Stikkordarkiv: musikk

Ledelse inspirert av Miles Davis eller Steely Dan?

Hva slags leder er du eller har du: Miles Davis eller Donald Fagen?

Det nærmer seg helg og påske og jeg håper også du, kjære leser, har en ærlig arbeidsuke bak deg slik at du med god samvittighet kan lytte til god musikk og sitte med beina høyt mens du lar tankene fly. Jeg vil anbefale deg å finne frem to artister som du kan lytte til mens du leser dette: Miles Davis og Steely Dan, for eksempel platene ”Kind of Blue” og ”The Royal Scam”. Selv lytter jeg gjerne til begge disse artistene. I mine unge år studerte jeg musikken til fusion-bandet Steely Dan, og jeg koser meg fortsatt med å spille musikken til Donald Fagen og Walter Becker sammen med bandet mitt.

Jeg har ingen planer om å skrive inngående om musikk på denne bloggen. Derimot deler jeg gjerne tanker om skole og ledelse, og da skriver med god samvittighet mer om Miles Davis og Steely Dan. Vi kan nemlig lære noe om ledelse av disse orkesterlederne – i tillegg til at vi kan glede oss over strålende musikk.

Miles og duoen Donald Fagen/Walter Becker representerer svært ulike tilnærminger til ledelse som på ulikt vis har produsert musikalske høydepunkter. Og enten du jobber som leder eller du har en leder (noe de aller fleste jo har), kan du kanskje bli litt klokere av å se på den ledelsen disse musikerne har utøvd. Dessuten er det mange som utøver ledelse uten at de er ansatt som ledere. Lærere, for eksempel, utøver god eller mindre god ledelse i hver time, og derfor håper jeg andre enn formelle ledere er opptatt av ledelse.

Men det var Miles og Fagen/Becker. Hva har de med ledelse å gjøre? De kan tjene som illustrasjoner og modeller for ulike former for ledelse, og ledelse kan betraktes fra mange vinkler. Her er noen slike betraktningsvinkler:

En betraktningsvinkel er forholdet mellom frihet og styring. Enhver leder gir medarbeiderne sine stor eller liten frihet. Ledelse er en balanse mellom frihet og styring og særlig her blir forskjellen på Miles Davis og duoen Fagen/Becker svært tydelig.

Miles var hele livet på jakt etter nye uttrykk. Han var opptatt av å utvikle seg selv som musiker og musikken han laget. Når han samlet musikere rundt seg for å spille, ønsket han ikke bare at de skulle prøve noe nytt. Nei, han forventet og krevde at de stadig utviklet og endret seg. Pianisten Herbie Hancock ble f. eks. tvunget av Miles til å spille elektrisk piano på 1960-tallet. Dette var da et nytt og lite brukt instrument og Hancock så seg selv som pianist i tradisjonell forstand. (Etter å ha jobbet i mange år med Miles ble også han en vesentlig stilskaper også på elektrisk piano). Gitaristen John Scofield fikk som ung musiker sjansen til å spille med Miles. Scofield har fortalt at Miles sjelden fortalte ham hva han skulle spille, men sa at Scofield selv fikk finne ut hva han skulle spille og når han skulle spille det. Dette krevde at alle musikerne i bandet måtte lytte intenst etter hva de andre gjorde. Hos Miles Davis var det ikke nok å gjøre sin del skikkelig. Det måtte også passe inn i det de andre gjorde.

Fagen/Becker har hatt en langt strammere styring enn Miles. Vokalisten og pianisten Michael McDonald, som har spilt med Doobie Brothers i tillegg til egen solokarriere, spilte med Steely Dan fra 1976-1979. I et intervju har McDonald fortalt at alt som ble spilt inn med Steely Dan var planlagt til minste detalj. Han forteller at det er to takter i løpet av alle låtene han har spilt inn med Steely Dan der han får lov til å gjøre noe som ikke var planlagt. Hvis du hører på låta ”Kid Charlemagne” fra plata ”The Royal Scam” hører du helt mot slutten (etter gitarsoloen) en kort vokalfrase som er svar på refrenget. Teksten er: ”Get along, get along Kid Charlemagne”. Midt inni denne frasen synger McDonald et vokalt svar der han synger ”Get along, now”. Er dette Michael McDonalds ”two bars of freedom”?

Et annet eksempel som viser at Fagen/Becker har vært ekstremt opptatt av alle detaljer er arbeidet med plata ”Gaucho” som ble utgitt i 1980. Steely Dan brukte to år på å lage denne plata og før de var fornøyd med lyden spilte de musikken gjennom alle slags avspillingsutstyr. De spilte musikken gjennom bilstereoanlegg, bærbare kassettspillere (hvis du ikke vet hva en kassettspiller er, kan du spørre moren din), dyre Hi-fi anlegg, gjennom hodetelefoner og selvsagt i studio. Lydmiksen skulle være så god at musikken hørtes riktig ut uansett hva den ble spilt gjennom.

Miles var ikke like perfeksjonistisk, men også hadde imidlertid tydelige rammer for musikken sin. Han spilte ikke fri-jazz og medarbeiderne hans hadde altså tydelige rammer for utprøvingen de drev med. Men som leder ga han sine musikere videre rammer enn duoen Fagen/Becker.

En annen betraktningsvinkel er ansettelser og medarbeiderutvikling. Noe annet vesentlig som ledere gjør er å ansette medarbeidere, forhåpentlig de rette medarbeiderne, og utvikle dem individuelt og som et lag. Også her er ikke Miles Davis og Steely Dan ulike.

Miles har ledet flere legendariske jazz-kvintetter og mange av musikerne som har spilt med ham har senere blitt store stilskapere selv. Jeg kan nevne John Coltrane, Bill Evans og Wayne Shorter, men det finnes mange flere. Sannsynligvis har Miles´ lederskap bidratt til at disse har utviklet en egen personlig stil som igjen andre har lært av. Det kan være særlig interessant å se på ”ansettelsespolitikken” til Miles. Han samler rundt seg et lag der musikerne utfyller hverandre. I hans andre legendariske kvintett (som spilte med ham fra 1964) har han med seg Pianisten Herbie Hancock og bassisten Ray Brown som utgjorde ”grunnfjellet” i kvartetten, omtrent som spesialistene i et team. Trommeslageren Tony Williams var utforskeren i teamet mens Wayne Shorter fremstod som ide-mannen og koordinatoren. Miles´ kvintett ble en enhet som administrerte og utviklet seg selv. Miles Davis drev distribuert ledelse før begrepet var funnet opp. Kanskje en leders fremste oppgave er å gjøre medarbeiderne så dyktige og selvgående at sjefen nesten blir overflødig.

Donald Fagen og Walter Becker var også opptatt av å engasjere de dyktigste medarbeiderne, altså musikerne. Men til forskjell fra Miles bygget de ikke opp et fast ensemble som utviklet seg sammen. Fagen og Becker engasjerte ulike musikere til ulike sanger på samme plate og de prøvde flere ulike musikere til samme låt før de bestemte seg. På plata Aja fra 1977 (kanskje deres beste etter min mening), er det 29 musikere som er kreditert på platecoveret (en av dem er for øvrig Wayne Shorter). Mange av disse spiller bare på en låt. Fagen og Becker representerer dermed en tidlig form for ”outsourcing” eller bestiller-utfører-modell, som mange benytter seg av i dag: Betal de beste for å gjøre jobben. Flere av låtene på Aja ble imidlertid delvis bygget opp rundt soloene som de innleide musikerne spilte og dermed kan man kanskje spørre om det er oppdragsgiveren (bestilleren) som styrer den som er innleid (utføreren) eller om det er omvendt. Kanskje er det slik både i privat og offentlig sektor også til tider.

Både Miles og Fagen/Becker knyttet til seg flinke medarbeidere, noe alle gode ledere må gjøre, men mens Miles utviklet sine medarbeidere kjøpte Fagen/Becker inn ferdige utviklede musikere. Når det gjelder personalutvikling holder jeg dermed Miles Davis langt høyere enn Donald Fagen og Walter Becker. Det er viktig for en leder å ansette gode medarbeidere, men det er trolig minst like viktig å utvikle de man ansetter til å bli enda bedre.

Et tredje forhold ved ledere og lederskap er strategisk tenkning. Ledere skal være strategiske og evne å se hva som kommer i fremtiden. Ideelt skal en bedrift eller virksomhet ligge i forkant av utviklingen på en slik måte at andre følger etter uten å overta hegemoniet. Både Miles og Steely Dan skapte og utviklet musikalske stilarter og slik sett viste de åpenbar strategisk teft. Men mens Steely Dan perfeksjonerte fusion-musikken skapte Miles Davis stadig nye musikalske stilarter og fremstår dermed som enda mer strategisk enn Fagen og Becker.

En kort oppsummering, forhåpentligvis til inspirasjon for ledere og «wannabe»-ledere:

Miles Davis’ metode: Det finnes et grunnriss som fundament for det man driver med, men skal det bli en helhet, må alle tilpasse seg de andre. En god virksomhet krever at man alltid er på leting etter noe nytt og prøver å videreutvikle det man driver med.

Steely Dans metode: Planlegg alt til hver minste detalj og få de beste til å gjøre jobben. Vær åpen for at medarbeiderne er flinkere enn sjefen.

Felles for begge metodene: Det er nødvendig med flinke medarbeidere for å skape magi.

Hvis du vil lese mer om Miles Davis’ lederskap, anbefaler jeg: http://spisolutions.com/wp-content/uploads/2010/06/Miles_Davis_Article.pdf

Og hvis du vil lese mer om ledelse og jazz, anbefaler jeg dette nyhetsbrevet fra danske Væksthus for ledelse: http://www.lederweb.dk/Strategi/Forandringsledelse/Artikel/112842/Hvordan-ville-din-organisation-lyde-hvis-den-var-et-stykke-musik

 

God helg og god påske!