Stikkordarkiv: skolepolitikk

Skole = personlig vekst eller nasjonal verdiøkning?

Endelig skoleferie og tid til å «kjenne på livet». Og da kan man spørre seg: er det bare i feriene vi har tid til å «kjenne at vi lever»?

Det er i år 100 år siden Andre Bjerke ble født. Kanskje kan et av hans dikt stå som en kommentar på tiden vi lever i. Og vi som jobber i skolen – og som har barn i skolen – kan tenke over hva vi mener at skolen skal bidra til. Er det viktigst at skolen bidrar til nasjonal verdiøkning eller skal vi skape personlig vekst og utvikling hos den enkelte?

Det haster
av Andre Bjerke

Les leksene, barn! Det er stor konkurranse
i verden idag. Du må lese på spreng!
Hvis landet skal bedre sin handelsbalanse,
må din karakterbok ha mange poeng.
Bli nyttig for samfunnet! Barndommen kaster
jo svært lite av seg. Så skynd deg! Det haster!
Ja, se å få barndommen unnagjort
fort, fort!

Og så ble du stor? Men er stadig for fattig.
Det haster med høyere levestandard,
for hva er din knallert mot Meyers Bugatti
og din kones rev mot fru Steens leopard?
Du ble disponent? Men du får ikke fred i
din sjel før Hopp-Gundersens stilling blir ledig,
så du kan få satt DIREKTØR på din port
fort, fort!

Det haster! Det haster! Hør hurtigtogstonen
fra hjulene: Godt at din fart er så stor!
Du må komme tidsnok til endestasjonen
med skilt i granitt over seks fot jord!
Hva rakk du å se? Dette landskap der ute,
ditt liv, hva var dét? Noen blink mot en rute.
Som stolper langs linjen fløy dagene bort
fort, fort!

Det haster! – med at du går utfor i svingen
og kjører i grøften. Du mister et fly,
men rekker isteden sommerfuglvingen,
et gresshoppegniss og en drivende sky.
Den driver så langsomt… Så legg deg til rette
i gresset. Det ene som haster, er dette
å vite: du lever – og livet er
Nu. Her.

God sommer!

Fraværsgrense nå igjen?

Unge Høyre og Fremskrittspartiet foreslår at det innføres en fraværsgense for ungdomstrinnet. I debatten viser de mangelfull kjennskap til norsk skole.

At ungdommene i Unge Høyre foreslår en fraværsgrense for ungdomsskolen er verken overraskende eller bekymringsfullt. Ungdommer skal få prøve ut kraftfulle standpunkter og må få lov til å fremsette politiske forslag som ikke er helt gjennomtenkt. Det er mer bekymringsfullt at Høyres største fylkeslag, Oslo Høyre, og Fremskrittspartiet støtter forslaget.

Og igjen ser vi noen kjente skillelinjer i norsk politikk – mellom de som ønsker stram disiplin og de som er mest opptatt av støttetiltak. Er dette tante Sophie som møter Politimester Bastian?

For det ser ut som om tante Sophie, unnskyld forslagsstillerne og de som støtter forslaget, ikke har forstått en av de store forskjellene på grunnskole og videregående skole i dette landet: grunnskole er obligatorisk mens videregående (fortsatt) er frivillig. Det er dessuten ikke mulig å «stryke» i grunnskolen. Men kanskje er det det Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å innføre.

For hvis du trodde det var noe som het «stryk» eller «ikke bestått» i grunnskolen, tar du feil. Elever kan få laveste karakter – 1 – i alle fag og har allikevel rett til å begynne på videregående skole. Ja, selv elever som mangler karakterer i alle fag, får et tilbud om videregående opplæring. Noen vil mene at dette er et adelsmerke for en nasjon som på lang sikt bidrar til at flere klarer seg selv i samfunnet mens andre mener at dette bare gjør «latsabbene» og «unnasluntrerne» enda latere.

Jeg antar at forslagsstillerne fra Unge Høyre og Fremskrittspartiet vet at mange elever i dag går ut av ungdomsskolen uten karakterer i flere fag. Da fremstår det som en underlig trussel at de skal risikere å ikke få karakter i flere fag. «Trusselelementet» ved en fraværsgrense på ungdomstrinnet er dermed helt fraværende – hvis ikke politikerne bestemmer at ikke alle skal kunne begynne på videregående skole. For Opplæringsloven kan selvsagt endres slik at bare elever som har karakteren 2 eller bedre i alle fag, har rett til videregående skole. Jeg tror ikke det vil gjøre situasjonen bedre for de som i dag har stort fravær på ungdomsskolen.

For politikerne i de nevne partiene peker på et åpenbart problem: Det er alvorlig at mange elever har stort fravær i grunnskolen. Men det finnes andre og bedre måter å motvirke dette på enn å innføre rigide byråkratiske regler om fravær. I min hjemkommune, Bærum, er det utarbeidet en plan for å fange opp fravær som kanskje kan være til inspirasjon og opplysning for både andre kommuner og reguleringskåte rikspolitikere i alle aldre. Du finner den her.

For øvrig synes jeg det er sørgelig hvor lite disse politikerne vet om hvordan skolen fungerer. Jeg synes Åshild Bruun-Gundersen (Frp), som sitter i Stortingets utdanningskomité, «tok kaka» da hun i NRKs radioprogram «Her og nå» 13. juni uttalte at det som bekymret henne mest var at «…skolene ikke har oversikt over det fraværet elevene har.» (Ja, det er direkte sitert). For jeg kan berolige både Bruun-Gundersen og andre: skolene i Norge fører fravær og vet når elevene er borte. Elevenes fravær skal bl.a. føres på vitnemålet, så Bruun-Gundersen kan være trygg på at norske lærere og skoleledere har oversikt over fraværet for elevene på den skolen der de jobber. Men vi har ingen nasjonal oversikt over elevers fravær på ungdomstrinnet.

Utfordringen for den enkelte skole er ikke å vite når eleven er på skolen eller ikke, men å følge opp slik at elevene får så lite fravær som mulig. (Hvis vi slipper å håndtere virkningsløse regler om fraværsgrenser, kan vi fortsette å bli flinkere til å følge opp elevene.) Og da bør vi lytte mer til forskere som Trude Havik ved Universitetet i Stavanger enn på politikere.

Og igjen bunner trolig uenighet i at man legger ulike premisser til grunn for sitt synspunkt. Hvis tante Sophie, alias Unge Høyre og Fremskrittspartiet, antar at mye fravær på ungdomsskolen skyldes at elevene skulker og ikke gidder å gå på skolen, er det ikke rart at de foreslår strengere regler – selv om reglene de foreslår ikke vil medføre noen ulemper for elevene slik dagens lovverk er. Hvis man derimot, som politimester Bastian, mener at årsakene til fravær er langt mer sammensatt, ender man trolig opp med å foreslå tettere oppfølging, støtte og hjelp – til både elever og foreldre. Det kan vi alltid bli flinkere til i skolen.

Det både Bruun-Gundersen og Høyre har rett i, er at mange elever flyttes opp til videregående skole uten at de har grunnlag til å klare å gjennomføre disse 3 årene. I Norge blir du flyttet opp til neste skoleslag enten du er klar for det eller ikke. Man kan spørre om det er humant og hensynsfullt eller ikke. Brunn-Gundersen har også rett i at elever med stort fravær på ungdomsskolen har mindre sannsynlighet for å klare å gjennomføre videregående skole. Jeg tror ikke noen er uenig med henne i det. Det er virkemidlene for å unngå dette vi er uenige om.

God helg!

Rapport om særskilt tilrettelegging: intensjoner eller tiltak?

Er det et tiltak å gi elever en rettighet som allerede eksisterer og som norsk offentlighet ikke klarer å oppfylle?

Ekspertgruppa for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging har levert sin rapport. Her gir utvalget en beskrivelse av dagens nokså begredelige situasjon og de foreslår tiltak for å bedre denne situasjonen. Noen av tiltakene ser for meg ut som gode intensjoner pakket inn som lovforslag. Er det et godt tiltak å foreslå en rettighet som alle elever indirekte allerede har?

Forrige uke fikk alle rektorer i min hjemkommune besøk fra Utdanningsdirektoratet på det månedlige rektormøtet. Vi fikk en presentasjon av rapporten «Inkluderende fellesskap for barn og unge«, som er rapporten fra ekspertgruppa. Vi fikk presentert faktagrunnlaget som rapporten bygger på, og dette kan kort oppsummeres slik: I Norge bruker vi masse penger på spesialundervisning, men det virker ikke. Det samme sa for øvrig Kristin Clemet da hun var statsråd og skulle innføre læreplanen LK06.

Etter virkelighetsbeskrivelsen fikk vi presentert noen av tiltakene som ekspertgruppa foreslår. Og siden de ulike tiltakene glir over hverandre i rapporten, måtte jeg spørre om jeg hadde oppfattet det jeg hørte riktig. Siden jeg er mann og dermed fra naturens side bare kan ha en tanke i hodet om gangen, måtte jeg har hjelp til å samle tiltakene jeg har lest i rapporten. Veldig enkelt og grovt sett ser det for meg ut som om ekspertutvalget foreslår 4-5 tiltak:

  • Kutte ut den individuelle retten til spesialundervisning gjennom enkeltvedtak
  • Endre Statped og PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) slik at det blir etablert pedagogiske veiledningstjenester i alle kommuner. Bl.a. skal PPT ut fra kontorene og inn på skolene.
  • Øke lærerstudenters opplæring i spesialpedagogikk
  • Gi alle elever rett til å få en lærer med pedagogisk utdanning
  • Entydig fokus på læringsutbytte og kontinuerlig oppfølging av resultater i både skole og barnehage.

Det første punktet er garantert det som vil skape mest debatt. Også Kristin Clemet prøvde i 2005 å fjerne den individuelle retten til enkeltvedtak om spesialundervisning. Hun måtte gi seg på dette etter massiv motstand, og jeg gjetter at det samme kommer til å skje nå. Dersom denne individuelle rettigheten med alt det den medfører av utredning og ressursbruk ikke endres, vil trolig mange av de andre forslagene fra ekspertgruppa falle.

Det som forvirret og skuffet meg mest er at flere av forslagene til tiltak egentlig er intensjoner og generelle rettigheter. Thomas Nordahl har lenge påpekt at mye av spesialundervisningen i norsk skole gjennomføres av personer uten pedagogisk utdanning – og ikke overraskende sier denne rapporten det samme. Dette er helt sikkert riktig, og det er helt uholdbart. Men jeg er usikker på om løsningen på problemet er å innføre en rettighet til å ha en lærer med lærerutdanning, særlig når dagens Forskrift til Opplæringsloven §14 sier at «Alle som skal tilsetjast i undervisningsstilling, må ha pedagogisk bakgrunn i samsvar med krava i rammeplanane for lærarutdanningane med forskrifter».  Siden alle som skal ansettes som lærere må ha pedagogisk utdanning, gir Forskriften indirekte en garanti om at alle elever skal ha en lærer med lærerutdanning. Dette er åpenbart ikke tilfelle i dag, men det dukker ikke opp flere lærere bare elevene får en lovfestet rett til en utdannet lærer.

I Norge har vi stor tro på at vi kan lovregulere samfunnet, særlig ved å gi innbyggerne en rettighet og en garanti. Denne tiltroen til rettigheter og garantier finner vi i de fleste politiske partiene. Problemet er bare at hvis noen får en rettighet, må noen andre oppfylle denne rettigheten. Og det er vi som jobber i offentlig virksomhet som skal oppfylle folks rettigheter. For oss som driver skole i sentrale strøk er det ikke så vanskelig å sørge for at alle elever har en lærer med pedagogisk utdanning, men i andre deler av landet er dette langt vanskeligere. Og det blir ikke lettere av at politikere vedtar en lovfestet rettighet. Det dukker ikke opp faglærte søkere til lærerstillinger bare det er vedtatt en lov som gir elever en rettighet.

Jeg vet ikke, men jeg gjetter at dersom en skoleleder i sitt personale bare har noen få lærere med pedagogisk utdanning, så settes disse lærerne til å undervise i hele klasser mens ansatte uten lærerutdanning settes til å undervise få elever om gangen, altså elever med særskilte behov.  Hvis utvalget mener at skoleledere skal prioritere omvendt, altså at på skoler med mange ufaglærte lærere, skal elever med særskilte utfordringer prioriteres først når man tildeler de lærerne som har pedagogisk utdanning, så håper jeg de sier det klarere enn det står i denne rapporten. Kanskje er dette en god ide.

Også mange andre av de foreslåtte tiltakene i rapporten ligner mer på gode intensjoner enn konkrete tiltak:

  • Det skal drives en forskningsinformert pedagogisk praksis
  • Det skal samarbeides aktivt og nært med foresatte
  • Barn og unge med behov for varige og omfattende tiltak skal sikres dette

Det er vel ingen som er uenig i disse intensjonene. Men i mine ører er de bare det: gode intensjoner. Og bare gode intensjoner gir ingen endring.

Rapporten er ute på høring med høringsfrist 15. august. Lykke til med høringssvaret ditt.

God helg!

 

 

Fagfornyelsen – ombygging eller ommøblering?

Norsk skole er i gang med fornyelse av fagene. Blir fagfornyelsen en ordentlig ombygging eller ender det bare med en ommøblering?

Vi bygger om kjøkkenet hjemme for tiden, og jeg har de siste ukene brukt slipemaskin og malekost på fritiden. (Joda, rektorer har fritid innimellom). Og mens man sparkler vegger og legger gulv, får man anledning til å tenke, vet du. En dag begynte jeg å sammenligne fagfornyelsen i norsk skole med ombyggingen vi gjør hjemme.

For i huset vårt har vi ikke bare tatt ut den gamle kjøkkeninnredningen og satt inn en ny. Nei, vi har revet en vegg, satt opp noen nye vegger, lagt ny kledning på vegger og gulv og byttet ut deler av det elektriske anlegget og en masse dører. Er det omtrent det samme arbeidet Departementet har satt i gang med norske læreplaner, eller kan fagfornyelsen mer sammenlignes med at man tar ut en gammel kjøkkeninnredning og setter inn en ny? Eller enda verre: ender vi med en fagfornyelse som bare er en ommøblering der man bare flytter rundt på de elementene man allerede har?

Forrige statsråd innledet fagfornyelsen med å sette noen tydelige bergrensninger. Han sa at vi skal beholde de samme fagene som i dag,  altså ikke etablere nye skolefag. Vi skal heller ikke endre fagenes timetall, og vurderingen skal fortsatt baseres på kompetansemål. Er ikke dette omtrent som om vi engasjerte en interiørarkitekt som skulle tegne forslag til nye rom hos oss, men samtidig sa at hun ikke måtte flytte på noen vegger, ikke rive peisen og beholde det gamle gulvet og de gamle veggene?

Og det er selvsagt flere likheter mellom oppussing og fagfornyelse: Det er alltid mer arbeid enn man forestiller seg før man begynner, og det dukker opp detaljer underveis som får stor betydning selv om de bare er små detaljer. Og for at resultatet skal bli riktig flott, er det mange oppgaver man må overlate til fagfolk. Samtidig er det viktig at de som skal bruke rommene etter oppussingen blir lyttet til underveis i arbeidet.

Jeg håper Utdanningsdirektoratet og faggruppene som skal arbeide med nye læreplaner virkelig klarer å skape en fornyelse av læreplanen som er noe mer enn bare nye farger og overflater. Vårt nye kjøkken blir ordentlig flott. Jeg håper de nye læreplanene også blir det.

God helg!

Er medborgerskap noe annet enn samfunnsengasjement?

Ny overordnet del løfter frem medborgerskap som et av flere tverrfaglige temaer som alle skoler skal arbeide med. Er dette noe annet enn samfunnsengasjement?

På vår skole reviderer vi for tiden vår pedagogiske plattform på bakgrunn av nye nasjonale styringsdokumenter for skolen. Dette bringer oss inn i drøfting av mange grunnleggende og sentrale begreper som bl.a: Hva er det viktigste elevene skal utvikle på skolen og hva er vår skoles metodikk for å nå disse målene?

I vår nåværende plattform, som ble revidert i 2013, står det at et av målene for opplæringen er at elevene skal utvikle samfunnsengasjement og miljøbevissthet. Vi vurderer nå om vi skal bruke begrepet medborgerskap i stedet for samfunnsengasjement siden overordnet del snakker om medborgerskap, og dermed er den gode drøftingen i gang i vårt personale.

Noen opplever begrepet medborgerskap som nokså gammeldags og litt passivt. De synes det smaker av solide samfunnsborgere som gjør sin samfunnsplikt (altså stemme ved kommune- og stortingsvalg) og som finner «sin plass» innenfor nasjonens rammer. Er skolens oppgave å utvikle lydige og solide borgere, eller er dette en for snever tolkning av dette begrepet?

I nettleksikonet Wkipedia blir begrepet forklart slik: … Medborgerskap dekker alle sider ved deltakelse i det sosiale og politiske fellesskapet. Forholdet mellom stat og individ definerer statsborgerskapet. Medborgerskap definerer forholdet mellom individet og dets sosiale tilhørlighet, deltakelse, rettighet og ansvar for å delta i samfunnet. I ny overordnet del av læreplanen står bl.a. dette: Demokrati og medborgerskap som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kunnskap om demokratiets forutsetninger, verdier og spilleregler, og gjøre dem i stand til å delta i demokratiske prosesser.

Det kan se ut som om overordnet del baserer seg på en forestilling om at elevene først og fremst skal lære om demokrati m.m, men det er nok en forhastet slutning. Videre i dokumentet står det at Opplæringen skal gi elevene kunnskaper og ferdigheter til å møte utfordringer i tråd med demokratiske prinsipper. Skolen skal altså gi elevene kunnskaper og ferdigheter. Hva med engasjement og holdninger? Skal ikke skolen skape samfunnsborgere som brenner etter å utvikle samfunnet? Eller skal skolen bare gjøre elevene i stand til å delta i demokratiske prosesser? Joda, overordnet del sier at elevene også skal oppleve demokrati i kap. 1.6, der demokrati og demokratiske verdier blir omtalt.

Men er medborgerskap noe (litt) annet enn samfunnsengasjement? Kan vi tenke oss at mennesker utøver et medborgerskap i et demokrati uten at de er særlig samfunnsengasjerte? Det tror jeg absolutt, i alle fall delvis. Mange mennesker stemmer ved Stortings- og Kommunevalg, men er ellers ikke interessert i så mye annet enn seg selv og sine nære omgivelser. Spørsmålet blir selvsagt om det å avgi stemme ved valgene egentlig er å utøve medborgerskap. Medborgerskap dreier seg også om å tenke kritisk, håndtere meningsbrytninger og respektere uenighet (Overordnet del s. 14).

Kan vi tenke oss mennesker som er samfunnsengasjerte som ikke utøver et medborgerskap? Det tror jeg også er mulig, og da snakker vi om ekstreme grupper og personer. Samtidig tror jeg de aller fleste som er samfunnsengasjerte også utøver medborgerskap.

Vi er ikke ferdige med å revidere vår pedagogiske plattform på vår skole, men jeg tror vi kommer til å beholde målet om at elevene våre skal bli samfunnsengasjerte. Det betyr at de skal forstå og delta i demokratiske prosesser, men det betyr mer enn det. Det betyr at de også skal utvikle holdninger knyttet til samfunnet. For selv om Regjering og Storting har vedtatt en definisjon av kompetanse som ikke omfatter holdninger,  må skolen også utvikle holdninger hos elevene, bl.a. positive holdninger til demokrati som styreform. Skolen skal være en forsvarer av demokratiet. Det er noe av det overordnet del pålegger oss.

God helg.

Er det forvirrende med kompetansebaserte læreplaner?

Vil nye læreplaner for skolen fortsatt være en blanding av kompetansebeskrivelser og innholdselementer?

For noen uker siden deltok jeg på en workshop (eller arbeidsmøte, som det kan hete på norsk) i regi av Utdanningsdirektoratet om utvikling av nye læreplaner.  Vi var lærere og skoleledere fra ulike skoleslag og selvsagt fra hele Norge. Som en innledning til arbeidet ble vi bl.a. presentert for det nye kompetansebegrepet som ligger til grunn for fagfornyelsen som nå er i gang.

Regjeringen har bestemt at nye læreplaner fortsatt skal angi kompetansemål for opplæringen. Vi snakker om kompetansebaserte læreplaner. Dette er fint, men kan bli problematisk – problematisk fordi mange av målene for opplæringen i skolen slett ikke er kompetansemål, men innholdskomponenter.

Jeg la merke til at noen av lærerne på dette møtet ga uttrykk for at bruk av kompetansemål i læreplanene var vanskelig – både for elever og lærere. Noen engelsklektorer fra videregående skole ønsket seg kunnskapsmål i stedet for kompetansemål mens en norsklærer foreslo at man skulle angi et visst antall tekster elevene skulle lese i løpet av skoletiden. Man kunne f. eks. bestemme at elevene i løpet av ungdomstrinnet skulle lese 6 romaner, 30 noveller og 40 dikt. Altså arbeidsmål og ikke kompetansemål.

For det er ikke sikkert det er så lurt å kalle alle læringsmål kompetansemål slik vi gjør i dag – og slik Regjeringen har bestemt at det skal gjøres i de nye læreplanene. For et læringsmål blir ikke et kompetansemål bare vi kaller det for kompetanse. Utdanningsdirektoratet er svært klar over denne motsetningen mellom kompetansebaserte læreplaner og innholdsbaserte planer. Læreplanen vi har i dag er en salig blanding.

Og nå har Regjering og Storting bestemt at vi også skal tenke på forståelse når vi snakker om kompetanse i skolen: Kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning. Blir det lettere eller vanskeligere for lærere og elever å forstå kompetansemålene når de også skal omfatte forståelse?

For meg er kompetanse et nokså forståelig begrep, og jeg synes bilkjøring er et godt eksempel på kompetanse. Jeg har øvelseskjørt med alle mine tre barn, og har derfor gjort meg noen betraktninger om nettopp dette:

For å være en trygg og habil sjåfør må du ha både ferdigheter, kunnskap og holdninger. Du må bl.a. kunne kløtsje og gire uten at du samtidig vrir på rattet eller kveler motoren. Dette er åpenbare ferdigheter som du lærer deg ved å øve, øve, øve og øve. For at du skal være en god og trygg sjåfør må disse ferdighetene være automatisert. Det samme gjelder for rettskriving, trommespill, gloser, 4 regnearter osv..

Men skal du kjøre bil i trafikken, må du også ha kunnskap; kunnskap om trafikkregler, trafikkskilt, grunnleggende kunnskap om bilen som turtall og blinklys osv. Dette kan du lese deg til, og de fleste gjør nettopp det. Dette er dessuten den delen av kjøreopplæringen det er lettest å jukse på, noe mange gjør. Grunnen er åpenbar: her finnes det noen svar som er riktige og noen svar som er gale. Det samme skjer med tradisjonelle kunnskapsbaserter prøver i skolen som har noen bestemte svar som er riktige v

For å bli en god sjåfør må du også ha de rette holdningene. Holdninger er som kjent en del av vår kompetanse selv om Regjeringen har lurt Stortinget til å vedta noe annet. Som sjåfør må du bl.a. være forsiktig og hensynsfull, og du må vite at du potensielt kan ta livet av andre mennesker. Dette er det vanskeligere å lese seg til, for holdninger læres på en annen måte. For mange unge sjåfører er trolig holdningene pappa har vist som sjåfør i deres oppvekst mye viktigere enn det de leser i en bok.

I tillegg til kunnskaper, ferdigheter og holdninger, må vi altså snakke om forståelse når vi snakker om kompetanse. Som sjåfør må du forstå trafikkbildet, men jeg er redd for at fokus på forståelse kan gjøre opplæringen for teoretisk – både kjøreopplæringen og i skolen.

Mye av det vi driver med i skolen har som mål å utvikle elevenes forståelse av verden, og dybdelæring, som alle snakker om for tiden, er nært knyttet til forståelse. Du vil kanskje innvende at forståelse er det samme som kunnskap, men det tror jeg absolutt ikke. Mennesker kan vite mye uten å forstå særlig mye, og informasjon er ikke det samme som visdom. Og elever kan få alt rett på en kunnskapsprøve i et fag og en måned senere ikke vise noen forståelse for det samme fagområdet. En bilfører kan vite hva alle trafikkskiltene betyr uten at han egentlig forstår sin rolle i trafikken.

Samtidig må vi ikke glemme at mange fag er praktiske eller har en praktisk dimensjon. Du kan være en glimrende trompetist uten at du forstår helheten i de musikkstykkene du spiller, og du kan være en utmerket lab-teknikker uten at du fullt ut kjenner forskningen du bidrar til.

Det er politisk bestemt at læreplanene vi har i dag og de som skal utvikles, skal være kompetansebasert. I dagens læreplan angis det en haug av såkalte kompetansemål i alle fag. Problemet er bare at mange av disse målene ikke er kompetansemål. De blir ikke kompetansemål bare man kaller dem det hvis de ikke uttrykker kompetanse. Å skaffe seg kunnskap om engelsk kultur er kanskje ikke kompetanse. Å øve seg på rettskriving i engelsk er ikke kompetanse. Men å utvikle sin evne til å kommunisere med andre på engelsk både muntlig og skriftlig er i høyeste grad kompetanse.

Noen ønsker kanskje at læreplanene skal skille mellom kunnskapsmål (f, eks, kjennskap til kulturarven), ferdighetsmål (f, eks, skrive korrekt språk), holdningsmål (umulige å vurdere med karakter – derfor er de tatt ut) og forståelsesmål (som kobles til dybdelæring). Kanskje vi også skal skille mellom fagspesifikke kompetansemål og fagovergripende kompetansemål. Det er f.eks. viktig at elever kan skille mellom påstander, teorier, sannsynlighet og bevis, og dette griper inn i mange fag. Elever skal også kunne gjennomføre laboratorieforsøk – som absolutt er en kompetanse, men nokså fagspesifikk.

Eller, enda bedre: Kanskje læreplanene bare burde angitt reelle kompetanser og latt det være opp til skoler og lærere å velge hvilke kunnskaper, ferdigheter, holdninger og forståelse som til sammen bygger opp den aktuelle kompetansen.

Men dette skjer nok ikke. Hvorfor? Jeg er sikker på at en av årsakene er karakterene, altså behovet for å kvalifisere og skille elevene. Det kan se ut som om det viktigste med kompetansemålene ikke er at de faktisk uttrykker en kompetanse, men at det er mulig å vurdere elevene opp mot hvert kompetansemål. En annen årsak er at mange interessegrupper ønsker at læreplanen skal angi spesifikt innhold for opplæringen. Det er denne dobbeltheten mellom kompetansemål og innholdsmål som gjør det uoversiktlig.

For det er ikke vanskelig å peke på kompetanser som dagens elever må utvikle for å leve gode liv i fremtiden. De må f. eks. klare å orientere seg og gjøre fornuftige valg i en stadig mer digitalisert verden. De må altså ha kunnskap om hvordan den digitale verden fungerer, altså vite noe om algoritmer, personvern osv. De må ha nødvendige digitale ferdigheter og de må ha en høy etisk bevissthet. Og uavhengig av hva Stortinget har bestemt må de bevare eller utvikle nødvendige holdninger.

Og elevene må koble alt dette sammen til en forståelse, som kanskje er summen av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Men jeg tror lærere må hjelpe elever til å utvikle nettopp forståelse. Den kommer ikke av seg selv bare elevene utvikler ferdigheter og kunnskap. Det er kanskje det som er fremtidens viktigste lærerrolle.

God helg!

Det dreier seg ikke om læring, men om helse

Stortingskomiteer begynner nå å legge seg opp i ansvarsoppgavene til andre Stortingskomiteer. Dette gir helt nye muligheter.

Senterpartiet har foreslått å pålegge skoler å gjennomføre 1 time fysisk aktivitet innenfor gjeldende timetall. Kjersti Toppe, som sitter i helsekomiteen på Stortinget, uttaler til Aftenposten 3.12.17: – Vi innfører ikke dette først og fremst for at elevene skal få bedre læring, men bedre helse. Det er en grunn til at vi har saken i helsekomiteen.

Dermed har en komite på Storinget lagt seg tungt opp i fagfeltet til en annen av Stortingets komiteer. Dette åpner for mange vidunderlige politiske forslag – som selvsagt alle skal realiseres innenfor dagens rammer. Tenk deg følge nyheter:

  • Samferdselskomiteen foreslår at Stortinget pålegger alle landets domstoler å legge asfalt på 10 km vei hvert år. Dette skal skje uten at tid brukt til rettsforhandlinger verken økes eller minskes. Dette er ikke for at vi skal få et bedre rettsvesen, men for at vi skal beholde de gode veiene vi har.
  • Utdanningskomiteen foreslår at Stortinget pålegger alle landets fiskeoppdrettsanlegg å gjennomføre 1 time matematikkundervisning for alle skoleelever i nærmiljøet – selvsagt innenfor de ressursene de har til rådighet. Dette er ikke for at vi skal få en renere og mer effektiv fiskeoppdrett, men for å skape bedre læring.
  • Justiskomiteen foreslår at Stortinget pålegger alle landets helseforetak å gjennomføre rettforhandlinger om sivile søksmål med erstatningsramme under 2 millioner kroner. Dette er ikke først og fremst for at vi skal få et bedre helsevesen, men for å gi en smidigere rettsbehandling
  • Energi- og miljøkomiteen foreslår at Stortinget pålegger alle utenriksstasjoner å utvinne olje eller naturgass på ambassadens eiendom i alle land. Dette er ikke først og fremst for at vi skal sikre Norges interesser internasjonalt, men for å avhjelpe landets energisituasjon.
  • Kulturkomiteen foreslår at Stortinget skal pålegge Finansdepartementet å gjennomføre eventyrstund og sang for barn 1 time hver dag. Dette er ikke for å styrke valutapolitikken, men for å skape bedre kulturopplevelser for barn.

Jeg håper politikerne i de ulike komiteene ikke snakker med politikere fra andre komiteer, eller med folk innen fagområdet, før de fremmer sine forslag. Men Kjersti Toppe har tydeligvis snakket med minst en lærer eller skoleleder i Drammen. Det er flott at de får til å gjennomføre fysisk aktivitet der, men det er dessverre ikke første gang vi hører en politiker som har hørt om et godt lokalt tiltak og som vil gjøre dette til obligatorisk tiltak for hele landet eller kommunen. Jeg har selv opplevd at et kommunestyre vedta at alle matematikklærere skulle bruke en undervisningsmetode politikerne hadde lest om i en lokalavis på vestlandet.

Det var en god matematikkmetodikk, bevares, og det er fint om elever får beveget seg i løpet av både skoledagen og i fritiden. Det trenger de. På vår skole hender det at elever blir kjørt til skolen av foreldre, og svært mange av elevene deltar aktivt i idrett. Da virker det litt underlig at det er skolen som får oppgaven med å holde ungdom i bevegelse for å sikre dem god helse. For forslaget fra Senterpartiet dreier seg om helse og ikke om læring. Det er kanskje jeg som har misforstått når jeg trodde at skolenes oppgave var å skape læring og utvikling hos elevene.

 

Trenger vi virkelig karakterer på ungdomsskolen i våre dager?

Verden endrer seg, men skolen er nokså uforanderlig. Vi må fra tid til annen våge å ta opp til vurdering det vi tror er selvsagt.

For noen uker siden ble jeg irettesatt av fungerende Kunnskapsminister. Pent, høflig og ordentlig selvfølgelig, men nokså tydelig. Det skjedde da jeg møtte ham til samtale om kroppsøvingsfaget på nasjonalt fargefjernsyn en tidlig morgen. Jeg foreslo at man kan kutte ut karakterer i kroppsøving på ungdomstrinnet. «Ja, man kan kutte ut alle karakterene på ungdomstrinnet,» sa jeg. Og det var da Kunnskapsministeren poengterte at vi har ulike roller han og jeg. Jeg er en rektor og skal sørge for at vedtak blir gjennomført og realisert mens hans jobb er å bestemme retning og innhold i opplæringen. Jeg håper kunnskapsministeren ønsker seg skoleledere som har et større engasjement enn at de skal stå på samlebåndet og gjennomføre de oppgavene de blir pålagt av politikerne. Jeg håper politikere faktisk er interessert i å høre på de som jobber i skolen. Men fungerende Kunnskapsminister svarte også på forslaget mitt. Han sa omtrent at «Karakterer er noe vi må ha.» Og jeg tror mange tenker slik: at karakterer er noe vi  ha i skolen.

Men vi bør av og til tenke over hva vi  ha og hva som bare er vane eller tradisjon, og det var etter denne samtalen jeg begynte å tenke mer omkring karakterer i ungdomsskolen. Og kanskje har det vært klart for deg lenge, kjære leser, men for meg ble det ganske tydelig at vi trenger ikke å ha karakterer i ungdomsskolen. Vi kan beholde dem hvis vi synes det er meningsfullt, men vi trenger dem ikke lenger.

Før 1994 trengte vi karakterer i ungdomsskolen. Den gangen var det bare noen elever som fikk plass på videregående skole, og da trengte vi et system som kunne skille de som skulle få plass fra de som ikke fikk plass på videregående skole, eller gymnaset, som det het før 1976. For det beste med karaktersystemet er at det er en forståelig og nokså enkel måte å skille de som presterer høyt fra de som ikke presterer like høyt. Tall er enkelt og vakkert, vet du: 5 er mer enn 3 – ingen tvil om det. Jeg hører argumenter for at vi fortsatt bør gjøre det tydelig for elevene i skolen om de presterer godt eller dårlig, men vi trenger ikke karakterene for å skille elevene når de skal begynne på videregående skole.

Årsaken er åpenbar: siden 1994 har alle norske elever rett til en plass på videregående skole. (Om dette er en fordel eller ikke, er en annen diskusjon). Det store utdanningsmålet for nasjonen Norge er at alle elever skal begynne på – og fullføre – videregående skole. (Om det er lurt og om vi lykkes med det er også en annen debatt. Men jeg vil minne om at det aldri har vært så mange unge som fullfører videregående skole som det er i dag. Før 1994 var det svært mange som aldri begynte på videregående skole.) Siden alle har rett til en plass på videregående skole, trenger vi ikke å skille mellom de som får plass og de som ikke får plass. Så i dag brukes avgangskarakterene fra ungdomsskolen bare til å avgjøre hvilken skole og hvilket studieprogram elevene får plass på, ikke om de får plass.

Mange peker på at det er større forskjeller på undervisningen innen den enkelte skole enn mellom skoler. I de 10 første årene av det som begynner å ligne et 13-årig felles skoleløp går elevene på sin nærmeste skole (eller i alle fall en skole i nærheten av de de bor). Kan de ikke fortsette med det også de 3 siste årene? De elven som søker seg inn på studiespesialiserende linje (tidligere allmennfag), skal bare fordeles på skoler og de kan tildeles plass ut fra andre kriterier enn karakterer siden dette tilbudet finnes omtrent over alt. Dette vil ikke ødelegge utdanningsmulighetene for skoleflinke elever. (Det kan være bedre for en elev å få en flink lærer på en videregående skole med middels rykte enn å få en middels lærer på en videregående skole med veldig godt rykte, vet du). Jeg har hørt politikere i Oslo si at dersom man hadde geografisk inntak til vidergående skole, ville skoler som Stovner og Ulsrud fylles opp med de elevene som presterer svakest på skolen. Er det i motsetning til dagens system som fører til nøyaktig det samme?Vi trenger ikke karaterer for å skille elever som skal begynne på studiespesialiserende linjer.

Dersom inntak til videregående skole ikke hadde skjedd på grunnlag av karakterer fra ungdomsskolen, ville vi også unngått to andre underlige skjevheter som vi har i dag. Den ene er forestillingen om at de gode skolene er de som har det høyeste karaktersnittet for elevene når de avslutter videregående skole og den andre er ordningen med at 5% av elevene på alle videregående skoler, også skoler med høyt presterende elever, er blant de aller svakeste elevene. Visste du ikke det? 5% av plassene på videregående skole blir ikke fylt opp ved første opptak. Grunnen er at de elevene som har for svake karakterer til å komme inn på noen videregående skole, blir fordelt på alle videregående skoler. De har jo rett til en plass, må vite. Dermed får man videregående skoler som har et karaktersnitt ved inntak omkring 5, men der 5% av elevene har karaktersnitt langt under 3. Hvor sannsynlig er det at disse elevene fullfører videregående skole? Om om de gjør det: hvor store ressurser har denne videregående skolen brukt for å få dem igjennom 3 år sammen med klassekamerater som er «superflinke» og «supermotiverte»?

For studieprogram det er knapphet på, trenger vi fortsatt noe som kan skille søkerne fra hverandre, men slike systemer har vi allerede. Det kalles opptaksprøve, intervjuer o.a. Søkere til musikklinjer må gjennom prøvespill for å vise hva de kan. Kan man ikke gjøre det samme også med kunstfaglige linjer (la eleven bygge opp en portfolio i løpet av ungdomsskolen) og idrettslinjer? Kan man gjennomføre intervjuer til noen studieprogram og lage opptakssystemer der elevene får plass basert på hvor flinke og/eller motiverte de er for nettopp det som er studieprogrammets innhold? I dag kan den minst dedikerte og dårligste utøveren få plass på musikklinja dersom han har supre karakterer i de teoretiske fagene fra ungdomsskolen mens den usedvanlig motiverte og nokså flinke utøveren kan risikere å ikke få plass på musikklinja fordi hun presterer middels i teorifagene. Er det lurt å ha det slik? Er det urettferdig at en som har trent på noe i mange år, faktisk får plass på et studieprogram som omfatter det hun har trent på?

Men hovedpoenget mitt er at vi ikke lenger trenger å gi elevene standpunkt- og eksamenskarakterer når de forlater ungdomsskolen. Og da trenger vi ikke å gi dem karakterer underveis på ungdomsskolen heller. Vi kan, men vi ikke. Og når vi erkjenner dette, kan vi åpent drøfte om det er lurt å ha karakterer. Den forskningen jeg kjenner til om vurdering er nokså tydelig: Vurderingssystemene man bruker må ikke åpne for at elevene lett kan sammenligne seg med hverandre (Dylan Wiliam), de må hjelpe elevene til å se sin egen fremgang, de må bestå av faglig feedback (John Hattie). Karakterer virker motiverende på de elevene som presterer høyt, altså de som minst trenger ytre motivasjon, mens de virker demotiverende på omlag 1/4 av alle elever, altså de som presterer svakest og som er de som trenger hjelp til å bygge opp sin egen motivasjon og sin egen forventning om å lykkes (Ruth Butler). (Hvis du, kjære leser, baserer dine argumenter om skole på forskningen til John Hattie, og det er ikke det dummeste du gjør, så skal du merke deg at karaktersystemer ikke en gang er på hans liste over hva som gir god læring mens det som er helt på toppen av hans «rankingliste» – og som i følge Hattie har en effekt nesten dobbelt så kraftig som neste faktor – er elevenes forventning om å lykkes.)

For noen argumenterer for at karakterer er motiverende, og det er nok riktig – for noen og en viss tid. Lønnsøkning er også motiverende – en stund, men hvis jobben din er skrekkelig, hjelper det ikke så mye med litt lønnsøkning. Og vil du lese mer om belønningssystemer i arbeidsliv og utdanning, er Bård Kuvaas og Anders Dysvik gode personer å begynne med. Og husk at av de 13 årene med fellesskole i dette landet, får elevene ikke karakterer i over halvparten av tiden. Fra 1. til 7. klasse får elevene ikke karakterer, og de som påstår at elevene ikke lærer noe hvis de ikke får karakterer, bør komme og møte de elevene som begynner hos oss i 8. klasse. De har lært uhorvelig mye! Når elever begynner på ungdomsskolen, har de imidlertid en forventning om å få karakterer. Og så lenge de har denne forventningen, virker karakterene motiverende på mange. Men 1. – 7. klasse viser at det er fullt mulig å få elever til å lære noe uten karakterer som «ris bak speilet».

Jeg har også hørt noen peke på at særlig gutter trigges av konkurranse. Det er sikkert riktig, men det er fullt mulig å lage konkurranse om faglig utvikling uten at staten trenger å pålegge skolene å gi tallkarakterer hvert halvår. Jeg har også hørt folk argumentere med at elevene må bli vant til å forstå og forholde seg til karakterer – for når de forlater videregående skole trenger de å ha med seg en rekke med tall eller bokstaver som de kan bruke til å konkurrere om et begrenset antall plasser i høyere utdanning. Spørsmålet blir om dette er argumenter som er tungtveiende nok til at vi bør holde fast på et system som både virker demotiverende for mange elever og som forstyrrer læringen deres.

Og hvis du tror min begrunnelse for å fjerne karakterene fra ungdomsskolen er å gjøre skolen slappere eller snillere, så tar du feil. Jeg ønsker å fjerne karakterene for at elevene skal lære mer enn de gjør i dag – med karakterer. Bl.a. Lisbeth Brevik ved Universitetet i Oslo har avdekket at elever ikke går på skolen for å lære: de går der for å få gode karakterer. Belønningssystemet gjør at selve jobben og utbyttet blir uvesentlig.

Som sagt bør vi av og til tenke over hva vi  ha og hva som bare er vane eller tradisjon. Vi trenger ikke karakterer i norsk ungdomsskole og hvis de ødelegger for ekte (og dyp) læring, er det kanskje på tide å skrote dem.

Er det nå det passer med diktet Skeiserenn av Olav H. Hauge frå samlinga Dropar i Austavind fra 1966?

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

 

God helg!

Skal utdanning tjene næringsliv eller demokrati?

Forrige uke deltok jeg på Skolelederdagen på Universitetet i Oslo. Jeg fikk høre mange spennende forelesninger, bl.a. hovedforelesningen av den amerikanske forskeren Tina Trujillo fra Universitetet i Berkley, California. Hun presenterte oss for en skrekkvisjon av et skolesystem.

Trujillo har forsket på programmet Teach for America (TFA) og andre «efficency-minded policies», altså skolepolitikk som fokuserer på effektivitet, gjerne i økonomisk forstand. Og det finnes mange slike i USA. Hun fremstod absolutt ikke som en tilhenger av disse skoleprogrammene og tenkemåten som ligger bak dem. For det var særlig premissene og tenkemåten som ligger til grunn for disse programmene hun hadde utforsket.

Trujillo begynte med å påpeke at mange politikere i USA krever at utdanningen i USA må endres dramatisk – fordi de hevder at skolen er mislykket. Hun henviste til nåværende utdanningsminister Betsy deVos. DeVos har mange ganger uttrykt at gode skoler drives etter markedsprinsipper. Men USA har prøvd markedslogikk i utdanningen i 3 tiår. Mye tyder på at det ikke fungerer. Tvert imot risikerer de å ødelegge fagligheten i skolene.

Lærer i programmet Teach For America (TFA) trenger ikke å gjennomgå full lærerutdanning. De har en fagutdanning i et akademisk fag og får 5 ukers trening til læreryrket før de går ut i klasserommet. De fleste av disse slutter som lærere etter noen år og beveger seg oppover i karrierehierarkiet. Mange av dem blir ledere for private skoler eller charter-skoler, eller de starter sin egen skole. De omfavner markedskreftene, sentrale tester, lønn koblet til elevenes resultater osv., og Trujillo mente dette er typisk for idealene bak Teach for Amerika: ønsket om en heltelignende leder. Hun kalte det New Public Management i utdanningssektoren.

Siden dette var en forelesning på et universitet kunne det ikke overraske noen at forskeren fra USA  presenterte forskningen sin. Og hun presenterte noen funn.

Funn nr. 1 var TFAs forklaring på bakgrunnen for ulikhet i utdanningssektoren:

De aller fleste (over 80%) av personene de hadde intervjuet, mente at ulikhetene i utdanning (som er store i USA) skyldes dårlig ledelse, fagforeninger som bare er opptatt av sine medlemmers rettigheter, lærere uten ambisjoner osv. Færre enn 15% av de spurte mente at det skyldtes sosioøkonomiske årsaker som utdannings- og inntektsnivå hos foreldrene på ulike skoler. TFA oppfatter altså at likhet blir skapt av sterk ledelse.

For ledere i TFA er målet med utdanning å trene elevene i å konkurrere, særlig å lykkes i økonomisk konkurranse, ikke å bli gode demokratiske borgere. Dette var for forskeren det mest alvorlige ved programmer som TFA.

Funn nr. 2: I TFA er det en sterk oppfatning av at ulikheter kan motvirkes gjennom sterk ledelse og streng accountability. De har stor tro på bonuser og lønn knyttet til elevenes resultater.

Funn nr. 3: karriereveier personer i TFA fulgte: De deltok i det forskeren kalte «power networks». De fleste jobbet som ledere i markedsdrevne utdannings-settinger. De jobbet som lærere i bare noen få år (2-3 år) og hadde tette bånd til business

Teach for America (TFA) ligner på det norske programmet «Teach first». I dette norske programmet engasjeres ingeniører til å arbeide som lærere i skolen samtidig som de tar PPU (pedagogisk utdanning). Ideen bak dette er at man dermed får «de skarpeste realfagshodene» ut i skolen. En av mine kolleger fortalte meg at også i dette programmet slutter de fleste etter noen få år. De fleste går til en ingeniørjobb i privat sektor. Dersom det er tilfelle ,fremstår dette programmet som «å pisse i buksa for å holde varmen». Hvis skoler stadig må trene opp nye «teach first»-lærere går trolig svært mye av «vinninga opp i spinninga», Gi meg heller gode og engasjerte mennesker (med god utdanning) som virkelig ønsker å bli, og forbli, lærere.

Norge er heldigvis ikke USA, heller ikke i utdanningssektoren. Og om USA kan man si, fritt etter professor emeritus Ole Moen: «Du kan finne hva som helst i USA, men det motsatte finnes også der.» Men Trujillo gjorde det tydelig at utdanning ikke bare skal tjene «bisniss» og markedskrefter. Den skal også sikre og videreformidle demokratiske verdier og praksis.

Mitt svar på spørsmålet i overskriften er «begge deler». Men dersom utviklingen vi ser i USA etter jvert kommer til Norge, må vi være mest passelige med at utdanningen hos oss fortsatt skaper demokratiske verdier og praksis og har betydning for enkeltindividene og ikke bare fremtidig næringsliv.

Er elevenes nye arbeidsmiljølov umulig å oppfylle?

Det viktigste skoleledere gjør er å sikre at alle elever har det bra på skolen. Men jeg tror den nye loven er umulig å oppfylle.

Forrige uke deltok jeg på Regelverksamling i regi av Fylkesmannen. Synes du ikke det høres særlig sexy ut? Denne samlingen ga meg kanskje ikke like mye adrenalin og «kick» som en god konsert, men innholdet i samlingen er langt viktigere enn festivaler og konserter. Fylkesmannen hadde i alle fall utkommandert alle rektorer i grunnskolen og Videregående skole til en 3 timers gjennomgang av elevenes nye «arbeidsmiljølov».

Fra 1. august er det nemlig endringer i Opplæringslovens §9A, den delen av opplæringsloven som skal sikre at alle elever har et trygt og godt skolemiljø. Noen av endringene som er gjort i Opplæringslovens §9A er gode, og det samme kan man selvsagt si om intensjonen i loven. (At §9A nå skrives med stor og ikke liten «a» er av de mindre viktige endringene, men det er faktisk en endring det også).

Jeg vet at dette er det viktigste skolefolk kan jobbe for, men jeg tror dessverre at også denne loven kolliderer med andre lover og rettsprinsipper, og det på en måte som gjør det nesten umulig for skoler å oppfylle lovens krav. For lovens krav er helt tydelige og svært krevende: alle elever skal ha et trygt og godt skolemiljø. Det skal ikke bare være trygt, men også godt – ikke bare for noen elever, men for alle elever.

Lærere og skoleledere har altid jobbet for å oppnå dette. Tidligere skulle skoler fatte enkeltvedtak i enkeltsaker om skolemiljøet (altså de som hørte hjemme under §9a – med liten «a»). Da kunne også skoler fatte vedtak for elever som plaget andre. Det kan ikke skolen lenger gjøre.

Det er ikke alltid åpenbart hvem som er «slem» og hvem som er «plaget» når elever ikke har det bra på skolen. Noen ganger er elever delvis selv skyld i det de opplever og noen ganger skjer det gjensidig plaging. Dette skal ikke lenger skolen ta hensyn til, heller ikke de gangene de er åpenbart hvem som plager hvem. For noen ganger er dette åpenbart. Noen ganger er det en bøllete elev som plager en annen elev. Noen ganger er det mange elever som plager en eller flere andre elever.

På regelverksamlingen var det mange rektorer, særlig i barneskolen, som fortalte om særskilte tiltak de hadde gjort som var rettet mot eleven(e) som plager andre: elever har fått påbud om å oppholde seg på bestemte områder på skolen, de har blitt fulgt av en lærer hele skoletiden, de har hatt meldeplikt, er blitt isolert i noen timer osv. Dette kan ikke lenger skolene gjøre. Skoler kan ikke lenger fatte vedtak om begrensende tiltak for enkeltelever, uansett hvor mye de plager andre. Alle elever har nemlig rett til et godt skolemiljø der de er en del av fellesskapet. Kommuneadvokaten i Bærum Kommune skriver dette om å skjerme elevene:

Utgangspunktet er opplæringsloven § 8-2, som gir elever en rett til å følge opplæringen i en klasse/gruppe som ivaretar deres behov for sosial tilhørighet. Dersom en elev skal tas ut av den ordinære undervisningen, krever det en særskilt begrunnelse, for eksempel i vedtak om spesialundervisning eller vedtak om bortvisning. Det innebærer at skolens mulighet til å skjerme en elev 100 % er ytterst begrenset.

Kommuneadvokaten henviser til  rundskriv 2010-3 fra Utdanningsdirektoratet og skriver videre:

Vilkår som følger av Utdanningsdirektoratets rundskriv og må være oppfylt for at det skal tas i bruk en alternativ opplæringsarena for en elev er blant annet:
– Vedtaket bygger på en sakkyndig vurdering som anbefaler ene-undervisning
– Foresatte har samtykket i opplæringstilbudet
– Hensynet til eleven, og ikke hensynet til skolen eller kommunen, er avgjørende for bruk av en alternativ opplæringsarena. Tiltaket er til barnets beste, jf. barnekonvensjonen art. 3 nr. 1
– Opplæringstilbudet er vedtatt i et vedtak om spesialundervisning som tilfredsstiller kravene i opplæringsloven kap. 5 og Utdanningsdirektoratets veileder om spesialundervisning, samt
fastsetter at eleven skal ha opplæring på en alternativ opplæringsarena.
– Opplæringen er innenfor rammene i Læreplanverket for Kunnskapsløftet og innebærer at eleven får samme timetall som andre elever, jf. opplæringsloven § 5-1 annet ledd

Tiltaket skal være til barnets beste: Hvilket barns beste? Hva når ulike barns beste er motstridende hensyn?

Kommuneadvokaten avslutter sin redegjørelse slik:

Som alternativ til skjerming kan det i noen situasjoner være aktuelt å flytte en elev til annen skole, selv om også dette er vanskelig å få til hvis ikke eleven og de foresatte er enige i tiltaket.

Det holder ikke at en elev er en notorisk bølle som plager andre elever. Hvis ikke foreldrene til en elev som plager andre er enige i skolens tiltak, kan ikke skolen skjerme en elev fra andre elever. Og hvis du ikke har jobbet i skolen, kan jeg fortelle deg at det slett ikke er alltid skole og foreldre har samme oppfatning av situasjonen. Det er ikke alltid at ulike foreldre heller har samme oppfatning av hvem som plager hvem. Jeg har opplevd foreldre som bare ser de gode sidene ved sitt eget barn selv om alle andre ser flere sider ved barnet. Når man også skal legge vesentlig vekt på hvert barns egen opplevelse, kan dette fort bli svært komplisert.

Skolenes mulighet for å gripe inn med tiltak er altså svært begrenset. Selvsagt jobber vi for å skape godt miljø blant elevene og vi følger med og følger opp det vi får høre. Vi snakker med elever og foresatte og lager tiltaksplaner slik vi er pålagt. Men skoleledere og lærere kan ikke trylle.

Statsrådens utsagn om at det er elever som mobber andre som må bytte skole dersom det er nødvendig, fremstår som nokså overfladisk og nesten naivt når skoler ikke kan gjøre omfattende tiltak for å hindre en elev i å plage en annen elev. Det blir tilnærmet umulig å sikre at alle elever har et godt skolemiljø så lenge elevene er de som ødelegger for hverandre og de samme elevene ikke kan flyttes eller skjermes.

Arbeidet for å nå intensjonene ved Opplæringslovens §9A er tilsynelatende umulig – men vi gir oss ikke!

God helg!