Kategoriarkiv: skoleutvikling

Er elever skolelei allerede etter første klasse på barneskolen?

Heldigvis er det sommerferie nå

NRK nyheter hevdet denne uka at mange i skolen opplever at elever er skoletrøtte allerede etter første klasse på barneskolen. (NRK nyhetsmorgen, 15.6.22 kl. 1:10:40). To rektorer, på Fjelltun skole i Strand kommune og Mosby oppvekstsenter i Kristiansand, fortalte hvordan de arbeider for å unngå dette. Ved å endre undervisning og organisering oppnår de blant annet at det blir mindre spesialundervisning og nivådeling allerede på små-trinnet.

NRK presenterte ingen statistikk eller annet som kan underbygge antakelsen om at elevers motivasjon for å gå på skole synker. Men et raskt søk på det som nå heter «Analysebrettet» (som har erstattet «Skoleporten») tyder på at elevers selvrapporterte motivasjon for å lære og å gå på skolen synker – signifikant på barnetrinnet. (Husk å se etter endringer over mange år – ikke les bare siste års resultater).

Det er mange som har pekt på at elevers motivasjon for å gå på skole synker. Og denne nedgangen i motivasjon ser ut til å begynne stadig tidligere. Hvis den slår til allerede etter det første av 13 skoleår, er det virkelig alvorlig.

Det kan se ut som om 6-åringer ikke er skapt for å sitte stille på skolen og skrive, lese og tegne hele dagen. Kanskje overraskende for noen… Men det ser ut til at det er dette som har blitt praksis mange steder. Min antakelse er at dette er et resultat av en villet politikk og av langsomme endringer i folks oppfatning av skole og utdanning – både innenfor og utenfor skole. (Jeg preges av de samme endringene selv.)

Da 6-åringene ble flyttet fra barnehage til skole i 1997, var den politiske melodien at «barnehagepedagogikken skulle prege det første skoleåret». Denne melodien ble tydelig stoppet da Høyre kom i regjering og Kristin Clemet ble statsråd – godt hjulpet av det såkalte «PISA-sjokket». Med klassisk protestantisk retorikk het det at elevene ikke måte leke og tulle for mye. Nei, de måtte lære så mye som mulig. Skole (og alt annet) må være nyttig. Og for mange betyr lære at vi lærer noe på «voksent» vis.

Photo by Artem Kniaz on Unsplash

Men dette er ikke Kristin Clemets eller høyresidens feil alene. De endringene vi ser i folks tenkning om skole og utdanning har foregått over lang tid. Kanskje har Margareth Thatcher større skyld – eller ære – for den tenkningen som gjennomsyrer store deler av samfunnet: at alt er produkter (inkludert hvert menneske) og konkurranse, at vi alle stadig må bli bedre, klokere, penere, flinkere, at vi bedømmer oss selv og andre ut fra hva vi presterer – og at elevene må begynne med «ordentlige» skoleaktiviteter fra første klasse. En nasjonal læreplan som angir hvor flinke elevene må være til å lese når de er 7 år (etter andre klasse), viser et samfunn som er opptatt av prestasjon og forbedring fra ung alder – og som har stor tro på planmessighet og kontroll. (Og hvis du tenker at sånn må det være, kan det nettopp bety at du er preget av nettopp dette tankesettet).

Og jeg tror seksåringene merker dette. De plasseres i dette «jernburet», og de blir slitne og lei av det. Jeg spør meg selv om den synkende motivasjonen for skole som vi opplever, er et resultat av flere tiår med neo-liberalistisk tankegods. (Det blir mer om det etter sommerferien).

Derfor håper jeg både 6-åringer og 17-åringer gleder seg over at det nå er sommerferie. Forhåpentligvis får både 6-åringene og 17-åringene – og voksne med – tid til å leke og til å undre seg. Vi lærer mye når vi leker også. Førskolepedagoger vet det. Det gjør også den internasjonalt anerkjente finske skoleforskeren Pasi Sahberg som sammen med William Doyle har skrevet boka «Let the children play«.

God helg og god sommer!

P.S: Fotografen av denne ukas bilde, Artem Kniaz, er ukrainer. Du finner flere av hans bilder her.

Hvordan bør fremtidens utdanning se ut?

UNESCO utfordrer alle skolefolk til å tenke over hvorfor vi har skole og hvordan fremtidens utdanning bør være. Og de advarer mot privatisering av opplæringen.

Forrige uke besøkte jeg både OECD og UNESCO, to gigantiske organisasjoner som påvirker utdanning og utdanningssystemer i hele verden. Etter en dag i OECD, som du kan lese om her, var det på en måte befriende å komme til UNESCO: Vi var åpenbart kommet til en FN-organisasjon – med oppmerksomhet mot alle land i verden (ikke bare de rike og industrialiserte) og etter eget utsagn konstant underfinansiert.

Overordnede spørsmål for utdanning i hele verden

Også UNESCO presenterte flere av sine programmer og aktiviteter. Disse sier noe om hva som er tendenser i utdanningsfeltet.Forrige uke skrev jeg noe om hvilken retning OECD prøver å trekke utdanningspolitikken. I denne teksten vil jeg si noe om hva jeg oppfattet at UNESCO er opptatt av.

UNESCO har løftet frem de virkelig overordnede spørsmålene ved utdanning. Gjennom initiativet The Future of Education stiller de spørsmål ved hvordan utdanning over hele verden kan bidra til en god fremtid for menneskeheten (intet mindre). Under vårt besøk fikk vi en presentasjon av rapporten Reimagining our futures together. A new social contract for education. Her kommer noen momenter fra denne.

Til forskjell fra OECD har UNESCO hele verden som sitt nedslagsfelt. (Selv om nesten 90 land deltar i PISA og andre OECD-undersøkelser, har OECD bare 38 medlemsland. FN derimot…). Ekspertutvalget som har utarbeidet rapporten Reimagining our Futures Together, er ledet av presidenten i Etiopia, H.E. Sahle-Work Zewde. I utvalget har det sittet en professor fra Portugal, en fra Japan, en fra New York og en fra Brasil. Utvalget har også medlemmer fra Ghana, Tunis, Mexico, Forente Arabiske Emirater, Kina, Canada, Senegal og flere land. Vi snakker altså om et verdensomspennende utvalg.

Men hva er det dette ekspertutvalget foreslår for fremtidens utdanning? Tja, hvis du ønsker at en rapport som dette (på 186 sider) skal presentere konkrete tiltak, vil du kanskje bli skuffet. Denne rapporten utfordrer alle «skolefolk» over hele verden til å utvikle «a new social contract for education that will help us build peaceful, just, and sustainable futures for all.» Den gir ikke konkrete oppskrifter, men den foreslår noen prinsipper som fremtidens utdanning bør bygge på. Du finner disse nedenfor.

Hvorfor må utdanningssystemene endres?

Sobhi Tawil, direktør for for avdelingen Future of Learning and Innovation, som presenterte rapporten for oss, begynte med å spørre hvorfor vi må endre utdanningssystemene. Tawil hevdet at noen årsaker til dette ligger i utdanningssystemene selv, mens andre årsaker ligger utenfor utdanningssystemene. Kort oppsummert er dette noen årsaker til at vi må endre utdanningssystemene:

  • Mange elever lærer ikke det de bør i skolen i dag. Over halvparten av ungdom i verden oppnår ikke tilfredsstillende ferdigheter i lesing og matematikk (se bilder ovenfor). I Afrika sør for Sahara er tallene 84 prosent (matematikk) og 88 prosent (lesing). 88 prosent av barn og unge i denne delen av verden kan ikke lese godt nok!!! (Og hvis du tenker at resultater i Afrika ikke betyr særlig mye for oss her i nord, minnet Tawil oss på at innen utgangen av dette århundret vil 40 prosent av verdens befolkning bo i Afrika).
  • Mange elever fullfører ikke utdanning (se bilde nedenfor). I verden som helhet fullfører bare 69 prosent ungdomsskole (lower secondary school). (Frafall i verdens-sammenheng dreier seg nemlig om mer enn videregående skole). Tallene for videregående er (naturligvis) langt lavere. Tawil påpekte at det også finnes mange årsaker utenfor utdanningssytemene til dette store frafallet, blant annet økonomiske strukturer, jobbtilbud m.m..
  • Tidligere løfter om hva utdannings skal bidra til, er ikke oppfylt. Og vi lever i usikre tider.

Det finnes også årsaker utenfor utdanningsinstitusjonene som er begrunnelser for at utdanningen må endres. Klimakrisen, utfordringer for demokrati, falske nyheter, økende skille mellom fattige og rike er noen slike.

Mer enn kognitive ferdigheter

UNESCO hevder, som mange andre, at skoler må fokusere på mer enn kognitive ferdigheter og kunnskaper. Rapporten sier at skoler må utvikle elevers empati og forståelse for andre. Utdanningen må også utvikle elevenes evne til å handle bærekraftig og må gjøre dem i stand til å endre verden. OECD peker for øvrig i samme retning.

Men jeg oppfattet at verken OECD eller UNESCO sier at kunnskap ikke er viktig. De hevder at andre kvaliteter også er viktig, og de hevder at kunnskap må settes inn i meningsfeller sammenhenger.

Advarer mot privatisering

UNESCO advarer mot økt privatisering innenfor utdanningsfeltet, og Tawil var svært tydelig om at opplæringen ikke må privatiseres. Dette skjer både ved at skoler i mange land er private (og krever høy betaling) og gjennom internasjonale selskaper som ønsker å selge sine produkter og tjenester til skoler. Rapporten peker på at internasjonale tech-selskaper får kontroll over digital infrastruktur som opplæringen gradvis blir avhengig av (side 110). Norske forskere peker på plattformisering av utdanningen.

Mange steder i verden er privatiseringen av utdanningen langt mer omfattende enn i Norge. Vi trenger ikke å reise lengre enn over grensen til vårt nærmeste naboland Sverige. Og i mange land gjør dette at bare en del av befolkningen har tilgang til god opplæring – et åpenbart demokratisk probem.

Rapporten knytter også privatisering til det økte fokuset som er lagt på måling av læringsutbytte. Privat undervisning, som i rapporten kalles «skygge-undervisning», er et godt eksempel på hvordan et fokus på måling av smale og begrensede kognitive ferdigheter (lavere ordens tenkning) begrenser den brede kompetansen elevene trenger og gir mindre trening i høyere ordens tenkning (side 55).

Vi må stille oss spørsmål om hvorfor, hva og hvordan

Rapporten – og Sobhi Tawil som vi møtte – løfter frem de store spørsmålene og hevder at alle som er involvert i opplæring må tenke over disse. Dette gjelder både enkeltlærere, skoleledere og politikere på alle nivåer:

  • Hvorfor skal vi lære?
  • Hva skal vi lære?
  • Hvordan underviser og lærer vi?
  • Hvordan organiserer vi områder for undervisning?

På engelsk bruker de begrepet «educational spaces» under det siste spørsmålet. Rapporten peker nemlig på at læring skjer mange steder og på mange måter, ikke bare i klasserom der elevene sitter på rekke bak hverandre.

Tawil mente at disse spørsmålene ofte blir ignorert, og det er kanskje nettopp disse spørsmålene UNESCO ønsker å løfte frem – i et globalt perspektiv.

Vurderingssystemene må underbygge de overordnede målene

Og når han løfter frem disse spørsmålene, dukker selvsagt også spørsmål om vurdering opp. Hva slags kunnskap er gyldig og viktig for fremtiden? Hva slags ferdigheter trenger fremtidens borgere? Og hvordan kan vi i skolesystemene våre vurdere dette? For å belyse disse spørsmålene holder det ikke å diskutere om elevene skal skrive to eller tre tekster ved skriftlig eksamen. Tawil inviterer oss til å drøfte om vi i det hele tatt skal ha eksamen – eller om vi kanskje skal etablere andre vurderingssystemer.

Tawil hevdet at vi trenger å utvikle kollektiv kompetanse og stilte spørsmål om hvordan man kan utvikle systemer som vurderer slik kollektiv kompetanse. Ikke overraskende, ga han ikke et konkret svar på hvordan skoler og nasjoner kan gjøre dette.

En sosial kontrakt om opplæring

Men først og fremst ønsker UNESCO å bidra til en sosial og solidarisk kontrakt for opplæring for hele verden. Tawil stile oss spørsmålet om hvordan en slik kontrakt vil se ut. Jeg tror at uansett hvordan vi snur og vender på det vil en solidarisk og sosial tilnærming til opplæring som omfatter hele verden bety at vi i Norge må justere våre forventninger og vår ressursbruk – kanskje også innenfor utdanningsfeltet. Etter et besøk i UNESCO fremstår alle de utfordringene vi møter i norsk skole – og som vi bruker tid på i FIKS – som i-landsproblemer. Norsk utdanning er særdeles solid hvis vi sammenligner oss med hele verden. Nettopp derfor bør vi bidra ut over vår egen steinrøys.

Rapporten gir følgende forslag for å fornye opplæringen:

  • Pedagogikk bør organiseres rundt prinsippene samarbeid, fellesskap og solidaritet
  • Læreplaner bør legge stor vekt på økologisk, interkulturell og tverrfaglig læring som hjelper elevene til å tilpasse og produsere kunnskap samtidig som de utvikler sin kapasitet til å kritisere og tilegne seg kunnskapen
  • Undervisning bør bli stadig mer profesjonalisert som en felles «reise» der lærere blir respektert for sitt arbeid som kunnskapsarbeidere og nøkkelpersoner i utdanningsmessig og sosial endring
  • Skoler bør være beskyttede utdannings-steder (educational sites) ved at de støtter inkludering, likhet og både individuell og kollektiv «well-being». Forestillingene våre om skole bør også fornyes slik at skoler bedre støtter endringen av verden mot mer rettferdige, like og bærekraftige fremtider.
  • Vi bør glede oss over og utvide utdanningsmessige muligheter som skjer gjennom hele livet og i ulike sosiale og kulturelle praksiser.

Kanskje kan UNESCOs fem forslag inspirere skoler og kommuner til selv å formulere overordnede og langsiktige intensjoner. For alle «skolefolk» må fra tid til annen løfte frem de overordnede og store spørsmålene.

God helg!

P.S: Hvis du vil høre litt mer fra Sobhi Tawil, finner du ham på YouTube

Skolebidragsindikatorene kan ikke brukes slik noen politikere ønsket

Ekspertutvalget som skulle gi råd om bruk av skolebidragsindikatorene har konkludert med at disse indikatorene ikke er robuste nok. De kan ikke brukes slik politikerne ønsket.

Denne uka har jeg hørt det samme innlegget to ganger på to ulike konferanser. (Det skyldes ikke at jeg er spesielt tungnem og hadde meldt meg på til samme foredrag to ganger, men at jeg skulle delta på to ulike samlinger der dette temaet også var en del av programmet). Og jeg er glad for at jeg fikk høre dette innlegget to ganger.

Innlegget dreide seg om ekspertutvalget som har levert rapporten «En skole for vår tid». Hvis du nå, kjære leser, tenker at slike rapporter som er bestilt av politikere, er dødskjedelig lesing, så tror jeg ikke det er tilfelle med denne rapporten – hvis du er interessert i norsk skole. Og siden slike rapporter er omfattende tekster, skal du her få noen få «smakebiter» fra rapporten.

Kilde: Regjeringen

Ekspertutvalget ble ledet av professor Sølvi Lillejord, som har en «record» som overgår de fleste innenfor skolefeltet i Norge (lærer, skoleleder, internasjonalt anerkjent forsker, instituttleder ved UiO, leder av nasjonalt kunnskapssenter osv.), og det er Lillejord jeg har fått høre to ganger denne uka.

Det du leser her er selvsagt min tolkning av det Sølvi sa, og jeg kan begynne med «konklusjonen»: Nasjonale politikere (les: den avgåtte regjeringen) opprettet et ekspertutvalg som skulle avklare hvordan politikere (og andre som styrer) kan bruke de såkalte skolebidragsindikatorene til å sette press på skoler der elevene presterer svakt. Eksperutvalgets konklusjon (og råd til politikerne) er at disse indikatorene ikke kan brukes slik politikerne ønsker. De er ikke robuste nok. Indikatorene kan brukes til noe, men ikke som et «pressmiddel» mot skoler med svakt presterende elever, eller til å «avsløre» gode eller dårlige skoler.

Lillejord presenterte bakgrunnen for de såkalte skolebidragsindikatorene. Hvor kommer de fra? Svaret er at de kommer fra en professor i økonomi (!) ved Stanford University. Professor Eric Hanushek utviklet i 1979 indikatorer for utdanning basert på samme logikk som indikatorer for bedrifter. Innenfor (bedrifts)økonomifaget er det utviklet såkalte production functions. Dette er en oversikt over faktorer som har betydning for hvordan bedrifter kan få størst mulig avkastning. (Økonomer skal jo kunne gi bedrifter råd om hvilke faktorer de bør endre). Hanushek hevdet at det er mulig å tenke på samme måte innenfor utdanning. Han sammenligner skolen med en bedrift og tenker at «input» gir «output». Hvis du endrer en faktor, vil resultatet endres. Dermed utviklet han «educational functions», altså en oversikt over faktorer som har betydning for skolenes resultater. Hanushek er en av de som tidlig hevdet at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læringsutbytte. (Jeg antar at du har hørt denne setningen tidligere, kjære leser). Hjemmeforhold betyr riktignok mer, og Lillejord påpekte det.

Ekspertutvalget påpeker at skoler er svært komplekse. De har påpekt at kvalitetsarbeid (altså arbeid med å bedre kvaliteten på enkeltskoler) er kunnskapsarbeid mellom de ulike nivåene i skolesystemet. Kvalitetsarbeid dreier seg altså blant annet om hvordan skoler på den ene siden og kommuner og fylkeskommuner (det som kalles skoleeiere) på den andre siden kommuniserer og støtter hverandre. Skoler og skoleeiere må altså drive et kunnskapsarbeid, som betyr at lærere og skoleledere (på alle nivåer) øker sin kunnskap, og de må gjøre dette sammen. Skoleeier må kjenne den enkelte skole og må respektere de utviklingsvalgene som skolen gjør basert på et bredt utvalg av data (altså informasjon) om skolen. Dialogen mellom skoleeier og den enkelte skole er viktig, og i noen tilfeller kan tall og prosenter fra ulike undersøkelser hindre denne dialogen. Også planer og dokumenter kan forstyrre en slik dialog. Dette kan blant annet skje dersom det viktigste for skoleeier og skolene er å kunne oppnå en viss skår eller kunne gi inntrykk av at planene blir oppfylt på skolen. Det viktigste er ikke tallene, men hva som ligger bak tallene. (Det betyr ikke at man ikke skal bruke data i form av tall – poenget er hvordan man bruker dem).

Ekspertutvalget gir noen anbefalinger. Jeg synes det er påfallende at disse anbefalingene i svært liten grad dreier seg om skolebidragsindikatorene og hvordan politikere og skoleledere kan bruke disse indikatorene. Nei, utvalget anbefaler blant annet at skoler jobber med skolemiljøet for å skape gode skoleresultater. Mange skoler som har gode elevresultater, snakker ikke særlig mye om disse resultatene, men de snakker mye – og jobber mye – med skolemiljøet og relasjonene mellom elevene og lærerne.

Sølvi Lillejord presenterte noen av utvalgets hovedfunn slik:

  • Medvirkning, delaktighet, kunnskap og organisering er viktig
  • Lærerne driver utviklingsarbeidet, og skoleledelsen på skolen er til enhver tid orientert om dette arbeidet. (Poenget her er at lærere selv engasjerer seg i og driver arbeidet)
  • Skoler med høyt bidrag til elevens læring har stor oppmerksomhet på læringens sosiale sider
  • Skolelederne i skoler med høyt bidrag til elevenes læring skjermer kjerneaktiviteten for “unødig støy”
  • Skoleeierne utvikler og styrker sin skolefaglige kompetanse ved å lære av skolene om skolene
  • Skoler som lykkes, har respekt for kunnskap, ikke bare den elevene skal få, men skolens egen kunnskap om praksis
  • Skolene må organisere for systematisk kunnskapsutvikling og må jobbe med kompleksiteten, ikke redusere den
  • Tall, prosenter, planer og dokumenter kan stå i veien for dialogen
  • Vurdering av kvalitet og utvikling av kvalitet blir oppfattet som et arbeid.
  • Skolens doble oppdrag må holdes stabilt

Min tolkning av ekspertutvalgets mandat og rapport er at politikerne ønsket å vite hvordan de kan bruke skolebidragsindikatorene bedre, (etter min oppfatning innenfor en neoliberal logikk der «kundene» skal få «avslørt» kvaliteten på skolene – omtrent som om de er frisørsalonger), men at utvalget sier at for å utvikle kvalitet må skoler og skoleeiere jobbe sammen på «mange fronter» og ikke bare «henge seg opp i» tallene.

Utvalget sier også at skoler som vil øke elevenes utbytte av opplæringen, må skape gode relasjoner mellom elever og lærere og at de ikke må glemme skolens doble oppdrag: Skolen skal kvalifisere elevene (altså utdanne dem), men den skal også utvikle selvstendige og helstøpte mennesker (altså danne elevene). Skoler må ikke glemme dette doble oppdraget.

God helg!

P.S: Hvis du vil lese Sølvi Lillejords Power-Point-presentasjon fra Trøndelagskonferansen (den ene av samlingene jeg har deltatt på denne uka), så ligger den åpent tilgjengelig på internettet. Du finner du dem her.

Ekspertutvalgets sluttrapport finner du her

Skal skolefagene være nyttige eller utvikle dannelse?

Regjeringen foreslår å endre fagstrukturen i videregående skole. Bygger argumentene for og imot dette forslaget på ulike oppfatninger om hvorfor vi har skole?

Mange har reagert på Regjeringens forslag om at fag som historie, naturfag og religion ikke lenger skal være fellesfag, altså obligatoriske fag for alle elever. Fagene skal ikke fjernes, men elever skal kunne velge bort disse fagene. Regjeringen foreslår å lage et nytt obligatorisk fellesfag med elementer fra disse fagene.

Flere har påpekt at tidspunktet for et slikt forslag er mildt sagt idiotisk, ja provoserende for mange: Forslaget kommer et halvt år etter at en ny læreplan har begynt å gjelde, altså mens skoler er i gang med det årelange arbeidet det er å innføre en ny læreplan. Og Regjeringen møter faktiske seg selv i døra med dette forslaget. Den gang daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isachsen bestemte at det skulle utvikles nye læreplaner for norsk skole (som en følge av Ludvigsenutvalgets anbefalinger), ga han samtidig tydelig beskjed om at fagstrukturen ikke skulle endres. Hvilke fag elevene skulle møte og hvor mange timer de ulike fagene skulle ha på ulike klassetrinn, skulle bestå. Nå har tydeligvis en ny kunnskapsminister oppdaget at vi kanskje skal gjøre noe med fagstrukturen likevel. Velkommen etter, sier jeg, selv om «timinga» for dette forslaget er elendig, og selv om jeg ikke umiddelbart støtter kunnskapsministerens konkrete forslag.

Kilde: design.dep.no

Men la oss se bort fra tidspunktet for forslaget og prøve å finne begrunnelsene for hvorfor noen støtter forslaget mens andre slakter det. Det ser for meg ut som om ulike synspunkt i denne saken bygger på ulike oppfatninger om hvorfor elever skal gå på skole og hvorfor vi har nettopp de skolefagene vi har.

De nyeste læreplanene i norsk skole rommer en tydelig spenning mellom en innholdsorientering og en kompetanseorientering, og det ser ut som om denne spenningen viser seg i diskusjonen om hvorvidt fag som historie og samfunnskunnskap bør fortsette som obligatoriske fag i videregående skole. At noen skolefag forsvinner og andre kommer til er ikke noe nytt. Latin var lenge et sentralt fag i skolen, men er det ikke lenger, og det finnes ikke noe eget teknologifag i dette landet – slik det gjør i mange andre land.

Inntil 1997 anga norske læreplaner faglig innhold i opplæringen og fortalte hva elevene skulle lære om på ulike klassetrinn. Læreplanen fortalte at elevene skulle lære om slaget ved Hafrsfjord og skuddene i Sarajevo, de skulle lære navnet på landene i Europa og formelen for etanol, planen listet opp hvilke norske forfattere elevene skulle lese tekster av og på hvilket klassetrinn elevene skulle lære om slaget ved Karbala. Fra 2006 har norske læreplaner ikke lenger listet opp innholdet i fagene. Nå angir de kompetanser elevene skal utvikle. Og dermed er ikke engang Henrik Ibsen nevnt i læreplanene. Forskningsprosjektet EVA2020 ved Universitetet i Oslo peker på at vår nye læreplan (LK20) tydelig er preget av spenningen mellom en innholdsorientering og en kompetanseorientering – selv om målene i hvert fag formuleres som kompetansemål.

En innholdsorientering har, som navnet indikerer, fokus på innholdet i de ulike skolefagene og legger vekt på kunnskapen i skolefagene. Ut fra en slik orientering kan skolefagene tillegges en verdi i seg selv – uavhengig av andre skolefag. En kompetanseorientering spør derimot hva elevene og/eller samfunnet har bruk for i fremtiden. En slik orientering legger vekt på hvilke kunnskaper, ferdigheter og holdninger skolen bør utvikle og at elevene må kunne bruke det de lærer. Et slikt nytte-perspektiv kan være orientert både mot hva hver enkelt borger trenger, hva vi trenger i vårt fellesskap for å bevare et inkluderende og godt samfunn og hva vi som nasjon trenger for å konkurrere på et globalt marked, altså individ, samfunn, næringsliv. Hvis skolen bare skal kvalifisere til arbeidslivet, bør den ha et annet innhold enn om den bare skal utvikle robuste og selvstendige individer. Ut fra et rendyrket markedsmessig konkurranseperspektiv trenger ikke norske elever på videregående skole å lære om nyansene mellom Wergeland og Welhavens diktning eller om fredstraktaten etter første verdenskrig. Hvis målet med videregående skole utelukkende var å sikre et næringsliv som kan konkurrere med Kina og Indonesia, er det mange fag vi kunne kuttet ut.

Ludvigsenutvalget pekte på at det var for mye faglig innhold i vår forrige læreplan (LK06). En utvikling av læreplaner er et spørsmål om hva som skal angis eksplisitt i planen og hva som ikke skal være en del av læreplanen. Lærere og elever må konsentrere seg om noe og kutte ut noe annet i skoletiden, og moderne læreplanarbeid er en variant av «hvem skal ut-oppgaven» fra NRKs fredagsunderholdning. Begrunnelsene for hvorfor noe skal tas med eller omtales spesifikt i en læreplan blir dermed vesentlig. Men er det avgjørende at faglig innhold nevnes spesifikt i en læreplan? Vil ikke fremtidige elever lære historie hvis ikke det er et eget fag? Vi har hatt lignende debatter om hva som skal nevnes spesifikt i en læreplan: Ibsen, Holocaust m.m.

Ut fra en innholdsorientering blir dannelse, gjerne omtalt som allmenndannelse, trukket frem som en begrunnelse for at elevene skal lære et konkret innhold: Kunnskap om vår felles historie skaper felles identitet, kjennskap til ulike religioner og kulturer skaper toleranse, alle nordmenn bør ha lest et drama av Ibsen, alle bør vite hva fotosyntese er – selv om de færreste elevene i Norge skal studere biologi. I diskusjonen om hvilke fag som skal opphøre som obligatoriske fellesfag i videregående skole har mange pekt på dannelsesargumentet. 

Regjeringen erkjenner at vi trenger et skolefag som bidrar til å bevare vårt demokrati. De foreslår å etablere et nytt fag som tar opp i seg elementer fra både historie, samfunnskunnskap og religion. Jeg tror Regjeringens forslag er begrunnet ut fra en kompetanseorientering, selv om det åpenbart ikke er enighet om en slik orientering mellom regjeringspartiene. Flere representanter fra Høyre argumenterer, ikke overraskende, ut fra en innholdsorientering. Det er forøvrig verdt å merke seg at de tre fagene som Regjeringen ønsker å beholde som obligatoriske fellesfag, alle har tydelige ferdighetselementer. Ligger det en kompetanseorientering bak dette forslaget også?

Elever bærer med seg ferdigheter, arbeidsvaner, holdninger og verdier som de har utviklet på skolen. Dette utvikles ikke bare gjennom kunnskapen elevene blir presentert for, men gjennom aktiviteter, arbeidsformer og organisering de deltar i. Skolen må etter min oppfatning absolutt bidra til å styrke vårt liberale demokrati, men spørsmålet er om det skjer ved at elevene lærer om demokrati eller ved at de deltar i demokratiske prosesser og utvikler demokratisk sinnelag og demokratiske ferdigheter. Hvis det siste er tilfelle, er kanskje ikke utfordringen hvilke skolefag som er obligatoriske eller ikke, men hvordan elevene arbeider mens de går på skolen og hvilken pedagogisk praksis de møter – uansett klassetrinn.

Kunnskapsminister Guri Melby ønsker å fjerne obligatoriske fag på videregående skole slik at elevene skal få mulighet til å fordype seg i noe av det de arbeider med. Opplæringen på videregående skole må være relevant, og kunnskapsministeren begrunner forslaget sitt ut fra prinsippet om dybdelæring. Men som forskerne bak EVA2020 har påpekt: prinsippet om dybdelæring rommer både en innholdsorientering og en kompetanseorientering. Jeg tror debatten om obligatoriske fag i videregående skole viser denne spenningen, en spenning vi må leve med.

Regjeringens begrunnelse for forslagene de har presentert, er at flere skal fullføre videregående skole. Når vi vet at det største frafallet skjer på yrkesfag og særlig blant gutter, tror jeg ikke spørsmålet om historie eller ikke historie som fellesfag er avgjørende. Jeg tror Regjeringen bør gå enda grundigere til verks og virkelig se på fagstrukturen på yrkesfag. Mange peker på at yrkesfagene har for mye teori, og det er trolig dette Regjeringen bør gjøre noe med. Opplæringen bør trolig bli mer praktisk og mindre teoretisk – på alle skoleslag.

God helg!

Forstyrrer eller hjelper UH-sektoren skolene i arbeidet med ny læreplan?

Mange skoleeiere og skoler får støtte fra ulike fagmiljøer i sitt arbeid med ny læreplan. Er denne støtten en hjelp, eller virker den forstyrrende?

Norske skoler er i gang med å tolke og realisere ny læreplan, og forskere ved Universitetet i Oslo studerer innføringen av denne læreplanen. Dette prosjektet, som kalles EVA2020, skal levere fire delrapporter. Jeg har tidligere skrevet om delrapport 1, her og her, og for noen uker siden publiserte denne gruppa sin andre rapport. Og også denne gangen fikk vi i FIKS snakke med forskerne som står bak rapporten.

Denne rapporten dreier seg om hvordan kommuner og fylkeskommuner (kalt skoleeier) og skoler forberedte seg til å bruke den nye læreplanen. (Den første rapporten dreide seg om utviklingen av selve læreplanverket). Forskerne har studert fire kommuner/fylkeskommuner og har både lest dokumenter, gjennomført spørreundersøkelse, intervjuet mennesker og gjort observasjoner.

Det er selvsagt mange funn i en slik rapport. Jeg merket meg to: Det ene er at skolene og kommunene/fylkeskommunene i studien i liten grad har laget egne strategiplaner for innføring av ny læreplan, og det andre er at fagmiljøer utenfor skolene og kommunene ser ut til å både hjelpe og forstyrre skolene i arbeidet med ny læreplan.

Kort om det første og mer om det andre: På s. 10 i rapporten står dette: [Vi fant] i liten grad at strategier for innføringen av fagfornyelsen var tydelig formidlet i kommuners og skolers planer for iverksetting av fagfornyelsen. Vi finner at kommuner og skoler gjenbruker rutiner og strukturer og gir dem nytt innhold som passer med utviklingsarbeidet knyttet til fagfornyelsen. Kommunene og skolene har altså valgt å knytte arbeidet med fagfornyelsen til det arbeidet de allerede var i gang med, eller å justere de planene de hadde slik at de også omfattet arbeidet med ny læreplan. Alternativet ville vært å lage egne strategidokumenter for innføringen av ny læreplan. Da måtte disse enten ha erstattet de eksisterende strategiene eller kommet i tillegg til eksisterende strategier (med tilhørende planer og mål).

Betyr dette at kommuner og skoler i Norge prøver å innføre ny læreplan gradvis og gjennom det pedagogiske utviklingsarbeidet de var i gang med uavhengig av LK20? Rapporten er en case-studie og funnene kan ikke generaliseres. Vi kan ikke på grunnlag av rapporten si om de fleste skoler og kommuner i Norge har valgt en slik gradvis tilnærming. Men de fire kommunene/fylkeskommunene som er studert, har i stor grad valgt en slik «glidende» tilnærming. Om det er lurt, spør du? Tja, jeg gjorde det samme den tiden jeg var rektor og forberedte min skole på ny læreplan, og jeg tror det er lurere å bygge på det man er i gang med enn å  «begynne helt på nytt». Men hvis en slik gradvis tilnærming ender med at ingenting blir endret, så har man sannsynligvis bommet.

Det andre funnet jeg synes var særlig interessant, dreier seg om hvilken rolle eksterne fagmiljøer spiller og hva som ligger til grunn for valg av eksternt fagmiljø som kommuner og fylkeskommuner gjør. (Siden jeg selv jobber i et slikt miljø er kanskje ikke det så rart.) To av kommunene/fylkeskommunene som er studert, har knyttet til seg en ekstern universitet eller høyskole (som heretter kalles UH) i arbeidet med ny læreplan mens de to andre skoleeierne driver mye av arbeidet med ny læreplan selv. Disse har henter inn eksterne fagpersoner når de selv ønsker det.

Noen av informantene fortalte at det kan være spenninger knyttet til å ta inn eksterne aktører. Spesielt på skolenivå opplevde ikke alle at de var involvert i valget av kompetansemiljø. Dette funnet samstemmer med det jeg selv fant i min egen masteroppgave (som jeg endelig fikk fullført i fjor – mer enn 10 år etter at jeg begynte på masterstudiet i utdanningsledelse). I mitt masterarbeid studerte jeg samspillet mellom skolesjef og rektorer i tre store norske kommuner. Jeg fant at det var store forskjeller i hvorvidt rektorene opplevde å bli involvert i dekomp-ordningen (som er en ordning der skoleeiere skal knytte til seg UH-miljøer). Noen av rektorene i min studie opplevde at de ble involvert, mens andre opplevde at de ikke ble særlig involvert i kommunens strategier – strategier som var styrende også for den skolen de selv ledet.

Alle skoleeierne som er studert i EVA2020-prosjektet, prøver å være «tett på» skolene i deres arbeid med ny læreplan. Dette skjer blant annet gjennom «ledervandringer» og «dialogmøter», og denne kontakten gir skoleeier både informasjon om hva som «rører seg på skolene» og mulighet til selv å gi innspill til skolene.

EVA2020-rapporten peker på at noen av kommunene opplevde eksterne fagmiljøer (UH) som en støtte, men også som en begrensning. På s. 86 i rapporten står det: Informantene opplevde at de fikk god støtte fra universitets- og høyskolesektoren gjennom dette engasjementet, men samtidig hemmet kravene knyttet til samarbeidet mulighetene for å gjøre egne valg og etablere egne strategier og prosesser. Spenningene synes også å ligge i det informantene på skolenivå opplevde som styring enten i form av digitale ressurser som skulle tas i bruk, eller på bakgrunn tette koblinger mellom kompetansemiljøet og skoleeier. Skolene fikk god hjelp fra eksterne fagmiljøer, men det kan se ut som om noen skoler opplevde disse fagmiljøene som for styrende. Ønsket disse skolene en større frihet – fra skoleeier eller fra UH?

Rapporten sier at eksterne kompetansemiljøer er viktige bidragsytere i arbeidet med ny læreplan. Men den sier samtidig at det kan være krevende å integrere ulike eksterne ressurser: Eksterne kompetansemiljøer framstår dermed som viktige aktører i det lokale strategiske arbeidet med å innføre fagfornyelsen. Våre intervju- og observasjonsdata tyder på at det kan bli krevende å integrere ulike interne og eksterne støtteressurser på en god måte. (s. 78).

Noen av informantene i min masteroppgave (som er en studie av dekomp-ordningen,) fortalte at de opplevde at UH-miljøene i begynnelsen bidro med det UH-miljøet hadde kompetanse innenfor uavhengig av hva kommunen ønsket. (Dekomp-ordningen ble vedtatt i 2017). En skolesjef jeg intervjuet hadde inntrykk av at UH-miljøene som kommunen hadde partnerskap med, i liten grad hadde justert det faglige bidraget sitt til denne kommunens ønsker og behov. Enkelt sagt så det ut som om «UH kom med det de hadde» uavhengig av hva skoler og skoleeiere ønsket. Da jeg gjorde datainnsamling våren 2020, var dette imidlertid i ferd med å endre seg. Jeg håper, og tror, at UH-miljøene som arbeider tett med kommuner og fylkeskommuner (inkludert der jeg selv arbeider) nå justerer sine faglige bidrag etter skolenes og skoleeiers behov i mye større grad enn de gjorde for bare noen år siden. Rapporten fra EVA2020 tyder på dette.

Rapporten fra EVA2020 sier også noe om hvordan skoler og skoleeiere har arbeidet med ny læreplan. Alle kommunene har begynt med overordnet del av læreplanen og har opplevd dette som et godt arbeid. Noen har opplevd overgangen til å arbeide med andre deler av læreplanverket, bl.a. fagplanene, som noe mer krevende. En utfordring har vært å se sammenhengene mellom de ulike delene. En annen utfordring har vært å få nok tid til arbeidet med ny læreplan. Men det var ikke særlig overraskende å lese.

Hvis du vil lese noe av denne andre rapporten fra EVA2020, anbefaler jeg at du leser sammendraget (s. 9-12 ), kapittel 6 der funnene blir drøftet (s. 77-86 ), eller konklusjonene i kapittel 7 (s. 89-91). Dette kan være overkommelig lesning for både skoleledere, lærere og kommunale fagrådgivere. 

Happy reading og god helg!

P.S: Hvis du vil vite mer om denne rapporten og om hvordan skoler arbeider med LK20, kan jeg anbefale Utdanningsdiretoratets webinar om dette 24. mars. Webinaret er gratis og du finner mer informasjon her.

 

 

 

En profesjon er et fellesskap – også i skolen

For at et yrke skal kunne kalles en profesjon, må det være et faglig fellesskap. Er dette kriteriet oppfylt blant lærere og skoleledere?

Overordnet del av læreplanen pålegger skoler å være et profesjonsfaglig fellesskap. I kapittel 3.5 står det: Skolen skal være et profesjonsfaglig fellesskap der lærere, ledere og andre ansatte reflekterer over felles verdier, og vurderer og videreutvikler sin praksis. Det holder altså ikke at lærere er hyggelige med hverandre og at de opplever et personlig fellesskap i jobben sin dersom de arbeider helt atskilt. Nei, skoler må være et profesjonelt fellesskap, og mange snakker fornuftig om profesjonsfellesskapet for tiden. Det er egentlig upresist å omtale dette i entall siden det er mange faglige fellesskap på en skole og i en kommune – ja, på tvers av kommuner også.

Er uttrykket profesjonsfellesskap en tautologi? (En tautologi er et uttrykk som sier det samme med mange ulike ord, f. eks. uttrykket «en ridende rytter til hest»). Et av kjennetegnene ved alle profesjoner er nemlig at de er et fellesskap. En profesjon har noen standarder, de har ofte en form for sertifisering, den har en form for kontrakt med samfunnet og er altså i sitt vesen et fellesskap.

Læreryrket blir ikke en profesjon bare vi sier at det er det. (Like lite som Mor Nille er en stein bare fordi Erasmus sier at hun er det). Det er selvsagt viktig at både lærere og skoleledere opplever seg som en del av en profesjon, og det er viktig at folk utenfor skolen opplever lærere som en profesjon. Men det kan være at lærere og skoleledere – og deres fagforeninger – ikke bare bør hevde at de er en profesjon og utvikle profesjonsfaglige dokumenter og plattformer. Nei, det er trolig like viktig at både lærere og skoleledere utvikler sine profesjoner gjennom å utvikle sine faglige fellesskap slik mange er godt i gang med. (Nok en tautologi der: hvis profesjon = fellesskap, så skrev jeg i forrige setning av lærere og skoleledere må utvikle sine fellesskap gjennom å utvikle sine fellesskap).

Min gode kollega Eli Tronsmo har forsket på læreres kollektive kunnskapsarbeid. Jeg har snakket mye med Eli om profesjonsfellesskap og hvordan skolefolk kan bidra til å utvikle gode profesjonsfellesskap (eller var det en god profesjon?). Nylig fikk vi lov til å snakke om dette i podcasten som UV-fakultetet ved UiO (Utdanningsvitenskapelig Fakultet) lager. Du kan høre Elis kloke betraktninger – og mine forhåpentligvis fornuftige erfaringer – om profesjonsfellesskap i samtale med Elise Koppang Frøyd i UV-podcasten Læring. Her hjelper Eli oss ytterligere med å avgrense og forstå hva som kjennetegner profesjonsfellesskap og hvordan vi utvikle gode profesjonsfellesskap på skoler.

Anbefales.

God helg!

La elevene utforske virkeligheten selv!

LK20 sier at elever skal utforske virkeligheten. Men ikke la dem gjøre det på egenhånd.

Overordnet del av læreplanen pålegger skoler å bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål, utvikler vitenskapelig og kritisk tenkning og handler med etisk bevissthet (kap. 1.3). Skolen skal også la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling (kap. 1.4). Overordnet del sier altså at elevene skal være aktive i sin egen læringsprosess. De skal ikke bare sitte og «ta imot» det lærerne forklarer, viser og forteller, men de skal stille spørsmål, utvikle vitenskapelige tenkemåter og utfolde utforskertrang. I FIKS har vi brukt mye tid på dette i våre partnerskap med skoler og skoleeiere. Hva betyr dette og hvordan skal vi snakke om det? Skal vi snakke om aktive elever? Eller skal vi snakke mest om relevans? Dreier det seg om pedagogiske og didaktiske metoder, eller bør vi angripe denne tematikken først og fremst som pedagogiske ideer?

Jeg, og mange med meg, oppfatter dette som noe av det vesentlig nye ved vår nye læreplan, LK20: skolen skal utvikle elever som er aktører i sitt eget liv og i sin egen opplæring. Opplæringen elevene møter på skolen skal være relevant (både for dem og for samfunnet, både i dag og i fremtiden), og opplæringen skal ikke bare gi elevene riktige svar og fremgangsmåter. Nei, opplæringen skal også trene elevene i å stille gode spørsmål og til å finne mulige svar på disse spørsmålene. (Om dette er nytt eller ikke avhenger selvsagt av hva enkeltskoler og lærere tidligere har tenkt om opplæringen og hva de har gjort  i undervisningen).

Denne uka har vi i FIKS publisert nettressurser om dette temaet. Vi har gitt det overskriften elevaktive arbeidsformer. (Og det dreier seg om nettopp relevans, aktive elever, metoder og modeller). Vi kommer helt sikkert til å legge inn flere eksempler, filmer og tekster på disse sidene, men i første omgang presenterer vi noen modeller og eksempler som vi håper kan hjelpe lærere på vei mot mer relevant og elevaktiv undervisning. (Vi sier selvsagt også noe om bakgrunnen for idealet om den aktive eleven, som overordnet del tegner. Vi er en akademisk institusjon, vet du.)

Forskning viser at det å la elevene selv undersøke virkeligheten (innenfor ulike skolefag) er potensielt positivt, men risikabelt. To metaanalyser (referanse nedenfor) sammenligner instruerende (instructional) undervisning med undersøkende (enquiry-based) undervisning, og begge viser at undersøkende undervisning gir bedre læringsutbytte dersom elevene får nødvendig støtte og hjelp i sine undersøkelser (!) Hvis elevene derimot blir satt til å undersøke verden på egenhand, uten støtte og innramming fra lærere, gir undersøkende undervisning mindre læringsutbytte enn tradisjonell instruerende undervisning – der læreren «tegner og forteller», altså forklarer fagstoffet for elevene.

Keith Sawyer, som er redaktør for boka «The Cambridge Handbook of the Learning Sciences» (som er en av forskningsrapportene som ligger til grunn for Ludvigsenutvalgets anbefalinger), sier også at: The learning sciences have convincingly demonstrated that when children actively participate in constructing their own knowledge, they gain a deeper understanding, more generalizableknowledge, and greater motivation (Sawyer, 2014, s. 9). Det er altså gode grunner til at overordnet del peker mot en aktiv elev.

Men skoler og lærere bør altså ikke bare sende elevene ut for å undersøke verden.  Nei, de må hjelpe elevene til å gjøre gode undersøkelser. De må altså trene elevene i å arbeide etter vitenskapelige metoder. Vitenskapelige metoder følger, enkelt sagt, disse stegene:

  1. Hva lurer vi på? All undersøkelse begynner med et spørsmål som forskerne (eller i elevenes tilfelle «forskerne») virkelig er interessert i å finne ut av
  2. Hva tror vi kan være mulige årsaker? Forskere fremsetter hypoteser, ofte basert på tidligere forskning. Elevene bør også hente frem sin antakelser før de gjør undersøkelser.
  3. Vi henter inn data. Både forskere og elever må samle data. Dette kan være observasjoner, tekster og andre kilder (film osv.), intervjuer med mennesker eller noe annet
  4. Hva forteller dataene oss? Vi bearbeider dataene.
  5. Hva har vi funnet ut? Både forskere og elever må formidle sine funn til andre. Når de gjør det, vil de ofte få nye spørsmål og nye betraktningsvinkler. Det er dette som driver vår kollektive kunnskap og bevissthet fremover.

I kunnskapsbasen på FIKS´ hjemmesider finner du beskrivelser av metoder og modeller som lærere kan bruke – eller som kan skape en bevissthet hos lærere om hva de må være oppmerksomme på når elevene skal arbeide undersøkende. En av disse modellene kalles 5E og peker på fem faktorer som må oppfylles ved undersøkende undervisning. Modellen er hentet fra engelsk. Derfor heter den 5E. De fem faktorene er: engage, explore, explain, expand og evaluate. Det er dette lærere og elever gjør sammen når de undersøker virkeligheten, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, men det kan du lese mer om på FIKS´ kunnskapsbase.

Kilde: Naturfagssenteret

Naturfagssenterets hjemmesider kan du lese mer om utforskende undervisning. Disse sidene er interessante og aktuelle for alle lærere, ikke bare naturfagslærere, selv om tittelen på siden trolig bare er fristende for naturfagslærere.

God helg!

 

P.S: Denne gangen må jeg ta med referanser – selvsagt etter APA-standard (7. versjon, til og med)

Alfieri, L., Brooks, P. J., Aldrich, N. J., & Tenenbaum, H. R. (2011). Does discovery-based instruction enhance learning? Journal of Educational Psychology, 103, 1–18. doi: 10.1037/a0021017

Lazonder, W., Harmsen, R. (2016). Meta-Analysis of Inquiry-Based Learning: Effects of Guidance. Review of Educational Research, 86(3), 681-718. https://doi.org/10.3102%2F0034654315627366

Sawyer, K. (2014). The Cambridge Handbook of the learning sciences (2.utg.). Cambridge University Press.

Hva lærte norsk skole av 2020 – og hvordan?

2020 har trolig vært det mest lærerike året for skole-Norge på lang tid. Hva har vi lært? Og hva har utløst og skapt denne nye kompetansen?

2020 ble trolig det mest slitsomme, det underligste, det mest utfordrende – og det mest lærerike året for mange. Både enkeltpersoner og institusjoner har lært mye – både om seg selv og om digital kommunikasjon. Dette gjelder også for skoler, både i Norge og ellers i verden.

Mange har prøvd å oppsummere noe av det vi har lært. Det har vi i FIKS også gjort. Vi har ved flere anledninger prøvd å oppsummere hva vi har lært om å drive skole via digitale plattformer når elevene må være hjemme. Det siste vi har publisert om dette, kan du lese på utdanningsnytt.no.

Men like interessant som hva vi har lært dette året er spørsmålet om hvordan vi har lært dette og hva som har utløst den kompetansehevingen mange snakker om, blant annet i bruk av digitale ressurser.

Mange påpeker, med rette, at poenget med skole er at elevene skal lære noe og at de skal øke sin kompetanse. Dette er selvsagt riktig, men andre aktører i skolen, som skoleledere og lærere, må også lære og de må også øke sin kompetanse. Det gjelder alle personer og yrkesgrupper og er ikke særskilt for skolesektoren. Og i 2020 har skoleledere og lærere (og mange av oss som jobber i tilknytning til skolen) absolutt økt vår kompetanse, blant annet vår digitale kompetanse.

Kompetanse, for både elever og voksne, er å kunne løse utfordringer, og 2020 har gitt lærere og skoleledere noen utfordringer i ukjente sammenhenger som de måtte løse. Og det har de absolutt løst – i begynnelsen (fra 13. mars) usikkert og nølende, men etter hvert med større trygghet. Kompetansedefinisjonen i LK20 legger stor vekt på kunnskap, refleksjon og forståelse. Det er absolutt vesentlige komponenter ved kompetanse, men kompetanse rommer også ferdigheter og holdninger. Jeg tror at norske skolefolk i 2020 har økt sin digitale kompetanse ikke gjennom først å øke sin kunnskap og forståelse. Nei, lærere og skoleledere har økt sin kompetanse fordi de plutselig og ufrivillig (og uønsket) ble plassert i en ukjent og vanskelig situasjon. I denne situasjonen begynte de å prøve seg frem. Den hentet kunnskap fra de som hadde det, de trente på ferdighetene sine og prøvde ulike løsninger. Kompetanse utvikles i de situasjonene man skal bruke dem, og de som møter utfordringene med en undersøkende og utforskende holdning, kommer kanskje lengre enn de som bare venter på å få hjelp eller opplæring.

Bilde: Pixabay

Dersom noen på forhånd skulle laget en plan for hvordan norske skolefolk skulle utvikle kompetanse i å drive digital hjemmeskole, ville de sannsynligtvis ikke ha planlagt det vi har opplevd dette året. Nei, da ville vi startet med å lese eller få forklart teori. Deretter ville vi gjort små øvelser der vi trente på en operasjon om gangen. Og disse ville vært planlagt med en innebygget progresjon. Deretter ville vi kanskje drøftet det vi hadde lest og øvd på før vi (kanskje) skulle satt det hele sammen i møte med en nesten virkelig utfordring. Det er slik læreplaner blir bygget opp, både nasjonale regionale og mage av de planene som lærere lager lokalt: teorien trekkes inn tidlig og opplæringen bygges opp av små komponenter ut fra en progresjon (som er bestemt av andre enn de som skal lære).

Men i år har vi altså lært ved plutselig å bli plassert i en utfordrende situasjon. Vi har møtt ulike og ukjente utfordringer og har gradvis skaffet oss den kunnskapen og de ferdighetene vi har trengt. Kan vi la elevene oppleve det samme? Kan de få oppdrag og utfordringer før de blir presentert for «fagstoffet»? Det åpenbare problemer med moderne skoler, er at det er svært lang avstand mellom når elevene skal utvikle kompetanse og når de virkelig skal bruke den (hvis de noen gang «trenger» det de lærer på skolen). Det er langt mer motiverende og lærerikt å lære noe når du trenger det. Det er det norske skolefolk har erfart i 2020.

Jeg er ikke lenger i en posisjon der jeg formelt skal takke noen for den innsatsen de gjør, men jeg vil gratulere alle norske skolefolk med at de har klart å gjennomføre den opplæringen de har gjort dette skoleåret. Jeg bøyer meg i hatten (eller var det i høyet?)!

God helg og god jul!

Kompetansemål er ikke noe elevene «kommer gjennom»

Leser vi læreplanen som en samling sjekklister?

Forrige uke skrev jeg at kompetansemålene kan komme veien for god opplæring hvis lærere, elever og foreldre bare har «blikket stivt festet» på kompetansemålene og ikke ser helheten i faget – og fagene. Responsen seg fikk, tyder på at mange lærere planlegger opplæringen med andre utgangspunkt enn kompetansemålene, og det er fint å høre. Samtidig tyder responsen jeg fikk, på at problemstillingen jeg pekte på forrige uke er høyst reell.

Men jeg lurer på om kompetansemålene og fokuset på dem kan ødelegge for god opplæring av en annen grunn. Kan problemet være at lærere (og andre) leser kompetansemål som om de er en «smørbrødliste» som læreren (og elevene) på «komme igjennom»? Oppfatter vi kompetansemålene som en sjekk-liste?

Bilde: Pixabay

Tidligere hadde vi innholdsbaserte læreplaner i Norge. Mange andre land har fortsatt dette. Da er læreplanen en liste over hvilket faglig innhold elevene skal lære om i løpet av skolegangen. De fleste land vil ramse opp historiske hendelser og kulturpersonligheter som er sentrale for dette landet. Hvis vi fortsatt skulle ha innholdsbaserte læreplaner i Norge, måtte de bl.a. si at norske elever skal lære om Henrik Ibsen, andre verdenskrig, vikingtiden, norske planter og trær,  norsk dyreliv, nasjonalsangen osv. (Heldigvis har våre læreplaner vært mindre nasjonalistiske og mer åpne mot verden enn en del andre lands læreplaner).

Det er verken dumt eller unaturlig å tenke på en nasjonal læreplan som en slik oversikt over hva elevene skal «lære noe om». Hvis du er lærer og skal realisere en slik innholdsbasert læreplan, så setter du opp en plan (forhåpentligvis sammen med gode kolleger) der dere velger hvilke fagemner dere skal «gjennomgå» først og hva dere skal vente med. Årsplanen for opplæringen blir en kronologisk liste over hvilket innhold elevene skal møte når. Og hvis man setter opp en slik kronologisk liste, så kan man som lærer prøve å «komme igjennom stoffet». Når året er omme, har man forhåpentligvis brukt tid på det fagstoffet man hadde planlagt, og forhåpentligvis «kommet igjennom alle læreplanmålene». Og jeg lurer på om noen lærer også tenker på denne måten når de planlegger undervisning ut fra dagens læreplaner. Jeg tror i allefall de som lager læremidler gjør dette.

Jeg har møtt lærere som har lurt på hvordan lærere kan «komme igjennom kompetansemålene». Mitt svar har vært at man kan ikke komme igjennom kompetansemål. Man kan utvikle en høy eller en lav kompetanse, men man kommer aldri gjennom kompetansemålene – i betydningen at man blir ferdig med dem. Derimot kan vi (heldigvis) stadig øke vår kompetanse.

Jeg har flere ganger brukt bilkjøring som et eksempel på kompetanse. For å være en god sjåfør må du ha noen kunnskaper (bl.a. om trafikkregler), du må ha trent opp noen ferdigheter (bl.a. å kunne gire uten samtidig å svinge på rattet) og du må ha noen holdninger (som er en del av kompetansebegrepet i alle andre sammenhenger enn i norsk læreplan). Og hvis du jobber som kjørelærer (eller driver øvelseskjøring med egne barn), så vet du at for å utvikle kompetanse som god sjåfør, så må den håpefulle utvikle alle disse tre delene av kompetansen. Men du vil ikke dele opp sjåførkompetansen i ulike kompetansemål og si til den gryende sjåføren at «i dag skal vi bare øve på å svinge til venstre». Dem som skal lære å kjøre, må utvikle de ulike delene av kompetanse samtidig. (Målet med kjøreopplæringen er ikke at kandidatene skal bli perfekte sjåfører. De skal bli så gode at de kan slippes løs på egenhand i trafikken uten alt for stor fare. Alle som har tatt lappen, fortsetter å utvikle sin kompetanse som sjåfør også etter at kjøreopplæringen er avsluttet.)

Men i opplæringen i skolen kan ikke elevene arbeide med alt mulig samtidig. Elever kan ikke både øve på rettskriving, lære navnet på europeiske hovedsteder og lage knallgass samtidig. Men de kan trene på ulike deler av kompetanse parallelt, og selv om vi har delt opp læreplanen i ulike fag og ulike alderstrinn, tror jeg vi skal forholde oss til kompetanse som noe mer enn ferdigheter elevene skal utvikle eller kunnskap elevene skal møte på ulike klassetrinn. Jeg tror lærere bør tenke både detaljert og helhetlig om kompetanse. Hva jeg mener med det? Kan lærere legge planer ut fra en helhetlig kompetanse og ut fra dette angi ferdigheter som elevene skal trene på, kunnskap de skal huske og holdninger de skal utvikle? Og kan de i planene skrive inn dette som nettopp det: ferdigheter, kunnskaper, holdninger?

Kanskje bør ikke lærere planlegge undervisning med utgangspunkt i at de (og elevene) skal «komme gjennom» kompetansemål eller bli ferdig med kompetansemål. (Kanskje skal vi også slutte med på snakke om kompetanse i flertall så mye som vi gjør. For utvikler elevene kompetanser eller utvikler de kompetanse?) Hvis vi tenker at elever utvikler kompetanse (i entall), kan det være forvirrende at læreplanen lister opp ulike kompetansemål som skal være målene for opplæringen. I beste fall er de ulike kompetansemålene elementer som sammen bygger kompetanse i det aktuelle faget. I verste fall er ikke det som kalles kompetansemål i fagplanen egentlig kompetansemål, men bare innholdsmål som er omskrevet.

Kanskje er det kompetansebegrepet slik det er skrevet inn i fagplanene som er problemet. Kanskje er problemet at i mange skolefag uttrykker kompetansemålene en blanding av ferdigheter og innhold og kanskje har noen skolefag en nokså uavklart kompetanse. Hvis du ikke selv underviser i fremmedspråk, anbefaler jeg at du snakker med en fremmedspråkslærer om kompetanse. Kanskje vil vedkommende si at i fremmedspråkstimene øver vi egentlig på den samme kompetansen hele tiden: å kommunisere på et nytt språk.

Norske elever lærer om både andre verdenskrig og Henrik Ibsen selv om dette ikke er skrevet i læreplanen. Men verken andre verdenskrig eller Ibsen er kompetanse. Å kunne forstå hvorfor andre verdenskrig oppstod ligger nærmere en kompetanse, men den kompetansen som historiefaget skal utvikle er vel egentlig at elevene skal bruke sin forståelse av historien til å gjøre kloke (politiske) valg og til selv å skape historie. Og den (merk entall) norskfaglige kompetansen er vel at elever skal kunne «ta inn» tekster de leser i ulike formater og at de selv skal kunne produsere «tekster». («Ta inn» omfatter selvsagt både å forstå, sammenligne, vurdere, syntetisere, reagere følelsesmessig på osv.).

Skolefagene består av mange ulike vitenskapsfag og verdensanskuelser, og fagplanene har mange innholdskomponenter i fagplanen som er skrevet som kompetansemål. Jeg håper lærere har en forståelse av hvilken kompetanse elevene skal utvikle i det aktuelle faget som de kan formuleres nokså kort. Og jeg håper lærere klarer å lese fagplanene som noe annet enn sjekklister som de skal gjennom sammen med elevene.

God helg!

 

 

 

En kontaktannonse

Jeg søker kontakt med noen som kan skape kontakt

Denne uka må det bli en ekstra blogg-tekst: en kontaktannonse. I våre dager er det svært få (om noen) som setter inn kontaktannonser i avisene. Nå for tiden får man kontakt gjennom Tinder, EliteSingles, Match, Frekkis og en bråte andre sjekke-apper. Jeg antar at unge mennesker i dag knapt vet hva en kontaktannonse er, og det gir meg muligheten til å foreslå to mulige betydninger av ordet «kontaktannonse». Denne blogg-teksten handler om begge betydningene.

En kontaktannonse er selvsagt en annonse som skal skape kontakt – eller egentlig en annonse som skal gjøre at avsenderen kommer i kontakt med andre. Men det er ikke jeg som er på jakt etter en ny partner eller livsledsager (og dette dreier seg ikke om slik kontakt som man søker på sjekke-appene jeg nevnte ovenfor). Nei, jeg er på jakt etter en ny kollega. (Og det er ikke bare jeg, men alle som jobber i enheten FIKS som er på jakt etter denne nye kollegaen). Kontaktannonsen jeg snakker om, kalles også stillingsutlysning, og du finner den her. I FIKS er det ledig en superkul jobb – omtrent som den jobben jeg har.

Men dette er en kontaktannonse også i en annen betydning av ordet. Den jobben som er ledig, dreier seg nemlig om å opprette (og videreutvikle) kontakt, og det er altså en annonse om å skape kontakt. Kontaktannonsen (eller stillingsutlysninger om du vil) skal bidra til at det utvikles mer (eller bedre) kontakt mellom to  størrelser (eller instanser om du vil): i dette tilfellet mellom skoler og forskning. Kontaktannonsen, unnskyld stillingsutlysningen, skal bidra til økt kontakt.

Bilde: Pixabay

Og hvis du jobber i skolen og lurer på om dette er jobben for deg, kan jeg kanskje fortelle litt om hva jeg har vunnet og tapt ved å bevege meg fra skolen (altså praksis) til akademia (altså forskning). Den stillingen som er utlyst ligner nemlig på min jobb.

Hvis du i dag jobber som skoleleder og søker og får denne stillingen,  må du regne med at du i din nye jobb vil oppleve langt mindre av dette:

  • stadige avbrytelser
  • administrative oppgaver som skal løses ved bruk av mer eller mindre velfungerende digitale programmer og plattformer (Vi bruker verken Tieto eller Visma In School)
  • sinte telefoner fra foreldre
  • krav fra politikere og kommuneadministrasjon om dokumentasjon på gjennomførte tiltak eller faglige svar – ofte med mindre enn 24 timers svarfrist
  • personaloppfølging og HMS-saker
  • møter på kveldstid
  • iverksetting av korona-tiltak
  • diverse driftsoppgaver

Men du må også regne med mindre av dette:

  • daglig kontakt med elever og lærere
  • opplevelsen av å lede en stor personalgruppe mot et felles mål der du opplever at alle «er i samme båt»
  • stadig nye og ukjente arbeids- og ansvarsoppgaver
  • å stå i en tydelig kommunal eller fylkeskommunal sammenheng

Hvis du søker og får denne jobben i FIKS, kan du derimot regne med mye av dette:

  • Faglig fordypning og tid til å lese og trenge inn i utdanningsforskning
  • Kontrakt med mange kommuner og fylkeskommuner som både gir deg et bredere inntrykk av skole-Norge og mulighet til å bidra flere steder enn på en eller noen få skoler. Du vil oppdage hvor mange flinke folk som jobber i pedagogiske avdelinger i kommuner og fylkeskommuner. (At det jobber flinke folk på skolene, det vet du allerede).
  • Forventning om å bidra til skoleutvikling på ulike arenaer og på ulike måter, både på større samlinger og gjennom kontakt med enkeltskoler. Også i denne jobben skal du «på scenen» slik skoleledere også er.
  • Kontaktvirksomhet. Som praktiker i akademia skal du bygge bro mellom praksis og teori og mellom skole og universitet. Du vil trolig får spørsmål om å bidra med noen forelesninger internt på universitetet, men du vil arbeide mest ut mot praksis, og du vil få en uvanlig akademisk stilling med lite administrasjon, mye faglig formidling og relativt lite forskning. Du kan lese mer om det her.
  • Tid til å utvikle faglig materiell i ulike formater, både i form av tekst, forelesninger, film, webinar, podcast osv.
  • Faglige utfordringer der du må videreutvikle din egen praksis, erfaring og praksisteori i lys av forskning. (Du kan risikere «å møte deg selv i døra», men det er bedre enn å stå fast i heisen med f. eks. Donald Trump).
  • Stadig ny kunnskap og erkjennelse. Du får det privilegiet det er å jobbe sammen med solide utdanningsforskere. (Du blir garantert opplyst og klokere av denne jobben).

Hvis du har jobbet som skoleleder og lærer, er du vant til at overgangen fra arbeidstid og fritid ikke alltid skjer kl. 16.00 på hverdager. Det gjør den ikke på universitetet heller, men som universitetsansatt har du langt større herredømme over din egen tid enn noen skoleleder. Hvis du søker og får denne jobben, vil du trolig gå noe ned i lønn (det gjorde jeg) siden lønnsnivået er lavere i akademia enn skoleverket (Siden lønn bør henge sammen med ansvar som igjen henger sammen med kompleksitet og potensielt stress i arbeidssituasjonen, er det kanskje ikke helt urimelig). Men til gjengjeld vil du ha en større frihet og vil oppleve færre krav, forventninger og avbrudd i jobben.

Hvis du blir vår nye kollega i FIKS, vil du selvsagt utvikle mindre førstehånds-erfaring fra skole og undervisning. Du vil til gjengjeld få et større overblikk over utdanningen i Norge. Og «timinga» for en slik stilling kunne knapt vært bedre: her får du mulighet til å jobbe med innføring av ny læreplan på heltid. Det er det vi jobber mest med siden det er det de fleste av våre partnere ønsker støtte til.

Og hvis du begynner å  jobbe i FIKS, får du selvsagt svært hyggelige kolleger, men min beskjedenhet forhindrer meg i å nevne det.

Søknadsfristen er 14. september