Ødelegger internett lese- og skriveferdighetene våre?

Blir elever dumme av Google? Gjør Internet at vi glemmer kunsten å lese og skrive?

Mange mener mye om bruk av digitale ressurser i skolen. Noen hevder at vi blir digitalt demente mens andre omfavner alt digitalt euforisk og ukritisk. De fleste av oss befinner oss heldigvis et sted mellom disse ytterpunktene. Jeg skrev forrige uke om hjerneforskning og boka Vår utrolige hjerne av Johan Norberg. Her står det også noe om lesing og skriving, to helt sentrale aktiviteter i skolen.

For det er åpenbart at Internet endrer den menneskelige hjernen radikalt. Vi utvikler nye kretser i hjernen som følge av multitasking og stadige «forstyrrelser». Og det er nesten skremmende å lese om hvor fort dette skjer. Norberg referer til et forsøk der voksne ble bedt om å lese en bok på papir og å lese på nett. En gruppe forsøkspersoner hadde aldri brukt Internet mens kontrollgruppa i forsøket hadde brukt mye tid på nettet. Forskerne foretok MR-skanning av forsøkspersonenes hjerner og fant at etter bare 1 time med Google-søk etter spesifisert informasjon endret hjernene seg hos «nybegynnerne», de som aldri før hadde brukt Internet. Kontrollgruppa hadde ikke samme endring av hjernestrukturen.

De to gruppene brukte hjernene sine nokså likt når de leste en bok. Da brukte de den delen av hjernen som håndterer språk, hukommelse og visuelle inntrykk. Men når de googlet og leste internettsider, hadde «veteranene» mye større hjerneaktivitet. De brukte også en del av venstre, fremre del av hjernen, som er den delen som er forbundet med arbeidsminne, beslutningstaking og evne til å integrere kompleks informasjon. De digitale «nybegynnerne» hadde en tydelig vekst i den samme hjerneaktiviteten etter 1 times internetaktivitet i 5 dager.

For vi leser på minst to ulike måter og bruker ulike deler av hjernen til ulik lesing. Derfor er det viktig at elever utvikler begge hjerneaktivitetene i skolen. De må lese avgrensede tekster konsentrert og de må også trene på å finne informasjon og bearbeide den. Dette er verken nytt eller revolusjonerende, men det kan være klargjørende for lærere og skoler når de skal velge hvor mye og hva slags digital aktivitet elevene skal eksponeres for. Det ser for meg ut som om Aristoteles´ «gyldne middelvei» også gjelder for bruk av digitale ressurser i skolen: verken aldri eller alltid.

Noen hevder at vi i vår digitale verden får for mange impulser, at vi oversvømmes av informasjon og at dette gir oss dårligere konsentrasjonsevne. I følge Norberg finnes det ikke forskning som tyder på dette. Tvert imot tyder mye på at hjernen vår blir bedre til å bearbeide mange inntrykk når den får trening i nettopp dette, å bearbeide mange inntrykk. Og det er arbeidsminnet vårt som hjelper oss med å sortere bort distraksjonene. Derfor blir det viktig at elever får trent sitt arbeidsminne. Hos noen elever som sliter på skolen, kan det være nettopp arbeidsminnet som er for dårlig utviklet, og da er det nettopp det som må trenes. Det er ikke sikkert at det hjelper eleven å skrive 50 vanlige engelske ord mange ganger eller å pugge norske byer hvis det er arbeidsminnet til eleven som må utvikles. Kaja Nordengen skriver for øvrig i sin bok Hjernen er stjernen at man ikke trener hukommelsen ved å pugge, man bare lærer det man pugger. Da utviklet ikke elevene hjernen sin gjennom tidligere tiders pugging av salmevers likevel.

Men vi kan som mennesker trolig trene vår evne til å håndtere mange inntrykk. Men vi også få mulighet til å bearbeide alle inntrykkene. Langvarig høyt stress er ikke bra, og dermed har skoler og lærere et argument for å legge vekk alle digitale dingser innimellom. La elevene også få konsentrere seg om noe avgrenset uten å bli forstyrret i den digitale verden. Les en bok eller spill et instrument.

Men hva med skriving: skaper Internet dårlige skrivere?

Umiddelbart ser det slik ut. Nettet flyter over av smilefjes, forkortelser, emojis osv. og stor bokstav og rettskriving ser ut til å være en glemt verden hvis man leser e-poster og sms som folk skriver. Men et prosjekt ved Stanford-universitetet peker i en annen retning. En professor fant at studentene brukte masse kortformer som LOL, OMG, smilefjes og annet i kommunikasjon med hverandre på nett, men i faglige arbeider dukket dette aldri opp. Studentene tilpasset både ordvalg, tone og sjargong etter mottaker og skrivesituasjon. Er det slik at dagens elever har en større bevissthet om det som i retorikken kalles kairos, altså å bruke riktig virkemiddel til rett tid enn vi hadde tidligere?

Og i en digital tid skriver både elever og andre langt mer enn tidligere. (Dette er for øvrig et av kardinalargumentene hos de som selger nettbrett til skoler: elevene produserer mer.) Man blir flink av å trene og dagens elever får åpenbart mer skrivetrening enn tidligere generasjoner. Blir det for mye ord og for lite substans?Kanskje blir det viktigere å trene elevene i å uttrykke seg kort og presist. Er dette et argument for å bruke Twitter eller lignende plattformer i skolen?

Utfordringen i en digital tid er ikke at vi skriver for lite, det er snarere at vi skriver når vi burde snakke. Nå skriver vi når vi skal gi beskjeder eller gjøre avtaler mens tidligere snakket vi direkte med dem det gjaldt. Så hvis noen bekymrer seg over at Internet og digitale plattformer påvirker oss negativt, bør de trolig være mer bekymret for at vi snakker for lite sammen og for sjeldent ser hverandre inn i øynene. Lesing og skriving får vi trent gjennom digitale plattformer. Det er verre når vi trenger digitale programmer og apper som skal lære oss hva ulike ansiktsuttrykk betyr fordi vi ikke lenger bruker tid til å se inn i et annet menneskes ansikt. Kanskje dette er den største utfordringen ved utstrakt bruk av digitale skjermer, både privat og i skolen.

Og hvis du lurer på hvordan barn og unge har vent seg til en aktiv mobilbruk, kan du bare se på oss voksne. En venn av meg fortalte om voksne folk han kjenner som samler inn gjestenes mobiltelefoner når de kommer på besøk eller i selskap. Og gjestene får ikke telefonen tilbake før de går hjem. Vi mennesker lærer fortsatt mye gjennom å etterligne andre. Det gjelder også for barn og ungdom.

Så legg ned brettet eller mobilen din og snakk direkte til den eller de som sitter sammen med deg. Du kan trene både lesing og skriving gjennom digitale dingser, men menneskelig nærhet handler om å se et annet menneske og det gjør vi best uten skjerm.

God helg!

Reklame

Ja til færre karakterer i norskfaget

Utdanningsdirektoratet har åpnet for at skoler kan prøve å gi elevene færre karakterer i norsk. Vår skole deltar i et slikt forsøk og etter et år kan vi gi direktoratet et tydelig signal: Gjør denne ordningen permanent for alle skoler på alle klassetrinn.

Norsk er et sentralt og viktig fag i norsk skole. Men er det så viktig at det skal generere flere karakterer enn andre fag? Og er det viktig for nynorskens posisjon at elevene får en egen karakter i norsk sidemål?I dagens skole får elever 3 karakterer i faget norsk på vitnemålet sitt (dersom de trekkes ut i norsk til eksamen, får de enda flere og de kan risikere at dette ene faget danner grunnlag for over 1/3 av det samlede karaktersnittet). Bakgrunnen for dette er kjent for alle som har en viss kjennskap til norsk språkhistorie og språkpolitikk: Vi har to sidestilte skriftspråk i dette landet. Men dette trenger ikke å medføre at lærere i norsk skole må gi elevene 3 standpunktkarakterer i samme fag.

Fra og med forrige skoleår har vår skole deltatt i forsøk med færre karakterer i norsk. Vi skal selvsagt evaluere dette forsøket ordentlig og etter det første året samlet vi inn lærernes erfaringer. (Inneværende skoleår skal vi også høre hva elever og foreldre har å si). Forsøket hos oss er nokså enkelt: elevene som gikk på 8. trinn i fjor (og som skal begynne på 9. trinn neste uke,) får 1 karakter i norsk. Denne omfatter både hovedmål og sidemål skriftlig og norsk muntlig. Elevene som gikk på 9. trinn i fjor, fikk 2 karakterer i norsk: en skriftlig for både hovedmål og sidemål og en for muntlig norsk. (Siden de nå skal opp i 10. klasse, kan de ikke lenger delta i forsøket og de vil i år få de ordinære 3 karakterene i norsk). De som begynner på 8. trinn i høst, får også en karakter i norsk.

Mot slutten av forrige skoleår gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant de lærerne som hadde hatt fagansvar for norsk på 8. eller 9. trinn. Alle disse har jobbet som norsklærere i flere år, så de har alle en tidligere praksis å sammenligne med. Du skal få konklusjonen fra undersøkelsen først (hvis du ikke orker å lese videre): nesten alle lærerne var udelt positive til ordningen med færre karakterer i norsk.

Men undersøkelsen fortalte oss mer enn dette. Vi er svært klar over at dette er en liten undersøkelse med få deltakere, men tror allikevel at lærernes svar forteller noe vesentlig. Så hva svarte lærerne våre?

Noe av usikkerheten ved færre karakterer i norsk er om det vil svekke sidemålets posisjon i norskfaget. Noen hevder at vi må beholde en egen sidemålskarakter for at sidemålet skal bestå. Vår undersøkelse blant lærerne gir ingen holdepunkter for et slikt syn. 42,9% av lærerne mente at færre karakterer hadde styrket sidemålets posisjon mens 57,1% mente situasjonen var uforandret. Noen lærere sa at det var lettere å bruke sidemålet på en naturlig måte i opplæringen når det ikke skulle settes en egen karakter for sidemål.

Litt over 70% av de lærerne vi spurte sa at ordningen med færre karakterer hadde gitt større sammenhenger i faget. De resterende 30% opplevde ingen endring. En lærer skrev: «Det er enklere å få til smidig opplæring i norsk. De to målformene kan brukes mer om hverandre i undervisningen, både når det gjelder tekstlesing, skriving, og grammatikkopplæringen«. Nå må du huske, kjære leser, at vår skole ligger i et område med svært liten naturlig støtte for nynorsk. Kanskje har det en betydning, men merk deg at våre lærere synes det var bedre for nynorsk at elevene ikke skulle ha en egen karakter i nynorsk.

Vi hadde et håp om at ordningen med færre karakterer skulle gjøre elevene mer fokusert på kvaliteten ved sitt eget arbeid og sine egne prestasjoner enn tidligere. Dette er det få lærere som har opplevd hos oss dette skoleåret (litt under 30%), men ingen lærerne synes det ble vanskeligere å sette terminkarakter når de skulle sette få karakterer som omfattet hele norskfaget. Tvert imot svarte nesten 60% at det ikke ble vanskeligere å sette halvårskarakterer mens ca. 40% svarte at det ikke var noen forskjell.

Utdanningsdirektoratet har forlenget forsøket. Det er mange videregående skoler som deltar i dette forsøket, men skuffende få ungdomsskoler (bare 6 offentlige ungdomsskoler i hele landet!). Men det er fortsatt mulig å søke om å få bli med. Du finner mer informasjon om dette her.

Vi fortsetter dette forsøket også dette skoleåret og skal som sagt i år også få innspill fra elever og foreldre. Da jeg presenterte dette forsøket i FAU, var foreldrene positive til det, men de var samtidig opptatt av at elevene måtte «vite hvordan de lå an faglig». Jeg vet ikke om foreldrene egentlig mener at elevene må vite hvordan de presterer sammenlignet med de andre elevene, altså om konkurranseelementet er det viktigste, eller om de egentlig mener at elevene må vite at de henger med i den faglige progresjonen. Jeg håper det er det siste foreldrene mener, men det får vi kanskje et tydeligere bilde av i løpet av dette skoleåret. Så følg med.

God helg!