Kategoriarkiv: Ungdom

Mobilforbud allikevel?

Er mobiltelefonforbud bra for elevene selv om teknologioptimistene ikke ønsker det?

For noen uker siden skrev jeg at vi må hjelpe barn og unge til å håndtere alle de digitale fristelsene som de er omgitt av hele tiden. Vi må hjelpe dem til å utvikle selvdisiplin, og jeg skrev at forbud mot mobiltelefoner, som noen skoler innfører, ikke er veien å gå. I dag skal jeg kanskje motsi meg selv.

På Ringstabekk skole har vi de siste ukene drøftet hva vi kan gjøre for at elevene skal snakke med hverandre ansikt til ansikt i stedet for å sitte med nesa i mobilskjermen og for at de ikke må bli forstyrret av data-spill og sosiale medier når de bør arbeide med skolesaker. Jeg har snakket med lærere, foreldre, elever og rådgivere i kommunen, og ikke overraskende har jeg fått ulike synspunkter. Foreldrene i FAU ønsket et forbud mot mobiltelefoner mens elevene selvsagt ikke ønsket seg dette. Prosjektledelsen i kommunen ville absolutt ikke innføre noen form form teknisk begrensning på elevenes iPad (hos oss disponerer alle elevene hver sin iPad) mens mange av foreldrene snakker varmt om digitale filtre og «begrensninger på serveren». Mange teknologioptimister har omfavnet mine synspunkter mens teknologiskeptikere fortsatt ønsker skoler uten mobiltelefoner og digitale dingser.

Denne uka har vi på vår skole innført noen tiltak for å hjelpe elevene. Vi har begynt å bruke appen «Klasserom» og vi har innført begrensninger i mobilbruk for elevene. Hvis du lurer på om jeg gjør det motsatte av det jeg har hevdet, håper jeg du leser videre og dømmer selv.

Fra denne uka får ikke elevene på skolen vår bruke mobiltelefonen inne i bygget i midttimen. Nå er det MUTE, mobil ute, som gjelder. Mobiltelefonforbud? Nei, egentlig ikke. Hvis elevene trenger å sjekke noe på mobilen, kan de gå ut. Jeg var på forhånd spent på om elevene ville protestere mot denne nye praksisen. Da vi snakket med elever på forhånd, var det flere som sa omtrent dette: «Jeg har ikke lyst til å miste muligheten til å bruke mobilen i pausen, men jeg vet at etter en stund vil det sikkert bli bra.»

Det var slutten av utsagnet (som ikke er ordrett gjengitt) som fanget min interesse. Er det slik at ungdom selv forstår at mobiltelefonene stjeler tid og oppmerksomhet og at de burde legge fra seg mobilen mye mer enn de gjør? Er det slik at ungdom setter pris på at voksne setter rammer for mobilbruken deres siden de ikke klarer det selv? Betyr dette at mobilforbud slett ikke er så tullete som teknologioptimistene vil ha det til?

Jeg skal ikke gi noe svar på dette, men jeg har registrert at på vår skole har få elever protestert mot den mobilbegrensningen vi har innført. Og hvis du tenker at det vi har innført ikke er mobilforbud, så har du helt rett. Elevene har ikke fått lov til å bruke mobiltelefonen i timene, og de kan fortsatt bruke telefonen utendørs i pausene. Men vi har samtidig innført en begrensning som kanskje hjelper noen elever til å la telefonen ligge i lomma. Hvis det er tilfelle, kan det være at vi hjelper elevene til å utvikle selvkontroll.

Vi må også hjelpe elevene til selv å kontrollere hvordan de bruker andre digitale ressurser. På vår skole heter det iPad, som alle elever disponerer. Også på dette området håper og tror jeg at vi er nærmere en løsning nå enn vi var for 4 uker siden. Og denne gangen er det Apples teknologi som hjelper oss. Vi har begynt å bruke appen Klasserom, som fungerer på iPad med IOS 10.3.1. Dette er en skikkelig overvåkings- og kontroll-app, men vi ønsker å bruke den til å utvikle elevers selvregulering, ikke bare deres lydighet og frykt.

Kort fortalt fungerer appen slik: Læreren oppretter et virtuelt klasserom på sin iPad. Elevene logger seg inn i dette klasserommet via en kode og dermed har læreren oversikt over alle elevenes iPader. Hun ser et miniatyrbilde av iPad-skjermen til alle elevene eller et bilde av eleven, og ved siden av hver elev ser hun ikonet for den appen elevene bruker. Læreren kan hente opp enkeltelevers iPad hvis hun ønsker det, hun kan låse alle iPadene i klassen slik at elevene bare kan bruke en app, og hun kan i verste fall låse hele iPaden til en elev. Det siste er det samme som å inndra iPaden. Læreren kan legge elevene inn i ulike grupper og kan dele ut dokumenter til hele klassen samtidig via AirDrop.

Elevene på 8. trinn, som var de første som begynte med dette, ble nokså overrasket da de ble presentert for dette. Samtalen i klassen forløp omtrent slik, fritt gjengitt basert på det læreren fortalte:

Elev: MÅ vi logge oss inn i klasserommet?

Lærer: Ja.

Elev 2: Du har ikke rett til å se iPadene våre.

Lærer: Joda. Ipaden er kommunens eiendom, og at jeg ser den er omtrent det samme som at jeg kan se i kladdeboka di. Er du ikke enig i at du skal konsentrere deg om skolesaker når du er på skolen?

Elev 2: (nikker forsiktig) Jo.

Lærer: Og jeg skal hjelpe deg så du kan konsentrere deg om skolearbeidet.

Elev 3: Men kan du se hva vi gjør på iPaden når vi er hjemme?

Lærer: Nei, jeg kan bare se iPaden din når du er på skolen. Appen bruker blåtann, så den har ikke så lang rekekvidde.

Elev 4: Hvis vi sender en melding på Messenger i timene, kan du lese den?

Lærer: Ja.

(Hyl fra alle elevene, mest fra jentene)

Lærer: Det er det samme som at jeg kan høre hva dere snakker om når jeg går forbi dere i gangen. Dere er på skolen, vet dere.

Jeg tror elevene forstår at dersom de gjør det de skal på skolen, er det ikke farlig om læreren ser hva de gjør. Hvis de ikke ønsker at læreren skal lese meldingene de sender på Messenger, er det bare å la være å sende slike meldinger i timene. (Da jeg gikk på skolen, sendte vi lapper i timene. Noen lærere leste disse lappene høyt i klassen hvis de oppdaget dem.)

Og hvis du lurer på om dette er problematisk ut fra personvern, som flere har stilt spørsmål ved den siste tiden, så kan både du og elevene vite at det er ingenting som lagres noe sted. Læreren kan ikke i ettertid gå tilbake og se hva elevene gjorde tidligere. Apple har altså laget en virtuell versjon av det gamle klasserommet der læreren kunne sjekke elevenes arbeidsbøker og der hun prøvde å få med seg det som skjedde i timene. Det er, som alltid, begrensninger i denne appen. Bl.a. tror Apple fortsatt at skoler bare består av enkeltlærere som har en fast klasse på ca. 30 elever i et fag, for det er ikke mulig for flere lærere å dele et virtuelt klasserom i appen. Dette ville selvsagt vært en fordel for vår skole og alle skoler der lærerne samarbeider tett. Og selv om appen umiddelbart kan se ut som en overvåkningsapp, ligger dens potensiale i at læreren kan hjelpe enkeltelever, både med å kontrollere sin egen digitale bruk og med skolearbeidet.

Og selv om elevene protesterer når vi foreslår å innføre begrensninger i mobilbruk og digitale muligheter, tror jeg de forstår at det er lurt. Kanskje de til og med ønsker at voksne skal sette slike begrensninger. Det er slitsomt å kontrollere seg selv hele tiden, vet du.

God helg!

Digitale fristelser krever selvkontroll

Bør elever lære å håndtere digitale fristelser på samme måten som de lærer å svømme og sykle? Bør skoler forby elevene å bruke mobiltelefon?

Mobiltelefonen er (nesten) en del av kroppen til moderne mennesker. Det kan virke som om dagens ungdom heller gir fra seg den ene armen enn å være uten mobiltelefon. Noen skoler innfører forbud mot mobiltelefoner mens andre mener dette er å gå baklengs inn i fremtiden.

På skolen jeg leder har alle elever hver sitt læringsbrett, en iPad som de bruker i opplæringen. Og med disse digitale «dingsene» følger det digitale fristelser. Vi drøfter derfor hvordan vi kan trene elevene i å motstå fristelser som spill, Snapchat o.a. Foreldrene på skolen vår har også spurt seg (og oss) hvordan vi kan hindre at elevene blir forstyrret av alle mulighetene det digitale brettet gir. Hvis du tror at elever ikke blir forstyrret når de jobber på digitale plattformer, anbefaler jeg deg å snakke med elevene. Det har vi gjort.

Elevene er helt ærlige og sier at de blir forstyrret, ja. De blir lett forstyrret på skolen og når de jobber med skolearbeid hjemme også – av meldinger og snapchat, spill og nettsider osv. For de digitale «dingsene» som skoler og foreldre har utstyrt dem med, er både nyttige «verktøy» og en skikkelig «godtepose» av underholdning og kommunikasjon. Og det er i møtet med denne «godteposen» at voksne velger ulike strategier, både som foreldre og som skole. Noen skoler innfører mobilforbud, andre skoler velger tekniske begrensninger og filtre mens noen skoler satser på tydelige klasseledelse som hjelper elevene til selv å ta ansvar.

Det er åpenbart at vi (altså de voksne) må hjelpe elevene til å utvikle selvdisiplin (eller selvregulering som vi skolefolk gjerne snakker om). Den digitale virkeligheten kommer ikke til å forsvinne, og dagens elever må lære seg å håndtere denne virkeligheten. Derfor kan ikke skolen holde alt digitalt ute av klasserommet. Og dagens ungdom bør utvikle en bedre selvdisiplin ovenfor digitale «godteposer» enn det dagens studenter og voksne viser. Legg merke til hva som skjer på folks skjermer på en forelesning eller et møte, så skjønner du hva jeg mener: også voksne, inkludert meg selv, har også vanskelig for å fokusere på en ting om gangen når vi sitter med et digitalt redskap mellom hendene. Og da er det ikke rart at elevene også synes dette er vanskelig. «Vi er jo bare 14 år,» sa en av elevene til meg, og det forklarer jo en god del.

Og det er da jeg spør meg selv om elevene bør trene digital selvkontroll på samme måte som de lærer å svømme og å sykle i trafikken – gradvis.

Ingen slipper en 5-åring som skal lære å sykle uten støttehjul, rett ut i trafikken. De fleste vil vente med det til ungen har syklet lenge. Og jeg vet heller ikke om noen som starter med å kaste ungen ut på dypt vann når hun skal lære å svømme. Men gjør vi det digitalt? Slipper vi elevene rett ut i den digitale «trafikken» før de vet hvordan de skal oppføre seg der? Ikke nødvendigvis. Mange er sikkert flinke til å hjelpe barn og unge til å utvikle digital «trafikkforståelse», men jeg tror vi kan bli mye flinkere til dette, i alle fall på skolen jeg leder, som er den virkeligheten jeg kjenner best.

På 15 av skolene i Bærum Kommune disponerer alle elever hvert sitt læringsbrett og kommunen har etablert ulike regler for ulike klassetrinn. De yngste elevene har ikke tilgang til AppStore og kan dermed ikke selv laste ned apper. Altså en teknisk sperre: elevene slipper ikke ut i «trafikken» på egen hånd, men får bare «sykle» rundt i den digitale bakgården bak høye og trygge gjerder. Skolen kontrollerer hvilke apper elevene har tilgang til. (At noen elever klarer å komme seg rundt sperrene er et argument for at tekniske sperrer ikke er nok i seg selv).

Men når elevene begynner på ungdomstrinnet, åpnes hele verden: Da kan de selv laste ned det de ønsker, og lærerne må både være «politi» i timene og samtidig trene elevene i fornuftig nettbruk, digital folkeskikk osv. Det er her jeg savner en mellomting eller en gradvis tilnærming, en som gir elevene mulighet til å trene på det de skal utvikle.

Hva gjør barn og ungdom som lærer å stupe eller å sykle – eller matematikk? Jo de trener seg på stadig vanskeligere utfordringer. Når du behersker å stupe fra 1-meter´n, kan du prøve deg på 3-meter´n. Når du behersker dette, får du prøve deg på 5-meter´n osv. Motivasjonen for å mestre noe ligger bl.a. i at man får lov til å prøve seg på nye utfordringer. Vi bærer i oss en trang til å klare stadig vanskeligere utfordringer, og vi opplever mestring når utfordringene blir gradvis vanskeligere. Enhver lærer vet dette og utnytter det i undervisningen.

Men i den digitale virkeligheten ser det ut som om det fungerer motsatt. Er det slik at elevene på en gang får fri tilgang til alle «nivåer» og muligheter og så må skoler (eller foreldre) begrense deres frihet når de viser at de ikke mestrer den friheten de får? Jeg tror det er denne «omvendte» tilnærmingen som gjør at noen argumenterer for mobilforbud, tekniske sperrer o.l.  For meg ser det ut som om elevene i en digital hverdag ikke får mulighet til å oppleve at de mestrer et nivå og at belønningen for det er adgang til neste nivå, men tvert imot at de får fri tilgang til alle nivåer og så blir de straffet hvis de ikke mestrer det. I dataspill-verden (altså «inne i» den digitale «godsteposen») er det nivåer man må mestre før man kommer til neste nivå, men det samme prinsippet ser ikke ut til å gjelde for selve bruken av digitale dingser.

Kunne elevene møtt en virkelighet der de gradvis får øve seg i digital selvkontroll og når de viser at de mestrer en utfordring, kan de få en vanskeligere utfordring? Jeg vet ikke om det er teknisk mulig. Men siden det er slik vi mennesker fungerer: at vi gradvis utvider våre ferdigheter og vår ansvarlighet, er det kanskje ikke det lureste vi gjør å gi ungdom på ungdomsskole og videregående skole full tilgang til alle fristelsene i den digitale «godteposen» på en gang. Kanskje de burde fått anledning til å øve seg og til å vise hva de mestrer av digital frihet slik at de etter hvert kan få større frihet.

Da vil spørsmålet om det er lurt eller tullete å innføre mobilforbud eller andre digitale regler på skolene bli uvesentlig. Det er ingen som foreslår at alle i stupeklubben skal få forbud mot å stupe fra 10-meter´n. Men alle skjønner at nybegynnerne ikke skal starte der oppe. For mennesker er ikke født med digital selvkontroll. Bare se hvordan voksne forholder seg til digitale fristelser så skjønner du det.

Nå tenker du kanskje at det er dette gode klasseledere og fornuftige foreldre gjør: de regulerer elevens tilgang til «godteposen». Og det er riktig, kjære leser, men da snakker vi ikke om selvkontroll og selvregulering, men om ytre regulering. For selvregulering og selvkontroll er noe annet enn ytre kontroll. Bare tenk på deg seg som bilfører. Har du selvkontroll som sjåfør eller lar du deg bare kontrollere av trussel om straff? I trafikken er vi regulert av regler. bl.a. fartsgrenser. Hvis alle bilførere hadde vært selvregulerte og hatt god selvkontroll, hadde vi ikke trengt fartsgrenser. Da ville vi faktisk tilpasset farten etter forholdene – slik veitrafikkloven pålegger oss. Heldigvis har de fleste av oss som fortsatt styrer bilen selv, utviklet en god balanse mellom selvkontroll og lydighet. Det er det elevene må utvikle i forhold til den digitale «godteposen». Og da hjelper det ikke med forbud, men jeg vet heller ikke om det hjelper med full frihet.

God helg!

Hjernen trenger mat for å huske!

Varm mat i skolen har vært en politisk kampsak. Lytt heller til hva hjerneforskere sier om ideen.

Denne uka har jeg snakket med to personer som snakket varmt om varmt skolemåltid. Begge var svenske, men jeg synes ikke vi skal bruke det mot dem. Vi kan i stedet lytte til det de sier.

Den første jeg snakket med, Liselotte Bjelke, leder skolerestauranten på Hundsund Ungdomsskole i Bærum. Hvis du synes det høres snobbete ut med skolerestaurant og du tror at dette er typisk for Bærum, kan jeg fortelle deg at de andre skolene i dette landet som også serverer varm mat til elevene, ligger i andre kommuner. Så noe typisk Bærums-fenomen er det ikke, og ikke er det særlig snobbete, heller.

For dette dreier seg ikke om å drive fin restaurant, men om å gi elevene et varmt måltid om dagen. På Hundsund er det Norges Kvinne- og Familieforbund som driver restauranten. De ansetter kokker og andre medarbeidere og sørger for at elevene får servert fisk, salat, kjøtt, grønnsaker og annen sunn mat hver dag. Daglig leder av denne restauranten sa på sitt norsk-svenske språk: «Brødskiver er inte mat, vet du! Eleverna trenger ordentlig mat!»

Og dagen etter hørte jeg professor Gøran Søderlund si det samme. «Barnen tränger ordentlig mat, inte bara brødskiver!» Og siden Søderlund er hjerneforsker, lytter jeg enda mer til hans utsagn enn til en entusiastisk leder av en skolerestaurant. Jeg må innrømme det. For Søderlund var meget tydelig i sitt budskap når han snakket om hjernen og skolen: Undervisning er å skape varig endring hos elevene, endring i atferd, bevissthet, holdninger m.m. Dette betyr at undervisning skal skape endring i elevenes hjerner. Mye av undervisningen forutsetter at elevene husker det de leser, hører, opplever osv, og Søderlund forklatte hva som skjer i hjernen når vi skaper et minne. Da forandrer synapsene form og blir større. Hvis synapsene ikke forandrer seg, har ikke hjernen forandret seg, og da er det ikke skapt et minne. At våre minner ligger lagret på ulike steder i hele hjernen er mindre vesentlig i denne sammenheng.

For Søderlund fortsatte: Synapsene vokser når det dannes proteiner, og for å danne proteiner trenger hjernen næring, altså mat. Hjernen utgjør omlag 2% av kroppsmassen vår, men bruker omlag 25% av næringen vi inntar. Så Søderlund undret seg over hvorfor Norge, som er et av verdens rikeste land, er et av de få landene i Europa som ikke serverer elevene varm mat på skolen.

Hjerneforskningen viser at det politiske forslaget om å innføre varm mat på norske skoler ikke bare er et velmenende og naivt politisk forslag for å tekkes velgerne. Søderlund hadde sagt dette til Kunnskapsministeren en gang, men han trodde ikke han nådde igjennom. I politikken trumfer som kjent ideologi forskning og kunnskap, og det gjelder nok for alle politiske valører.

Velbekomme!

En tale for de tykke og de smale på 10. trinns ball

Rektorer må være gallionsfigurer – og må snakke om mer enn skolens regler og resultater.

På vår skole arrangerer vi fortsatt ball for 10. trinn. Mange skoler gjør dette, og hvert år kommer det oppslag i lokalavisa vår om disse ballene: Er de ekskluderende? Drikker de unge? Bruker de for mye penger på kjoler? Tar de for mye oppmerksomhet fra alt annet? Forsterker de gjengstrukturer og utestengelse? Vil rektor forby ballet (slik at rektor kan fremstilles som den «store stygge ulven» i lokalavisa)?

Jeg vet ikke om elevene på vår skole ville svart ja på alle spørsmålene ovenfor dersom du spurte dem. Men jeg vet at vi på vår skole har en stadig drøfting med FAU om hvorvidt vårt vinterball er et godt og inkluderende arrangement. Og jeg vet at vi de siste årene har funnet en form på dette arrangementet som er bedre enn det var for 5 år siden.

For skoleballet har også mange positive sider. Ballet er et annerledes skolearrangement enn det elevene vanligvis opplever, og det vil være sørgelig om vi kutter ut alt som skiller seg fra det ordinære fordi vi ikke ønsker å såre noen eller å komme på kant med noen. På ballet oppfører elevene seg annerledes. De bruker absolutt mye tid og energi på forberedelser, og selv om vi oppfordrer dem til å inkludere alle og setter elevene sammen i par uten at de selv får bestemme, opplever sikkert noen elever dette som et krevende arrangement.  Men ballet gir også elevene en nesten magisk opplevelse og det gleder et gammelt rektorhjerte å se unge mennesker i klær de nesten er for unge til å bære som danser vals og swing til fengende storbandmusikk fra orkesteret på scenen.

Og vinterballet er også en arena der rektor må være «gallionsfigur». Hvert år får jeg anledning til å snakke ordentlig til elevene i et sammenhengende resonnement, og jeg vet at de hører på det jeg sier. Det kalles å holde tale, og det er noe rektorer gjør nokså ofte. Her er omtrent hva jeg sa til elevene i år:


Kjære elever

Velkommen til vinterball. Jeg håper dere har funnet dere vel til rette med bordkavaleren deres. Dere ser fabelaktige ut – langt vakrere enn dere fremstår på en vanlig skoledag. Og enten vi vil det eller ikke, blir vårt inntrykk av andre mennesker påvirket av hvordan de ser ut. Og når dere er så flotte og vakre som i dag, blir dere behandlet med enda mer respekt enn det dere vanligvis opplever.  

Og jeg vil snakke om respekt.

Dere forventer respekt av andre, at andre skal behandle dere med respekt. Og jeg tror dere i stor grad behandler hverandre og lærerne deres med respekt.

Kanskje ser dere ser på respekt som synonymt med frykt eller ærefrykt. Når dere forventer at andre skal ha respekt for dere, eller når dere sier at dere har respekt for andre, er det kanskje fordi de andre er større, sterkere eller mektigere enn dere, eller fordi de andre har makt eller innflytelse over dere.

Jeg håper dere respektere andre for den de er, og ikke fordi de er sterkere enn dere eller har makt over dere. Jeg håper du respekterer vennene dine fordi de er vennlige, kloke og omsorgsfulle eller fordi de kan noe du ikke kan.

For respekt betyr egentlig «å se en gang til». Det kommer fra latin, re-spektare. Spektare, som betyr å se, har vi i ord som spectator, og forstavelsen re-, som finnes i mange ord, betyr en gang til; som i re-volver, re-presentasjon, re-elected. Hvis noen ber deg om å respektere dem, ber de altså om  at du ser dem ordentlig en gang til og ser hvem de virkelig er.

Vi lever i en tid hvor vi sjelden ser på hverandre – vi ser på skjermen. Dere ser bilder av hverandre, men ser kanskje ikke hverandre inn i øynene så ofte. Og vi lever i en tid der også statsledere lager regler for folk utelukkende basert på deres nasjonalitet i stedet for å se dem som de virkelig er.

På skolen ser dere hverandre hver dag, men dere har blitt vant til å se de andre elevene Dere har dannet dere en oppfatning av hvordan de andre er. Men i dag er dette endret: i kveld ser dere ikke ut slik dere gjør en vanlig skoledag – dere har pyntet dere, stelt håret, tatt på flotte dresser og vakre kjoler. Og i kveld er dere uten skjermer og kan virkelig se hverandre.

Så i dag må vi virkelig respektere hverandre – altså vi må virkelig se hverandre en gang til. For når du ser på de andre og de andre ser på deg i dag, så ser de en annen enn den de vanligvis ser. Men det er deg de andre ser i dag også – selv om du er forandret.

Og dette vinterballet er også en god anledning for deg til å re-spektere noen du ikke har lagt særlig mye merke til før. I dag kan du våge å snakke med en du ikke kjenner så godt. Og senere i kveld kan du danse med en du ikke kjenner så godt, eller kanskje en du egentlig ikke har vært særlig mye sammen med i det hele tatt. Jeg håper du er frimodig og byr opp andre til dans.

Og jeg håper at dette vinterballet blir preget av respekt – i ordets egentlige betydning.

Ha et flott vinterball


Og et flott vinterball ble det.

God helg!

Elever har både energi og pågangsmot – når de får tenning!

På vår skole er vi i gang med årets aktivitetsuke, den uka der alle elevene arbeider sammen på tvers av klasser for å nå et felles mål. Jeg skulle ønske vi i skolen klarte å frigjøre like mye av elevenes energi og pågangsmot hver uke som jeg har sett i dag.

Elevene på skolen er delt inn i tropper på tvers av klassene, og det er elevene selv som leder alle troppene: både kjøkkengruppa, dansetropper, kor, band, sminke, kulisser og andre. Lærerne bidrar med sin kunnskap og kompetanse og til å holde orden når det trengs, men elevene vet at denne uka er det opp til dem.  Omtrent 60 elever har deltatt på lederkurs før uka startet og de er klare til å være ledere denne uka.

Nå aktivitetsuka starter, er jeg alltid ved inngangspartiet i skolebygget for å hjelpe elever som ikke vet hvor de skal møte opp. (Siden elevene er blandet på tvers av klassene, møter de fleste i andre rom enn der de vanligvis oppholder seg). Og i år ble jeg slått av den energien som så åpenbart var til stede, ikke bare hos elevelederne, men hos nesten alle elevene. De gleder seg til aktivitetsuka, og man kunne tydelig se på dem at nå var de klare til å gjøre en innsats.

Og det var da det slo meg at slik er det ikke hver uke, i alle fall ikke for alle elevene. Og vi som jobber i skolen og politikere som skal mene noe klokt om skolen, blir ofte motløse og tenker at dagens elever er uinteresserte og uten fremdrift. Og vi tenker at elevene burde vært interessert i det de skal lære på skolen. For kanskje kommer elevene på skolen hver dag, men de gjør det motvillig. Og de gjør skolearbeidet sitt for å få gode karakterer, men de er egentlig ikke interessert i det de lærer på skolen. For elever får ikke tenning av å lese lærebøker om gamle dager eller av å trene på ferdigheter som de kanskje får bruk for en gang i fremtiden. Beklager, kjære lærere og skolepolitikere, de gjør ikke det. Og det gjør ikke dere heller – i alle fall ikke hvis dere ligner på meg.

At elever ikke er genuint engasjerte i skolearbeidet, skyldes kanskje ikke at de mangler pågangsmot og energi eller at de er bortskjemte eller late. Mitt møte med elevene i dag viser at de absolutt har både ambisjoner og energi. Men igjen ble det tydelig for meg at skoler bare i begrenset grad klarer å tenne elevene slik at de blir engasjerte. I dag var våre elever engasjerte, og jeg tror de er det andre uker i året også. Men det er sjelden de utstråler så mye energi som jeg så i dag.

For kanskje bør vi i større grad gi elevene tydelige oppdrag som varer en uke, oppdrag som de må løse sammen, oppdrag som krever at de jobber med mange fag og som krever at de utvider både sin kunnskap og sine ferdigheter. Og oppdrag som fører frem mot et produkt, en forestilling eller liknende, og som er noe de kan feire sammen at de lykkes med når de faktisk gjør det. Jeg tror det var det jeg så i dag tidlig: elevene visste at nå er det opp til dem selv å lage en god forestilling.

Ha en god uke!

Hvis du vi følge aktivitetsuka vår gjennom uka, kan du følge disse lenkene:

http://ringstabekkbrother.wixsite.com/ringbrothers

https://www.facebook.com/aktivitetsuka123/?fref=ts

 

 

Hvordan pakke inn et barn?

Denne uka kan jeg presentere nesten autentiske utsagn og beskjeder fra foreldre på ulike skoler – til både lærere og skoleledere:

«Til læreren
Sønnen min spilte fotballturnering i helgen og kan derfor ikke ha kroppsøving i dag.»

«Kjære lærer
Datteren vår var veldig sliten etter klasseturen i går og blir hjemme i dag. I morgen også.»

«Til sosiallæreren
… Opplevelsene de siste ukene har vært en psykisk påkjenning for henne og vi holder henne derfor hjemme fra skolen noen dager.»

«Til rektor
Sonen vår er ikkje komen i klasse med nokre av venene han hadde i klassen sin på barneskulen. Han ynskjer difor å bytte klasse.»

«Kjære gymlærer
N.N. skal kjøre slalåmturnering i helgen og kan ikke ha gym på torsdag p.g.a. fare for skader. Hun kan heller ikke ha gym neste mandag p.g.a. restituering etter turneringen.»

«Til avdelingsleder
Vi synes dere bør tilby glutenfri og laktoseredusert mat i kantina hver dag. Gjerne også sitrusredusert juice og nøttefrie gulrøtter.»

«Til vaktmesteren
Vi reagerer på at det vekselvis er for varmt og for kaldt på skolen. Det må da være mulig å tilby dagens ungdom jevn temperatur. Eller mener du at de må ha med seg en ekstra genser på skolen?»

(Den siste meldingen ble selvsagt videresendt til skolens rektor. Hvordan skal det gå i skole-Norge hvis vaktmestertjenesten skulle forholde seg til henvendelser fra foreldrene?)

«Kjære helsesøster
Vi har hørt at du snakker med datteren vår av og til og at du noen ganger hever stemmer og ikke alltid støtter henne i det hun har gjort ovenfor de andre jentene i klassen. Hun trenger ikke motforestillinger, men bare uforbeholden støtte, og vi forventer at du som profesjonell er i stand til å gi henne dette – ubetinget.»

«Til kontaktlærer
Vi reagerer på utflukten dere gjorde med elevene i forrige uke. Vår datter kom hjem med våte sko og skrubbsår på den ene hånden. Dere kan umulig ha gjort en ordentlig risikovurdering av å ta med elevene ut i skogen. Vi kommer til å forfølge denne saken.
(kopi til rektor)»

«Kjære skolesjef
Vår sønn tåler ikke jenter og må derfor gå i en klasse med bare gutter. Vi forventer derfor at dere oppretter en slik klasse på barneskolen vi sokner til.»

«Til rektor
Karakteren vår sønn fikk på den siste teksten elevene skrev i norsk er feil. Vi har snakket med en bekjent av oss, som underviser på videregående skole, og hun er enig med oss i at teksten er alt for strengt bedømt. Vi krever en begrunnelse for hvorfor skolen stiller så høye faglige krav til elevene.»

«Kjære kontaktlærer
Vårt barn liker å ha en stor bamse i nærheten, et pledd rundt seg og en lava-lampe på bordet når hun jobber med skolearbeid. Er det mulig for henne å ha dette i klasserommet også? Dersom skolen ikke kan skaffe dette, kan vi betale noe av utgiftene. Dette vil sørge for at hun presterer bedre på skolen, noe som igjen vil gi skolen bedre resultater.»

«Til rektor
Forrige uke ble det vist et TV-program i klasse 8D som inneholdt bilder av utsultede barn, krigsscener og mennesker som bor i teltleirer. Vi synes det er upassende å utsette elevene for slike bilder. De er tross alt barn. Vi forventer at skolen endrer praksis slik at elevene ikke utsettes for ubehageligheter som dette»

«Til kontaktlærer
Vår sønn forteller oss at elevene i 9B må komme seg til byen på egenhånd i morgen. De må altså ta buss uten følge av voksne. Vår sønn har aldri gjort dette.»

Den siste teksten er autentisk og gjaldt en elev på 9. trinn, altså en elev på 14 år. Han kom seg trygt både frem og tilbake til byen. Og hvis du lurer, fikk elevene dekket utgiftene til bussturen. Å reise alene med buss er ikke et kompetansemål for ungdomstrinnet, men det kan kanskje bli det.

God helg!

Gi oss sommerskole hele året

Barn forteller at de gleder seg til å gå på skolen – sommerskolen, altså. Sier de det samme om den vanlige skolen?

De siste ukene av sommerferien går mange barn på sommerskoler. Mange sommerskoler drives av foreninger, bl.a. idrettslag som arrangerer fotballskole, men det er også flere kommuner som gir tilbud om sommerskoler. Barn kommer til skolen hver dag der de er sammen med andre barn og noen voksne, kalt lærere. Høres det kjent ut? Joda, sommerskolene ligner på vanlige skoler, men det er noen forskjeller, og jeg tror dette er vesentlige forskjeller.

På riksdekkende fargefjernsyn i beste sendetid fortalte ei jente at hun ikke hadde tid til å være med vennene sine fordi hun måtte gå på sommerskolen. Og hun ville ikke gå hjem når dagen var slutt. Sier elever det samme om den vanlige skolen? De færreste av de elevene jeg kjenner, sier det.

Og nå tenker du kanskje at dette er fordi de er eldre enn sommerskoleelevene. Det er sikkert en del av bildet for selv elever på ungdomsskoler og videregående skoler er nok innerst inne glade for å gå på skolen. Men de gleder seg ikke til å gå på skolen slik elevene på sommerskolen gjør, og jeg tror at selve skoletilbudet er en del av årsaken. Så vidt jeg vet er sommerskolene mindre bundet enn den ordinære skolen. På sommerskolen er ikke lærerne styrt av læreplaner som definerer hva elevene skal lære på de enkelte alderstrinn (uavhengig av sin egen modenhet). De er heller ikke styrt av lærebøker, som noen lærere frivillig lar overta styringen av opplæringen. På sommerskolen kan både elever og lærere fordype seg i det de er interessert i og lærerne blir ikke stresset fordi elevene må trene frem mot nasjonale standardiserte tester.

Men du tenker kanskje at det ikke er mulig å lage en ordinær obligatorisk skole som elevene gleder seg til, omtrent som sommerskolen. Hvis du tenker det, tror jeg du tar feil. Det er i alle fall mulig å lage en skole som engasjerer dagens unge mer enn det den norske skolen gjør. Finn ut hva de gjør på sommerskolene og ta lærdom av det. Hvis du jobber i skolen og nettopp nå gjør deg klar til et nytt skoleår, håper jeg du gleder deg til nettopp å engasjere elevene dine slik at de ikke vil ha friminutt eller ikke vil gå hjem når skolen er slutt.

Som denne artikkelen i tidsskriftet The Atlantic sier: læring er viktigere enn undervisning!

Lykke til med skolestart og god helg!

Forteller vitnemålet det viktigste?

Mange tusen elever har hatt denne uka avsluttet sin opplæring og har fått et vitnemål som som dokumenterer 10 eller 13 års skolegang. Hva forteller egentlig vitnemålet om elevene?

Noe av det rektorer gjør er å snakke. (Noen vil kanskje påstå at rektorer snakker for mye og handler for lite, men det er en annen historie). Og noen ganger skal rektor snakke høytidelig og planlagt til større forsamlinger, altså holde tale. Denne uka har jeg holdt to taler. Den ene talen var på avslutningen for 10. trinn, og som rektorer flest holdt jeg en tale adressert til elevene. Dette er omtrent hva jeg sa:


Kjære 10. klassinger

Det er siste gang jeg holder tale til dere som rektor. Dere er ferdige med 10 års skolegang i velferdsstaten Norge, og jeg håper dere tåler en siste tale fra rektor’n deres.

Dere skal snart få utdelt hvert deres vitnemål. Vitnemålet dere får er et formelt dokument – trolig det første formelle dokumentet du får bortsett fra passet ditt – som du trolig har hatt mange av helt siden du var 1 år gammel.

Vitnemålet du skal få, sier noe om deg, men det sier kanskje ikke det viktigste om deg. Vitnemålet sier ikke noe  om du er utholdende og fullfører de oppgavene du påtar deg eller blir pålagt. Det sier ikke om du er oppfinnsom og kreativ og om du er god til å finne løsninger på problemene som oppstår. Det forteller ikke om  du er rolig og pålitelig og om du er en trofast venn. Og det sier ikke noe om du er flink til å samarbeide med andre. Som elev på Ringstabekk skole vet vi imidlertid at du har fått god trening i å samarbeide med andre, så vi er ganske sikre på at du er en god samarbeidspartner.

Vitnemålet sier noe om din faglige kompetanse, om hvor godt du har prestert i skolefagene, og indirekte sier vitnemålet noe om hvordan du er mot andre mennesker. På vitnemålet får du en egen karakter i orden og en i atferd, altså en karakter for oppførsel. Dermed forteller vitnemålet litt om hvordan du er som menneske, hvordan du er mot andre mennesker.

Og dere, kjære 10. klassinger, er greie med hverandre. Det vet jeg for i  år får alle elever beste karakter i atferd. Jeg pleier ikke å kommentere avgangskarakterer i talene mine, men gjennom mine 10 år som rektor har jeg aldri opplevd at  alle elever på 10. trinn får beste karakter i atferd. Men det gjør altså dere. Dere er et trinn med vennlige og omsorgsfulle elever. Lærerne har sagt det hele tiden: at dere inkluderer hverandre, at dere ønsker at alle skal få være med i fellesskapet og at dere er vennlige mot andre. Det betyr ikke at det ikke er gjenger på dette trinnet, og det betyr ikke at alle kjenner alle andre kjempegodt, men dere inkluderer alle i fellesskapet. Dette er kjempeviktig, ja kanskje er det det viktigste vi som skole kan formidle til: ta hensyn til andre.

Vi lever i en tid der alle skal realisere seg selv og der alle tror at de er spesielle. Det er stort fokus på at alle skal realisere sitt potensial og at alle skal bli noe, alle skal gjøre noe ekstraordinært og alle skal skille seg ut, både på sosiale medier og i andre sammenhenger. Hvis du er opptatt av å være unik og spesiell, så kan jeg både glede og skuffe deg:

Ja, du er unik, for det finnes ingen som er akkurat som deg. 

Men, nei, du er ikke særlig spesiell. Du er nokså alminnelig, og det er jeg også. De fleste av oss er vanlige og alminnelige mennesker. Det finnes tusenvis av mennesker som er omtrent som deg: som har de samme drømmene og behovene, som har de samme interessene og egenskapene. Bare se rundt deg: sett utenfra er dere til forveksling like. Vi er alle vanlige og alminnelige. Vi er forhåpentligvis gode naboer, gode kolleger, vi utfører vårt arbeid hver dag og lever svært ordinære liv. Og det kommer de fleste av dere til å gjøre også fremtiden.

Elevrådsrepresentantene sa i sin tale tidligere i kveld at det ikke var sikkert at alle dere elever kom til å bli noe i fremtiden. Det var nok sagt for spøk, men jeg tror det er feil det de sa. En ting er at dere alle kommer til å lykkes i livene deres, og at dere dermed kommer til å bli noe. Men enda viktigere er det å huske på at alle dere er noe i dag. Du skal ikke bli noe. Du er unik, men du er altså ikke særlig spesiell.

Vi er alle unike, men hvis ikke vi er spesielle, hva skal da gi livene våre mening? Kanskje nettopp det å bety noe for andre, kanskje nettopp det deres vitnemål forteller: at dere alle er vennlige og omsorgsfulle personer som ønsker at de andre skal være inkludert.

Jeg håper dere forlater Ringstabekk skole som bevisste unge mennesker  som våger å stå for det dere mener. Jeg håper også at dere forlater Ringstabekk skole som personer som ønsker å bety noe for andre og som ønsker å inkludere andre i fellesskapet, både det lille fellesskapet som heter vennskap og nye klasser på videregående skole, men også at dere vil inkludere alle i det store fellesskapet som heter Norge og verden.

Takk for 3 flotte år og lykke til videre.


Hvis du, kjære leser, synes du har hørt dette før, så har du helt rett i det. Du har kanskje sett denne avslutningstalen fra Wellesley High School?  Eller kanskje har du hørt låta «Epilogue (Nothing ‘Bout Me)» av artisten Sting? Ja, de formidler noe av det samme (og, ja, disse er utgitt før jeg holdt årets tale til 10. trinns avslutning, så jeg skal ikke skryte på meg originalitet til disse tankene – ikke disse heller).

Og selv om det fortsatt er noen dager til jeg går ut i ferie, tar jeg  med dette sommerferie fra bloggtekster og refleksjoner om skole og utdanning – uten å kommentere verken «tulleskole-i-juni-debatten» eller «bytt-ut-eksamen-med-nasjonale-prøver» (selv om det er fristende å gjøre det). Som skoleelevene og lærerne er også jeg tilbake i august.

Jeg avslutter med Stings tekst og ønsker deg, kjære leser, en god og velfortjent sommerferie.

God helg og god sommer!


«Epilouge (Nothing ‘Bout Me)» (tekst: Sting)
Lay my head on the surgeon’s table
Take me fingerprints if you are able
Pick my brains, pick my pockets
Steal my eyeballs and come back for the sockets
Run every kind of test from A to Z
And you’ll still know nothing ’bout me

Run my name through your computer
Mention me in passing to your college tutor
Check my records, check my facts
Check if I paid my income tax
Pore over everything in my C.V.
But you’ll still know nothing ’bout me
You’ll still know nothing ’bout me

You don’t need to read no books on my history
I’m a simple man, it’s no big mystery
In the cold weather, a hand needs a glove
At times like this, a lonely man like me needs love

Search my house with a fine tooth comb
Turn over everything ’cause I won’t be at home
Set up your microscope and tell me what you see
You’ll still know nothing ’bout me

 

Livsmestring eller nakenbilder?

Denne uka legger Regjeringen frem sin Stortingsmelding om utdanning, kalt fag – fordypning – forståelse. Et av forslagene fra Ludvigsenutvalget som Regjeringen har tatt inn i Stortingsmedingen, er at alle elever skal arbeide med det tverrfaglige temaet livsmestring.

Jeg har bare lest hovedpunktene i Stortingsmeldingen som ble presentert denne uka, og det er ikke særlig overraskende at Kunnskapsministeren ser ut til å legge større vekt på fag enn på fagovergripende kompetanser og et bredt kompetansebegrep. Men ideen om å trene elever i livsmestring er altså videreført, og det skal statsråden ha skryt for. Og dermed vil sikkert diskusjonen begynne om hva som ligger i begrepet livsmestring og om skolen skal beskjeftige seg med dette.

På vår skole har vi har de siste årene merket oss en tendens hos elevene som kanskje dreier seg om livsmestring – i alle fall i vid forstand:  nakenbilder og digital kompetanse. Dagens ungdom er svært kroppsfiksert og dette gir seg noen underlige og svært uheldige utslag, i alle fall virker det underlig og uheldig for en mann på min alder. Det virker på meg som om det eneste sjekketrikset dagens unge kjenner til er å sender nakenbilder av seg selv til andre personer, og det er tydelig at de er en generasjon som i stor grad identifiserer seg ut fra kropp og utseende. At det har blitt slik skal ikke forundre noen når man tenker på hvor mye reklame, modellbilder og materielt fokus de blir utsatt for hver dag.

Den samme generasjonen som  ikke kan dusje nakne sammen med elever av samme kjønn, sender frivillig nakenbilder av seg selv til andre elever: bilder av pupper og tisser, helfigur eller bare utsnitt. Vi har flere ganger de siste årene brukt tid på å snakke med elever og «nøste opp» i situasjoner der elever som har mottatt slike bilder, og selvsagt har lovet å ikke spre dem videre, allikevel har sendt bildene til andre eller lagt dem ut på nettet. Vi snakker her om både gutter og jenter, og i de sakene vi har fått kjennskap til, har opprinnelsespersonen sendt fra seg bilder frivillig. Det er ikke snakk om «paparazzi-bilder» der noen tar bilder av elevene i dusjen eller i andre situasjoner. Noen gutter på skolen vår opprettet en lukket gruppe på Facebook der de la ut intime bilder av jenter som de hadde fått – selvsagt mot løfte om at de ikke skulle dele bildene med noen. I et annet tilfelle hadde bilde av tissen til en av guttene vandret mellom nesten alle elevene på trinnet hans.

Nå synes du kanskje det er drøyt å trekke frem dette som et eksempel på livsmestring. Når skolefolk og politikere sier og skriver at barn og unge må trenes i å mestre livene sine, så tenker de sannsynligvis på den økende andelen av stress og lettere psykiske lidelser hos ungdom. Ungdom klager over et stort press og at det er vanskelig å være ung i dag. Ved vår skole har vi i flere år arbeidet med temaet psykisk helse, og vi tror det er noe av det Ludvigsenutvalget og nå Regjeringen har i tankene. Vi skal fortsette med det.

Men kanskje livsmestring også dreier seg om det vi kan kalle voksenopplæring, altså «å lære å bli voksen». Elevene må lære om hvordan de tar opp lån og hvordan de skal disponere pengene sine, de må lære hvordan de skifter dekk på bilen og reparerer kranen på kjøkkenet, de må lære om resepter og skatt, om å søke jobb og om boligkjøp og mye, mye mer som voksne driver med. Og det kan også se ut som om de må lære at det ikke er et særlig smart sjekketriks å sende nakenbilde av seg selv til en du er interessert i. Kanskje temaet livsmestring i bunn og grunn handler om å utvikle andre verdier hos elevene enn penger, kropp og materielle verdier?

Nå tror jeg ikke jeg skal foreslå at elevene i skoletiden bør lære flere (og bedre) sjekketriks enn å sende nakenbilde av seg selv, men i en tid hvor de fleste bruker mer tid på skjermen foran seg enn på menneskene rundt seg, kan det kanskje være på sin plass å lære å omgås andre mennesker uten bruk av digitale hjelpemidler. Og da kommer kanskje sjekketriksene som en naturlig følge. Vi sier at dagens elever er de som skal skape fremtidens verdier. Det er riktig, men de samme elevene er også de som skal skape fremtidens mennesker – og de skal klare å hjelpe sine egne barn til å bli gode mennesker. Og da er det nødvendig med mindre kroppsfokus og et samfunn basert på andre verdier enn materielle. Det er også nødvendig for ungdom å vokse opp i et samfunn med en langt videre oppfatning av hva som er normalt og akseptabelt enn det våre elever opplever. Det vil trolig være det som gjør at dagens unge klarer å håndtere sine egne liv.

God helg!

Hvor er foreldrene i arbeidet mot mobbing?

Det viktigste skoleledere gjør er å sikre at alle elever har det bra på skolen. Kunnskapsdepartementet har i det siste intensivert sitt arbeid for å stanse mobbing i skolen, og det er skrevet mye om mobbing i aviser den siste tiden. Men hvorfor er det ingen som snakker om foreldrene i denne sammenheng?

27. februar skriver Aftenposten om hvordan Kunnskapsministeren vil stoppe mobbingen i skolen. Torbjørn Røe Isaksen presenterer tiltak regjeringen ønsker å iverksette, særlig på grunnlag av Djupedalsutvalgets innstilling. Etter å ha lest denne artikkelen spør jeg meg selv nok en gang: hva med foreldrene?

Jeg vet at det kan oppfattes som ansvarsfraskrivelse fra min side når jeg peker på andre enn skoleledere i mobbedebatten. Jeg mener ikke å fraskrive meg det ansvaret jeg har som rektor. Jeg jobber for å sikre et godt læringsmiljø for alle elever på skolen jeg leder, og jeg vet at jeg ikke lykkes med dette så godt som jeg skulle ønske. Det finnes elever på skolen jeg leder som ikke har det bra på skolen, slik det er på alle skoler i dette landet. Men vi som arbeider på skoler er helt avhengige av foreldrene i dette arbeidet.

Alle som uttaler seg om mobbing, peker på hva skolene skal gjøre. Stortingsrepresentant Bene Thorsen fra Fremskrittspartiet ønsker å sparke rektorer som ikke klarer å stanse mobbing. Kunnskapsministeren ønsker å gi foreldre og elever bedre muligheter til å klage hvis de mener skolen ikke oppfyller sin handlingsplikt og foreslår å gi bøter til skoler som ikke følger opp mobbing.

Det er mulig noe av dette er gode tiltak, men i alt jeg har lest og hørt om mobbing i den offentlige debatten, er det nesten ingen som sier tydelig at foreldrene har ansvar for hvordan barna deres oppfører seg. Vi hører fortellinger om jenta som har invitert alle jentene i klassen til bursdagselskap og som opplever at ingen av jentene kommer. Er dette skolens ansvar? Vet foreldrene at barna deres oppfører seg slik? I så fall: aksepterer foreldrene stilltiende at slikt skjer? Er foreldre glade når de ser at egne barn er populære og har mange venner uten å åpne øynene for at det samme barnet kanskje er en som plager andre eller holder andre utenfor fellesskapet? Synes foreldre det er helt i orden at ens egne barn holder andre utenfor så lenge de selv har det bra?

Det kan være at det er like vanskelig for foreldre som for lærere å oppdage den trakasseringen, utestengingen og plagingen som skjer mellom barn og unge. Men jeg savner at noen bringer foreldrene «på banen». Hvis foreldre sier at de ikke vet hva barna deres gjør mot andre barn, så må vi kanskje forvente at de skaffer seg rede på det. Mye av den mobbingen som skjer i våre dager, skjer både på og utenfor skolen, bl.a. på sosiale medier. Hvem er det som har kjøpt smarttelefoner og datamaskiner til barna og som aksepterer at de etablerer kontoer på sosiale medier i alt for ung alder? Det er ikke lærere og rektorer som gjør det. Men hvem er det som får ansvaret for å lære de samme barna folkeskikk i cyberspace og digital dannelse? Og hvem får skylda hvis barna ikke har utviklet bevissthet om sosiale medier de tilsynelatende ikke forstår rekkevidden av?

Jeg vet at det ikke er enkelt for foreldre å følge opp egne barns oppførsel. Jeg har selv erfart at det er pinlig å kontakte andre foreldre for å hjelpe eget barn å rydde opp i ubekvemheter barnet har forårsaket. Særlig var det pinlig på ungdomsskolen fordi disse foreldrene var noen jeg  ikke kjente siden barna våre hadde gått på ulike barneskoler. Det er ubehagelig å sette grenser for egne barn, men det er mulig og nødvendig. Lektor Inger-Lise Køltzow sier noe om dette. Og jeg er så heldig at mange av foreldrene på skolen der jeg arbeider, samarbeider godt med skolen. Dette gjelder selvsagt særlig foreldre til elever som blir plaget eller til elever som i liten grad er involvert i trakassering, men jeg opplever også at foreldre til elever som plager andre, ønsker å bidra konstruktivt. Mange foreldre har sagt omtrent dette: «Skolen kan ikke klare å løse dette alene. Vi foreldre må engasjere oss.»

Jeg tror ikke Statsråden når målet sitt om å redusere mobbing i norsk skole uten at han og andre ledere langt kraftigere trekker inn foreldre i dette arbeidet. Jeg tror tiltakene Departementet foreslår, underbygger oppfatningen om at det er offentlige instanser som skal løse problemene våre når vi som borgere først og fremst gis bedre klagemuligheter. Jeg forstår at det er lettere for politikere å innføre regler og forpliktelser for offentlige instanser enn for private foreldre. Og det er sikkert også vanskelig for Kunnskapsministeren å trekke inn Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i arbeidet mot mobbing, men jeg tror det ville gitt langt større tyngde til dette arbeidet.

Skoler og foreldre er bare to parter i arbeidet mot mobbing, men jeg tror vi må se enda videre enn dette også. Hva med kommersielle interesser som driver markedsføring mot barn og unge? Hva med de som utvikler digitale plattformer o.l. som gir barn og unge en plattform som er svært godt egnet til mobbing?

Det er viktig at skolene gjør alt de kan i arbeidet mot mobbing og det er viktig at Departementet gir skolene både virkemidler og tydelige forventninger, men jeg tror det er enda viktigere at alle foreldre ser seg selv som den viktigste agenten i arbeidet mot mobbing.

Fortsatt god helg!

 

Se også dette blogginnlegget.