Er elevaktivitet det samme som elevaktivitet?

Mange i skolen roper hurra for elevaktive arbeidsformer, og mange snakker om «den aktive eleven» som en del av «den nye elevrollen». Men hva mener vi egentlig med dette?

Jeg er den første til å applaudere lærere som gjennomfører opplæring der elevene er aktive og ikke bare sitter på rompa og hører på læreren. Jeg tror norske elever fortsatt sitter for mye stille på skolen, og jeg hører mange som snakker om elevaktivitet og elevaktive arbeidsformer. Men hva mener vi egentlig med elevaktive arbeidsformer, og blir elever flinkere og klokere av all slags skole-aktivitet?

I forskningsprosjektet GEPP, «Gode eksempler på praksis», som jeg har omtalt tidligere, har vi gjort observasjoner i klasserom på 10 ulike ungdomsskoler. Noe av det vi har observert er om elevene er aktive eller ikke. Eller har vi egentlig det? Vi har observert om elevene beveger seg fysisk, eller om de sitter stille (og jeg kan avsløre at elevene har sittet stille i de fleste timene vi har observert). Og vi har observert om elevene snakker med andre elever eller læreren, eller om de sitter tause og arbeider individuelt. (Og igjen kan jeg fortelle at når elevene har samarbeidet, har det ofte vært fordi de har valgt det selv og ikke fordi læreren systematisk har trent dem i samarbeid og dialog). Men vi kan naturligvis ikke observere hva som foregår inne i hodene til elevene, og dermed kan vi heller ikke observere om det foregår logisk eller følelsesmessig aktivitet inne i elevene. (Det foregår alltid kognitiv aktivitet i et menneske som er i live, men vårt spørsmål er vel om denne kognitive aktiviteten er så grundig og faglig fokusert som vi ønsker).

Spørsmålet blir derfor: skaper økt elevaktivitet også økt læring? Vil «den aktive eleven» også bli «en flinkere elev»? Vi kan med stor sikkerhet svare ja hvis vi snakker om fysisk aktivitet i skoletiden, for vi vet at fysisk bevegelse gjør det lettere for oss å lære, og vi vet at det er bra for både unge og gamle å bevege seg mye. Men elevaktive arbeidsformer må dreie seg om noe mer enn bare grovmotorisk fysisk aktivitet i skoletiden, og når skolefolk snakker om «den aktive eleven», tror jeg ikke de først og fremst tenker på utfordrende fysisk aktivitet.

Så jeg tror vi bør nyansere ordbruken. Kanskje elevaktive arbeidsformer er alt for generelt og kanskje idealet om «de aktive eleven» også er for upresist. Bør vi snakke om praktiske arbeidsformer som en motsetning til teoretiske eller akademiske aktiviteter eller blir det også upresist? Eller bør vi skille mellom fysisk (grovmotoriske) aktive elever, sansemotorisk aktive elever, sosialt aktive elever og kognitivt aktive elever? Og kanskje vi skal tenker over hva slags pedagogisk aktivitet som utløser sosial og kognitiv aktivitet hos elevene. For en elev som sitter stille en hel time og jobber med å løse kompliserte utfordringer, er jo absolutt aktiv, i alle fall kognitiv.

En av de forskerne jeg har blitt kjent med i min nye jobb, er den svensk-amerikanske kognitive psykologen Stellan Ohlsson. Han snakker om konfliktløs læring (monotonic learning), og med det mener han alt det vi lærer uten at det egentlig krever særlig mye av oss. Når vi møter nye utfordringer og oppgaver, kan vi ofte bruke det vi kan og vet fra før for å løse disse utfordringene. Selv om vi lærer noe i slike situasjoner, møter vi ikke særlig stor motstand, og læringen kan dermed kalles konfliktløs og ikke særlig dyp. Jeg lurer på om mange elever opplever mye konfliktløs læring i skolen, både når de er fysisk aktive og når de sitter stille. For vi kan spørre oss når en elev er mest aktiv: når hun går rundt utenfor skolen og tar bilder av forskjellige blader med iPaden sin, eller når hun etterpå sitter stille og selv skal gruppere de ulike bladene ut fra form, mønster osv. og prøve å konstruere et system (uten å se i boka)? Og lærer hun mer hvis hun også kjenner på bladene og dermed aktiviserer flere sanser?

Kanskje synes du Ohlssons begrep konfliktløs læring henger sammen med Piagets begrep kognitiv konflikt (som du kanskje husker hvis du har studert pedagogikk). Piaget ser for seg at noe av det nye vi lærer, passer inn i det forståelsesmessige stillaset vi alle bygger opp. Men noen ganger møter vi noe som ikke passer inn i reisverket, og da må vi utvide stillaset vårt. (Piaget kaller det akkomodasjon, men det vet du kanskje). Og læreres jobb er bl.a. å hjelpe elevene til stadig å bygge ut sitt tankemessige stillas, altså sin forståelse. Kanskje Ohlsson snakker om noe av det samme når han skiller mellom konfliktløs og dyp læring.

En av de aktivitetene vi vet hjelper elevene til å utvide sin forståelse, er at de snakker faglig med lærere og medelever. Vi har nylig fått tilgang til forskning som dokumenterer dette: god dialogisk opplæring gjør at elevene presterer bedre på skolen. Nettopp derfor blir jeg litt betenkt når vi har observert nokså lite styrt dialogisk aktivitet i klasserommene vi har besøkt i GEPP-prosjektet. Vi vet  ikke hvor representative våre observasjoner er for hele skole-Norge, men jeg håper vi ikke glemmer den gode faglige samtalen i jakten på «den aktive eleven».

Det blir flere bloggtekster om «den aktive eleven» og den elevrollen overordnet del av læreplanen beskriver, for jeg tror vi bør nyansere hvordan vi tenker og snakker om denne elevrollen. Og hvis du lurer på hva slags forskning jeg sikter til som dokumenterer effekten av dialogisk aktivitet, kan du glede deg til et senere blogginnlegg.

Og du kan høre mer om GEPP-prosjektet på faglig frokost 20. september, men da må du være rask med påmeldingen – og møte opp tidlig nok på Blindern. Alternativt kan du følge strømmingen av arrangementet.

God helg