iPad bedre enn PC likevel?

For en uke siden skrev jeg om forskningsrapporten som fortalte at elevene som arbeidet med Kikora på PC lærte mer matematikk enn de elevene som arbeidet med DragonBox på iPad. Takk for alle kommentarene jeg fikk på dette innlegget.

Etter å ha lest det forrige innlegget er det kanskje noen av dere lesere som tror at jeg er motstander av å bruke iPad i skolen. Det er nok ikke så enkelt (og det er jo sjelden at virkeligheten er så enkel som vi skulle ønske). Jeg er imidlertid skeptisk til de som tror at å innføre iPad i skolen nesten automatisk vil gi bedre læring. Jeg synes også det er verdt å merke seg at selv om bruk av spill i opplæringen er engasjerende så krever det at læreren fungerer som en slags «oversetter» eller tolk mellom spillets virkelighet og fagene. Det samme gjelder for pedagogiske spill som Storyline (som du også kan lese mer om på denne bloggen).

Hvis PC og Kikora vant forrige runde i kampen mot iPad og DragonBox, er det ikke vanskelig å finne motsatte argumenter. Og igjen kan vi gå til rapporten fra forskningsarbeidet Jan Arild Dolonen og Anders Kluge gjorde på Ringstabekk skole. På s. 31 i rapporten skriver de:

…det her er en forskjell mellom de to klassene avhengig av hvilket digitalt læremiddel de brukte. «Gruppearbeid»-kategorien har flere minutter for DragonBox, og «Annet»-kategorien er tilsvarende høyere for dem som brukte Kikora. Grunnen er at DragonBox-gruppen brukte mye mindre tid på å organisere seg med utstyret de trengte for regneoperasjoner (iPad’er), og mye kortere tid på å starte DragonBox, da de ikke trengte tilgang til nett og gjerne droppet strømkabelen.

 Kikora-gruppen på sin side brukte mye tid ved starten av timen på å hente bærbar maskin, plugge strømkabel til egnet kontakt og starte opp maskinen. Maskinene var bare noen år gamle, men brukte svært lang tid på å starte opp, noe som gjorde at Kikora-gruppen alltid startet timen med å hente maskin og starte den opp før de satte i gang med undervisning. I tillegg brøt skolens nettverk sammen flere ganger, noe som medførte at elevene ble urolige og at læreren i visse tilfeller avsluttet gruppesesjonen og heller underviste på den elektroniske tavlen.

Gjennomsnittlig oppstartstid for PCer i norske klasserom, altså tiden det tar fra en elev setter seg ned med en bærbar PC til hun er klar til å arbeide, er så vidt jeg vet 20 minutter (ja, du leste riktig)!! Tilsvarende tid for en iPad er under 30 sekunder. Skoleforskere er opptatt av hvor mye tid elevene bruker på det de skal gjøre på skolen, altså å arbeide for å øke sin kompetanse. På norsk kalles dette «time on task». Forskjellen mellom PC og iPad er åpenbar, noe forskerne har beskrevet.

Det er også verdt å merke seg at elevene som arbeidet med DragonBox viste et langt større engasjement i arbeidet. De spurte ofte om å få fortsette å arbeide selv om timen var slutt. Forskerne observerte ikke det samme med elevene som arbeidet med Kikora.

Dermed var det vel i alle fall 1-1 i kampen mellom iPad og PC.

 

God helg!

Om slitne ungdommer

På skolen jeg leder har vi hver uke et møte i det vi kaller Pedagogisk Utvalg (PU). Her møter skolens ledelse og alle teamlederne (som er utpekt av skolens ledelse, så dermed er Pedagogisk utvalg nettopp et utvalg). I dette utvalget avklarer vi naturligvis praktiske forhold, men det viktigste med PU er å holde den pedagogiske debatten på skolen varm. Derfor diskuterer vi pedagogiske og mer generelle samfunnsmessige spørsmål.

Denne uka drøftet vi kronikken «De unge sliterne» av Finn Skårderud som Aftenposten trykket i romjula. Skårderud (og andre) peker bl.a. på at mange ungdommer føler seg slitne av forventningene om gode prestasjoner. http://www.aftenposten.no/meninger/De-unge-sliterne-7838211.html

Reaksjonen fra mine lærere og avdelingsledere i PU på artikkelen var både interessant og tankevekkende. De motsa ikke Skårderud og erkjente at det han beskriver nok er riktig. Men samtidig ser de en annen side av elevenes virkelighet.

En av teamlederne fortalte at mange av hennes elever klaget over at de har sykt mye å gjøre og at de har både prøver, innleveringer og fremføringer som de må arbeide med. Når hennes lærerteam satte av to studietimer en uke, for at elevene virkelig skulle får tid til å fordype seg i det de måtte forberede, opplevde læreren at de samme elevene som klaget over mye å gjøre, brukte denne studietiden til å snakke med medelever om annet enn skolearbeid, sjekke sosiale medier på telefonene sine osv. Det så altså ikke ut til at elevene faktisk hadde for mye arbeid å utføre siden de brukte tiden på mye annet enn skolearbeid.

Elevene våre bruker ekstremt tid mye «på skjerm». De sjekker stadig Instagram, Snapchat, Facebook, nettaviser o.l. og er tilgjengelig nesten 24-7 (som er norsk for hele døgnet hele uka). Er det dette de blir slitne av? Det er lite trolig at de blir slitne av selve arbeidet de må gjøre slik tømmerhuggere og bønder ble for to generasjoner siden. Skårderud peker i sin kronikk på at prestasjonene er ment for å vises frem. «Man skyver noe vellykket foran seg, deler det, og venter på anerkjennelsen». Dette kjente våre lærere seg igjen i. En av lærerne i vårt møte stilte spørsmål ved om ungdom som er slitne, er slitne av seg selv og ikke av for mye arbeid. De er kanskje slitne av forventningene om å fremstå som vellykket på alle fronter. Er det suget etter dopamin, som øker i mengde når man får skryt – og «likes» på Facebook, og forventningene om evig tilgjengeligheten i sosiale medier som gjør unge urolige og slitne? (De gode foreldrene er trolig de som fjerner alle digitale dingser fra soverommet når ungdommene skal sove.)

En annen av lærerne i møtet fulgte opp med påstanden om at «multitasking» bare er en vits. Vi sier at vi kan «multitaske» (nok et norsk ord for å gjøre flere ting på en gang), og mange som omfavner digitale hjelpemidler (eller som kanskje til og med lever av å selge slike), snakker varmt om multitasking. Men vi ender bare opp med å gjøre flere arbeider dårlig. Blir ungdom slitne fordi de ikke lenger kan konsentrere seg og fordi de drives til å gjøre alt på en gang?

Disse betraktningene får meg kanskje til å fremstå som en sur, gammel og teknofob gubbe. Jeg mener ikke at vi skal brenne alle digitale dingser, men vi må hjelpe unge (og også voksne) til å mestre smarttelefoner og andre digitale herligheter. Mestre i denne sammenhengen betyr at man også forstår når man skal legge vekk telefonen eller ikke svare på sms, e-post, snap, chat osv. Det er heller ikke sikkert at årsaken til at mange unge føler seg sliten først og fremst ligger i skolen. Kanskje er problemet at som moderne mennesker i «verdens rikeste land» har vi (nesten) alle muligheter, og hvis vi da ikke lykkes med å realisere oss på alle fronter (samtidig) er det lett å oppleve det som vår egen individuelle skyld. Kanskje er utfordringen for både skole, foreldre, handelsstanden og andre å ikke bygge opp under drømmen om det perfekte og vellykkede, men tvert imot omfavne vissheten om at ingen kan være vellykket på alle fronter. Kanskje har handelsstanden (og vårt «shopping-styrte» samfunn) et større ansvar for unges slitenhet enn de selv er villige til å erkjenne.

Men den viktigste betraktningen knyttet til Skårderuds kronikk kom fra en av mine avdelingsledere i begynnelsen av vår drøfting: «Vi skal være oppmerksomme på flinke elever, særlig jenter, som er slitne, men skolen må i større grad hjelpe de elevene som virkelig sliter med skolearbeidet og som trenger vår hjelp og støtte fordi de synes skolearbeidet er vanskelig. Det er ikke sikkert det er disse elevene Skårderud skriver om, og vi må ikke glemme dem.»

God helg