Gjør nettbrett elevene til dummere databrukere?

Elever må lære hvordan digitale maskiner og programmer virker. Lærer de mindre om dette når de bruker nettbrett?

Forrige uke presenterte regjeringen sin digitaliseringsstrategi for grunnopplæringen. Her sier de hvorfor det er viktig at dagens elever lærer digital bruk, forståelse og folkeskikk, og de sier noe om hvordan dette skal skje. Så langt: alt vel. Jeg antar at de færreste er uenig i Regjeringens overordnede tilnærming til «det digitale»: Digitale teknologier har kommet for å bli og både voksne og barn må lære mye om dette.

Mandag denne uka fikk mange av våre nye 8. klassinger utdelt sitt læringsbrett, som de skal bruke i skolearbeidet de neste 3 årene. En av grunnene til at de skal bruke dette, er nettopp det Regjeringen skriver: elevene må bli digitale produsenter og ikke bare digitale konsumenter og de må forstå hvordan digitale teknologier fungerer. På s. 18 i Regjeringens dokument står det: Det er viktig at elever forstår både samfunnsmessige konsekvenser av digitaliseringen, og hvordan teknologiene fungerer. 

En av lærerne mine hadde en betraktning knyttet til elevenes digitale kompetanse etter at han hadde delt ut læringsbrett til sine nye elever. «De kan alt om Showbie,» sa han om elevene, «men de kan nesten ikke noe annet digitalt.» Elevene var superraske og flinke brukere av de appene og strukturene de har brukt tidligere, men de ante ikke noe om strukturer for datalagring, filformater, samskriving, skylagring, bits og byte, harddisc, e-post o.l.

Satt på spissen, sier du? Kanskje, men utsagnet fikk meg til å undre: Er det slik at når elevene får digitale plattformer der alt fungerer «sømløst», så lærer de mindre om hvordan digitale teknologier virker enn de gjorde tidligere? Er det slik at ved å gi elevene digitalt utstyr der hele det digitale «økosystemet» er ferdig installert,  gjør vi dem enda litt data-dummere enn nødvendig? Risikerer vi at bruk av nettbrett o.l. gjør elevene til enda tydeligere digitale konsumenter i stedet for digitale produsenter?

Jeg tror ikke svaret på mine spørsmål nødvendigvis er «ja», men jeg tror vi skal være oppmerksomme på dette. Hvordan lærte vi i gamle dager å reparere en bil? Jeg lærte det ved å kjøpte en gammel bruktbil, og når den gikk i stykker var jeg nødt til å finne ut hvordan den virket. (Jeg hadde jo ikke råd til å sette den på verksted). Nå får elevene digitale verktøy som virker – heldigvis. Men på samme måte som folk flest i dag ikke lærer om bil ved å eie en bil (siden nesten alt i moderne biler er styrt av datamaskiner), risikerer vi at opplæringen om hvordan digitale teknologier virker bli enda mer løsrevet fra elevenes daglige digitale bruk. Det blir enda større behov for å lære om programmering, men det er sørgelig hvis elevene må jobbe med programmering helt løsrevet fra og på andre plattformer enn det de bruker daglig. På samme måte som elever lærer å lese i samfunnsfagstimene, bør de kunne lære om digitale teknologier ved å bruke digitale teknologier. Og jeg tror elever også må kunne noe om e-post, bits og byte, operativsystemer osv.

Noen vil hevde – og kanskje med rette – at elevene ikke kunne noe om digitale teknologier tidligere heller. Kanskje var det også tidligere bare de mest interesserte ungdommene, de som bygget sin egen PC, som kunne noe om teknologien bak den enkle bruken.

Jeg mener selvsagt ikke at skoler skal ha gammelt og utrangert utstyr som fungerer langsomt og dårlig. Det er flott at læringsbrett er raske og lette å bruke. Men jeg tror at ulike målsetninger noen ganger kan virke mot hverandre. Det er bra at elever har digitale redskaper som faktisk fungerer slik at det er gode redskaper for læringen deres. Men når elever skal lære om ulike  digitale teknologier, må de ha tilgang til nettopp ulike teknologier. Og de må kunne trenge inn i disse teknologiene også bokstavelig – slik jeg lærte om bilmotorer når noe gikk i stykker. Vi vet at variasjon er viktig for å skape god læring. Variasjon er kanskje også viktig for å lære om digitale teknologier. Og rektorer og skolesjefer som skal kjøpe inn digitalt utstyr, må kanskje tenke seg om to ganger før de legger alle penga i en teknologi eller en dings. Vi kan ikke kaste ut alle PCer fra en skole selv om alle elevene har fått et digitalt brett.

Når jeg leser regjeringens digitaliseringsstrategi får jeg assosiasjoner til Arne Garborgs essay «Hanna Winsnes’ kokebok«.  Garborgs essay har form som en bokanmeldelse av en kokebok, skrevet av prestefruen Hanna Winsnes. Men Garborgs tekst handler selvsagt om mer enn mat og oppskrifter. Den handler om forskjellene mellom fattig og rik i Norge. I oppskriftene i kokeboka skriver prestefrua stadig «Man tager…». Man tager 2 snes egg, man tager en hel kalkun, man tager 14 høns osv. Arne Garborg, som hadde blikk for bønder og småkårsfolk, stiller i essayet det sentrale spørsmålet: «Man tager og tager. Men hvor tager man det fra?» Det kan være fristende å stille det samme spørsmålet når man leser digitaliseringsstrategien: «Hvor tar man tiden fra til å øke læreres og lederes kompetanse? Hvor tar man pengene fra til å gjøre nødvendige investeringer? Hvilke ressurser skal vi bruke til å nå målene som presenteres?

Den som lever får se.

God helg!

Reklamer

Drift spiser skoleutvikling til frokost!

Hvor ble det av pedagogisk utviklingsarbeid? Tar driftoppgavene overhånd?

Vi har startet et nytt skoleår, og som alltid er det en omfattende jobb. Siden skoler stopper helt opp før sommerferien, må hele organisasjonen startes opp igjen etter ferien. Jeg ser for meg skolestart som et tungt og digert tog som skal starte opp igjen.  Når et tog har kommet opp i fart, trenger det ikke så mye kraft for å holde farten oppe.  Da er det viktigere å styre toget. Men når toget skal starte, krever det mye kraft.

Og slik opplever jeg også skolestart. Det er mye som skal på plass. På en skole som vår der vi jobber tverrfaglig og organiserer skolen nokså fleksibelt, kan vi heller ikke legge alle planer før lærerne kommer. Vi må gjøre justeringer i samråd med lærerne de første dagene.

Som rektor synes jeg disse første ukene er svært meningsfulle. Det er nå vi kan sette fokus på pedagogikk og læring. Det er nå vi, både ledergruppa og hele personalet, kan tenke noen lange tanker. Også organisering henger sammen med læringen og spørsmålet om hvordan vi kan gjøre opplæringen for elevene enda bedre.

Men i år synes jeg at de praktiske sakene er i ferd med å ta overhånd. Da tenker jeg ikke så mye på praktiske forhold knyttet til undervisningsområder og interne rutiner, men på alt vi må gjøre som er nokså fjernt fra vår kjernevirksomhet. Som andre samfunnsinstitusjoner får også skolen stadig flere pålegg som vi må gjennomføre: bygningsmessige kontroller, beredskapsplanlegging, branngjennomgang, sjekklister, programmer for elevenes skolemiljø, avviksrutiner osv. I tillegg kommer teknisk opplæring i IT, informasjon om terrorfare, registrering av personalopplysninger m.m.

Jeg forstår selvsagt at dette er viktige saker, og jeg mener ikke at vi skal ta lett på elevenes læringsmiljø eller beredskap. Men når jeg de siste ukene har planlagt planleggingsdager og personalmøter, spør jeg meg selv om ikke vi bruker langt mer tid på formaliteter og praktikaliteter nå enn tidligere. Da blir det nødvendigvis noe annet man bruker mindre tid på, og jeg er redd det er den pedagogiske tenkningen som taper på dette. Bruker vi mindre tid på å tenke om pedagogikk og læring og på å planlegge god undervisning siden vi må bruke mer tid på formaliteter? Så langt dette skoleåret har vi gjort det i vår ledergruppe. Det er bra at skoler har det formelle knyttet til vedtak, planer, beredskap o.a. i orden, men det er synd dersom skolens ledelse bruker det meste av sin tid på slikt. Så blir det selvsagt min jobb å sørge for at vi i vårt kollegium bruker mest tid på det som er våre kjerneoppgaver, nemlig elevenes læring.

God helg!

Problemløsning og samarbeid

Fagovergripende kompetanser som problemløsning og samarbeid utvikles på tvers av fagene.

Vi er i gang med nytt skoleår. Selv om elevene har hatt mer enn nok ferie, starter våre 10. klassinger skoleåret med å reise på klassetur. Her skal de overnatte i telt, og det er en ny opplevelse for de fleste av våre 15-åringer. (Ferie er før øvrig noe av det mest ødeleggende for læring i følge John Hatties forskning. Det har jeg skrevet noe om her).

Som kjent lærer man noe ved å øve, øve, øve, så denne uka skulle elevene øve på å sette opp en lavvo. Dermed fikk de virkelig trent seg på problemløsning og samarbeid, to kompetanser som det er stor oppmerksomhet for tiden.

For problemløsning er ikke bare å løse teoretiske problemer som elevene får presentert i en lærebok eller i et klasserom. Problemløsning handler nettopp om å løse utfordringer slik at man kommer frem til en løsning. Og denne uka var en av utfordringene for våre elever å få en lavvo til å stå støtt og stramt. Jeg tror ikke noen av dem har satt opp en lavvo tidligere, så slik sett var det en reell oppgave for problemløsning.

Det flotte med denne oppgaven er også at det ikke er mulig å løse utfordringen alene. Elevene må samarbeide og kommunisere med hverandre. At elevene fikke en praktisk oppgave de kunne løse ute i det fine været var selvsagt heller ingen ulempe.

Og for de som er opptatt av å telle timer og at skolen oppfyller formelle krav om antall skoletimer gitt i læreplanen: Hvilket (eller hvilke) fag var dette, da? Var det naturfag siden elevene måtte forholde seg til krefter og balanse? Var det norsk siden de måtte snakke sammen om hvem som skulle gjøre hva? Eller var det kroppsøving siden de var ute og overnattingsturen er knyttet til dette faget? Mitt svar er at virkeligheten er tverrfaglig. Da er det fint om skolen også er det. Og hvis du lurer, kan jeg fortelle at lærerne fører regnskap over hvor mye tid elevene får av de ulike fagene. Denne timen førte de trolig som noen minutter naturfag, noen minutter, samfunnsfag, noe kroppsøving og kanskje også noe norsk.

Så gjenstår det å ønske elevene god tur neste uke.