Stikkordarkiv: metodefrihet

Standardisering i skolen? Nei takk. Felles standarder? Ja,takk.

Hvor ligger den gode balansen mellom autonome og ansvarlige lærere og felles praksis på skoler? Kanskje har Andy Hargreaves et svar på dette også.

En kommentar fra en av mine lesere har fått meg til å tenke. (Noen vil kanskje si at det var på tide at jeg gjorde det). Jo Helge Ansnes Schei reagerer på at begrepene «den privatpraktiserende lærer» og «den autonome lærer» brukes som skjellsord. Du finner kommentaren hans her og min tekst som fikk ham til å reagere her. Kanskje er det mine formuleringer som har fått Schei til å reagere, kanskje er det professor Thomas Nordahl og hans likesinnede Schei reagerer på. Nordahl er blant dem som har hevdet at man må slutte å snakke om metodefrihet for lærere.

Jeg sier takk til Schei for hans innspill og reaksjoner. Ved nærmere ettertanke tror jeg at jeg vil skille mellom begrepene «den privatpraktiserende lærer» og «den autonome lærer». Det ene har for meg fortsatt en nokså udelt negativ klang.

Jeg ønsker ingen privatpraktiserende lærere på skolen jeg leder, og jeg ønsker heller ikke det som lærer for mine barn. Hvorfor ikke? Fordi en privatpraktiserende lærer, slik jeg oppfatter uttrykket, aktivt holder seg unna andre lærere. I mitt hode er en privatpraktiserende lærer en lærer som ikke deltar i faglige debatter på egen skole, en som i liten grad tar til seg nye metoder, ny forskning eller aktuelle strømninger innen pedagogikk og didaktikk, og en lærer som ofte gjentar sin egen praksis år etter år. (Man kan hevde at lærere som har 24 års praksis på samme skole og i samme fag, ikke har mer enn 3 års erfaring x  8 og ikke 24 års genuin erfaring. Kanskje har læreren med 5 års erfaring opparbeidet på ulike skoler og i ulike fag egentlig en bredere erfaring som lærer). Så i mitt skoleideal har den privatpraktiserende lærer, eller den ensomme rytter, fått lov til å ri inn i solnedgangen.

«Autonomi» brukt om lærere er etter min oppfatning et langt mer positivt begrep. At begrepet, som kommer fra gresk, betyr  «selvstyre» (etter de greske begrepene autos – «selv» – og nomos – «lov», «regel» eller «styre»), gjør det litt utfordrende å bruke om noen som skal jobbe i en sammenheng der det finnes felles regler og rutiner. Det motsatte av en autonom lærer kan være den lydige og litt fantasiløse funksjonæren, og dersom jeg må velge mellom en slik lærer eller en autonom og trygg lærer, er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ønske for mine barn. Men dersom læreren oppfatter seg selv som absolutt autonom, altså hevet over andres styring og bestemmelse, tror jeg nok at jeg ville ønsket en annen lærer for barna mine.

Siden lærere oftest er sjef og ofte eneste voksne i klasserommet, må hun selvsagt kunne styre både seg selv og elevene. Det finnes imidlertid grenser for læreres autonomi. Lærere jobber i et fellesskap (med både kolleger og elever) og de er ansatt (og lønnet) av det offentlige for å realisere noen uttalte mål, som riktignok er svært omfattende og mangfoldige. Sammenlignet med andre yrkesgrupper tror jeg lærere i norsk skole har enorm autonomi.

Jeg tror det er en styrke at skoler har en omforent praksis og at lærere utvikler hverandre gjennom profesjonelle dialoger, observasjoner og samtaler. Blir lærer Pettersen mindre autonom dersom han gjennomfører timene sine på samme måte som lærer Olsen bare fordi han har lært det av Olsen? Og dersom noe er bestemt på en skole, enten gjennom overveldende enighet blant lærerne eller av skoleledelsen, kan lærer Pettersen påberope seg retten til å gjøre det motsatte fordi han mener at han som lærer må være autonom?

Nok en gang tror jeg Andy Hargreaves og Michael Fullan kan lære oss noe. I boka Professional Capital skiller de mellom standarder og standardisering. Jeg har hørt Hargreaves fortelle at skoler som har etablerte standardiserte beskrivelser av hvordan ulike oppgaver skal utføres, ikke utvikler seg i positiv retning mens skoler som har tydelige standarder uten at de angir en standardisert måte å nå disse standardene, viser en positiv utvikling. En detaljert manual er en standardisering, enten det gjelder hvordan man gjennomfører matematikktimene eller hva man sier til elevene i begynnelsen av timen. Hargreaves hevder altså at skoler og kommuner bør være forsiktige med å formulere faste standarder for læreres praksis. Det er her lærerne kan utøve sin autonomi.

Men i følge Hargreaves må skoler formulere standarder for opplæringen. Å gi alle elever faglige utfordringer på sitt nivå er en standard. Å gi elever god fremoverrettet vurdering er en annen standard som kan realiseres på mange ulike måter. Utfordringen for skoler er altså å uttrykke tydelige standarder for skolen uten at de vipper over i for spesifiserte og detaljerte standardiseringer. Som ofte ellers: det gjelder å finne den rette balansen.

Og siden vi i disse dager begynner et nytt skoleår, vil også jeg presentere skolens standarder for både nye og gamle lærere når jeg ønsker dem velkommen tilbake til skolen. Jeg antar alle rektorer i hele landet vil gjøre det. På vår skole har vi prøvd å formulere standarder og ikke standardisering gjennom vår pedagogiske plattform. Du finner den her hvis du vil lese den. Og vil du jobbe på Ringstabekk skole, må du signere plattformen som et uttrykk for at du ønsker å jobbe i overensstemmelse med den. Om dette begrenser lærernes autonomi? Tja, jeg tror det gir god skole i alle fall.

God helg – og velkommen tilbake etter ferie

Reklamer