Stikkordarkiv: dialog

Elevaktivitet er ikke det samme som elevaktivitet

I fremtidens skole skal elevene være aktive i egne læringsprosesser. Men er elevaktivitet det samme som elevaktivitet?

Denne uka har arbeidsplassen min, FIKS, arrangert fagsamlinger for lærere og skoleledere fra alle skolene i Follo og Romerike. Denne gangen kretset samlingen om elev- og lærerrollen som preger læreplanverket som kommer til norsk skole i disse tider.

Fagfornyelsen forutsetter at elevene er aktive i sine egne læringsprosesser, og på samlingen prøvde vi å belyse ulike sider ved «den aktive eleven». Elevene skal være aktive på skolen, og ikke bare sitte stille og svare på oppgaver i læreboka, men kan vi ende opp med å heie på all aktivitet – uansett hva den gir av forståelse og erkjennelse?

For elevaktivitet er ikke nødvendigvis det samme som elevaktivitet, og vi må (som vanlig) nyansere hva vi mener med begrepene vi bruker; denne gangen elevaktivitet og læring gjennom aktivitet. Styringsdokumentene gir en tydelig forventning om at elevene skal være aktive i opplæringen. Overordnet del sier bl. a. at elevene i opplæringen skal få rike muligheter til å utvikle engasjement og utforskertrang og at de skal lære og utvikle seg gjennom sansing og tenkning, estetiske uttrykksformer og praktiske aktiviter. (Du finner sitatet på s. 7). Dette sitatet fra Overordnet del forteller oss at vi (inkludert elevene) lærer gjennom ulike former for aktivitet. Jeg foreslår at vi kategoriserer elevaktivitet i skolen i 4 kategorier: grovmotorisk, sansemotorisk, kognitiv og sosial aktivitet.

Elevaktivitet i skolen betyr bl.a. at elever må være grovmotoriske aktive. De må ikke sitte stille hele tiden, men må bevege seg. Dette er ikke bare fordi det er viktig for vår fysikk og helse, men også fordi det er bra for hjerneaktiviteten vår og dermed for læringsprosessene. Elever lærer bedre i teoretiske fag hvis de er fysisk aktive.

Men vi lærer også gjennom sansene våre. Som menneskelige vesener, som nyfødte, blir vi først kjent med verden gjennom sansene og særlig ved å «putte verden i munnen». I vår tid hvor mye av elevenes aktivitet skjer på og gjennom en glatt glass-skjerm, er det viktigere enn noen gang at elevene får møte verden gjennom alle sansene sine. Man kan ikke erfare hvor stor en snegl er eller hvor tung en tømmerstokk er ved å bruke iPad eller Chromebook. Nei, elevene må få kjenne på virkeligheten.

Men elevaktivitet er også kognitiv aktivitet. Vi lærer gjennom å tenke, og dette er den aktiviteten som er vanskeligst for lærere å observere. Vi kan jo ikke se inn i elevenes hoder, og det kan i noen timer se ut som om elever er helt passive siden de sitter helt stille. Men forhåpentligvis skjer det tankevirksomhet inne i elevenes hoder, og vi må ikke glemme at elever som møter kognitive utfordringer og konflikter også er «aktive elever». Et av kjerneelementene i matematikk sier f. eks. at elevene skal kunne utvikle en løsningsmetode på et problem de ikke kjenner fra før. Hvis elevene bare gjengir informasjon de allerede kjenner eller bare utfører prosedyrer som er automatisert, tror jeg ikke vi skal kalle dem «aktive elever». Utfordringen for lærere er nettopp at elevene må møte utfordringer og vanskeligheter som er passe utfordrende for dem.

Elevaktivitet er også den sosiale aktiviteten som foregår både på og utenfor skolen. Og da mener jeg ikke bare lek og prat i pausene. Nei, en viktig læringsaktivitet er samtaler og diskusjoner mellom og elever og lærere og elevene imellom. Mye av det vi som mennesker lærer i løpet av dagen, lærer vi gjennom kommunikasjon og interaksjon med andre mennesker, gjennom samtaler ansikt til ansikt, via digitale plattformer og med støtte i ulike gjenstander. (Teoretikere kaller det siste for mediering, og hvis du synes dette høres ut som sosio-kulturell tilnærming til læring, så har du helt rett). Vi lærer av å snakke med andre, gjennom å være uenige med andre, gjennom å undersøke både våre egne og andres erfaringer, tolkninger og uuttalte teorier og gjennom å uttrykke egne oppfatninger og antakelser.

Og når læring skjer gjennom kommunikasjon og interaksjon, er det viktig at både elever og lærere klarer å gjennomføre det som kalles utforskende samtaler (exploratory talks). Jeg har tidligere anbefalt samtavla.no som en god kilde til informasjon for lærere om dialog og samtaler i klasserommet. Det holder nemlig ikke at elevene er aktive grovmotorisk eller sansemotorisk hvis ikke noen hjelper dem til å sette observasjoner og erfaringer inn i faglige systemer og sammenhenger. Derfor kan ikke læreren forsvinne selv om elevene i fremtidens skole skal være mer aktive enn de tradisjonelt har vært. Men læreren må fylle en annen rolle enn det allvitende oraklet eller den som porsjonerer ut ferdigproduserte oppgaver. Læreren må hjelpe elevene til å gjøre gode observasjoner og erfaringer, men hun må også hjelpe elevene til å forstå det de har observert og erfart. Og en god måte å hjelpe elever til dette er gjennom kommunikasjon og utforskende samtaler.

Men husk at elever også må være fysisk (grovmotorisk) aktive. Hvis elevene dine sitter stille hele dagen, kan du kanskje av og til be dem om å gå rundt skolebygget mens de snakker utforskende om fagstoffet dere jobber med. Eller kanskje du kan gi dem noen utfordringer der de må bevege seg rundt i nærmiljøet og der de skal utforske eller undersøke noe faglig. Eller kanskje du ikke trenger å gi dem konkrete oppgaver. Kanskje de selv kan velge hvordan de vil utforske et fagområde. Det er det styringsdokumentene krever.

God helg!

P.S: Du finner flere bloggtekster om elevaktivitet og dialogisk undervisning her, her, her og her.

La elevene snakke i timen

Hvordan snakker vi i norske klasserom? Får elevene hjelp til å tenke gjennom å bruke språket?

Dette er ingen oppfordring til å la elever skravle fritt og uforstyrret i norske klasserom. Læring skjer best når det finnes en plan og en struktur for opplæringen. Men jeg tror mange elever bør bli utfordret til å snakke mer på skolen, både sammen med andre elever i mindre grupper og i samlet klasse. Og for at dette skal skje, må lærerne trene elevene i dette og de må sammen med elevene etablere en god kultur for faglige samtaler.

For det finnes noen regler for samtaler i alle klasserom. Også lærere som aldri har tenkt på «samtaleregler» praktiserer noen regler for hvordan samtalen i klassen skal foregå. Ofte er disse reglene ikke uttalt, men elevene oppdager rakst hvilke samtaleregler som gjelder. De vanligste reglene er sannsynligvis varianter av disse, presentert av forskerne Mercer og Howe:

  1. Bare læreren kan bestemme hvem som skal få lov til å snakke
  2. Bare læreren kan stille et spørsmål uten først å få tillatelse.
  3. Det er bare læreren som kan vurdere det deltakerne i fellesskapet (altså elevene) sier.
  4. Elevenes oppgave er å svare på spørsmålene læreren stiller så raskt og kortfattet som mulig
  5. Elevene skal ikke snakke fritt når læreren stiller et spørsmål, men rekke opp hånda og vente til de får ordet
  6. Hvis en elev sier noe fornuftig eller interessant uten først å ha rukket opp hånda og fått lov til å snakke, blir det eleven sier ikke tatt hensyn til.

Og hvis dette er rammene for samtalen i klasserommet, så forstår eleven raskt at de må prøve å finne ut hvilket svar læreren vil ha. Spørsmålet elevene skal svare på er altså: «Hva er det læreren tenker på?» Men samtaler på skolen må bidra til at alle blir klokere.  Dette skjer når vi utforsker hva vi selv og andre mener og tror gjennom samtalene og i liten grad når vi bare prøver å levere det riktige svaret.

Forskermiljøer i Cambridge og Oslo har forsket på dialogisk undervisning og har sammen utviklet ressursen samtavla. Til grunn for denne digitale resursen ligger omfattende forskning. Noe av den kan du lese om her.

Forskerne peker på tre typer (faglige) samtaler. Disse finner du i alle miljøer, både i undervisning og på arbeidsplasser:

  1. Konfliktfylte samtaler – som er preget av konkurranse og ikke samarbeidsvilje. En lærer kaller dette for «kranglesamtaler»
  2. Kumulative samtaler – der alle støtter de andres utsagn, men ikke kritiserer eller undersøker dem nærmere
  3. Utforskende samtaler – der ideer og meninger behandles med respekt samtidig som de blir utfordret og utforsket

Så det er de utforskende samtalene vi må jakte på. Når elever samarbeider om skolearbeid, driver de ofte med kumulative samtaler. De støtter hverandre og aksepterer stilltiende at ulike synspunkter eller løsninger eksisterer side om side. (Kanskje mange lærere gjør det samme i sine profesjonelle fellesskap). Men vi må hjelpe elevene til å drive utforskende samtaler.

Forrige fredag ga vi i FIKS den første åpne presentasjonen av funnene vi har gjort i forskningsprosjektet GEPP – Gode Eksempler På Praksis. Våre funn tyder på at i klasser der alle elevene har sin egen digitale maskin, såkalt 1:1, snakker elever og lærere mindre faglig sammen i grupper eller i hel klasse enn de har gjort tidligere. Denne uka presenterte en forskergruppe ved Universitetet i Stavanger en studie med samme konklusjon. Du kan bl.a. lese om dette på sidene til forskning.no.

Atle Skaftun og Anne Wagner ved Lesesenteret i Stavanger har studert elever i 1. klasse, og deres funn tyder på at det er læreren som snakker og ikke elevene. Elevene svarer på det læreren spør om. Professor Wagner sier: «… i observasjonene våre finner vi svært få åpne samtaler, veldig lite muntlig samarbeid i grupper og nesten ingen åpne dialoger mellom lærere og elever.» Timene er preget av arbeidsro, mange gode læringsaktiviteter og omsorgsfulle lærere. Men snakkingen er det nesten bare læreren som står for.

Hvis du synes dette høres bra ut, så bør du merke deg hva professor Skaftun sier: «Vi lærer å tenke ved hjelp av talespråket.» Nok en grunn til å dyrke den gode og dype klassesamtalen.

Men klassesamtalen oppstår ikke av seg selv. Professor Ingvill Rasmussen ved UiO har forsket på dette. Hun er en av forskerne bak Samtavla, og jeg anbefaler at du bruker 10 minutter på å høre hennes presentasjon om hvordan digitale ressurser kan bidra til den gode faglige samtalen. Du finner opptaket her.

Og på samtavla.no finner du forslag til samtaleregler og mer stoff du kan bruke for å utvikle den gode klassesamtalen. Lykke til.

God helg!

P.S: Dette er andre bloggtekst om dialogisk undervisning. Den første finner du her.

Er elevaktivitet det samme som elevaktivitet?

Mange i skolen roper hurra for elevaktive arbeidsformer, og mange snakker om «den aktive eleven» som en del av «den nye elevrollen». Men hva mener vi egentlig med dette?

Jeg er den første til å applaudere lærere som gjennomfører opplæring der elevene er aktive og ikke bare sitter på rompa og hører på læreren. Jeg tror norske elever fortsatt sitter for mye stille på skolen, og jeg hører mange som snakker om elevaktivitet og elevaktive arbeidsformer. Men hva mener vi egentlig med elevaktive arbeidsformer, og blir elever flinkere og klokere av all slags skole-aktivitet?

I forskningsprosjektet GEPP, «Gode eksempler på praksis», som jeg har omtalt tidligere, har vi gjort observasjoner i klasserom på 10 ulike ungdomsskoler. Noe av det vi har observert er om elevene er aktive eller ikke. Eller har vi egentlig det? Vi har observert om elevene beveger seg fysisk, eller om de sitter stille (og jeg kan avsløre at elevene har sittet stille i de fleste timene vi har observert). Og vi har observert om elevene snakker med andre elever eller læreren, eller om de sitter tause og arbeider individuelt. (Og igjen kan jeg fortelle at når elevene har samarbeidet, har det ofte vært fordi de har valgt det selv og ikke fordi læreren systematisk har trent dem i samarbeid og dialog). Men vi kan naturligvis ikke observere hva som foregår inne i hodene til elevene, og dermed kan vi heller ikke observere om det foregår logisk eller følelsesmessig aktivitet inne i elevene. (Det foregår alltid kognitiv aktivitet i et menneske som er i live, men vårt spørsmål er vel om denne kognitive aktiviteten er så grundig og faglig fokusert som vi ønsker).

Spørsmålet blir derfor: skaper økt elevaktivitet også økt læring? Vil «den aktive eleven» også bli «en flinkere elev»? Vi kan med stor sikkerhet svare ja hvis vi snakker om fysisk aktivitet i skoletiden, for vi vet at fysisk bevegelse gjør det lettere for oss å lære, og vi vet at det er bra for både unge og gamle å bevege seg mye. Men elevaktive arbeidsformer må dreie seg om noe mer enn bare grovmotorisk fysisk aktivitet i skoletiden, og når skolefolk snakker om «den aktive eleven», tror jeg ikke de først og fremst tenker på utfordrende fysisk aktivitet.

Så jeg tror vi bør nyansere ordbruken. Kanskje elevaktive arbeidsformer er alt for generelt og kanskje idealet om «de aktive eleven» også er for upresist. Bør vi snakke om praktiske arbeidsformer som en motsetning til teoretiske eller akademiske aktiviteter eller blir det også upresist? Eller bør vi skille mellom fysisk (grovmotoriske) aktive elever, sansemotorisk aktive elever, sosialt aktive elever og kognitivt aktive elever? Og kanskje vi skal tenker over hva slags pedagogisk aktivitet som utløser sosial og kognitiv aktivitet hos elevene. For en elev som sitter stille en hel time og jobber med å løse kompliserte utfordringer, er jo absolutt aktiv, i alle fall kognitiv.

En av de forskerne jeg har blitt kjent med i min nye jobb, er den svensk-amerikanske kognitive psykologen Stellan Ohlsson. Han snakker om konfliktløs læring (monotonic learning), og med det mener han alt det vi lærer uten at det egentlig krever særlig mye av oss. Når vi møter nye utfordringer og oppgaver, kan vi ofte bruke det vi kan og vet fra før for å løse disse utfordringene. Selv om vi lærer noe i slike situasjoner, møter vi ikke særlig stor motstand, og læringen kan dermed kalles konfliktløs og ikke særlig dyp. Jeg lurer på om mange elever opplever mye konfliktløs læring i skolen, både når de er fysisk aktive og når de sitter stille. For vi kan spørre oss når en elev er mest aktiv: når hun går rundt utenfor skolen og tar bilder av forskjellige blader med iPaden sin, eller når hun etterpå sitter stille og selv skal gruppere de ulike bladene ut fra form, mønster osv. og prøve å konstruere et system (uten å se i boka)? Og lærer hun mer hvis hun også kjenner på bladene og dermed aktiviserer flere sanser?

Kanskje synes du Ohlssons begrep konfliktløs læring henger sammen med Piagets begrep kognitiv konflikt (som du kanskje husker hvis du har studert pedagogikk). Piaget ser for seg at noe av det nye vi lærer, passer inn i det forståelsesmessige stillaset vi alle bygger opp. Men noen ganger møter vi noe som ikke passer inn i reisverket, og da må vi utvide stillaset vårt. (Piaget kaller det akkomodasjon, men det vet du kanskje). Og læreres jobb er bl.a. å hjelpe elevene til stadig å bygge ut sitt tankemessige stillas, altså sin forståelse. Kanskje Ohlsson snakker om noe av det samme når han skiller mellom konfliktløs og dyp læring.

En av de aktivitetene vi vet hjelper elevene til å utvide sin forståelse, er at de snakker faglig med lærere og medelever. Vi har nylig fått tilgang til forskning som dokumenterer dette: god dialogisk opplæring gjør at elevene presterer bedre på skolen. Nettopp derfor blir jeg litt betenkt når vi har observert nokså lite styrt dialogisk aktivitet i klasserommene vi har besøkt i GEPP-prosjektet. Vi vet  ikke hvor representative våre observasjoner er for hele skole-Norge, men jeg håper vi ikke glemmer den gode faglige samtalen i jakten på «den aktive eleven».

Det blir flere bloggtekster om «den aktive eleven» og den elevrollen overordnet del av læreplanen beskriver, for jeg tror vi bør nyansere hvordan vi tenker og snakker om denne elevrollen. Og hvis du lurer på hva slags forskning jeg sikter til som dokumenterer effekten av dialogisk aktivitet, kan du glede deg til et senere blogginnlegg.

Og du kan høre mer om GEPP-prosjektet på faglig frokost 20. september, men da må du være rask med påmeldingen – og møte opp tidlig nok på Blindern. Alternativt kan du følge strømmingen av arrangementet.

God helg