Departementet har begynt arbeidet med å fornye skolefagene. Jeg håper inderlig de fornyede fagene blir relevante – for elevene.
Fagplanene i læreplanen lages vanligvis av en faggruppe som består av lærere og fagfolk fra universitet eller høyskole. Jeg har selv vært med i en slik faggruppe, og jeg undrer meg om fagplanene i læreplanene er mer relevante for de voksne som lager dem enn for elevene som skal bli utsatt for dem.
Det finnes selvsagt mange meninger om hva som gjør fagemner relevante. Men i en nasjonal læreplan må fagutvalget være relevant for elevene som skal arbeide etter læreplanen, enten mens de er elever eller i den fremtiden de skal møte. Fagene må også være relevante fort fremtidens samfunn. I hvilken grad fagutvalget er relevant for de voksne som lager fagplanen må være underordnet.
Hvorfor sier jeg dette? Jo, jeg lurer på om vi lager fagplaner som gjør at vi går baklengs inn i fremtiden, fagplaner som vi voksne kjenner igjen, men som i liten grad er relevante for elevene. Et eksempel er norskfaget, som jeg selv har studert og undervist i.
For noen uker siden ønsket vi årets nye lærerstudenter velkommen til skolen vår. Disse 10 studentene skal ha praksis hos oss i to perioder i 2017, og den første dagen snakker vi med dem om særpreget ved vår skole. Da jeg snakket om at vi prøver å gjøre undervisningen relevant for elevene og deres fremtid, hevdet jeg at noen lærere driver en undervisning som er relevant for dem selv og fagene de selv har studert – ofte i forrige årtusen slik tilfellet er med meg selv. Og jeg trakk frem et eksempel fra mine egne studier på Universitetet: Da jeg studerte nordisk for å bli norsklærer, leste vi mye eldre litteratur, bl.a. Camilla Colletts roman «Amtmannens døtre». «Jeg er usikker på hvor relevant denne romanen er for dagens unge,» sa jeg. Jeg registrerte at de av studentene som skal bli norsklærere reagerte. «Den romanen leser vi på norskstudiet fortsatt,» sa de.
Både jeg og studentene stusset over dette. Dette er studenter som går på lektorprogrammet på Universitetet. De vet altså når de starter på studiet sitt at de skal bli lærere, og det vet også Universitetet. Da må vi forvente at Universitetet gir disse studentene en utdanning som er relevant for den jobben de skal fylle i fremtiden. Så Universitetet mener altså at det er vesentlig for fremtidens norsklærere å bruke tid på romanen «Amtmannens døtre» av Camilla Collett. Jeg spurte ikke studentene om de også har «Familien på Gilje» av Jonas Lie på pensumlistene sine, men jeg frykter at de vil svare ja når jeg spør dem. Den er jo ikke en gang skrevet av en dame.
Da jeg studerte nordisk på Universitetet for mer enn 30 år siden, var det ikke åpenbart at vi som studerte dette faget skulle bli lærere, så studiet var ikke spesielt skole-rettet. På pensumlista vår i nordisk litteratur var langt over halvparten av romanene og dramaene vi skulle lese fra 1800-tallet. I tillegg var mye av litteraturen fra tidlig 1900-tall mens den nyeste skjønnlitterære teksten vi leste, var «Ronja Røverdatter» av Astrid Lindgren (som forøvrig var bra å lese for en kommende lærer). Jeg håper ikke det samme er tilfelle for dagens studenter, men jeg frykter at dagens uteksaminerte norsklærere har større kjennskap til nasjonalromantikken på 1800-tallet og Bjørnsons bondefortellinger enn til tekstene til Lars Vaular og Karl Ove Knausgård.
Men heldigvis skal lærere som jobber i skolen tolke læreplanene, og da får vi tro at fagene blir relevante for elevene. Igjen gjør min kjennskap til norskfaget meg nokså usikker. For hva bruker lærerne norsktimene på 10. trinn til? Jeg tror et av svarene er: gjennomgang av norsk litteraturhistorie.
Da jeg var sensor ved muntlig eksamen i norsk, opplevde jeg vanligvis at fagplanen jeg fikk tilsendt var en gjennomgang av norsk litteraturhistorie fra Håvamål til Lars Saabye Christensen. Og jeg opplevde at det elevene var opptatt av å vise frem, i sine knapt tilmålte individuelle muntlige eksamensminutter, var at de kunne plassere riktig tekst i riktig litterær periode. For «Karens jul» hører hjemme i naturalismen. Husk det! Det var sjelden (egentlig aldri) jeg hørte elever som knyttet denne eller andre tekster til vår tid. De kunne reflektert over hvorvidt barnefødsler utenfor ekteskap er et problem i vårt land eller i andre deler av verden i dag. Og de kunne ha snakket om hvorvidt fattige jenter fryser i hjel i lagerskur i våre dager. Men jeg hørte ikke det. Og jeg hørte ikke at norsklærerne spurte om det heller. Derimot oppfattet jeg at elevene måtte vite at naturalismen kom før romantikken. Eller var det ny-romantikken?
Nå tenker du kanskje at det er mange år siden jeg var sensor i norsk muntlig. Det har du rett i, men jeg tror ikke situasjonen er særlig endret. For flere av lærerne på min skole som har vært muntlig sensorer de siste årene, har fortalt meg at dette er situasjonen også i dag. Den muntlige delen av norskfaget, som danner grunnlaget for muntlig eksamen, er en gjennomgang (og fra elevene en oppgulping) av norsk litteraturhistorie. Og det er da jeg spør hvor relevant dette er for elevene og hvor relevant lærerne klarer å gjøre faget?
Ved muntlig eksamen i norsk bør for øvrig elevene bli presentert for en ukjent tekst og ikke bare bli bedt om å snakke om tekster de kjenner gjennom opplæringen. Hvis kompetansen elevene skal utvikle, som de vil trenge hele livet, er å kunne forstå og ta inn over seg ukjente tekster, må de jo trene på dette på skolen. Og til eksamen bør de jo vise det de har trent på. Elever kommer i fremtiden langt oftere til å måtte lese, forstå og respondere på nye og ukjente tekster enn å presentere tekster de og læreren allerede kjenner. Dette bør inn som et kompetansemål i fagplanen og det må bli en del av muntlig eksamen.
Det er kanskje viktig for det norske samfunnet at elever vet at «Synnøve Solbakken» kan plasseres i nasjonalromantikken, men jeg vil påstå at det er helt uvesentlig for den enkelte elev hvis ikke dette settes inn i en større sammenheng. (Jeg er usikker på hvor vesentlig det er for samfunnet også, men det synspunktet hører inn under kanon-debatten, og jeg har tenkt å holde meg unna den her). Det er verdifullt for elever å lese «Synnøve Solbakken» fordi det er bra å oppleve skjønnlitteratur fra ulike tider, men hvis elever skal bruke tid på å plassere romanen inn i en skjønnlitterær tidslinje, tror jeg relevansen fort forsvinner. Det å kunne forstå og oppfatte dagens agiterende tekster, «ekkokamre» og deling på sosiale medier, rap-tekster av Carpe Diem, derimot, er meget relevant, både for eleven selv og for samfunnet. Men det ser ikke ut til at norsklærere fyller timene med dette. Kan det ha noe å gjøre med hvilken utdanning de selv har fått?
Og hvis du tenker at vi må beholde «Amtmannens døtre» i skolen av feministiske grunner, så støtter jeg begrunnelsen din. Men jeg håper du klarer å komme opp med noe litt nyere enn Camilla Collett. Tiden har vel også løpt fra «Egalias døtre» av Gerd Brantenberg.
Så derfor ber jeg Statsråden og alle faggruppene han skal opprette: gjør skolefagene relevante – for elevene og for fremtiden!
God helg!
EN (forhenværende) REKTORS BEKJENNELSER 
Jeg skal heller ikke kommentere alt, men ønsker også å berolige deg med at vi, også i videregående skole, er opptatt av å vise hvordan tekster som Amtmandens døtre og Karens jul er relevante for samtiden – når klasene mine har om kritisk realisme og naturalisme, leser jeg ofte novellen «Vi kan ikke hjelpe alle» av Ingvil Rishøi – og når vg2 har om konstruksjonen av det norske, er debatten mellom Tajik og Tybring-Gjedde, Knausgård 17-mai-essay og andre tekster vi tar opp og diskuterer. Jeg håper det du beskriver gjelder få lærere og skoler i Norge. Læreplanen er svært åpen for tolkning, men det er jo lærers jobb å gjøre eldre og nyere tekster relevante og gode for å forstå den verden vi lever i og hvordan endre tiders tenkemåter påvirker oss i dag – og dette gjelder langt flere fag enn norsk, om jeg kan legge til det. Norsk er både redskapsfag og dannelsesfag, men det er for all del de andre fagene også!
LikerLiker
Takk for svar. Jeg håper også at min beskrivelse gjelder få, men det vet jeg lite om.
LikerLiker
Jeg skal ikke kommentere alt du skriver, men som norsklærer på en annen ungdomsskole i Bærum kommune og flere ganger sensor og eksaminator på muntlig eksamen i norsk, så må jeg få lov til å fortelle deg at litteraturhistorien ikke har hatt særlig stor plass i faget på mange, mange år. Litteraturhistorien forsvant jo fra læreplanen i norsk da Kunnskapsløftet kom, så de få gangene vi kommer inn på den i norsken, så er det for å sette tekstene vi leser i en historisk sammenheng og for å belyse trekk fra teksten. Men det er teksten som er utgangspunktet, ikke litteraturhistorien i seg selv,
Med Kunnskapsløftet har moderne litteratur, sammensatte tekster og ikke minst sakprosa fått en mye større plass enn før, og det håper og tror jeg også reflekteres i undervisningen og planene vi lager. Vi kan sikkert fortsatt bli bedre til å diskutere, tolke og reflektere rundt de mange ulike moderne teksttypene vi omgir oss med i våre dager. Men da jeg hadde tiende klasse i fjor hadde vi tekster av såvel Amalie Skram og Henrik Ibsen som Tegne-Hanne, Sophie Elise og Klovner i kamp. Det nye tekstbegrepet gjorde at vi også hadde radioinnslag fra 2016, kortfilmer og spillefilmer fra 2000-tallet og Skam-episoder på pensum. Det kommer mye spennende ut av å diskutere «Vildanden» (1884) opp mot den danske filmen «Adams Æbler» (2005) og Skam (2015) eller for eksempel «Karens jul», som du nevnte i innlegget ditt, opp mot raplåta «Nattens sønner», så jeg mener at man heller ikke skal glemme den klassiske litteraturen. Min opplevelse er at elevene får mye ut av å jobbe med for eksempel Ibsen. Men jeg tror på ingen måte at vi er fastkjørt i en grøft med bare klassisk litteratur og litteraturhistorie, slik man kan få inntrykk av når man leser innlegget ditt.
Jeg er enig i at norskfaget må utvikles videre, og gjerne også begrenses litt, for det er jo ikke måte på alt vi skal gjennom på bare 3,5 timer i uka, når vi i tillegg skal sette tre standpunktkarakterer. Men jeg synes debatten må gå på et saklig nivå, og da er det litt farlig å påstå at litteraturhistorieundervisningen står såpass sterkt som det du påstår at den gjør her.
LikerLiker
Takk for beroligende svar. Erfaringene jeg henviser til er reelle, også de som gjelder muntlig eksamen de senere årene, men jeg har selvsagt også en begrenset kjennskap til virkeligheten. Det er betryggende å lese det du skriver.
LikerLiker
Et meget tankevekkende og godt innlegg, Bjørn. Jeg er redd for at du har rett i at mye ikke har forandret seg de siste tiårene (selv om der finnes mange gode unntak). Dette innlegget må du sende direkte til departementet, og gjerne til fagforeningen din, så skal vi følge opp så godt vi kan i de høringsinstansene vi inviteres til. En av de viktigste utfordringene vi har i skolen handler om stimulere og opprettholde elevenes motivasjon, og da tror jeg som du at vi må «slakte noen hellige kyr». En lektor jeg kjenner på en videregående skole i Bergen overtok for noen år siden en ren gutteklasse med svært lav skolemotivasjon på stud.spes., og rektor og lærerne var redd for at flere av dem ville droppe ut i løpet av tredjeklasse. Skolens ledelse og et team av lærere bestemte seg for å sette sammen og bygge om norskfaget og lokalhistorie, og inkludere en god dose IKT i opplegget (guttene var flinke med data). Programmet ble diskutert med guttene, og de måtte love å følge opp når det ble lagt slik til rette for dem. Gunnar Stålesen ble engasjert som gjesteforeleser og ledet en byvandring i «Varg Veums fotspor» i Bergen sentrum. En del av opplegget var at guttene skulle lage en byvandring i ved hjelp av mobilteknologi (i samarbeid med BT og HiB), og da måtte de jo sette seg godt inn i hva det handlet om. Nynorskstilene ble skrevet som referat fra Brannkampene og andre aktuelle «guttetema», og Ibsen, Bjørnson og de to andre ble langt på vei byttet ut med Staalesen og kolleger i kriminallitteraturen. Da året var slutt oppga flere av guttene at de hadde lest flere bøker dette året enn i hele sin tid på skolen. Alle unntatt én fikk karakterer i alle fag, og karaktersnittet i norsk og nynorsk var ikke langt unna skolens gjennomsnitt. Noen kolleger mente at læreren gikk altfor langt i å ta bort etablert litteratur som de hadde hatt som pensum på dette gymnaset i alle år, men for vi som fulgte arbeidet på nært hold så er vi ikke i tvil om at det var dette som gjorde forskjellen.
Michael Fullan skriver i sin siste bok «Indelible Leadership» (oversatt som «Ledelse som setter spor») at der ligger et stort og uforløst potensial i å bruke elevene som endringsagenter i skolen. Jeg er meget enig med ham – elevene MÅ bli engasjert i sin egen læring, og undervsiningen må gjøres relevant for dem i dag og i fremtiden.
LikerLiker
Takk for en interessant kommentar, Omar. Spennende å høre hvordan lærere klarer å lage undervisning som er relevant for elevene.
LikerLiker
Litteratur er god input til historiefaget og samfunnsfag. Litteratur er også et godt verktøy for å jobbe med analyse og kritisk tenkning. Og gjennom litteratur ser vi forskjellige måter å uttrykke seg på skriftlig.
Litteratur som et eget fag er for spesielt interesserte. Det samme kan forøvrig sies om norskfaget. Det viktigste med norskfaget er ikke norsk som språk, men kritisk tenkning, analyse, argumentasjonsteknikk og formidlingsevne skriftlig og muntlig.
Kanskje retorikk, filosofi, logikk og politikk som fag bør hentes frem igjen?
Er jeg inne på noe eller er jeg litt på bærtur?
LikerLiker
Interessant. Jeg følger deg i stor grad. Så vidt jeg kan forstå handler dette om å hekte sammen flere fag. Jeg mener at en viktig side ved norskfaget er å hjelpe elever til å utvikle et presist og omfangsrikt språk, både muntlig og skriftlig. Kritisk tenkning, argumentasjon, retorikk osv. dreier seg jo om presist språk.
LikerLiker