Stikkordarkiv: skolemiljø

Livsmestring eller nakenbilder?

Denne uka legger Regjeringen frem sin Stortingsmelding om utdanning, kalt fag – fordypning – forståelse. Et av forslagene fra Ludvigsenutvalget som Regjeringen har tatt inn i Stortingsmedingen, er at alle elever skal arbeide med det tverrfaglige temaet livsmestring.

Jeg har bare lest hovedpunktene i Stortingsmeldingen som ble presentert denne uka, og det er ikke særlig overraskende at Kunnskapsministeren ser ut til å legge større vekt på fag enn på fagovergripende kompetanser og et bredt kompetansebegrep. Men ideen om å trene elever i livsmestring er altså videreført, og det skal statsråden ha skryt for. Og dermed vil sikkert diskusjonen begynne om hva som ligger i begrepet livsmestring og om skolen skal beskjeftige seg med dette.

På vår skole har vi har de siste årene merket oss en tendens hos elevene som kanskje dreier seg om livsmestring – i alle fall i vid forstand:  nakenbilder og digital kompetanse. Dagens ungdom er svært kroppsfiksert og dette gir seg noen underlige og svært uheldige utslag, i alle fall virker det underlig og uheldig for en mann på min alder. Det virker på meg som om det eneste sjekketrikset dagens unge kjenner til er å sender nakenbilder av seg selv til andre personer, og det er tydelig at de er en generasjon som i stor grad identifiserer seg ut fra kropp og utseende. At det har blitt slik skal ikke forundre noen når man tenker på hvor mye reklame, modellbilder og materielt fokus de blir utsatt for hver dag.

Den samme generasjonen som  ikke kan dusje nakne sammen med elever av samme kjønn, sender frivillig nakenbilder av seg selv til andre elever: bilder av pupper og tisser, helfigur eller bare utsnitt. Vi har flere ganger de siste årene brukt tid på å snakke med elever og «nøste opp» i situasjoner der elever som har mottatt slike bilder, og selvsagt har lovet å ikke spre dem videre, allikevel har sendt bildene til andre eller lagt dem ut på nettet. Vi snakker her om både gutter og jenter, og i de sakene vi har fått kjennskap til, har opprinnelsespersonen sendt fra seg bilder frivillig. Det er ikke snakk om «paparazzi-bilder» der noen tar bilder av elevene i dusjen eller i andre situasjoner. Noen gutter på skolen vår opprettet en lukket gruppe på Facebook der de la ut intime bilder av jenter som de hadde fått – selvsagt mot løfte om at de ikke skulle dele bildene med noen. I et annet tilfelle hadde bilde av tissen til en av guttene vandret mellom nesten alle elevene på trinnet hans.

Nå synes du kanskje det er drøyt å trekke frem dette som et eksempel på livsmestring. Når skolefolk og politikere sier og skriver at barn og unge må trenes i å mestre livene sine, så tenker de sannsynligvis på den økende andelen av stress og lettere psykiske lidelser hos ungdom. Ungdom klager over et stort press og at det er vanskelig å være ung i dag. Ved vår skole har vi i flere år arbeidet med temaet psykisk helse, og vi tror det er noe av det Ludvigsenutvalget og nå Regjeringen har i tankene. Vi skal fortsette med det.

Men kanskje livsmestring også dreier seg om det vi kan kalle voksenopplæring, altså «å lære å bli voksen». Elevene må lære om hvordan de tar opp lån og hvordan de skal disponere pengene sine, de må lære hvordan de skifter dekk på bilen og reparerer kranen på kjøkkenet, de må lære om resepter og skatt, om å søke jobb og om boligkjøp og mye, mye mer som voksne driver med. Og det kan også se ut som om de må lære at det ikke er et særlig smart sjekketriks å sende nakenbilde av seg selv til en du er interessert i. Kanskje temaet livsmestring i bunn og grunn handler om å utvikle andre verdier hos elevene enn penger, kropp og materielle verdier?

Nå tror jeg ikke jeg skal foreslå at elevene i skoletiden bør lære flere (og bedre) sjekketriks enn å sende nakenbilde av seg selv, men i en tid hvor de fleste bruker mer tid på skjermen foran seg enn på menneskene rundt seg, kan det kanskje være på sin plass å lære å omgås andre mennesker uten bruk av digitale hjelpemidler. Og da kommer kanskje sjekketriksene som en naturlig følge. Vi sier at dagens elever er de som skal skape fremtidens verdier. Det er riktig, men de samme elevene er også de som skal skape fremtidens mennesker – og de skal klare å hjelpe sine egne barn til å bli gode mennesker. Og da er det nødvendig med mindre kroppsfokus og et samfunn basert på andre verdier enn materielle. Det er også nødvendig for ungdom å vokse opp i et samfunn med en langt videre oppfatning av hva som er normalt og akseptabelt enn det våre elever opplever. Det vil trolig være det som gjør at dagens unge klarer å håndtere sine egne liv.

God helg!

Reklamer

Hvor er foreldrene i arbeidet mot mobbing?

Det viktigste skoleledere gjør er å sikre at alle elever har det bra på skolen. Kunnskapsdepartementet har i det siste intensivert sitt arbeid for å stanse mobbing i skolen, og det er skrevet mye om mobbing i aviser den siste tiden. Men hvorfor er det ingen som snakker om foreldrene i denne sammenheng?

27. februar skriver Aftenposten om hvordan Kunnskapsministeren vil stoppe mobbingen i skolen. Torbjørn Røe Isaksen presenterer tiltak regjeringen ønsker å iverksette, særlig på grunnlag av Djupedalsutvalgets innstilling. Etter å ha lest denne artikkelen spør jeg meg selv nok en gang: hva med foreldrene?

Jeg vet at det kan oppfattes som ansvarsfraskrivelse fra min side når jeg peker på andre enn skoleledere i mobbedebatten. Jeg mener ikke å fraskrive meg det ansvaret jeg har som rektor. Jeg jobber for å sikre et godt læringsmiljø for alle elever på skolen jeg leder, og jeg vet at jeg ikke lykkes med dette så godt som jeg skulle ønske. Det finnes elever på skolen jeg leder som ikke har det bra på skolen, slik det er på alle skoler i dette landet. Men vi som arbeider på skoler er helt avhengige av foreldrene i dette arbeidet.

Alle som uttaler seg om mobbing, peker på hva skolene skal gjøre. Stortingsrepresentant Bene Thorsen fra Fremskrittspartiet ønsker å sparke rektorer som ikke klarer å stanse mobbing. Kunnskapsministeren ønsker å gi foreldre og elever bedre muligheter til å klage hvis de mener skolen ikke oppfyller sin handlingsplikt og foreslår å gi bøter til skoler som ikke følger opp mobbing.

Det er mulig noe av dette er gode tiltak, men i alt jeg har lest og hørt om mobbing i den offentlige debatten, er det nesten ingen som sier tydelig at foreldrene har ansvar for hvordan barna deres oppfører seg. Vi hører fortellinger om jenta som har invitert alle jentene i klassen til bursdagselskap og som opplever at ingen av jentene kommer. Er dette skolens ansvar? Vet foreldrene at barna deres oppfører seg slik? I så fall: aksepterer foreldrene stilltiende at slikt skjer? Er foreldre glade når de ser at egne barn er populære og har mange venner uten å åpne øynene for at det samme barnet kanskje er en som plager andre eller holder andre utenfor fellesskapet? Synes foreldre det er helt i orden at ens egne barn holder andre utenfor så lenge de selv har det bra?

Det kan være at det er like vanskelig for foreldre som for lærere å oppdage den trakasseringen, utestengingen og plagingen som skjer mellom barn og unge. Men jeg savner at noen bringer foreldrene «på banen». Hvis foreldre sier at de ikke vet hva barna deres gjør mot andre barn, så må vi kanskje forvente at de skaffer seg rede på det. Mye av den mobbingen som skjer i våre dager, skjer både på og utenfor skolen, bl.a. på sosiale medier. Hvem er det som har kjøpt smarttelefoner og datamaskiner til barna og som aksepterer at de etablerer kontoer på sosiale medier i alt for ung alder? Det er ikke lærere og rektorer som gjør det. Men hvem er det som får ansvaret for å lære de samme barna folkeskikk i cyberspace og digital dannelse? Og hvem får skylda hvis barna ikke har utviklet bevissthet om sosiale medier de tilsynelatende ikke forstår rekkevidden av?

Jeg vet at det ikke er enkelt for foreldre å følge opp egne barns oppførsel. Jeg har selv erfart at det er pinlig å kontakte andre foreldre for å hjelpe eget barn å rydde opp i ubekvemheter barnet har forårsaket. Særlig var det pinlig på ungdomsskolen fordi disse foreldrene var noen jeg  ikke kjente siden barna våre hadde gått på ulike barneskoler. Det er ubehagelig å sette grenser for egne barn, men det er mulig og nødvendig. Lektor Inger-Lise Køltzow sier noe om dette. Og jeg er så heldig at mange av foreldrene på skolen der jeg arbeider, samarbeider godt med skolen. Dette gjelder selvsagt særlig foreldre til elever som blir plaget eller til elever som i liten grad er involvert i trakassering, men jeg opplever også at foreldre til elever som plager andre, ønsker å bidra konstruktivt. Mange foreldre har sagt omtrent dette: «Skolen kan ikke klare å løse dette alene. Vi foreldre må engasjere oss.»

Jeg tror ikke Statsråden når målet sitt om å redusere mobbing i norsk skole uten at han og andre ledere langt kraftigere trekker inn foreldre i dette arbeidet. Jeg tror tiltakene Departementet foreslår, underbygger oppfatningen om at det er offentlige instanser som skal løse problemene våre når vi som borgere først og fremst gis bedre klagemuligheter. Jeg forstår at det er lettere for politikere å innføre regler og forpliktelser for offentlige instanser enn for private foreldre. Og det er sikkert også vanskelig for Kunnskapsministeren å trekke inn Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i arbeidet mot mobbing, men jeg tror det ville gitt langt større tyngde til dette arbeidet.

Skoler og foreldre er bare to parter i arbeidet mot mobbing, men jeg tror vi må se enda videre enn dette også. Hva med kommersielle interesser som driver markedsføring mot barn og unge? Hva med de som utvikler digitale plattformer o.l. som gir barn og unge en plattform som er svært godt egnet til mobbing?

Det er viktig at skolene gjør alt de kan i arbeidet mot mobbing og det er viktig at Departementet gir skolene både virkemidler og tydelige forventninger, men jeg tror det er enda viktigere at alle foreldre ser seg selv som den viktigste agenten i arbeidet mot mobbing.

Fortsatt god helg!

 

Se også dette blogginnlegget.

Gjesteblogg: Alle har rett på skoleball

Denne uka har riksmediene med NRK i spissen klart å gjøre en stor sak av et avlyst skoleball på en ungdomsskole i min hjemkommune. Hvilke hensyn har en rektor tatt når han beslutter å avlyse skoleball og hvilke reaksjoner får han? Dagens gjesteblogger er Ronny Hoset, rektoren som har avlyst fremtidige skoleball på Østerås ungdomsskole i Bærum.

En sak som denne har absolutt prinsipielle og generelle perspektiver. Jeg tror imidlertid at det for mediene har vært avgjørende at dette skjedde i Bærum. Ville en tilsvarende avlysning i Sørum eller på Sunndalsøra fått den samme oppmerksomheten? Men hvis du, kjære leser, lurer på hva som får en rektor til å stanse en mangeårig tradisjon, håper jeg du vil lese videre. Jeg håper også Ronny Hosets tekst kan gi deg et inntrykk av hvordan rektorer oppfatter sitt ansvar og refleksjoner de gjør seg bl.a. om skolemiljøet på skolen de leder. Som tidligere presenterer jeg gjestebloggerens tekst slik jeg har mottatt den, og denne gangen er det rektor Ronny Hoset som skal få lov til å gi oss et sammenhengende resonnement uten å bli avbrutt av ivrige reportere eller hissige motdebattanter:


Alle har rett på skoleball

Overskriften er et av mange utsagn fra leder av Elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen som offentlig har «slaktet» undertegnedes avgjørelse om å avvikle skoleballet ved Østerås skole. Han mener at rektor har abdisert og sier videre at avviklingen av skoleballet er en enkel løsning på et lite problem som enkelt kunne vært løst gjennom dialog. Dette har vært tung og vanskelig beslutning på bakgrunn av et sammensatt problem. Vi har brukt de siste årene på utallige dialoger med de involverte for å løse utfordringene som skoleballet har medført. Å påstå at rektor har abdisert ved denne beslutningen finner jeg mildt sagt urimelig. Jeg mener at jeg ved dette vedtaket har gjort det motsatte. Det er mitt ansvar at alle elevene på Østerås har et godt psykososialt miljø og hvis dette ikke er tilfelle, så er det min plikt og faktisk gjøre noe med dette.

Et av skolens mange mandat er at vi skal utjevne sosiale forskjeller. Dette synes jeg norsk skole er gode på ved at alle elever skal bli gitt like muligheter til å lære, sosialiseres og inkluderes i fellesskapet, uansett hvilken bakgrunn eller ressurser eleven og foreldrene har. Skoleballene har utviklet seg til å bli en arena hvor dette prinsippet utfordres. Har vi vært flinke nok til å stille de gode kritiske spørsmålene til prosessen rundt skoleballene? Eller er dette blitt et arrangement på skolenes årshjul som arrangeres med samme form og innhold, tradisjonen tro. Har skoleballene utviklet seg til en konkurranse om å være den vakreste, ha den fineste kjolen og få mest oppmerksomhet? I konkurranser så vet vi at ikke alle kan være vinnere og skal vi da akseptere at noen føler seg som tapere. Det sier seg selv at vi ikke kan akseptere dette, gitt det samfunnsmandatet vi har.

Vi må dessverre erkjenne at vi ikke har klart å motvirke at verdier som forbruk, selvhevdelse og det perfekte har blitt gjort gjeldende blant mange av elevene. Dette er ikke elevenes feil, da de er et produkt av den tiden og det samfunnet de lever i. Disse verdiene er allment akseptert og påvirker naturligvis elevenes tanker og holdninger. Elevene, og da spesielt jentene, er naturlig nok interessert i å fremstå på en best mulig måte fordi dette beskrives som den viktigste kvelden i deres liv og alt må være perfekt.

Hva er dette presset jeg mener mange elever blir utsatt for? Hvem er invitert til alle de ulike facebook-gruppene og hvem blir utelatt? Hvem får være med på aktiviteter som ballkjoleprøving, sminkevorspiel og limousinturer i etterkant av ballet til Operataket for felles fotografering. Alt dette vil naturlig nok kunne påvirke skolens psykososiale miljø negativt. Som rektor anser jeg det da som min sanne plikt å sette en stopper for dette. Skolene har vel nok utfordringer knyttet til Opplæringslovens paragraf 9a, om en ikke skal stå ansvarlig for et arrangement som utfordrer denne paragrafen i enda større grad.

Et annet viktig spørsmål en bør stille, er om skoleballet har en negativ påvirkning på skolearbeidet og læringen til elevene. Min påstand er at dette er tilfellet for mange av elevene. Som rektor kan jeg selvfølgelig ikke akseptere dette. Jeg har registrert at kolleger har uttalt at dette arrangementet inneholder mye læring og dannelse. Synes vi denne kompetansen og dannelsen er så viktig for elevenes fremtidige liv at vi skal gå på akkord med normer og verdier vi vanligvis holder høyt.

Denne saken har fått veldig mye oppmerksomhet i media og jeg har fått veldig mange henvendelser fra fjern og nær med støtteerklæringer. Hvorfor har denne saken skapt så mye engasjement blant folk? Det kan kanskje være at man har pekt på en samfunnsutvikling og noen mekanismer som alle har kjent på i ulike sammenhenger, at noen sier i fra og gjør noe når man ser at ting utvikler seg negativt. Jeg tror det er på tide at vi som ansvarlige voksne, stopper opp og vurderer hvilke verdier vi overfører til våre ungdommer.


Andre enn meg har kommentert at leder for Elevorganisasjonen i denne saken åpenbart har tatt for mye tran når han sier at det er en rettighet for elever å oppleve skoleball og at skoler ikke kan stanse ball fordi det er en del av vår kultur. Det er imidlertid interessant at av de mange reaksjonene Hoset har fått, har langt de fleste vært positive og har støttet hans beslutning.

God helg!

 

Lærer Bjørndals metode – alternativ versjon

Mobbing er igjen løftet frem i den offentlige debatten, og mange har igjen trukket frem fortellingen om lærer Bjørndal. Fortellingen er kjent for mange og er et godt eksempel på hvordan lærere kan arbeide mot mobbing i klassen. Men hva ville skjedd om lærer Bjørndal gjennomførte sin metode i dag?

Du kjenner sikkert fortellingen om lærer Bjørndal. Trine Eilertsen, som i dag er politisk kommentator i Aftenposten har skrevet om hvordan hennes fantastiske lærer på ungdomsskolen fikk stanset mobbing av en elev i hennes klasse. Eilertsen har helt rett når hun skriver at denne fortellingen, som skildrer en lærers flotte innsats for omlag 30 år siden, dessverre fortsatt er svært aktuell. Jeg har de siste årene opplevd at også foreldre refererer til lærer Bjørndals metode, noen omtaler det til og med som en planlagt og systematisk metode. Noen har sagt at hvis bare lærere i dag gjorde som lærer Bjørndal, ville  elever slippe å bli mobbet. Og mange deler denne flotte fortellingen på sosiale medier.

Men hva hadde skjedd dersom en lærer i dag hadde gjort som lærer Bjørndal? Jeg har tatt meg den frihet å skrive et tillegg til Eilertsens fortelling der handlingen er lagt til 2016. Hvis du ikke har lest fortellingen, kan du lese den her før du fortsetter. Handlingen nedenfor utspiller seg etter at Bjørndal har hatt en alvorsprat med 4 av de mest populære og innflytelsesrike elevene i klassen, som ikke selv har deltatt i mobbingen:


Læreren fortsetter:

– Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

Neste morgen får rektor en telefon fra en opprørt mor. Hun lurer på om rektor vet hva lærer Bjørndal har gjort. «Han har pålagt min sønn og noen flere elever å sørge for at mobbingen av en jentene i klasse 9b stopper,» sier moren fortvilet før hun fortsetter: «Det kan da ikke være riktig at det er elevene som skal stanse mobbere er det?» Rektor har ikke hørt noe om verken mobbingen i klasse 9b eller hva læreren har gjort, så han kan ikke si noe annet enn at han skal undersøke saken og legge til et litt usikkert «Joda, det er vi voksne som har ansvar for at elevene har et godt læringsmiljø.»

Senere samme dag får rektor nok en telefon. Denne gangen er det en rasende far som nesten kommer gjennom telefonrøret. Han forteller om den samme hendelsen der hans datter ble tatt ut av timen uten at hun på noen måte hadde gjort noe galt. Han finner dette i seg selv helt uakseptabelt, men det er mer: Faren kan opplyse rektor om §9a i Opplæringsloven der det uttrykkelig står at det er skolens ansvar å sikre et godt psykososialt miljø og at det er rektors plikt å følge opp dette. Farens opphissede talestrøm fortsetter: «Jeg mener at lærer Bjørndal bør miste jobben sin når han viser en så grunnleggende dårlig dømmekraft. Tenk å legge ansvaret for klassemiljøet over på elevene!» Før rektor rekker å svare har faren truet med å klage inn skolen til både Departementet og Fylkesmannen.

Etter samtalen blir rektor sittende tankefull og nokså rystet. Men heldigvis har rektor fått opplæring i både juss og saksbehandling og han har kjennskap til Opplæringsloven, selv om den sinte faren åpenbart ikke tror det. Så rektor vet at han som rektor har ansvaret for at alle elever opplever et godt læringsmiljø. Han hørte på et kurs en gang at det finnes en Høyesterettsdom som gjør dette tydelig. Han vet også at han skal ha et system på skolen sin som sikrer at alle ansatte melder fra til skolens ledelse dersom de har mistanke om mobbing, trakassering eller at elever på annen måte blir plaget. Han har gitt lærerne beskjed om dette, men systemet er tydeligvis ikke godt nok siden han aldri har hørt lærer Bjørndal si noe om mobbing i klasse 9b. Og hva det nå er lærer Bjørndal har gjort nå, har han i alle fall ikke drøftet dette med avdelingslederen sin eller med rektor. Og så lærer Bjørndal, da – en av de beste lærerne på skolen.

Rektor gleder seg ikke til å høre fra Fylkesmannen eller andre tilsynsmyndigheter eller fra Skolesjefen. Hva skal han gjøre nå? Han kunne kanskje ta kontakt med FAU-leder. Han er et fornuftig menneske som sikkert vil forstå at på skolen må alle stå sammen for å motvirke plaging og mobbing. Og så må han selvsagt snakke med lærer Bjørndal.


Skolen og skolens rolle i samfunnet er endret siden lærer Bjørndal gjorde det han gjorde. Og samfunnets og enkeltpersoners engasjement i skolen er enda mer forandret. Vi har bl.a. utviklet et samfunn der individuelle rettigheter ofte vektlegges sterkere enn individuelle eller kollektive plikter. Hendelsene og personene i fortellingen ovenfor er oppdiktede, men jeg opplever mange foreldre som er mest opptatt av sitt barn og hvordan det skal få størst mulig utbytte av skolegangen og som ikke ser at skole er et fellesskapsprosjekt.

Vi har også, og kanskje som en parallell til rettighetssamfunnet, utviklet en holdning der vi legger ansvar over på offentlige instanser og reduserer det personlige og private ansvaret tilsvarende. Statsminister Erna Solberg påpeker dette når hun uttaler det selvfølgelige i at foreldre er ansvarlige (eller medansvarlige) for om deres barn trakasserer andre barn.

Vi opplever også i dag at mobbing og trakassering i skolen arter seg langt mer subtilt og skjult enn på lærer Bjørndals tid. Min erfaring er at elever i dag sjelden blir ledd ut i klasserommet eller fysisk plaget ved at noen for eksempel ødelegger innholdet i skolesekken deres, selv om det dessverre også skjer fortsatt. I dag holdes ofte elever utenfor gjennom blikk eller fravær av blikk, ved at de ikke får godmorgen-klem av klassens «dronning», ved at de ikke blir invitert i bursdagsselskaper osv. Hvordan forventer vi at Arne, klassens desiderte ener i Eilertsens fortelling, skal reagere i dag når mobbingen og utestengningen skjer utenfor klasserommet og i stor grad på sosiale medier? Eller hva skal lærer Bjørndal gjøre når de som stenger andre ute og skaper usikkerhet og frykt, er de elevene som er mest populære i klassen?

Men jeg heier på lærer Bjørndal og på alle Bjørndalene som jobber i norske skoler. Jeg håper de involverer hele skolen, inkludert ledelsen, i de utfordringene de har i klassen. Jeg håper Bjørndalenes skoleledere reagerer raskt når de blir oppmerksomme på elever som kanskje blir plaget og at de er flinke til å fatte enkeltvedtak og sette i gang tiltak. Men jeg håper også at bevilgende myndigheter, både på statlig og kommunalt nivå, forstår at dette tar tid og at det stjeler tid fra andre oppgaver rektor skal løse.

Jeg håper også at våre lovgivere forstår at endrede lover og mulighet til å flytte mobberen til en annen skole har begrenset effekt eller vil være vanskelig å gjennomføre, bl.a. fordi det forutsetter at mobbing utføres av en eller noen få elever som kan identifiseres utvetydig. Hvem av elevene som mobber Else i klasse 9b i Eilertsens fortelling bør bytte skole? Og hva slags reaksjoner vil rektor få hvis han vil gjennomføre det?

Jeg håper også at alle skoler klarer å involvere både elever og foreldre i arbeidet mot trakassering, utestenging og mobbing. På en av naboskolene våre har foreldre dannet nettverket «Foreldre mot mobbing» og de engasjerer seg aktivt i skolens anti-mobbearbeid. Hos oss har elevrådet i mange år hatt en fast oppgave som de kaller «mobbeansvarlig». Det høres ut som en underlig tittel, jeg vet det, men det er altså noen av elevrådsrepresentantene som har et særskilt fokus på læringsmiljøet på skolen, altså egentlig «antimobbeansvarlig». Noen ganger har de vært rundt i klassene og snakket om klassemiljøet, og vi har opplevd elever som forteller lærere eller skoleledelse om andre elever som de tror ikke har det så fint på skolen. Elever kan bidra til at alle blir inkludert og de har stor påvirkning på hverandre på godt og vondt. Det er vel det lærer Bjørndals metode forteller oss.