Må lærerjobben være en ensom jobb?

Mange hevder at dagens arbeidsliv er preget av samarbeid. Gjelder dette også for lærere? Er læreryrket en profesjon der fagpersoner faktisk samarbeider eller er det slik at i bunn og grunn vil læreryrket alltid være en ensom oppgave?

På kommunal ledersamling forrige uke drøftet vi nok en gang Eirik Irgens’ modeller for organisasjonsutvikling i skolen. Modellen ser slik ut:

Irgens´modell

Irgens lager gode modeller og han er åpenbart en professor som både kjenner skolen og som gir oss som jobber i skolen gode «verktøy for tanken». Men da vi satt på ledersamling, begynte jeg å lure på om også Irgens’ modeller har et grunnpremiss som vi bør utfordre. Eller kanskje er det ikke modellen i seg selv, men Irgens´og andres bruk av modellen som viser dette skjulte grunnpremisset.

Og nå risikerer jeg jo virkelig å dumme meg ut når jeg, en rektor og en praktiker, utfordrer en pedagogikkprofessor. Og tar jeg feil i mine antakelser eller spørsmål, håper jeg virkelig noen vil korrigere meg. Kanskje vil professoren selv gjøre det. For som Knut Roald sa: hvis man bare lytter til det man selv tenker og sier, så blir man egentlig ikke mer opplyst, for da sier man jo bare noe som man allerede vet

Så  hva var det jeg begynte å tenke over på denne ledersamlingen? Jo, jeg hengte meg opp i Irgens’ sirkel der han har angitt 4 «rom» for skolers praksis. Rom 1 (nederst til venstre) er «rommet» for individuell forvaltning, altså lærernes «egentlige» jobb: undervisning, for- og etterarbeid osv. Rom 4 (øverst til høyre) er «rommet» for kollektiv utvikling. Jeg tror både Irgens og Knut Roald påpekte at dersom kollektivt utviklingsarbeid på en skole skal ha verdi for lærerne, så må arbeidet i «Rom 4» få betydning for «Rom 1», altså for lærernes individuelle arbeid. Er det slik at også Irgens’ modell signaliserer at i bunn og grunn er lærerjobben et individuelt arbeid? Er det, når det kommer til krita, egentlig bare hva den enkelte lærer gjør og ikke gjør individuelt og alene som har betydning? I så fall: bekrefter Irgens’ modell at læreryrket i bunn og grunn er et individuelt, og dermed nokså ensomt, arbeid?

Dette fikk meg altså til å stusse for jeg tror ikke det trenger å være slik. Jeg tror ikke det er en «naturlov» at læreryrket dypest sett er individuell praksis, men jeg tror alle som jobber i og med skole ubevisst tar det for gitt at det er slik. Jeg tror nemlig alle vil nikke når Irgens eller andre sier at arbeidet i «Rom 4» må få betydning for arbeidet i «Rom 1» hvis det skal være noe vits i det. Og jeg tror alle bærer med seg en forestilling om at lærere er ensomme helter – vellykkede eller mislykkede helter. Men må det være slik eller er det bare slik at vi er fanget i denne ubevisste forestillingen?

Hvis du nå, kjære leser, synes at denne rektor’n «tar helt av» og trekker våre forestillinger vel langt, kan du selvsagt slutte å lese denne teksten nå og i stedet se en Ted-talk-forelesning eller lese avisa, men jeg håper du følger meg i tanken litt til. Det handler om samarbeid i yrkeslivet:

Som sagt er det mange som snakker om at et moderne arbeidsliv er preget av samarbeid. Det er nok riktig, men jeg tror samarbeid og samarbeid er to ulike ting. Det finnes ulike former for samarbeid i arbeidslivet. I mitt hode dreier samarbeid seg dypest sett om avhengighet. Hvor avhengig er den ene medarbeideren av den andre for å lykkes med sin jobb?

Bandet jeg spiller i er et åpenbart eksempel på en nær gjensidig avhengighet: Vi er 8 fedre i bandet Far Out og alle må ha visse individuelle ferdigheter og skape lyd i sitt eget instrument individuelt. Men dersom trommeslageren detter ut av rytmen eller bassisten spiller feil frase, så forstyrrer det saksofonisten i hans spill. Dersom dette skjer, blir ikke helheten bra selv om saksofonisten spiller den beste soloen han noen gang har spilt i sitt lange musikerliv. Avhengigheten er åpenbar, men ulik: jeg og saksofonisten er trolig mer avhengige av trommis og bassist enn omvendt.

Men så var det arbeidslivet, da. I hvilke bransjer eksisterer det en tilsvarende gjensidig avhengighet mellom ulike medarbeidere? Trolig i en del håndverkeryrker der medarbeidere virkelig bygger noe sammen og ikke kan gjøre det alene. I mange sammenhenger eksisterer det trolig en form for serie-avhengighet. Det gamle samlebåndet er et godt eksempel. Hvis montøren som monterte styrestag på biler i gamle dagers bilfabrikker ikke gjorde en god nok jobb, ble det umulig for ham som skulle montere rattet å få det rett plassert slik at styringen kunne fungere ordentlig.

Den samme serieavhengigheten er åpenbar i skolen. Hvis lærerene på min skole gjør en skikkelig jobb i opplæringen av elevene, blir det mulig for lærerne på videregående å løfte elevene enda høyere enn de kunne gjort dersom jobben på ungdomsskolen ikke ble utført like skikkelig. Og læreren som overtar en klasse på 5. trinn er prisgitt den jobben som småskolelæreren har gjort med elevene.

Men serieavhengighet er ikke egentlig samarbeid, ikke selvvalgt gjensidig utveklsing heller. Og det skjer det mye av i skolen, d.v.s. den utvekslingen og «bytte av opplegg» som skjer er kanskje mer eller mindre frivillig. Men jeg tror stadig flere lærere erfarer at det er både tidsbesparende og kompetansehevende at lærere utveksler og grunner over hverandres praksis.

Men heller ikke kollegaobservasjon og bytte av undervisningsopplegg er samarbeid på høyeste nivå.  Virkelig samarbeid er de situasjonene hvor to eller flere er så avhengige av hverandres arbeid at de «flyter eller synker» sammen og der de utfører arbeidet sammen og samtidig.

Mine litt enkle kategorier serieavhengighet, gjensidig utveksling og kollegaobservasjon er etter min oppfatning ikke egentlig samarbeid i den forstand at partene er gjensidig avhengige av hverandre. Og jeg tror derfor at de aller fleste oppfatter lærerjobben som en jobb der du i bunn og grunn bare kan stole på deg selv.

Hvis min antakelse om at lærerjobben i bunn og grunn oppfattes som en ensom jobb, blir neste spørsmål om det må være slik. Kanskje er det slik, men jeg tror også at graden av samarbeid henger nøye sammen med hvordan skoler organiseres. Strukturene vi lever i preger vårt verdensbilde, og så lenge skolebygg består av atskilte, små klasserom og skoler er organisert slik at hver lærere bemanner hvert sitt klasserom, tror jeg forestillingen om lærerjobben som et ensomt yrke forsterkes. Forestillingen forsterkes også av at ansvarsoppgavene på en skole er fordelt mellom individer: Olsen har norsk i 9a og 9b mens Pettersen har norsk i 9c og 9d. Er det mulig å gi Olsen og Pettersen felles ansvar for all norskundervisningen på 9. trinn? Er det også mulig å tenke seg at de gjennopmfører opplæringen i norsk på en annen måte enn å ha nesten identiske timer i atskitle klasser til faste timer hver uke?

Vi har for tiden lærerstudenter på skolen vår. De snakker med studenter som har praksis på andre skoler, og en avstudentene fortalte meg at hun var sjeleglad for å jobbe på vår skole. «Vennene mine sier at de ikke ante at lærerjobben er så ensom,» sa hun til meg, «men her på skolen jobber vi i et arbeidsfellesskap der vi er sammen om undervisningen.» Selvsagt hyggelig å høre for en rektor selv om også vi på vår skole kan utvide og forbedre samarbeidet mellom lærere slik at det blir et stadig dypere samarbeid.

Kanskje kan jeg utfordre både skolefolk og skoleforskere: lærerjobben være en individuell og dermed nokså ensom jobb?

God helg!

 

P.S: Hvis du vil lese mer om Irgens´modeller, finner du noe lesestoff her:

Irgens_Arbeidsmodeller for skoleutvikling Verktøykasse

2 tanker om “Må lærerjobben være en ensom jobb?”

  1. Takk for fyldig og klargjørende kommentar. Det er interessant at du bruker begrepet optikk om modellene dine, at de representerer en særskilt betraktningsmåte på en stadig skiftende virkelighet. Det vil selvsagt være skoleledere og lærere og hvordan de organiserer opplæringen som avgjør om lærerjobben oppleves som en ensom jobb. Både ordene vi bruker og hvordan vi organiserer oss påvirker vår forståelse av virkeligheten.

    Liker

  2. Hei Bjørn

    Modeller som dette er for meg «optikk» til å se gjennom, heller enn beskrivelser av verden «slik den er». Det som er så finurlig med denne type optikk, er at det vi ser på kan endre seg fra gang til gang (ikke minst når flere ser sammen), og ikke nok med det, optikken kan også endre seg – dvs. vi ser på modellen (i tillegg til å se med den) på nye måter.

    Så gjør modellen til deres egen, det er flott!

    Jeg er enig i det meste du skriver, Bjørn (tror jeg). Når det gjelder rom 1, vil det imidlertid alltid være noe arbeid, selv om en f.eks. underviser sammen med andre lærere mye av tiden (noe som er sjelden i norsk skole), som vil gjenstå og som den enkelte lærer må utføre alene. Men alene betyr ikke nødvendigvis at en skal føle seg ensom som lærer. Fra Rutters undersøkelser om gode skoler på 1970-tallet og fram til i dag har vi en lang rekke studier som kan oppsummeres i en setning: Det er ikke nok å være god alene. Og vi vet også at mange nyutdannede lærere hopper av yrket, og at noen av dem savner støtte rundt seg. Et kollektivt orientert personale og en god skoleorganisasjon understøtter god undervisning og god læring for elevene. Men tid er en knapp ressurs i skolen, derfor er det så viktig at vi arbeider effektivt i fellestiden, og at det som blir gjort der (i rom 3 og 4) understøtter arbeidet i rom 1.

    Noe av dette illustreres i figurene på s. 137 og 139 her: https://www.academia.edu/1796081/Irgens_E.J._2010_Rom_for_arbeid_Lederen_som_konstruktør_av_den_gode_skole._I_Andreassen_Irgens_and_Skaalvik_red._Kompetent_skoleledelse._Trondheim_Tapir_2010_s.125-145

    Jeg synes det er flott hvis ting jeg lager blir brukt, og vil gjerne ha innspill på hvordan det kan forbedres. Jeg lærer stadig!

    hilsen Eirik

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..