Hvordan skape god skoleledelse?

Torsdag 27. august skal jeg innlede på et frokostseminar i regi av Akademikerne. De stiller spørsmålet: «Hvordan oppnår vi god skoleledelse og hvordan kan god skoleledelse styrke skolen?»

Utgangspunktet for det jeg skal si er dette:

Akademikerne frokostseminar 150827

Hva jeg og andre faktisk ender med å si, er selvsagt umulig å vite nøyaktig på forhånd. Men du kan lese om det på denne blokken senere.

Politikere kan aldri vite om opplæringen er god nok

«Dere politikere kan aldri vite om opplæringen er god nok i hvert eneste klasserom i Norge!» Ordene ble uttalt av en rådgiver på en videregående skole i Akershus i samtale med rikspolitikere på «skoleturne» i Norge. Han følte at han kanskje var litt for direkte i sitt svar, men både han og jeg er glad for at han våget å si hva han mente.

Det er valgkamp og politikere både lokalt og nasjonalt ønsker å vise at de har både kunnskap, kontroll og handlekraft, også når det gjelder skole. Men hvor mye kontroll og detaljkunnskap kan politikere faktisk ha over det som skjer i norske klasserom?

I juni besøkte Trine Skei Grande og andre politikere fra Venstre Bærum kommune for å snakke om skole. (De hadde besøkt en haug andre kommuner tidligere, så dette var en del av en nasjonal «skoleturne»). De ønsket å snakke med skoleledere og ansatte fra alle skoleslag og jeg var en av dem som var så heldig å bli invitert til denne samtalen. I 2 timer snakket vi med politikere på lokalt- og riksnivå om skole og skolepolitikk. Et flott initiativ fra politikerne.

Det var underveis i denne samtalen at Trine Skei Grande stilte spørsmålet: «Kordan kan vi som e’ politikera vit’ at undervisninga e’ god nok i all’ landets klasserom?» Spørsmålet er ektefødt og er stilt av gode intensjoner ut fra et ønske om å skape en god skole. Og jeg er sikker på at det er nettopp dette alle skolepolitikere fra alle partier spør om: Hvordan kan politikere vite at det som skjer i alle norske klasserom er bra nok?

Det var da rådgiveren fra videregående skole tok ordet, og sa det jeg tror mange av oss tenkte. «Det kan dere politikere aldri vite,» sa han, før han unnskyldte at han var så direkte som han var. Jeg tror rådgiverens poeng er at hver skole er svært mangfoldig og det er så mange ulike forhold som påvirker det som skjer i klasserommet at det er umulig for noen få personer høyt oppe i hierarkiet å vite noe om kvaliteten i hvert klasserom i dette landet.

Men jeg tror våre politikere på alle nivåer stiller seg dette spørsmålet: Hvordan kan de kontrollere at det som skjer på skolene er godt nok? (Noen politikere er kanskje mest interessert i hvordan de fremstår sammenlignet med nabokommunen som styres av et annet parti, men det er en annen sak). Jeg tror politikerne våre, både på kommunalt og nasjonalt nivå, ønsker at de kunne vite noe om kvaliteten i ethvert klasserom i kongeriket. Kanskje er det velgerne som krever dette? Kanskje tror man at det å være politisk leder er omtrent det samme som å lede en bedrift. Kanskje er politikken blitt slik at velgerne forventer at politikerne kan gjøre rede for slike spørsmål omtrent som en bedriftsleder må gjøre rede ovenfor sitt styre hvilke resultater bedriften har oppnådd.

Men det er noe ganske annet å lede en privat bedrift enn å lede en offentlig virksomhet som skole. For noen uker siden snakket jeg med en av mine gode venner om skole og ledelse. Han jobber som direktør i et stort norsk firma med virksomheter i mange land og har tidligere jobbet som toppleder for andre store bedrifter. Det var denne vennen min som påpekte dette, at det er mer endimensjonalt og enklere å lede private bedrifter. Fra hans ståsted ser det ut som om det er spennende, men vanskelig, å lede en skole. «Du skal jo lede en virksomhet der ulike mål peker i helt motsatt retning og der målene forandrer seg hele tiden,» sa min venn og fortsatte: «Dessuten har du som leder slett ikke kontroll over alle variablene som påvirker resultatene dine.» Men ingen av oss mente det er umulig å lede skoler, eller andre offentlige virksomheter for den saks skyld. Det er bare komplisert.

«Den jobben du har, vet du,» sa han til meg (som altså jobber som rektor). «Den jobben du har er den mest spennende lederjobben.» Jeg spisset ører og ventet på fortsettelsen. «For det er på ditt nivå at politikk blir operasjonalisert,» fortsatte han. «Det er her politiske vedtak gjøres om til praksis.»

Min gode venn erkjente forøvrig også at heller ikke han kan vite om alle ansatte i bedriften han leder, jobber i tråd med bedriftens prinsipper og mål. «Jeg kan ikke vite hvor god jobb hver av de flere tusen ansatte i bedriften gjør,» sa han, «men lederne i underliggende avdelinger kan følge opp sine folk.» Og dessverre for rikspolitikerne tror jeg heller ikke de noen gang kan vite at undervisningen er god nok i alle norske klasserom. Politikerne må stole på at de har gode folk på alle plasser og stole på at gode folk gjør en god jobb. Jeg tror imidlertid ikke dette betyr at man ikke skal følge opp det som skjer på norske skoler og prøve å få et så godt bilde av situasjonen som mulig. Jeg argumenterer ikke for en fullstendig individuell frihet og null kontroll, men jeg tror rådgiveren fra den videregående skolen har rett: politikere kan aldri vite om det er god kvalitet på opplæringen i alle norske klasserom.

God helg!

Ja til færre karakterer i norskfaget

Utdanningsdirektoratet har åpnet for at skoler kan prøve å gi elevene færre karakterer i norsk. Vår skole deltar i et slikt forsøk og etter et år kan vi gi direktoratet et tydelig signal: Gjør denne ordningen permanent for alle skoler på alle klassetrinn.

Norsk er et sentralt og viktig fag i norsk skole. Men er det så viktig at det skal generere flere karakterer enn andre fag? Og er det viktig for nynorskens posisjon at elevene får en egen karakter i norsk sidemål?I dagens skole får elever 3 karakterer i faget norsk på vitnemålet sitt (dersom de trekkes ut i norsk til eksamen, får de enda flere og de kan risikere at dette ene faget danner grunnlag for over 1/3 av det samlede karaktersnittet). Bakgrunnen for dette er kjent for alle som har en viss kjennskap til norsk språkhistorie og språkpolitikk: Vi har to sidestilte skriftspråk i dette landet. Men dette trenger ikke å medføre at lærere i norsk skole må gi elevene 3 standpunktkarakterer i samme fag.

Fra og med forrige skoleår har vår skole deltatt i forsøk med færre karakterer i norsk. Vi skal selvsagt evaluere dette forsøket ordentlig og etter det første året samlet vi inn lærernes erfaringer. (Inneværende skoleår skal vi også høre hva elever og foreldre har å si). Forsøket hos oss er nokså enkelt: elevene som gikk på 8. trinn i fjor (og som skal begynne på 9. trinn neste uke,) får 1 karakter i norsk. Denne omfatter både hovedmål og sidemål skriftlig og norsk muntlig. Elevene som gikk på 9. trinn i fjor, fikk 2 karakterer i norsk: en skriftlig for både hovedmål og sidemål og en for muntlig norsk. (Siden de nå skal opp i 10. klasse, kan de ikke lenger delta i forsøket og de vil i år få de ordinære 3 karakterene i norsk). De som begynner på 8. trinn i høst, får også en karakter i norsk.

Mot slutten av forrige skoleår gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant de lærerne som hadde hatt fagansvar for norsk på 8. eller 9. trinn. Alle disse har jobbet som norsklærere i flere år, så de har alle en tidligere praksis å sammenligne med. Du skal få konklusjonen fra undersøkelsen først (hvis du ikke orker å lese videre): nesten alle lærerne var udelt positive til ordningen med færre karakterer i norsk.

Men undersøkelsen fortalte oss mer enn dette. Vi er svært klar over at dette er en liten undersøkelse med få deltakere, men tror allikevel at lærernes svar forteller noe vesentlig. Så hva svarte lærerne våre?

Noe av usikkerheten ved færre karakterer i norsk er om det vil svekke sidemålets posisjon i norskfaget. Noen hevder at vi må beholde en egen sidemålskarakter for at sidemålet skal bestå. Vår undersøkelse blant lærerne gir ingen holdepunkter for et slikt syn. 42,9% av lærerne mente at færre karakterer hadde styrket sidemålets posisjon mens 57,1% mente situasjonen var uforandret. Noen lærere sa at det var lettere å bruke sidemålet på en naturlig måte i opplæringen når det ikke skulle settes en egen karakter for sidemål.

Litt over 70% av de lærerne vi spurte sa at ordningen med færre karakterer hadde gitt større sammenhenger i faget. De resterende 30% opplevde ingen endring. En lærer skrev: «Det er enklere å få til smidig opplæring i norsk. De to målformene kan brukes mer om hverandre i undervisningen, både når det gjelder tekstlesing, skriving, og grammatikkopplæringen«. Nå må du huske, kjære leser, at vår skole ligger i et område med svært liten naturlig støtte for nynorsk. Kanskje har det en betydning, men merk deg at våre lærere synes det var bedre for nynorsk at elevene ikke skulle ha en egen karakter i nynorsk.

Vi hadde et håp om at ordningen med færre karakterer skulle gjøre elevene mer fokusert på kvaliteten ved sitt eget arbeid og sine egne prestasjoner enn tidligere. Dette er det få lærere som har opplevd hos oss dette skoleåret (litt under 30%), men ingen lærerne synes det ble vanskeligere å sette terminkarakter når de skulle sette få karakterer som omfattet hele norskfaget. Tvert imot svarte nesten 60% at det ikke ble vanskeligere å sette halvårskarakterer mens ca. 40% svarte at det ikke var noen forskjell.

Utdanningsdirektoratet har forlenget forsøket. Det er mange videregående skoler som deltar i dette forsøket, men skuffende få ungdomsskoler (bare 6 offentlige ungdomsskoler i hele landet!). Men det er fortsatt mulig å søke om å få bli med. Du finner mer informasjon om dette her.

Vi fortsetter dette forsøket også dette skoleåret og skal som sagt i år også få innspill fra elever og foreldre. Da jeg presenterte dette forsøket i FAU, var foreldrene positive til det, men de var samtidig opptatt av at elevene måtte «vite hvordan de lå an faglig». Jeg vet ikke om foreldrene egentlig mener at elevene må vite hvordan de presterer sammenlignet med de andre elevene, altså om konkurranseelementet er det viktigste, eller om de egentlig mener at elevene må vite at de henger med i den faglige progresjonen. Jeg håper det er det siste foreldrene mener, men det får vi kanskje et tydeligere bilde av i løpet av dette skoleåret. Så følg med.

God helg!

Standardisering i skolen? Nei takk. Felles standarder? Ja,takk.

Hvor ligger den gode balansen mellom autonome og ansvarlige lærere og felles praksis på skoler? Kanskje har Andy Hargreaves et svar på dette også.

En kommentar fra en av mine lesere har fått meg til å tenke. (Noen vil kanskje si at det var på tide at jeg gjorde det). Jo Helge Ansnes Schei reagerer på at begrepene «den privatpraktiserende lærer» og «den autonome lærer» brukes som skjellsord. Du finner kommentaren hans her og min tekst som fikk ham til å reagere her. Kanskje er det mine formuleringer som har fått Schei til å reagere, kanskje er det professor Thomas Nordahl og hans likesinnede Schei reagerer på. Nordahl er blant dem som har hevdet at man må slutte å snakke om metodefrihet for lærere.

Jeg sier takk til Schei for hans innspill og reaksjoner. Ved nærmere ettertanke tror jeg at jeg vil skille mellom begrepene «den privatpraktiserende lærer» og «den autonome lærer». Det ene har for meg fortsatt en nokså udelt negativ klang.

Jeg ønsker ingen privatpraktiserende lærere på skolen jeg leder, og jeg ønsker heller ikke det som lærer for mine barn. Hvorfor ikke? Fordi en privatpraktiserende lærer, slik jeg oppfatter uttrykket, aktivt holder seg unna andre lærere. I mitt hode er en privatpraktiserende lærer en lærer som ikke deltar i faglige debatter på egen skole, en som i liten grad tar til seg nye metoder, ny forskning eller aktuelle strømninger innen pedagogikk og didaktikk, og en lærer som ofte gjentar sin egen praksis år etter år. (Man kan hevde at lærere som har 24 års praksis på samme skole og i samme fag, ikke har mer enn 3 års erfaring x  8 og ikke 24 års genuin erfaring. Kanskje har læreren med 5 års erfaring opparbeidet på ulike skoler og i ulike fag egentlig en bredere erfaring som lærer). Så i mitt skoleideal har den privatpraktiserende lærer, eller den ensomme rytter, fått lov til å ri inn i solnedgangen.

«Autonomi» brukt om lærere er etter min oppfatning et langt mer positivt begrep. At begrepet, som kommer fra gresk, betyr  «selvstyre» (etter de greske begrepene autos – «selv» – og nomos – «lov», «regel» eller «styre»), gjør det litt utfordrende å bruke om noen som skal jobbe i en sammenheng der det finnes felles regler og rutiner. Det motsatte av en autonom lærer kan være den lydige og litt fantasiløse funksjonæren, og dersom jeg må velge mellom en slik lærer eller en autonom og trygg lærer, er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ønske for mine barn. Men dersom læreren oppfatter seg selv som absolutt autonom, altså hevet over andres styring og bestemmelse, tror jeg nok at jeg ville ønsket en annen lærer for barna mine.

Siden lærere oftest er sjef og ofte eneste voksne i klasserommet, må hun selvsagt kunne styre både seg selv og elevene. Det finnes imidlertid grenser for læreres autonomi. Lærere jobber i et fellesskap (med både kolleger og elever) og de er ansatt (og lønnet) av det offentlige for å realisere noen uttalte mål, som riktignok er svært omfattende og mangfoldige. Sammenlignet med andre yrkesgrupper tror jeg lærere i norsk skole har enorm autonomi.

Jeg tror det er en styrke at skoler har en omforent praksis og at lærere utvikler hverandre gjennom profesjonelle dialoger, observasjoner og samtaler. Blir lærer Pettersen mindre autonom dersom han gjennomfører timene sine på samme måte som lærer Olsen bare fordi han har lært det av Olsen? Og dersom noe er bestemt på en skole, enten gjennom overveldende enighet blant lærerne eller av skoleledelsen, kan lærer Pettersen påberope seg retten til å gjøre det motsatte fordi han mener at han som lærer må være autonom?

Nok en gang tror jeg Andy Hargreaves og Michael Fullan kan lære oss noe. I boka Professional Capital skiller de mellom standarder og standardisering. Jeg har hørt Hargreaves fortelle at skoler som har etablerte standardiserte beskrivelser av hvordan ulike oppgaver skal utføres, ikke utvikler seg i positiv retning mens skoler som har tydelige standarder uten at de angir en standardisert måte å nå disse standardene, viser en positiv utvikling. En detaljert manual er en standardisering, enten det gjelder hvordan man gjennomfører matematikktimene eller hva man sier til elevene i begynnelsen av timen. Hargreaves hevder altså at skoler og kommuner bør være forsiktige med å formulere faste standarder for læreres praksis. Det er her lærerne kan utøve sin autonomi.

Men i følge Hargreaves må skoler formulere standarder for opplæringen. Å gi alle elever faglige utfordringer på sitt nivå er en standard. Å gi elever god fremoverrettet vurdering er en annen standard som kan realiseres på mange ulike måter. Utfordringen for skoler er altså å uttrykke tydelige standarder for skolen uten at de vipper over i for spesifiserte og detaljerte standardiseringer. Som ofte ellers: det gjelder å finne den rette balansen.

Og siden vi i disse dager begynner et nytt skoleår, vil også jeg presentere skolens standarder for både nye og gamle lærere når jeg ønsker dem velkommen tilbake til skolen. Jeg antar alle rektorer i hele landet vil gjøre det. På vår skole har vi prøvd å formulere standarder og ikke standardisering gjennom vår pedagogiske plattform. Du finner den her hvis du vil lese den. Og vil du jobbe på Ringstabekk skole, må du signere plattformen som et uttrykk for at du ønsker å jobbe i overensstemmelse med den. Om dette begrenser lærernes autonomi? Tja, jeg tror det gir god skole i alle fall.

God helg – og velkommen tilbake etter ferie

Er rektorer Norges best betalte vaktmestre?

Professor Thomas Nordahl peker på 8 forhold ved skoler som skaper god læring. Et av disse er at det må være ryddig og ordentlig på skolen og at det som går i stykker må repareres umiddelbart. Med fare for å fremstå som nostalgisk er dette noe av det som får meg til å lure på om det var bedre før. I gamle dager hadde nemlig hver skole en egen vaktmester og mange av disse gjorde en flott jobb. Vaktmesteren sjekket at alt var i orden på skolen: han strammet løse dørvridere, reparerte ødelagte trappetrinn og sørget for at gardinopphenget hang fast slik det skulle. Han kjeftet på elevene når de gjorde noe de ikke skulle, og noen ganger kunne elever få arbeide sammen med vaktmesteren hvis de ikke klarte å sitte stille i klasserommet.

I flere kommuner har nå sparebehov og andre effektiviseringstanker endret på dette. I dag er skolebyggene eid av kommunen, ofte gjennom et eget eiendomsselskap, og skolene, altså det rektor er leder for, «leier» skolebygningen av denne eiendomsavdelingen. Kommunen «leier» altså bygget av seg selv. Dette høres kanskje fint ut når det er skrevet i lærebøker i økonomi, men i praksis får det noen fatale konsekvenser.

For skolene i min kommune har ikke lenger en egen vaktmester. Nå heter de driftsledere og de har ansvar for skoler og andre kommunale bygg. Hver vaktmester, unnskyld driftsleder, har ansvar for flere bygg. Så vaktmesteren på min skole sjekker at lufteanlegget og andre tekniske installasjoner virker og han bestiller håndverkere når vi som jobber på skolen gjør ham oppmerksom på at noe er feil. Eiendomsavdelingen, som er sjefen til vaktmesteren, er veldig påpasselige med at vaktmesteren ikke må jobbe for mye, så de har presisert at vi som skole kan benytte vaktmesteren til «vaktmesteroppgaver» (det heter forresten serviceoppgaver nå) to timer pr. uke. Ja, du leste riktig. Vi har altså en slags gammeldags vaktmester i to (2) timer pr. uke. Men han gjør bare oppgaver for oss hvis vi har bestilt dem på forhånd.

Så det er ingen elever på skolen som kan jobbe litt sammen med vaktmesteren (han kjenner for øvrig ingen av elevene), og vaktmesteren går ikke runder i bygget der han kjenner om dørene sitter fast og om skruene under stolene kanskje må strammes (for det må de hele tiden).

Den mest alvorlige konsekvensen av et slikt system med «outsourcing» er at ingen føler noe ansvar for selve skolebygget, annet enn rektor og lærere da, men de har ikke kompetanse til å følge opp dette ansvaret. Vi som ikke har byggfaglig kompetanse skal altså melde fra til dem som har byggfaglig kompetanse når noe er feil. Synes du det låter litt bakvendt? Jeg også. Det er omtrent som om jeg som bileier selv må gi beskjed til verkstedet om hva som er galt med min gamle Volvo (for også gamle Volvoer må på verksted av og til). Jeg kan bare fortelle verkstedet at det er en ulyd eller noe annet rart med bilen så er det mekanikerne på verkstedet som må finne ut hva som er galt og hvordan de kan fikse det. I den moderne kommunen er det ingen av de som har greie på bygg som føler et personlig ansvar for byggene. Og når ingen føler ansvar for skolebygget, vil det gradvis forfalle.

Så denne uka har jeg forberedt et nytt skoleår og jeg har prøvd å oppfylle Thomas Nordahls krav om at det må være pent og ryddig på skolen. Jeg har derfor fungert som vaktor og har sparklet og malt noen steder i bygget, reparert elevenes bokskap og sjekket møbler og annet inventar. Jeg gjør dette både for at elevene skal komme til en ryddig skole og fordi det er viktig å ta vare på et så flott skolebygg som det Ringstabekk skole «leier» av Bærum Kommune. Jeg tror jeg har klart dette nokså godt, og jeg trives med å gjøre noe praktisk i jobben min, men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er lite økonomisk at jeg skal jobbe som vaktmester. Jeg vet ikke så mye om vaktmestres lønnsnivå, men jeg er helt sikker på at jeg og andre rektorer som fungerer som vaktorer i jobben sin, er Norges dyreste vaktmestre.

Kanskje ideen om å dele opp større virksomheter i ulike selvstendige enheter (også kalt «outsourcing») ikke var så lurt. Og kanskje vi, med økonomenes hjelp, er i ferd med å spare oss til fant i dette landet.

Uansett: jeg gleder meg til å møte lærere og elever om noen uker. Kanskje kan dette skoleåret bli enda bedre enn forrige skoleår. Vi starter det i alle fall med en ren og ryddig skolebygning.

God helg

Ingen grunn til å klage på norsk skole!

Norsk skole får kritikk i offentligheten, både fra professorer som synes vi er for lite konkurransedyktige internasjonalt og fra tidligere politikere som utroper Oslo-skolen til verdens beste skole, men norsk skole til en internasjonal skole-taper. Jeg tror kritikerne tar helt feil. Norge er blant verdens beste land å bo i og vårt utdanningssystem er langt bedre enn kritikerne hevder.

For noen uker siden deltok jeg på en konferanse i Budapest og møtte fremtredende personer innen teknologi, politikk og utdanning fra andre land enn Norge. Noe av det som slo meg var at mange på konferansen hadde svært liten tillit til den offentlige skolen. Dette gjaldt både i Ungarn og i andre land. De som hadde mulighet til det, startet private skoler, og mange ville drøfte sine ideer om skole med meg. Mange hadde små barn og ønsket ikke at deres egne barn skulle gå i den offentlige skolen. Flere mente også at den offentlige skolen heller ikke var i stand til å fornye seg. Noen mente at det var teknologimiljøer og andre utenfor skolen som kunne reformere utdanningen. Det var også påfallende at alle jeg snakket med, inkludert EUs kommisjonær for Utdanning, tok det for gitt at skolen jeg leder, var en privat skole. De ble overrasket da jeg fortalte at jeg leder en nyskapende og innovativ skole som er offentlig eid og drevet og at mange offentlige skoler i Norge er innovative og nyskapende.

Dette gjorde meg svært stolt over norsk skole og jeg ble begeistret over at jeg jobber i et land og i et skolesystem der de aller fleste innbyggerne har tillit til oss. I Norge sender de aller fleste fortsatt sine barn til den offentlige skolen og de har positive forventninger til skolen. En Oslo-rektor har også fortalt meg at blant elevene i Oslo er det de offentlige videregående skolene som er de populære skolene som mange elever søker seg til, ikke de private. Dette forteller meg noe om et samfunn der innbyggerne har tillit til felles-løsninger i offentlig regi. For norske skoler gjør mer enn å lære elevene grunnleggende lesing og regning. Norske skoler bygger lokalsamfunn og fellesskap. Norske skoler utvikler hele mennesker med pågangsmot og kreativitet, samarbeidsevner og empati.

Og hvem er helten i dette fellesskapsprosjektet? Alfred Oftedal Tellhaug, tidligere nestor i norsk skoleforskning, har vært helt klar på dette: Læreren er helten i skolen. Jeg tror fagfolk, mediefolk, politikere og andre som mener at norske lærere er utdaterte eller udugelige, bør tenke seg om en gang til. Det er selvsagt mye som kan forbedres og justeres på alle skoler, og alle som jobber i skolen må stadig jobbe for å bli bedre. Men når vi ser hvilken tillit norsk skole har i befolkningen og hvilket samfunn den norske skolen bidrar til å utvikle og opprettholde, kan i alle fall jeg ikke bli annet enn stolt over at jeg får lov til å være med på dette.

Med et skolesystem som norske borgere har en grunnleggende tillit til og lærere som hjelper elevene til både å lære gangetabellen, gode formuleringsevner og folkeskikk, tror jeg vi trygt kan ta sommerferie. På min skole har jeg i dag ønsket både elever og lærere god sommer, og jeg ønsker alle lærere i landet gode ferieuker slik at dere kommer tilbake i august til skolen der dere jobber med nyladede batterier og nytt pågangsmot. Da skal vi sammen hjelpe elevene til å lære mer om både bærekraftig utvikling og psykisk helse, og vi skal fortsette å trene elevene i problemløsning og kritisk tenkning.

Jeg gleder meg allerede.

God sommer!

Er det dette Ludvigsen-utvalget ønsker?

Ludvigsen-utvalgets sluttrapport foreligger og utvalget anbefaler at elever i norsk skole i fremtiden får trening i fagovergripende kompetanser og samhandlingskompetanse og at de lærere dypere og med mer forståelse enn de gjør i dag. Her er et eksempel på hvordan dette kan arte seg.

Eksemplet er hentet fra dagens virkelighet, fra den skolen jeg leder. Dette er altså ikke en «skrivebordside» utviklet av rådgivere i Utdanningsdirektoratet eller av karismatiske kursholdere i private selskaper, men er et opplæringsforløp planlagt og gjennomført av engasjerte og dyktige lærere. Og det beste av alt: du kan kopiere det eller videreutvikle det uten å betale for det.

I 9a har de, under overskriften «Europa brenner», arbeidet med verdenskrigene og mellomkrigstiden denne perioden. Ikke særlig originalt siden det er fagstoff som de fleste niendeklassinger i norsk skole arbeider med. Og kanskje er det ikke grensesprengende pedagogikk jeg her presenterer, men jeg tror det er et eksempel til ettefølgelse, et eksempel på noe av det Ludvigsen-utvalget etterspør.

Elevene i 9a har arbeidet med verdenskrigene gjennom flere fag. De har bl. a. laget en tidslinje over hendelsene fra 1914 frem til 1945. Dette er kanskje ikke særlig originalt og nyskapende, men de har laget denne tidslinja sammen med faglærerne i Kunst og Håndverk som en del av opplæringen i Kunst og Håndverk. De har bl. a. arbeidet med collage-teknikker og visuell presentasjon.

IMG_1705

Elevene arbeidet med temaet «Europa brenner» på flere måter. Hver gruppe hadde et område de fordypet seg i, og alle elever skulle skrive et fagartikkel om dette. De laget også et radioprogram på engelsk om sitt tema som ble overført direkte for de andre elevene. Noen grupper hadde hatt propaganda som tema og laget propagandaradio – svært interessant!

Elevene i 9a arbeidet som vanlig i grupper og dermed fikk de utviklet sin samhandlingskompetanse, noe Ludvigsen-utvalget anbefaler. Når de skal lage et felles produkt, må elevene nødvendigvis diskutere både form og innhold, valg av uttrykksform og faglige spørsmål. Denne gangen skulle elevene lage digitale fortellinger , og de brukte den digitale ressursen http://www.sway.com.  De kunne like gjerne brukt Adobe Voice eller Nearpod.  Her kan de lage digitale fortellinger med lyd og bilde, og de utvikler fagovergripende kompetanser som skriving, formidlingsevne, mottakerbevissthet, bildeforståelse osv. Fortellingene er lagret «i skyen» og publikum får tilgang til denne gjennom en QR-kode. Så da klassen hadde avslutning før sommerferien for foreldrene, gikk foreldrene rundt i utstillingen med sine mobiltelefoner der de brukte QR-leseren for å få opp de digitale fortellingene som elevene hadde laget.

Gjennom arbeidet med sway.com fikk elevene trening i både teknologi (en del av et av Ludvigsen-utvalgets 4 fagområder) og i kompetanse i å utforske og skape (som Ludvigsen-utvalget også anbefaler). De måtte drøfte og ta stilling til hvilket fagstoff de skulle ha med i sin presentasjon og lage presentasjonen. Lurer du på hvordan presentasjonene ser ut? Bruk QR-koden nedenfor, så får du se (og høre).

Ørkenkrig - QR

Ludvigsen-utvalget omtaler samfunns- og etikkfag som et av fire fagområder. Lærerne i 9a ga også elevene (og foreldrene) en utfordring der de virkelig måtte gjøre noen etiske refleksjoner. Lærerne hengte opp bilder av 9 personer som var involvert i deportasjonen av jøder fra Oslo i 1943 på skipet Donau, fra Heinrich Himler via lederen for statspolitiet i Norge til drosjesjåførene som kjørte jødene til skipet. Spørsmålet alle måtte ta stilling til var: Hvem var mest skyldig?

IMG_1710 IMG_1712IMG_1711

Kanskje et umulig spørsmål å svare på, men er det ikke nettopp slike spørsmål som utfordrer elevenes etiske refleksjon og trener dem i å ta stilling? Hvilket fag dette var, spør du? Tja, både samfunnsfag og RLE, tror jeg, og kanskje andre fag også. Og det er vel Ludvigsen-utvalgets poeng: vi må tenke på hvilke kompetanser elevene trenger å øve på og være mindre opptatt av hva som skiller de ulike fagene.

Elevene har gjennom de siste ukene gått i dybden av både årsaker, virkninger og hendelser knyttet til andre verdenskrig. De har ikke pugget alle de sentrale hendelsene i krigen, men hver gruppe har fordypet seg i et avgrenset område av krigshistorien. De har arbeidet med fagkompetanser i ulike fag og har utviklet sin etiske dømmekraft samtidig som de har fått trening i samhandling og kritisk tenkning. Og de har vært nødt til å bruke sin skaperkraft og digitale kompetanse. Alt på en gang. Dette er ikke bare ett kinderegg, men flere på en gang.

Vi ønsker Ludvigsen-utvalgets rapport velkommen og ser frem til å utvikle mer opplæring der elevene utvikler fagovergripende kompetanser.

God helg!

%d bloggere like this: