Stikkordarkiv: skolepolitikk

Lærer – kunnskapsarbeider eller rottefanger?

Oslo Høyre har foreslått resultatlønn til lærere og har fått velfortjent motstand. Men resultatlønn virker faktisk – for manuelle og enkle arbeidsoppgaver der det er lett å telle resultatet og som ikke krever samarbeid med andre i utførelsen av jobben. Det virker for rottefangere i New Yorks undergrunn der man kan gi lønn etter antall rotter man har fanget.

Så hva slags oppfatning av læreryrket ligger til grunn for Oslo Høyres forslag? (Eller skal jeg kanskje omtale det som lærerrollen eller lærerprofesjonen. Ludvigsenutvalget har hatt en intern diskusjon om hvilket ord som skal brukes – ordet «lærerrollen» vant der). Og hva skal vi tro om politikerne i Oslo Høyre som faktisk fremmer et forslag som forskning svært tydelig forteller at ikke fungerer og som også næringslivet begynner å forlate?

Andy Hargreaves sa på et foredrag at det enkelt sagt finnes to oppfatninger om læreryrket. På den ene siden har du de som mener at læreryrket i bunn og grunn er en lett jobb. Du trenger å lære noen teknikker (i tillegg til å kunne faget selvsagt). Disse teknikkene kan du lære på kurs eller i løpet av en kort utdanning og hvis du etablerer disse, vil du lykkes som lærer. På den andre siden har du de som mener at læreryrket er svært komplekst. Lærere må hele tiden justere sin praksis til ulike elever og i ulike sammenhenger. De skal opprette og beholde gode relasjoner og håndtere til dels motstridende krav og forventninger osv.

Hargreaves fortalte også at i USA slutter over 50% av nyutdannede lærere etter et år i jobben. Han mener det skyldes at mange beslutningstakere i USA anser det å være lærer som en nokså enkel jobb og at den politiske styringen bærer preg av det.

Hva er bakgrunnen Oslo Høyre ønsker å innføre resultatlønn, som fungerer godt for de som skal programmere datakort, plante trær eller fange rotter? Mener politikerne at lærerjobben er en enkel og mekanisk jobb, eller ønsker de at den skal bli det?

Kanskje ikke politikerne i Oslo Høyre er kjent med den forskningen som sier at resultatlønn ikke virker. Eller er det slik at de ikke vil ta hensyn til denne forskningen? Hva er i så fall verst: at de ikke etterspør og setter seg inn i forskning eller at de ikke stoler på så tydelig forskning?

Legg også merke til, kjære leser, det Bård Kuvaas har sagt: Høyt indre motiverte medarbeidere presterer bedre også når de har stillinger og oppgaver som kanskje ikke virker fullt så spennende i utgangspunktet. Også rottefangere trenger å beholde en høy indre motivasjon, og det gjelder selvsagt også for lærere. Det tror jeg de fortsatt har i norske skoler.

Og jeg tror Oslo Høyre har gode intensjoner. De spør seg åpenbart hvordan man kan utvikle gode skoler slik at elevene utvikler seg til kompetente, helhetlige og empatiske mennesker. Vi får håpe noen kan foreslå for dem bedre forslag enn resultatlønn til rottefangere. Unnskyld, jeg mener lærere.

God helg!

 

P.S: Jeg mener absolutt at lærere skal ha ordentlig lønn, men det er fordi jobben er krevende.

Biler med bakhjulsdrift virker ikke!

Det går igjen en debatt om hvordan vi skal lese forskningen til John Hattie. Noen mener vi ikke må lese den slik man leser Bibelen, men jeg tror det er nettopp det man må gjøre: lese Hattie slik teologene leser Bibelen.

Hattie har vært på besøk i Norge og omtales som skolens største stjerne og pedagogikkens rockestjerne. (Det er for øvrig lærerne som er skolens største helter, ikke verken skoleledere eller forskere). Aftenposten klarer å gjengi en helt gal tolkning av Hatties forkning i ingressen på sin reportasje fra 25. april. Aftenpostens reporter Jørgen Svarstad skriver: Hverken lekser, aldersblandede klasser, baseskoler, lengre lærerutdanning virker, mener den innflyteleserike skoleforskeren John Hattie.

Jeg var ikke selv og hørte på Hattie, men jeg har faktisk lest boka hans, Visible Learning, som ble utgitt i 2009, og jeg har lest hva Hattie skriver om baseskoler og tradisjonelle skoler. Hattie skriver at det ikke spiller noen særlig rolle om opplæringen foregår i en åpen skole eller en tradisjonell skole. Og det er her jeg tror vi skal gjøre som teologene (og ikke som fundamentalistiske kristne): vi skal gå til grunnteksten og lese det som faktisk står – og tolke det ut fra den konteksten det står i.

Hattie skriver:

Open classrooms make little difference to student outcomes. Hetzel, Rasher, Butcher and Wahlberg (1980) found that while, overall, open education has slightly higher outcomes than traditional education, the differences were not great. Peterson (1980) showed that students performed slightly better on achievements tests in traditional compared to open teaching, but did worse on tests of creativity and had slightly less positive attitudes and self-concepts. Madamba (1980) … found that open and traditional structures were equally effective in the developement of reading, comprehension, vocabulary, language, self-concept and attitude toward school. (Visible Learning, 2009, s. 88-89). Giaconda and Hedges (1982) … found that open education programs can aid in producing greater self-concept, creativity, and a positive attidude toward school.

De fleste som kjører bil, vet at det er forskjell på bakhjulsdrevne og forhjulsdrevne biler. Bakhjulsdrevne biler har mindre fremkommelighet og gir lettere bakhjulsladd på vinterføre enn forhjulsdrevne biler, men til gjengjeld har de et veigrep og en kraftoverføring på sommerføre som er mye bedre enn på forhjulsdrevne biler, som altså lettere kommer seg opp glatte bakker om vinteren. (Det er ikke uten grunn at både BMW og Mercedes fortsatt bare lager biler med bakhjulsdrift).

Tenk deg at en gruppe utforskere skal kjøre bil gjennom jungelen og lurer på om de skal bruke biler med forhjulsdrift eller bakhjulsdrift. Ekspertene sier at forhjulsdrift har noen fordeler og at bakhjulsdrift har andre fordeler, og at det avgjørende ikke er hvor drivhjulene sitter. Blir det ikke da litt rart om bilselgeren sier at bakhjulsdrift ikke virker? (I jungelen ville sikkert 4-hjulsdrift vært en fordel, men det er en annen sak).

Men hva har dette med Hattie å gjøre? Jo, flere som snakker om Hattie, hevder det samme som Jørgen Svarstad i Aftenposten. De sier at Hatties forskning viser at baseskoler (altså åpne skoler) ikke virker. Det er som å si at bakhjulsdrevne biler ikke virker. Prøv å si det til en BMW- eller Mercedes-eier. De vil svare at de kan være vanskeligere å kjøre på vinterføre, men at de er overlegne alle andre biler på sommerføre. Men at de ikke virker? Poenget er at det for de fleste sjåfører ikke spiller avgjørende rolle om bilen har drivhjulene foran eller bak. Audi har drivhjulene foran mens BMW har drivhjulene bak (unntatt 4-hjulsdrevne biler, da). Men så vidt jeg vet virker begge – svært godt faktisk.

Jeg har ikke sett Hattie live annet enn på film. Aftenpostens oppslag 25. juni henviser til et intervju med den berømte skoleforskeren, og det han sier på dette opptaket, kan ingen være uenige i. Hattie ønsker seg hengivne (passionate) lærere som evner å se hver enkelt elev og som klarer å hjelpe eleven til å mestre noe hun ikke ville klart på egenhånd. Dette er jo et ekko av Vygotsky om «den kompetente andre».

For øvrig begynner debatten rundt Hatties forskning å minne om religioner på flere måter: disiplene krangler om hva mesteren egentlig mente. Etter hvert som uenigheten vokser, danner de ulike retninger innen sakke religion og er i perioder hverandres største fiende. Det er nok å nevne slaget ved Karbala i 680 eller den gjensidige bannlysningen mellom den ortodokse og katolske kirke som varte i over 1000 år.

Jeg tror at enhver som er interessert i skoleforskning bør lese Hatties forskning slik man leser Bibelen. Ikke slik fundamentalistiske og bokstavtro kristne leser Bibelen, men slik teologer struderer den. Det første de gjør, og som mange debattanter kan gjøre, er å lese grunnteksten. Hos Hattie er den på engelsk, så du slipper å studere hebraisk og gresk slik teologene må.

Er Bærum så ulik Oslo som man skulle tro?

For noen uker siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg påsto at befolkningen i Oslo og Bærum er langt likere enn mange tror. I en samtale på Facebook (ja, en samtale og ingen diskusjon – merk deg forskjellen) er jeg blitt opplyst av Anders Bakken, som er sosiolog og jobber på Høyskolen i Oslo og Akershus samt i NOVA, at forskjellen mellom Oslo og Bærum er nettopp så stor som man skulle tro.

Bakken skriver: Registerdata jeg sitter på for alle 10. trinnselever i 2011 viser at det er store forskjeller mellom disse to kommunene i elevenes familiebakgrunn – kanskje akkurat slik «man tror». Rundt 60 prosent av foreldrene til disse elevene i Bærum har høyere utdanning, mot 45 prosent av Oslo-foreldrene. I Oslo har hver fjerde foreldre ikke noen utdanning utover grunnskole. Dette gjelder 10 prosent i Bærum. Noe av forklaringen på disse forskjellene handler selvsagt om at det er langt flere innvandrere i Oslo: 33 prosent av Oslos elever har to utenlandsfødte foreldre, mot 10 prosent i Bærum.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå forteller en litt annen historie enn Bakkens data fra 2011 (som jo bare er et utvalgt skoleår, og man skal være oppmerksom på hvilke tall forskere velger å trekke frem eller er i besittelse av), og det er ikke gitt at Bakkens tall fra 2011 forteller hele sannheten. Men jeg må nok moderere min påstand om at befolkningen i Oslo og Bærum er likere enn mange tror. Det koster å endre standpunkt, men skal man klare å etablere en åpen drøfting om skoleutvikling og skolestyring, må man være villig til å justere sine egne standpunkter. Hvis ikke man gjør det, forsterker man bare en fastlåst «skyttergravskrig»  der ingen er villig til å høre på motparten og bare fastholder sine synspunkter.

Imidlertid fester jeg lit ved Statistisk Sentralbyrå som kan fortelle at Oslo er det fylket i Norge med den høyest utdannede befolkningen. Så man kan ikke helt se bort fra utdanningsnivå i befolkningen, rekruttering av lærere m.m. når man ser på skoleresultatene for både Oslo og Bærum. Igjen vil jeg peke på Sogn og Fjordane og de stabilt gode resultatene de har i elevers skoleprestasjoner. Alt for få gjør det i den offentlige debatten.

 

Trenger elevene mer fokus på karakterer?

Utdanningsdirektoratet foreslår å endre reglene for vurdering og karakterer i skolen. Ved første gjennomlesning av forslaget kan det se ut som om det er jurister og ikke pedagoger som skal legge premissene for en pedagogisk virksomhet som elevvurdering i norsk skole. Jeg håper ikke det er tilfelle, like lite som jeg håper det er tannleger som skal bestemme samferdselspolitikken eller ingeniører som skal styre helsepolitikken i dette landet.

Utdanningsdirektoratets høringsutkast forteller at det de først og fremst skal gjøre er å rydde i §3 i Forskrift til Opplæringsloven. Det er fint at man rydder, men som mange også opplever hjemme, kan er kraftig opprydding faktisk føre til reelle endringer. Plutselig stod skiutstyret et annet sted i kjelleren, eller de gamle bøkene fra tante Agathe fikk ny plass i 2. etasje. Direktoratet har tydeligvis erkjent at denne ryddejobben vil medføre noen endringer, og det er her jeg lurer på hvem i direktoratet som får lov til å bestemme hvilke endringer som skal gjelde: er det juristene eller pedagogene (for jeg forutsetter at det faktisk arbeider personer med pedagogisk fagutdanning og erfaring fra skoleverket i det direktoratet som skal styre nettopp skoleverket)?

Alle kan svare på direktoratets høringsforslag, og jeg har tenkt å gjøre det. Men jeg er litt usikker på hva jeg skal anbefale. Jeg er nemlig usikker på i hvilken retning forslagene vil trekke skolen.

Direktoratet foreslår nemlig at elevenes standpunktkarakterer skal baseres på alt elevene gjør i løpet av hele skoleløpet (altså hele ungdomsskolen eller alle årene de har et fag på videregående skole). Begrunnelsen for dette er at det skal få elevene til å arbeide jevnt og trutt gjennom hele skoleløpet. Jeg tror myndighetene har oppfattet en av utfordringene i skolen, men jeg tror de foreslår feil tiltak. Jeg synes selvsagt det er et godt mål å skulle skape høy arbeidsinnsats hele skoletiden, men det er altså pisken som hentes frem: Trusselen om at dårlige prestasjoner før jul i 9. klasse kan ødelegge standpunktkarakteren din skal skape motivasjon for læring hos elevene.

Så mens mange i næringslivet begynner å innse at ytre motivasjon ikke virker for kompliserte kunnskapsbaserte oppgaver (bl.a. uttrykt i næringsavisen Vestviken24), ønsker Utdanningsdirektoratet å forsterke den ytre motivasjonen i skolen. Det er dypest sett en fallitterklæring hvis skolen ikke har andre motivasjonsfaktorer enn belønning i form av karakterer, og jeg tror direktoratets forslag vil forsterke karakerjaget. Hvis du er blant dem som mener at elevene ikke lærer noe på skolen hvis de ikke får karakterer, synes jeg du skal ta en kikk på de første 7 skoleårene i dette landet: Ingen karakterer, men masse læring – og høy motivasjon for læring og skole.

Vi har drøftet høringsforslaget i personalet på skolen jeg leder. Mange lærere så det som en god ide å la hele 10. klasse danne grunnlag for standpunktkarakterer. I dag skal standpunktkarakterer settes når opplæringen avsluttes. Dermed blir det elevene viser av faglige prestasjoner etter jul i 10. klasse tillagt størst vekt. Lærerne mine opplever at mange av våre elever sier at de skal skjerpe seg etter jul i 10. klasse. Dessverre går disse elevene glipp av så mye læring før de skjerper seg at de ikke når sitt faglige potensiale før ungdomsskolen er over. Vi har de siste årene merket en økende tendens blant våre elever til at de blir stadig mindre engasjert i det faglige innholdet de arbeider med, men stadig mer opptatt av ytre indikatorer som karakterer. Vi jobber for å tone ned  fokuset på karakterer, og med gjeldende regler kan både lærere og foreldre si til elevene helt frem til jul i 10. klasse at karakterene de får ikke tas med i standpuntkarakterene (med unntak av valgfag). 8. og 9. klasse blir dermed gode treningsarenaer for elevene.  Hvis forsaget til ny forskrift blir vedtatt, blir dette endret.

Jeg tror både lærerne på skolen jeg leder og Utdanningsdirektoratet erkjenner at mange elever kun drives av karakterer, så utfordringen som ligger til grunn for direktoratets endringsforslag er nok reell. Elevene ser ikke at de kommer til å trenge kunnskapene, ferdighetene og holdningene nå eller i fremtiden og er ikke interessert i å lære det de skal på skolen. Det ser heller ikke ut som om de forstår at i dette landet er det ikke vanskelig å komme inn på videregående skole (alle har jo en rett til det). Det vanskelige er å komme gjennom videregående skole og inn på et evnt. høyere studium. For å klare dette er det kompetansen du har utviklet som er avgjørende, ikke hvilket tall som stod på vitnemålet ditt etter 10. trinn. Jeg vil anbefale 16 årige Ida Kummervolds innlegg i Aftenpostens sider SiD denne uka. Hun er en ”puggesmart” elev som har høstet gode karakterer, men hun innser at hun egentlig ikke har noen dyp forståelse av faget. Det kan se ut som om Direktoratet har forstått hva ”pasienten lider av”, men det er sørgelig når de foreslår en behandling som bare gjør noe med symptomene.

I høringsbrevet referer Utdanningsdirektoratet til forskning som de mener ligger til grunn for endringsforslagene de kommer med. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte: Direktoratet refererer til ett (1!) forskningsarbeid og dette forskningsarbeidet dreier seg om vurderingspraksis i norsk skole generelt. Det er FIVIS-rapporten som skal være sannhetsvitnet for direktoratets forslag. Dette er en god rapport som er utarbeidet av kloke mennesker på NTNU (og er en rapport som alle skolefolk bør kjenne til), men direktoratet nevner altså ikke noe annen forskning som er gjort om bruk av karakterer. (Hvis du ønsker en oversikt over noen slike forskningsarbeider, kan du lese mitt tidligere blogginnlegg Fremmer karakterer læring?). Så vidt jeg kan forstå gir det meste av nasjonal og internasjonal forskning et tydelig signal om karakterer: For de fleste elever fremmer karakterer ikke læring.

Men det sykeste ved  forslaget direktoratet har sendt ut er forslaget om å la elevenes terminkarakterer til jul i 10. klasse telle en gitt prosentandel av standpunktkarakteren og i tillegg gi elevene og foreldrene klageadgang på disse karakterene (altså julekarakterene på 10. trinn). De vil altså innføre dobbelt mulighet til å levere inn formelle klager på karakterer. Dette vil ikke bare føre til den fordobling av klagene, men en mangedobling. Grunnen er ganske enkelt at de fleste foreldre forstår at hvis de i dag klager på elevers standpunktkarakterer på 10. trinn, vil ikke klagen være avgjort før inntaket til videregående skole for lengst er avsluttet. Når vi forteller dem det, sier de. ”Men da er det jo ingen vits i å klage.” Dersom de får klageadgang på deler av standpunktkarakterene et halvt år før skoleåret avsluttes, og altså med tid til å behandle klagene før dette, vil vi trolig få en eksponensiell økning i klager. Og jeg kan belage meg på at min jobb vil bli sterkt forandret siden jeg da vil bruke mye av min tid på å behandle klagesaker. Det er her jeg har en mistanke om at de som har laget dette forslaget ikke har spesielt god kjennskap til hva som skjer i skolen. Direktoratet selv anbefaler ikke at det gis klageadgang på julekarakterene, og da kan man jo lure på hvorfor de selv foreslår dette.

Det er sikkert på sin plass med en ryddejobb fra tid til annen, både i lover og regler og hjemme. Men dersom de som skal rydde, ikke vet hva som er verdifullt og viktig og hva som ikke er det, kan det gå riktig galt. Det vil være dumt om de som ryddet i kjelleren din sendte de verdifulle antikvitetene på loppemarked og beholdt det som så ut som om det var verdifullt, men som bare er gammelt skrap. Jeg er redd Utdanningsdirektoratet er i ferd med å gjøre en slik ryddejobb.

God helg!

P.S: Hvis du vil svare på høringen, finner du lenka her

Har det beste fotballaget den beste treneren?

I dag begynner årets sesong i eliteserien i fotball. Det jeg er mest spent på er hvor mange uker det går før det første laget sparker treneren sin. Hvis laget ikke lykkes, må det jo være trenerens feil.

Å være fotballtrener er trolig ikke verdens mest takknemlige lederjobb, og når nå fotballsesongen starter, kan det være på sin plass å spørre seg hvem som er den dyktigste treneren i eliteserien. Fjorårets beste fotballtrener må være Tor Ole Skullerud, som trener Molde. Det var laget som fikk flest poeng og vant serien. Tallene kan da ikke lyve. Siden skolen min er nærmeste nabo til Stabækks originale hjemmebane, vil jeg selvsagt legge inn et godt ord for treneren Bob Bradley. Er ikke han den beste treneren i eliteserien, mon tro?

Men Stabækk fikk færre poeng i fjor enn både Molde, Rosenborg, Strømsgodset og flere, så Bradley kan vel ikke være den beste fotballtreneren. Tallene kan da ikke lyve.

Eller er det kanskje ikke bare antall poeng og plassering på tabellen som forteller hvem som er den beste treneren? Kanskje er Petter Belsvik en av de beste trenerne. Det var han som førte Stabækk tilbake til eliteserien på en sesong stikk i strid med alle spådommer og uten  en merittert spillestall.

Ja, spillerne, ja, de har kanskje også en viss betydning for hvor godt fotballaget presterer. Kanskje det ikke bare er treneren det kommer an på. Kanskje betyr kvaliteten på spillerne også mye. Nå er sikkert Tor Ole Skullerud er glimrende fotballtrener, men det er nok ikke uten betydning at han trener et velstående fotballag som har råd til å skaffe gode spillere og har et omfattende støtteapparat.

Så da innser vel de fleste fotballkommentatorer og andre fortåsegpåere at det ikke bare er resultatene som forteller noe om kvaliteten på trenere. Man kan ikke lese kvalitet direkte ut av rangeringslista, altså ligatabellen. I skolen derimot…

Det ingen hadde ventet av finsk skole

 

Finland er i ferd med å overraske verden. PISA-resultatene har gitt finsk skole et renomme som et av verdens beste utdanningssystemer. Nå har finske myndigheter begynt å utvikle en ny læreplan, den første i landet på svært mange år, og det er her finnene ser ut til å overraske verden: De åpner for at opplæringen kan skje gjennom tverrfaglige temaer i tillegg til bare fagdelt undervisning, og skoler i hovedstaden Helsinki er allerede i gang med endringen. Den engelske avisa Independent har bl.a. skrevet om dette.

Som rektor på Ringstabekk skole kan jeg bare ønske finnene velkommen etter. På min skole har vi arbeidet tverrfaglig og temabasert i 40 år – med stor suksess.

Det finske forslaget utfordrer den tradisjonelle oppfatningen om at en skole må bygges opp rundt  (noen tradisjonelle) akademiske fag. Elevens opplæring kan også planlegges ut fra hvilke kompetanser de trenger eller ut fra virkeligheten de vil møte nå og i fremtiden (som jo oftest er tverrfaglig). Det ser ut for meg som om det er det finnene nå gjør. Som andre land prøver også finske myndigheter å ”se inn i glasskulen”, altså å spå om fremtiden. De har stilt seg det samme spørsmålet som Ludvigsen-utvalget i Norge har stilt: Hva må dagens unge lære på skolen for å kunne møte den fremtiden de skal møte? Oppfølgingsspørsmålet blir selvsagt: Gir skolenes undervisning i dag elevene den kompetansen de trenger for fremtiden?

Både Ludvigsen-utvalget og finske myndigheter har svart et slags nei på oppfølgingsspørsmålet ovenfor: Dagens skole utvikler ikke fullt ut de kompetansene elevene vil trenge i fremtiden og gir ikke en undervisning som er godt nok tilpasset det 21. århundre. Derfor må læreplanene og andre styringsdokumenter endres.

Som rektor på Ringstabekk skole synes jeg selvsagt det er spennende å lese at finsk skole beveger seg i retning av fagovergripende temaer og en opplæring bygget på tverrfagflige kompetanser. Dette betyr ikke at fagkunnskaper og –ferdigheter vil forsvinne fra skolen, heller ikke fra den finske skolen. En av nett-kommentarene til The Independents artikkel hevder at ingenting vil endre seg i finsk skole:

…no interdisciplinary approach can get a success without a good background in different subjects, not only for teachers, but also for students. In other words, without a good education of subjects, there is no possibility to get a success in any type of interdisciplinary education of any topic.

Vi erfarer på vår skole også at tverrfaglig undervisning ikke kan bety ufaglig undervisning. Fagene må være tydelige i tverrfaglige temaer, men tverrfaglig undervisning er noe annet og mer enn tradisjonell fagdelt undervisning. Jeg tror derfor at mye vil endre seg i finsk skole som følge av endringen i læreplaner.

Noen mener at Finland løper en stor riskiko ved å gjøre denne endringen. Er det så sikkert? Er det ikke mulig at det er alle andre land som ikke gjør en slik endring i læreplanene som egentlig løper den største risikoen? Jeg er redd for at de landene som viderefører et skolesystem som passet for industrisamfunnet og ikke prøver å tilpasse sine skoler til fremtiden, er de som løper den største risikoen.

Jeg heier på Finland i den endringen de nå gjør og ser frem til Ludvigsen-utvalgets sluttrapport.

Du finner artikkelen i Independent her: http://www.independent.co.uk/news/world/europe/finland-schools-subjects-are-out-and-topics-are-in-as-country-reforms-its-education-system-10123911.html

Vil du lese hva finske myndigheter selv skriver, finner du det her: http://www.oph.fi/english/current_issues/101/0/subject_teaching_in_finnish_schools_is_not_being_abolished

 

God helg!

Hvordan skape en positiv debatt om skolen?

Etter min forrige tekst der jeg stiller spørsmål ved om Osloskolen egentlig er Høyres skoleideal kunne jeg følge en kommunikasjon på Twitter. En av Bærums dyktige lærere spurte Henrik Asheim direkte om det er Oslo eller Bærum som er glansbildet. Asheim svarte, diplomatisk nok, at begge har sine styrker. Senere i denne Twitter-lenka skrev Asheim at vi trenger en mer positiv debatt i og om skolen.

En annen Twitter-kommentar til min tekst var følgende: Snart slutt på våset om «Norges beste skole»?

Jeg tror den siste av Twitter-meldingene over peker på noe av årsaken til at Asheim er nødt til å ønske seg en mer positiv debatt. Jeg er nemlig helt enig med Henrik Asheim i at vi i norsk offentlighet trenger debatter som er langt mer nyanserte og langt mer positive enn det vi ofte opplever. Og jeg tror, som jeg tidligere har antydet, at både politikere og medier medvirker sterkt til at vi får den debatten vi får. (Dersom noen er uenige med meg, og det håper jeg noen er, ønsker jeg de gir uttrykk for det – men på en ordentlig måte).

Norsk skoledebatt har en lei tendens til å bli en skyttergravskrig om Oslo-skolen, og det er sørgelig og, tror jeg, fordummende. En av grunnene til det jeg oppfatter som politikeres evige behov for å markere at det de selv gjør er noe annet og bedre enn det andre politikere foreslår. Straks man formulerer utsagn som «Best i landet» og lignende, har man jo sagt at andre løsninger er dårligere. Dermed har man det gående i en evig runddans om hvem som er best.

Mange får drahjelp fra idretten til å utvikle et verdensbilde der noe er best og noe ikke er best. Da jeg studerte skoledelse på BI og vi skulle få veiledning på en oppgave vi skrev, innledet veilederen, en professor, med å spørre oss hvor på ligatabellen vår skole lå. Som om vi deltok i et nasjonalt mesterskap for skoler.

Jeg har opplevd politiske debatter på radio der debattantene var svært enige og var åpne for den andres synspunkt. Flere ganger har journalisten som ledet slike debatter sagt «Men dette ble jo litt kjedelig siden alle var enige.» Dersom mediene var mer opptatt av å la folk få fullføre sine resonnementer og begrunne sine synspunkter og deltakere i debatter var mer opptatt av å lære av de man snakker med enn å vinne, ville vi trolig bli langt klokere. Men dette ville trolig fungert dårligere som underholdning enn debattprogrammer der de antatte motstanderne plasseres på hver sin side av programlederen klare til å skyte hverandre ned. Kanskje kunne en seriøs mediekanal som NRK starte progamserien «Dialogen» i stedet for «Debatten».

Jeg tror Henrik Asheim vil bidra til en mer positiv debatt om skole hvis han er mindre opptatt av hvem som er best, men mer opptatt av hva som er bra. Hvis Høyre-politikere er oppgitt over at skoledebatten blir en skyttergravskrig om Oslo-skolen, tror jeg de i stor grad har seg selv å takke. (Hvis de ønsker at skoledebatten i Norge skal være debatt om Oslo-skolen, kan det se ut som om de har lykkes med sin medie-strategi. Asheims Twitter-melding tyder ikke på det). Det er ikke i politikken som i idretten: det kåres ikke en åpenbar skole-vinner. Utdanning og utdanningspolitikk er alt for komplisert til det, og jeg håper både politikere og mediefolk også kan innse det.

Alle vi som ønsker å delta i en positiv skoledebatt, kan kanskje starte med å spørre oss selv: Hva er det i min motparts forslag og argumenter som høres fornuftig ut? Det blir kanskje kjedeligere, men langt mer opplysende.