Jøsendal-utvalget har levert sin innstilling om bedre læring for elever med stort læringspotensial, og i kjølvannet av denne kommer det artikler og oppslag om evnerike elever. Eller høyt presterende elever. Eller kanskje vi skal kalle dem elever med stort læringspotensiale. Eller akademisk talent. Eller var det flinke elever vi snakket om?
Norsk skole beskyldes for å ha for lite blikk på de flinke elevene og bare tenke på de elevene som trenger ekstra støtte. Jeg håper at den siste tidens fokus på «evnerike/høytpresterende/med stort læringspotensiale-elever» ikke fører til at lærere og skoler glemmer de elevene som faktisk trenger mest hjelp, nemlig de elevene som av ulike grunner presterer svakest på skolen. Jeg er ikke redd for at det vil skje, men jeg undrer meg litt over dette fokuset på evnerike/høytpresterende/medstortlæringspotensiale-elever. Ikke fordi jeg ikke synes disse elevene også skal ha fremragende undervisning, men fordi det er uklart for meg hvem vi egentlig snakker om. Aftenposten viser i sin lederartikkel 19/9 at de ikke skiller mellom flinke elever og elever med stort læringspotensiale. Men det tror jeg vi absolutt må gjøre.
Jeg har vært på flere forelesninger om dette emnet med professor Ella Idsøe, noe du bl.a. kan lese om i dette blogginnlegget, og vi har drøftet det på skolen jeg leder. Og jeg blir ikke helt klok på hvilke elever dette gjelder. Da kan det være godt å støtte seg til hva fagfolkene sier. En av de som vet noe om dette, er stipendiat Jørgen Smedsrud ved Universitetet i Oslo, som i Aftenposten 16/9-16 peker på 5 trekk vi kan se etter for å vite om barnet er evnerikt. La oss kjøre elevene på skolen gjennom denne testen:
Pkt 1: Barnet stiller mange spørsmål og har evnen til å tenke abstrakt. Det har logisk resonneringsevne og lærer fort.
Umiddelbart vil jeg anslå at dette gjelder over halvparten av elevene på skolen jeg leder. De stiller gode spørsmål når vi inviterer dem til å gjøre det. (Hvis undervisningen bare legger opp til at elevene skal gjengi andres svar, så stiller de ikke spørsmål i det hele tatt. Barn er pragmatiske.)
Pkt. 2: Barnet bruker tidlig mange ord eller snakker sent.
Som ansatt på en ungdomsskole er dette uaktuelt for oss, men jeg vet ikke hvordan man skal bruke dette kjennetegnet til å kategorisere barn (For det er vel det vi er ute etter, er det ikke?). Dette blir som å si: dersom gjenstanden oppfyller dette kravet eller det motsatte kravet, tilhører den en gitt kategori.
Pkt. 3: Barnet er spesielt kreativt.
Her forstås kreativitet som evne til å se ulike løsninger og anvendelsesområder, f. eks. for en binders. På vår skole vil dette trolig omfatte over halvparten av elevene, og igjen avhenger det av hva lærerne dyrker frem hos elevene: hvis skolen er mest opptatt av lydighet og riktig svar, er det ikke overraskende om elevene ikke viser særlig mye kreativitet. I dette blogginnlegget kan du lese om et av oppfinnerprosjektene vi har gjennomført.
Pkt. 4: Barnet har en IQ på over 130.
Vi ønsker å bruke tid til undervisning og ikke for mye tid på testing og kartlegging, og stipendiaten påpeker selv at man ikke bør utsette barn for unødvendig testing. Spørsmålet blir da om IQ-tester er nødvendig. Skal I- tester erstatte andre tester i skolen eller skal foreldre selv bestille dette for sitt barn utenom skolen? Det er vel tvilsomt om IQ-tester blir «den nye oljen».
Pkt. 5: Mange av de evnerike barna er overfølsomme.
Vi gjennomfører heller ingen følsomhetstesting av våre elever på vår skole, men baserer oss på at lærerne klarer å opprette gode relasjoner til elevene og at de også bidrar til at elevene selv skaper gode relasjoner og godt miljø seg imellom. Og, ja, vi opplever elever som er veldig følsomme, men vi har ikke sett at dette er typisk for de elevene som vi faktisk tror er evnerike/høytpresterende/medstortlæringspotensiale-elever
Så langt avisens presentasjon av stipendiat Smedsrud. Jeg vet at mange elever ikke får nok utfordringer i norsk skole, og jeg erkjenner at dette er en utfordring. Ikke tro noe annet. Men jeg tror vi lett kan blande begreper og kategorier når vi begynner å snakke om dette. Og jeg tror de fleste foreldre kan regne med at deres barn ikke er evnerikt/høytpresterende/medstortlæringspotensiale. Mange elever er flinke på skolen, og det skal vi være glade for, men det betyr ikke nødvendigvis at de er spesielt evnerike.
For jeg lurer på om dette dreier seg mer om skolen som møter barna enn barna selv. Jøsendalutvalget sier vel egentlig det. På vår skole har vi også hatt usedvanlig flinke elever, elever som forserer fag, tar matematikk på universitetet mens de går på ungdomsskolen osv, men vi er ikke så opptatt av om elevene kategoriseres som evnerike eller noe annet. Poenget må jo være at skolen organiseres slik at det er mulig for elever å utnytte sitt potensiale – innen ulike fag og interesser – og at lærerne er i stand til å gi elevene utfordringer i tillegg til å vekke elevenes engasjement. Hos oss prøver vi å gjøre dette gjennom tverrfaglig temabasert undervisning og fleksibel organisering – i tillegg til å ansette lærere med både høy faglig kompetanse og engasjement. Og jeg mener at Jøsendalutvalget bekrefter at vår tverrfaglige og fleksible tilnærming er både meningsfull og riktig.
Og jeg lurer på om utfordringer knyttet til evnerike/høytpresterende/medstortlæringspotensiale-elever er større på barnetrinnet enn på ungdomstrinnet. For jeg har hørt professor Idsøe fortelle om elever som ender opp som klassens klovn og «henger i gardinene» det meste av skoledagen selv om de har høy IQ og kan alt om amøber i Sahara eller flintlås-geværets utvikling. Og jeg tror ikke hun lyver eller tuller med oss når hun forteller at dette er dypt ulykkelige elever. Men jeg klarer ikke å kjenne igjen dette problemet fra min egen skolekarriere, som stort sett har foregått på ungdomstrinnet. Vi ser også at elever utvikler bedre selvergulering i løpet av ungdomsskolen, og dermed har kanskje utfordringen med evnerike elever som ikke finner seg til rette i skolen sammenheng meg elevers modning.
Og ut fra det jeg har lest og hørt om dette kan det virke som om noe av det som gjør evnerike/høytpresterende elever ulykkelige, er når de møter skarpe begrensninger og rammer som lærebøker og pensum. (Jeg trodde for øvrig at begrepet «pensum» hadde forsvunnet fra norsk skole siden vi nå snakker om kompetanse og ikke bare om å gjengi informasjon). For det kan se ut som om disse elevene utfordrer lærere og skoler ved at de er i stand til å begynne å arbeide med fagstoff fra et høyere klassetrinn. Dette er et spørsmål jeg også får fra mine lærere, oftest i matematikk: «Skal vi la eleven begynne med 10. klasse-boka selv om han bare går i 9. klasse?» Det er sørgelig hvis vi opererer med så fastslåste trinn og grenser i skolen at vi opplever flinke elever som et problem, men jeg skjønner at det er en utfordring for læreren hvis (eller når) alle elevene lærer faget i ulikt tempo og dybde. Det blir som å gjete kongens harer.
Men du må ikke tro at jeg ikke stiller meg bak Jøsendalutvalgets innstilling. Budskapet fra utvalget er, så vidt jeg har oppfattet, følgende:
Skoler må utvikle et fremragende læringsmiljø. Dette handler om kvalitet gjennom
- høye ambisjoner
- tilpasset opplæring
- variert undervisning
- vekst
- relasjoner
- samarbeid.
Utvalget peker også på at skoler må gi opplæring basert på følgende prinsipper:
- medvirkning og selvregulert læring
- relasjoner, kommunikasjon og samarbeid
- elevenes motivasjon og følelser
- elevenes forkunnskaper og interesser
- utfordringer slik at alle har noe å strekke seg etter
- vurdering for læring
- dybdelæring og tverrfaglighet
Jeg håper Statsråden merker seg dette, særlig det siste punktet. Jeg synes ikke Departementet skal avfeie det brede kompetansebegrepet fra Ludvigsenutvalget så tydelig som de har gjort i Stortingsmelding 28. Jøsendalutvalget peker nemlig i samme retning som Ludvigsenutvalget.
Og dette er aktuelt for alle elever, ikke bare de flinke. Eller var det evnerike? Eller høyt presterende?
God helg!
P.S: Hvis du vil lese noe ordentlig om evnerike elever, anbefaler jeg det å starte på sidene til Kunnskapssenter for Utdanning eller Jøsendalutvalgets egne sider
EN (forhenværende) REKTORS BEKJENNELSER 
For meg høres det ut som Bolstad, tross sin velvilje i forhold til å møte alle, provoseres av at han utfordres på et område som til de grader har gått den norske skolen hus forbi. I det han demonstrerer sin uvitenhet omkring det å vokse opp som evnerik viser han også hvilke utfordringer vi står overfor skal vi klare å synliggjøre denne gruppens behov, både sosialt og faglig. Det er klart at barn som går på tomgang gjennom barneskolen- ikke kommer til ungdomsskolen som tente lys. Det kan godt være de oppfører seg bra, men det betyr ikke at de har det bra eller presterer spesielt godt. For disse barna spiller det ikke noen rolle om det skyldes at de er i den ene eller andre delen av skalaen, så hvorfor sette de opp mot hverandre som argumentasjon?
Det er fantastisk at han kan si at han har hatt elever som har fulgt universitetspensum ved sin skole, og det er riktig at de fleste ikke har evnerike barn. Det er faktisk bare omkring 2-5 prosent dette gjelder, men det gjør ikke problemene som kan oppstå som følge av systematisk manglende tilpasning noe mindre for dem det gjelder. Selv om mange i ungdomsskolealder viser tegn til selvstendig tenkning, så betyr ikke det at det ikke er signifikante forskjeller innen den gruppen. For noen er det lettere å se på et tidligere stadie, -når man kan bevitne barn som leser og ressonerer abstrakt før fylte 4 eller barn som utagerer i møtet med skolen i førsteklasse- men vil behovet til et barn som har det slik tidlig være det samme som en som har trygt og godt fulgt strømmen og fremdriften gjennom 7 år i skolen?
I en ideell situasjon burde det ikke være nødvendig å IQ-teste barn. Testing gir oss igrunn bare en pekepinn på noe vi burde vite- nemlig hvordan man burde legge opp undervisningen og grupper for å få kombinasjoner som kan stimulere elevene til å gjøre en innsats og trives med det. Men hvordan skal man finne ut av barn som gjennom et kort liv har lært seg å gjemme på det de kan for å unngå å få kommentarer fra sine jevnaldrende, og for å unngå å skape bry for læreren? Hvordan skal man finne dem som går gjennom et langt skoleløp med angsten på innsiden og som ikke presterer i nærheten av hva de kunne? For en forelder som ser at hver voksen i skolen bruker mange måneder på å komme til en slags forståelse – hvis de i det hele tatt kommer så langt- av hva barnet sitt evner og strir med, så vil det kunne være til god hjelp å ha en dokumentasjon å vise til som sier noe om hva som må til. Det er smertefullt å se sine barn lide under manglende tilpasning, når man vet hvor mye som kunne vært gjort- og ofte med enkle midler- hadde skolen vært innstilt på det.
LikerLiker
Takk for fyldig kommentar. Noe av det jeg reagerer på er utydeligheten omkring begrepet evnerike barn, men jeg antar at dette vi lbli tydeligere etter hvert som man lærer mer om det. Jeg har imidlertid oppfattet at mange lærere i barneskole og barnehage lettere kjenner seg igjen i problemene knyttet til evnerike barn enn det lærere i ungdomsskolen gjør. Mitt «kikkhull» inn i skolevirkeligheten er ungdomsskolen. Jeg synes det også er problematisk når politikere, journalister og andre ikke skiller mellom flinke elever og evnerike elever. Jeg er usikker på om det er en ulempe for evnerike elever.
LikerLiker
Har flere av ‘elevtypene’ utvalget nevner på trinnet mitt. Typisk for de vi kaller evnerike er at de er oversensitive, både sosialt og fysisk….stemninger, kommentarer, lyder….og sliter ofte sosialt med å passe inn.
En av utfordringene faglig er at de ikke alltid – motsatt de flinke elevene – er spesielt arbeidsomme eller hater å pirke med det de HAR forstått. Men en fordel for undervisningen min etter at vi deltok i forskningsprosjektet med Ella Idsøe, er at når jeg tilrettelegger for å motivere de evnerike med nettopp den type undrvisning som åpner og krever tenkning og kreativitet, så får jeg mer respons også fra de allersvakeste! Og da er jeg ikke interessert i produkt nødvendigvis, men interesse og prosess.
Jeg er skeptisk til å fremheve ėn elevtype som spesielt interessant. Som deg er jeg mest opptatt av å finne på-knappen hos alle elevene. Og derfor er jeg glad for at debatten kjører!
Og så dette med å forsere f.eks. i matte: ender eleven med å sitte å undervise seg selv? Har ikke de flinke også krav på undervisning? Og hvordan gjør man det i praksis…det er min hodepine om dagen.
LikerLiker
Takk for at du utdyper emnet. Fint å høre.
LikerLiker
rektor..
du utviser liten eller manglende evne til å sette deg inn i elevers behov. du eier ike medfllelse.
du føyer deg bare inn i rekken av nyttige idioter til systemes verste side som er å forme alle inn i en eneste medium mal. so forlder er jeg svært glad mine barn ikke skal gå i skole der du er rektor, for en slik lett og avvisende holdning til de smarte barna du utviser er skikelig skuffende og på ingen måte en god ting for vår fremtid, barna.
jeg ønsker sånne som deg en tidlig pensjonisttilverelse hvor du kan lene deg tilbake i den konservative traksjonære trua di og innbille deg du har vært en resurrss fir dmfunnet. men egentlig er du bare bakstreversk og ldelegger en rekke fine folks fremtid ig liv med de holdninene dine.
du skulle hatt arakter på utflrt srbeid. tipper du hadde vørt nær ikke bestått.
(beklager skrivefeilen fra en smartphone).
mvh en pappa til to begavede barn som kjeder ræva av seg på skolen din siden de kan alt du kan allerede.
LikerLiker
Jeg ber om at du leser hva jeg faktisk skriver. Jeg avviser ikke at begavede barn trenger utfordringer og jeg mener faktisk at vi på vår skole evner å gi flinke elever utfordringer.
LikerLiker