Kategoriarkiv: Tverrfaglige metoder

Dans er språkopplæring

Hvordan kan norske elever bli flinkere i språk? Gjør som oss: få dem til å danse.

To ganger i året danser alle elevene ved Ringstabekk skole sammen. Vi har valgt ut 4 ringdanser som elevene lærer i 8. klasse og som de danser gjennom hele ungdomsskolen. En av dansene er til og med spesiallaget til vår skole. Dette gir elevene en fellesskapsopplevelse på tvers av klasser og trinn og det er selvsagt engasjerende og hyggelig. Og det er vemodig for noen elever når de helt på slutten av 10. klasse danser skoledansene for siste gang.

IMG_1973

Men skoledansen hos oss er mer enn det. Det er språkopplæring! BBC refererte for noen år siden til en forskningsartikkel som peker på at det er bra for språkopplæringen å danse. Rytme og rytmikk er en vesentlig del av alle språk, og det å bevege seg til en jevn rytme øker nervesignalene til språksentrene i hjernen.  Det er hjerneforskere, vår tids yppersteprester, som påpeker dette.

Var det noen som trodde sang og dans bare var avkobling og ga elevene en pause i den «egentlige» læringen? Slett ikke: gjennom musikk og dans lærer vi også andre fag og politikere som foreslår å kutte ut timer til praktiske kunstfag, vet trolig ikke hva de foreslår. Som en av mine rektorkolleger sier: «Musikk er ikke avkobling, det er tilkobling!» 

Artikkelen jeg viser til, finner du her.

Happy feet!

 

Er det dette Ludvigsen-utvalget ønsker?

Ludvigsen-utvalgets sluttrapport foreligger og utvalget anbefaler at elever i norsk skole i fremtiden får trening i fagovergripende kompetanser og samhandlingskompetanse og at de lærere dypere og med mer forståelse enn de gjør i dag. Her er et eksempel på hvordan dette kan arte seg.

Eksemplet er hentet fra dagens virkelighet, fra den skolen jeg leder. Dette er altså ikke en «skrivebordside» utviklet av rådgivere i Utdanningsdirektoratet eller av karismatiske kursholdere i private selskaper, men er et opplæringsforløp planlagt og gjennomført av engasjerte og dyktige lærere. Og det beste av alt: du kan kopiere det eller videreutvikle det uten å betale for det.

I 9a har de, under overskriften «Europa brenner», arbeidet med verdenskrigene og mellomkrigstiden denne perioden. Ikke særlig originalt siden det er fagstoff som de fleste niendeklassinger i norsk skole arbeider med. Og kanskje er det ikke grensesprengende pedagogikk jeg her presenterer, men jeg tror det er et eksempel til ettefølgelse, et eksempel på noe av det Ludvigsen-utvalget etterspør.

Elevene i 9a har arbeidet med verdenskrigene gjennom flere fag. De har bl. a. laget en tidslinje over hendelsene fra 1914 frem til 1945. Dette er kanskje ikke særlig originalt og nyskapende, men de har laget denne tidslinja sammen med faglærerne i Kunst og Håndverk som en del av opplæringen i Kunst og Håndverk. De har bl. a. arbeidet med collage-teknikker og visuell presentasjon.

IMG_1705

Elevene arbeidet med temaet «Europa brenner» på flere måter. Hver gruppe hadde et område de fordypet seg i, og alle elever skulle skrive et fagartikkel om dette. De laget også et radioprogram på engelsk om sitt tema som ble overført direkte for de andre elevene. Noen grupper hadde hatt propaganda som tema og laget propagandaradio – svært interessant!

Elevene i 9a arbeidet som vanlig i grupper og dermed fikk de utviklet sin samhandlingskompetanse, noe Ludvigsen-utvalget anbefaler. Når de skal lage et felles produkt, må elevene nødvendigvis diskutere både form og innhold, valg av uttrykksform og faglige spørsmål. Denne gangen skulle elevene lage digitale fortellinger , og de brukte den digitale ressursen http://www.sway.com.  De kunne like gjerne brukt Adobe Voice eller Nearpod.  Her kan de lage digitale fortellinger med lyd og bilde, og de utvikler fagovergripende kompetanser som skriving, formidlingsevne, mottakerbevissthet, bildeforståelse osv. Fortellingene er lagret «i skyen» og publikum får tilgang til denne gjennom en QR-kode. Så da klassen hadde avslutning før sommerferien for foreldrene, gikk foreldrene rundt i utstillingen med sine mobiltelefoner der de brukte QR-leseren for å få opp de digitale fortellingene som elevene hadde laget.

Gjennom arbeidet med sway.com fikk elevene trening i både teknologi (en del av et av Ludvigsen-utvalgets 4 fagområder) og i kompetanse i å utforske og skape (som Ludvigsen-utvalget også anbefaler). De måtte drøfte og ta stilling til hvilket fagstoff de skulle ha med i sin presentasjon og lage presentasjonen. Lurer du på hvordan presentasjonene ser ut? Bruk QR-koden nedenfor, så får du se (og høre).

Ørkenkrig - QR

Ludvigsen-utvalget omtaler samfunns- og etikkfag som et av fire fagområder. Lærerne i 9a ga også elevene (og foreldrene) en utfordring der de virkelig måtte gjøre noen etiske refleksjoner. Lærerne hengte opp bilder av 9 personer som var involvert i deportasjonen av jøder fra Oslo i 1943 på skipet Donau, fra Heinrich Himler via lederen for statspolitiet i Norge til drosjesjåførene som kjørte jødene til skipet. Spørsmålet alle måtte ta stilling til var: Hvem var mest skyldig?

IMG_1710 IMG_1712IMG_1711

Kanskje et umulig spørsmål å svare på, men er det ikke nettopp slike spørsmål som utfordrer elevenes etiske refleksjon og trener dem i å ta stilling? Hvilket fag dette var, spør du? Tja, både samfunnsfag og RLE, tror jeg, og kanskje andre fag også. Og det er vel Ludvigsen-utvalgets poeng: vi må tenke på hvilke kompetanser elevene trenger å øve på og være mindre opptatt av hva som skiller de ulike fagene.

Elevene har gjennom de siste ukene gått i dybden av både årsaker, virkninger og hendelser knyttet til andre verdenskrig. De har ikke pugget alle de sentrale hendelsene i krigen, men hver gruppe har fordypet seg i et avgrenset område av krigshistorien. De har arbeidet med fagkompetanser i ulike fag og har utviklet sin etiske dømmekraft samtidig som de har fått trening i samhandling og kritisk tenkning. Og de har vært nødt til å bruke sin skaperkraft og digitale kompetanse. Alt på en gang. Dette er ikke bare ett kinderegg, men flere på en gang.

Vi ønsker Ludvigsen-utvalgets rapport velkommen og ser frem til å utvikle mer opplæring der elevene utvikler fagovergripende kompetanser.

God helg!

Sugata Mithras råd til lærere: la elevene være i fred.

Sugata Mithra er mest kjent for studien kalt «the hole in the wall», men hans tanker om selvorganiserte læringsmiljøer er trolig langt mer betydningsfulle. Han råd til lærere er følgene: Hvis du skal skape ekte selvregulert læring hos elevene, er det bare en ting å gjøre: hold deg unna!

Forrige uke hørte jeg et foredrag av professor Sugata Mithra. Du vet, det er han som plasserte en datamaskin i en slum i India og oppdaget at barna i slummen lærte en haug av saker uten at noen underviste dem. Denne studien er kalt «The hole in the wall» og du kan lese om den og høre Mithra fortelle om denne studien på TED. Foredraget jeg hørte handlet ikke så mye om denne studien, men dreide seg om Mithras videre arbeid.

Sugata Mithras utgangspunkt er at barn lærer uten at voksne underviser dem. Han har observert barns læring i store deler av verden, og mener at skoler må etablere det han kaller «Self-Organizing Learning Environments»: SOLE. Dersom elever virkelig er interessert i å finne ut noe, vil de finne forslag til svar og løsninger i løpet av ca. 25 minutter dersom de voksne lar dem være i fred. I begynnelsen av slike læringsforløp er det selvsagt kaotisk, men når elever samarbeider og diskuterer informasjonen de finner og mulige løsninger, finner de ofte et svar på spørsmålene i løpet av 25 minutter.

Mithra peker på tre forutsetninger som må være til stede for at slike selvorganiserende læringsmiljøer skal oppstå: felles mål, arbeid i grupper og ingen undervisning eller instruksjon.

For det første må elevene virkelig ønske å finne ut mer om det de blir spurt om og de må ha et felles mål om å finne ut noe om dette. Læreren må altså stille gode spørsmål som tenner elevens nysgjerrighet. Her ligger åpenbart en av de største utfordringene for skolen i dag. Det læreplaner og lærere spør om skaper ikke et ønske hos elevene om virkelig å undersøke for å lære mer. Mye av det elever skal lære i skolen er trolig lite relevant for fremtiden i det hele tatt. Mithras eksempel på et godt spørsmål for 9-åringer var: Hvorfor har naturen gjort det slik at de fleste menn får skjegg mens de fleste damer ikke får skjegg? Han har selv observert hvordan elever på 9 år via Internett skaffer seg kunnskap om DNA, anatomi, utviklingstrekk osv. og kommer opp med gode forslag til svar i løpet av 25 minutter. Hvis du vil ha flere eksempler på hvordan skoler kan engasjere elever i slik utforskende undervisning, anbefaler jeg Eiksmarka skole i Bærum som flere ganger har vunnet Nysgjerrigper-prisen, senest denne uka.

Den andre forutsetningen, samarbeid i grupper, oppstår når det er begrenset tilgang til ressurser. Elever finner ut alt mulig via Internett, men dersom alle elever har hver sin maskin, oppstår det ikke noe samarbeid. Den ekte og dype læringen skjer når elever snakker sammen om mulige løsninger osv. og derfor må det være færre maskiner enn elever tilgjengelig. I Mithras eksempler lar han 20 elever dele 5 datamaskiner. Når elevene virkelig vil finne ut noe, deler de seg spontant inn i grupper og arbeider sammen. Dette bør alle merke seg som argumenterer for 1:1 løsninger. Hvis alle elever har hver sin maskin (uavhengig av om den kalles PC, iPad, Padlet eller noe annet), vil de arbeide hver for seg, og hva gjør elever (og trolig de fleste andre) når de skal hente informasjon fra Internett? De velger det som kommer opp først uten å drøfte om dette virkelig er det de er på jakt etter. Mithras erfaring er at læringen skjer mellom elevene når de er nødt til å samarbeide. Han kan ikke forklare hvorfor dette skjer, men han har observert at det gjør det.

Den tredje forutsetningen er trolig den som utfordrer lærere og skolesystemet mest. Sugatha Mithra sier: «The only way to make children cooperate is to go away!» Hvis lærere organiserer grupper og gir elevene arbeidsoppgaver og instruksjon underveis, stopper de selvorganiserende læringsmiljøene. Da blir elever lydige og svarer på lærerens (eller lærebokas) spørsmål fordi de er opplært til å gjøre det (og fordi de vet at da får de smilefjes på fredagstesten eller gode karakterer). Mithras poeng er, slik jeg oppfatter det, at da er ikke elevene lenger involvert i ekte og dyptpløyende læring. Da gjengir de bare det læreplanen, læreboka eller læreren har bestemt at de skal lære. Og da møter vi igjen motsetningen mellom det som gjennom læreplaner er bestemt at elevene skal lære og det virkelig trenger å lære med tanke på fremtiden. De fleste læringsmålene i skoler i hele verden er en videreføring av læringsmål som var nødvendige i en industriell tidsalder. I verste fall utdanner vi elever til å bli informerte, men hjelpeløse.

Dersom skolens mål er å lage identiske mennesker, sier Mithra, skal skoler fortsette slik de gjør i dag. Da skal vi ha skoler med fast og bestemt innhold på ulike alderstrinn og vi skal forvente at alle elever lærer det samme samtidig. Så kan vi teste om de kan gjengi den informasjonen de har blitt presentert for på slutten av uka, på slutten av skoleåret, eller når de skal forlate ett undervisningsnivå for å begynne på neste nivå. Dersom målet med skolen er å utvikle identiske mennesker, gir det mening å gjennomføre eksamener slik alle land gjør i dag. Men som Mithra påpekte: han har aldri vært nødt til å løse en eneste annengradsligning etter at han avsluttet eksamen, så han vet ikke hvorfor skolesystemene over hele verden mener at dette er så avgjørende viktig at det må sjekkes på eksamen. Men Mithra ga ikke noe svar på hvordan skolesystemer kan ha et godt system for å avgjøre hvilke elever og studenter som skal få innpass på ulike skoler eller studier. Det er trolig her problemet ligger.

For Mithra fortalte om den skoleutviklingen har har vært med på der skoler har utviklet SOLE (selvregulerende læringsmiljøer). Elevene finner informasjon, drøfter faglig innhold (ofte på svært avansert nivå) og lærer svært mye, nokså usystematisk, men med høy intensitet. Han fortalte også hva som virkelig ødelegger disse læringsmiljøene: Vurderingen! Elevene skal videre i skolesystemet og da må de prestere godt på eksamen. Både foreldre og elever sier at elevene lærer en masse gjennom SOLE, men det hjelper dem ikke gjennom eksamen – som dessverre fortsatt fungerer slik det gjorde for over 100 år siden. Mithra undret seg over hvorfor elever skal nektes tilgang til internett en gang i livet – når de skal ha eksamen. De bruker jo alltid nettet ellers og vil også gjøre det i fremtidige jobber – hele tiden. Hvis eksamen skal gjenspeile hvordan folk jobber både på skolen og i arbeidslivet, er det meningsløst at ikke elever skal ha tilgang til internett under eksamen. Så tenker du kanskje. «Da vil jo eksamen slik vi kjenner den være helt meningsløs. Det er meningsløst å gi elever spørsmål til eksamen som Google kan besvare på 2 sekunder. Da må jo eksamen gjennomføres fullstendig annerledes enn det er tilfelle i dag.»

Nettopp!

God helg

Undervisning som pizza eller taco?

Blir det pizza bare man kutter opp alle ingrediensene og setter dem frem på bordet? Får elevene en økt kompetanse av bare å få informasjon i mange adskilte fag?

Det nærmer seg helg og kanskje gjør du, kjære leser, som mange andre i dette landet: du hygger deg på fredagskvelden med taco eller pizza. En av lærere på skolen jeg leder har brukt pizza som et fabelaktig bilde på den opplæringen skolen gir og hva som skjer når elever skal samarbeide.

På vår skole samarbeider elevene mye. De er vant til å arbeide i grupper og går opp til muntlig eksamen i grupper. (Men de får alle individuell vurdering, selvsagt). Noen elever samarbeider svært godt og drøfter læringstoffet slik at alle kjenner til alt de har arbeidet med. Andre elever arbeider parallelt i gruppa uten at de verken engasjerer seg i eller kjenner til det de andre elevene på gruppa undersøker. Hvor ofte har ikke lærere hørt elever si ved en felles fremføring eller presentasjon: «Dette er det Lise som har arbeidet med. Jeg vet ikke noe om det.»?

Noen ganger skjer det samme også på muntlig eksamen. En gruppe elever kan ha arbeidet med et tema, men de har åpenbart ikke arbeidet sammen. De har bare arbeidet parallelt. Det blir omtrent som om de skulle servert pizza og setter frem en skål med oppkuttet løk, en skål med ost, en skål med tomatskiver, en skål med skinke og en klump med pizzadeig. Det blir ikke pizza selv om hver ingrediens er aldri så god og aldri så nøyaktig kuttet. Elevene må sette ingrediensene sammen og tilsette passelig med krydder. Pizza er mange ingredienser satt sammen til en rett, ikke mange atskilte ingredienser.

Taco, derimot, er en rett der de som spiser, selv kan sette sammen maten sin. Men også taco krever god saus (og gjerne guacamole), altså noe mer enn bare oppskårne råvarer.

Er det noe av det samme som skjer i skolen? Er det for mye taco og for lite pizza? Får elevene presentert en skål med historiske årstall, en skål med litteraturhistorie, en skål med naturvitenskapelig metode, litt informasjon om religiøse tradisjoner og en klump med læringsstrategier? Tror lærerne at bare elevene får servert disse bitene pent oppskåret (gjennom lærebøkene i ulike fagtimer) vil de utvikle sin kompetanse?

Kanskje har både elever og lærere en taco-tilnærming til læring og ikke en pizza-tilnærming. Kanskje gir vi elevene en uhorvelig mengde informasjon (som vi kaller kunnskap) og tror at elevene selv kan sette dette sammen. Det er hyggelig å spise taco hvis ingrediensene som er satt frem er gode, men det er ikke like innbydende å spise pizza hvis den blir servert slik man serverer taco.

God helg og velbekomme!

Og takk til Mari for et godt bilde.

Bring virkeligheten inn i klasserommet

Relevant, relevant, relevant! Elevene må oppleve skolen som relevant, og hvordan skolene kan skape relevant undervisning er et av vår tids «Columbi egg» for skolefolk. Her er et (av flere mulige) svar på dette spørsmålet: Bring virkeligheten inn i klasserommet.

De siste 2 ukene har elevene på 10. trinn jobbet som konsulenter. Ja, ikke som betalte konsulenter i et konsulentfirma, det er nok noen år til de gjør det, men de har fått de samme utfordringene som konsulenter får og de har vært nødt til å opparbeide seg kunnskap og forståelse innen mange ulike felt for å løse konsulentoppdraget innen tidsfristen på en god måte.

Vi samarbeider med flere firmaer og offentlige instanser, og fikk i fjor pris for Norges beste partnerskap for vårt samarbeid med konsulentfirmaet Sweco. I år hadde dessverre ikke Sweco mulighet til å samarbeide med oss, og hva skjedde da? Jo lærerne gjennomførte et tilsvarende undervisningsopplegg alene uten støtte fra et eksternt firma. Og de erfarte også i år at dette engasjerer elevene og at elevene lærer svært mye gjennom dette tverrfaglige arbeidet – i tillegg til at det gir elevene et bilde av det arbeidslivet de en gang skal ut i.

Du lurer kanskje på hva elevene gjorde?

Som vanlig var elevene delt inn i grupper på 4 og nå var hver elevgruppe et konsulentfirma som fikk i oppdrag å utarbeide en konsulentrapport med regulerings- og utbyggingsforslag for vår kommune 15 år frem i tid. Oppdraget var «Bærekraftige Bærum 2030».

Hver elevgruppe, unnskyld hvert konsulentfirma, fikk tildelt sitt område i vår kommune og skulle gi begrunnede forslag til regulering og evnt. omregulering av området. De skulle bl.a. gi forslag om transport og infrastruktur, avfallshåndtering og resirkulering, naturvern, kultur og boliger. Lærerne hadde utpekt seg selv til Plan- og Bygningsetat i kommunen og de skulle vurdere rapportene.

Denne uka har alle konsulentfirmaene vært i møte med Plan- og Bygningsetaten og de har alle presentert sine rapporter og forslag for de andre konsulentfirmaene. Det er foreslått høyhus i Sandvika for å møte befolkningsveksten, T-bane til Bærums Verk og mye  mer. Det aller meste  er godt begrunnet.

Møtet med Plan- og Bygningsetaten, altså lærerne, foregikk i det vi kaller rundebordskonferanser. De 4 personene i hvert konsulentfirma ble spredd på hver sin rundebordskonferanse, så alle i gruppa måtte kjenne sin rapport og sine forslag godt. Dermed var mange konsulentfirmaer samlet rundt hvert bord og hvert firma fikk 10 minutter til å presentere sitt forslag, sine begrunnelser osv. Lærerne – unnskyld jeg glemte meg igjen; jeg mener Plan- og Bygningsetaten – hadde satt opp kriterier som rapportene ble vurdert ut fra og elevene hadde i sine forberedelser satt seg inn i begreper som biologisk mangfold, naturvernloven, biotopvern, rødliste, lokaldemokrati, kartreferanser, natur- og kulturlandskap,  altså  fagbegreper fra både naturfag og samfunnsfag som de hadde lært mye om gjennom dette arbeidet.

Konsulentene måtte bruke både norsk og engelsk som redskapsfag, noe som ikke er uvanlig i konsulentbransjen. Rapporten skulle skrives på norsk og den ble vurdert ut fra norskfaglige kjennetegn. Dagen etter møtet med Plan- og Bygningsetaten, altså rundebordskonferansen, skulle alle konsulentfirmaene presentere sine rapporter og forslag. Det var tid for gallerivandring – på  engelsk.

I gallerivandringene har elevene to ulike roller og de blir vurdert ut fra kjennetegn for begge rollene. To av personene i hvert konsulentfirma skulle være verter på sin stand mens de øvrige elevene var gjester og besøkte de andre utstillingene. Etter en gitt tid byttet de roller. At  gallerivandringen skulle foregå  på engelsk  var elevene, unnskyld konsulentene, gjort oppmerksomme på i begynnelsen av arbeidet. Da var det fint at alle hadde fått presentere sine forslag på norsk dagen før. Elevene ble dermed i større grad vurdert ut fra sin evne til å presentere et fagstoff på engelsk både visuelt og muntlig enn ut fra innholdet i forslagene. Og hvis du kjenner læreplanene for 8. – 10. trinn, forstår du sikkert at elevene har økt sin kompetanse innenfor kompetansemål i mange fag.

Når lærerne etter 2 uker ikke lenger er Plan- og Bygningsetat, men igjen er lærere i klasse 10b, sitter de igjen med vurderingsuttrykk i minst 4 fag og elevene sitter igjen med en masse ny kunnskap og kompetanse. Og dette er ikke bare kunnskap som elevene har tatt til seg, men kompetanse  som de virkelig har fått vist at de besitter gjennom en konkret utfordring. Og det beste av alt: dette er en utfordring som ligner på det de kommer til å møte i fremtiden. Av de 75 elevene i klassen vil sikkert minst 1 jobbe som konsulent i et rådgivende ingeniør- eller byplanleggingsfirma en gang i fremtiden.

Hva vi kaller denne metoden? Det er vi ikke helt sikre på. Det er både en simulering siden vi etterligner virkeligheten (den som er utenfor skolen, vet du) og samtidig har den elementer av både problembasert læring og entreprenørskap. Uansett hva vi kaller metoden: den setter elevenes læring inn i en relevant sammenheng. Anbefalingen er herved gitt.  Ta kontakt hvis du vil ha flere detaljer.

God helg!

 

Det ingen hadde ventet av finsk skole

 

Finland er i ferd med å overraske verden. PISA-resultatene har gitt finsk skole et renomme som et av verdens beste utdanningssystemer. Nå har finske myndigheter begynt å utvikle en ny læreplan, den første i landet på svært mange år, og det er her finnene ser ut til å overraske verden: De åpner for at opplæringen kan skje gjennom tverrfaglige temaer i tillegg til bare fagdelt undervisning, og skoler i hovedstaden Helsinki er allerede i gang med endringen. Den engelske avisa Independent har bl.a. skrevet om dette.

Som rektor på Ringstabekk skole kan jeg bare ønske finnene velkommen etter. På min skole har vi arbeidet tverrfaglig og temabasert i 40 år – med stor suksess.

Det finske forslaget utfordrer den tradisjonelle oppfatningen om at en skole må bygges opp rundt  (noen tradisjonelle) akademiske fag. Elevens opplæring kan også planlegges ut fra hvilke kompetanser de trenger eller ut fra virkeligheten de vil møte nå og i fremtiden (som jo oftest er tverrfaglig). Det ser ut for meg som om det er det finnene nå gjør. Som andre land prøver også finske myndigheter å ”se inn i glasskulen”, altså å spå om fremtiden. De har stilt seg det samme spørsmålet som Ludvigsen-utvalget i Norge har stilt: Hva må dagens unge lære på skolen for å kunne møte den fremtiden de skal møte? Oppfølgingsspørsmålet blir selvsagt: Gir skolenes undervisning i dag elevene den kompetansen de trenger for fremtiden?

Både Ludvigsen-utvalget og finske myndigheter har svart et slags nei på oppfølgingsspørsmålet ovenfor: Dagens skole utvikler ikke fullt ut de kompetansene elevene vil trenge i fremtiden og gir ikke en undervisning som er godt nok tilpasset det 21. århundre. Derfor må læreplanene og andre styringsdokumenter endres.

Som rektor på Ringstabekk skole synes jeg selvsagt det er spennende å lese at finsk skole beveger seg i retning av fagovergripende temaer og en opplæring bygget på tverrfagflige kompetanser. Dette betyr ikke at fagkunnskaper og –ferdigheter vil forsvinne fra skolen, heller ikke fra den finske skolen. En av nett-kommentarene til The Independents artikkel hevder at ingenting vil endre seg i finsk skole:

…no interdisciplinary approach can get a success without a good background in different subjects, not only for teachers, but also for students. In other words, without a good education of subjects, there is no possibility to get a success in any type of interdisciplinary education of any topic.

Vi erfarer på vår skole også at tverrfaglig undervisning ikke kan bety ufaglig undervisning. Fagene må være tydelige i tverrfaglige temaer, men tverrfaglig undervisning er noe annet og mer enn tradisjonell fagdelt undervisning. Jeg tror derfor at mye vil endre seg i finsk skole som følge av endringen i læreplaner.

Noen mener at Finland løper en stor riskiko ved å gjøre denne endringen. Er det så sikkert? Er det ikke mulig at det er alle andre land som ikke gjør en slik endring i læreplanene som egentlig løper den største risikoen? Jeg er redd for at de landene som viderefører et skolesystem som passet for industrisamfunnet og ikke prøver å tilpasse sine skoler til fremtiden, er de som løper den største risikoen.

Jeg heier på Finland i den endringen de nå gjør og ser frem til Ludvigsen-utvalgets sluttrapport.

Du finner artikkelen i Independent her: http://www.independent.co.uk/news/world/europe/finland-schools-subjects-are-out-and-topics-are-in-as-country-reforms-its-education-system-10123911.html

Vil du lese hva finske myndigheter selv skriver, finner du det her: http://www.oph.fi/english/current_issues/101/0/subject_teaching_in_finnish_schools_is_not_being_abolished

 

God helg!