en liten stat og et fritt marked ikke var den beste oppskriften på smittevern og pandemi-håndtering. (De siste tre månedene har plutselig statsministeren fremstått som en «landsmoder» og ikke bare som en «nattevakt»). Og etter 3 måneder med hjemmeskole, finnes det både elever og lærere som foreslår at elever på ungdomsskolen og videregående skole bør kunne ta en skoledag hjemme i ny og ne (eller kanskje hver uke). Denne uka gjennomførte vi i FIKS vårt fjerde webinar om korona-perioden. Denne gangen snakket vi med elever, og en av dem ønsket at det i fremtiden skulle bli mulig for elever på ungdomstrinn og videregående skole å ha en skoledag hjemme hver uke.

Men hvordan skal skolen telle undervisningstimer da? Får en elev som sitter hjemme og arbeider konsentrert og godt med et engelskessay i 5 timer, faktisk 5 timer undervisning i engelsk?

Og her er det kanskje også på sin plass å spørre om den tradisjonelle timeplanen er i ferd med å dø. God opplæring er basert på utdanningsforskning, og hva sier forskningen om tradisjonelle timeplaner versus åpnere planer? Ikke så mye, tror jeg. Kanskje burde forskere studert dette nærmere. Opplæringsloven pålegger i allefall ikke skoler å lage timeplaner slik de har gjort siden forrige årtusen.

Disse spørsmålene kretser omkring spørsmålet om hva opplæring egentlig er. I høringsnotatet om ny opplæringslov står dette (på s. 202): Utdanningsdirektoratet har i brevet også lagt til grunn at opplæringen skal ledes av en lærer, men har ikke tatt stilling til om kravet betyr at læreren må være til stede sammen med elevene. […] Utdanningsdirektoratet har i en annen tolkningsuttalelse skrevet at «med opplæring forstår vi opplæringsaktiviteter som er egnet til å oppfylle de samlede kompetansemålene».

Den siste setningen ovenfor tilsier at opplæring skjer når elever arbeider med skolefag – også hjemme. Og dra kan vi igjen spørre oss om opplæring er noe elever får eller noe elever deltar i. Hvis man ser på læring som en prosess der den lærende (altså eleven) selv må være aktiv, bør man kanskje oppfatte opplæring som noe eleven deltar i. Og en slik oppfatning av opplæring omfatter vel strengt tatt også lekser – hvis lekser faktisk er en «opplæringsaktivitet som er egnet til å oppfylle de samlede kompetansemålene». Betyr det at skoler kan regne den tiden elevene bruker på lekser som en del av undervisningen? Jeg tror ikke det.

Eleven lærer uansett engelsk av å arbeide konsentrert i mange timer. Det er kanskje viktigere enn hvor mange timer som skal føres inn i regnskapet over undervisningstimer. Og kvaliteten på selve opplæringen er også der langt viktigere enn antall timer som kan kalles engelsk, eller samfunnsfag, eller norsk.

Lykke til med høringsnotatet – og med planleggingen av opplæringen for kommende skoleår.

God helg

 

Ble korona-karantene livsmestring i praksis?

Alle begrensningene vi har opplevd de siste ukene har gitt elevene trening i et av de nye tverrfaglige temaene som skal inn i skolen: folkehelse og livsmestring.

Skolen skal bidra til at unge mennesker utvikler seg til å bli gode voksne borgere. De nye læreplanene som skal gjelde fra 1. august i år, LK20, introduserer tre tverrfaglige temaer og det ene av disse peker nettopp mot at skolen skal utvikle robuste mennesker: folkehelse og livsmestring. De siste månedene har alle, både voksne og elever, fått praktiske øvelser i nettopp dette.

Opplæringen på skolen er ofte teoretisk. Elever leser i bøker eller på skjerm, de snakker og skriver, og mye av det de skal lære er teoretiske begreper. Ofte skal elevene vise hva de har lært ved å skrive svar på teoretiske spørsmål de får utdelt (kalt prøver). Vi vet imidlertid at mennesker lærer på flere måter enn å lese og skrive. LK20 peker på at målet for opplæringen er at elevene utvikler kompetanse, og kompetanse dreier seg om å kunne gjøre noe, å kunne løse de utfordringene man møter – ikke bare å vite noe. (Hvis du er en kompetent skiløper, så klarer du å gå på ski. Du viser ikke kompetanse i skigåing ved å skrive svar på en teoretisk prøve om skigåing).

Og når vi nå skal innføre et nytt tverrfaglig tema (husk: ikke et eget skolefag) med tittelen «folkehelse og livsmestring», så er det åpenbart en risiko for at opplæringen i dette tverrfaglige temaet også blir teoretisk og blir gjennomført ved at elevene sitter ved hver sin pult, leser i bøker og på nett, snakker sammen og skriver svar på spørsmål fra læreren.

Men det hjelper ikke om skolen hjelper elevene til å forstå hvordan de skal mestre livene sine hvis ikke elevene samtidig trener på å mestre livene sine. (Du lærer ikke å gå på ski eller kjøre bil uten å øve). Å mestre livet dreier seg bl.a. om å tåle motgang, men skoler er selvsagt tilbakeholdne med å skape motgang for elevene. Lærere er heldigvis opptatt av å skape motivasjon og mestringsfølelse hos elevene.

Men de siste to månedene har norske elever fått tjuvstarte med opplæring i folkehelse og livsmestring. For plutselig møtte de motgang. Plutselig hadde ikke elevene alle muligheter. Plutselig var det noen som satte tydelige begrensninger for livene deres. (Ja, jeg vet at noen barn og unge hadde mer enn nok motgang før korona-pandemien, men jeg tror faktisk at det er et mindretall av dagens elever).

Bilde: Pixabay

Jeg vet at jeg kanskje høres ut som en gammel gubbe, men jeg våger meg allikevel på følgende resonnement, inspirert av NRKs radioprogram KRAFT- sånn livet er nå: En av flere årsaker til at ungdom strever med å mestre livet (dersom de gjør det), er at de (tilsynelatende) har alle muligheter. Kanskje henger dette sammen med at de møter få begrensninger og får mye støtte og tilrettelegging, og at de dermed møter nokså lite motgang (i allefall i det virkelige og ytre livet sitt). Uttrykkene curling-foreldre, helikopter-foreldre og løvemamma forteller om foreldre som nesten overtar livet til barna sine og som ordner og legger til rette slik at barna ikke skal oppleve vanskeligheter. Dagens ungdom får dermed lite trening i å mestre motgang. Men dersom det å mestre livet er noe man kan trene på, omtrent som å går på ski, så er det viktig nettopp å trene. Og da er det ikke nok å lære noe om det å mestre livet. Man må trene på å gjøre det, mestre livet altså. Og for å øve på å mestre utfordringer og begrensninger, må man faktisk møte utfordringer og begrensninger.

Og de siste månedene har både barn og voksne vært nødt til å trene på dette. For når barn og ungdom har vært isolert hjemme, har plutselig mulighetene blitt begrenset. De har ikke fått lov til å treffe andre, de har ikke hatt et omfattende program med fritidsaktiviteter hele dagen. De har ikke kunnet gjøre akkurat det de ønsker.  Noen har kanskje til og med kjedet seg.

Skoler og lærere har en stor utfordring i å differensiere. Det gjelder også innenfor det tverrfaglige temaet «folkehelse og livsmestring». Ideelt skal alle elever få utfordringer som passer nettopp dem. Det politiske uttrykket for dette er tilpasset opplæring. (I høring til ny opplæringslov er det foreslått å bytte ut dette politiske begrepet med et annet politisk begrep: universell opplæring). Uansett hva det kalles politisk og juridisk: didaktisk og pedagogisk snakker vi om differensiering. Og de utfordringene som hjemmeskolen har gitt, har vært svært ulike for ulike elever.

For noen elever har det vært en uoverkommelig utfordring å være hjemme. Noen opplever utrygge forhold og har manglet støtte fra lærere og andre. Men andre elever – kanskje de fleste – har vært i stand til å takle de begrensningene som isolasjonen har medført.  For mange elever har isolasjon og hjemmeskolen vært en trening i å mestre livet, en utfordring som de har klart.

Kanskje skoler fra neste skoleår i stedet for å gjennomføre temadager om psykisk helse der elevene skal lese, lytte og skrive om livsmestring teoretisk, burde arrangere «lock-down-dager» e.l. der elevene får sterke begrensninger slik de har fått de siste månedene – i alle fall de elevene som kan håndtere dette.

Men husk å avklare dette med foreldrene på forhånd. Hvis ikke vet jeg hvem som får sinte telefoner – fra de som kanskje selv burde satt begrensninger for egne barn og unge.

God helg – og nyt friheten og mulighetene som gradvis åpner seg

Trenger vi tentamen når eksamen er avlyst?

Elevene er tilbake i norske skolebygg. På noen skoler er tentamen det første som møter elevene.

En lærer jeg snakket med, fortalte at læreren skulle sitte tentamensvakt denne uka. Dette var en videregående skole, og elevene hadde kommet tilbake til skolen gradvis. Først på onsdag hadde alle elevene fysisk vært innom skolen. Og dagen etter skulle de ha tentamen!

Kanskje er dette særskilt, og kanskje er det bare noen få skoler som ønsker elevene velkommen tilbake til skolebygget med tentamen i flere fag. Men jeg spør meg hvorfor skoler arrangerer tentamen når eksamen er avsluttet.

Tentamen kommer av det latinske ordet tentare, som betyr «berøre» eller «prøve». Tentamen er en prøveeksamen. Elevene skal få prøve seg på eksamensformen før de skal gjennomføre eksamen. Det er lurt å øve på noe der du virkelig må prestere. Det gjelder både om du skal spille konsert, ta førerprøven – eller gjennomføre en eksamen. Men dette skoleåret skal ingen elever gjennomføre skriftlig eksamen, og da er det liten grunn for skolen å arrangerer tentamen, altså heldagsprøver som følger eksamensreglene.

Og det kan være at det bare er ordet tentamen som henger igjen. Jeg er imidlertid ikke sikker. Læreren jeg snakket med, skulle sitte tentamensvakt, og det høres ut som om skolen der denne læreren arbeider, har valgt å gjennomføre tentamen slik de alltid har gjort – slik de gjennomfører eksamen.

Men kanskje skoler ikke gjennomfører tentamen som en prøve-eksamen. Kanskje de «bare» gjennomfører heldagsprøver. Allikevel stiller jeg meg spørsmålet: hvorfor ønsker de å bruke mye tid på individuelle heldagsprøver? Jeg tror jeg vet hva svaret er:

Det kan skyldes at lærere føler behov for å ha et godt grunnlag for standpunktkarakterene. Og etter to måneder med hjemmeskole vil lærerne være sikre på at det er elevenes eget arbeid de vurderer, ikke mors eller fars arbeid. Dette er legitime grunner, men jeg tror fortsatt ikke at lærere kan skaffe seg et slikt grunnlag bare ved å gjennomføre heldagsprøver. Hva med mappevurdering, arbeid med kortere tekster og oppgaver, fagsamtaler (f. eks. om tekster eleven har skrevet, oppgaver de har løst eller filmer de har laget)?

Det andre webinaret vi arrangerte i FIKS handlet nettopp om vurdering. Her kan du få noen betraktninger og råd om dette.

Bilde: Pixabay

Årsaken til at skoler arrangerer tentamen kan også være fordi skolens ledelse gjør det av gammel vane, eller fordi de ønsker seg noen tydelige tall de kan bruke for å vurdere dette skoleåret. Og jeg lurer på om tentamen første uke etter to måneders hjemmeskole gir oss en indikasjon på om disse månedene vil endre norsk skole. Hvis mange skoler gjennomfører tentamen selv om eksamen er avlyst, så tyder mye på at skolene går tilbake til sine gamle «stier», som jeg har skrevet om her. Organisasjoner, bl.a. skoler, har en tendens til å gjøre det de alltid hare gjort. Historien har gitt oss mange skrekkeksempler på hva som kan skje når organisasjoner følger sine gamle stier. Her er to: Facit og Kodak.

Den svenske bedriften Facit var ledende i produksjon av mekaniske regnemaskiner. På 1960-tallet begynte mange firmaer i verden å produsere elektroniske regnemaskiner, men Facit satset fortsatt på mekaniske maskiner. Det gikk som det måtte gå: selskapet ble solgt, delt opp og opphørte til slutt å eksistere.

Kodak var firmaet som utviklet det digitale kameraet. Allikevel satset de nesten utelukkende på å produsere kameraer som brukte film – i tillegg til at de produserte film for tradisjonelle kameraer. I 2012 gikk selskapet konkurs; et selskap med en merkevare på høyde med Coca Cola og Mercedes.

Norske skoler vil ikke gå konkurs, men jeg håper skoler klarer å betrakte sine tidligere vaner og begreper med et kritisk blikk – ikke for å unngå konkurs, men for at opplæringen de gir skal være relevant for vår tid. Jeg håper skoler spør seg selv: er det lurt eller nødvendig å fortsette med dette eller dette? Jeg tror ikke det er nødvendig å gjennomføre tentamen våren 2020 selv om lærere skal ha et godt grunnlag for å sette standpunktkarakter. Den stien trenger vi ikke å følge.

God helg

P.S: Hvis du vil lese hva jeg skrev om tentamen i 2015, finner du det her.

Omgangsskolen lenge leve!

Skolene åpner igjen for alle elever. Nå får lærere og skoleledere en gylden sjanse til å organisere skoleuka på nye måter.

I gamle dager, lenge før korona-pandemien, gikk ikke norske elever på skolen hver dag. Da det var omgangsskole, reiste lærere rundt i landet og ga elevene opplæring i perioder. Elevene gikk dermed på skolen noen uker, og ikke på skolen i andre uker. Etter hvert ble det etablert faste skoler, men fastskoleloven fra 1860 sa at dersom antallet skolepliktige barn ble så stort at de ikke hensiktsmessig kunne undervises av én lærer, skulle barna ifølge §3 enten deles i avdelinger med forskjellige undervisningstider, eller hjelplærere ansettes.

Når skolene nå gradvis skal åpne, har flere tatt til orde for at elevene kanskje ikke skal gå på skolen hver dag. Til og med statsministeren, som er partileder for landets konservative parti, åpnet for dette.

Dermed har skoleledere og lærere en gylden mulighet til å prøve ut ulike organiseringsformer. Og siden fraværsreglene på videregående skole ikke gjelder, kan skoler virkelig bruke handlingsrommet. Ofte bruker vi ikke alle de mulighetene vi har. Vanligvis er det verken lover eller regler som begrenser oss, men vår egen evne til å tenke nytt og «utenfor boksen». Når elevene gradvis skal tilbake på skolen, kan man virkelig tenke nytt og alternativt på skolene.

Gammelskolen på Leland i Leirfjord
Kilde: Helgeland museum

Læreplanene våre angir hvor mange undervisningstimer hver elev skal ha i de ulike fagene. Dette er trolig angitt for å sikre at elevene «får den undervisningen de trenger». Men hvor mye opplæring elevene får i et skolefag har liten betydning for hva eleven lærer. Det er ikke slik at bare eleven får 284 timer norskundervisning i løpet av ungdomstrinnet, så vil eleven lære alt som er forventet i faget. Det avhenger selvsagt av kvaliteten på undervisningen, elevens motivasjon og innsats m.m. Det er bedre for elevene å få 150 strålende norsktimer enn 284 meningsløse, umotiverende og ustrukturerte timer.

Og når elevene nå skal tilbake til skolebygget, tror jeg ikke at timetallet er det viktigste. Når skolene skal opprettholde smittevernregler, kan sannsynligvis ikke alle elevene være fysisk på skolen samtidig, og dermed innfører mange skoler en variant av omgangsskolen. Om noen elever kommer på skolen tidlig på dagen mens andre kommer senere samme dag, eller om noen elever kommer på tirsdager mens andre kommer på onsdager er ikke det avgjørende i denne sammenheng.

Det avgjørende er at lærere klarer å engasjere elevene også for den tiden de ikke sitter i klasserommet og venter på oppgaver. Lærere kan heller ikke gjennomføre «dobbel undervisning» der de både skal følge opp elever i skolebygget og hjemme samtidig. Jeg har tidligere sagt mye om undersøkende metodikk og å engasjere elevenes egen nysgjerrighet og interesse, og dette er absolutt aktuelt i ukene fremover.

I tillegg til å engasjere elevenes «indre motor» kan det også være lurt å sette elevene til å arbeide i par eller mindre grupper – særlig i den skoletiden de ikke er fysisk på skolen. Lærere kan etablere faste elevgrupper og disse kan møtes (med minst en meters avstand) også når de ikke skal være fysisk på skolen. Kanskje elevene fortsatt skal begynne skoledagen hjemme og ha kontakt med læreren på digitale plattformer. Hvis elevene får oppgaver og utfordringer om morgenen, kan de jobbe individuelt en stund før de senere møtes på skolen. Elever må ikke sitte i klasserommet for å lære noe.

Og heldigvis er ikke elever maskiner eller hunder. De tenker selv. Når skolene involverer elevene i planlegging av hvordan de sammen skal oppfylle smittevernreglene og organisere en moderne variant av omgangsskolen, vil elevene selv klare å følge systemene. Og når lærere planlegger og strukturerer skoledagene fremover sammen med elevene, kan helt sikkert elevene ha gode forslag til hvordan dagene skal organiseres. Problemet oppstår hvis vi behandler elevene som kyr eller som soldater – som må gjetes og kommanderes uavhengig av sin egen vilje. Skolen er ikke en militærleir eller en maskin, den er en organisk størrelse som stadig forandrer seg – særlig i disse pandemi-tider.

Lykke til med omgangsskolen og god helg!

 

Blir norsk skole forandret som følge av hjemmeskolen?

Vil flere måneder med hjemmeskole og avlyst eksamen endre norsk skole for alltid? Det avhenger av hvor dyptgripende endringene har vært disse ukene.

For noen uker siden spurte jeg om de siste ukenes hjemmeskole kommer til å forandre norsk skole for alltid? Det er selvsagt umulig å vite i dag, men vi kan anta at det bl.a. er avhengig av hva slags nytenkning og ny-orientering norske lærere og skoleledere har gått igjennom disse ukene.

Hva jeg mener med det? Jo, jeg tenker på professorene Chris Argyris og Donald Schön og deres teori om enkelt- og dobbeltkretslæring, som du sikkert kjenner til. (Hvis ikke, anbefaler jeg at du leser litt om den). Enkelt forklart sier modellen at når organisasjoner utvikler seg og lærer, så kan dette skje i ulik grad og med ulik dybde.

Enkeltkretslæring er det som vanligvis skjer. Hvis en organisasjon eller virksomhet ikke oppnår de resultatene man ønsker eller er pålagt, så justerer man praksis. Man innfører noen nye arbeidsmåter eller rutiner. Hvis man så oppnår de resultatene man ønsker, fortsetter man selvsagt den nye praksisen, og organisasjonen har lært noe. Man har justert sin praksis, og dette kaller Argyris og Schön for enkeltkretslæring.

Dobbeltkretslæring skjer når man stiller spørsmål ved etablerte sannheter og gjør noe med de grunnleggende forutsetningene, overbevisningene og verdiene. Dette kan skje hvis enkeltkretslæring ikke gir de resultatene man ønsker. I skolen kan det være at man stiller spørsmål ved hvorfor vi driver opplæring, hva elevene skal utvikle og lære på skolen og hvordan vi skal vurdere (og måle) om de utvikler det vi ønsker. Professor Eirik Irgens sier at man må stille spørsmål ved de styrende faktorene. (Du kan lese mer om dette her.)

Kilde: vipconsulting.no

Henry Ford er blitt sitert på følgende: “If I had asked people what they wanted, they would have said faster horses.” Det er uklart om Henry Ford faktisk har sagt dette, men han mente åpenbart at folk flest tenker «innenfor boksen» og ønsker mer av det vi allerede har. Henry Ford tenkte som vi vet utenfor den tradisjonelle «boksen» om at transport foregikk med hest og vogn. (Selv om det tok mange år før bildesignerne sluttet å lage et eget sete til sjåføren der hvor kusken hadde sittet).

De siste ukene har lærere og skoleledere endret sin praksis. Dersom den digitale hjemmeskolen vi nå har opplevd, bare er å sammenligne med «faster horses», altså at undervisningen er den samme som før, men med høyere fart og effektivitet, er det ikke sikkert at norsk skole blir særlig forandret. Da gir digitale muligheter bare enkeltkretslæring. Jeg er redd for at dette er tilfelle. Hvis de endringene lærere og skoleldedere har gjort under hjemmeskolen bare er enkeltkrets-læring, så vil de siste ukenes digitale hjemmeskole trolig ikke sette veldig dype spor.

For noen har hjemmeskole, kommunikasjon via skjerm og avlyst eksamen gjort at de har vært nødt til å tenke nytt. Hvis disse ukene med hjemmeskole har ført til at lærere, skoleledere og politikere har tenkt i «dobbelt-kretser» og har spurt seg hvorfor vi driver skole, hva elevene skal utvikle på skolen og hvordan vi skal vurdere dette, så kan disse ukene sette varige spor i norsk skole.

Den som lever får se

God helg!

Covid-19 dreper – også samtalen i klasserommet

Hjemmeskolen har tatt livet av samtalen i klasserommet. Hvis du tror at det ikke er så farlig, bør du tenke deg om en gang til.

Hvor farlig er egentlig covid-19? Jeg skal ikke kaste meg på debatten om hvorvidt viruset som har forårsaket en pandemi, er farligere enn influensa, men jeg kan si noe om hvordan covid-19 har påvirket opplæringen for elevene i norsk skole. (For ordens skyld kan jeg påpeke at jeg ikke deler Bolsonaros og Trumps oppfatning om at covid-19 ikke er farlig, men det er vel få i vår del av verden som gjør det). Man kan diskutere om mennesker dør med eller av covid-19, men det ser ut for meg som om korona-viruset også er dødelig for undervisningen.

Jeg mener ikke at den opplæringen som skjer i de tusen hjem er meningsløs eller bortkastet eller at den er fullstendig ødelagt av korona-pandemien. Slett ikke. Men jeg tror jeg har grunnlag for å hevde at korona-pandemien har tatt livet av den faglige samtalen i klasserommet. Når klasserommet er helt tomt og dermed ikke egentlig fungerer, kan man selvsagt hevde at korona har tatt livet av alt som skjedde i klasserommet, men det er ikke riktig. Mye av det som tidligere skjedde i klasserommene, skjer fortsatt: Lærere gir fortsatt elever instruksjon og arbeidsoppgaver, de snakker fortsatt med elever (selv om de gjør det via digitale kanaler som gjør det langt mer tungvint) og de gir elever faglig respons på arbeidet deres. Mye av det elever og lærere har pleid å gjøre i klasserommet, skjer fortsatt. Men den faglige samtalen ser ut til å ha forsvunnet.

Hvordan jeg kan hevde det? Jo, både vi i FIKS og andre Universitetsmiljøer har gjennomført undersøkelser for å få et inntrykk av hva som skjer i hjemmeskolen. Dette har jeg skrevet om på denne bloggen også tidligere. Man kan tolke svar på slike undersøkelser på ulike måter og man skal være litt fortsiktig med å trekke for bombastiske konklusjoner. Men det lærere sier om den dialogiske helklasseundervisningen i vår undersøkelse er svært entydig: Klassesamtalen er død.

Bilde: Pixabay

Noen forskningsarbeider deler aktiviteten i klasserommet i 4 kategorier: Den ene er at læreren snakker alene og kalles monologisk klasseromsundervisning. Den andre er at læreren snakker med elevene. Det er dette som kalles dialogisk klasseromsundervisning. De to siste arbeidsformene er gruppearbeid (som også omfatter arbeid i par) og individuelt arbeid.

Og hvis du skulle gjette hva som har økt og minsket i en digital hjemmeskole, så vil jeg anta at du gjetter riktig: individuelt arbeid har økt og den faglige samtalen i klasserommet ligger altså på sotteseng. Jeg håper at den friskner til når elever og lærere igjen møtes ansikt til ansikt. Studier kan tyde på at det gradvis har blitt mindre av faglige fellessamtaler i norske klasserom og tilsvarende mer individuelt arbeid, så jeg er spent på om klassesamtalen overlever covid-19.

Men god dialogisk undervisning skjer ikke av seg selv bare lærere og elever snakker sammen. Nei, lærere og elever må sammen utvikle det som kalles utforskende samtaler. Mange samtaler i det fysiske klasserommet er egentlig ikke samtaler, men situasjoner der læreren spør elevene om et riktig svar. (De som kan svaret og vil vise seg frem, rekker opp hånda osv…) Andre samtaler i klasserommet er egentlig diskusjoner der noen skal overbevise noen andre om et synspunkt. Ingen av disse samtalene skaper god og dyp læring hos elevene. Kunnskapsutviklende samtaler er samtaler der deltakerne respekterer og støtter hverandre, men samtidig stiller spørsmål som skaper ny kunnskap og erkjennelse. Professor Sten Ludvigsen har skrevet om dette i tidsskriftet Khrono, og han gir hode råd for hvordan lærere og forelesere kan legge til rette for at elever og studenter utvikler faglig forståelse gjennom samtaler.

I vår undersøkelse er det noen lærere som forteller at de fortsatt opplever faglige samtaler med elevene. Men under hjemmeskolen skjer disse oftere i form av gruppesamtaler mellom noen få elever (ofte i grupper som læreren har etablert), eller mellom læreren og enkeltelever (og da kan det vel ikke lenger kalles en klassesamtale).

Og hvis du tror at elever ikke lærer særlig mye gjennom samtaler, men helst bør arbeide individuelt med arbeidsoppgaver, bør du tenke en gang til. Du kan gjerne lese det jeg har skrevet om dette tidligere, bl. a her og her. Studier viser at elever som opplever god dialogisk undervisning lærer mer enn de som ikke opplever dette.

God helg!

P.S: Hvis alt går som vi håper, vil vi i FIKS arrangere et webinar om de ulike undersøkelsene som er gjennomført om hjemmeskolen under korona-pandemien i Norge og hva de kan fortelle om dagens digitale skole, sannsynligvis 11. mai kl. 14.30. Hold av tidspunktet og følg med.

Digitale plattformer erstatter ikke klasserommet

Digitale plattformer kan gi god struktur og hjelp til elever. Men møtet mellom elever og lærere må også foregå ansikt til ansikt.

NRK hevdet i sine nyheter onsdag 15. april at hjemmeskole gjør at elevene får bedre resultater på skolearbeidet. Reportasjen (innslag nr. 6 i TV-sendingen) sier ingenting om hvordan journalistene kan vite dette – ut over at de har snakket med tre elever, en lærer og en rektor. Det er mulig journalistene har rett i det de sier, men uttrykket «bedre resultater» er svært upresis. Elevene presterer trolig bedre på noen områder og dårligere på andre som følge av hjemmeskole. Og det er alt for tidlig å si noe om hvorvidt elevene presterer bedre i hjemmeskolen – og særlig hvordan summen av elever presterer. Det hjelper ikke om noen få presterer langt bedre hvis mange andre gjør det dårligere, vet du.

Men vi kan si mye annet om hvordan hjemmeskolen har påvirket elever og lærere. I FIKS gjennomførte vi før påske en undersøkelse blant norske lærere om hjemmeskolen som har oppstått p.g.a. av covid-19. Vi fikk inn 578 svar, og de siste ukene har jeg lest og kodet noen av disse svarene. (Når 578 lærere svarer på 10 spørsmål der 9 av spørsmålene har rom for fritekstsvar, blir det mye tekst å lese, vet du).

I vår undersøkelse stilte ikke vi noen spørsmål om elevenes prestasjoner, så det kan vi ikke si så mye om. Men vi fikk mange svar om elevenes arbeidsinnsats (selv om vi ikke spurte direkte om det). Vår undersøkelse bekrefter at når det er hjemmeskole, er elevene i større grad overlatt til seg selv. (Ikke særlig overraskende). Mange elever har arbeidet godt og konsentrert de siste ukene bl.a. fordi de ikke har blitt forstyrret av andre elever. Det er dette NRK har fått med seg. Samtidig forteller mange lærere om at de elevene som av ulike grunner ønsker å snike seg unna skolearbeidet, har gjort det disse ukene.

Men hjemmeskole fører ikke bare til at elever enten får bedre ro eller mulighet til å snike seg unna. Nei, hjemmeskole medfører at lærere og elever mister en viktig mulighet til å kommunisere om fagene og lærestoffet. Mange lærere i vår undersøkelse forteller at de savner muligheten til å kommunisere med elevene ansikt til ansikt. Og hvis du tenker at det kan man gjøre via digitale plattfomer som Whereby og Teams, så må du tenke en gang til. Digitale plattformer gir en annen rytme og kommunikasjon enn det som skjer i et klasserom.

Kanskje er det åpenbart for alle som har jobbet i skolen: i det fysiske møtet mellom lærere, mellom lærere og elever og mellom elever skjer det svært mye, og små signaler, gester og kommentarer har stor betydning for elevenes utvikling og læring. En av lærerne i vår undersøkelse skrev dette: Den største forskjellen er jo at jeg ikke kan gå rundt i klasserommet når elevene gjør oppgaver, titte ned i bøkene deres for å sjekke om de skjønner, diskré spørre de jeg vet sliter om de trenger hjelp. Å ikke se alle ansiktene deres gjør at mye underveisvurdering forsvinner.

Bilde: Pixabay

Mange lærere i undersøkelsen vår har fortalt at de planlegger opplæringen lagt nøyere under hjemmeskolen enn de har gjort tidligere. Det er flere grunner til dette: videoundervisning o.l. på ulike digitale plattformer fratar lærerne muligheten til å improvisere og til å tilpasse sin undervisning til det som skjer i klasserommet. Nå må de på forhånd ha tenkt igjennom alle mulige spørsmål og problemer elevene kan komme med, og de må basere seg på at elevene arbeider selvstendig – uten at de kan få løpende hjelp fra læreren eller medelever.

Læringsfellesskapet på skolen og i klasserommet er altså et tveegget sverd. Noen elever blir forstyrret av andre, og noen lærere har i vår undersøkelse sagt at de under hjememskolen slipper å bruke mye tid på uro og krangling mellom elever. Dermed kan de ha fullt fokus på det faglige arbeidet. Men det er langt flere lærere i vår undersøkelse som forteller om det de mister i kommunikasjonen og relasjonen med elevene når de nå sitter i hvert sitt hjem. Og hvis skole og opplæring også skal bidra til at vi som mennesker får trening i å være sammen, må vi jo nettopp være det – sammen.

Kanskje er det ingen som har tenkt at digitale plattformer skal kunne erstatte opplæringen i et fysisk felles rom – kanskje ikke engang de som selger maskinvare og programvare. Men vår undersøkelse viser svært tydelig at digitale plattformer ikke erstatter det fysiske læringsfellesskapet – uanvegig av hva NRK måtte hevde. Digitale ressurser kan utvide og forsterke det som skjer i det fysisk felles rommet og de kan gi struktur og variasjon, men fortsatt skjer mye god læring i møte mellom mennesker – heldigvis.

I FIKS skal vi skrive mer systematisk om det vi vet om hjemmeskolen på grunnlag av både vår egen undersøkelse og andre undersøkeldser vi har fått tilgang til. Du kan lese mer om det her, og kan glede deg til vi kan si mer om hvordan hjemmeskolen har forandret norsk skole. Vi må bare lese og systematisere flere tusen utsagn først.

God helg!

Kan gamle stier hindre at norsk skole blir forandret for alltid?

Noen tror de siste ukenes hjemmeskole vil forandre norsk skole. For at det skal skje, må vi våge å tråkke opp nye stier og ikke gå tilbake til de vi kjenner.

Norge har vært stengt i 3 uker. Det er krise for mange private selskaper, men det kan man ikke si om skole-Norge – heldigvis. Lærere, elever og foreldre opplever en helt annen skolehverdag nå enn de gjorde for en måned siden, og det er store forskjeller rundt i landet i kvaliteten på opplæringen som elevene får. Men opplæringen fortsetter til tross for stengte skolebygg, og ingen lærere står i fare for å miste jobben. Jeg tror mange nå har fått et såpass tydelig grep om hjemmeskolen at de begynner å se fremover mot at skolene igjen åpner.

For før eller siden vil skolebyggene åpne og elever og lærere vil igjen møtes fysisk i skolebygget. Mange spør seg nå hvordan den krisa vi står midt oppe i, vil forandre norsk skole. Og vil de siste ukene få betydning for hvordan vi tolker og innfører ny læreplan?

Hva skjer når vi en gang skal tilbake på jobb og skole, når butikkene igjen skal åpne og vi skal møtes på konsert og kafe? Vil vi da gå tilbake til det samfunnet – og den skolen – vi levde i før covid-19, eller vil samfunnet være forandret for alltid? Vil også skolen blir forandret etter disse ukene med digital hjemmeskole? Noen antar at korona-krisen vil forandre Norge radikalt på mange måter. Jeg er blant dem som håper at det vil skje, men jeg tror verken skolen eller samfunnet vil bli særlig endret på lang sikt som en følge av ukene som nå ligger bak oss.

Professor Morten Jerven ved NMBU gjorde meg i en artikkel i Klassekampen oppmerksom på en faktor som har betydning for hvilken forandring korona-pandemien vi skape på lang sikt. På fagspråket heter det sti-avhengighet.

Professor Tom Christensen og hans kolleger forklarer begrepet sti-avhengighet slik i boka ´Organisassjonsteori for offentlig sektor´: «Kulturelle normer og verdier som preger en organisasjon i dens tidlige og formende år, vil påvirke det som skjer med organisasjonen senere… De målene man etablerer fra begynnelsen i en offentlig organisasjon, kan ha stor betydning for utviklingen videre og er ikke lette å forandre.»

Sti-avhengighet betyr at en organisasjon eller virksomhet har lagt seg til noen arbeidsformer, en viss organisering og noen mål og verdier og disse gjør at virksomheten endrer seg svært lite.  Nordmenn, som går mye på tur i skog og mark, kan lett forstå bildet med å følge kjente stier, følge ukjente stier eller å tråkke opp nye stier.

Bilde: Wikipedia

Vi vet at organisasjoner og samfunn endres når det oppstår kriser. Men når vi skal «tilbake» til det normale, er spørsmålet om vi går tilbake til den stien vi har fulgt lenge, eller om vi våger å finne nye stier. Sti-avhengighet betyr at vi følger den stien vi har gått tidligere selv om vi kunne kommet raskere til målet hvis vi valgte en annen rute. (Det at vi bruker uttrykket «tilbake» til skolen eller «tilbake» til det normale sier i seg selv noe om hvordan vi oppfatter endringer og den pågående korona-situasjonen).

Skolen som institusjon er svært vanskelig å forandre, og det skyldes kanskje sti-avhengighet. Det dreier seg om trygghet og tradisjon, men det dreier seg også om makt. Spørsmålet om omveltninger i både samfunnet og skolen dreier seg  om å beholde eller skaffe seg makt og innflytelse og frykt for å miste dette.

Og i skolen er det ikke vanskelig å finne eksempler på gamle stier som vi fortsatt følger:

Organiseringen med faste plasser i et klasserom er over 2000 år gammel. Vi har arvet denne organiseringen fra det romerske senatet via kirken og klostrerskolene. Ideen om at elevene skal sitte på hver sin pult (for øvrig et underlig og ellers lite brukt uttrykk) med ansiktet og oppmerksomheten vendt mot læreren og tavla i time etter time er verken ny eller forskningsbasert. Må vi følge denne stien når vi skal tilbake til skolebygget?

Timeplanen er en arv fra industrialiseringen og samlebåndet. At vi har delt opp det elevene skal lære og utvikle i atskilte skolefag (11 stykker i grunnskolen) er en arv fra rasjonalismen og akademia. Følger vi denne stien fordi forskning har bekreftet at det er lurt, eller gjør vi det av gammel vane? Eller er det noen grupper som risikerer å miste innflytelse hvis vi ikke gjør det og derfor fortsetter på denne stien?

Innenfor hvert fag deler vi opp lærestoffet i små biter som elevene blir testet i – og det er læreren eller læreboka som porsjonerer ut lærestoffet i passelige porsjoner. (Passelig for hvem?) Er dette stier vi bør fortsette å følge, eller finnes det andre veier? Mange praktiserer at elever rekker opp hånda i klasserommet for å vise at de vet svaret på spørsmålet læreren stiller. Er dette en sti det er lurt å følge for å skape læringsutbytte for mange? Bør vi fortsatt følge en sti der læreren er den mest aktive i timen?

Eksamen er virkelig en av de stiene skolen har fulgt «i alle år». Når eksamen nå er avlyst dette skoleåret, får vi anledning til å spørre oss om det er lurt å fortsette på denne stien. Og er målene med opplæringen preget av tidligere tiders mål og verdier? Er skolen fortsatt preget av målet om å lære elever riktige svar og teknikker de trenger for å arbeide ved samlebåndet?

Korona-krisen har kastet hele skole-Norge ut av den kjente stien og har gitt alle en anledning til å tenke over hvilke stier vi bør fortsette på og hvilke stier som åpenbart er omveier – eller hvilke stier som ikke fører til målet i det hele tatt, men som vi fortsatt følger. Hvis vi erkjenner at organisasjoner preges av sti-avhengighet, kan vi kanskje lettere unngå å følge de stiene som ikke fører til målet.

God ferie og god tur!

 

P.S: I FIKS, der jeg jobber, samler vi erfaringer fra ukene med hjemmeskole og vi ønsker å finne ut hvordan disse ukene preger norsk skole. Du kan lese mer om det under vår overskrift «Nye veier og varige spor, erfaringer for fremtidens skole».

P.S. 2: Hvis du ønsker referanse til Christensens bok, får du den her (etter APA6-standard):
Christensen, T., Lægreid, P., Roness, P. G., Røvik, K. A. (2009): Organisasjonsteori for offentlig sektor (2. utg.), Oslo: Universitetsforlaget

Korona-skole: Utfordringene er pedagogiske – ikke tekniske

Utfordringen under hjemme-skole er ikke mangel på digital teknologi eller digital kompetanse. Utfordringen er de elevene som faller utenfor.

Norske elever og lærere har arbeidet hjemmefra i tre uker og begynner å få en viss erfaring med hjemme-skole. Den første uka kom som et sjokk på alle, og norske lærere måtte «snu seg rundt» og raskt etablere et nytt system for opplæring. Med elever og lærere på ulike steder ble selvsagt digital kommunikasjon den åpenbare løsningen på hvordan lærere kunne fortsette undervisningen (eller opplæringen som vi kanskje heller bør kalle det). Jeg oppfattet at mange stilte spørsmål om hvordan de skulle bruke digitale løsninger: «Hvordan oppretter jeg grupper i Teams?» «Har noen gode forslag til animasjonsapper jeg kan bruke?» «Hvordan kan jeg dele skjermen med elevene i Zoom?» Og lærere – og andre – delte gjerne sine råd og erfaringer.

Etter to uker oppfattet jeg færre tekniske spørsmål. Undersøkelser som vi i FIKS – og andre – gjennomfører, tyder også på at mange lærere etter hvert fikk tak på de tekniske (og digitale) utfordringene i hjemme-skolen. Men det var enn annen bekymring som jeg fortsatt hører fra lærere og skoleledere: Bekymringen for elever som står i fare for å falle utenfor læringsfellesskapet. Noen snakket om sårbare elever, andre om utsatte elever, noen tenkte på elever med språkutfordringer mens andre snakket om elever med få venner eller liten tilknytning. Og mange snakket om de elevene som ikke har digitalt utstyr eller mulighet for å få hjelp hjemme.

Jeg har hørt om lærere som har ringt elver hver dag hvis de ikke har fått tak i dem på andre måter og om elever som har vært fraværende, men som har meldt seg på opplæringen. Men jeg hører fortsatt at mange er bekymret for de sårbare elevene.

Utfordringen i skole-Norge, både opplæringen i skolebygget og den hjemme-skolen vi nå opplever, er ikke at teknologien ikke fungerer eller at vi ikke klarer å bruke teknologien. Utfordringen er de elevene som faller utenfor.

Bilde: Pixabay

Senere denne uka publiserer vi i FIKS noen av de erfaringene fra skole-Norge vi har samlet. Vi kan fortelle om flere utfordringer enn det jeg nevner her – og om svært mye som har fungert godt.

Følg med og fortsatt lykke til med hjemmeskole.

Korona-skole: blir forskjellene enda tydeligere med digital hjemmeundervisning?

Blir alt forsterket i den digitale hjemmeskolen, både det som fungerer og det som ikke fungerer?

Vi avslutter andre hele uke med korona-unntakstilstand i norsk skole. Elever og lærere sitter fortsatt i hver sine hjem, men skolen fortsetter. Og det er kanskje ikke lenger unntakstilstand.

Også denne uka har jeg på ulike måter kommunisert med lærere, skoleledere og representanter for skoleeiere, og jeg hører – ikke overraskende – mindre av usikkerhet og fortvilelse om korona-skolen. De digitale systemene fungerer i all hovedsak og mange skoler og enkeltlærere har fått et slags system i den nye skolehverdagen. Mange lager lure systemer der de utnytter digitale muligheter til grupperom, individuelle samtaler, videomøter, opptak av undervisning osv. Jeg hører både lærere og elever  som sier at de begynner å like den digitale hjemmeskolen, og mange reflekterer over dagens situasjon og spør seg hva de skal ta med seg tilbake til skolebygningen når vi en gang skal dit.

De bekymringene jeg hører fra skolefolk dreier seg i stadig mindre grad om digitale utfordringer – selv om noen peker på tekniske problemer, at det «flommer over» av digitale tilbud og at det er vanskelig å gjøre en god jobb med personvern og anskaffelser. De bekymringene jeg hører er – ikke overraskende – av pedagogisk art. Og de knytter seg særlig til sårbare og utsatte elever.

En av de jeg har snakket med, sa det nokså enkelt omtrent slik: «Alt blir forsterket med det digitale. De lærerne som har hatt gode relasjoner, klarer å etablere det digitalt også. De elevene som har god orden og som er selvregulerte, fortsetter å være det også digitalt.» Og dermed mange opplever at de elevene som trenger særskilt støtte fra skolen, har havnet i en enda vanskeligere situasjon i disse korona-tider.

Jeg hører også gledelige fortellinger om at elever som har vært hjemme fra skolen i lang tid, nå plutselig deltar i skolearbeidet – fordi skolen har kommet hjem til dem. Men jeg hører også fortellinger om elever som ikke har en egen digital maskin hjemme, som kanskje ikke har internett, som ikke kan får hjelp fra foreldrene, som ikke klarer å etablere gode arbeidsrutiner hjemme. Jeg hører om støtteapparat som gjør en heltemodig innsats, men også om lærere og andre voksne som er fortvilet over enkeltelever.

For siden elevene ikke er i skolebygget for tiden, mister de den støtten som ligger i fellesskapet. Digitale møter fungerer som en erstatning for arbeidsfellesskapet for mange av oss – i en periode. Men en digital skole, som vi trolig vil se langt mer av også etter at elever og lærere er tilbake i skolebygget, må kombineres med støttetiltak for de mest utsatte. Det er kanskje det som er den virkelige utfordringen.

God helg og fortsatt lykke til med hjemmeskole.