Stikkordarkiv: skolemiljø

Gjesteblogg: Alle har rett på skoleball

Denne uka har riksmediene med NRK i spissen klart å gjøre en stor sak av et avlyst skoleball på en ungdomsskole i min hjemkommune. Hvilke hensyn har en rektor tatt når han beslutter å avlyse skoleball og hvilke reaksjoner får han? Dagens gjesteblogger er Ronny Hoset, rektoren som har avlyst fremtidige skoleball på Østerås ungdomsskole i Bærum.

En sak som denne har absolutt prinsipielle og generelle perspektiver. Jeg tror imidlertid at det for mediene har vært avgjørende at dette skjedde i Bærum. Ville en tilsvarende avlysning i Sørum eller på Sunndalsøra fått den samme oppmerksomheten? Men hvis du, kjære leser, lurer på hva som får en rektor til å stanse en mangeårig tradisjon, håper jeg du vil lese videre. Jeg håper også Ronny Hosets tekst kan gi deg et inntrykk av hvordan rektorer oppfatter sitt ansvar og refleksjoner de gjør seg bl.a. om skolemiljøet på skolen de leder. Som tidligere presenterer jeg gjestebloggerens tekst slik jeg har mottatt den, og denne gangen er det rektor Ronny Hoset som skal få lov til å gi oss et sammenhengende resonnement uten å bli avbrutt av ivrige reportere eller hissige motdebattanter:


Alle har rett på skoleball

Overskriften er et av mange utsagn fra leder av Elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen som offentlig har «slaktet» undertegnedes avgjørelse om å avvikle skoleballet ved Østerås skole. Han mener at rektor har abdisert og sier videre at avviklingen av skoleballet er en enkel løsning på et lite problem som enkelt kunne vært løst gjennom dialog. Dette har vært tung og vanskelig beslutning på bakgrunn av et sammensatt problem. Vi har brukt de siste årene på utallige dialoger med de involverte for å løse utfordringene som skoleballet har medført. Å påstå at rektor har abdisert ved denne beslutningen finner jeg mildt sagt urimelig. Jeg mener at jeg ved dette vedtaket har gjort det motsatte. Det er mitt ansvar at alle elevene på Østerås har et godt psykososialt miljø og hvis dette ikke er tilfelle, så er det min plikt og faktisk gjøre noe med dette.

Et av skolens mange mandat er at vi skal utjevne sosiale forskjeller. Dette synes jeg norsk skole er gode på ved at alle elever skal bli gitt like muligheter til å lære, sosialiseres og inkluderes i fellesskapet, uansett hvilken bakgrunn eller ressurser eleven og foreldrene har. Skoleballene har utviklet seg til å bli en arena hvor dette prinsippet utfordres. Har vi vært flinke nok til å stille de gode kritiske spørsmålene til prosessen rundt skoleballene? Eller er dette blitt et arrangement på skolenes årshjul som arrangeres med samme form og innhold, tradisjonen tro. Har skoleballene utviklet seg til en konkurranse om å være den vakreste, ha den fineste kjolen og få mest oppmerksomhet? I konkurranser så vet vi at ikke alle kan være vinnere og skal vi da akseptere at noen føler seg som tapere. Det sier seg selv at vi ikke kan akseptere dette, gitt det samfunnsmandatet vi har.

Vi må dessverre erkjenne at vi ikke har klart å motvirke at verdier som forbruk, selvhevdelse og det perfekte har blitt gjort gjeldende blant mange av elevene. Dette er ikke elevenes feil, da de er et produkt av den tiden og det samfunnet de lever i. Disse verdiene er allment akseptert og påvirker naturligvis elevenes tanker og holdninger. Elevene, og da spesielt jentene, er naturlig nok interessert i å fremstå på en best mulig måte fordi dette beskrives som den viktigste kvelden i deres liv og alt må være perfekt.

Hva er dette presset jeg mener mange elever blir utsatt for? Hvem er invitert til alle de ulike facebook-gruppene og hvem blir utelatt? Hvem får være med på aktiviteter som ballkjoleprøving, sminkevorspiel og limousinturer i etterkant av ballet til Operataket for felles fotografering. Alt dette vil naturlig nok kunne påvirke skolens psykososiale miljø negativt. Som rektor anser jeg det da som min sanne plikt å sette en stopper for dette. Skolene har vel nok utfordringer knyttet til Opplæringslovens paragraf 9a, om en ikke skal stå ansvarlig for et arrangement som utfordrer denne paragrafen i enda større grad.

Et annet viktig spørsmål en bør stille, er om skoleballet har en negativ påvirkning på skolearbeidet og læringen til elevene. Min påstand er at dette er tilfellet for mange av elevene. Som rektor kan jeg selvfølgelig ikke akseptere dette. Jeg har registrert at kolleger har uttalt at dette arrangementet inneholder mye læring og dannelse. Synes vi denne kompetansen og dannelsen er så viktig for elevenes fremtidige liv at vi skal gå på akkord med normer og verdier vi vanligvis holder høyt.

Denne saken har fått veldig mye oppmerksomhet i media og jeg har fått veldig mange henvendelser fra fjern og nær med støtteerklæringer. Hvorfor har denne saken skapt så mye engasjement blant folk? Det kan kanskje være at man har pekt på en samfunnsutvikling og noen mekanismer som alle har kjent på i ulike sammenhenger, at noen sier i fra og gjør noe når man ser at ting utvikler seg negativt. Jeg tror det er på tide at vi som ansvarlige voksne, stopper opp og vurderer hvilke verdier vi overfører til våre ungdommer.


Andre enn meg har kommentert at leder for Elevorganisasjonen i denne saken åpenbart har tatt for mye tran når han sier at det er en rettighet for elever å oppleve skoleball og at skoler ikke kan stanse ball fordi det er en del av vår kultur. Det er imidlertid interessant at av de mange reaksjonene Hoset har fått, har langt de fleste vært positive og har støttet hans beslutning.

God helg!

 

Lærer Bjørndals metode – alternativ versjon

Mobbing er igjen løftet frem i den offentlige debatten, og mange har igjen trukket frem fortellingen om lærer Bjørndal. Fortellingen er kjent for mange og er et godt eksempel på hvordan lærere kan arbeide mot mobbing i klassen. Men hva ville skjedd om lærer Bjørndal gjennomførte sin metode i dag?

Du kjenner sikkert fortellingen om lærer Bjørndal. Trine Eilertsen, som i dag er politisk kommentator i Aftenposten har skrevet om hvordan hennes fantastiske lærer på ungdomsskolen fikk stanset mobbing av en elev i hennes klasse. Eilertsen har helt rett når hun skriver at denne fortellingen, som skildrer en lærers flotte innsats for omlag 30 år siden, dessverre fortsatt er svært aktuell. Jeg har de siste årene opplevd at også foreldre refererer til lærer Bjørndals metode, noen omtaler det til og med som en planlagt og systematisk metode. Noen har sagt at hvis bare lærere i dag gjorde som lærer Bjørndal, ville  elever slippe å bli mobbet. Og mange deler denne flotte fortellingen på sosiale medier.

Men hva hadde skjedd dersom en lærer i dag hadde gjort som lærer Bjørndal? Jeg har tatt meg den frihet å skrive et tillegg til Eilertsens fortelling der handlingen er lagt til 2016. Hvis du ikke har lest fortellingen, kan du lese den her før du fortsetter. Handlingen nedenfor utspiller seg etter at Bjørndal har hatt en alvorsprat med 4 av de mest populære og innflytelsesrike elevene i klassen, som ikke selv har deltatt i mobbingen:


Læreren fortsetter:

– Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

Neste morgen får rektor en telefon fra en opprørt mor. Hun lurer på om rektor vet hva lærer Bjørndal har gjort. «Han har pålagt min sønn og noen flere elever å sørge for at mobbingen av en jentene i klasse 9b stopper,» sier moren fortvilet før hun fortsetter: «Det kan da ikke være riktig at det er elevene som skal stanse mobbere er det?» Rektor har ikke hørt noe om verken mobbingen i klasse 9b eller hva læreren har gjort, så han kan ikke si noe annet enn at han skal undersøke saken og legge til et litt usikkert «Joda, det er vi voksne som har ansvar for at elevene har et godt læringsmiljø.»

Senere samme dag får rektor nok en telefon. Denne gangen er det en rasende far som nesten kommer gjennom telefonrøret. Han forteller om den samme hendelsen der hans datter ble tatt ut av timen uten at hun på noen måte hadde gjort noe galt. Han finner dette i seg selv helt uakseptabelt, men det er mer: Faren kan opplyse rektor om §9a i Opplæringsloven der det uttrykkelig står at det er skolens ansvar å sikre et godt psykososialt miljø og at det er rektors plikt å følge opp dette. Farens opphissede talestrøm fortsetter: «Jeg mener at lærer Bjørndal bør miste jobben sin når han viser en så grunnleggende dårlig dømmekraft. Tenk å legge ansvaret for klassemiljøet over på elevene!» Før rektor rekker å svare har faren truet med å klage inn skolen til både Departementet og Fylkesmannen.

Etter samtalen blir rektor sittende tankefull og nokså rystet. Men heldigvis har rektor fått opplæring i både juss og saksbehandling og han har kjennskap til Opplæringsloven, selv om den sinte faren åpenbart ikke tror det. Så rektor vet at han som rektor har ansvaret for at alle elever opplever et godt læringsmiljø. Han hørte på et kurs en gang at det finnes en Høyesterettsdom som gjør dette tydelig. Han vet også at han skal ha et system på skolen sin som sikrer at alle ansatte melder fra til skolens ledelse dersom de har mistanke om mobbing, trakassering eller at elever på annen måte blir plaget. Han har gitt lærerne beskjed om dette, men systemet er tydeligvis ikke godt nok siden han aldri har hørt lærer Bjørndal si noe om mobbing i klasse 9b. Og hva det nå er lærer Bjørndal har gjort nå, har han i alle fall ikke drøftet dette med avdelingslederen sin eller med rektor. Og så lærer Bjørndal, da – en av de beste lærerne på skolen.

Rektor gleder seg ikke til å høre fra Fylkesmannen eller andre tilsynsmyndigheter eller fra Skolesjefen. Hva skal han gjøre nå? Han kunne kanskje ta kontakt med FAU-leder. Han er et fornuftig menneske som sikkert vil forstå at på skolen må alle stå sammen for å motvirke plaging og mobbing. Og så må han selvsagt snakke med lærer Bjørndal.


Skolen og skolens rolle i samfunnet er endret siden lærer Bjørndal gjorde det han gjorde. Og samfunnets og enkeltpersoners engasjement i skolen er enda mer forandret. Vi har bl.a. utviklet et samfunn der individuelle rettigheter ofte vektlegges sterkere enn individuelle eller kollektive plikter. Hendelsene og personene i fortellingen ovenfor er oppdiktede, men jeg opplever mange foreldre som er mest opptatt av sitt barn og hvordan det skal få størst mulig utbytte av skolegangen og som ikke ser at skole er et fellesskapsprosjekt.

Vi har også, og kanskje som en parallell til rettighetssamfunnet, utviklet en holdning der vi legger ansvar over på offentlige instanser og reduserer det personlige og private ansvaret tilsvarende. Statsminister Erna Solberg påpeker dette når hun uttaler det selvfølgelige i at foreldre er ansvarlige (eller medansvarlige) for om deres barn trakasserer andre barn.

Vi opplever også i dag at mobbing og trakassering i skolen arter seg langt mer subtilt og skjult enn på lærer Bjørndals tid. Min erfaring er at elever i dag sjelden blir ledd ut i klasserommet eller fysisk plaget ved at noen for eksempel ødelegger innholdet i skolesekken deres, selv om det dessverre også skjer fortsatt. I dag holdes ofte elever utenfor gjennom blikk eller fravær av blikk, ved at de ikke får godmorgen-klem av klassens «dronning», ved at de ikke blir invitert i bursdagsselskaper osv. Hvordan forventer vi at Arne, klassens desiderte ener i Eilertsens fortelling, skal reagere i dag når mobbingen og utestengningen skjer utenfor klasserommet og i stor grad på sosiale medier? Eller hva skal lærer Bjørndal gjøre når de som stenger andre ute og skaper usikkerhet og frykt, er de elevene som er mest populære i klassen?

Men jeg heier på lærer Bjørndal og på alle Bjørndalene som jobber i norske skoler. Jeg håper de involverer hele skolen, inkludert ledelsen, i de utfordringene de har i klassen. Jeg håper Bjørndalenes skoleledere reagerer raskt når de blir oppmerksomme på elever som kanskje blir plaget og at de er flinke til å fatte enkeltvedtak og sette i gang tiltak. Men jeg håper også at bevilgende myndigheter, både på statlig og kommunalt nivå, forstår at dette tar tid og at det stjeler tid fra andre oppgaver rektor skal løse.

Jeg håper også at våre lovgivere forstår at endrede lover og mulighet til å flytte mobberen til en annen skole har begrenset effekt eller vil være vanskelig å gjennomføre, bl.a. fordi det forutsetter at mobbing utføres av en eller noen få elever som kan identifiseres utvetydig. Hvem av elevene som mobber Else i klasse 9b i Eilertsens fortelling bør bytte skole? Og hva slags reaksjoner vil rektor få hvis han vil gjennomføre det?

Jeg håper også at alle skoler klarer å involvere både elever og foreldre i arbeidet mot trakassering, utestenging og mobbing. På en av naboskolene våre har foreldre dannet nettverket «Foreldre mot mobbing» og de engasjerer seg aktivt i skolens anti-mobbearbeid. Hos oss har elevrådet i mange år hatt en fast oppgave som de kaller «mobbeansvarlig». Det høres ut som en underlig tittel, jeg vet det, men det er altså noen av elevrådsrepresentantene som har et særskilt fokus på læringsmiljøet på skolen, altså egentlig «antimobbeansvarlig». Noen ganger har de vært rundt i klassene og snakket om klassemiljøet, og vi har opplevd elever som forteller lærere eller skoleledelse om andre elever som de tror ikke har det så fint på skolen. Elever kan bidra til at alle blir inkludert og de har stor påvirkning på hverandre på godt og vondt. Det er vel det lærer Bjørndals metode forteller oss.