Skolebasert utviklingsarbeid skal skape profesjonsfellesskap

Den nye ordningen for kompetanseutvikling i skolen, som jeg for tiden jobber med, er omtalt i Stortingsmelding 21 (2016-2017). En av føringene for ordningen er at utviklingen skal være skolebasert. Ulike Universitets- og Høyskolemiljøer (UH-sektoren) har ulike oppfatninger av hva dette betyr.

Nå tenker du kanskje at det ikke spiller så stor rolle «hva vi kaller barnet» så lenge denne ordningen faktisk skaper endret praksis i norske klasserom. Men da må du huske på at ordene vi bruker, binder tanken vår, og derfor blir det betydningsfullt hva vi mener med de ordene og begrepene vi bruker. Og Regjeringen har altså sagt at kompetanseutviklingen i skolen nå skal være skolebasert.

Når vi skal prøve å avdekke hva et begrep som dette betyr – og dersom vi også skal prøve å etablere en slags enighet på tvers av ulike miljøer, kan vi angripe begrepet på mange måter. Det første er å gå til kilden, i dette tilfellet Stortingsmeldingen – ikke fordi det er her begrepet dukker opp første gang, men fordi det er denne Stortingsmeldingen som danner grunnlaget for den nye ordningen for desentraliserte kompetansemidler.

Ordet skolebasert brukes 22 ganger i Stortingsmeldingen, men det er ikke så mange steder at begrepet faktisk defineres eller forklares. (Kanskje de som skrev meldingen trodde at alle i skole-Norge oppfatter dette likt). I innledningen til kap. 8 i meldingen står det: Skolebasert eller kollektiv kompetanseutvikling, der flere lærere fra samme skole deltar, påvirker praksisen i større grad enn individuelle tiltak og korte kurs. Slike former for kompetanseutvikling bør planlegges lokalt for best mulig tilpasning til lokale behov.

Når vi skal utvikle en tolkning av et begrep, kan det være klargjørende å finne ut hva som er det motsatte av begrepet. Det er åpenbart at skolebasert kompetanseutvikling er noe annet enn at Departementet starter store utviklingsprogrammer som alle skoler skal følge. «Skolebasert» er åpenbart noe annet enn «statlig styrt», og det er alle enige om så vidt jeg kan bedømme. Derfor lanseres det ikke lenger store kompetanseprogrammer som Ungdomstrinn i Utvikling, Ny Giv, Vurdering for Læring o.l.

Men hvis man oppfatter skolebasert som motsatsen til forskningsbasert, blir det mer utydelig, Stortingsmeldingen signaliserer tydelig at det er skolenes behov som skal styre hva man skal bruke tid og ressurser på. Hva skoler og kommuner skal bruke ressurser og tid på skal altså ikke bestemmes av hva forskere synes er interessant å forske på. Men det betyr ikke at skolebasert kompetanseutvikling ikke skal være basert på forskning. Skolebasert og forskningsbasert kan altså ikke være betydningsmessige motpoler i denne sammenhengen.

Noen mener, så vidt jeg kan forstå, at skolebasert kompetanseutvikling betyr at UH-sektoren skal hjelpe lærere med å utvikle kompetanse innen et område de selv ønsker. Da må partnerne fra UH inn i klasserommet til den enkelte lærer, og da må kompetanseutviklingen planlegges for og av den enkelte lærer. Jeg er ikke sikker på om dette er en god forståelse av begrepet skolebasert. (Jeg er heller ikke sikker på om jeg har oppfattet andre UH-miljøer riktig, så dersom jeg har misforstått, må dere ha meg unnskyldt). Jeg tror nemlig at vi skal koble begrepet skolebasert kompetanseutvikling opp mot profesjonsfellesskap og fremtidens lærerrolle (som omtales i overordnet del av læreplanen)

For lærere kan ikke lenger være individuelle kunnskapsarbeidere i tradisjonen fra Bård Skolemester slik de var tidligere. Lærere må utvikle en profesjonalitet og et profesjonsfellesskap. (Forskning tyder på at lærere i liten grad har vært del av et profesjonsfellesskap slik andre profesjoner har vært. Mer om dette i et senere blogginnlegg). Lærere må utvikle en profesjonalitet sammen. Et profesjonsfellesskap består bl.a. i at man har et felles fagspråk, felles prosedyrer, at man bygger kunnskap sammen og at denne kunnskapen er basert på tidligere ervervet kunnskap. Man er ikke en del av et profesjonsfellesskap dersom alle i fellesskapet har hver sin individuelle praksis og dersom denne praksisen i overveiende grad er basert på egne og (noen få) andres erfaringer.

Hvis du som lærer er mest opptatt av hvilke kurs du har lyst til å gå på, hvilken videreutdanning du ønsker deg, hva du tror du bør bli flinkere til i din undervisning i din klasse, så oppfordrer jeg deg til å bytte ut det personlige pronomenet i disse tankene. (Men behold ambisjonen om at du og dine kolleger skal bli flinkere). Skoler er organisasjoner og fellesskap. Lærere skal sammen utvikle et fellesskap innenfor en profesjon, og jeg oppfatter at det bl.a. er dette Stortingsmeldingen og den desentraliserte ordningen for kompetanseutvikling skal bidra til.

Hvis skolebasert kompetanseutvikling skal bidra til at skoler utvikler profesjonsfellesskap, blir dette noe annet enn individuell kompetanseutvikling. Det er fortsatt hver enkelt lærers kompetanse som skal utvikles og økes, men dette må skje som en del av et fellesskap. Dette fellesskapet heter «skolen» og dette profesjonsfellesskapet utvikles av lærere og skoleledere. Og forhåpentligvis kan vi i UH-sektoren bidra til dette.

God helg!

Reklame