Stikkordarkiv: skole-hjem-samarbeid

Hvordan oppfattes skolen utenfra?

Fremstår norsk skole som utydelig og urimelig for de som ikke jobber der?

Av og til er det lurt å prøve å se sin egen organisasjon eller arbeidsplass utenfra. Hvordan blir vi oppfattet av de som ikke er innenfor? Jeg har nylig lest en norsk roman som har gitt meg et herlig skråblikk på skolen.

Kyrre Andreassen har skrevet romanen For øvrig er det min mening at Karthago bør ødelegges. Han ble innstilt til Brageprisen for denne romanen i 2016, og jeg kan varmt anbefale deg å lese denne romanen, kjære leser, både fordi den er morsom, nokså original og fordi den gir et skråblikk på mange sider ved vårt moderne velferdssamfunn – blant annet skolen.

Hovedpersonen i romanen, Krister Larsen, har arbeidet som elektriker i mange år. Etter lengre tids sykemelding som følge av prolaps, har han fått deltidsjobb på voksenopplæringssenteret i byen (som for øvrig er Drammen der forfatteren bor). Her møter han rektor Inga Sanden. Hun  har vært på seminar sammen med resten av skolens ledelse (på Bolkesjø) for å klekke ut kjerneverdiene voksenopplæringssenteret skal bygge sin virksomhet på. Når Inga Sanden skal presentere kjerneverdiene for personalet, viser det seg imidlertid at de kjerneverdiene som blir presentert, ikke er de samme det var enighet om på lederseminaret. Rektor Inga Sanden har tydeligvis justert utvalget av kjerneverdier. Hun har byttet ut toleranse med raushet og det skaper furore på personalrommet.

For selv om rektor Inga Sanden sier at hun ønsker konsensus i personalet, synes elektriker Krister Larsen, at hun trumfer igjennom sine synspunkter i skolen hun leder. Og elektrikeren synes nok det ville vært bedre om hun var åpen om at hun gjorde det og ikke prøvde å gi inntrykk av myk ledelse og vekt på konsensus.

Og når voksenopplæringen skal arrangere verdens dag for kulturelt mangfold, henger kjerneverdiene over scenen. Og igjen er de endret. Krister Larsen observerer og tenker: «over scenen hang kjerneverdiene, skrevet med tusj på tre plakater i papp, og det var ikke noe toleranse der, men både raushet og mangfold så klart, og respekt var bytta ut med kompetanse.»

Skildringen av dette kulturmøtet mellom privat og offentlig virksomhet er noe av det som løfter romanen. Krister Larsen har jobbet i private håndverkerfirmaer der det finnes tekniske løsninger på problemene og der alt gjøres for å tekkes kunden. Han opplever skolen både innenfra og som far og synes tydeligvis mye er omstendelig og utydelig i skolen. Han blir oppgitt over at skolen skal bruke tid på å utvikle en visjon, og tenker: «Tenk om vi, for eksempel da jeg jobba i Elektrisk husholdning, skulle dratt på kjerneverdiseminar. Så mye mer meningsfylt det hadde vært å trekke jordledere med noen kjerneverdier i kroppen… I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga.»

For Krister Larsen synes mange av lærerne fremstår som (dobbelt)moralske og utydelige. Han synes de er opptatt av å gjøre det som er riktig ut fra pedagogisk teori uten å tenke på hver konkret utfordring. Krister er vant til at utfordringer kan løses, spørsmålet i hans bransje er bare hva det koster. Jeg har alltid tenkt at det må være noe av det beste med å jobbe som elektriker: du vet at når jobben er gjort og opplegget virker, da er jobben ferdig. Når du som lærer jobber for å etablere et godt læringsmiljø i klassen eller for å hjelpe elever til å prestere godt på skolen, så vet du at neste dag dukker det opp nye utfordringer. Og du kan alltid gjøre mer for elevene. Lærerjobben er aldri ferdig.

Og jeg som jobber i dette skoleverket som for Krister Larsen virker tungrodd og langsomt, synes det er meningsfullt å utvikle både visjoner og verdier. Men vi kan ikke bruke all tid og energi på utviklingsarbeid. Vi må gjøre jobben også. Og det er noe av det Krister Larsen minner meg på. Visjonen som Inga Sanden og hennes medarbeidere har laget, ville heller ikke vunnet noen pris for årets beste slagord. Forfatter Kyrre Andreassen parodierer nok mange skolers såkalte visjon når han legger følgende visjon i Inga Sandens munn: «Med kunnskap strekker vi oss inn i fremtiden og gjør hverandre gode».

I boka dukker det opp flere skikkelser fra skoleverket. Krister Larsen har nemlig en sønn i 5. klasse og tidlig i romanen blir han og kona invitert til et møte på skolen. Det er kontaktlæreren som inviterer dem gjennom en hyggelig telefonsamtale til det som slett ikke er et hyggelig møte. Sønnen, Andreas, har nemlig slått en annen elev, og det er først når Krister og kona kommer til møtet på skolen og møter kontaktlærer og avdelingsleder og rektor og helsesøster at de blir oppmerksomme på hva dette dreier seg om. Og elektriker Krister Larsen spør seg selv hvorfor ikke kontaktlæreren kunne vært tydelig om dette da han innkalte dem til møtet. Er det viktigere for lærere å være hyggelige enn å være tydelige?

Hele romanen er bygget opp som Krister Larsens tankestrøm. Vi ser verden gjennom hans blikk, og Krister Larsen mener at alle på skolen har bestemt seg for at Andreas er den skyldige. I løpet av møtet, der alle unntatt rektor sitter med tykke ringpermer som de blar i, foreslår avdelingslederen at Andreas skal utredes. Og hva kan foreldrene si til det – en sykemeldt elektriker og en sykepleier som jobber skift – møte med alle skolens autoriteter? Etter møtet har elektriker Larsen dårlig samvittighet – ovenfor sønnen sin som han ikke forsvarte i møtet.

Romanen inneholder flere tenkevekkende og underholdende parodier på rektorer. Krister Larsen har ikke særlig høye tanker om rektoren på barneskoen heller. Det er avdelingslederen som viser handlekraft: «Det var avdelingslederen som sa det, for rektor, den øverste sjefen, rektor satt bare der og så ut som han skulle gå av med pensjon hvert øyeblikk. Sikkert borti søtti, brun ullblazer med enda brunere skinnlapper på albuene. Leverflekker i panna. Antakelig bare taua inn for å vise alvoret i saken.» Kan jeg som rektor fortsatt gå med min blå dressjakke (blazer) med brune skinnlapper på albuene etter dette?

Og når Krister Larsen etter møtet går tilbake inn i skolebygget for å hente vann til å tørke av bilen, overhører han samtalen mellom avdelingslederen og kontaktlæreren. Jeg håper ikke denne samtalen er representativ for norske skoler, men jeg frykter at forfatter Kyrre Andreassen treffer blink.

Og selv om jeg ikke deler elektriker Krister Larsens tanker om skolen, så har det vært både underholdende og tankevekkende å lese hvordan en mann av folket opplever skolen. Det er trolig en øvelse vi som jobber i skolen bør gjøre stadig.

Boka er herved anbefalt: ISBN 978-82-05-46726-2

God helg og happy reading!

 

Reklamer