Kategoriarkiv: Uncategorized

Passer ikke randomiserte forskningsforsøk for skoleforskning?

Noen savner randomiserte kontrollerte studier i skoleforskning. Men er dette mulig å få til?

Det er forskningsdager i Oslo, og forrige uke deltok jeg på fagkonferanse på Universitetet i Oslo. Konferansen handlet om partnerskap mellom skoler og forskningsinstitusjoner og som vanlig besto konferansen av både fellesforelesninger og parallelle sesjoner.

En av fellesforeleserne, eller Keynote speaker som det heter på norsk, var engelskmannen Neil Mercer som er direktør for Oracy centre ved Universitetet i Cambridge. Han fortalte om forskning med utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål: Betyr kvaliteten på klasseromsprat noe for elevenes læring?

Svaret på spørsmålet er ja, og Mercer presenterte følgende funn av forskningsarbeidet: Elevene presterte signifikant bedre i engelsk og matematikk når lærerne:

  • oppnådde høy deltakelse i samtalene, altså at mange elever deltok i samtalene
  • oppfordret elevene til å utvide sine argumenter (han brukte det engelske uttrykket elaborale). Dette gjør lærere bl.a. ved å stille oppfølgingsspørsmål som «Hva mener du med dette?»
  • oppfordret til å stille spørsmål ved andre elevers utsagn. Dette gjør læreren når hun spør en elev «Er du enig i det N.N. sier?»
  • organiserte effektivt gruppearbeid som genererte utforskende samtaler

Vis du tenker at dette er noe alle lærere gjør, så var flere forskere på konferansen tydeligere på at det ikke er tilfelle. Og det sier de etter å ha observert lærere. (Det var også andre innledere som snakket om dette, så det blir trolig flere blogginnlegg om dette).

For noe av det mest interessante av det Mercer snakket om, etter min oppfatning, var hans konklusjoner om forskning og samarbeid mellom skoler og forskere. Mercer trakk frem tre konklusjoner:

  • For at skoleforskning skal ha praktisk verdi må forskning også være basert på læreres interesser, ikke bare på forskeres interesser. (Altså en utfordring til forskningsmiljøer)
  • Intervensjoner i skoler fungerer bare dersom hele skoler gir sin tilslutning (han brukte ordet commitment). Intervensjoner er når lærere skal bruke en spesiell metode eller gjennomføre ferdig planlagte timer. Mange forskningsarbeider består i slike intervensjoner, og dersom slike styrte intervensjoner skal fungere, må altså hele skoler gi sin tilslutning til metoden. Det holder ikke at bare noen få lærere følger metoden. (En utfordring til skolene).

Men det var den siste konklusjonen som jeg merket meg. Mercer hevdet at randomiserte studier med kontrollgrupper ikke fungerer innen utdanning. Så vidt jeg kan forstå berører Mercer her en faglig uenighet mellom ulike forskningsmiljøer.

Fra medisinsk forskning kjenner vi såkalte randomisiserte kontrollerte tester, RCT på engelsk. Dette er forskning der en gruppe får en behandling menes en kontrollgruppe får en annen behandling. Klassikeren er når noen pasienter får ordentlig medisin mens en kontrollgruppe får juksemedisin. Mye av medisinsk og teknisk forskning gjennomføres med RCT, men Mercer hevdet altså at dette ikke fungerer i skoleforskning. En grunn er, så vidt jeg kan forstå, det jeg har skrevet om tidligere, at det er tilnærmet umulig å ha kontroll på all påvirkning (eller intervensjoner som forskere kaller det) som elever blir utsatt for på skolen.

Noen forskere prøver å gjennomføre RCT i skoler og klasserom. Professoren fra Cambridge konkluderte med at dette ikke fungerer for skoleforskning. Og hvis du lurer på hva slags forskning som fungerer i skoleforskning, kan jeg ikke annet enn gi deg mitt svar som lekmann. Den skoleforskningen vår skole har deltatt i dreier seg ikke om å prøve ut en metode på noen elever og måle effekten av denne sammenlignet med andre elever som ikke er utsatt for denne metoden. I stedet består forskningen i å utvikle forståelse og metoder. Og dette må skoler og forskere gjøre sammen, Denne forskningen kan ikke konkludere med om noe virker eller ikke, slik man kan med ordentlig medisin og juksemedisin. Nei, forskningen kan si noe om sannsynlighet: Hvor sannsynlig er det at denne metoden eller denne tilnærmingen vil føre til dette eller dette?  Mercers forskning sier ikke at bare lærere gjør det jeg har listet opp ovenfor, så vil elevene garantert prestere bedre. Nei, han sier at dersom lærere gjør dette, vil det være overveiende sannsynlig at elevene presterer bedre både i skolefagene og utenfor skolen. Og det er jo det vi prøver å få til.

Reklamer

Elever ønsker mobilbegrensninger

Elever ønsker rammer og begrensninger for mobilbruk på skolen. Det er særlig elever med liten selvkontroll som trenger dette.

Klassekampen har i sommer gitt spalteplass til personer som ønsker forbud mot mobiltelefoner i skolen, bl.a. etter at Frankrike har innført et nasjonalt mobilforbud i skolene. Aftenposten trykket i juli et leserinnlegg jeg skrev om dette. Du finner det her. Jeg spør bl.a. om reguleringer i mobilbruk kan hjelpe elever til å utvikle selvkontroll i sin mobilbruk.

Denne uka presenterer lokalavisa vår, Budstikka, en undersøkelse som er gjennomført blant skoleelever i kommunen. Det interessante er at ungdommene selv ønsker begrensninger i mobilbruk på skolen. De ønsker hjelp til å legge bort mobilen. Da blir det for meg underlig å høre lærere og skoleledere som argumenterer med at «mobiltelefoner er en så sentral del av ungdommers liv at voksne ikke bør sette begrensninger for mobilbruk». Hva om ran, svindel og narkotikabruk også var en sentral del av ungdommers liv – skulle vi ikke satt begrensninger for det heller? Hvis vi mener at skolen har et dannelsesoppdrag, må vi også være villige til nettopp å danne elevene. Vi danner noe ved å aktivt påvirke det, og vi bør også danne gode mobilvaner hos elevene.

Jeg synes vår lokalavis omtaler denne saken bedre enn både Aftenposten og Klassekampen. Hvorfor? Fordi de ikke bruker ordet mobilforbud. Dersom alternativene er fullstendig forbud eller fullt frislipp, får vi en unyansert debatt. Løsningen er etter mitt syn verken fullt forbud eller full frihet, men noe et sted imellom. Hos oss er det altså ikke lov til å bruke mobiltelefon (eller nettbrett) inne i pausene. Elevene må gå ut for å bruke mobilen – også når det regner.

Men dersom ungdom bruker for mye tid på mobiltelefon, er det ikke skoletiden som er problemet. Det er på fritiden barn og ungdom er mobilaktive. Og barn og ungdom lærer av det vi voksne gjør, ikke av det vi sier, så volsne som synes ungdom stirrer for mye og for ofte ned i skjermen, bør tenke over sin egen mobilbruk. Har far nektet barna å bruke mobil ved middagsbordet mens han selv sitter og sjekker e-post? Er mor mer opptatt av å oppdatere statusen sin på Facebook enn å høre hva datteren har å si?

God mobilbruk krever selvregulering, både hos voksne og barn. Så når du nå har lest dette blogginnlegget på en skjerm, er det kanskje på sin plass å legge vekk skjermen og gjøre noe annet.

God helg!

Drift spiser skoleutvikling til frokost!

Hvor ble det av pedagogisk utviklingsarbeid? Tar driftoppgavene overhånd?

Vi har startet et nytt skoleår, og som alltid er det en omfattende jobb. Siden skoler stopper helt opp før sommerferien, må hele organisasjonen startes opp igjen etter ferien. Jeg ser for meg skolestart som et tungt og digert tog som skal starte opp igjen.  Når et tog har kommet opp i fart, trenger det ikke så mye kraft for å holde farten oppe.  Da er det viktigere å styre toget. Men når toget skal starte, krever det mye kraft.

Og slik opplever jeg også skolestart. Det er mye som skal på plass. På en skole som vår der vi jobber tverrfaglig og organiserer skolen nokså fleksibelt, kan vi heller ikke legge alle planer før lærerne kommer. Vi må gjøre justeringer i samråd med lærerne de første dagene.

Som rektor synes jeg disse første ukene er svært meningsfulle. Det er nå vi kan sette fokus på pedagogikk og læring. Det er nå vi, både ledergruppa og hele personalet, kan tenke noen lange tanker. Også organisering henger sammen med læringen og spørsmålet om hvordan vi kan gjøre opplæringen for elevene enda bedre.

Men i år synes jeg at de praktiske sakene er i ferd med å ta overhånd. Da tenker jeg ikke så mye på praktiske forhold knyttet til undervisningsområder og interne rutiner, men på alt vi må gjøre som er nokså fjernt fra vår kjernevirksomhet. Som andre samfunnsinstitusjoner får også skolen stadig flere pålegg som vi må gjennomføre: bygningsmessige kontroller, beredskapsplanlegging, branngjennomgang, sjekklister, programmer for elevenes skolemiljø, avviksrutiner osv. I tillegg kommer teknisk opplæring i IT, informasjon om terrorfare, registrering av personalopplysninger m.m.

Jeg forstår selvsagt at dette er viktige saker, og jeg mener ikke at vi skal ta lett på elevenes læringsmiljø eller beredskap. Men når jeg de siste ukene har planlagt planleggingsdager og personalmøter, spør jeg meg selv om ikke vi bruker langt mer tid på formaliteter og praktikaliteter nå enn tidligere. Da blir det nødvendigvis noe annet man bruker mindre tid på, og jeg er redd det er den pedagogiske tenkningen som taper på dette. Bruker vi mindre tid på å tenke om pedagogikk og læring og på å planlegge god undervisning siden vi må bruke mer tid på formaliteter? Så langt dette skoleåret har vi gjort det i vår ledergruppe. Det er bra at skoler har det formelle knyttet til vedtak, planer, beredskap o.a. i orden, men det er synd dersom skolens ledelse bruker det meste av sin tid på slikt. Så blir det selvsagt min jobb å sørge for at vi i vårt kollegium bruker mest tid på det som er våre kjerneoppgaver, nemlig elevenes læring.

God helg!

Problemløsning og samarbeid

Fagovergripende kompetanser som problemløsning og samarbeid utvikles på tvers av fagene.

Vi er i gang med nytt skoleår. Selv om elevene har hatt mer enn nok ferie, starter våre 10. klassinger skoleåret med å reise på klassetur. Her skal de overnatte i telt, og det er en ny opplevelse for de fleste av våre 15-åringer. (Ferie er før øvrig noe av det mest ødeleggende for læring i følge John Hatties forskning. Det har jeg skrevet noe om her).

Som kjent lærer man noe ved å øve, øve, øve, så denne uka skulle elevene øve på å sette opp en lavvo. Dermed fikk de virkelig trent seg på problemløsning og samarbeid, to kompetanser som det er stor oppmerksomhet for tiden.

For problemløsning er ikke bare å løse teoretiske problemer som elevene får presentert i en lærebok eller i et klasserom. Problemløsning handler nettopp om å løse utfordringer slik at man kommer frem til en løsning. Og denne uka var en av utfordringene for våre elever å få en lavvo til å stå støtt og stramt. Jeg tror ikke noen av dem har satt opp en lavvo tidligere, så slik sett var det en reell oppgave for problemløsning.

Det flotte med denne oppgaven er også at det ikke er mulig å løse utfordringen alene. Elevene må samarbeide og kommunisere med hverandre. At elevene fikke en praktisk oppgave de kunne løse ute i det fine været var selvsagt heller ingen ulempe.

Og for de som er opptatt av å telle timer og at skolen oppfyller formelle krav om antall skoletimer gitt i læreplanen: Hvilket (eller hvilke) fag var dette, da? Var det naturfag siden elevene måtte forholde seg til krefter og balanse? Var det norsk siden de måtte snakke sammen om hvem som skulle gjøre hva? Eller var det kroppsøving siden de var ute og overnattingsturen er knyttet til dette faget? Mitt svar er at virkeligheten er tverrfaglig. Da er det fint om skolen også er det. Og hvis du lurer, kan jeg fortelle at lærerne fører regnskap over hvor mye tid elevene får av de ulike fagene. Denne timen førte de trolig som noen minutter naturfag, noen minutter, samfunnsfag, noe kroppsøving og kanskje også noe norsk.

Så gjenstår det å ønske elevene god tur neste uke.

Er det sinte leserinnlegg som ødelegger skoledebatten?

Forrige uke presenterte jeg et leserinnlegg jeg sendte til vår lokalavis. Du finner dette innlegget her. Flere har etterpå spurt meg om lokalavisa har trykket dette innlegget. Jeg har vært i kontakt med lokalpressen og har moderert mitt innlegg, men lokalavisa har fortalt meg at de ikke kommer til å trykke dette innlegget. Siste versjon fra min hånd finner du her.

For en uke siden stilte jeg spørsmål ved om avisene ødelegger skoledebatten. Jeg har siden det blitt ringt opp av både debattredaktør og sjefsredaktør i lokalavisa, og etter disse samtalene spør jeg meg selv om det er vi som skriver sinte leserinnlegg som ødelegger skoledebatten.

Jeg mener at det ikke er tilfelle, men jeg merker meg begrunnelsene lokalavisa gir for ikke å trykke mitt leserinnlegg. Begge redaktørene som ringte meg, brukte tid på å fremsette disse argumentene. Kanskje kan også andre som vil uttrykke sine meninger i dagspressen, lære noe av dette.

  • Avisen mener det er usaklig og uriktig av meg å antyde eller påstå at de sprer falske nyheter. Det er mitt inntrykk at de er svært vare for beskyldninger om falske nyheter,  både med og uten anførselstegn.
  • Avisen mener mitt innlegg er en kritikk av lærere og elever som har uttalt seg til avisen. Siden jeg er i en overordnet posisjon ovenfor disse ønsker de ikke å trykke innlegget.
  • Avisen påpekte at jeg ikke hadde vært til stede under intervjuet og at jeg derfor ikke kunne uttale meg påståelig om hva som ble sagt.
  • Avisen argumenterer med syntaks og er lite lydhør for mine argumenter om semantikk. De hevder at det er riktig av dem å skrive «lærere og elever» så lenge flere enn en mener dette. De deler ikke min oppfatning om at lesere ut fra sammenhengen kan tolke avisartikkelen som «lærerne og elevene» selv om det ikke er det som står. En henvendelse jeg har fått fra en mor etter artikkelen tyder på at jeg har et poeng: Hun lurte på hvorfor lærerne på Ringstabekk er så negative til iPad. Men det er de ikke, så vidt jeg vet.
  • Begge redaktørene hevder at de er åpne for å trykke leserinnlegg som ytrer kritikk av avisen.

Om du, kjære leser, synes dette er gode argumenter fra avisa, får du avgjøre selv. Mitt innlegg, i alle versjoner, var utelukkende en kritikk av avisa, ikke av de som har uttalt seg til pressen.

Sjefredaktøren mente det var svært uheldig at jeg hadde «gått hardt på  de som hadde uttalt seg til avisen», som hun uttrykte det. Jeg lurte på hvilket grunnlag hun hadde for å påstå dette. Jeg kunne fortelle henne at jeg ikke har snakket med de aktuelle elevene, og at de aktuelle lærerne har henvendt seg til meg.  Jeg hadde ikke «gått hardt på dem». Tyder redaktørens spørsmål på at avisfolk har en innebygget skepsis til personer i maktposisjoner?

Det er mitt inntrykk at avisen forbeholder seg retten til å spisse sine overskrifter og ingresser. Når lesere prøver å gjøre det samme i sine leserinnlegg, mener avisen, i alle fall i dette tilfellet, at det blir usaklig og upresist. Sjefredaktøren mente for øvrig at de kunne trykke et leserinnlegg fra meg om denne saken dersom jeg uttrykte meg langt mer moderat. Jeg håper ikke det er vanlig at aviser prøver å påvirke hva lesere skal skrive i sine leserinnlegg. Læreren som er omtalt i lokalavisa har imidlertid fortalt meg at journalisten han snakket med, ønsket at han skulle formulere sin kronikk mer spisset og kritisk enn det han gjorde.

Jeg har lært at man ikke skal ta for mye tran. Man skal uttrykke seg presist og saklig, og dersom man hevder sine synspunkter eller oppfatninger og ikke bare gjengir fakta det er almen enighet om, må man skrive det svært tydelig i teksten man sender til avisen.

Og jeg merker meg at samme dag som sjefredaktøren ringte meg hadde den samme lokalavisa et oppslag fra en annen skole. Jeg har blitt fortalt at verken lærere eller elever hadde fått sitatsjekk og at flere lærere slett ikke kjente seg igjen i oppslaget og den vinklingen avisa valgte. Saklig og tendensiøst eller balansert og etterrettelig? Døm selv.

God helg!

Ødelegger mediene skoledebatten?

Falske nyheter finnes i Norge også. Jeg har selv opplevd det. Ikke la dem styre skoledebatten.

Fredag 3. juni trykket vår lokalavis Budstikka en reportasje som forteller en åpenbar løgn om skolen jeg leder.  Mediene jakter på lesere («klikk») og seere, og i denne jakten forsvinner den balanserte fremstillingen, mulighet for kontradiksjon og ordentlig sitatsjekk. Jeg har sendt et innlegg til den samme avisen som en reaksjon på det de trykket.

Når ulike personer sender inn debattinnlegg m.m. på grunnlag av medienes åpenbare feilinformasjon, kan fort den offentlige debatten ta rare veier. Dette kan ødelegge den opplysningen som skal utvikles gjennom en offentlig debatt og er en fare for hele vårt demokrati.

Artikkelen, som påstår at lærerne på Ringstabekk skole oppfatter kommunens nettbrettsatsing som mislykket, som altså ikke er riktig, kan du lese her. Innlegget jeg har sendt avisen, står nedenfor. Vi får håpe avisa har anstendighet nok til å trykke det. Den som lever, får se.


Falske nyheter også i Budstikka

Vi lever i en tid der «alternative fakta» og falske nyheter øker i omfang  og der tradisjonelle medier ser ut til å miste innflytelse. En rapport omtalt i Aftenposten 1. juni uttrykker bekymring for at journalistikken svekkes, og rapporten hevder at dette i stror grad er pressens egen feil. Det er derfor sørgelig å oppleve at også Budstikka presenterer opplysninger for sine lesere som åpenbart er feil.

3. juni publiserte Budstikka en artikkel der det står at lærere og elever ved Ringstabekk skole opplever Bærum Kommunes innføring av nettbrett som feilslått. I overkriften hevder avisen at lærere ved skolen har opplevd at nettbrettene ble tvunget på dem. Dette er feil og og skyldes meget dårlig journalistisk arbeid. Ingen lærere ved Ringstabekk skole har uttalt det de bli tillagt av meninger i artikkelens oversrkrift og ingress, heller ikke de 2 lærerne som uttaler seg til avisen. Journalisten tar et utsagn fra en elev ut av sin sammenheng og knytter både elever og lærere til dette utsagnet. Dette er slett journalistikk.

I avisoppslaget har journalisten kuttet ut alle elevutsagn som var positive til kommunens satsing. Hun fikk flere slike av de 5 elevene hun tilfeldigvis snakket med – av totalt 417 elever på skolen. Det kan se ut som om dette er et mønster i Budtikkas dekning av Bærum Kommunes nettbrett-satsing.  FAU-leder ved vår skole har i forbindelse med et annet oppslag i avisa opplevd at Budstikka har feilsitert ham på en måte som endret hele hans budskap.

I forbindelse med oppslaget 3. juni har heller ikke journalisten åpnet for kontradiksjon eller en balansert fremstilling. Journalisten kontaktet meg som rektor ved skolen da hun hadde snakket med elevene. Hun fortalte meg ikke hva elevene hadde sagt for eventuelt å be meg om å kommentere det. Nei, i stedet spurte hun om jeg synes det var greit at elever uttalte seg til lokalavisa. Mener journalisten virkelig at en rektor skal kunne nekte avisa å trykke utsagn fra borgere i nærmiljøet? Kommentarer på Budstikkas Facebook-side tyder på at våre elever har en større bevissthet enn avisa om at opplag som dette må være balanserte og representative.

Jeg mener det er helt på sin plass at Budstikka presenterer ulike synspunkter på saker og at de stiller kritiske spørsmål bl.a. til kommunens utrulling av nettbrett. Det gjør også vi internt på skolen. Vi jobber kontinuerlig for å utvikle god undervisningspraksis, både med og uten digitale hjelpemidler. Jeg stiller heller ikke spørsmål ved det elevene sier i artikkelen. Men i en tid der sannhet og folkeopplysning ser ut til å være tapere i kampen om stadig økt salg, må jeg som leser av Budstikka kunne ha tillit til denne avisen. Ja, mer enn det. Hele vårt demokrati er avhengig av at vi får en saklig, balansert og opplysende offentlig debatt, og her spiller de tradisjonelle mediene en viktig rolle. Budstikkas artikkel om Ringstabekk skole bidrar etter min oppfatning slett ikke til en slik debatt, men undergraver tvert imot avisas seriøsitet. Når andre skriver debattinnlegg basert på en avisartikkel med åpenbare feil, blir den offentlige samtalen upresis og basert på feil grunnlag. Jeg synes dette er trist, siden Budstikka i mange saker har gitt viktige bidrag til den offentlige debatten.

Ringstabekk skole tåler at Budstikka skriver usannheter om oss. Det er verre for både Budstikka og vårt liberale demokrati at avisen i sin iver etter å avdekke uenigheter og fronter ender opp med å skrive noe som påviselig ikke er riktig. Jeg ønsker Budstikka lykke til med å skape balanserte, kritiske og opplysende artikler om aktuelle saker også i fremtiden.


Og hvis du vil lese artikkelen i Aftenposten som jeg henviser til, finner du den her.

Skole – fabrikk eller redaksjon?

Ligner skolen mest på et fengsel eller et reklamebyrå?

Denne uka har vi hatt foreldremøte for neste års 8. trinn. I tillegg til praktisk informasjon sier vi også noe om skolens pedagogiske profil og ide. Og i denne sammenheng utfordrer jeg de forestillingene vi har om skoler. For jeg tror alle, ikke bare foreldre, har en ubevisst forestilling om hvordan skoler fungerer. Og noen ganger bør disse fortestillingene utfordres og justeres litt. De fleste som ikke har så mye med skoler å gjøre, baserer nok forestillingen  om skole på sin egen skoleerfaring. Når f. eks. radioreportere skal illustrere skole, setter de på en klokke som ringer og dermed regner de med at alle assosierer dette med skoleklokka. (På vår skole er det bare brannalarmen som ringer, men jeg tror ikke det er brann  radiojournalistene ønsker å illustrere).

Og siden jeg ønsker foreldre velkommen til en skole som skiller seg fra vanlige norske skoler, kan det være lurt at foreldrene (og elevene) har en forventning om noe annet enn en tradisjonell skole når de begynner hos oss. Jeg tror nemlig at de føestes ubevisste forestilling om skole ligner mer på et fengsel enn på en moderne arbeidsplass. Og derfor spør jeg: ligner skoler på fengsler? Kan skolen fortsatt sammenlignes med en fabrikk? Eller er det flere fellestrekk mellom skoler og avisredaksjoner eller reklamebyråer?

I et fengsel er det noen som har nøkler mens andre ikke har nøkler. Det er faste tider for pauser og lufting og et lydsignal angir når pausen begynner, kanskje en ringeklokke. De som har nøkler, skal passe på de som ikke har nøkler. Arbeidsledere, som er ansatte (med nøkler), gir arbeidsoppgaver til de som ikke har nøkler, de innsatte, og de ansatte bestemmer over de innsatte. Eller: kanskje det ikke er sånn i moderne fengsler. Kanskje det bare er sånn på amerikanske filmer.  Kanskje ikke en gang fengsler minner om fengsler lenger. Kanskje det bare er skoler som minner om fengsler (hvis de fortsatt gjør det, da).

Et reklamebyrå eller en annen kreativ arbeidsplass kan virke nokså kaotisk. Det kan være uklart hvem som bidrar med hva, det er ikke alltid at alle kommer presis til alle møter, det er ikke alltid helt tydelig hva som de beste løsningene på oppgavene. Men i slike sammenhenger er det ofte svært tydelige tidsfrister (deadline som det heter på nynorsk). Og det er tydelige krav til kvalitet på arbeidet som gjøres selv om kravene ikke alltid er klart formulert – man jobber jo kreativt. Og det er tydelige forventninger om at alle må bidra og at alle må utvikle seg. Minner dette om vår tids skoler?

Eller fremstår skoler som fabrikker med samlebånd, ensartede oppgaver, rutiner, tidsplaner, tydelige og enkle krav, likebehandling av alle, hierarkiske strukturer også blant de ansatte osv?

På foreldremøtet sammenligner jeg også elevene med datamaskiner. Ikke fordi jeg mener elever er mekaniske og at læring er som å konstruere en maskin, men for å tydeliggjøre hva læring er. Jeg vet ikke så mye om datamaskiner, men jeg vet at en slik maskin både trenger et lager for all informasjonen og en prosessor for å behandle informasjonen. I en PC heter det harddisc og prosessor (eller catch-minne eller noe sånt). Og jeg spør retorisk om skolen skal hjelpe elevene til å utvikle en stor «harddisc» eller en god «prosessor». Er det viktigste at elevene klarer å huske og gjengi mye faglig informasjon eller er det viktigere at de klarer å bruke den informasjonen de finner? Hva skal lærere, skolebøker, foreldre og andre hjelpe dem med å utvikle?

Svaret mitt er, som Ole Brumms svar: «Ja, takk, begge deler», i allefall når det gjelder forholdet mellom «harddisc» og «prosessor» hos elevene. I balansen mellom fengsel og reklamebyrå sier jeg «ja, takk» til reklamebyrået. (Og så sier jeg heller «nei, takk» til boksemelk på brødet – som er det Ole Brumm ble tilbudt av Petter Sprett som alternativ til honning).

Ubevisste forestillinger om skole er ikke uvesentlige, hverken for elever, foreldre eller for oss som jobber i skoler. Det er vi som bekrefter eller endrer disse forestillingene. 

God helg!