Stikkordarkiv: foreldre

Kunnskap finnes ikke i Norge, bare olje?

Ella Cosmovici Idsøe uttalte følgende på et kurs denne uka: «I Norge snakker man ikke om at noen elever har et større akademisk potensiale enn andre elever. Kunnskap finnes ikke i Norge.»

Idsøe arbeider ved Universitetet i Stavanger og er invitert til å holde kurs for lærere i Bærum kommune om evnerike barn. Hun kommer fra Romania og fortalte at hun har møtt en helt annen holdning til begavede barn og elever med stort akademisk potensiale her enn det hun gjorde Romania. Idsøe synes ikke norske foreldre og lærere skaper nok vekstmuligheter for akademisk flinke barn.

På en av kurssamlingene uttalte hun disse ordene: «Kunnskap finnes ikke i Norge!» Jeg tenkte i mitt stille sinn at kommentaren kanskje kunne utvides slik: «Kunnskap finnes ikke i Norge, bare olje.» Og hvis du synes du har hørt politikere og andre klage over at vi lever i et land lobotomert av oljeriktdom, så er du ikke alene om det. Det er åpenbart en fare for at oljerikdommen gjør oss både late og uengasjerte.

Men jeg tror  ikke at Idsøe har helt rett i sin observasjon. Jeg kjenner i alle fall ikke igjen denne påstanden når jeg ser meg rundt  i kommunen der jeg bor og arbeider. Jeg tror både foreldre og lærere mange steder i landet absolutt er opptatt av hvordan elevene presterer på skolen. Men betyr dette at de faktisk er opptatt av å utvikle kunnskap, eller er de mest opptatt av resultatene, altså det rette svaret og de gode karakterene? En av mine skolelederkolleger fortalte på det samme kurset om sin venninne som arbeidet i skolen i en annen del av landet enn vår kommune. Min kollega sa at venninnen ville kjent seg igjen i Idsøes utsagn, for der hun jobber er foreldrene mest opptatt av å kjøpe nye møbler og lite interessert i om barna får utviklet sine akademiske talenter.

Men hvis du nå tenker at det burde være mer som i Romania her på berget og at talentfulle barn tidlig ble plukket ut og fikk dyrke sine talenter, så kan jeg  nevne at Idsøe også fortalte om hvordan hun i sin oppvekst unngikk å vise sine talenter. Hun fortalte at barn i Øst-Europa som viste et særskilt talent, ble plukket ut til å dyrke dette talentet. Uansett om barnet selv ønsket det eller ikke ble det satt til å utvikle sitt talent innen sport, akademiske disipliner eller annet med hard trening og styrt av voksne. Idsøe opplevde at de barna dette gjaldt ikke hadde noen selvstendig fremtid eller mulighet til å styre sitt eget liv, og det var grunnen til at hun selv ikke viste frem sitt talent. Så det er kanskje ikke bra om det blir alt for mye fokus på å utvikle de særskilte talentene heller, i alle fall ikke etter øst-europeisk eller asiatisk modell. Litt kunnskap er bra for landet, så får vi håpe at oljen får stadig mindre plass.

God helg!

Reklamer

Preger kvalitetskravene vårt menneskesyn?

Kan jakten på stadig økt kvalitet ta overhånd? Preges vårt menneskesyn og samfunnssyn av vår tids jakt på stadig økt kvalitet i sterkere grad enn vi liker?

Lucy Kellaway, som er spaltist i Financial Times har, gjengitt i Aftenposten 20/9, omtalt følgende spørsmål som hun møtte i en reklame: Er jeg en god far? Spørsmålet ble stilt i en bank-reklame og det er malplassert i seg selv. Men jeg lurer på om dette spørsmålet er et symptom på vår tid og hvordan vi i stadig større grad forholder oss som kunder eller leverandører til våre omgivelser. Har dette noen sammenheng med skole og samfunnsliv? Ja, jeg tror kanskje det. Jeg tror spørsmålet Kellaway nevner  trekker vår oppmerksomhet i helt feil retning og jeg tror denne tenkningen også sniker seg inn i skolen, kanskje uten at vi merker det.

Spørsmål om kvalitet stiller du om et produkt eller en tjeneste du skal kjøpe: Er dette en bra bil? Er disse skoene gode? Er dette feriemålet et spennende reisemål? Det man som kunde egentlig spør om er: Er dette produktet bedre enn andre produkter til samme pris? Dermed blir dette spørsmålet om kvalitet et spørsmål om sammenligning: Er denne bilen bedre enn den andre bilen jeg vurderer å kjøpe? Er de lyse skoene bedre enn de svarte?

Vi har begynt å stille samme spørsmål ved velferdstjenestene vi er avhengige av: Er skolen der barna mine skal gå en god skole? Er sykehjemmet der farmor bor et godt sykehjem? Kanskje spør vi egentlig om skolen eller sykehjemmet er bedre enn andre skoler og sykehjem, men det trenger ikke å være slik. (Fortsatt er det ingen som stiller samme spørsmål ved strømmen vi får inn i husene våre: Er strømmen som Hafslund leverer bedre enn strømmen fra konkurrenten?)

Og nå begynner vi altså til og med å stille det samme spørsmålet om oss selv: Er jeg en god far eller mor? Er jeg en god ektemann? Er jeg en god venn? Det som i utgangspunktet er et spørsmål om sammenligning av ulike produkter og tjenester ser ut til å bli et spørsmål for alle sider av våre moderne liv. Hva om jeg stiller det samme spørsmålet om mine nærmeste (Kanskje er det mange som gjør det): Er min kone en god kone? Er datteren min en god datter? Er sønnen min en bedre sønn enn naboens gutt? Hva om svaret blir nei? Skal jeg bytte ut barna mine eller meg selv som far? (Det er som kjent ikke garanti og bytterett på barn eller foreldre).

Spørsmålet Kellaway kommenterer blir derfor helt feil, i alle fall når det trekker oss inn i en markedstenkning. For spørsmålet om noe har høy kvalitet forutsetter en sammenligning med andre. Vi spør egentlig: Er denne bilen bedre enn den andre jeg har råd til? Er disse skoene bedre enn de andre som koster like mye? Er jeg en bedre far enn naboen? Er sønnen min et bedre barn enn datteren min?

I markedssammenheng aksepterer de fleste at det er ulik kvalitet ved varer eller tjenester så lenge det også er forskjell i prisen eller innsatsen man har lagt ned. «Bilen jeg har nå, er en ganske dårlig bil, men det er ikke så rart. Jeg fikk den jo billig.» «I år ble ferien vår kjempedyr, men det er den mest fantastiske ferien vi noen gang har hatt.» Hva om vi bruker samme logikk på menneskene rundt oss? «Den eldste sønnen min er en skikkelig slubbert, men det er ikke så rart. Jeg har brukt veldig lite tid og oppmerksomhet på ham.»

Kellaway sende spørsmålet om vi opplever oss som gode foreldre videre til kollegene sine. Noen av svarene hun fikk, er sjokkerende og forsterker mitt inntrykk av at vi i stadig økende grad betrakter mennesker på samme måte som vi betrakter varer og tjenester. Noen foreldre så på barnet sitt som et produkt, et produkt av deres egen innsats. Om de var gode foreldre ble da vurdert ut fra hvordan barnet presterte i ulike sammenhenger – sammenlignet med andre. «Datteren min er flink på skolen så derfor er jeg en god far.» Andre så på barnet sitt som en kunde og hvorvidt de var gode foreldre ble vurdert ut fra hvor fornøyd barnet var. «Sønnen min er ganske fornøyd med meg som far (og han har nettopp fått ny Playstation).»

Hvilken verdi vi har som medmennesker blir i så fall redusert til hvor flinke vi er, altså hvor nyttige vi er for andre eller om vi kan vise til prestasjoner som er bedre enn andres prestasjoner. Men mennesker har en uendelig verdi i seg selv, også de som ikke er flinke eller kloke, også de som ikke passer inn – ganske enkelt fordi vi er mennesker.

Men har dette noe med skole å gjøre? Tja, jeg lurer på om vi forsterker denne markedstilnærmingen og sammenligningen når vi stadig spør hvilke skoler som er best og når vi begrunner dette med elevenes prestasjoner – sammenlignet med andre elever. Og jeg lurer også på om lærere og rektorer noen ganger betrakter elevene som produkter eller kunder. Skal vi gi belønning til lærere hvis elevenes deres presterer godt på eksamen? Altså: bedømmer vi kvaliteten på læreren ut fra hvor flink eleven er? Eller skal vi belønne de lærerne som har fornøyde elever, altså kunder?

Når elever i skolen og barn i barnehagen blir «ekvivalenter» eller «enheter» eller «læringsobjekter», er vi på ville veier. Elevene i skolen er først og fremst mennesker – uansett hvor flinke eller arbeidsomme eller nyttige de er og uansett hvilken verdi de vil ha for samfunnet i fremtiden. Hvis jakten på stadig bedre kvalitet får oss til å glemme dette, er vi ille ute. Jeg mener ikke at det er feil av enkeltlærere og skoler å prøve å stadig forbedre seg. Slett ikke. Alle prøver hele tiden å bli bedre. Men jeg undrer meg over om dette evige kvalitetsjaget endrer vårt syn på mennesker.

Jeg oppfatter Kellaways spørsmål som helt malplassert fordi det stilles i den private sfære. Vi kan ikke forholde oss profesjonelt til vårt privatliv. Jeg er ikke en profesjonell far eller ektemann eller venn og derfor gir det ingen mening i å lure på om jeg er en bedre eller dårligere far enn naboen min. Jeg er den beste faren mine barn noen gang kan få, ganske enkelt fordi jeg er den eneste faren de noen gang vil ha. Så må jeg selvsagt prøve å være en god far, ektemann, venn osv. Men jeg tror ikke vi skal trekke kvalitetsspørsmål som vi bruker i profesjonelle sammenhenger inn i våre private sfærer. Og jeg tror vi skal kjenne etter hva jaget etter kvalitet bl.a. i skolen gjør med vårt menneskesyn.

Og hvis du vil lese kommentaren til Lucy Kellaway, finner du den her.

God helg!

«Generasjon kontrollert»

Dagens elever kalles «generasjon lydig». De bør kanskje i stedet kalles «generasjon kontrollert». Skaper vi selvstendige, tenkende og kreative borgere gjennom kontroll?

Denne uka hadde Aftenposten flere oppslag om foreldre som plasserer GPS-sendere på barna slik at foreldrene til enhver tid kan vite hvor barna er. Det mest urovekkende med oppslaget er kanskje ikke at det skjer, men at en undersøkelse tyder på at 60% av foreldrene synes dette er et godt tiltak.

Da datteren min var 5 år, var vi på ferie i Venezia og der opplevde vi alle foreldres mareritt: plutselig – midt på Markusplassen – var dattera vår borte. Hun hadde sluppet hånda mi da vi møtte et japansk reiseselskap, og før jeg rakk å reagere, var hun forsvunnet i mengden. Var dette en situasjon der en GPS kunne hjulpet oss? Dette var før «finn min iPhone» og GPS-klokker eksisterte, men hadde datteren min vært utstyrt med en slik, kunne vi så vidt jeg vet fått informasjon om at hun var på Markusplassen i Venezia. Men det visste vi jo allerede.

Hvorfor tror vi foreldre at vi skaper trygghet for våre barn hvis vi vet hvor de er og hva de gjør? Dersom sønnen min blir påkjørt i trafikken, kan ikke jeg hjelpe ham selv om jeg til enhver tid vet hvor han er. Jeg kan vite hvor han ble påkjørt og når det skjedde, men overvåkingen hjelper ham ikke.

Skjer det samme i skolen? Foreldre vil gjerne ha oversikt over hvor godt barna deres presterer, hvor mange anmerkninger de får, om de har fullført alle innleveringer, om de kommer tidsnok, hvor mange venner de har, om de kan hilse, om de kan løse annengradslikninger og mye annen informasjon. Og de blir etter hvert vant til at skolen gir dem denne oversikten. Vi omgis av stadig mer avansert teknologi som kan gi oss informasjon (samt noe litt eldre teknologi som ItsLearning som også gir noe informasjon). Men er det lurt av foreldre å skaffe seg all mulig informasjon? Trenger vi som foreldre all denne informasjonen og er det rimelig at skolen skal gi oss denne informasjonen?

Kanskje er ItsLearnings foreldrepålogging symptomatisk for dette: Foreldre kan logge seg på ItsLearning med en egen pålogging og dermed kan de komme seg inn på ItsLearning uten at barna vet det. Men hva får foreldre se når de logger seg på som foreldre? Jo, de kan kontrollere ungen sin. De kan sjekke antall anmerkninger og forsentkomminger, om den håpefulle har levert inn alle innleveringer innen fristen og de kan se karakterer og vurderinger som er gitt. Foreldre ser ikke noe av det faglige innholdet. De kan ikke hente frem arbeider, kjennetegn, faglige lenker eller annet mens elevene arbeider med faget. (Vi anbefaler for øvrig våre foreldre å «gå inn» på ItsLearning sammen med barna sine og la barna logge seg inn).

En side av denne overvåkningen og kontrollen er at foreldre kanskje skaffer seg selv bekymringer som de ikke kan gjøre noe med og at skolen bruker unødvendig mye tid på å skaffe informasjon som i beste fall er «nice to know» og slett ikke er «need to know». Dersom en far har satt GPS-klokke på datteren sin og hun ikke kommer til skolen til vanlig tid. Hva skal da faren, som allerede er på jobb, gjøre? Ringe rektor på skolen? Inntil nylig har foreldre hatt tillit til at læreren tar kontakt dersom barna ikke dukker opp. Er ikke dette lenger nok informasjon?

Foreldre bør kunne forvente at skoler sier fra dersom barna deres ikke har en vanlig god faglig utvikling, altså dersom de ligger under kritisk grense. Men når elever ligger over det man anser som bekymringsfullt, bør ikke skoler bruke tid på å samle detaljert informasjon på individnivå om hvor mange venner hver elev har, hvor mange ord de kan skrive riktig eller om de har lært derivasjon. Vi må konsentrere oss om det vi trenger å vite, altså «need to know» og ikke bruke masse tid på det som er mulig, men ikke viktig, å vite. Det er fortsatt ingen som ber om å få vite hvor mange minutter før første time barna deres kommer til skolen, eller hvor mange av ekstraoppgavene i matematikk de gjør, men snart kommer det vel ønske om det også.

Den mer alvorlige siden av denne informasjonsteknologien er hva det gjør med barns frihet og dermed hva det gjør med deres selvstendighet. Kan man utvikle frie mennesker gjennom å overvåke dem? Hindrer vi moderne barn i å gjøre sine egne feil som de kan lære av? Ønsker moderne foreldre virkelig å praktisere individuelt det samme som totalitære regimer praktiserer på samfunnsnivå, en kraftig kontroll og overvåking?

Og datteren min, hva skjedde med henne? Da vi oppdaget at hun var borte, ble jeg stående midt på plassen mens mamma’n og de to brødrene hennes gikk i hver sin retning for å lete. En av dem fant henne etter 2 minutter – uten GPS og overvåkningskamera.

God helg!

Ingen grunn til å klage på norsk skole!

Norsk skole får kritikk i offentligheten, både fra professorer som synes vi er for lite konkurransedyktige internasjonalt og fra tidligere politikere som utroper Oslo-skolen til verdens beste skole, men norsk skole til en internasjonal skole-taper. Jeg tror kritikerne tar helt feil. Norge er blant verdens beste land å bo i og vårt utdanningssystem er langt bedre enn kritikerne hevder.

For noen uker siden deltok jeg på en konferanse i Budapest og møtte fremtredende personer innen teknologi, politikk og utdanning fra andre land enn Norge. Noe av det som slo meg var at mange på konferansen hadde svært liten tillit til den offentlige skolen. Dette gjaldt både i Ungarn og i andre land. De som hadde mulighet til det, startet private skoler, og mange ville drøfte sine ideer om skole med meg. Mange hadde små barn og ønsket ikke at deres egne barn skulle gå i den offentlige skolen. Flere mente også at den offentlige skolen heller ikke var i stand til å fornye seg. Noen mente at det var teknologimiljøer og andre utenfor skolen som kunne reformere utdanningen. Det var også påfallende at alle jeg snakket med, inkludert EUs kommisjonær for Utdanning, tok det for gitt at skolen jeg leder, var en privat skole. De ble overrasket da jeg fortalte at jeg leder en nyskapende og innovativ skole som er offentlig eid og drevet og at mange offentlige skoler i Norge er innovative og nyskapende.

Dette gjorde meg svært stolt over norsk skole og jeg ble begeistret over at jeg jobber i et land og i et skolesystem der de aller fleste innbyggerne har tillit til oss. I Norge sender de aller fleste fortsatt sine barn til den offentlige skolen og de har positive forventninger til skolen. En Oslo-rektor har også fortalt meg at blant elevene i Oslo er det de offentlige videregående skolene som er de populære skolene som mange elever søker seg til, ikke de private. Dette forteller meg noe om et samfunn der innbyggerne har tillit til felles-løsninger i offentlig regi. For norske skoler gjør mer enn å lære elevene grunnleggende lesing og regning. Norske skoler bygger lokalsamfunn og fellesskap. Norske skoler utvikler hele mennesker med pågangsmot og kreativitet, samarbeidsevner og empati.

Og hvem er helten i dette fellesskapsprosjektet? Alfred Oftedal Tellhaug, tidligere nestor i norsk skoleforskning, har vært helt klar på dette: Læreren er helten i skolen. Jeg tror fagfolk, mediefolk, politikere og andre som mener at norske lærere er utdaterte eller udugelige, bør tenke seg om en gang til. Det er selvsagt mye som kan forbedres og justeres på alle skoler, og alle som jobber i skolen må stadig jobbe for å bli bedre. Men når vi ser hvilken tillit norsk skole har i befolkningen og hvilket samfunn den norske skolen bidrar til å utvikle og opprettholde, kan i alle fall jeg ikke bli annet enn stolt over at jeg får lov til å være med på dette.

Med et skolesystem som norske borgere har en grunnleggende tillit til og lærere som hjelper elevene til både å lære gangetabellen, gode formuleringsevner og folkeskikk, tror jeg vi trygt kan ta sommerferie. På min skole har jeg i dag ønsket både elever og lærere god sommer, og jeg ønsker alle lærere i landet gode ferieuker slik at dere kommer tilbake i august til skolen der dere jobber med nyladede batterier og nytt pågangsmot. Da skal vi sammen hjelpe elevene til å lære mer om både bærekraftig utvikling og psykisk helse, og vi skal fortsette å trene elevene i problemløsning og kritisk tenkning.

Jeg gleder meg allerede.

God sommer!

Utvikler skolen hjelpeløse elever?

Politikere og fagfolk diskuterer om kritisk tenkning bør innføres som eget fag eller som grunnleggende ferdighet i norske læreplaner. Kanskje burde de også spurt om norsk skole virkelig utvikler selvstendige elever.

Jeg håper ikke politikere, skoleledere og lærere spør seg om kritisk tenkning er noe norske elever skal lære i skolen. I så fall kan de ikke ha lest skolens formålsparagraf (§1.1 i Opplæringsloven), som på en meget god måte uttrykker skolens mange oppdrag. Der står det: Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Jeg håper de stiller seg spørsmål om norske elever faktisk utvikler kritisk tenkning i dagens norske skole. Dette spørsmålet er etter min oppfatning helt på sin plass å stille, men jeg er redd for at problemet stikker langt dypere enn dette. Jeg tror at norske elever ikke utvikler nok kritisk tenkning, verken i skolen eller utenfor, men jeg tror situasjonen er verre enn som så: jeg er redd for at skolen utvikler hjelpeløse elever og ikke selvstendige elever som er i stand til både å tenke og å handle (ref. Formålsparagrafen). Jeg stiller spørsmål ved om dagens skole bidrar til å fjerne eller motvirke elevers selvstendighet og kritiske tenkning. Har dagens elever blitt lydige, men uselvstendige og ukritiske?

Det er den amerikanske professoren Carol Dweck som får meg til å stille dette spørsmålet. Hun er en av verdens fremste motivasjonsforskere, og hun skiller mellom to typer elever: mastery oriented og helpless learners. Hos Dweck er dette bl.a. knyttet til hvordan vi oppfatter intelligens og hvordan elevene møter utfordringer de får.

Dweck hevder at noen elever (og mennesker generelt) oppfatter intelligens som noe fast som ikke kan endres eller utvikles særlig mye. Disse menneskene tenker at man er født mer eller mindre intelligent, og slike elever vil se på seg selv som smarte eller mindre smarte. De vil oppfatte oppgaver de får på skolen som tester på hvor begavede de er, og siden faglig svake elever vil tenke at disse testene «beviser» at de ikke er særlig begavede, vil de prøve å unngå utfordringer. Har du noen gang hørt elever si «Jeg er ikke så smart, jeg, vet du.» Eller foreldre som sier: «Jeg var aldri noe flink i matematikk på skolen jeg heller, så det er ikke så rart at datteren min strever med matematikk.» Carol Dweck omtaler slike elever som «helpless learners». Et sterkt uttrykk, synes jeg, men en tankevekker for skoler: Bidrar vi til å utvikle hjelpeløse elever?

På den andre siden setter Dweck opp elever som tror intelligens kan utvikles. Disse tror at du verken er født dum eller smart, men tenker at intelligens er noe som kan trenes opp og utvikles. Disse elevene setter pris på å få vanskelige oppgaver på skolen siden de ser på slike oppgaver som en mulighet for å forbedre sine evner og ferdigheter. Disse elevene kaller Dweck «mastery oriented», altså mestringsorienterte. I følge Dweck er det påvist at disse presterer bedre på oppgaver og at de har generelt høyere livskvalitet (Dweck kaller det «well-being»). Hvis du jobber i skolen eller har barn i skolen: Har du noen gang hørt elever klage over at de får for få vanskelige utfordringer på skolen eller stønne fordi de klarer alt lærerne ber dem om å gjøre? Eller har du noen gang fått telefon fra en mor eller far som klager over at deres barn får alt for gode karakterer på skolen og alt for få skikkelig vanskelige utfordringer?

Jeg er redd skolen i stadig større grad utvikler hjelpeløse elever i stedet for å utvikle mestringsorienterte elever. Også flinke elever anser intelligens som noe nokså fast. Disse vil oppfatte seg selv som smarte og vi også oppfatte utfordringer de får på skolen som en test på hvor flinke de er. Forskjellen fra svakere elever er at disse elevene presterer godt på utfordringene de får og dermed får de bekreftet sin oppfatning av at de er smarte, nærmest fra naturens side. Likefullt er også disse elevene «helpless learners».

En av lærerne mine fortalte om en episode han opplevde da elevene hadde arbeidet med Norges grunnlov og historien omkring 1814. Elevene fikk en prøve da de var ferdige med arbeidet (slik elever alt for ofte får i norsk skole, også hos oss, tror jeg). Et av spørsmålene til elevene lød: ”Hva tror du hadde skjedd hvis Norge ikke hadde fått en grunnlov i 1814?” De flinke elevene i klassen (flest jenter) ble sinte på læreren for dette spørsmålet. ”Du kan ikke stille dette spørsmålet,” sa de til læreren etterpå. ”Det står ikke noe om det i læreboka!”

Nettopp. Elevene var vant til at de skulle lære seg det som læreren forteller eller det som står i læreboka. Vi snakker her om ungdom på 14-15 år som har gått snart 10 år i norsk skole og som er preget av de forventningene de har møtt på skolen. De er vant til at på skolen skal de gjengi riktig svar på lærerens eller lærebokas spørsmål. Elevene var åpenbart ikke forberedt på å skulle drive kontrafaktisk tenkning, noe som ikke er uvanlig når man betrakter historiske hendelser. Læren innså at elevene tydeligvis måtte  arbeide mer med hovedområdet «Utforskeren» i læreplanen for samfunnsfag

Noen vil kanskje påstå at siden våre elever er mellom 13 og 16 år er det ikke så rart om de er nokså uselvstendige og hjelpeløse. Men denne uselvstendigheten opphører ikke i løpet av videregående skole. Carol Brown, som er psykolog og arbeider ved Oxford University og som holdt en forelesning om Carol Dweck, ga et godt eksempel på det hun oppfatter som hjelpeløse studenter. Hun fortalte at noe av det som forventes av masterstudenter i psykologi på universitetet er at de er i stand til å skille god og pålitelig forskning fra mindre god og mindre pålitelig forskning. I hennes tilfelle dreide det seg naturligvis om psykologistudenter og psykologisk forskning. Studentene skal ha utviklet faglig kompetanse og forskningskompetanse som gjør at de av seg selv og uten hjelp skal kunne gjenkjenne pålitelig forskning. Carol Brown erfarte at de fleste studenter klarte å fortelle hvilke forskningsarbeider som ble betraktet som faglig gode, men de fleste studentene var ikke selv i stand til å avsløre dette. De hadde fått høre fra foreleserne hvilke forskningsarbeider som var gode og pålitelige og det var dette de gjenga i studiekravene de skrev.

Carol Browns studenter på et av verdens høyest renommerte universiteter er altså ikke i stand til å gjenkjenne god forskning, men de er i stand til å huske hva foreleserne sier og å gjenta det de har hørt eller lest. Dette er studenter som har hatt gode nok karakterer til å komme inn på psykologistudiet og som har fulgt forventet studieprogresjon i studiet, altså elever som har prestert godt på skolen. Carol Brown mener imidlertid at de i bunn og grunn er hjelpeløse siden de er avhengige av hva forelesere og fagfolk forteller dem og ikke selv har den nødvendige kompetansen i faget.

Elevene som begynner på skolen jeg leder, er flinke skoleelever. De er vant til å arbeide og kommer fra ambisiøse hjem. Jeg tror de har arbeidet med uketest, målark og lignende på barneskolene, og de er vant til å svare på kontrollspørsmål i læreboka. De er trent opp til å svare riktig på det læreren spør om og er vant til å få ros når de rekker opp hånda i klassen og kan si det riktige svaret . Kanskje er det nettopp det som er noe av problemet. Elevene er vant til at lærere spør etter riktig svar eller rett informasjon. Vi som arbeider i skolen spør for lite etter lure fremgangsmåter, nye synsvinkler, mest lærerike feil og lignende.

En av mine nevøer, som går i 10. klasse på en skole i en annen kommune, har gjennomskuet lærernes forventninger. Han synes ikke han lærer noe ordentlig grundig på skolen. «Det er bare å pugge til prøvene,» sa han til meg. «Vi jobber med et kapittel i boka. Så får du en ukes varsel før prøven. Så leser du sykt mye og pugger alt du kan og får en god karakter på prøven. Men etter to uker husker du nesten ingen ting av det du leste. Da har du egentlig ikke lært noe særlig.»

Da vi gjennomførte tentamen på 10. trinn i januar, opplevde flere av lærerne hos oss noe som bekreftet inntrykket av uselvstendige og hjelpeløse elever. Etter å ha lest oppgaven spurte flere elever om hva de skulle gjøre. Læreren svarte at de måtte lese oppgaven, men igjen spurte elevene: ”Men hva skal jeg gjøre?” De ønsket direkte muntlig instruksjon fra læreren. De ønsket også at læreren skulle lese igjennom besvarelsen deres før de leverte, altså at læreren skulle sjekke og nærmest forbedre besvarelsen ført de leverte den til den samme læreren for vurdering. Er dette de samme elevene som har foreldre som ordner alt for dem og som har vokst opp i baksetet på en bil uten å vite hvor de er og knapt hvor de skal? (Jeg har fortsatt til gode å oppleve at en ung søker til en lærerstilling hos meg har med seg mor eller far på jobbintervju, men det er vel bare et tidsspørsmål før det skjer).

Lærere bruker sannsynligvis alt for lite tid på «debriefing» sammen med elevene. De bør snakke med elevene om hvordan de vet det de vet, hvordan de har løst oppgavene de har fått, hvordan de har tenkt underveis, hvilke feil de gjorde som de lærte av osv. Hvor ofte belønner lærere klassens beste spørsmål eller mest nyskapende kommentar – eller flotteste feil?

Carol Dweck gir to råd til foreldre og andre voksne (hun gir sikkert mange, men her er to av dem):

  • How do you raise smart kids?
    1. Don’t tell them that they are
    2. Praise for effort, not for intelligence or ability, is key to success in school and in life (http://www.scientificamerican.com/article/the-secret-to-raising-smart-kids/)
  • ”If parents want to give their children a gift, the best thing they can do is teach their children to love challenges, be intrigued by mistakes, enjoy effort and keep on learning.”

Jeg vet ikke hvor vanlig det er i norsk skole at elevene elsker utfordringer, at de blir engasjert av feilene de gjør og at de liker hardt arbeid. På vår skole har vi åpenbart en vei å gå.

Jeg tror Niels Christie peker på noe av det samme når han i Aftenposten 18. Februar  klager over at Universitetet har blitt en skole. Hva studentene skal lære er fastlagt på forhånd og det er ikke rom for fri søken og utprøving. Hvis min antakelse om at skolen utvikler hjelpeløse elever, er ikke det så rart at det har blitt slik. Noen vil kanskje også si at det er godt det er blitt slik. Hvis elevene virkelig er hjelpeløse, kan de jo ikke klare å gjennomføre et fritt og selvstendig akademisk studium.

Men det kan selvsagt være at elevene ønsker å være hjelpeløse og uselvstendige. Kanskje er uttalelsen som nestleder i elevrådet hos oss kom med på denne ukas møte i Samarbeidsutvalget treffende. Hun sa: ”Nå for tiden velger elevene å være flinke i stedet for å gjøre opprør.”

Hvis min antakelse om at skolen i økende grad utvikler hjelpeløse elever, er det dypt alvorlig – faktisk for hele nasjonen. Også i fremtiden trenger vi kreative og selvstendige mennesker som tar ansvar for mer enn seg selv. Vi får håpe min frykt er ubegrunnet.

God helg!

Skolen er ingen butikk – om kravstore foreldre

Aftenposten trykket 18. januar en artikkel om lærere som er lei av kravstore foreldre. Denne problemstillingen er velkjent også på den skolen jeg leder. Vi har ingen statistikk over hva slags henvendelser lærerne får fra foreldrene, og det er mitt inntrykk at de fleste foreldrene på vår skole er fornuftige og fornøyde. Men lærerne mine forteller om svært krevende henvendelser fra foreldre og at antallet slike henvendelser øker merkbart.

Jeg tror noen foreldre forholder seg til skolen på samme måten som de forholder seg til butikker, flyselskap, håndverkere og andre. De forholder seg til skolen som kunder. Skolen er imidlertid ikke en butikk eller en leverandør av tjenester som foreldrene betaler for. Skolen er noe langt mer enn det.

Som kunde har man «alltid rett». Et kundeforhold til en butikk eller en tjenesteyter er svært enkelt og endimensjonalt. Hvis du er fornøyd, fortsetter du å handle hos leverandøren, og hvis du ikke er fornøyd prøver du en annen leverandør. Som kunde har man noen rettigheter, som mulighet til å heve kjøpet eller få ny vare, som man ikke har som foreldre i skolen. Som kunde er det lett å klage, og leverandøren er svært lydhør for klager. Gode selskaper gjør alt de kan for å tilfredsstille kunden og grunnen er enkel: De lever av kundene i en konkurranseutsatt virkelighet. Hvis butikken mister kunder, risikerer den i verste fall å gå konkurs. Derfor har kunden «alltid rett».

I skolen har ikke foreldrene alltid rett. Det betyr ikke nødvendigvis at læreren eller rektor alltid har rett, men skole er noe annet enn en butikk eller en privat tjenesteyter, og både foreldre og ansatte bør være bevisst dette.

En åpenbar forskjell er at skole er en svært mangfoldig virksomhet som skal arbeide for å oppnå svært omfattende mål. Disse målene skal dessuten realiseres for ulike elever på samme tid og i samme rom, elever som trolig har ulike og kanskje motsatte behov. I en butikk kjøper du en vare og hvis den passer (og er riktig farge og modell), bruker du den og er fornøyd. Hvis du har kjøpt en reise med NSB fra Stavanger til Oslo, er dette en svært endimensjonal tjeneste. Som kunde forventer du at toget kommer frem i henhold til rutetabellen, at vognen du sitter er ren og ordentlig og at betjeningen du møter, som du egentlig har svært lite med å gjøre, er vennlig og hyggelig. Dessuten har alle de andre kundene på toget de samme forventningene som deg. Selv ved omfattende håndverkerarbeider, som ofte er svært komplekse, etableres det en avtale om hvem som har ansvar for å utføre hva. Oppdragelse og opplæring av barn er en så kompleks virksomhet at vi, heldigvis, ikke har prøvd å angi helt presist hvem som skal sørge for hva. Hvem skal lære barnet å knytte skolissen? Hvem skal lærer det høflighet og vennlighet? Hvem skal hjelpe det å utvikle utholdenhet og pågangsmot? En slik detaljert ansvarsfordeling er selvsagt umulig.

Vi opplever på skolen ar foreldre henvender seg til lærerne og hevder at karakteren deres barn har fått, er feil. Detter skjer ofte på små arbeider og ikke bare ved termin- eller standpunktkarakterer. Noen foreldre har utdanning i det aktuelle faget eller de kjenner en som jobber på en annen skole og de mener altså at de kan overprøve lærerens faglige skjønn. Er det det samme som når de henvender seg til en håndverker og hevder at den jobben som er gjort ikke var det de bestilte. Har de ikke fått den karakteren de har bestilt – eller betalt for?

Jeg får også en del henvendelser om at ordninger som skolen har valgt, og som må være felles ordninger for alle elever, ikke passer deres barn. Skolen er fortsatt et fellesskapsprosjekt, trolig en av de få fellesskapsarenaene som er igjen i vårt samfunn. Artikkelen i Aftenposten viser eksempler på at foreldre forventer at opplæringen skal tilpasses individuelt til deres barn selv om dette kan gå ut over andre elever. Kunder i en butikk er bare en serie individuelle mottakere av varen eller tjenesten. På en skole er alle deltakerne gjensidig avhengige av hverandre hele tiden og elever arbeider samtidig under samme vilkår og ofte sammen. Skolen er et fellesskapsprosjekt og læring skjer i et fellesskap.

Noen, også i norske kommuner, hevder at kommunene selger tjenester til innbyggerne. Jeg har selv hørt det fra en av kommunalsjefene i kommunen der jeg jobber. Jeg mener dette er grunnleggende feil, i alle fall når det gjelder skole. Dersom kommunen selger en tjeneste, har innbyggerne blitt kunder. Dermed bør de kunne ha samme forventning til kommunen som til flyselskapet Norwegian, og jeg kan som rektor forvente henvendelser som dette: «Skolen deres er like dårlig som den Julie gikk på forrige uke, så neste uke sender jeg Julie til en annen skole.» «Jørgen lik er ikke matematikklæreren sin. Vennligst gi ham en annen lærer.» Selvsagt skal skoler også arbeide for å bli stadig bedre, og for noen skoler har trolig konkurranse fra private skoler gjort dem mer oppmerksomme på dette.

Dersom man mener at kommuner selger tjenester til innbyggerne fordi disse betaler skatt, sier man egentlig at skatt ikke er en betaling inn til en felles pengesekk som vi bruker til å skape et godt samfunn for alle. Da har man sagt at skatt er direkte betaling for konkrete tjenester. «Jeg har betalt så og så mye i skatt og forventer å få tilbake tjenester og ordninger av tilsvarende verdi». Med et slikt utgangspunkt bør man heller avvikle all skatt og heller ta direkte stykkprisfinansiering for alle offentlige tjenester: Betal for det antal kilometer vei du kjører på, for hver liter vann du bruker, for hver undervisningstime i skolen osv. Så har man samtidig avskaffet begrepet «samfunn». (Det var Margareth Thatcher som uttalte «There is no such thing as society». Hvem var det som tok seg av henne da hun ble gammel, mon tro?)

I kommunal «retorikk» omtaler man elever, foreldre og innbyggere som «brukere» og ikke som «kunder». Det er gode grunner til å fortsette med dette. Eller enda bedre: omtal dem som elever og foreldre i skolen. Det er det de er. Foreldre er ikke kunder på en skole. de har et langt større ansvar og en langt større medvirkning enn det kunder har. Skolens mål er dessuten ikke å produsere gode karakterer hos elevene, men å øke deres kompetanse. Som kjent er det langt mer komplisert og omfattende å utvikle helstøpte gode mennesker som er gode samfunnsborgere enn å produsere og selge bukser eller transporttjenester. For å skape gode skoler må skole og foreldre samarbeide godt, ikke som leverandør og kunde, men som samarbeidspartnere i arbeidet for å utvikle gode borgere for en god fremtid. Heldigvis forstår de fleste foreldre fortsatt dette.

 

(En forkortet utgave av denne artikkelen ble publisert i Aftenposten 25.01.2015)

Økte forventninger

På vår skole tolker vi i disse tider elevundersøkelsen som elevene våre gjennomførte i november og desember. Vi er ikke så veldig fornøyde med resultatene på undersøkelsen siden vi observerer en liten nedgang. (Denne er imidlertid ikke statistisk signifikant, så vi kan i år la statistikerne trøste oss). Resultatene er imidlertid fortsatt gode og stabile, men det er ikke poenget mitt i dag.

Vi gjennomfører elevundersøkelsen på alle klassetrinn og tolker resultatene både for hele skolen samlet og for hver enkelt klasse (som på vår skole er inntil 75 elever). Som sagt er det få tydelige endringer, men vi har observert en svært tydelig endring i elevenes svar når vi sammenligner med fjorårets undersøkelse:

En av påstandene som elevene skal svare på i undersøkelsen lyder slik: Hjemme forventer de at jeg gjør så godt jeg kan på skolen. Fra 2013 til 2014 har gjennomsnittet i elevsvar på dette spørsmålet økt med 0,7 poeng – på en skala fra 1 til 5. Selv jeg som ikke er utdannet statistiker forstår at dette er en tydelig endring (signifikant som det heter på norsk). Flere skribenter har den siste tiden pekt på at ungdom i dag vurderes etter hva de gjør (hvordan de presterer – særlig på skolen) og i mindre grad for hvem de er. Flinkhet erstatter godhet og lydighet erstatter opprør og individualisme.

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Barn-oppfatter-at-det-viktigste-er-a-vare-flink-7841927.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Generasjon-prestasjon-Generasjon-perfekt-Generasjon-politisk-korrekt-7838426.html

Endringen i elevundersøkelsen på vår skole skyldes ikke at elevene som begynte på 8. trinn i år møter mye høye forventninger hjemme enn elevene som gikk på skolen forrige skoleår. Endringen i elevsvarene er den samme på alle klassetrinn. Elevene på alle våre klassetrinn svarer at de opplever større forventninger hjemmefra i år enn i fjor. Så vår skole bekrefter det mange har skrevet i den offentlige debatten: elevene opplever økte forventninger om at de skal lykkes og prestere godt.

Det er bra at både lærere og foreldre har positive forventninger til elevene. Det er mye værre om de ikke har noen forventninger i det hele tatt. Men hvis forventningene blir urealistiske eller hvis ungdom opplever at de bare er verdifulle dersom de oppfyller forventningene som møter dem, er vi på ville veier.

God helg