Hva betyr egentlig nulltoleranse mot mobbing?

Skoler skal ha nulltoleranse mot mobbing. Hva betyr egentlig det?

Forrige uke skrev jeg en betraktning knyttet til Opplæringslovens §9A. Jeg fikk selvsagt både kommentarer og spørsmål, bl.a. henvisning til andre som har skrevet om dette. I Læringssenterets blogginnlegg med tittelen  «Mobbefritt skolemiljø – voksnes ansvar» skriver universitetslektor Kari Stamland at det er vanskelig, men mulig, for skoler å stanse mobbing og trakassering, men det forutsetter at de andre elevene i klassen, deres foreldre og skolens ansatte endrer seg. Jeg synes hun burde lagt til at også politikere og ansatte i skolesektoren på alle nivåer må endre seg, men det ligger kanskje implisitt i setningen.

Det er sagt at skoler skal ha nulltoleranse mot mobbing og krenkende atferd. Men hva betyr egentlig dette i praksis?

Handlingene våre avslører oss mer enn det vi sier. Hvis du vil vite hva som er viktigst for en lærer eller en skoleleder, skal du merke deg hva vedkommende gjør og bruker tid på mer enn hva vedkommende sier. Og kanskje er det riktig at nulltoleranse mot mobbing ikke har vært det viktigste for verken lærere, rektorer eller skolesjefer. De sier kanskje at det er det gjennom taler og bannere på skoleveggen, men hvis vi ser på handlingene, er det ikke like åpenbart. Og det er vel denne endringen Stamland etterlyser hos ansatte i skolen, og som jeg og andre øver oss på.

For hvis null plaging og trakassering var det viktigste for skolesjefer og skolepolitikere, burde man forvente at det var dette de etterspurte i sine skoler. Noen kommuner holder seg fortsatt med resultatstyring som metode selv om forskere som Bård Kuvaas er tydelige på at andre lederstrategier er langt bedre. Hvis null plaging og mobbing var viktigst burde politikere og ledere i sine «resultatsamtaler» spurt mest om mobbesaker og om elever blir plaget på skolen. Og hvis det skulle offentliggjøres «resultater» fra skoler, burde det vært antall elever som ble plaget eller liknende resultater som ble offentliggjort og etterspurt. (Selvsagt problematisk med tanke på personvern, men jeg håper du forstår poenget mitt). Men det er ikke det som skjer: Mange kommunepolitikere og skolesjefer er fortsatt mest opptatt av resultater på Nasjonale Prøver, eksamensresultater, grunnskolepoeng osv. Og da er det ikke underlig at rektorer og lærere også blir mer opptatt av dette enn av å ha nulltoleranse mot plaging og trakassering.

Og hva betyr det at en skole skal ha nulltoleranse mot mobbing når arbeidet mot mobbing også forutsetter at foreldrene og de andre elevene forandrer seg? Politikere kan forplikte ansatte i skolen gjennom lover, men de kan ikke forplikte foreldre på samme måte. Jeg har også tidligere skrevet om dette,  bl.a. her. Hva gjør da skolene?

Kan man tenke seg at en rektor på en skole gir tydelig beskjed til alle foreldre og elever at på denne skolen har alle et ansvar for å sørge for at det ikke skjer plaging? Jada, dette gjør rektorer stadig, men hjelper det? Tydeligvis ikke nok. Men kan vi tenke oss at rektoren som har sagt dette, stanser undervisningen i en klasse dersom skolen ikke får stanset plagingen av en eller flere elever i klassen? Hvis skolen har snakket med elever og foreldre, gjennomført tiltak for å skape godt miljø i klassen, gjennomført tiltak som skal skjerme elever, snakket med alle foreldre i klassen enkeltvis og sammen osv. og plagingen allikevel ikke opphører, kan da rektor si til foreldre og elever at opplæringen i denne klassen stanser inntil plagingen opphører? Kan rektor på denne måten gjøre de andre elevene og foreldrene medansvarlige?

Dersom en rektor hadde gjort dette, ville det tatt ca. 45 sekunder før den første telefonen kom. Mor eller far til en grei og velfungerende elev, ville kanskje ringt rektor og fortalt hvor urimelig det var at deres sønn eller datter skulle miste undervisning fordi noen andre elever plaget andre elever i klassen. Deres sønn eller datter har trolig ingenting med dette å gjøre. (Og foreldrene hadde sannsynligvis rett i det).

Det spennende ville vært hva Skolesjefen, Rådmannen og lokalpolitikerne ville gjort i denne situasjonen og til slutt hva Fylkesmannen ville sagt. For en slik sak ville garantert ha havnet både i avisene og hos Fylkesmannen.

Å stanse undervisningen for alle elevene i en klasse inntil alle elevene i en klasse kan ha utbytte av undervisningen (altså når alle opplever trygghet i klassen), er å gjøre alle, både elever og foreldre, i klassen medansvarlige for at alle har det bra. Men kan skolen, i vår individualiserte tid, holde også foreldre ansvarlige for det som bl.a. Kari Stamland påpeker at foreldre reelt sett er medansvarlige for?

Dramatisk? Selvsagt. Mulig? Ja. Lovlig? Sannsynligvis ikke. Og jeg kommer ikke til å gjøre dette før sjefen min sier at det er både i orden og ønskelig – dersom vi har prøvd alle andre muligheter. (Jeg håper ikke jeg noen gang kommer dit at jeg vurderer å gjøre dette).

På Fylkesmannens regelverksamling om §9A sa Fylkesmannens representanter at det kunne hende at Fylkesmannen, ved en klagesak, kunne konkludere med at en skole hadde gjort alt de kunne for å hindre trakassering og plaging selv om plagingen ikke hadde stanset. Fylkesmannens utsendte kursholdere erkjente altså indirekte at selv om skoler skal ha nulltoleranse mot mobbing, finnes det en grense for hva skoler kan utrette. Hva betyr da uttrykket nulltoleranse mot mobbing?

Etter blogginnlegget mitt forrige uke har noen spurt fungerende Kunnskapsminister Henrik Asheim om  skjerming av voldelige barn. Statsråden har svart: Det skal ikke bli vanskeligere å skjerme voldelige barn. Det høres jo betryggende ut, men veiledningen jeg har fått fra vår kommuneadvokat, peker i en annen retning. Og skoler kan ikke lenger fatte enkeltvedtak på grunnlag av §9A. Saken er: det er ikke politikere som avgjør hvordan en slik sak ser ut «på bakken». Det er det bl.a.  Kommuneadvokater og Fylkesmenn som gjør. Det er også avgjørende hvilken oppmerksomhet lokalpolitikere og kommunale toppledere vier problematikken rundt mobbing. Hvis rektorene i sine «resultatsamtaler» med skolesjefer og andre sjefer fortsatt skal snakke mest om nasjonale prøver og eksamensresultater, tyder det på at gode resultater på skolene er viktigere enn at mobbing opphører. Hvis oppmerksomheten om mobbing og barns skolemiljø fortsetter, så vil trolig både jeg og andre som jobber i skolen, legge stadig mer vekt på dette.

Dersom uttrykket nulltoleranse mot mobbing virkelig skal  være noe mer enn et politisk utsagn som passer i flotte taler og plandokumenter, må  både lærere og skoleledere endre sin innstilling. Men det må også foreldre, skolesjefer og politikere.

God helg!

 

Reklame