Kategoriarkiv: Tverrfaglige metoder

Undervisning som pizza eller taco?

Blir det pizza bare man kutter opp alle ingrediensene og setter dem frem på bordet? Får elevene en økt kompetanse av bare å få informasjon i mange adskilte fag?

Det nærmer seg helg og kanskje gjør du, kjære leser, som mange andre i dette landet: du hygger deg på fredagskvelden med taco eller pizza. En av lærere på skolen jeg leder har brukt pizza som et fabelaktig bilde på den opplæringen skolen gir og hva som skjer når elever skal samarbeide.

På vår skole samarbeider elevene mye. De er vant til å arbeide i grupper og går opp til muntlig eksamen i grupper. (Men de får alle individuell vurdering, selvsagt). Noen elever samarbeider svært godt og drøfter læringstoffet slik at alle kjenner til alt de har arbeidet med. Andre elever arbeider parallelt i gruppa uten at de verken engasjerer seg i eller kjenner til det de andre elevene på gruppa undersøker. Hvor ofte har ikke lærere hørt elever si ved en felles fremføring eller presentasjon: «Dette er det Lise som har arbeidet med. Jeg vet ikke noe om det.»?

Noen ganger skjer det samme også på muntlig eksamen. En gruppe elever kan ha arbeidet med et tema, men de har åpenbart ikke arbeidet sammen. De har bare arbeidet parallelt. Det blir omtrent som om de skulle servert pizza og setter frem en skål med oppkuttet løk, en skål med ost, en skål med tomatskiver, en skål med skinke og en klump med pizzadeig. Det blir ikke pizza selv om hver ingrediens er aldri så god og aldri så nøyaktig kuttet. Elevene må sette ingrediensene sammen og tilsette passelig med krydder. Pizza er mange ingredienser satt sammen til en rett, ikke mange atskilte ingredienser.

Taco, derimot, er en rett der de som spiser, selv kan sette sammen maten sin. Men også taco krever god saus (og gjerne guacamole), altså noe mer enn bare oppskårne råvarer.

Er det noe av det samme som skjer i skolen? Er det for mye taco og for lite pizza? Får elevene presentert en skål med historiske årstall, en skål med litteraturhistorie, en skål med naturvitenskapelig metode, litt informasjon om religiøse tradisjoner og en klump med læringsstrategier? Tror lærerne at bare elevene får servert disse bitene pent oppskåret (gjennom lærebøkene i ulike fagtimer) vil de utvikle sin kompetanse?

Kanskje har både elever og lærere en taco-tilnærming til læring og ikke en pizza-tilnærming. Kanskje gir vi elevene en uhorvelig mengde informasjon (som vi kaller kunnskap) og tror at elevene selv kan sette dette sammen. Det er hyggelig å spise taco hvis ingrediensene som er satt frem er gode, men det er ikke like innbydende å spise pizza hvis den blir servert slik man serverer taco.

God helg og velbekomme!

Og takk til Mari for et godt bilde.

Bring virkeligheten inn i klasserommet

Relevant, relevant, relevant! Elevene må oppleve skolen som relevant, og hvordan skolene kan skape relevant undervisning er et av vår tids «Columbi egg» for skolefolk. Her er et (av flere mulige) svar på dette spørsmålet: Bring virkeligheten inn i klasserommet.

De siste 2 ukene har elevene på 10. trinn jobbet som konsulenter. Ja, ikke som betalte konsulenter i et konsulentfirma, det er nok noen år til de gjør det, men de har fått de samme utfordringene som konsulenter får og de har vært nødt til å opparbeide seg kunnskap og forståelse innen mange ulike felt for å løse konsulentoppdraget innen tidsfristen på en god måte.

Vi samarbeider med flere firmaer og offentlige instanser, og fikk i fjor pris for Norges beste partnerskap for vårt samarbeid med konsulentfirmaet Sweco. I år hadde dessverre ikke Sweco mulighet til å samarbeide med oss, og hva skjedde da? Jo lærerne gjennomførte et tilsvarende undervisningsopplegg alene uten støtte fra et eksternt firma. Og de erfarte også i år at dette engasjerer elevene og at elevene lærer svært mye gjennom dette tverrfaglige arbeidet – i tillegg til at det gir elevene et bilde av det arbeidslivet de en gang skal ut i.

Du lurer kanskje på hva elevene gjorde?

Som vanlig var elevene delt inn i grupper på 4 og nå var hver elevgruppe et konsulentfirma som fikk i oppdrag å utarbeide en konsulentrapport med regulerings- og utbyggingsforslag for vår kommune 15 år frem i tid. Oppdraget var «Bærekraftige Bærum 2030».

Hver elevgruppe, unnskyld hvert konsulentfirma, fikk tildelt sitt område i vår kommune og skulle gi begrunnede forslag til regulering og evnt. omregulering av området. De skulle bl.a. gi forslag om transport og infrastruktur, avfallshåndtering og resirkulering, naturvern, kultur og boliger. Lærerne hadde utpekt seg selv til Plan- og Bygningsetat i kommunen og de skulle vurdere rapportene.

Denne uka har alle konsulentfirmaene vært i møte med Plan- og Bygningsetaten og de har alle presentert sine rapporter og forslag for de andre konsulentfirmaene. Det er foreslått høyhus i Sandvika for å møte befolkningsveksten, T-bane til Bærums Verk og mye  mer. Det aller meste  er godt begrunnet.

Møtet med Plan- og Bygningsetaten, altså lærerne, foregikk i det vi kaller rundebordskonferanser. De 4 personene i hvert konsulentfirma ble spredd på hver sin rundebordskonferanse, så alle i gruppa måtte kjenne sin rapport og sine forslag godt. Dermed var mange konsulentfirmaer samlet rundt hvert bord og hvert firma fikk 10 minutter til å presentere sitt forslag, sine begrunnelser osv. Lærerne – unnskyld jeg glemte meg igjen; jeg mener Plan- og Bygningsetaten – hadde satt opp kriterier som rapportene ble vurdert ut fra og elevene hadde i sine forberedelser satt seg inn i begreper som biologisk mangfold, naturvernloven, biotopvern, rødliste, lokaldemokrati, kartreferanser, natur- og kulturlandskap,  altså  fagbegreper fra både naturfag og samfunnsfag som de hadde lært mye om gjennom dette arbeidet.

Konsulentene måtte bruke både norsk og engelsk som redskapsfag, noe som ikke er uvanlig i konsulentbransjen. Rapporten skulle skrives på norsk og den ble vurdert ut fra norskfaglige kjennetegn. Dagen etter møtet med Plan- og Bygningsetaten, altså rundebordskonferansen, skulle alle konsulentfirmaene presentere sine rapporter og forslag. Det var tid for gallerivandring – på  engelsk.

I gallerivandringene har elevene to ulike roller og de blir vurdert ut fra kjennetegn for begge rollene. To av personene i hvert konsulentfirma skulle være verter på sin stand mens de øvrige elevene var gjester og besøkte de andre utstillingene. Etter en gitt tid byttet de roller. At  gallerivandringen skulle foregå  på engelsk  var elevene, unnskyld konsulentene, gjort oppmerksomme på i begynnelsen av arbeidet. Da var det fint at alle hadde fått presentere sine forslag på norsk dagen før. Elevene ble dermed i større grad vurdert ut fra sin evne til å presentere et fagstoff på engelsk både visuelt og muntlig enn ut fra innholdet i forslagene. Og hvis du kjenner læreplanene for 8. – 10. trinn, forstår du sikkert at elevene har økt sin kompetanse innenfor kompetansemål i mange fag.

Når lærerne etter 2 uker ikke lenger er Plan- og Bygningsetat, men igjen er lærere i klasse 10b, sitter de igjen med vurderingsuttrykk i minst 4 fag og elevene sitter igjen med en masse ny kunnskap og kompetanse. Og dette er ikke bare kunnskap som elevene har tatt til seg, men kompetanse  som de virkelig har fått vist at de besitter gjennom en konkret utfordring. Og det beste av alt: dette er en utfordring som ligner på det de kommer til å møte i fremtiden. Av de 75 elevene i klassen vil sikkert minst 1 jobbe som konsulent i et rådgivende ingeniør- eller byplanleggingsfirma en gang i fremtiden.

Hva vi kaller denne metoden? Det er vi ikke helt sikre på. Det er både en simulering siden vi etterligner virkeligheten (den som er utenfor skolen, vet du) og samtidig har den elementer av både problembasert læring og entreprenørskap. Uansett hva vi kaller metoden: den setter elevenes læring inn i en relevant sammenheng. Anbefalingen er herved gitt.  Ta kontakt hvis du vil ha flere detaljer.

God helg!

 

Det ingen hadde ventet av finsk skole

 

Finland er i ferd med å overraske verden. PISA-resultatene har gitt finsk skole et renomme som et av verdens beste utdanningssystemer. Nå har finske myndigheter begynt å utvikle en ny læreplan, den første i landet på svært mange år, og det er her finnene ser ut til å overraske verden: De åpner for at opplæringen kan skje gjennom tverrfaglige temaer i tillegg til bare fagdelt undervisning, og skoler i hovedstaden Helsinki er allerede i gang med endringen. Den engelske avisa Independent har bl.a. skrevet om dette.

Som rektor på Ringstabekk skole kan jeg bare ønske finnene velkommen etter. På min skole har vi arbeidet tverrfaglig og temabasert i 40 år – med stor suksess.

Det finske forslaget utfordrer den tradisjonelle oppfatningen om at en skole må bygges opp rundt  (noen tradisjonelle) akademiske fag. Elevens opplæring kan også planlegges ut fra hvilke kompetanser de trenger eller ut fra virkeligheten de vil møte nå og i fremtiden (som jo oftest er tverrfaglig). Det ser ut for meg som om det er det finnene nå gjør. Som andre land prøver også finske myndigheter å ”se inn i glasskulen”, altså å spå om fremtiden. De har stilt seg det samme spørsmålet som Ludvigsen-utvalget i Norge har stilt: Hva må dagens unge lære på skolen for å kunne møte den fremtiden de skal møte? Oppfølgingsspørsmålet blir selvsagt: Gir skolenes undervisning i dag elevene den kompetansen de trenger for fremtiden?

Både Ludvigsen-utvalget og finske myndigheter har svart et slags nei på oppfølgingsspørsmålet ovenfor: Dagens skole utvikler ikke fullt ut de kompetansene elevene vil trenge i fremtiden og gir ikke en undervisning som er godt nok tilpasset det 21. århundre. Derfor må læreplanene og andre styringsdokumenter endres.

Som rektor på Ringstabekk skole synes jeg selvsagt det er spennende å lese at finsk skole beveger seg i retning av fagovergripende temaer og en opplæring bygget på tverrfagflige kompetanser. Dette betyr ikke at fagkunnskaper og –ferdigheter vil forsvinne fra skolen, heller ikke fra den finske skolen. En av nett-kommentarene til The Independents artikkel hevder at ingenting vil endre seg i finsk skole:

…no interdisciplinary approach can get a success without a good background in different subjects, not only for teachers, but also for students. In other words, without a good education of subjects, there is no possibility to get a success in any type of interdisciplinary education of any topic.

Vi erfarer på vår skole også at tverrfaglig undervisning ikke kan bety ufaglig undervisning. Fagene må være tydelige i tverrfaglige temaer, men tverrfaglig undervisning er noe annet og mer enn tradisjonell fagdelt undervisning. Jeg tror derfor at mye vil endre seg i finsk skole som følge av endringen i læreplaner.

Noen mener at Finland løper en stor riskiko ved å gjøre denne endringen. Er det så sikkert? Er det ikke mulig at det er alle andre land som ikke gjør en slik endring i læreplanene som egentlig løper den største risikoen? Jeg er redd for at de landene som viderefører et skolesystem som passet for industrisamfunnet og ikke prøver å tilpasse sine skoler til fremtiden, er de som løper den største risikoen.

Jeg heier på Finland i den endringen de nå gjør og ser frem til Ludvigsen-utvalgets sluttrapport.

Du finner artikkelen i Independent her: http://www.independent.co.uk/news/world/europe/finland-schools-subjects-are-out-and-topics-are-in-as-country-reforms-its-education-system-10123911.html

Vil du lese hva finske myndigheter selv skriver, finner du det her: http://www.oph.fi/english/current_issues/101/0/subject_teaching_in_finnish_schools_is_not_being_abolished

 

God helg!

Elevbedrifter bringer virkeligheten inn i skolen

Denne uka har jeg vært på restaurant. Du tenker kanskje, kjære leser, at dette ikke er noe særskilt som det er verdt å skrive blogginnlegg om. Og det har du i grunnen rett i – dersom jeg hadde besøkt en ordinær restaurant. Men hvis jeg forteller at på restauranten jeg besøkte var alle ansatte 14 år, både servitørene, kokkene og hovmesteren, så blir det kanskje noe som er verdt å skrive om.

Restauranten jeg besøkte er en del av elevbedriften Ringvirkning. I løpet av 9. trinn etablerer elevene på Ringstabekk skole en bedrift som en del av temaet arbeidsliv. Skolens ledelse eller eksterne krefter ansetter bedriftsledelsen «på ordentlig» bl.a. med skikkelige jobbintervjuer. (Dermed har våre elever erfart et ordentlig jobbintervju før de slutter på ungdomsskolen. Hadde du det da du gikk på skolen?). Sammen planlegger klassen hvilke varer og tjenester de skal tilby i bedriftsuka, og slik oppstår ulike avdelinger i bedriften. Alle elevene må skrive jobbsøknader til stillingene de ønsker og lederne for de ulike avdelingene ansetter sine ansatte. Skolen innvilger, etter søknad, et rentefritt lån til bedriften for at de skal ha startkapital, men når virksomheten er i gang, må de selv få det til å bære seg økonomisk.

En av tjenestene elevbedriftene på Ringstabekk pleier å tilby, er altså restaurant, og det var denne restauranten jeg besøkte denne uka. Elevene erfarer at det er mye å holde styr på i en restaurant og de lærer av de feilene de gjør. Bl.a. hadde restaurantsjefen kjøpt inn alt for lite matvarer til den første kvelden. Læreren som følger dem opp, spurte flere ganger om de mente at de hadde bestilt nok mat og elevene var sikre på at det hadde de. Etter 2 timer med restaurantdrift oppdaget de at de slett ikke hadde kjøpt nok mat og måtte sende en delegasjon til butikken for å kjøpe mer råvarer, noe som var både tungvint og dyrt.

Noen vil kanskje hevde at læreren burde fortalt elevene hvor mye mat de burde kjøpe siden læreren har gjort dette tidligere og visste at de kom til å få for lite råvarer. Men hadde læreren gjort det, hadde ikke elevene lært gjennom erfaring. Da hadde de bare vært lydige og gjort det læreren sa. Elevene må gjøre feil, og lærernes rolle i bedriften er både å være sjef og å være rådgiver. Ideelt sett skal elevene gjennomføre bedriften helt selv, men dagens 14-åringer er, som jeg har skrevet om tidligere, lydige, men litt hjelpeløse, så i noen avdelinger må lærerne bestemme og styre mer enn de ønsker.

En annen tjeneste i bedriften er bakeriet. Elevene som jobber i bakeriet, må møte på jobb kl. 07.00 – et tidspunkt som mange elever trolig bare kjenner av omtale og nesten ikke visste at fantes. Når deres skift er ferdig, omkring kl. 14.00, er elevene dyktig slitne. For noen ungdommer er tydeligvis det en ny erfaring, men noe jeg tror de har godt av å oppleve. (Det sier vel for øvrig sitt om vår tid at 14 åringer aldri har opplevd å være ordentlig slitne).

En annen erfaring noen elever gjør, er at det ikke alltid er kjekt å være leder. I begynnelsen av bedriften har mange ambisjoner om å få en av lederjobbene. Mange av de som får disse jobbene, trives med dem, men jeg har hørt elever si etter bedriftsuka: «Jeg skal aldri bli leder. Da har du jo aldri fri.»

Elevbedriften er et eksempel på det vi kaller simuleringer. Vi etterligner virkeligheten (den utenfor skolen) og elevenes læring skjer gjennom aktiviteten de deltar i.  Skolen må utvikle pågangsmot og skaperkraft hos elevene og vi tror at elevbedriftene våre er en måte å gjøre det på. Minst like viktig er det at elevbedriften gir elevene mulighet til å arbeide på andre måter og i andre situasjoner enn den tradisjonelle teoretiske skolesituasjonen. Lærerne gleder seg over at det nå er andre elever enn vanlig som står frem som flinke og arbeidsomme. De to elevene som fikk mest skryt etter første dag i restauranten jeg besøkte denne uka, er elever som ellers blir oppfattet som urolige og lite motiverte. Endelig kunne de stå frem som ivrige, arbeidsomme og dyktige og få velfortjent skryt av sine medelever. Noen ganger opplever vi at de skoleflinke elevene som er flinke til å lese og skrive, ikke viser seg som de flinkeste og dyktigste i bedriftsuka. Skolen skal gi tilpasset opplæring og en tilpasning er at elevene må arbeide i ulike situasjoner der de får trent ulike kompetanser. Hvis elevene bare sitter ved pulten sin og leser og skriver, utvikler de bare noen sider av sin helhetlige kompetanse, og noe slikt kan knapt kalles tilpasset opplæring. Også i fremtiden trenger Norge samfunnsborgere som kan gjøre praktiske oppgaver og som er utholdende i jobben de gjør. Elevbedriften viser elevene at dette også er viktige kvaliteter.

Tilbake i Base Camp og muntlig engelsk

Svært mange elever er engstelige for å gjøre feil på skolen. De ønsker ikke å snakke i klassen hvis ikke de vet at de har det rette svaret og de tror det viktigste på skolen er å vise det de har lært og kan. Mange lærere opplever dette problemet, og man kan spørre seg hva det er vi gjør feil i skolen (og kanskje også hjemme) når elevene tror de bare skal vise frem riktige svar på skolen. Dersom elevene skal lære noe nytt på skolen, må de nødvendigvis bli utsatt for noe de ikke kan. Hvis skolen bare er interessert i å høre riktige svar fra elevene, tyder det på at skolen ikke er interessert i at elevene lærer noe nytt, men bare at de gjentar det de allerede vet og kan? Hvis elever opplever at de aldri blir eksponert for noe nytt og ukjent på skolen, burde de gå til rektor og si: «På denne skolen lærer jeg aldri noe nytt. Jeg blir bare bedt om å vise det jeg kan. Kan du få læreren til å kreve at jeg også viser det jeg ikke kan?»

Vi prøver å lage et læringsmiljø i klassene der det er flott å gi uttrykk for alt man ikke vet og der elevene tør å avsløre det de ikke kan.

I engelskopplæringen opplever lærere ofte at elevene er svært tilbakeholdne med å snakke engelsk i timene og årets 8. klassinger på vår skole er ikke noe unntak. Noen av årsakene til dette kan være at elevene i engelsktimene skal snakke om emner som er uaktuelle for dem eller i en sammenheng som de opplever som ganske kunstig. (Husker du fra din egen skolegang da du skulle svare på lærerens spørsmål på engelsk mens hele klassen hørte på?) Ekspedisjonen til Mount Everest har gitt engelsklærerne en god anledning til å få elevene til å snakke engelsk med hverandre.

Begge klassene har nådd toppen av Mount Everest og de er nå tilbake i Base Camp. Her møter hver ekspedisjonsgruppe andre ekspedisjonsgrupper. Dette skjer ved at elever fra a- og b-klassen møtes og utveksler erfaringer fra ekspedisjonen de har deltatt i.  Vi bruker metoder fra det dansk-amerikanske programmet Cooperative Learning slik at alle elever er aktive hele tiden. Elevene kan fortelle hva de så fra toppen av Mount Everest, hvorfor man ikke kan reddes med helikopter fra Mount Everest, hvordan det føles å skulle forsere vanskelige partier under oppstigningen osv.

Nok en gang opplever vi at Storyline som tverrfaglig metode åpner for gode læringssituasjoner der elevene får god trening i fagene og opplever at det de jobber med på skolen er relevant for dem.

Og ved å bruke metoden Quiz og bytt fra Cooperative Learning får elevene beveget seg mens de lærer. Hvem sa at det beste for unge mennesker er å sitte stille på en stol hele dagen?

God helg!

IMG_1565[1]

P.S:

Vil du vite mer om Spencer Kagan og Cooperative Learning? Du kan f. eks. begynne med disse:

http://www.moe.gov.bz/~moegov5/images/teachingresources/coopstruct%20article.pdf

http://cooperativelearning.dk/

 

På vei mot Mount Everest

For en uke siden skrev jeg om klasse 8a og 8b som skal bestige toppen av Mount Everest. Nå har vi ikke planer om å ta med 138 elever opp på verdens høyeste fjelltopp i virkeligheten, men i fantasien kan man utrette det utroligste, og gjennom storylinen «Ekspedisjonen» skal elevene gjennom sine fiktive figurer bestige verdens høyeste fjell. Jeg kan love deg at elevene er sterkt engasjert i dette skolearbeidet.

Det var kanskje først denne uka at elevene forstod at Storyline er «ordentlig» skolearbeid og dermed læringsarbeid, og selvsagt var det matematikk som gjorde at de opplevde det. (Matematikk er jo for mange det «ultimate» skolefaget). Elevene skulle forberede reisen, og de skulle bl.a. lage et budsjett og beregne hvor lang tid reisen ville ta. I skolespråket heter dette «vei, fart, tid» og for mange elever i norsk skole forblir dette en svært teoretisk øvelse der de pugger en formel uten at de egentlig forstår hva de har lært. Hos oss opplevde elevene at de trengte å lære om «vei, fart, tid» i undervisningen og de brukte det de lærte umiddelbart i en situasjon som er aktuell (og reell nok for dem). Var det noen som spurte hvordan elevene i norsk skole kan oppleve at det de lærer på skolen er relevant for dem?

IMG_1522

Dagen etter fikk elevene besøk av to eksperter: fjellklatrer Teodor G. Johnsen og Nina Holmelin fra miljøstiftelsen Cicero. Elevene satt engasjert og lyttet til foredragene i en sammenhengende time. Jeg hørte selv deler av Holmelins foredrag om befolkningen i Nepal og om hvordan det indiske kontinentet for mange millioner år siden løsnet fra Afrika og krasjet inn i Asia slik at fjellkjeden Himalaya oppstod. Dette kunne ha blitt teoretisk og nokså uinteressant for noen av 8. klassingene, men elevene fulgte godt med og hadde forberedt gode spørsmål. De skal jo reise dit, så dette trengte de å lære mye om.

Elevene har etablert Base-Camp og er i gang med oppstigningen. Det har vært en ulykke underveis og de skal overleve i døds-sonen så de må vite mye om akklimatisering og høydesyke og de må foreta mange etiske valg og vurderinger. Skal de f. eks. velge å redde andre klatreteam som er i nød? De konkurrerer jo mot dem om å komme først til toppen? Hva er å foretrekke: godhet eller suksess? Spørsmålet er aktuelt ikke bare for elevene på 8. trinn, men også for alle oss andre.

 

God helg

Storyline – helhetlig og engasjerende dybdelæring

3. september 2014 overleverte det såkalte Ludvigsen-utvalget en delrapport til Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Utvalget, som ledes av professor Sten Ludvigsen, skal vurdere hva norske elever bør lære i fremtiden, og utvalget skal levere sin endelige rapport 15. juni 2015.

I delrapporten sier utvalget at elevene i norsk skole lærer for overfladisk. Lærerne «feier» igjennom et omfattende lærestoff fordi de må «komme igjennom alt», og elevene får ingen dypere forståelse av det de lærer. Dermed glemmer de det de har lært, og de opplever ikke at det de lærer på skolen er relevant for dem. Ludvigsen-utvalget spør etter dybdelæring.

Lærere kan skape dybdelæring på mange måter. En av dem heter storyline. På Ringstabekk skole har vi siden 1997 brukt denne metoden, og vi har erfart at den engasjerer elevene slik at de opplever det de lærere som relevant samtidig som metoden gir elevene en dypere forståelse av det de lærer. Mange skoler brukte metoden tidligere, men har sluttet med det mens metoden brukes stadig mer hos oss.

I en storyline etablerer klassen et fiktivt univers, som ligner på virkeligheten, og gjennom dette universet kan elevene arbeide med alle fag. Fortellingen setter faginnholdet i en engasjerende sammenheng og den fiktive virkeligheten gir en god ramme for å belyse våre forestillinger og fordommer (ja, vi har alle noen slike) samtidig som elevene kan trene på det de skal lære på skolen, f. eks. å regne.

Årets 8a og 8b på Ringstabekk skole har nå begge begynt på en storyline de har kalt «Ekspedisjonen». Elevene, som selvsagt arbeider sammen i grupper, har fått roller som ekspedisjonsdeltakere fra ulike land i verden, og alle gruppene har som mål å bestige Mount Everest. (Hvem sa at vi ikke setter oss høye mål i norsk skole?)

Elevene startet forrige uke med å se på noen korte filmer om Mount Everest og ekspedisjoner:

Fly over Everest (fra 1:48) m/watch?v=Q8k4RpfL3cI, https://www.youtube.co

Cecilie Skog eksp. (2 min) http://www.nrk.no/video/PS*123344

K2-ulykka med Rolf Bae (10 min.)https://www.youtube.com/watch?v=jTasjUwCLyI

Deretter drøftet de disse spørsmålene i gruppene:

  • Hvorfor drar vi ut for å utforske og oppdage?
  • Hva slags mennesker drar på ekspedisjon?
  • Hvilke oppdagere og eventyrere kjenner vi?
  • Hva vet vi om Mount Everest?

Poenget med dette er selvsagt å engasjere elevene og samtidig aktivisere de kunnskapene de allerede har. (Husk at alle elever i skolen kan mye, også de som presterer svakt. Men i skolen er vi dessverre flinke til å minne elevene på alt det de ikke vet og kan).

Før elevene trakk hvilket land deres ekspedisjonsgruppe skulle komme fra, delte de kunnskap om hva man må vite før man legger ut på en ekspedisjon. Gruppene snakket om vær, føre, geografi, topografi, helse, farer m.m. og laget arbeidsspørsmål som de skulle finne svar på til neste dag. (La elevene lage sine egne lekser. Da oppdager de kanskje at de bare lurer seg selv hvis de ikke gjør leksene).

Lurer du, kjære leser, på hva dette har med «hardcore» skolearbeid å gjøre? Her er tre aktuelle kompetansemål fra læreplanen i samfunnsfag for ungdomstrinnet:

Elevene skal kunne:

  • lokalisere og dokumentere oversikt over geografiske hovudtrekk i verda og samanlikne ulike land og regionar
  • lese, tolke og bruke papirbaserte og digitale kart, målestokk og kartteikn
  • gjere greie for indre og ytre krefter på jorda, rørsler i luftmassane, krinsløpet til vatnet, vêr, klima og vegetasjon og drøfte samanhengar mellom natur og samfunn

Enda mer samfunnsfag ble det da elevene neste dag trakk hvilket land deres ekspedisjon skulle komme fra. Læringssløyfa i Storylinen var nå for hver gruppe å finne ut så mye som mulig om sitt land og sin verdensdel ved bruk av ulike kilder. Elevene fikk et eget oppgaveark med spørsmål om landskapsformer, klima, naturressurser, bosettingsmønstre m.m.

Denne uka har elevene fordelt ulike roller i gruppa si: en ekspedisjonsleder, en lege, en glasiolog og en meteorolog. Og vips dukket faget Utdanningsvalg opp i Storylinen. I Utdanningsvalg skal elevene bl.a. «… vurdere arbeidsmulighetene innenfor noen valgte utdanningsprogram og yrker» og «… presentere utdanninger og yrker i forhold til egne interesser og forutsetninger» (sitat Læreplanen). Visste du hva en glasiolog var da du var 14 år? Elevene i 8a og 8b på Ringstabekk vet det.

En Storyline er godt planlagt av lærerne, men elevene skal ikke vite hva som skjer før det skjer. Derfor kan jeg ikke fortelle hvordan det går videre, i alle fall ikke enda. Men jeg kan røpe at elevene i ukene fremover skal jobbe med mange skolefag i denne storylinen, både RLE, engelsk, matematikk, norsk og naturfag. Følg med så skal du få høre om Ringstabekk-elevene når toppen av Mount Everest.

 

God helg

 

P.S:

Ludvigsen-utvalgets delrapport finner du her:

https://blogg.regjeringen.no/…/09/NOU201420140007000DDDPDFS.pdf

Men bloggen som er opprettet i forbindelse med utvalgets arbeid (og som jeg synes er mye morsommere lesing), finner du her:

http://blogg.regjeringen.no/fremtidensskole/