Har departementet diktet opp sin egen definisjon av kompetanse?

Er kompetanse i et fag å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter i faget? Og er ikke holdningene våre en del av kompetansen vår?

Stortinget har vedtatt en forståelse av kompetanse som bryter med tidligere definisjoner og med en alminnelig oppfatning av hva kompetanse er. Kanskje tenker du at det ikke er så farlig, men hvis du har noe med skole å gjøre, bør du være svært oppmerksom på dette. Hvis du orker å lese videre, kjære leser, så skal jeg prøve å fortelle deg hvorfor dette er uhyre viktig for skole og utdanning.

La oss begynne med Stortingsmelding 28 , basert på Ludvigsenutvalgets rapport. I kapittel 4.1 kan vi lese om hvordan vi skal forstå begrepet kompetanse i forbindelse med skole og opplæring:

Ludvigsenutvalgets definisjon lyder slik: Kompetanse betyr å kunne mestre utfordringer og løse oppgaver i ulike sammenhenger og omfatter både kognitiv, praktisk, sosial og emosjonell læring og utvikling, inkludert holdninger, verdier og etiske vurderinger. Kompetanse kan utvikles og læres og kommer til uttrykk gjennom hva personer gjør i ulike aktiviteter og situasjoner.

Litt omstendelig? Enig. Departementets kompetansedefinisjon, som du finner i samme kapittel, lyder slik: Kompetanse er å tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning.

Umiddelbart tenker du kanskje at dette er omtrent det samme, men la oss se nærmere på hva som faktisk står her. Er kompetanse i et fag å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter i faget? Og er ikke holdningene en del av menneskers kompetanse?

Da jeg måtte operere øyet mitt i høst, endte jeg hos en kompetent øyelege. Hun hadde god kunnskap om anatomi og øyne og hun hadde trent finmotorikken sin slik at hun kunne gjennomføre en god operasjon. I tillegg viste hun respekt ovenfor meg som pasient og viste både forståelse og humør. Hun hadde de nødvendige kunnskapene, ferdighetene og holdningene og var dermed en kompetent øyelege.

Det er mange som har beskrevet hva kompetanse er, og alle de definisjonene jeg har lest, sier at kompetanse er evne til å løse utfordringer og at det rommer både kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Her er noen eksempler:

Linda Lai, professor ved Handelshøyskolen BI, sier at å være kompetent er å være i stand til å møte dagens og morgendagens oppgaver og krav. Dvs. å ha kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger som passer til oppgaver, og krav. Kompetanse er ikke en egenskap, men er situasjonsbetinget.

Utdanningsdirektoratet har gitt mange definisjoner. En lyder slik: Kompetanse er evnen til å løse oppgaver og mestre komplekse utfordringer. – Eleven/lærlingen/den voksne viser kompetanse i konkrete situasjoner ved å bruke kunnskaper og ferdigheter til å løse oppgaver.

Statsministerens Kontor viser til et Fafo-notat fra 2013 som definerer handlingskompetanse som de «kunnskaper, ferdigheter og holdninger som er nødvendige for å løse problemer eller oppgaver».

Men Kunnskapsdepartementet mener tydeligvis at holdninger ikke har noe med kompetanse å gjøre. Det står jo ikke noe om det i deres definisjon. Og de mener også at det å lære et fag er å ha kompetanse i et fag. Det å øke sin kompetanse i et fag er altså å ha kompetanse i faget. Det betyr vel at en førsteårs medisinstudent som har begynt å studere øyets oppbygning og som har litt trening i å bruke redskaper for øyeoperasjoner, har kompetanse som øyelege. Og da bør vel jeg som pasient ha like stor tillit til denne nokså uferdige studenten som til øyelegen som opererte øyet mitt. Jeg tror ikke det.

Men hvis jeg skal ta Kunnskapsdepartementets definisjon av kompetanse på alvor, så må jeg jo det. For ifølge Departementet er kompetanse (som øyelege) å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente sammenhenger og situasjoner. (Jeg forutsetter at man i en setning med sidestilte ledd kan ta bort et av de sidestilte leddene uten å ødelegge sammenhengen i setningen. Omtrent som at utsagnet «Jeg liker både egg og bacon» kan reduseres til «Jeg liker bacon» uten at utsagnet blir feil eller ulogisk.)

Å være en kompetent snekker er ikke det samme som å lære seg snekkerfaget. Og det å ha kompetanse er ikke det samme som å tilegne seg kompetanse. Og det å være flink til å løse regnestykker som ligner på de man har møtt i matematikktimen betyr ikke at man har høy matematisk kompetanse. Men det er følgen av Departementets kompetansebeskrivelse. De kunne ha skrevet: Kompetanse er å anvende kunnskaper, ferdigheter og holdninger til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner.

Departementet blander sammen to ulike former for kompetanse som begge er aktuelle i skolen, nemlig kompetanse i fagene og læringskompetanse – evnen til å lære. For det kan være at legestudenten jeg skrev om ovenfor, er en flink student. (Hvis hun har kommet inn på legestudiet i Norge, er hun trolig det). Kanskje hun er mye flinkere til å studere enn min øyelege var. Men fortsatt er min øyelege en mer kompetent øyelege enn studenten.

I skolen skal elevene vurderes etter den kompetansen de viser i fagene, og det er derfor det er viktig at skolefolk på alle nivåer vet hva vi mener med kompetanse. Når noen snart skal lage nye læreplaner som angir kompetansemål, må det være tydelig hva kompetanse i skolefagene er. Hvis det å tilegne seg ferdigheter i et fag er kompetanse i dette faget, vil det skape forvirring. Da kan vi mene at en elev som får alt rett på alle gloseprøver i fransk og som etter kort tid klarer å lese en fransk tekst fra læreboka perfekt, altså en elev som er flink til å huske og har god intonasjon, har høy kompetanse i fransk. Men hvis den samme eleven ikke klarer å snakke eller forstå fransk, så har ikke eleven høy kompetanse i fransk.

Kunnskapsdepartementets definisjon åpner for at elever i skolen blir vurdert ut fra den kunnskapen de har klart å tilegne seg (altså huske de siste 2 ukene) og ikke ut fra om de klarer å løse utfordringer de møter. La oss ta et eksempel fra naturfag. Boklige Birger er flink til å lese og han husker det som står i boka om elektrisitet. Han får høy vurdering på den skriftlige naturfagsprøven fordi han gjengir mye av det som står i boka. Praktiske Petter, derimot, er ikke så glad i bøker, så han får en middels vurdering på prøven om elektrisitet selv om han vet en del om strømkretser og koblinger. Men når de samme elevene må fikse en krets der lyspæra ikke lyser, er det plutselig Praktiske Petter som klarer dette mens Boklige Birger ikke får det til. Hvem av de to har høyest kompetanse innen elektronikk?

Og selvsagt skal vi i skolen ha fokus på elevenes evne til å lære. Elevene skal bli flinke til å lære, og vi kan betrakte dette som en kompetanse – læringskompetanse. Denne består av kunnskap om læring, ferdigheter, bl.a. lesestrategier og notatteknikker, og holdninger til faget og til skole generelt. Dette er kjempeviktig, men vi må ikke blande dette sammen med kompetanse i skolefagene, særlig ikke i samme definisjon. Dagens regelverk sier at elever skal vurderes ut fra den faglige kompetansen de viser, og da må ikke Departementet forvirre oss ved å blande dette sammen med elevenes evne til å lære. Hvis de ønsker at elevene skal få en vurdering eller karakter i læringsevne (læringskompetanse), så må de si det tydelig, men jeg tror ikke at Departementet ønsker det.

Det er selvsagt legitimt å mene at læreplaner og vurdering i skolen i større grad må ta utgangspunkt i avgrenset kunnskap og målbare ferdigheter og ikke angi mål for elevers kompetanse. Og man kan absolutt mene at elever ikke bør vurderes ut fra sin evne til å løse komplekse utfordringer, men ut fra den kunnskapen og informasjonen de kan gjengi. Hvis det er dette Departementet ønsker, bør de slutte å snakke om kompetanse og heller snakke om kunnskap.

Og hvis vi skal holde oss til Kunnskapsdepartementets definisjon av kompetanse, er ikke sosial kompetanse noen kompetanse i det hele tatt. En viktig del av vår sosiale kompetanse er jo våre holdninger bl.a. til andre mennesker. Men i følge Kunnskapsdepartementet er ikke holdninger en del av kompetansen vår.

Gjennom Stortingsmeldingen har Stortinget vedtatt denne forståelsen av kompetanse – som altså bryter med en alminnelig forståelse av hva kompetanse er. Om det skyldes at stortingsflertallet er enige med det Departementet har skrevet i Stortingsmeldingen, eller om det skyldes at stortingsrepresentantene ikke har lest igjennom alle papirer de skal stemme over vet ikke jeg. Men stortingsvedtaket minner meg om Erasmus Montanus’ bevis for at Mor Nille er en sten. Ved å gi en enkel bevisrekke, prøver Erasmus å bevise noe som alle vet at ikke er sant. (Selv om Mor Nille kjenner at benene hennes begynner «at blive kolde»). For Mor Nille blir ikke en sten selv om Stortinget vedtar at hun er det.

God helg!

 

P.S: Det var en enkel operasjon i øyelokket, og jeg har fortsatt synet i behold på begge øynene. Om dette gir meg noen form for klarsyn får være opp til andre å bedømme.

 

Reklamer

4 tanker om “Har departementet diktet opp sin egen definisjon av kompetanse?”

  1. Meget godt og skarpt innlegg om kompetanse. Det vil rett ogslett bli en helt annen skole enn vi bør ha i fremtiden og har i nåtiden. Og skolens målsetting vil bli satt flere tiår tilbake hvis nåværende definisjon blir stående. Trodde puggeskolens tid som mål var over

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..