Stikkordarkiv: kompetanseheving

Hvem oversetter mellom forskning og praksis?

Lever utdanningsforskning og praksis på skolene i hvert sitt univers? Kan Rudyard Kiplings ord brukes om disse to?

Mange er bekymret for at norske lærere og skoleledere leser for lite forskning. Noen er også bekymret for at det som skjer i norske skoler er for lite forskningsbasert eller forskningsinformert. Og noen undrer seg over at lærere og skoleledere bruker ressurser og metoder som ikke er basert på forskning.

Samtidig hører jeg lærere og skoleledere som opplever utdanningsforskning som irrelevant for dem. En lærer jeg snakket med en gang sa: «Forskningen kommer diltende etter praksis og kan ikke si oss praktikere noe vi ikke allerede vet.» Og jeg møter mange som synes det er vanskelig å følge med på – og forstå – forskning om skole og utdanning.

Og da spør jeg meg selv om Rudyard Kiplings dikt passer bedre på forholdet mellom forskning og praksis enn på forholdet mellom øst og vest:

Oh, East is East, and West is West, and never the twain shall meet

Historien har vist at Kipling tok feil når det gjelder de ulike verdensdelene (øst og vest er i dag langt likere og mer sammenvevd enn det Kipling antyder). Men hva med utdanningsforskning og undervisningspraksis på skolene: Vil de møtes?

Vertikal kunnskapsstruktur

Gjennom tidligere rektor, nå pedagogisk rådgiver og forsker Guro Kirkerud har jeg blitt kjent med sosiologen Basil Bernsteins beskrivelse av ulike kunnskapsformer (eller kunnskapsstrukturer). Hvis du synes dette høres teoretisk og vanskelig ut, kjære leser, så heng med. Jeg tror det kan være klargjørende – og det er heller ikke så veldig vanskelig å forstå.

Bernsteins – og Guro Kirkeruds – utgangspunkt er at det finnes ulike kunnskapsdiskurser. (Hvis du synes diskurs er et vanskelig ord, kan vi kalle det kunnskapsformer eller kunnskapsstrukturer). Den vertikale diskursen, som er forskning, er preget av systematisk oppbygning av kunnskap. Forskere bygger på andre forskere, begrepene som brukes er ofte tydelige ov avgrensede, kunnskapen som utvikles er uavhengig av kontekst (den er generalisert), den er generalisert og er ofte abstrakt og teoretisk og kan være løsrevet fra praksis.

Horisontal kunnskapsstruktur

Praksisfeltet, altså skolen, derimot, er preget av en annen kunnskapsdiskurs (eller struktur). Bernstein kaller den en horisontal diskurs. Lærere er opptatt av hva som fungerer på deres skole for de elevene de møter hver dag. Kunnskapen er kontekst-spesifikk. Lærere utvikler kunnskap gjennom praksis sammen med andre lærere og ønsker kunnskap som kan brukes «her og nå». Alle som har holdt kurs for lærere, vet at kursdeltakerne blir mest fornøyd hvis du kan presentere noe som lærerne kan bruke neste dag.

Den horisontale kunnskapsstrukturen er kontekst- og personavhengig, den er nokså rotete (sammenlignet med forskning), begreper kan bli brukt med ulik betydning og den er full av «taus» kunnskap. Lærere kan ikke alltid beskrive hva de gjør eller hvorfor de gjør det, men ofte fungerer det. Og dette er kunnskap som lærere trenger for å gjøre jobben sin.

Er det vanskelig å kombinere de to kunnskapsformene?

Og hvis skolen er preget av en horisontal diskurs, er det kanskje ikke så rart at noen lærere opplever at forskningen ikke kan si dem noe særlig, eller at forskningen «kommer halsende etter». (Jeg tror ikke de som tenker dette har rett, men det er ikke poenget her).

Og det er kanskje heller ikke så rart om forskere tenker at læreres kunnskap er anekdotisk og usystematisk. Det er nettopp det den er. Nettopp fordi læreres kunnskap (eller egentlig kompetanse) er rettet mot å utføre jobben, altså drive opplæring. Forskeres kunnskapsdiskurs dreier seg etter min oppfatning mer om å forstå opplæring.

Bilde: Pixabay

Men jeg tror det er svært uheldig – særlig for lærerprofesjonen – dersom Kipling har rett. En profesjon trenger å støtte seg på systematisk kunnskap (som er det forskning bidrar til). Gode lærere og skoler gjør dette. Og forskningen må også forholde seg til profesjonen og må gjøre seg relevant for praktikere. God forskning gjør dette.

Trenger vi oversettere mellom kunnskapsformene?

Men hvis det er slik at forskning og praksis er to ulike kunnskapsformer (eller kunnskapsdiskurser), så må noen være oversettere mellom disse to. Jeg tror alle pedagogiske rådgivere i kommuner og fylkeskommuner prøver å være oversettere mellom horisontal og vertikal kunnskap. Jeg tror også alle regionale fagnettverk og alle som jobber i UH-sektoren innenfor ulike kompetanseortdninger, prøver å være gode oversettere. Og jeg tror mange lærere og skoleledere prøver å hindre at Kiplings ord skal være gyldige for utdanningssektoren. Og jeg er selv en av dem som prøver å gjøre dette.

Jeg vet ikke om bekymringen over at lærere tar til seg lite forskning, har rot i virkeligheten (Husk at de som nå blir lærere, selv har drevet med forskning gjennom masteroppgaven sin). Men hvis lærere leser lite forskning, kan det være en utfordring til forskningsmiljøene om å gjøre forskningen tilgjengelig og forståelig for andre enn forskere. Mange forskningsmiljøer prøver å gjøre dette, blant annet gjennom podcaster og annet.

Hvis vi innser at forskning og praksis er ulike kunnskapsformer, kan vi selvsagt også spørre oss om det er et hierarki mellom disse? Hvilken kunnskapsdiskurs har høyest status ute i skolene og hvilken diskurs har høyest status i lærerutdanningen? Det er skrevet doktorgrader om dette, men det må jeg eventuelt skrive om i et senere blogginnlegg.

God helg!

P.S 1: Hvis du vil lese mer om dette temaet, anbefaler jeg Guro Kirkeruds kapittel i boka Skoleutvikling i forskning, politikk og praksis. Kristin Helstad og Sølvi Mausethagen er redaktører.

Og hvis du vil lese Bernsteins essay fra 1999 om horisontale og vertikale diskurser, finner du det her.

P.S 2: Hvis du vil høre mer om ulike kunnskapsformer og om hvordan forskningskunnskap og praksiskunnskap beriker hverandre – eller ikke, kan du høre på webinaret FIKS arrangerer mandag 19. septemer. Der møter du Guro Kirkerud og andre som er opptatt av hvordan ulike kunnskapsformer gjøres gjøres aktuelle for lærere og skoleledere. Du finner mer informasjon og påmelding her.

Og hvis du vil høre flere forskere snakke om læreres kunnskapskilder (og du har tid til å reise til Oslo sentrum en fredag morgen), anbefaler jeg Faglig frokost fredag 23. september.