Stikkordarkiv: metodefrihet

Begrenser «plattformiseringen» læreres muligheter og metodeansvar?

Forrige uke var jeg tilhører på en av UV-fakultetets jubileums-forelesninger. Denne dreide seg om digitalisering i skolen og hadde fått tittelen «Digitale spor og avsporinger: Kan vi lykkes med digital pedagogikk«. Det var interessant å høre korte forelesinger og sluttkommentaren fra fire professorer (og en lærer), men jeg synes det ble mest interessant når de fem hadde en avsluttende samtale, både seg imellom og med tilhørerne i salen.

Flere av professorene pekte på den tydelige «plattformiseringen» som skjer i norsk skole. (Det skjer i andre land også, men her dreier det seg om norsk skole). Du synes kanskje uttrykket «plattformisering» er litt kronglete og akademisk, men det betyr at den digitale virkeligheten som preger norske skoler, er dominert av ulike leverandørers plattformer.

En digital plattform kan være en programvareplattform som brukes i opplæringen. De tre største i Norge er Microsofts 365, Google Suite for Education og Apple med sitt app-univers. I Norge er det vanligvis skoleeier som velger plattform for «sine» skoler, og noen programvareplattformer kan være uavhengige av hvilken maskinvare kommunen eller fylkeskommunen har valgt.

Dermed finnes det både kommuner som bruker både maskinvare og programvare fra samme leverandør og det finnes blandingskommuner. Noen «Apple-kommuner» bruker både iPad og Apples app-univers som Pages, Keynote, Explain Everything og Book Creator. Men det finnes også «Apple-kommuner» som bruker Googles programvare. Da har elevene (og lærerne) hver sin iPad, men bruker Googles programvare som Meet, Forms osv. Det finnes rene «Google-kommuner» som både bruker Chrome-book og Googles programvare, det finnes rene «Microsoft-kommuner» som bruker PC og Teams, OneNote osv. og det finnes andre kombinasjoner. Men felles for alle disse kommunene og fylkeskommunene er at ansatte og elever ikke har tilgang til alle progranvareunivsersene samtidig.

Og hvis du tenker at det ikke betyr så mye hvilken plattform elever og lærere skal arbeide på, tror jeg du må tenke en gang til. Det betyr for eksempel noe om elever på ungdomstrinnet bruker iPad og skal kommunisere faglig via film og lydfiler eller om de bruker en maskin med et ordentlig tastatur som først og fremst gir rom for skriftlig faglig kommunikasjon. Denne uka ble dette temaet (nok en gang) belyst i NRK Ekko.

Photo by Charles Forerunner on Unsplash

Men dette er ikke de eneste plattformene som gjør seg gjeldende i Norge. Forlagene som lager læremidler, har også etablert plattformer, og de ønsker (forståelig nok) å få alle kundene sine inn på sine plattformer – og hindre at de samme kundene bruker konkurrentenes plattformer. Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm har alle laget sine egne plattformer der elevenes læring skal foregå.

Men dette er ikke nok. Kommuner og fylkeskommuner har også inngått avtaler med leverandører av skoleadministrative systemer som Visma, IST og Tieto. I årenes løp har noen slike plattformer har hatt funksjoner i grenselandet mellom pedagogisk programvare, planleggingsverktøy for lærere, registrering av karakterer og kommunikasjon med foreldre. Leverandørene av disse systemene lover gjerne en «sømløs» koordinering mellom skolens administrative systemer og rapportering av blant annet fravær og karakterer. Spør sluttbrukerne, altså lærerne, om de har klart å holde dette løftet.

Forskerne jeg hørte forrige uke, stilte altså spørsmål ved om denne plattformiseringen av skolen innskrenker lærernes muligheter og frihet. Noen snakker om læreres metodefrihet. Jeg har hørt Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, si at de heller vil snakke om metodeansvar enn metodefrihet. Poenget er at lærere ønsker å ha frihet til å velge pedagogiske metoder. De bør absolutt gjøre det i fellesskap, men poenget er at det ikke er andre grupper (blant annet politikere) som skal bestemme hvilke metoder lærere skal bruke. Med frihet følger ansvar, og lærere skal ikke velge ulike metoder basert på sin egen dagsform, men basert på sin (og fellesskapets) faglige kompetanse og vurdering. Men hvis vi mener at lærere skal kunne velge ulike pedagogiske metoder og tilnærminger avhengig av mange ulike forhold, bør de vel også få mulighet til nettopp det.

Og det er her plattformiseringen kommer inn. Innskrenker den læreres mulighet? På en måte gjør den åpenbart det. En lærer som jobber i en ren Microsoft-kommune, kan ikke la elevene bruke appen Explain Everything, og en lærer i en ren Apple-kommune kan ikke bruke OneNote i opplæringen. (Begge de to har noen gode muligheter). Noen funksjoner finnes innenfor alle de tre store plattformene, men slett ikke alle. Et eksempel er at da Norge stengte ned i mars 2020, oppdaget rene Apple-kommuner at plattformen deres ikke hadde noe godt og godkjent «verktøy» for direkte kommunikasjon ved hjelp av lyd og/eller bilde.

Og hvis du undersøker hvilken forståelse som ligger til grunn for de ulike «vurderingsmodulene» i de administrative systemene som er solgt til norske skoler, kan du bli nokså nedstemt. Skoler som ønsker å løfte frem formativ vurdering, som ønsker å hjelpe foreldre til å se at vurdering også skal hjelpe elevene til på bli flinkere, og at vurdering ikke bare er gjennomsnitt av de karakterene en elev har fått, kan risikere å møte en «vurderingsmodul» som bygger på en summativ forståelse av vurdering – og som forsterker foreldrenes forståelse av vurdering som gjennomsnitt av karakterer på prøver.

Skoler og kommuner trenger åpenbart noen plattformer, blant annet for administrasjon. Jeg tror samtidig at plattformiseringen begrenser læreres muligheter. Så kan du selvsagt lure på om det har særlig stor betydning at lærere ikke har tilgang til alle digitale muligheter fra alle leverandører samtidig. Det kommer an på hva slags pedagogisk ide og forståelse som ligger under og som preger de ulike plattformene og programmene. En av forskerne jeg hørte for en uke siden, sa at mange opplæringsprogrammer og -øvelser (både på forlagenes plattformer og ellers) var preget av en nokså behavioristisk forståelse av læring. En behavioristisk teori om læring bygger på en antakelse om at det læreren «putter inn» i eleven, er det eleven «lærer» og at det er mulig å måle om det som «kommer ut av eleven» er det samme som læreren «puttet inn», altså en forståelse av at det finnes et bestemt læringsinnhold og noen bestemte svar som elevene skal læres seg (eller huske) og som de skal vise at de husker, for eksempel gjennom flervalgsprøver (også kjent som multiple choice).

En av mine gode kolleger i FIKS har brukt uttrykket «the power of templates» og mener med det at skjemaer og maler påvirker tenkningen vår og styrer handlingene våre. Kanskje vi også skal snakke om «the power of platforms». For når de digitale plattformene preger læreres, elevers og foreldres forståelse og forventning til hva som skal skje på skolen, er det viktig at plattformene er i overensstemmelse med læreplanen (som er det egentlige styringsdokumentet i skolen). Hvis dette ikke er tilfelle, kan plattformiseringen bli et problem.

Forskerne jeg hørte forrige uke, snakket forøvrig lite om digitale avsporinger i sine innlegg. Det er kanskje et godt tegn.

God helg!

Reklame

Standardisering i skolen? Nei takk. Felles standarder? Ja,takk.

Hvor ligger den gode balansen mellom autonome og ansvarlige lærere og felles praksis på skoler? Kanskje har Andy Hargreaves et svar på dette også.

En kommentar fra en av mine lesere har fått meg til å tenke. (Noen vil kanskje si at det var på tide at jeg gjorde det). Jo Helge Ansnes Schei reagerer på at begrepene «den privatpraktiserende lærer» og «den autonome lærer» brukes som skjellsord. Du finner kommentaren hans her og min tekst som fikk ham til å reagere her. Kanskje er det mine formuleringer som har fått Schei til å reagere, kanskje er det professor Thomas Nordahl og hans likesinnede Schei reagerer på. Nordahl er blant dem som har hevdet at man må slutte å snakke om metodefrihet for lærere.

Jeg sier takk til Schei for hans innspill og reaksjoner. Ved nærmere ettertanke tror jeg at jeg vil skille mellom begrepene «den privatpraktiserende lærer» og «den autonome lærer». Det ene har for meg fortsatt en nokså udelt negativ klang.

Jeg ønsker ingen privatpraktiserende lærere på skolen jeg leder, og jeg ønsker heller ikke det som lærer for mine barn. Hvorfor ikke? Fordi en privatpraktiserende lærer, slik jeg oppfatter uttrykket, aktivt holder seg unna andre lærere. I mitt hode er en privatpraktiserende lærer en lærer som ikke deltar i faglige debatter på egen skole, en som i liten grad tar til seg nye metoder, ny forskning eller aktuelle strømninger innen pedagogikk og didaktikk, og en lærer som ofte gjentar sin egen praksis år etter år. (Man kan hevde at lærere som har 24 års praksis på samme skole og i samme fag, ikke har mer enn 3 års erfaring x  8 og ikke 24 års genuin erfaring. Kanskje har læreren med 5 års erfaring opparbeidet på ulike skoler og i ulike fag egentlig en bredere erfaring som lærer). Så i mitt skoleideal har den privatpraktiserende lærer, eller den ensomme rytter, fått lov til å ri inn i solnedgangen.

«Autonomi» brukt om lærere er etter min oppfatning et langt mer positivt begrep. At begrepet, som kommer fra gresk, betyr  «selvstyre» (etter de greske begrepene autos – «selv» – og nomos – «lov», «regel» eller «styre»), gjør det litt utfordrende å bruke om noen som skal jobbe i en sammenheng der det finnes felles regler og rutiner. Det motsatte av en autonom lærer kan være den lydige og litt fantasiløse funksjonæren, og dersom jeg må velge mellom en slik lærer eller en autonom og trygg lærer, er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ønske for mine barn. Men dersom læreren oppfatter seg selv som absolutt autonom, altså hevet over andres styring og bestemmelse, tror jeg nok at jeg ville ønsket en annen lærer for barna mine.

Siden lærere oftest er sjef og ofte eneste voksne i klasserommet, må hun selvsagt kunne styre både seg selv og elevene. Det finnes imidlertid grenser for læreres autonomi. Lærere jobber i et fellesskap (med både kolleger og elever) og de er ansatt (og lønnet) av det offentlige for å realisere noen uttalte mål, som riktignok er svært omfattende og mangfoldige. Sammenlignet med andre yrkesgrupper tror jeg lærere i norsk skole har enorm autonomi.

Jeg tror det er en styrke at skoler har en omforent praksis og at lærere utvikler hverandre gjennom profesjonelle dialoger, observasjoner og samtaler. Blir lærer Pettersen mindre autonom dersom han gjennomfører timene sine på samme måte som lærer Olsen bare fordi han har lært det av Olsen? Og dersom noe er bestemt på en skole, enten gjennom overveldende enighet blant lærerne eller av skoleledelsen, kan lærer Pettersen påberope seg retten til å gjøre det motsatte fordi han mener at han som lærer må være autonom?

Nok en gang tror jeg Andy Hargreaves og Michael Fullan kan lære oss noe. I boka Professional Capital skiller de mellom standarder og standardisering. Jeg har hørt Hargreaves fortelle at skoler som har etablerte standardiserte beskrivelser av hvordan ulike oppgaver skal utføres, ikke utvikler seg i positiv retning mens skoler som har tydelige standarder uten at de angir en standardisert måte å nå disse standardene, viser en positiv utvikling. En detaljert manual er en standardisering, enten det gjelder hvordan man gjennomfører matematikktimene eller hva man sier til elevene i begynnelsen av timen. Hargreaves hevder altså at skoler og kommuner bør være forsiktige med å formulere faste standarder for læreres praksis. Det er her lærerne kan utøve sin autonomi.

Men i følge Hargreaves må skoler formulere standarder for opplæringen. Å gi alle elever faglige utfordringer på sitt nivå er en standard. Å gi elever god fremoverrettet vurdering er en annen standard som kan realiseres på mange ulike måter. Utfordringen for skoler er altså å uttrykke tydelige standarder for skolen uten at de vipper over i for spesifiserte og detaljerte standardiseringer. Som ofte ellers: det gjelder å finne den rette balansen.

Og siden vi i disse dager begynner et nytt skoleår, vil også jeg presentere skolens standarder for både nye og gamle lærere når jeg ønsker dem velkommen tilbake til skolen. Jeg antar alle rektorer i hele landet vil gjøre det. På vår skole har vi prøvd å formulere standarder og ikke standardisering gjennom vår pedagogiske plattform. Du finner den her hvis du vil lese den. Og vil du jobbe på Ringstabekk skole, må du signere plattformen som et uttrykk for at du ønsker å jobbe i overensstemmelse med den. Om dette begrenser lærernes autonomi? Tja, jeg tror det gir god skole i alle fall.

God helg – og velkommen tilbake etter ferie