Skolefolk har adoptert språkbruk fra IT-bransjen. Det bør de slutte med.
Mange skolefolk jeg snakker med er opptatt av at elevene må være produsenter og ikke bare konsumenter. Det er særlig når vi snakker om digitalisering og digitale ressurser at dette motsetningsparet dukker opp.
Et skille mellom produsent og konsument
Hvis du lytter til folk som jobber for digitalisering i skolen, vil du sannsynligvis høre dem si noe sånt som «Vårt mål er at elevene ikke bare skal være konsumenter, men at de skal bli produsenter…» Så langt gir et utsagn som dette mening, men jeg har merket meg hva som ofte kommer i slutten av setning som dette (altså prikkene i det fiktive sitatet ovenfor).
For jeg har hørt flere si at elevene må bli produsenter av kunnskap og ikke bare konsumenter av kunnskap. Og da synes jeg det går litt over stokk og stein. For hva betyr det å være konsumenter eller produsenter av kunnskap? Kan man i det hele tatt snakke om at elever konsumerer kunnskap – eller ferdigheter og kompetanse.
Begrepene produsent og konsument hører hjemme i næringslivet
Det jeg reagerer på er (som ofte før) at folk i skolen ukritisk overtar en språkbruk som er brukt i andre sammenhenger – og som fungerer i andre sammenhenger. I dette tilfellet har skolefolk overtatt en retorikk fra næringslivet, særlig fra IT-bransjen. Og det synes jeg vi i skolen skal være forsiktige med.
Sett fra IT-bransjen, og særlig fra de som utvikler dataprogrammer (apper), kan det gi mening å skille mellom produsenter og konsumenter. Ja, dette skillet gir mening i mange bransjer: underholdningsbransjen, klesbransjen, matvarebransjen og andre.
I de aller fleste bransjer er det lett å skille mellom produsent og konsument. Markedsøkonomien er basert på nettopp at noen lager eller utfører noe mens andre betaler for dette. De som lager TV-programmer, filmer og serier, er produsentene, mens vi som ser på TV-programmer, filmer og serier, konsumerer det disse produsentene har laget. Bonden som dyrker gulrøtter, er produsent, mens vi som kjøper gulrøtter i butikken og senere spiser dem, er konsumenter.
Kilde: Pixabay.com
Men gir det mening å skille mellom produsenter og konsumenter når vi snakker om elever? Gir det mening å snakke om å produsere og konsumere kunnskaper, ferdigheter, holdninger og kompetanse?
Produserer elever kunnskap?
La oss snakke om kunnskap. Gir det mening å snakke om å produsere og konsumere kunnskap? Ja, jeg mener at kunnskap produseres. Historien har vist det. Eller kanskje vi heller skal si at kunnskap utvikles. Det utvikles kunnskap om os selv og verden omkring oss. Og noe av denne kunnskapen blir senere tilbakevist fordi det utvikles ny kunnskap. Og slik gå no dagan. Og når vi snakker om skole, bør vi spørre oss hvem som produserer kunnskap – og om elever faktisk produserer kunnskap.
Ut fra en konstruktivistisk forståelse av læring kan vi si at elever konstruerer sin egen forståelse. Det er ikke alltid nok at en lærer eller en lærebok forklarer eller forteller hva noe heter, hvordan det virker eller hvordan noe henger sammen. Elever (og alle mennesker) kombinerer de inntrykkene og den informasjonen vi får med det vi (tror vi) allerede vet. Og slik bygger vi forståelse – eller misforståelse. Vi konstruerer vår forståelse og oppfatning av verden. Men er dette å produsere kunnskap?
Vi kan kanskje si at elever produserer forståelse. Men hvis vi med kunnskap mener «en (nokså) sikker viten om forhold i verden som mennesker er enige om», så er det vel strengt tatt fagfolk som produserer kunnskap. Slike fagfolk er selvsagt forskere, men mange andre fagfolk utvikler også kunnskap. Lærere gjør det også – gjennom refleksjon over sin og andres praksis. Noen elever produserer også ny kunnskap, men det er svært sjelden at elever utvikler (eller finner) informasjon eller erkjennelse som ikke er kjent fra før.
Elever konsumerer ikke kunnskap, ferdigheter og holdninger
Jeg synes det gir enda mindre mening å snakke om at elever konsumerer kunnskap. I følge Det Norske Akademis ordbok betyr å konsumere å forbruke eller å fortære (sette til livs). Merk at å forbruke er noe annet enn å bruke. Når man konsumerer noe, blir det man konsumerer til slutt oppbrukt og borte. Hvis vi snakker om at elevene ikke skal være konsumenter av kunnskap, sier vi altså at elevene ikke skal forbruke eller fortære kunnskapen. Men det er umulig å «bruke opp» kunnskap.
Jeg er absolutt tilhenger av at elever skal være aktive deltakere i sine egne læringsprosesser. Og jeg støtter ideen om at elevene skal bruke det de lærer i ulike skolefag. (Så lenge dette skjer på en måte som øker elevenes faglige forståelse og kompetanse). Men jeg synes skolefolk bør holde seg for gode til å adoptere begrepene produsent og konsument fra det private næringslivet – i allefall når vi snakker om hva elevene gjør.
Skoler er produsenter
Man kan si at skoler produserer noe: De «produserer» lydige, arbeidsomme og (forhåpentligvis) kunnskapsrike elever, de produserer opplevelse av nederlag hos noen elever og opplevelse av mestring hos andre elever. Og både skoler og enkeltelever konsumerer noe: Noen konsumerer blyanter og lærebøker, alle konsumerer møbler og annet utstyr og noen vil hevde at elever og ansatte konsumerer tid. Altså: de bruker opp dette.
Og i digitale univers, kan man skille mellom produsent og bruker. Man kan hevde at når elever skriver noe i Word eller Pages, når de lager en presentasjon eller programmerer et enkelt spill, så produserer de noe. Og det er riktig. De produserer tekst, bilder og lyd. Og i en digital skolehverdag kan man ønske at elevene skal produsere tekst, bilder og lyd og ikke bare lese, se og lytte til tekst, bilder og lyd. Elever skal både lage og bruke tekst, bilder, lyd, kroppslig bevegelse og annet i skolen. Men de kan ikke konsumere dette.
Og vi kan si at elever produserer spørsmål, ideer, problemstillinger, kritiske tanker og annet. Det er dette lærere kan observere, og dette er noe av det skolen skal trene elevene i. Men elevene konsumerer ikke spørsmål, ideer, problemstillinger og annet. De tar dem til seg eller avviser dem. De finner mulige svar og nye spørsmål. Men dette er ikke å konsumere.
Elever skal absolutt produsere noe på skolen. De produserer tekster, filmer, lydfiler, fremføringer, dans og musikk. Ja, de kan kanskje også produsere god stemning og godt læringsmiljø. Men jeg tror elever i svært liten grad produserer kunnskap (annet enn for seg selv). Og jeg tror absolutt ikke de konsumerer kunnskap eller ferdigheter. Det er ikke mulig. Begrepet konsumenter hører hjemme i næringsvirksomhet – ikke innenfor skole og utdanning.
God helg
EN (forhenværende) REKTORS BEKJENNELSER 