Stikkordarkiv: foreldre

Utvikler skolen hjelpeløse elever?

Politikere og fagfolk diskuterer om kritisk tenkning bør innføres som eget fag eller som grunnleggende ferdighet i norske læreplaner. Kanskje burde de også spurt om norsk skole virkelig utvikler selvstendige elever.

Jeg håper ikke politikere, skoleledere og lærere spør seg om kritisk tenkning er noe norske elever skal lære i skolen. I så fall kan de ikke ha lest skolens formålsparagraf (§1.1 i Opplæringsloven), som på en meget god måte uttrykker skolens mange oppdrag. Der står det: Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Jeg håper de stiller seg spørsmål om norske elever faktisk utvikler kritisk tenkning i dagens norske skole. Dette spørsmålet er etter min oppfatning helt på sin plass å stille, men jeg er redd for at problemet stikker langt dypere enn dette. Jeg tror at norske elever ikke utvikler nok kritisk tenkning, verken i skolen eller utenfor, men jeg tror situasjonen er verre enn som så: jeg er redd for at skolen utvikler hjelpeløse elever og ikke selvstendige elever som er i stand til både å tenke og å handle (ref. Formålsparagrafen). Jeg stiller spørsmål ved om dagens skole bidrar til å fjerne eller motvirke elevers selvstendighet og kritiske tenkning. Har dagens elever blitt lydige, men uselvstendige og ukritiske?

Det er den amerikanske professoren Carol Dweck som får meg til å stille dette spørsmålet. Hun er en av verdens fremste motivasjonsforskere, og hun skiller mellom to typer elever: mastery oriented og helpless learners. Hos Dweck er dette bl.a. knyttet til hvordan vi oppfatter intelligens og hvordan elevene møter utfordringer de får.

Dweck hevder at noen elever (og mennesker generelt) oppfatter intelligens som noe fast som ikke kan endres eller utvikles særlig mye. Disse menneskene tenker at man er født mer eller mindre intelligent, og slike elever vil se på seg selv som smarte eller mindre smarte. De vil oppfatte oppgaver de får på skolen som tester på hvor begavede de er, og siden faglig svake elever vil tenke at disse testene «beviser» at de ikke er særlig begavede, vil de prøve å unngå utfordringer. Har du noen gang hørt elever si «Jeg er ikke så smart, jeg, vet du.» Eller foreldre som sier: «Jeg var aldri noe flink i matematikk på skolen jeg heller, så det er ikke så rart at datteren min strever med matematikk.» Carol Dweck omtaler slike elever som «helpless learners». Et sterkt uttrykk, synes jeg, men en tankevekker for skoler: Bidrar vi til å utvikle hjelpeløse elever?

På den andre siden setter Dweck opp elever som tror intelligens kan utvikles. Disse tror at du verken er født dum eller smart, men tenker at intelligens er noe som kan trenes opp og utvikles. Disse elevene setter pris på å få vanskelige oppgaver på skolen siden de ser på slike oppgaver som en mulighet for å forbedre sine evner og ferdigheter. Disse elevene kaller Dweck «mastery oriented», altså mestringsorienterte. I følge Dweck er det påvist at disse presterer bedre på oppgaver og at de har generelt høyere livskvalitet (Dweck kaller det «well-being»). Hvis du jobber i skolen eller har barn i skolen: Har du noen gang hørt elever klage over at de får for få vanskelige utfordringer på skolen eller stønne fordi de klarer alt lærerne ber dem om å gjøre? Eller har du noen gang fått telefon fra en mor eller far som klager over at deres barn får alt for gode karakterer på skolen og alt for få skikkelig vanskelige utfordringer?

Jeg er redd skolen i stadig større grad utvikler hjelpeløse elever i stedet for å utvikle mestringsorienterte elever. Også flinke elever anser intelligens som noe nokså fast. Disse vil oppfatte seg selv som smarte og vi også oppfatte utfordringer de får på skolen som en test på hvor flinke de er. Forskjellen fra svakere elever er at disse elevene presterer godt på utfordringene de får og dermed får de bekreftet sin oppfatning av at de er smarte, nærmest fra naturens side. Likefullt er også disse elevene «helpless learners».

En av lærerne mine fortalte om en episode han opplevde da elevene hadde arbeidet med Norges grunnlov og historien omkring 1814. Elevene fikk en prøve da de var ferdige med arbeidet (slik elever alt for ofte får i norsk skole, også hos oss, tror jeg). Et av spørsmålene til elevene lød: ”Hva tror du hadde skjedd hvis Norge ikke hadde fått en grunnlov i 1814?” De flinke elevene i klassen (flest jenter) ble sinte på læreren for dette spørsmålet. ”Du kan ikke stille dette spørsmålet,” sa de til læreren etterpå. ”Det står ikke noe om det i læreboka!”

Nettopp. Elevene var vant til at de skulle lære seg det som læreren forteller eller det som står i læreboka. Vi snakker her om ungdom på 14-15 år som har gått snart 10 år i norsk skole og som er preget av de forventningene de har møtt på skolen. De er vant til at på skolen skal de gjengi riktig svar på lærerens eller lærebokas spørsmål. Elevene var åpenbart ikke forberedt på å skulle drive kontrafaktisk tenkning, noe som ikke er uvanlig når man betrakter historiske hendelser. Læren innså at elevene tydeligvis måtte  arbeide mer med hovedområdet «Utforskeren» i læreplanen for samfunnsfag

Noen vil kanskje påstå at siden våre elever er mellom 13 og 16 år er det ikke så rart om de er nokså uselvstendige og hjelpeløse. Men denne uselvstendigheten opphører ikke i løpet av videregående skole. Carol Brown, som er psykolog og arbeider ved Oxford University og som holdt en forelesning om Carol Dweck, ga et godt eksempel på det hun oppfatter som hjelpeløse studenter. Hun fortalte at noe av det som forventes av masterstudenter i psykologi på universitetet er at de er i stand til å skille god og pålitelig forskning fra mindre god og mindre pålitelig forskning. I hennes tilfelle dreide det seg naturligvis om psykologistudenter og psykologisk forskning. Studentene skal ha utviklet faglig kompetanse og forskningskompetanse som gjør at de av seg selv og uten hjelp skal kunne gjenkjenne pålitelig forskning. Carol Brown erfarte at de fleste studenter klarte å fortelle hvilke forskningsarbeider som ble betraktet som faglig gode, men de fleste studentene var ikke selv i stand til å avsløre dette. De hadde fått høre fra foreleserne hvilke forskningsarbeider som var gode og pålitelige og det var dette de gjenga i studiekravene de skrev.

Carol Browns studenter på et av verdens høyest renommerte universiteter er altså ikke i stand til å gjenkjenne god forskning, men de er i stand til å huske hva foreleserne sier og å gjenta det de har hørt eller lest. Dette er studenter som har hatt gode nok karakterer til å komme inn på psykologistudiet og som har fulgt forventet studieprogresjon i studiet, altså elever som har prestert godt på skolen. Carol Brown mener imidlertid at de i bunn og grunn er hjelpeløse siden de er avhengige av hva forelesere og fagfolk forteller dem og ikke selv har den nødvendige kompetansen i faget.

Elevene som begynner på skolen jeg leder, er flinke skoleelever. De er vant til å arbeide og kommer fra ambisiøse hjem. Jeg tror de har arbeidet med uketest, målark og lignende på barneskolene, og de er vant til å svare på kontrollspørsmål i læreboka. De er trent opp til å svare riktig på det læreren spør om og er vant til å få ros når de rekker opp hånda i klassen og kan si det riktige svaret . Kanskje er det nettopp det som er noe av problemet. Elevene er vant til at lærere spør etter riktig svar eller rett informasjon. Vi som arbeider i skolen spør for lite etter lure fremgangsmåter, nye synsvinkler, mest lærerike feil og lignende.

En av mine nevøer, som går i 10. klasse på en skole i en annen kommune, har gjennomskuet lærernes forventninger. Han synes ikke han lærer noe ordentlig grundig på skolen. «Det er bare å pugge til prøvene,» sa han til meg. «Vi jobber med et kapittel i boka. Så får du en ukes varsel før prøven. Så leser du sykt mye og pugger alt du kan og får en god karakter på prøven. Men etter to uker husker du nesten ingen ting av det du leste. Da har du egentlig ikke lært noe særlig.»

Da vi gjennomførte tentamen på 10. trinn i januar, opplevde flere av lærerne hos oss noe som bekreftet inntrykket av uselvstendige og hjelpeløse elever. Etter å ha lest oppgaven spurte flere elever om hva de skulle gjøre. Læreren svarte at de måtte lese oppgaven, men igjen spurte elevene: ”Men hva skal jeg gjøre?” De ønsket direkte muntlig instruksjon fra læreren. De ønsket også at læreren skulle lese igjennom besvarelsen deres før de leverte, altså at læreren skulle sjekke og nærmest forbedre besvarelsen ført de leverte den til den samme læreren for vurdering. Er dette de samme elevene som har foreldre som ordner alt for dem og som har vokst opp i baksetet på en bil uten å vite hvor de er og knapt hvor de skal? (Jeg har fortsatt til gode å oppleve at en ung søker til en lærerstilling hos meg har med seg mor eller far på jobbintervju, men det er vel bare et tidsspørsmål før det skjer).

Lærere bruker sannsynligvis alt for lite tid på «debriefing» sammen med elevene. De bør snakke med elevene om hvordan de vet det de vet, hvordan de har løst oppgavene de har fått, hvordan de har tenkt underveis, hvilke feil de gjorde som de lærte av osv. Hvor ofte belønner lærere klassens beste spørsmål eller mest nyskapende kommentar – eller flotteste feil?

Carol Dweck gir to råd til foreldre og andre voksne (hun gir sikkert mange, men her er to av dem):

  • How do you raise smart kids?
    1. Don’t tell them that they are
    2. Praise for effort, not for intelligence or ability, is key to success in school and in life (http://www.scientificamerican.com/article/the-secret-to-raising-smart-kids/)
  • ”If parents want to give their children a gift, the best thing they can do is teach their children to love challenges, be intrigued by mistakes, enjoy effort and keep on learning.”

Jeg vet ikke hvor vanlig det er i norsk skole at elevene elsker utfordringer, at de blir engasjert av feilene de gjør og at de liker hardt arbeid. På vår skole har vi åpenbart en vei å gå.

Jeg tror Niels Christie peker på noe av det samme når han i Aftenposten 18. Februar  klager over at Universitetet har blitt en skole. Hva studentene skal lære er fastlagt på forhånd og det er ikke rom for fri søken og utprøving. Hvis min antakelse om at skolen utvikler hjelpeløse elever, er ikke det så rart at det har blitt slik. Noen vil kanskje også si at det er godt det er blitt slik. Hvis elevene virkelig er hjelpeløse, kan de jo ikke klare å gjennomføre et fritt og selvstendig akademisk studium.

Men det kan selvsagt være at elevene ønsker å være hjelpeløse og uselvstendige. Kanskje er uttalelsen som nestleder i elevrådet hos oss kom med på denne ukas møte i Samarbeidsutvalget treffende. Hun sa: ”Nå for tiden velger elevene å være flinke i stedet for å gjøre opprør.”

Hvis min antakelse om at skolen i økende grad utvikler hjelpeløse elever, er det dypt alvorlig – faktisk for hele nasjonen. Også i fremtiden trenger vi kreative og selvstendige mennesker som tar ansvar for mer enn seg selv. Vi får håpe min frykt er ubegrunnet.

God helg!

Skolen er ingen butikk – om kravstore foreldre

Aftenposten trykket 18. januar en artikkel om lærere som er lei av kravstore foreldre. Denne problemstillingen er velkjent også på den skolen jeg leder. Vi har ingen statistikk over hva slags henvendelser lærerne får fra foreldrene, og det er mitt inntrykk at de fleste foreldrene på vår skole er fornuftige og fornøyde. Men lærerne mine forteller om svært krevende henvendelser fra foreldre og at antallet slike henvendelser øker merkbart.

Jeg tror noen foreldre forholder seg til skolen på samme måten som de forholder seg til butikker, flyselskap, håndverkere og andre. De forholder seg til skolen som kunder. Skolen er imidlertid ikke en butikk eller en leverandør av tjenester som foreldrene betaler for. Skolen er noe langt mer enn det.

Som kunde har man «alltid rett». Et kundeforhold til en butikk eller en tjenesteyter er svært enkelt og endimensjonalt. Hvis du er fornøyd, fortsetter du å handle hos leverandøren, og hvis du ikke er fornøyd prøver du en annen leverandør. Som kunde har man noen rettigheter, som mulighet til å heve kjøpet eller få ny vare, som man ikke har som foreldre i skolen. Som kunde er det lett å klage, og leverandøren er svært lydhør for klager. Gode selskaper gjør alt de kan for å tilfredsstille kunden og grunnen er enkel: De lever av kundene i en konkurranseutsatt virkelighet. Hvis butikken mister kunder, risikerer den i verste fall å gå konkurs. Derfor har kunden «alltid rett».

I skolen har ikke foreldrene alltid rett. Det betyr ikke nødvendigvis at læreren eller rektor alltid har rett, men skole er noe annet enn en butikk eller en privat tjenesteyter, og både foreldre og ansatte bør være bevisst dette.

En åpenbar forskjell er at skole er en svært mangfoldig virksomhet som skal arbeide for å oppnå svært omfattende mål. Disse målene skal dessuten realiseres for ulike elever på samme tid og i samme rom, elever som trolig har ulike og kanskje motsatte behov. I en butikk kjøper du en vare og hvis den passer (og er riktig farge og modell), bruker du den og er fornøyd. Hvis du har kjøpt en reise med NSB fra Stavanger til Oslo, er dette en svært endimensjonal tjeneste. Som kunde forventer du at toget kommer frem i henhold til rutetabellen, at vognen du sitter er ren og ordentlig og at betjeningen du møter, som du egentlig har svært lite med å gjøre, er vennlig og hyggelig. Dessuten har alle de andre kundene på toget de samme forventningene som deg. Selv ved omfattende håndverkerarbeider, som ofte er svært komplekse, etableres det en avtale om hvem som har ansvar for å utføre hva. Oppdragelse og opplæring av barn er en så kompleks virksomhet at vi, heldigvis, ikke har prøvd å angi helt presist hvem som skal sørge for hva. Hvem skal lære barnet å knytte skolissen? Hvem skal lærer det høflighet og vennlighet? Hvem skal hjelpe det å utvikle utholdenhet og pågangsmot? En slik detaljert ansvarsfordeling er selvsagt umulig.

Vi opplever på skolen ar foreldre henvender seg til lærerne og hevder at karakteren deres barn har fått, er feil. Detter skjer ofte på små arbeider og ikke bare ved termin- eller standpunktkarakterer. Noen foreldre har utdanning i det aktuelle faget eller de kjenner en som jobber på en annen skole og de mener altså at de kan overprøve lærerens faglige skjønn. Er det det samme som når de henvender seg til en håndverker og hevder at den jobben som er gjort ikke var det de bestilte. Har de ikke fått den karakteren de har bestilt – eller betalt for?

Jeg får også en del henvendelser om at ordninger som skolen har valgt, og som må være felles ordninger for alle elever, ikke passer deres barn. Skolen er fortsatt et fellesskapsprosjekt, trolig en av de få fellesskapsarenaene som er igjen i vårt samfunn. Artikkelen i Aftenposten viser eksempler på at foreldre forventer at opplæringen skal tilpasses individuelt til deres barn selv om dette kan gå ut over andre elever. Kunder i en butikk er bare en serie individuelle mottakere av varen eller tjenesten. På en skole er alle deltakerne gjensidig avhengige av hverandre hele tiden og elever arbeider samtidig under samme vilkår og ofte sammen. Skolen er et fellesskapsprosjekt og læring skjer i et fellesskap.

Noen, også i norske kommuner, hevder at kommunene selger tjenester til innbyggerne. Jeg har selv hørt det fra en av kommunalsjefene i kommunen der jeg jobber. Jeg mener dette er grunnleggende feil, i alle fall når det gjelder skole. Dersom kommunen selger en tjeneste, har innbyggerne blitt kunder. Dermed bør de kunne ha samme forventning til kommunen som til flyselskapet Norwegian, og jeg kan som rektor forvente henvendelser som dette: «Skolen deres er like dårlig som den Julie gikk på forrige uke, så neste uke sender jeg Julie til en annen skole.» «Jørgen lik er ikke matematikklæreren sin. Vennligst gi ham en annen lærer.» Selvsagt skal skoler også arbeide for å bli stadig bedre, og for noen skoler har trolig konkurranse fra private skoler gjort dem mer oppmerksomme på dette.

Dersom man mener at kommuner selger tjenester til innbyggerne fordi disse betaler skatt, sier man egentlig at skatt ikke er en betaling inn til en felles pengesekk som vi bruker til å skape et godt samfunn for alle. Da har man sagt at skatt er direkte betaling for konkrete tjenester. «Jeg har betalt så og så mye i skatt og forventer å få tilbake tjenester og ordninger av tilsvarende verdi». Med et slikt utgangspunkt bør man heller avvikle all skatt og heller ta direkte stykkprisfinansiering for alle offentlige tjenester: Betal for det antal kilometer vei du kjører på, for hver liter vann du bruker, for hver undervisningstime i skolen osv. Så har man samtidig avskaffet begrepet «samfunn». (Det var Margareth Thatcher som uttalte «There is no such thing as society». Hvem var det som tok seg av henne da hun ble gammel, mon tro?)

I kommunal «retorikk» omtaler man elever, foreldre og innbyggere som «brukere» og ikke som «kunder». Det er gode grunner til å fortsette med dette. Eller enda bedre: omtal dem som elever og foreldre i skolen. Det er det de er. Foreldre er ikke kunder på en skole. de har et langt større ansvar og en langt større medvirkning enn det kunder har. Skolens mål er dessuten ikke å produsere gode karakterer hos elevene, men å øke deres kompetanse. Som kjent er det langt mer komplisert og omfattende å utvikle helstøpte gode mennesker som er gode samfunnsborgere enn å produsere og selge bukser eller transporttjenester. For å skape gode skoler må skole og foreldre samarbeide godt, ikke som leverandør og kunde, men som samarbeidspartnere i arbeidet for å utvikle gode borgere for en god fremtid. Heldigvis forstår de fleste foreldre fortsatt dette.

 

(En forkortet utgave av denne artikkelen ble publisert i Aftenposten 25.01.2015)

Økte forventninger

På vår skole tolker vi i disse tider elevundersøkelsen som elevene våre gjennomførte i november og desember. Vi er ikke så veldig fornøyde med resultatene på undersøkelsen siden vi observerer en liten nedgang. (Denne er imidlertid ikke statistisk signifikant, så vi kan i år la statistikerne trøste oss). Resultatene er imidlertid fortsatt gode og stabile, men det er ikke poenget mitt i dag.

Vi gjennomfører elevundersøkelsen på alle klassetrinn og tolker resultatene både for hele skolen samlet og for hver enkelt klasse (som på vår skole er inntil 75 elever). Som sagt er det få tydelige endringer, men vi har observert en svært tydelig endring i elevenes svar når vi sammenligner med fjorårets undersøkelse:

En av påstandene som elevene skal svare på i undersøkelsen lyder slik: Hjemme forventer de at jeg gjør så godt jeg kan på skolen. Fra 2013 til 2014 har gjennomsnittet i elevsvar på dette spørsmålet økt med 0,7 poeng – på en skala fra 1 til 5. Selv jeg som ikke er utdannet statistiker forstår at dette er en tydelig endring (signifikant som det heter på norsk). Flere skribenter har den siste tiden pekt på at ungdom i dag vurderes etter hva de gjør (hvordan de presterer – særlig på skolen) og i mindre grad for hvem de er. Flinkhet erstatter godhet og lydighet erstatter opprør og individualisme.

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Barn-oppfatter-at-det-viktigste-er-a-vare-flink-7841927.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Generasjon-prestasjon-Generasjon-perfekt-Generasjon-politisk-korrekt-7838426.html

Endringen i elevundersøkelsen på vår skole skyldes ikke at elevene som begynte på 8. trinn i år møter mye høye forventninger hjemme enn elevene som gikk på skolen forrige skoleår. Endringen i elevsvarene er den samme på alle klassetrinn. Elevene på alle våre klassetrinn svarer at de opplever større forventninger hjemmefra i år enn i fjor. Så vår skole bekrefter det mange har skrevet i den offentlige debatten: elevene opplever økte forventninger om at de skal lykkes og prestere godt.

Det er bra at både lærere og foreldre har positive forventninger til elevene. Det er mye værre om de ikke har noen forventninger i det hele tatt. Men hvis forventningene blir urealistiske eller hvis ungdom opplever at de bare er verdifulle dersom de oppfyller forventningene som møter dem, er vi på ville veier.

God helg