Kategoriarkiv: Ungdom

Generasjon «klipp og lim»?

Er det en hjelpeløs generasjon som bare kan «copy-paste» som inntar universiteter og høyskoler? Har Bertrand Russel rett?

For to uker siden deltok jeg på konferansen Skolen i digital utvikling. Blant alt det interessante jeg hørte her (ja, for det man gjør mest på slike konferanser er å høre) fikk jeg bl.a. med meg Lars Figenschous beskrivelse av dagens studenter. Det var underholdende, men ikke særlig lystelig.

Lars Figenschou jobber på Universitetet i Tromsø (UiT) og skulle snakke om studenters informasjonskompetanse – det vi andre kaller digital kompetanse. Han åpnet med å fortelle om en generasjon som alltid har fått høre at «de er så «gode med data» og som har ubegrunnet høy selvtillit. For den samme generasjonen har, i følge Figenschou, ingen forestilling om akademiske verdier som redelighet, etterprøvbarhet, kritisk tenkning o.l.

Tidligere var informasjonskompetanse, litt forenklet sagt, hvor god du var til å skrive kildeliste. I våre dager er det noe langt mer komplekst. Elever og studenter (og alle vi andre) opplever en økende mengde informasjon som kommer i et stadig økende tempo, og dette må kommende generasjoner klare å forholde seg til. Lars Figenschou ga ikke inntrykk av at «dagens ungdom» er særlig flinke til det.

Lars F. presiserte at utfordringen med «Google-generasjonen» er størst på åpne studier, altså studier der det ikke er opptakskrav og som ofte ikke retter seg mot et spesielt yrke. Dagens nye studenter vet ikke, i følge Lars F., hvorfor de er på universitetet. De har ingen drøm eller nysgjerrighet for faget de studerer og hvis du spør dem hvorfor de går på universitetet, svarer de «Hva annet skulle jeg gjort?»

Figenschou antok at opp mot 50% av dagens studenter velger minste motstands vei gjennom opplæringen – og de har gjort det hele skolegangen sin: de kjøper gjerne besvarelser av andre, de kjøper hjelp av andre, de klipper og limer ubegrenset, de skriver av andre og de er bare opptatt av å levere oppgavene slik at de kan bestå. Og de har altså ubegrunnet høy selvtillit. Det er her Bertrand Russel kommer inn. Han har uttalt «Feilen med verden er at de dumme er så skråsikre på alt – og de kloke så fulle av tvil».

Og forskere har dokumentert at Russel har rett. Forskerne David Dunning og Justin Kruger publiserte i 1999 en studie som indikerte (eller viste) at mennesker har størst selvtillit innen et fagfelt når de vet lite eller ingenting om det. Når mennesker lærer mer om et fagfelt, synker deres faglige selvtillit på dette området. Dette kalles selvsagt Dunning-Kruger-effekten. Noen har ment at vi i dag har statsledere i verden som bekrefter denne teorien.

Bilderesultat for dunning-kruger

Lars F. sensurerer studenters besvarelser. Nylig skulle han sensurere 6 besvarelser. Han viste 4 av disse til noen venner og spurte hvor gamle vennene trodde de var som hadde skrevet disse besvarelsene. «Tja,» svarte vennene, «kanskje 12 år». Så enkelt var både språk og innhold hos studentene. Og Lars F. la til, med sitt herlige nordnorske tonefall: «Og de to siste oppgavan’ va’ ikkje mykkje å samle på de heller.»

Lars F. hadde, som den gode akademiker han er, noen tall som grunnlag for sine påstander. Han fortalte at antall disiplinærsaker ved UiT har økt fra 5 i 2012 til 43 i 2016. Disiplinærsaker dreier seg i stor grad om juks og forsøk på juks. Lars F. mente at denne økningen også hadde sammenheng med at antallet utenlandske studenter har økt, men det forklarte ikke hele økningen. Årsaken ligger også i en generasjon som bare er opptatt av å få god nok karakter. De er ikke opptatt av å lære.

For Lars F. spurte om «Google-generasjonen» egentlig er klare for akademia – og for resten av livet. Han fortalte om en student på UiT som hadde fullført ingeniørutdanning. Da Lars F. traff ham et år etter fullført studium, spurte Lars F. om studenten hadde fått seg jobb. «Nei,» svarte studenten. «Du vet, jeg er egentlig ikke ingeniør. Jeg mener: Gjennom hele skolegangen har jeg gjort akkurat nok til å bestå, men jeg kan ikke det man må kunne som ingeniør, så jeg har ikke turt å søke noen ingeniørjobb.» En sørgelig erkjennelse – som kom sørgelig for sent.

Vi må forholde oss til digitale ressurser i skole og utdanning og nettopp derfor må vi hjelpe elevene til å utvikle kritisk tenkning og evne til dybdelæring og forståelse. Og da er svaret trolig ikke å alltid gi full digital gass.  Jeg tror Lars Figenschou er enig i dette. Du finner foilene hans her.

God helg!

P.S: Hvis du vil glede deg over flere av nobelprisvinner Bertrand Russels sitater som f. eks. «Det er mye glede å finne i unyttig kunnskap», finner du flere her.

Reklamer

Mobilforbud allikevel?

Er mobiltelefonforbud bra for elevene selv om teknologioptimistene ikke ønsker det?

For noen uker siden skrev jeg at vi må hjelpe barn og unge til å håndtere alle de digitale fristelsene som de er omgitt av hele tiden. Vi må hjelpe dem til å utvikle selvdisiplin, og jeg skrev at forbud mot mobiltelefoner, som noen skoler innfører, ikke er veien å gå. I dag skal jeg kanskje motsi meg selv.

På Ringstabekk skole har vi de siste ukene drøftet hva vi kan gjøre for at elevene skal snakke med hverandre ansikt til ansikt i stedet for å sitte med nesa i mobilskjermen og for at de ikke må bli forstyrret av data-spill og sosiale medier når de bør arbeide med skolesaker. Jeg har snakket med lærere, foreldre, elever og rådgivere i kommunen, og ikke overraskende har jeg fått ulike synspunkter. Foreldrene i FAU ønsket et forbud mot mobiltelefoner mens elevene selvsagt ikke ønsket seg dette. Prosjektledelsen i kommunen ville absolutt ikke innføre noen form form teknisk begrensning på elevenes iPad (hos oss disponerer alle elevene hver sin iPad) mens mange av foreldrene snakker varmt om digitale filtre og «begrensninger på serveren». Mange teknologioptimister har omfavnet mine synspunkter mens teknologiskeptikere fortsatt ønsker skoler uten mobiltelefoner og digitale dingser.

Denne uka har vi på vår skole innført noen tiltak for å hjelpe elevene. Vi har begynt å bruke appen «Klasserom» og vi har innført begrensninger i mobilbruk for elevene. Hvis du lurer på om jeg gjør det motsatte av det jeg har hevdet, håper jeg du leser videre og dømmer selv.

Fra denne uka får ikke elevene på skolen vår bruke mobiltelefonen inne i bygget i midttimen. Nå er det MUTE, mobil ute, som gjelder. Mobiltelefonforbud? Nei, egentlig ikke. Hvis elevene trenger å sjekke noe på mobilen, kan de gå ut. Jeg var på forhånd spent på om elevene ville protestere mot denne nye praksisen. Da vi snakket med elever på forhånd, var det flere som sa omtrent dette: «Jeg har ikke lyst til å miste muligheten til å bruke mobilen i pausen, men jeg vet at etter en stund vil det sikkert bli bra.»

Det var slutten av utsagnet (som ikke er ordrett gjengitt) som fanget min interesse. Er det slik at ungdom selv forstår at mobiltelefonene stjeler tid og oppmerksomhet og at de burde legge fra seg mobilen mye mer enn de gjør? Er det slik at ungdom setter pris på at voksne setter rammer for mobilbruken deres siden de ikke klarer det selv? Betyr dette at mobilforbud slett ikke er så tullete som teknologioptimistene vil ha det til?

Jeg skal ikke gi noe svar på dette, men jeg har registrert at på vår skole har få elever protestert mot den mobilbegrensningen vi har innført. Og hvis du tenker at det vi har innført ikke er mobilforbud, så har du helt rett. Elevene har ikke fått lov til å bruke mobiltelefonen i timene, og de kan fortsatt bruke telefonen utendørs i pausene. Men vi har samtidig innført en begrensning som kanskje hjelper noen elever til å la telefonen ligge i lomma. Hvis det er tilfelle, kan det være at vi hjelper elevene til å utvikle selvkontroll.

Vi må også hjelpe elevene til selv å kontrollere hvordan de bruker andre digitale ressurser. På vår skole heter det iPad, som alle elever disponerer. Også på dette området håper og tror jeg at vi er nærmere en løsning nå enn vi var for 4 uker siden. Og denne gangen er det Apples teknologi som hjelper oss. Vi har begynt å bruke appen Klasserom, som fungerer på iPad med IOS 10.3.1. Dette er en skikkelig overvåkings- og kontroll-app, men vi ønsker å bruke den til å utvikle elevers selvregulering, ikke bare deres lydighet og frykt.

Kort fortalt fungerer appen slik: Læreren oppretter et virtuelt klasserom på sin iPad. Elevene logger seg inn i dette klasserommet via en kode og dermed har læreren oversikt over alle elevenes iPader. Hun ser et miniatyrbilde av iPad-skjermen til alle elevene eller et bilde av eleven, og ved siden av hver elev ser hun ikonet for den appen elevene bruker. Læreren kan hente opp enkeltelevers iPad hvis hun ønsker det, hun kan låse alle iPadene i klassen slik at elevene bare kan bruke en app, og hun kan i verste fall låse hele iPaden til en elev. Det siste er det samme som å inndra iPaden. Læreren kan legge elevene inn i ulike grupper og kan dele ut dokumenter til hele klassen samtidig via AirDrop.

Elevene på 8. trinn, som var de første som begynte med dette, ble nokså overrasket da de ble presentert for dette. Samtalen i klassen forløp omtrent slik, fritt gjengitt basert på det læreren fortalte:

Elev: MÅ vi logge oss inn i klasserommet?

Lærer: Ja.

Elev 2: Du har ikke rett til å se iPadene våre.

Lærer: Joda. Ipaden er kommunens eiendom, og at jeg ser den er omtrent det samme som at jeg kan se i kladdeboka di. Er du ikke enig i at du skal konsentrere deg om skolesaker når du er på skolen?

Elev 2: (nikker forsiktig) Jo.

Lærer: Og jeg skal hjelpe deg så du kan konsentrere deg om skolearbeidet.

Elev 3: Men kan du se hva vi gjør på iPaden når vi er hjemme?

Lærer: Nei, jeg kan bare se iPaden din når du er på skolen. Appen bruker blåtann, så den har ikke så lang rekekvidde.

Elev 4: Hvis vi sender en melding på Messenger i timene, kan du lese den?

Lærer: Ja.

(Hyl fra alle elevene, mest fra jentene)

Lærer: Det er det samme som at jeg kan høre hva dere snakker om når jeg går forbi dere i gangen. Dere er på skolen, vet dere.

Jeg tror elevene forstår at dersom de gjør det de skal på skolen, er det ikke farlig om læreren ser hva de gjør. Hvis de ikke ønsker at læreren skal lese meldingene de sender på Messenger, er det bare å la være å sende slike meldinger i timene. (Da jeg gikk på skolen, sendte vi lapper i timene. Noen lærere leste disse lappene høyt i klassen hvis de oppdaget dem.)

Og hvis du lurer på om dette er problematisk ut fra personvern, som flere har stilt spørsmål ved den siste tiden, så kan både du og elevene vite at det er ingenting som lagres noe sted. Læreren kan ikke i ettertid gå tilbake og se hva elevene gjorde tidligere. Apple har altså laget en virtuell versjon av det gamle klasserommet der læreren kunne sjekke elevenes arbeidsbøker og der hun prøvde å få med seg det som skjedde i timene. Det er, som alltid, begrensninger i denne appen. Bl.a. tror Apple fortsatt at skoler bare består av enkeltlærere som har en fast klasse på ca. 30 elever i et fag, for det er ikke mulig for flere lærere å dele et virtuelt klasserom i appen. Dette ville selvsagt vært en fordel for vår skole og alle skoler der lærerne samarbeider tett. Og selv om appen umiddelbart kan se ut som en overvåkningsapp, ligger dens potensiale i at læreren kan hjelpe enkeltelever, både med å kontrollere sin egen digitale bruk og med skolearbeidet.

Og selv om elevene protesterer når vi foreslår å innføre begrensninger i mobilbruk og digitale muligheter, tror jeg de forstår at det er lurt. Kanskje de til og med ønsker at voksne skal sette slike begrensninger. Det er slitsomt å kontrollere seg selv hele tiden, vet du.

God helg!

Digitale fristelser krever selvkontroll

Bør elever lære å håndtere digitale fristelser på samme måten som de lærer å svømme og sykle? Bør skoler forby elevene å bruke mobiltelefon?

Mobiltelefonen er (nesten) en del av kroppen til moderne mennesker. Det kan virke som om dagens ungdom heller gir fra seg den ene armen enn å være uten mobiltelefon. Noen skoler innfører forbud mot mobiltelefoner mens andre mener dette er å gå baklengs inn i fremtiden.

På skolen jeg leder har alle elever hver sitt læringsbrett, en iPad som de bruker i opplæringen. Og med disse digitale «dingsene» følger det digitale fristelser. Vi drøfter derfor hvordan vi kan trene elevene i å motstå fristelser som spill, Snapchat o.a. Foreldrene på skolen vår har også spurt seg (og oss) hvordan vi kan hindre at elevene blir forstyrret av alle mulighetene det digitale brettet gir. Hvis du tror at elever ikke blir forstyrret når de jobber på digitale plattformer, anbefaler jeg deg å snakke med elevene. Det har vi gjort.

Elevene er helt ærlige og sier at de blir forstyrret, ja. De blir lett forstyrret på skolen og når de jobber med skolearbeid hjemme også – av meldinger og snapchat, spill og nettsider osv. For de digitale «dingsene» som skoler og foreldre har utstyrt dem med, er både nyttige «verktøy» og en skikkelig «godtepose» av underholdning og kommunikasjon. Og det er i møtet med denne «godteposen» at voksne velger ulike strategier, både som foreldre og som skole. Noen skoler innfører mobilforbud, andre skoler velger tekniske begrensninger og filtre mens noen skoler satser på tydelige klasseledelse som hjelper elevene til selv å ta ansvar.

Det er åpenbart at vi (altså de voksne) må hjelpe elevene til å utvikle selvdisiplin (eller selvregulering som vi skolefolk gjerne snakker om). Den digitale virkeligheten kommer ikke til å forsvinne, og dagens elever må lære seg å håndtere denne virkeligheten. Derfor kan ikke skolen holde alt digitalt ute av klasserommet. Og dagens ungdom bør utvikle en bedre selvdisiplin ovenfor digitale «godteposer» enn det dagens studenter og voksne viser. Legg merke til hva som skjer på folks skjermer på en forelesning eller et møte, så skjønner du hva jeg mener: også voksne, inkludert meg selv, har også vanskelig for å fokusere på en ting om gangen når vi sitter med et digitalt redskap mellom hendene. Og da er det ikke rart at elevene også synes dette er vanskelig. «Vi er jo bare 14 år,» sa en av elevene til meg, og det forklarer jo en god del.

Og det er da jeg spør meg selv om elevene bør trene digital selvkontroll på samme måte som de lærer å svømme og å sykle i trafikken – gradvis.

Ingen slipper en 5-åring som skal lære å sykle uten støttehjul, rett ut i trafikken. De fleste vil vente med det til ungen har syklet lenge. Og jeg vet heller ikke om noen som starter med å kaste ungen ut på dypt vann når hun skal lære å svømme. Men gjør vi det digitalt? Slipper vi elevene rett ut i den digitale «trafikken» før de vet hvordan de skal oppføre seg der? Ikke nødvendigvis. Mange er sikkert flinke til å hjelpe barn og unge til å utvikle digital «trafikkforståelse», men jeg tror vi kan bli mye flinkere til dette, i alle fall på skolen jeg leder, som er den virkeligheten jeg kjenner best.

På 15 av skolene i Bærum Kommune disponerer alle elever hvert sitt læringsbrett og kommunen har etablert ulike regler for ulike klassetrinn. De yngste elevene har ikke tilgang til AppStore og kan dermed ikke selv laste ned apper. Altså en teknisk sperre: elevene slipper ikke ut i «trafikken» på egen hånd, men får bare «sykle» rundt i den digitale bakgården bak høye og trygge gjerder. Skolen kontrollerer hvilke apper elevene har tilgang til. (At noen elever klarer å komme seg rundt sperrene er et argument for at tekniske sperrer ikke er nok i seg selv).

Men når elevene begynner på ungdomstrinnet, åpnes hele verden: Da kan de selv laste ned det de ønsker, og lærerne må både være «politi» i timene og samtidig trene elevene i fornuftig nettbruk, digital folkeskikk osv. Det er her jeg savner en mellomting eller en gradvis tilnærming, en som gir elevene mulighet til å trene på det de skal utvikle.

Hva gjør barn og ungdom som lærer å stupe eller å sykle – eller matematikk? Jo de trener seg på stadig vanskeligere utfordringer. Når du behersker å stupe fra 1-meter´n, kan du prøve deg på 3-meter´n. Når du behersker dette, får du prøve deg på 5-meter´n osv. Motivasjonen for å mestre noe ligger bl.a. i at man får lov til å prøve seg på nye utfordringer. Vi bærer i oss en trang til å klare stadig vanskeligere utfordringer, og vi opplever mestring når utfordringene blir gradvis vanskeligere. Enhver lærer vet dette og utnytter det i undervisningen.

Men i den digitale virkeligheten ser det ut som om det fungerer motsatt. Er det slik at elevene på en gang får fri tilgang til alle «nivåer» og muligheter og så må skoler (eller foreldre) begrense deres frihet når de viser at de ikke mestrer den friheten de får? Jeg tror det er denne «omvendte» tilnærmingen som gjør at noen argumenterer for mobilforbud, tekniske sperrer o.l.  For meg ser det ut som om elevene i en digital hverdag ikke får mulighet til å oppleve at de mestrer et nivå og at belønningen for det er adgang til neste nivå, men tvert imot at de får fri tilgang til alle nivåer og så blir de straffet hvis de ikke mestrer det. I dataspill-verden (altså «inne i» den digitale «godsteposen») er det nivåer man må mestre før man kommer til neste nivå, men det samme prinsippet ser ikke ut til å gjelde for selve bruken av digitale dingser.

Kunne elevene møtt en virkelighet der de gradvis får øve seg i digital selvkontroll og når de viser at de mestrer en utfordring, kan de få en vanskeligere utfordring? Jeg vet ikke om det er teknisk mulig. Men siden det er slik vi mennesker fungerer: at vi gradvis utvider våre ferdigheter og vår ansvarlighet, er det kanskje ikke det lureste vi gjør å gi ungdom på ungdomsskole og videregående skole full tilgang til alle fristelsene i den digitale «godteposen» på en gang. Kanskje de burde fått anledning til å øve seg og til å vise hva de mestrer av digital frihet slik at de etter hvert kan få større frihet.

Da vil spørsmålet om det er lurt eller tullete å innføre mobilforbud eller andre digitale regler på skolene bli uvesentlig. Det er ingen som foreslår at alle i stupeklubben skal få forbud mot å stupe fra 10-meter´n. Men alle skjønner at nybegynnerne ikke skal starte der oppe. For mennesker er ikke født med digital selvkontroll. Bare se hvordan voksne forholder seg til digitale fristelser så skjønner du det.

Nå tenker du kanskje at det er dette gode klasseledere og fornuftige foreldre gjør: de regulerer elevens tilgang til «godteposen». Og det er riktig, kjære leser, men da snakker vi ikke om selvkontroll og selvregulering, men om ytre regulering. For selvregulering og selvkontroll er noe annet enn ytre kontroll. Bare tenk på deg seg som bilfører. Har du selvkontroll som sjåfør eller lar du deg bare kontrollere av trussel om straff? I trafikken er vi regulert av regler. bl.a. fartsgrenser. Hvis alle bilførere hadde vært selvregulerte og hatt god selvkontroll, hadde vi ikke trengt fartsgrenser. Da ville vi faktisk tilpasset farten etter forholdene – slik veitrafikkloven pålegger oss. Heldigvis har de fleste av oss som fortsatt styrer bilen selv, utviklet en god balanse mellom selvkontroll og lydighet. Det er det elevene må utvikle i forhold til den digitale «godteposen». Og da hjelper det ikke med forbud, men jeg vet heller ikke om det hjelper med full frihet.

God helg!

Hjernen trenger mat for å huske!

Varm mat i skolen har vært en politisk kampsak. Lytt heller til hva hjerneforskere sier om ideen.

Denne uka har jeg snakket med to personer som snakket varmt om varmt skolemåltid. Begge var svenske, men jeg synes ikke vi skal bruke det mot dem. Vi kan i stedet lytte til det de sier.

Den første jeg snakket med, Liselotte Bjelke, leder skolerestauranten på Hundsund Ungdomsskole i Bærum. Hvis du synes det høres snobbete ut med skolerestaurant og du tror at dette er typisk for Bærum, kan jeg fortelle deg at de andre skolene i dette landet som også serverer varm mat til elevene, ligger i andre kommuner. Så noe typisk Bærums-fenomen er det ikke, og ikke er det særlig snobbete, heller.

For dette dreier seg ikke om å drive fin restaurant, men om å gi elevene et varmt måltid om dagen. På Hundsund er det Norges Kvinne- og Familieforbund som driver restauranten. De ansetter kokker og andre medarbeidere og sørger for at elevene får servert fisk, salat, kjøtt, grønnsaker og annen sunn mat hver dag. Daglig leder av denne restauranten sa på sitt norsk-svenske språk: «Brødskiver er inte mat, vet du! Eleverna trenger ordentlig mat!»

Og dagen etter hørte jeg professor Gøran Søderlund si det samme. «Barnen tränger ordentlig mat, inte bara brødskiver!» Og siden Søderlund er hjerneforsker, lytter jeg enda mer til hans utsagn enn til en entusiastisk leder av en skolerestaurant. Jeg må innrømme det. For Søderlund var meget tydelig i sitt budskap når han snakket om hjernen og skolen: Undervisning er å skape varig endring hos elevene, endring i atferd, bevissthet, holdninger m.m. Dette betyr at undervisning skal skape endring i elevenes hjerner. Mye av undervisningen forutsetter at elevene husker det de leser, hører, opplever osv, og Søderlund forklatte hva som skjer i hjernen når vi skaper et minne. Da forandrer synapsene form og blir større. Hvis synapsene ikke forandrer seg, har ikke hjernen forandret seg, og da er det ikke skapt et minne. At våre minner ligger lagret på ulike steder i hele hjernen er mindre vesentlig i denne sammenheng.

For Søderlund fortsatte: Synapsene vokser når det dannes proteiner, og for å danne proteiner trenger hjernen næring, altså mat. Hjernen utgjør omlag 2% av kroppsmassen vår, men bruker omlag 25% av næringen vi inntar. Så Søderlund undret seg over hvorfor Norge, som er et av verdens rikeste land, er et av de få landene i Europa som ikke serverer elevene varm mat på skolen.

Hjerneforskningen viser at det politiske forslaget om å innføre varm mat på norske skoler ikke bare er et velmenende og naivt politisk forslag for å tekkes velgerne. Søderlund hadde sagt dette til Kunnskapsministeren en gang, men han trodde ikke han nådde igjennom. I politikken trumfer som kjent ideologi forskning og kunnskap, og det gjelder nok for alle politiske valører.

Velbekomme!

En tale for de tykke og de smale på 10. trinns ball

Rektorer må være gallionsfigurer – og må snakke om mer enn skolens regler og resultater.

På vår skole arrangerer vi fortsatt ball for 10. trinn. Mange skoler gjør dette, og hvert år kommer det oppslag i lokalavisa vår om disse ballene: Er de ekskluderende? Drikker de unge? Bruker de for mye penger på kjoler? Tar de for mye oppmerksomhet fra alt annet? Forsterker de gjengstrukturer og utestengelse? Vil rektor forby ballet (slik at rektor kan fremstilles som den «store stygge ulven» i lokalavisa)?

Jeg vet ikke om elevene på vår skole ville svart ja på alle spørsmålene ovenfor dersom du spurte dem. Men jeg vet at vi på vår skole har en stadig drøfting med FAU om hvorvidt vårt vinterball er et godt og inkluderende arrangement. Og jeg vet at vi de siste årene har funnet en form på dette arrangementet som er bedre enn det var for 5 år siden.

For skoleballet har også mange positive sider. Ballet er et annerledes skolearrangement enn det elevene vanligvis opplever, og det vil være sørgelig om vi kutter ut alt som skiller seg fra det ordinære fordi vi ikke ønsker å såre noen eller å komme på kant med noen. På ballet oppfører elevene seg annerledes. De bruker absolutt mye tid og energi på forberedelser, og selv om vi oppfordrer dem til å inkludere alle og setter elevene sammen i par uten at de selv får bestemme, opplever sikkert noen elever dette som et krevende arrangement.  Men ballet gir også elevene en nesten magisk opplevelse og det gleder et gammelt rektorhjerte å se unge mennesker i klær de nesten er for unge til å bære som danser vals og swing til fengende storbandmusikk fra orkesteret på scenen.

Og vinterballet er også en arena der rektor må være «gallionsfigur». Hvert år får jeg anledning til å snakke ordentlig til elevene i et sammenhengende resonnement, og jeg vet at de hører på det jeg sier. Det kalles å holde tale, og det er noe rektorer gjør nokså ofte. Her er omtrent hva jeg sa til elevene i år:


Kjære elever

Velkommen til vinterball. Jeg håper dere har funnet dere vel til rette med bordkavaleren deres. Dere ser fabelaktige ut – langt vakrere enn dere fremstår på en vanlig skoledag. Og enten vi vil det eller ikke, blir vårt inntrykk av andre mennesker påvirket av hvordan de ser ut. Og når dere er så flotte og vakre som i dag, blir dere behandlet med enda mer respekt enn det dere vanligvis opplever.  

Og jeg vil snakke om respekt.

Dere forventer respekt av andre, at andre skal behandle dere med respekt. Og jeg tror dere i stor grad behandler hverandre og lærerne deres med respekt.

Kanskje ser dere ser på respekt som synonymt med frykt eller ærefrykt. Når dere forventer at andre skal ha respekt for dere, eller når dere sier at dere har respekt for andre, er det kanskje fordi de andre er større, sterkere eller mektigere enn dere, eller fordi de andre har makt eller innflytelse over dere.

Jeg håper dere respektere andre for den de er, og ikke fordi de er sterkere enn dere eller har makt over dere. Jeg håper du respekterer vennene dine fordi de er vennlige, kloke og omsorgsfulle eller fordi de kan noe du ikke kan.

For respekt betyr egentlig «å se en gang til». Det kommer fra latin, re-spektare. Spektare, som betyr å se, har vi i ord som spectator, og forstavelsen re-, som finnes i mange ord, betyr en gang til; som i re-volver, re-presentasjon, re-elected. Hvis noen ber deg om å respektere dem, ber de altså om  at du ser dem ordentlig en gang til og ser hvem de virkelig er.

Vi lever i en tid hvor vi sjelden ser på hverandre – vi ser på skjermen. Dere ser bilder av hverandre, men ser kanskje ikke hverandre inn i øynene så ofte. Og vi lever i en tid der også statsledere lager regler for folk utelukkende basert på deres nasjonalitet i stedet for å se dem som de virkelig er.

På skolen ser dere hverandre hver dag, men dere har blitt vant til å se de andre elevene Dere har dannet dere en oppfatning av hvordan de andre er. Men i dag er dette endret: i kveld ser dere ikke ut slik dere gjør en vanlig skoledag – dere har pyntet dere, stelt håret, tatt på flotte dresser og vakre kjoler. Og i kveld er dere uten skjermer og kan virkelig se hverandre.

Så i dag må vi virkelig respektere hverandre – altså vi må virkelig se hverandre en gang til. For når du ser på de andre og de andre ser på deg i dag, så ser de en annen enn den de vanligvis ser. Men det er deg de andre ser i dag også – selv om du er forandret.

Og dette vinterballet er også en god anledning for deg til å re-spektere noen du ikke har lagt særlig mye merke til før. I dag kan du våge å snakke med en du ikke kjenner så godt. Og senere i kveld kan du danse med en du ikke kjenner så godt, eller kanskje en du egentlig ikke har vært særlig mye sammen med i det hele tatt. Jeg håper du er frimodig og byr opp andre til dans.

Og jeg håper at dette vinterballet blir preget av respekt – i ordets egentlige betydning.

Ha et flott vinterball


Og et flott vinterball ble det.

God helg!

Elever har både energi og pågangsmot – når de får tenning!

På vår skole er vi i gang med årets aktivitetsuke, den uka der alle elevene arbeider sammen på tvers av klasser for å nå et felles mål. Jeg skulle ønske vi i skolen klarte å frigjøre like mye av elevenes energi og pågangsmot hver uke som jeg har sett i dag.

Elevene på skolen er delt inn i tropper på tvers av klassene, og det er elevene selv som leder alle troppene: både kjøkkengruppa, dansetropper, kor, band, sminke, kulisser og andre. Lærerne bidrar med sin kunnskap og kompetanse og til å holde orden når det trengs, men elevene vet at denne uka er det opp til dem.  Omtrent 60 elever har deltatt på lederkurs før uka startet og de er klare til å være ledere denne uka.

Nå aktivitetsuka starter, er jeg alltid ved inngangspartiet i skolebygget for å hjelpe elever som ikke vet hvor de skal møte opp. (Siden elevene er blandet på tvers av klassene, møter de fleste i andre rom enn der de vanligvis oppholder seg). Og i år ble jeg slått av den energien som så åpenbart var til stede, ikke bare hos elevelederne, men hos nesten alle elevene. De gleder seg til aktivitetsuka, og man kunne tydelig se på dem at nå var de klare til å gjøre en innsats.

Og det var da det slo meg at slik er det ikke hver uke, i alle fall ikke for alle elevene. Og vi som jobber i skolen og politikere som skal mene noe klokt om skolen, blir ofte motløse og tenker at dagens elever er uinteresserte og uten fremdrift. Og vi tenker at elevene burde vært interessert i det de skal lære på skolen. For kanskje kommer elevene på skolen hver dag, men de gjør det motvillig. Og de gjør skolearbeidet sitt for å få gode karakterer, men de er egentlig ikke interessert i det de lærer på skolen. For elever får ikke tenning av å lese lærebøker om gamle dager eller av å trene på ferdigheter som de kanskje får bruk for en gang i fremtiden. Beklager, kjære lærere og skolepolitikere, de gjør ikke det. Og det gjør ikke dere heller – i alle fall ikke hvis dere ligner på meg.

At elever ikke er genuint engasjerte i skolearbeidet, skyldes kanskje ikke at de mangler pågangsmot og energi eller at de er bortskjemte eller late. Mitt møte med elevene i dag viser at de absolutt har både ambisjoner og energi. Men igjen ble det tydelig for meg at skoler bare i begrenset grad klarer å tenne elevene slik at de blir engasjerte. I dag var våre elever engasjerte, og jeg tror de er det andre uker i året også. Men det er sjelden de utstråler så mye energi som jeg så i dag.

For kanskje bør vi i større grad gi elevene tydelige oppdrag som varer en uke, oppdrag som de må løse sammen, oppdrag som krever at de jobber med mange fag og som krever at de utvider både sin kunnskap og sine ferdigheter. Og oppdrag som fører frem mot et produkt, en forestilling eller liknende, og som er noe de kan feire sammen at de lykkes med når de faktisk gjør det. Jeg tror det var det jeg så i dag tidlig: elevene visste at nå er det opp til dem selv å lage en god forestilling.

Ha en god uke!

Hvis du vi følge aktivitetsuka vår gjennom uka, kan du følge disse lenkene:

http://ringstabekkbrother.wixsite.com/ringbrothers

https://www.facebook.com/aktivitetsuka123/?fref=ts

 

 

Hvordan pakke inn et barn?

Denne uka kan jeg presentere nesten autentiske utsagn og beskjeder fra foreldre på ulike skoler – til både lærere og skoleledere:

«Til læreren
Sønnen min spilte fotballturnering i helgen og kan derfor ikke ha kroppsøving i dag.»

«Kjære lærer
Datteren vår var veldig sliten etter klasseturen i går og blir hjemme i dag. I morgen også.»

«Til sosiallæreren
… Opplevelsene de siste ukene har vært en psykisk påkjenning for henne og vi holder henne derfor hjemme fra skolen noen dager.»

«Til rektor
Sonen vår er ikkje komen i klasse med nokre av venene han hadde i klassen sin på barneskulen. Han ynskjer difor å bytte klasse.»

«Kjære gymlærer
N.N. skal kjøre slalåmturnering i helgen og kan ikke ha gym på torsdag p.g.a. fare for skader. Hun kan heller ikke ha gym neste mandag p.g.a. restituering etter turneringen.»

«Til avdelingsleder
Vi synes dere bør tilby glutenfri og laktoseredusert mat i kantina hver dag. Gjerne også sitrusredusert juice og nøttefrie gulrøtter.»

«Til vaktmesteren
Vi reagerer på at det vekselvis er for varmt og for kaldt på skolen. Det må da være mulig å tilby dagens ungdom jevn temperatur. Eller mener du at de må ha med seg en ekstra genser på skolen?»

(Den siste meldingen ble selvsagt videresendt til skolens rektor. Hvordan skal det gå i skole-Norge hvis vaktmestertjenesten skulle forholde seg til henvendelser fra foreldrene?)

«Kjære helsesøster
Vi har hørt at du snakker med datteren vår av og til og at du noen ganger hever stemmer og ikke alltid støtter henne i det hun har gjort ovenfor de andre jentene i klassen. Hun trenger ikke motforestillinger, men bare uforbeholden støtte, og vi forventer at du som profesjonell er i stand til å gi henne dette – ubetinget.»

«Til kontaktlærer
Vi reagerer på utflukten dere gjorde med elevene i forrige uke. Vår datter kom hjem med våte sko og skrubbsår på den ene hånden. Dere kan umulig ha gjort en ordentlig risikovurdering av å ta med elevene ut i skogen. Vi kommer til å forfølge denne saken.
(kopi til rektor)»

«Kjære skolesjef
Vår sønn tåler ikke jenter og må derfor gå i en klasse med bare gutter. Vi forventer derfor at dere oppretter en slik klasse på barneskolen vi sokner til.»

«Til rektor
Karakteren vår sønn fikk på den siste teksten elevene skrev i norsk er feil. Vi har snakket med en bekjent av oss, som underviser på videregående skole, og hun er enig med oss i at teksten er alt for strengt bedømt. Vi krever en begrunnelse for hvorfor skolen stiller så høye faglige krav til elevene.»

«Kjære kontaktlærer
Vårt barn liker å ha en stor bamse i nærheten, et pledd rundt seg og en lava-lampe på bordet når hun jobber med skolearbeid. Er det mulig for henne å ha dette i klasserommet også? Dersom skolen ikke kan skaffe dette, kan vi betale noe av utgiftene. Dette vil sørge for at hun presterer bedre på skolen, noe som igjen vil gi skolen bedre resultater.»

«Til rektor
Forrige uke ble det vist et TV-program i klasse 8D som inneholdt bilder av utsultede barn, krigsscener og mennesker som bor i teltleirer. Vi synes det er upassende å utsette elevene for slike bilder. De er tross alt barn. Vi forventer at skolen endrer praksis slik at elevene ikke utsettes for ubehageligheter som dette»

«Til kontaktlærer
Vår sønn forteller oss at elevene i 9B må komme seg til byen på egenhånd i morgen. De må altså ta buss uten følge av voksne. Vår sønn har aldri gjort dette.»

Den siste teksten er autentisk og gjaldt en elev på 9. trinn, altså en elev på 14 år. Han kom seg trygt både frem og tilbake til byen. Og hvis du lurer, fikk elevene dekket utgiftene til bussturen. Å reise alene med buss er ikke et kompetansemål for ungdomstrinnet, men det kan kanskje bli det.

God helg!