Hvordan pakke inn et barn – del 2

Blogginnlegget jeg publiserte 9. september har fått stor oppmerksomhet i ulike medier, både såkalt sosiale og andre. Kanskje er det på sin plass med noen presiseringer og beklagelser. Opplevelsen har uansett gitt meg noen perspektiver på meningsutveksling i det moderne offentlige rom.

Teksten jeg publiserte er åpenbart utydelig. Mediene som kontaktet meg fordi de ønsket å publisere teksten, spurte alle om hvorfor jeg hadde publisert innlegget og flere av dem la i overskriftene sine vekt på at jeg harselerte med foreldre. At jeg har publisert en tekst som er utydelig er mitt eget ansvar, og jeg kan ikke skylde på andre for det. Poenget mitt med denne teksten er å stille følgende spørsmål: Tar vi som er voksne i dag over for stor del av barnas liv? Hjelper vi dem og beskytter vi dem for mye? Oppfølgingsspørsmålet blir da: Blir vi som befolkning mindre i stand til å møte motgang og til selv å ta ansvar for livene våre?

Dette spørsmålet er ikke særskilt for skolen. Men siden min erfaringsbakgrunn er skoleverket, valgte jeg å skrive fiktive henvendelser fra foreldre til skolen basert på det både jeg og andre har opplevd. Tilbakemeldinger om kjørelæreren som opplever at foreldre klager når barna deres stryker til førerprøven, selv om barna er over 18 år og juridisk voksne, til førsteklassen som skulle på tur og foreldre på et foreldremøte spurte om ikke læreren kunne ta med en trillebår så elevene slapp å bære sekken selv, tyder på at dette handler om hvor mye vi skal hjelpe, eller «pakke inn», barna våre.

Dessverre, men kanskje ikke overraskende, har mange av reaksjonene jeg har fått, handlet om at jeg henger ut foreldre eller om foreldres overdrevne forventninger til skolen. Spørsmålet jeg undrer meg over ble borte, delvis takket være medienes oppslag, men selvsagt også p.g.a. den teksten jeg publiserte. For jeg har selvsagt opplevd at i medienes verden er man prisgitt journalistene og deres vinkling. Jeg får selvsagt en sitatsjekk, men vet ikke noe om overskrift, utvalg av sitater og hva de uten å sitere tillegger meg i teksten. Slik er det, og slik må det være for at vi skal kunne beholde en uavhengig presse.

Noen har ment at jeg henger ut foreldre og at jeg bryter taushetsplikten. Jeg tror ikke selv at jeg bryter taushetsplikten slik den er nedfelt i Forvaltningslovens §13, men det kan være at noen allikevel opplever min tekst som utleverende. Hvis det er foreldre på Ringstabekk skole eller på andre skoler der jeg har arbeidet som opplever at de er uthengt  og at jeg med denne teksten har gått over streken for hva jeg bør gjøre som rektor, så beklager jeg det. Eksemplene jeg har diktet opp er basert på erfaringer fra flere skoler, og jeg sier det igjen: de aller fleste foreldrene på skolen jeg leder, er fornuftige foreldre som kommuniserer godt med skolen. Jeg er for øvrig far selv, og spørsmålene jeg stiller treffer meg selv i like stor grad som andre.

Noen av foreldrehenvendelsene jeg diktet opp burde vært utelatt eller endret. Det gjelder de som berører allergi og psykisk helse. Jeg mener absolutt at man skal gjøre tilrettelegginger i samfunnet og på skolen for de som har behov for det, og jeg mener at man skal ta både allergier og alvorlige vanskeligheter og funksjonshemminger på alvor. Spørsmålet jeg stiller er hva slags behov vi som samfunn skal imøtekomme med individuelle tilrettelegginger og  hvor mye barn og ungdom skal få hjelp til. Før eller siden må de jo håndtere hele livet sitt selv.

Og hvis du lure på det: jeg kjenner ikke noen som har fått spørsmål om eleven kan ha en lavalampe i klasserommet.

God søndag!

 

 

 

 

Reklamer

38 tanker om “Hvordan pakke inn et barn – del 2”

  1. Hei igjen!

    Så bra du kommer med en presisering og en slags unnskyldning! Det viser at du tar tilbakemeldinger, både ris og ros!
    Sitter allikevel igjen med et inntrykk av at du har gitt enda større grobunn for manges fordommer mot innbyggerne/foreldre i Asker og Bærum.
    Ble konfrontert med saken på jobben av en kollega som hadde lest bloggen sammen med sin sønn. De hadde ledd godt og fått bekreftet hvor «gale» vi er.
    Dumt med en slik avsporing på et viktig tema. Av kommentarene til denne bloggposten finner jeg flere, som meg, som hevder at de aller fleste av oss følger opp barna våre på en god måte. Og at skoleresultatene til våre kommuner også gjenspeiler hvor viktig vi foreldre mener skole er!

    Hilsen Edvard

    Liker

    1. Ja, at foreldre følger opp barnas skolegang betyr mye for resultatene. Forskningen er tydelig på det. Jeg kjenner også på forestillingen om «særingene» i Bærum og kjenner meg oftest ikke igjen i det. Min erfaring fra skole m.m. er fra Bærum de siste 20 årene og dersom jeg skal trekke frem eksempler fra mitt virke, blir de herfra. Jeg satte derfor stor pris på kommentaren fra en Fredrikstad-beboer som sa at de opplevde det samme der.

      Likt av 1 person

  2. Hei
    Takk for alle dine kloke, modige artikler på denne bloggen. Du viser en skolehverdag som mange lærere og skoleledere står overfor hver eneste dag. Det er klart mange utfordringer å møte elever med ulik bakgrunn og ikke minst foreldre.
    Jeg har jobbet som lærer i mange år. Men hadde en periode på 12 år da jeg jobbet i privat sektor og hadde liten kontakt med skolen da. For 6 år siden fikk jeg igjen jobb som lærer. Da fikk jeg et lite «praksis» sjokk. Skolen var ikke særlig forandret, men elevene og foreldrene.
    Da jeg kom over sjokket – måtte jeg finne fram til hvordan min lærerrolle måtte endres for å møte disse utfordringene.
    Det du beskriver i dine artikler på din blogg er slik jeg som lærer opplever utfordringene. At du som «skoleleder» skriver om de utfordringene du og dine kollegaer møter hver dag, og at du har mye innspill til pedagogisk og faglig utviklingsarbeid som det er viktig å få til i den norske skolen er noe jeg etterlyser hos de ledere som jeg har hatt i skolen.
    Taushet og lojalitetskulturen er noe som har forsterket seg i forhold til da jeg startet som lærer. Når jeg snakker med lærere som tør å være ærlige i forhold til de problemene de strir med som lærere hver dag – så er det nettopp det at samfunnsutvikling, foreldre og elever har fokus på seg selv som individ. De er opptatt av at det meste skal tilpasses den enkeltes behov. Derfor er det mange elever som ikke har utviklet en og sosial kompetanse når de begynner i skolen. De manglende sosiale ferdigheter kommer også av at de ikke har fått denne kompetansen hjemme. Derfor har mang liten empati og forståelse – og respekt for medelever og lærere. Dette var en kompetanse som elever hadde med seg fra barnehagen og foreldre for ti år siden! Så hva har skjedd??
    Det du viser til i din blogg – viser at det er foreldrene som ikke har klart denne oppgaven i dag. Da må skolen også ta dette. Men hvis foreldrene ikke ser disse utfordringene hos sine barn – så er jo samarbeid om dette meget vanskelig.
    Takk til deg og stå på. Det er utrolig viktig at du som rektor har mot til å være ærlig og se hvilke utfordringer vi som lærere står overfor hver dag. Hvis jeg som lærer sier i fra at jeg har problem med elever – ja – da er det jeg som er en «dårlig» lærer. Da er det jo bedre å være taus. Men da gjøre jeg ikke min jobb i forhold til elevene. Det er mitt «samfunnsoppdrag».
    Derfor – stå på !
    Vi trenger barn og unge som klarer å mestre sine liv som består av alt det et levd liv består av. Derfor ser det ut som om det er vi som lærere og rektorer som må fortelle dagens barn og unge at ja- du vil få et liv som kan gi deg mye glede – men du vil også få et liv der du vil møte motstand på skole og jobb, sykdom og tap av mennesker du er glad i, venner og kollegaer som ikke alltid er snille mennesker. Men du kan også få det bra i livet ditt. Men det kommer ikke av seg selv. Det krever innsats – arbeid på skolen, på jobben, ta vare på venner og familie, hjelpe andre som ikke har det like bra som deg mm. Dessverre ser det ut til at mange foreldre i dag ikke forbereder sine barn på den virkelighet de skal ut i som voksne. Håper du får mye støtte framover. (Unni Viken)

    Liker

  3. Takk for dine innlegg og at du er en åpen rektor som ønsker meningsutveksling og dialog! Vi har dessverre dårlig erfaring og vårt møte med den norske kommunale barneskolen. Skolen oppleves som lukket – den legger lite opp til åpen dialog med oss foreldre. Skolen vil gjerne ha ros på foreldremøter, men ubehagelige saker skulle ikke drøftes, dvs. saker hvor foreldre ikke var enig med skolens oppfatning og syn om skolesaker. Etter mange år med mistrivsel for vårt yngste barn, endte vi opp med å bytte skole. Vi er så heldige å ha fritt skolevalg i kommunen. Vårt barn ble syk av å gå på barneskolen. Etter få uker på ny skole er hun en glad unge som sier hun liker å gå på skolen for første gang på fem år. Høyesterett har uttalt at ved pliktig skolegang påtar skolen seg et omfattende omsorgsansvar. Høyesterett har også uttalt at forsvarlig drift av kommunal barneskole må ta utgangspunkt i barns alminnelige behov for trygge rammer om hverdagen, for omsorg og beskyttelse. Foreldre har hovedansvaret, men når barna – basert på generell, lovbestemt og straffesanksjonert skoleplikt – tilbringer tiden på skolen, forvalter skolen dette ansvaret. Alle e-postene dere mottar på skolen kan være et generelt uttrykk for den mistillit jeg og mange andre foreldre har om at dere ikke klarer å ivareta omsorgsbehovet barn har krav på. Forøvrig setter jeg pris på at du ønsker en åpen dialog om skolens syn på våre forventninger og krav til skolen. Mitt ønske er at den norske skolen skal bli et fristed for barn. At de faktisk vil gå på skolen fordi det er et godt sted å være. Ikke motsatt slik det er for mange i dag.

    Liker

    1. Takk for kommentar. Jeg vet at det kan være vanskelig for skoler å erkjenne svakheter. Det gjelder også meg i min rolle som rektor: vi vil alle helst ha skryt. Det er et stror ansvar skolene er pålagt, og jurist Bjørn Eriksen påpeker at rektors viktigste oppgave er å sikre at alle elever har det bra på skolen, jfr. §9a i Opplæringsloven.

      Liker

  4. Etter å ha lest gjennom en god del av kommentarene på begge innleggene ser det ut til at mange foreldre bør gå i seg selv.
    Teksten er satt på spissen. Et vanlig trekk for å få oppmerksomhet og skape debatt.
    Ikke les hvert punkt med lupe og prøv å finne en en eller annen forklaring på hva som ligger bak.
    F.eks. glutenfritt-eksemplet (som flest har reagert på) er nok ment fordi mange uten allergi plutselig krever spesialmat. Dersom barnet ditt faktisk har alvorlig allergi bør man ta dette opp med skolen på en ordentlig måte, og det er ikke de tilfellene som gjør at rektor blir en smule oppgitt…

    Synes egentlig det er litt synd at du har beklaget såpass mye du har, bbolstad. Stå på!

    Likt av 3 personer

  5. Hei.
    Jeg vanker en del på amerikanske nettsteder og ser med interesse at – iallfall de stedene, vet ikke om det er allment representativt – så er foreldre veldig opptatt av å oppdra barna til å (også) bli selvstendig tenkende individer med medfølelse. Synd å si det – men jeg kan knapt huske én eneste situasjon hvor jeg har hørt/sett norske foreldre ha det samme fokuset. Her er det «vellykkethet» på gitte arenaer og «økonomisk framgang» som tilsynelatende er det eneste fokuset – koste hva det koste vil og med foreldrene som «brøyteploger» for neste generasjon.
    Jeg tror mye av oppmerksomheten – og sårheten – innlegget ditt har fått fram er resutatet av mange ømme tær.
    Og – som en egendiagnostisert matintolerant så kjenner jeg ofte på den der med «nøttefri gulrøtter» og er evig lei av både aviser og medmennesker som «mener» at jeg ikke kjenner kroppen min nok til å vite hva som skjer. Nuvel. Takk og lov for at jeg hadde foreldre som ga meg ryggrad nok til å gi f… i de personene som jeg ikke kunne overbevise. Jeg bestemmer selv hva jeg putter i munnen og jeg tar med niste om jeg tror det ikke vil være mat som jeg vil spise dit jeg kommer. Kanskje det er flere som bør gi barna sine ryggrad i stedet for å pløye foran? Verden vil aldri være et sted med bare medvind.

    Liker

  6. Jeg har vondt for å forstå hvordan så mange har tatt dine eksempler så ekstremt personlig og dermed klart å unngå å se poengene du senere ga dem med teskje. Dersom dette er Norge nå, frykter jeg fremtiden. Det vil bli umulig å ytre seg på noe vis fordi det alltid vil være noen som skriker opp og føler seg tråkket på. In extremo vil vi da ende som en nasjon av «tause Birgitte»-kloner, og kommunikasjon er snart utryddet. Både skriftlig og muntlig, for å unngå å støte, såre eller diskriminere noen.

    Takk for gode blogginnlegg, og innsiktsfulle svar. Skulle bare ønske at din innsikt og forståelse smittet over på et flertall av de som kommenterer innleggene dine. Det trengs er jeg redd

    Likt av 2 personer

  7. Bra innlegg. Dessverre klarer ikke alle vi selvopptatte «curling» foreldre for fremtidens «selfie» generasjon at reflektere på dette. Problemet er at det blir etter hvert et brutalt møte med virkelighetens verden, når barnet oppdager at det meste som det gjør er hverken fantastisk eller enestående. Kritikk skal være konstruktiv og peke på mangler og vei til forbedring, men mange i Norge oppfatter kritikk som mobbing. Ordet «mobbing» og ordet «rasisme» er begrep som er i ferd med å bli utvannet, men dessverre finnes disse like her i sin orginale og brutale form. Faktisk har norske stortingsrepresanter begynt å bruke ordet «mobbing» om politiske diskusjoner og kritikk fra sine politiske motstandere som hersketeknikk og da har ordet «mobbing» mistet sin tyngde.
    Det er heldigvis i underkanten 1 av 20 (5%) av «allergi» barn som har allergi, det meste av diagnosene er stilt på svært tvilsomt grunnlag aleine på blodprøve som barnets foreldre har fått tatt og betalt ofte store beløp for og er helt verdiløse og når i tillegg kommer uvitenhet av den som bestiller/tolker dette og av foreldrene, og blir dette også med at undergrave «allergi» begrepet i befolkningen. Det finnes de som har alvorlig allergi blant horder av «pseudoallergikkere».
    Det må være vanskelig oppgave å overta «curling» oppgavene og forhandle med hver og en av de 25 ungene i hver klasse og samtidig prøve å undervise dem. Lykke til med god blogg!

    Liker

  8. En av dine fiktive foreldre-henvendelser minnet meg på en gammel autentisk henvendelse som er godt og vel førti år gammel (les: fenomenet er langt fra nytt):

    Dette var i en by med betydelig avansert industri, der mange NTH-ere havnet. Det står ikke til å nekte at enkelte av dem betraktet seg selv som … Vel… En bekjent jobbet på skolesjefens kontor med opptaket i 1.klasse, og fikk besøk av mor til en vordende førsteklassing. Mora ville forhøre seg om hva slags barn hennes sønn kom til å komme i klasse med, om det var ‘skikkelige’ barn, om det var noen muliget for å påvirke det.

    Min bekjent ble både noe stuss og ikke så lite provosert av slike ‘krav’, og klarte ikke dy seg for å svare, med et gravalvorlig ansikt, at hun ville konferere med skolesjefen, om det lot seg gjøre å opprette en førsteklasse reservert for siviningeniør-barn. Hun holdt på å ramle av stolen da mora smilte og nikket – ja, om det kunne gjøres, ville hun være svært takknemlig! Hun takket og forlot kontoret ved godt håp om at hennes sønn skulle få lov til å vokse opp uten å måtte slite med byrden å gå i klasse med bermen, de som ikke var sivilingeniør-barn.

    Du har vel helt rett i at det er mer (over)beskyttelse nå enn den gang, på starten av 1970-tallet. Men samtidig må jeg understreke at det slett ikke alltid er foreldrene: Da jeg var pappa på 80- og 90-tallet, og hadde ganske mange røffe (/flotte!) opplevelser sammen med jentungen var det stadig bekymrede spørsmål og kommentarer fra barnehage, helsepersonell og skolefolk som insisterte på at jenta måtte polstres langt bedre, både fysisk og mentalt, enn hennes foreldre (og jenta selv) ønsket. Siden den gang har jeg ikke sett noe som tyder på at de personellgrupper som bekymret seg over vår stil i dag ville oppfordret til mer ‘vilter’ aktivitet. Tvert om. Også offisielle institusjoner har blitt enda mer beskyttende nå enn før.

    Liker

  9. Bra at du har tatt til ordet på dette temaet. Jeg synes ikke du burde da selvkritikk på temaet allergi, men kanskje presisert at det gjelder alle med innbilte mat-intoleranser. (Hvis det var slike ting du tenkte på) Det kan være grenseløst irriterende å høre på alle som har fått fikse ideér om hva de kan, og ikke kan spise. 9 av 10 med intoleranser som ikke er diagnostisert, tar feil.
    Jobber ikke i skoleverket selv, men glemmer aldri den gangen vi fikk en sint telefon fra en mor etter at vi sendte hjem sønnen hennes når det regnet. 🙂 Skjønner at dere er eksponert for mye som fremkaller gråt og latter!

    Liker

  10. Profesjonsetikk er muligens ikke rektor særlig opptatt av. Som leder i utdanningsinstitusjon burde man- om man har behov for å harselere med elever og foreldre- kanskje gjøre dette i lukkede forum….

    Er det rart at barn går glipp av hva likeverd og nestekjærlighet er, når skoleledere ikke er bedre rollemodeller?

    Er det rart respekt i relasjoner svekkes, og mobbing …. Fortsetter….

    Liker

  11. Hei!Syns absolutt foreldre pakker inn barna mér for tida! Kanskje det ikke trengtes noe mld til skolen da tydligvis alle vet alt om alle utifra del 1,hvor ei svarte utfyllende på alle dine punkter…syns kanskje DET innlegget var mér avslørende enn ditt… Jeg gikk på ungdomsskole på nitti tallet,og hadde en kronisk sykdom som var ukjent for de fleste,deriblant meg,nemlig crohns. Jeg ble vel sett på som lat…satt på do under prøver fordi jeg hadde stressa meg selv opp kvelden før, men jeg kan ikke klandre lærere og skole. Mora mi sa at jeg måtte bare bli tøffere,hun ringte ikke skolen for å gjøre meg bjørnetjenester. Jeg fikk ikke diagnosen først i 2003,og det ble jo bemerket at jeg var mye på do…skjønner mine arbkollegaer godt jeg,de ble jo sittende med jobben jeg ikke klarte! Men,det var jo godt for meg å ‘slenge’ kommentarer tilbake,hehe:)Men,det er jo det barn må takle når de blir voksne…ikke at mamma og pappa ordner opp,for slik er det ikke…

    Liker

  12. Synes egentlig bloggen din var veldig bra og veldig viktig. Så lenge du har «anonymisert» historiene så har du ingen grunn til å måtte beklage noe. Mange journalister vinkler og opererer som «nett-troll» i sine tolkninger. Og folk tåler nesten ingenting i dag. Jeg oppfatter det som om du både liker elevene dine, har omsorg for dem, og også at du ser det humoristiske i elevenes og foreldrenes syn på verden. I arbeidslivet ellers møter man igjen disse elvene, med lignende syn på sine behov, men i litt eldre utgave. Og tro meg, forskjellen er ikke så stor! 🙂

    Liker

  13. Jeg ble forundret over at du gjorde narr av elever med dårlig psykisk helse i det første innlegget ditt. Jeg ser at du sier du ikke burde tatt det opp i det innlegget her, og det er jeg selvsagt glad for. Men jeg forundrer meg fortsatt av at du syntes det var greit å gjøre dette i utgangspunktet.

    Jeg ble alvorlig psykisk syk da jeg gikk på VG1 og opplevde å ha en rektor som ikke tok meg på alvor. I foreldremøtet satt han og fortalte familien min og meg at han ikke trodde på at jeg hadde det kjipt på skolen fordi jeg hadde gode karakterer. Han tok ikke hensyn til at jeg hadde hatt gjentatte panikkangstanfall på skolen, et skyhøyt fravær, og at flere andre lærere hadde rapportert inn bekymringsmeldinger i tillegg til foreldrene mine. Jeg sliter fortsatt med ettervirkningene av det skoleåret, enda det er mange år siden.

    Jeg har erfart at folk ofte ikke ser problemer og utfordringer hos andre som de ikke er kjent med selv, og dermed forventer at alle skal takle situasjoner på samme måte. Å begrunne latterliggjøring av at foreldre vil trekke ut barnet fra skolen i noen uker på grunn av psykiske påkjenninger, med at det sikkert ikke var noen ordentlig grunn til disse påkjenningene, blir for meg et ekkelt gufs fra fortiden. Rektor kunne sikkert se for seg at fraværet mitt var på grunn av latskap, eller at jeg var et innpakket og overbeskyttet barn, fordi han ikke hadde sett hvordan skolen faktisk påvirket meg. Han kunne ikke se at jeg hørte på musikk og hadde på lyset om natta fordi jeg var redd for å sove, fordi når jeg våknet måtte jeg tilbake til skolen. Han kunne ikke se at jeg gjemte meg i et kott i friminuttene. Han kunne ikke høre eleven som hvisket til meg i timene at han ville at alle vennene mine skulle stilles opp på en rekke og skytes. Og derfor trodde han ikke på det da vi fortalte ham det.

    Det var nok derfor jeg fikk litt avsmak av en del av eksemplene fra originalinnlegget ditt, og ikke bare det med psykisk helse. Jeg har ikke noen formening om hvorvidt foreldre har blitt mer «helikopter» de siste årene eller ikke. Jeg har bare erfaring med å være en elev som slet og som ikke ble tatt på alvor av skolen, som var alvorlig syk men ble tolket som lat, tverr og kravstor, og som fikk høre at jeg bare måtte takle det. Og når jeg hører folk i skoleledelse gjøre narr av foreldre som vil gjøre dem bevisst på elevenes individuelle behov, gjør dette ikke akkurat godt, uansett hvorvidt disse behovene faktisk er like alvorlige som mine var eller ikke.

    Og til slutt: du skriver at «Spørsmålet jeg stiller er hva slags behov vi som samfunn skal imøtekomme med individuelle tilrettelegginger og hvor mye barn og ungdom skal få hjelp til. Før eller siden må de jo håndtere hele livet sitt selv.» Vel, nå er jeg voksen og håndterer livet mitt selv ganske bra. Og heldigvis bytta jeg skole etter det året på VG1, til en skole der lærerne og ledelsen faktisk tok meg på alvor og ga meg tilrettelegging. Jeg var ei ung jente som slet med angst, depresjon og suicidale tanker. Det siste jeg trengte akkurat da var å håndtere livet mitt selv.

    Liker

    1. Takk for kommentaren. Jeg beklager virkelig at det jeg skrev ga deg denne opplevelsen. Som jeg skriver, forstår jeg at jeg ikke burde tatt med «eksemplene» som ga sånne assosiasjoner. Jeg har vært rektor også for elever som sliter psykisk, blant annet med ME-diagnoser, og jeg synes ikke det er enkelt å vite hva som er best i disse situasjonene. På den ene siden skal skolen hjelpe elevene til å gjennomføre opplæringen mens vi samtidig skal støtte eleven og foreldrene. Vi har noen ganger bl.a. prøvd hjemmeundervisning, men det har ikke fungert særlig godt siden eleven ikke har orket å jobbe med skolearbeid. Det er godt å høre at du håndterer livet ditt godt. Det er vel det vi prøver å få til alle sammen. Tror du jeg er for pessimistisk når jeg antyder at moderne foreldre generelt hjelper og styrer for mye i ungdommers liv?

      Liker

      1. Takk for svar. Som nevnt vet jeg ikke noe om hvorvidt moderne foreldre pakker inn barna sine for mye, da jeg verken er forelder eller har levd lenge nok til å merke noen forskjell (jeg er 23). Det jeg reagerer mest på er tendensen til å ikke ta folk alvorlig når de ber om tilrettelegging for individuelle behov, og ser på det som latskap eller kravstorhet. I noen tilfeller er det kanskje det, men jeg har opplevd at den tankegangen fra skoleledelsen kan være direkte skadelig, som jeg fortalte om. Jeg synes det er synd hvis foreldre overstyrer barnas utvikling og er for beskyttende. Samtidig tror jeg ikke det nødvendigvis er dårlig at foreldre er oppmerksomme på barnas behov, og jeg har jo erfaring selv med at tilrettelegging for individuelle behov kan bety utrolig mye.

        ME er så vidt jeg vet ikke definert som en psykisk sykdom. Men småplukk til side tror jeg deg på at det ikke er lett å vite hva man skal gjøre i sånne situasjoner. Jeg er jo heller ikke ekspert på dette, men skolen jeg byttet til hjalp i hvert fall mye til med tilretteleggingen. Hvis du er interessert kan jeg jo fortelle litt om hva de gjorde: I mitt tilfelle hjalp det å ha god kommunikasjon mellom skole og foreldre, og at skolen ble satt i kontakt med helsetjenesten som behandlet meg. I tillegg fikk jeg en ordning der jeg kunne komme og gå som jeg ville i klasserommet, så jeg kunne ta de pausene jeg trengte. I fagene der jeg manglet vurderingsgrunnlag fikk jeg mulighet til å gjøre ekstra prøver og oppgaver for å ta igjen grunnlaget. Det fikset ikke problemene mine, men gjorde at jeg kom meg gjennom videregående på normert tid, og at skolehverdagen min ikke ble et aktivt hinder for helsa. Dette ville jo dessverre ikke gått gjennom med den nye fraværsgrensa, da hadde det blitt forventet at jeg var der hele tiden. Det krevde jo også at skolen var veldig oppmerksomme på meg og mine behov og tok seg tid til å tilrettelegge, og det er jo vanskelig hvis skolen ikke har nok ressurser til dette.

        Den første skolen (der rektor ikke tok meg på alvor) fikk jeg til slutt, ved hjelp av en engasjert skolerådgiver som ikke ga seg, sykemelding de siste månedene, med forbehold om at jeg måtte gjøre alt skolearbeidet og møte opp på alle prøver. Det fungerte ganske greit, men det ble veldig ensomt, og man lærer jo gjerne best hvis man også kan delta på undervisningen.

        Liker

      2. Ops, innså nå at jeg gjorde en feil i forrige kommentar. Fraværet etter ordningen med skolen hadde nok vært gyldig, også i følge den nye fraværsgrensa, da psykisk sykdom er gyldig grunn. Fraværet som ledet opp til at vi fikk i gang den nye ordningen, og frem til jeg fikk satt diagnose og sånn, hadde nok imidlertid fått meg strøket i alle fag før den tid.

        Liker

  14. Jeg følger kommentarene på innlegget ditt med stor forundring. Det er synd at enkelte foreldre ikke klarer å lese mellom linjene, men heller henger seg opp i ironiske vinklinger. Jeg overraskes stadig over hvor selvhøytidelige og lite humoristisk intelligente mange er.

    Jeg trekker igjen en sammenlikning med min egen erfaring som førerprøvesensor: «Elise» kommer til Trafikkstasjonen for å avlegge førerprøve. Det er far som presenterer seg i skranken, med «Elise» ett skritt bak. Det er far som står for samtalen og far som betaler. Da «Elise» ikke består prøven, kommer det klage fra far. Far ønsker å snakke med sensor, da dette ikke imøtekommes blir far høyrøstet og forlanger å snakke med leder. I bakgrunnen står «Elise», flau og trist. Hun forsto godt hvorfor det ikke ble bestått. Hun er nesten litt lettet over at det ikke ble bestått. Hun har ikke lyst på førerkort enda, men det har ikke far engang spurt henne om.

    Hvis ditt barn er 18 år, myndig og gammelt nok til å inneha førerett, bør ikke «Elise» klare seg selv i møtet med det offentlige? Ihvertfall få lov til å prøve? Jeg har mange liknende og svært mye drøyere situasjonsbeskrivelser jeg kunne ha brukt, men må vel passe på at jeg ikke tråkker noen på tærne..

    Innlegget ditt og spørsmålene du stiller er høyst reelle, og svært viktige at vi diskuterer.

    Likt av 1 person

    1. De fleste eksemplene som kommer opp er eksempler der foreldre engasjerer og bryr seg om det de «tror» er til sitt barns beste. Hvem skal definerer hva som er til det beste for hvert enkelt barn/ungdom?
      Bærums skolene har de desidert beste skoleresultatene i landet. Kanskje det er fordi foreldrene engasjerer seg mer i skolehverdagen til barna dine enn andre steder i landet? Hvis du stiller skolen spørsmål om alt mulig rart, så stiller du kanskje spørsmål til dine egne barn også.
      Noen kaller dette «samtale». Du lytter, snakker tilbake, og lytter igjen. Slike samtaler kan handle om skolefag, men også om andre ting som angår livet til ditt barn. Noen ganger kan en samtale føre til en handling. Feks en forespørsel til skolen, eller en enighet om at det må jobbes mer med skolearbeidet. Noen ganger vil forespørselen være konstruktiv og god, andre ganger åpenbart mindre god hvis du legger eksemplene til rektoren til grunn. Det er helt sikkert mange lite gjennomtenkte henvendelser, men det er ihvertfall noen i andre enden som sier noe til skolen. Det finnes ihvertfall noe liv og engasjement i andre enden.
      Jeg er sikkert en av de som stiller dumme krav/spørsmål til skolene. Noen ganger syr jeg sikkert puter under armene på barna mine, andre ganger stiller jeg knallharde krav. Jeg sender helt sikkert mailer som ikke skulle vært sendt, men barna mine vet ihvertfall at jeg bryr meg, følger med og hører på hva de sier.
      Rektor burde tvert i mot være sjeleglad for slike henvendelser. Hvis det er slik at han mener at foreldrene er på ville veier så har han mulighet til å hjelpe de. Hva er vel bedre enn å kunne få hjelpe et barn i stor nød pga av overengasjerte foreldre?

      Liker

    2. Er så enig i det du skriver, om at foreldre kan stå og gnåle og mase på urettferdigheten som blir deres barn til del, men å spørre barna selv hva de mener og tenker, og ikke minst opplever, nei, det har de visst ikke tid eller tanke for.

      Liker

  15. Er det ikke et større problem at foreldre ikke engasjerer seg i barnas skolegang. Det er vel en relativt enkel sak å filtrere ut ufornuftige forespørsler. Så istedenfor å latterliggjøre de som faktisk forsøker å bry seg, burde det heller oppfordres i enda større grad å engasjere seg i barnas skolehverdag. Hva vet du feks om grunnen til at en 14 år gammel gutt kanskje ikke vil ta buss alene? Kanskje gan ikke hadde noen å ta buss sammen med? Kanskje han har angst? Kanskje foreldrene ikke klarer å fortelle det rett ut, men forsøker å si skolen noe mellom linjene.
    Verden kommer til å gå fryktelig sakte fremover de neste årene hvis rektorer i den norske skole skal definere hva som er gode og dårlige henvendelser.
    Min sønn har aldri tatt bussen alene…….Kanskje det betyr, Han har ingen venner. Kan dere hjelpe oss å forsøke å finne et reisefølge………..svar fra rekto; Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan gjerne henge dere ut på bloggen min…….

    Liker

    1. Hvordan ville det tatt seg ut om jeg som sykepleier hadde blogget om alle mulige problemstillinger jeg opplever i mitt arbeid, både mtp pasienter og pårørende? Dessuten, som mor, har jeg mange rare uttalelser fra lærere, jeg gjerne ville fortalt om….
      Dette hører hjemme i intern veiledning!

      Liker

      1. Jeg vet svært lite om hvilke avveininger man må gjøre i sykehussektoren og eldreomsorgen og ville satt pris på om noen innenfor disse systemene skrev om det, selvsagt uten å utlevere enkeltpersoner. Hvordan opplever ansatte på sykehjemmene de pårørende? Hva slags dilemmaer står sykepleiere og leger oppe i hver dag? Hva tenker de som jobber innen sektoren om helsepolitiske forslag og vedtak? Dette ville opplyst meg både som borger, stemmeberettiget, pasient og pårørende. Jeg synes noe av problemet i den offentlige debatten er at de som kjenner ulike virksomheter fra innsiden ofte er fraværende i debattene. Det er dette jeg utforsker på min blogg, men jeg ser at dette blogginnlegget burde vært formulert annerledes og fyldigere.

        Liker

    2. Jeg mener du blander alvorlige bekymringsmeldinger med tullemeldinger og blir i beste fall utydelig, eller egentlig helt uinteressant. Du sitter med masse innsikt. Hvorfor ikke bruke det på en tydelig måte, – for jeg antar at det ikke var oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld, du ville ha. 😉 Hva slags problemstillinger er det du egentlig vil belyse? Dropp tullet og still spørsmål – hva skal vi som skole gjøre ift slike meldinger? Hvorfor har han ikke tatt buss før?….. Hva har hendt som gjør at en jente må være hjemme noen dager fra skolen på siste ukers psykiske påkjenninger? Hvorfor en eleven så sliten etter klasseturen? Skal vi harselere over det? Eller kan det ligge noen mere alvorlige utfordringer bak? (PS. Anførselstegn som innrammer en tekst, signaliserer sitater, ikke oppdiktede meldinger. Hvis dette bare fritt skrevet basert på input, er det veldig subtilt. De er skrevet som sitater).

      Liker

      1. Føler kommentarene her bekrefter det rektor prøver å formidle: at foreldre er blitt alt, altfor tynnhudede overfor barna sine, og ikke takler at de opplever motgang, og at de gjerne tar tilbakemeldinger opp i verste mening.

        Jeg ser på det som en selvfølge at en rektor tar hensyn til problemene til elevene, og ikke for eksempel henger ut en gutt som ikke har tatt bussen alene før på grunn av psykiske eller fysiske «hindre». Derimot ser jeg flere i kommentarfeltet som omtrent bare har bestemt seg for at denne gutten de ikke vet noe om for eksempel bare være i autismespekteret.

        Liker

    3. Han har ingen vennter, så derfor tør han ikke ta bussen? Hvor er sammenhengen her? Tør han ikke sitte alene?
      Er det virkelig et problem, synes jeg «rektor» har truffet en innertier!

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar til Eivind Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..