Ytringsfrihet og ytringsplikt – hvor går grensen?

Det er lett å si at det er eller skal være ytringsfrihet i en bedrift, en kommune eller en statlig virksomhet. Det avgjørende er ikke hva ledere sier, men hva de faktisk gjør.

Lærer Simon Malkenes har uttalt seg på riksdekkende radio om situasjonen i sin klasse, og ledelsen for Utdanningsetaten i Oslo Kommune er tydeligvis ikke særlig begeistret for det. De har bl.a. opprettet personalsak mot Malkenes. For noen uker siden ble det i lokallavisa for vår kommune trykket innlegg med påstand om at ansatte i Bærum Kommune ikke har ytringsfrihet. Rådmannen skrev et svar på dette der han påpeker at alle ansatte selvsagt har frihet til å ytre seg.

Ytringsfrihet er åpenbart litt komplisert. Det ser ut som om alle sier at det er eller skal være full ytringsfrihet. Lett å si, men kanskje ikke like lett å praktisere. For det viktigste er ikke hva ledere sier om ytringsfrihet, men hva de gjør.

Jeg står selv i en mellomlederposisjon og har erfart begge rollene i dette spørsmålet. Jeg uttaler meg i offentligheten, og jeg har også opplevd at noen av mine medarbeidere uttaler seg offentlig. Og jeg tror jeg kjenner igjen begge sider i saker som dette: Som ansatt ønsker vi å gi uttrykk for våre faglige synspunkter og som leder ønsker vi ikke å bli motsagt eller kritisert i det offentlige rom. Men det er jo nettopp det som er poenget med ytringsfriheten. Den skal åpne for en saklig meningsutveksling i offentligheten, og alle parter må oppføre seg ordentlig for at vi skal utvikle ytringsfriheten videre.

Som ansatt i en virksomhet har man selvsagt en lojalitetsplikt. Noen lærere hevder at de er lojale mot elevene og ikke nødvendigvis mot «systemet», altså sine overordnede. Jeg er usikker på holdbarheten i et slikt argument og jeg vet ikke om dette gjelder Simon Malkenes, men ansatte må selvsagt vise lojalitet mot den virksomheten de representerer. Som ansatt i norsk skole er du bundet av læreplanen.

Samtidig er vi helt avhengige av at de som har greie på noe, faktisk snakker om dette i offentligheten. Dersom alle som er ansatt i politisk styrte virksomheter, altså kommuner og stat, blir pålagt å ikke uttale seg i offentligheten, bærer det galt av sted. Særlig fordi de som da ender opp med å uttale seg om ulike fagfelt, er politikere, lobbyister og ansatte i informasjonsselskaper, altså folk som ofte ikke har inngående kjennskap til fagfeltet.

Et velfungerende liberalt demokrati kan gjenkjennes bl.a. på at det foregår debatt i det offentlige rom, gjerne mellom personer på ulikt nivå. Hvis de som kan noe om et fagfelt, ikke skal kunne opplyse politikere om dette fagfeltet, får politikerne et mye svakere beslutningsgrunnlag. Politikere bør rett og slett ønske seg flere ytringer fra fagpersoner bl.a. i skolen. Alle vet at det er politikere som bestemmer, og hvis politikere virkelig har et godt grunnlag for sine beslutninger, må det være en fordel for dem å få motforestillinger.

At ansatte ikke blir pålagt taushet, sier du? Joda, ansatte i offentlige virksomheter bli på ulike måter gjort tause. Jeg har opplevd det selv. For mange år siden skrev jeg et innlegg til vår lokalavis. Jeg husker ikke hva saken gjaldt, men jeg var uenig med en skolefaglig beslutning eller anbefaling som våre lokalpolitikere hadde foretatt eller ønsket å foreta. Før jeg sendte teksten til avisen, drøftet jeg med daværende skolesjef (min leder) om det var akseptabelt at jeg gjorde det. Etter en stund fikk jeg dette svaret: «Jeg har drøftet dette med Rådmannen, og vi mener begge at du ikke bør sende dette til avisa. Som ansatt i kommunen skal ikke du polemisere med lokalpolitikerne – som er dine arbeidsgivere.» Jeg må presisere at dette ikke var nåværende skolesjef eller Rådmann. Lydig som jeg var, sendte jeg ikke inn mitt leserinnlegg til avisene.

Så kan man spørre: Er svaret jeg fikk et uttrykk for at det rådet ytringsfrihet i kommunen? Jeg antar at både daværende skolesjef og Rådmann ville si at «Joda, i denne kommunen har skoleledere ytingsfrihet,» men handlingene deres tydet på noe annet. Og de ville kanskje ha sagt noe om ansattes lojalitetsplikt og særlig om lederes lojalitetsplikt.

Så langt perspektivet til den som ønsker å ytre seg. Hva om vi snur perspektivet? Hvordan ser det ut for ledere når medarbeidere ønsker å ytre seg?

Jeg har opplevd dette også, heldigvis. Flere ganger har mine medarbeidere uttalt seg i avisa eller i andre offentlige sammenhenger. Noen ganger har de snakket med meg på forhånd, og hver gang dette skjer er jeg særlig opptatt av et forhold: Hvem uttaler de seg på vegne av og hva er konteksten de uttaler seg i?

Det er ikke noe problem hvis en person uttaler seg i offentligheten som privatperson. Dette gjelder på alle nivåer. Et vanskeligere spørsmål er hvilken informasjon vedkommende uttaler seg på grunnlag av og hvordan vedkommende har fått denne informasjonen – altså om man egentlig uttaler seg som privatperson eller som ansatt. Her begynner det å bli litt vanskelig for mellomledere. Kan vi uttale oss på grunnlag av  informasjon vi får gjennom stillingen vi har? Et aktuelt eksempel er lærernormen. Stortinget har pålagt alle kommuner å sørge for at alle skoler oppfyller en minimumsnorm av lærertetthet, og jeg vet at Bærum Kommune ikke kommer til å oppfylle denne lærernormen kommende skoleår. Er det illojalt av meg å skrive et leserinnlegg om dette i lokalavisa? Hvis jeg ikke hadde jobbet som rektor, ville jeg kanskje ikke fått denne informasjonen. Det er her fagforeningene har en viktig rolle, vet du. Fagforeningene bruker heldigvis sin frie stilling, og når en fagforening faktisk har skrevet dette i lokalpressa, så er det jo offentlig kjent.

Jeg har også selv irettesatt en lærer fordi han uttalte seg kritisk om en kommunal satsing. Uttalelsen kom ovenfor elever på en lukket digital plattform i en svært muntlig og nokså useriøs tone, og det var min oppfatning som rektor at det var en unødvendig og usaklig kritikk av kommunen. Burde jeg akseptert dette uten å kommentere det? Kanskje. Det avhenger av kontekst og sammenheng. Som ansatte i offentlig virksomhet kan vi ikke hevde at vi bare er lojale ovenfor elevene (eller andre kommunale brukere) og ikke har noen lojalitet til vår oppdragsgiver. Hvis man er dypt og grunnleggende uenig i hvordan den virksomheten man jobber i, blir drevet, må man se seg om etter en annen jobb.

Jeg tror alle ledere opplever det som krevende å bli motsagt eller kritisert i offentligheten. Noe annet er nesten umenneskelig. Nå skal ikke ledere skjermes for utfordringer, og jeg synes ikke dette er en grunn til å la være å uttale seg, men vi som uttaler oss om ulike saker kan tenke over dette. Kanskje oppnår vi mer hvis vi ikke er alt for krasse. Samtidig må ledere ha en trygghet om sitt eget fagfelt. De må være gode fagfolk. Hvis vi ikke er det, vil vi oppleve det som særlig krevende å bli imøtegått av noen som åpenbart har kjennskap til fagfeltet. Moral: ledere må kunne mye om fagfeltet de leder. Det holder ikke å bare «være en god leder».

Det er andre enn meg som har sagt mye prinsipielt og fornuftig om ytringsfrihet og ytringsplikt, bl.a. juristene Anine Kierulf og Bjørn Eriksen. Eriksen påpeker bl.a. at alle ansatte, og særlig ledere, har en plikt til å ytre seg hvis de mener beslutninger gjør det umulig å oppfylle pålagte krav og mål. Hvis skolepolitikerne i en kommune er i ferd med å fatte et vedtak som vil virke ødeleggende på elevenes opplæring, må altså rektorer, eller lærere, i samme kommune ytre seg om dette. Heldigvis opplever de færreste av oss dette, men det ser for meg ut som om det er dette lærer Malkenes gjør.

Og det ser ut for meg som om Utdanningsdirektør Astrid Søgnen prøver seg med «§9A-kortet». Det er imidlertid mitt inntrykk at hun er en av de få som i denne saken mener at Simon Malkenes har krenket elevene. Mange mener at Malkenes viser omsorg for elevene sine slik debattredaktør Solveig G. Sandelson i Stavanger Aftenblad skriver.

Jeg tror vi lett blander sammen lojalitet og lydighet. Mange etterspør stemmene til lærere og skoleledere i det offentlige ordskiftet. Skyldes tausheten at vi tror vi er lojale mens vi egentlig er lydige? Når vi som er rektorer får oppfordring eller pålegg om ikke å uttale oss i lokalpressen, er det et krav om lojalitet eller om lydighet? Hvis vår Rådmann virkelig hadde ønsket at ansatte i kommunen bruker sin ytringsfrihet, burde han ikke bare sagt at det er ytringsfrihet. Nei, han burde oppfordret alle, også tjenesteledere, til å ytre seg i offentligheten. Han kunne til og med hjulpet oss til å gjøre nettopp det, f eks. ved å arrangere mediekurs som ikke bare handler om å takle pågående medier, men som også handler om å uttrykke seg klart før man får en mikrofon stukket opp under nesen. Men det spørs om politikerne, som er Rådmannens arbeidsgiver, ville vært særlig begeistret for dette.

Jeg oppfordrer mine lærere til å ytre seg – som privatpersoner og som lærere. For vi må vite hvem som har myndighet til å uttale seg på virksomhetens vegne og hvem man snakker på vegne av. Jeg kan ikke uttale meg på Bærum Kommunes vegne, men jeg ønsker at min arbeidsgiver aksepterer at jeg gir uttrykk for mine meninger også om det politikere bestemmer over. Hittil har de satt pris på det. Jeg oppfordrer også andre til å gjøre det samme – for å styrke demokratiet.

God helg!

 

Reklamer

2 tanker om “Ytringsfrihet og ytringsplikt – hvor går grensen?”

  1. Bra at du tar opp dette. Jeg tror det blir enklere å håndtere både ytringer og lojalitet når vi snakker om hva det er og hvor grensene går. Flott innlegg!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.