Gi alle 8. klassinger 2 i alle fag

Norske skoleelever har nylig fått terminkarakterer, og mange elever får dermed bekreftet sine forventninger til seg selv. Karakterene virker motiverende for noen elever og demotiverende for noen elever. Men virker ikke dagens karaktersystem mer demotiverende enn nødvendig?

Hvis man først skal holde seg med et karatersystem som uttrykker elevenes kompetanse med noen enkle tall i stigende orden (som er best egnet til å sammenligne elevene og gradere deres prestasjoner), vil jeg slå et slag for et annet karakter- og vurderingsystem enn dagens. Mange elever hos oss har i utviklingssamtale sagt: «Jeg er så lei av 4+», og de peker på et grunnleggende problem ved dagens karaktersystem:  det fanger ikke opp elevenes fremgang i særlig grad. Elever blir stadig flinkere i fagene ettersom årene går, men de kan få den samme karakteren år ut og år inn.

Hvor motiverende ville du synes det var om du opplevde at etter hvert som du blir flinkere i det du holder på med, økes også forventningene. Du ville ikke fått lønnsforhøyelse eller forfremmelse fordi man ville krevet mer av deg etter hvert som du ble flinkere i jobben. Eller hva om noen skulle vurdere om du var blitt flinkere til å løpe og skulle vurdere deg ut fra hvor mange runder rundt banen du klarte å løpe på en gitt tid. Hva om du oppdaget at rundene på banen du løp ble lengre og lengre etter hvert som du ble flinkere? Eller om du skulle støte kule og oppdaget at kula ble tyngre og tyngre etter hvert som du ble flinkere. Det er dette elevene opplever med dagens karaktersystem. Kanskje får elever høre omtrent dette fra læreren: «Joda, du er mye flinkere nå enn du var i 8. klasse, men nå går du jo i 10. så da stiller vi større faglige krav til deg.»

Systemet Common European Framework er bygget opp ut fra en annen logikk. Der er kompetansekravene konstante uavhengig av hvor lenge du har lært et språk eller hvor gammel du er. Som nybegynner i et språk ligger du på nivå A1. Så beveger du deg via A2, B1, B2 og C1 til du kanskje når nivå C2, som er nivået for «native speaking». Personer på C2 behersker altså et språk like godt som de som har det som sitt morsmål. (Det er ikke alle som ligger på nivå C2 i sitt morsmål, men det er en annen, og litt tristere, historie).

Hva om vi ga elevene karakterer ut fra samme logikk som Common European Framework? Da måtte alle elevvurderinger med karakter på ungdomstrinnet blitt vurdert opp mot 10. trinns kompetansekrav og alle vurderinger i gjennomgående fag i videregående skole bli vurdert opp mot kompetansekravene etter vg3. Dermed ville trolig de fleste elever på 8. trinn fått 2 eller 1. Alminnelig flinke elever ville trolig fått 3 og 4 på 9. trinn og de ville fått 4, 5 eller 6 på 10. trinn. Det ville være som å løpe på den samme banen hele tiden og oppdage at du oppnådde bedre rundetider etter hvert som du ble flinkere fordi lengden på runden var konstant.

At alle elever vil bli demotivert av å få 1 eller 2 når de begynner med karakterer i 8. klasse, sier du? Det kommer vel an på hva de forventer. Hvis alle visste, og forventet, et slikt system, ville trolig de som får 1 i 8. klasse, bli skuffet, men de som får 2 eller 3 vil bli begeistret siden de vet at det er det som blir forventet av dem. Kanskje burde vi utvidet karakterskalaen med flere trinn, men da risikerer vi å ligne på danskene som har 13 karakterer på sin skala (og i disse «smykkelovs-tider» er det kanskje mange som ikke ønsker å ligne for mye på danskene).

Et slikt system vil dessverre fortsatt invitere til at elever sammenligner seg med hverandre, og det vil fortsatt ha sterkt preg av ytre motivasjon (og dette har jeg skrevet noe om i andre blogginnlegg), men elevene vil i det minste arbeide opp mot nokså konstante krav.

God helg!

3 tanker om “Gi alle 8. klassinger 2 i alle fag”

  1. Jeg liker ideen fordi jeg lenge har vært en stor tilhenger av ipsativ vurdering, altså en vurdering der vi måler kandidaten ikke opp mot fastsatte kompetansemål og generelle kriterier, men opp mot hans eller hennes tidligere prestasjoner. Fra erfaring vet jeg hvor vanskelig det er å tilpasse kompetansemål fra eksempelvis VG2 til elever som er langt fra å mestre ungdomsskolematematikk.

    Hvis jeg kunne bestemme, ville jeg prøve ut modulbasert undervisning, der moduler bygger på hverandre, hver modul tar 3-5 måneder, og forutsetningen for å gå til neste modul er å mestre den forrige modulens innhold. Ellers må eleven repetere modulen.

    Jeg kan tenke meg tre innsigelser som imidlertid kan man fort avvise:

    1) Det å måtte repetere en modul ville føre til stigmatisering – men er det ikke stigmatiserende nok å fullføre videregående opplæring med en svak to og dårlige regneferdigheter slik dagens system tillater?

    2) Det å måtte repetere en modul ville være demotiverende – ikke nødvendigvis, fordi en elev ville jo føle at han mestrer mer enn siste gang.

    3) Etter å ha fullført videregående opplæring ville matematikkarakterene telle ulikt – da bør man erstatte karakterene med «antall moduler fullført». En elev som fullførte alle modulene er klart flinkere i faget enn en elev som fullførte kun tre.

    Liker

  2. Alternativt: bare referere til beskrivelsene i rammeverket fram til våren i 10. og slik unngå karakterene helt uten å miste kjernen i forslaget ditt. Med utg.pkt i kompetansemålene (eller helst langt færre av dem…) lager en CEF-lignende beskrivelser (som en kan bygge lokal læreplan rundt) og markerer fortløpende hvor eleven er i den «stigen». Støtter innlegget ditt helhjertet

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..