Kategoriarkiv: Styring og politikk

Hva skal vi med ungdomsskolen?

Ungdomsskolen er for teoretisk for mange elever. Vekt på prøver og tester og offentliggjøring av resultatene gjør den trolig enda mer teoretisk. Og fortsatt lurer politikere og andre på hvorfor ikke skolen oppleves som relevant.

Tirsdag denne uka fikk jeg gleden av å delta i et radioprogram om ungdomsskolen. I programmet Ekko på NRK P2 hadde programlederen møtt den pensjonerte læreren og forfatteren Kjell Horn. Han hevder at vi mistet noe vesentlig i Norge da vi gikk fra framhaldsskole til ungdomsskole. Dette førte til at skolen ble langt mer teoretisk. Programskaperne ønsket også å snakke med elever og en rektor og de valgte Ringstabekk skole som arena for programmet.

Kjell Horn har helt rett når han hevder at dagens ungdomsskole er mindre praktisk og langt mer teoretisk enn det framhaldsskolen var. Nå er det så lenge siden man hadde realskole og framhaldsskole i dette landet at selv en skolemann på min alder (mer enn halvveis til 100), ikke husker dette. Problemet Horn peker på er imidlertid fortsatt aktuelt.

Vi prøver på vår skole å gjøre opplæringen praktisk. Jeg tror vi er flinkere til å gjøre de praktiske fagene praktiske enn å gjøre de teoretiske fagene praktiske. Det høres kanskje litt selvmotsigende ut at praktiske fag må gjøres praktiske, men jeg vet at i Norge gjennomføres det musikktimer der elevene later som om de spiller et instrument eller snakker om musikken, og det gjennomføres opplæring i Mat og Helse der mye av tiden brukes til teorigjennomgang og teoretiske prøver. Hos oss prøver vi å bruke mye tid i disse fagene til nettopp praktisk arbeid.

Jeg er ikke sikker på om vi klarer å gjøre de «teoretiske» fagene praktiske nok. Elever lærer av å gjøre. Det de hører glemmer de. (Hør Kjell Horn sitere Confusius i radioprogrammet så skjønner du hva jeg mener). Så vi må hele tiden streve etter å fylle timene med elevaktivitet. Elevene må snakke eller skrive (om fag selvsagt), og ikke bruke for mye tid til å lytte på læreren.

Jeg håper radioprogrammet og Kjell Horns bok «Skolen som kamparena» får mange til å løfte blikket og se på skolen med et overordnet blikk. Jeg forventer at de som skal jobbe som lærere på min skole har dette blikket. En lærer kan ikke bare kjenne sitt fag og dette fagets didaktikk. En lærer må også forstå hvilken sammenheng hun står i og hva som er det store målet med hennes jobb.

Jeg stiller spørsmål om dette når jeg gjennomfører intervjuer med de som har søkt stilling hos oss. Jeg pleier å spørre jobbsøkerne hva som er poenget med ungdomsskolen og hvorfor vi i dette landet bruker uhorvelige mengder penger på å gjennomføre det vi kaller ungdomsskole. Noen av søkerne blir usikre og litt flakkende i blikket når de får dette spørsmålet. Kanskje de trodde de bare skulle snakke om faget de har utdanning i. (Men hvis man ikke tåler noen underlige og overraskende spørsmål i et jobbintervju, hvordan skal man da tåle å forholde seg til elever og skoleklasser?)

Noen av jobbsøkerne svarer at ungdomsskolen skal gjøre elevene klare for videre studier og sørge for at de får en god eksamen. Dette er selvsagt ikke feil, men er etter min oppfatning nokså snevert. Det er litt spesielt hvis man mener at begrunnelsen for en virksomhet er å gjøre brukerne i stand til mer av den samme virksomheten. Hvorfor skriver legen ut medisiner til pasienten? Er det for at pasienten skal kunne ta mer medisiner? Selv om skoleslagene i Norge bygger på hverandre, håper jeg at de som jobber i skolen ser en begrunnelse for virksomheten sin i en videre sammenheng enn skolen selv.

Noen av jobbsøkerne hos oss begynner å snakke om dannelse og det å hjelpe elever til å utvikle sin egen identitet. Det er noe mer enn å få en god karakter på eksamen. Det er noe mer, men ikke nødvendigvis noe helt annet. Det er ikke uvesentlig om elever utvikler faglige kunnskaper og ferdigheter eller ikke, men skolen har et mye videre oppdrag enn bare å trene på faglighet. Jobber du i skolen, bygger du en katedral, intet mindre. Du er med på å bygge fremtiden gjennom å utvikle gode borgere. Du er med på å utvikle det mest verdifulle vi har, nemlig mennesker. Hva vi skal med ungdomsskolen? Det samme som vi skal med alle andre utdanningsinstitusjoner: utvikle hele og kompetente mennesker.

Kanskje er denne balansen mellom «hard-core» fagkunnskap og helhetlig pedagogikk noe av det som ligger under debatten som ble sendt på riksdekkende fargefjernsyn denne uka i programmet Debatten på NRK1. Motsetningene mellom Oslo kommunes New Public Management og bl.a. Simon Malkenes dreier seg nok først og fremst om hvordan man skal styre skoler, men uenigheten bunner kanskje også i hvilke formål man vektlegger. Skal skolen først og fremst utvikle elevene til å bli gode lesere og gode «regnemaskiner» slik at de får en god eksamen og er klare for videre utdanning, eller er skolen først og fremst en arena for dannelse og utvikling av hele mennesker? Jeg velger å vektlegge det siste, og dersom toppledelsen i Oslo kommune gjør det samme, bør de endre styringssystemet sitt kraftig. Det er som kjent ikke alt som teller som kan telles.

Hvis du vil høre radioprogrammet om ungdomsskolen, finner du det her

God helg!

Både journalister og politikere kan hindre en god offentlig debatt

Denne uka ble jeg kontaktet av lokalavisa vår, Budstikka. Avisen hadde hatt to reportasjer om elever som forserer matematikk, og de lurte på om jeg mente noe om dette.  Det gjorde jeg selvsagt og journalisten ønsket å lage et oppslag om mine synspunkter om dette emnet. Etter den sedvanlige runden med sitatsjekk, endte det hele med et oppslag med overskriften : «Tilpasser ikke timeplanene etter mønsterelever». Journalisten skrev at jeg nektet å samordne timeplanen med videregående skoler og andre ungdomsskoler for at det skal bli så enkelt som mulig for elever å følge undervisning i matematikk på videregående mens de går på ungdomsskolen.

Dette skjedde samme uke som Aftenposten hadde et oppslag om at rektorer ikke får uttale seg i mediene. Det er alvorlig at skoleledere ikke uttaler seg i aviser og andre medier, og det er uakseptabelt hvis politikere og rådmenn prøver å begrense eller stanse ansatte som vil uttale seg i mediene. Rektorer på sin side er engstelige for reaksjoner og tier derfor stille.

Men jeg tror journalister og redaktører, bevisst eller ubevisst, kan ødelegge en god drøfting i offentlige medier. Min erfaring er at journalister i all hovedsak er flinke til å åpne for sitatsjekk, men som intervjuobjekt vet man ikke hva som er avisens vinkling på en sak. Selvsagt skal avisene selv bestemme hva de skal publisere, jeg mener ikke noe annet, men jeg tror journalister prøver å fremstille konflikter. En saftig overskrift som antyder en konflikt mellom en rektor og en kommunepolitiker selger bedre enn en saklig overskrift og en sober ingress.

I den aktuelle saken svarte den aktuelle kommunepolitikeren fornuftig og hun fyrte ikke opp under noen konflikt eller uenighet mellom henne og meg. Dersom mediene skal bidra til å utvide vår felles erkjennelse og gjøre oss klokere (Jeg vet det er store ord, men det er det vi driver med både i skoler og  i mediene), må de etter min mening unngå at partene «går i skyttergravene». Politiske debatter i mediene blir ofte en krangel om hvem som har rett og hvem som tar feil. Vi må få tak i nyansene i sakene og fagfolk kjenner nyansene innen sitt fagområde bedre enn politikere. Derfor er det viktig at rektorer og ledere i andre sektorer uttaler seg i mediene, og at de våger å være faglig uenige seg imellom eller vektlegge ulike momenter i en sak. Mediene kan legge til rette for dette eller ødelegge for det.

Du finner artikkelen her: http://www.budstikka.no/Nekter___tilpasse_timeplanene_etter_m_nsterelever-5-55-40592.html

Jeg er ikke motstander av at elever forserer fag, hos oss er det bl.a. en elev på 8. trinn som skal ta eksamen for 3. Vidergående (R2) dette semesteret. Jeg har heller ikke fått noen forespørsel fra mine overordnede om å samordne timeplaner, så jeg har ikke vært ulydig slik avisen antyder.

Men jeg tror at samordnede timeplaner som kan medføre at alle elevenes skoleuker blir helt like, vil være en ulykke for skolen jeg leder. På vår skole er det gjennomsnittlig 2 elever hvert år som gjennomfører forsering på videregående skole og det vil være merkelig å forringe opplæringstilbudet for 423 elever for å tilrettelegge for 2 elever. Jeg tror dessuten fortsatt at skoler, også min, har en større utfordring i å tilpasse opplæringen for de elevene som er lite teoretiske og som presterer svakt på skolen enn for de elevene som ønsker å forsere. 8. klassingen hos oss som i år skal ta eksamen for 3. klasse på videregående, gjør dette helt utenom skolen. Han ønsker å gå på skolen sammen med kameratene sine.

God helg

Skoler må styres gjennom profesjonelle dialoger

Det finnes andre måter å følge opp skoleledere og lærere på enn å offentliggjøre skolenes resultater på nasjonale prøver i lokalavisa. Jeg har denne uka vært i dialogsamtale med min sjef, og opplever det som en bedre resultatoppfølging enn offentliggjøring av enkle tall på nettsteder eller i pressen.

For en uke siden publiserte jeg en tekst om at finsk skole ikke har et system for «accountability». Takk til alle som leste denne teksten og til de som har gitt kommentarer her på bloggen eller via andre medier.  Noen lesere har kommentert at også i finsk skole blir lærere og skoleledere fulgt opp gjennom en profesjonell ansvarlighet. Betyr ikke det at også Finland har systemer som kan kalles «accountability»?

Det Finland ikke har er sentrale (altså nasjonale) tester og prøver. I Norge finnes det mange nasjonale tester og prøver og i tillegg har mange kommuner utviklet obligatoriske prøver for mange klassetrinn. (Dette er fortsatt en bransje i vekst). Alle elever må gjennomføre nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk på flere klassetrinn samt eksamen, både muntlig og skriftlig etter 10. årstrinn og i videregående skole. I Finland møter ikke elevene noen slike sentralt fastsatte prøver eller tester før de slutter på videregående skole. Da, og først da, skal de ha eksamen.

Noen tror kanskje at jeg er motstander av styring eller mener at offentlige myndigheter ikke skal følge opp skoler. Det mener jeg slett ikke, men jeg tror man skal være svært forsiktig med å bruke bedriftsøkonomiske teknikker og metoder til styring av skolen.

Så hvis man ikke skal ha et system for «accountability»: hvordan skal myndighetene da følge opp skolene? Jeg har slett ikke noe eviggyldig svar på et slikt spørsmål, men i den kommunen der jeg jobber opplever jeg en oppfølging fra skoleeier som gir mening. Denne uka har jeg gjennomført en av de tre årlige samtalene jeg har med min sjef, kalt «Dialogen». Gjennom disse samtalene drøfter jeg helhetsbildet jeg har av min skole: Hva er utfordringene vi har? Hva er styrkene? Hvordan har jeg tenkt å møte utfordringene?

Som rektor prøver jeg å ha en tilsvarende dialog med mine lærerteam og enkeltlærere. Jeg tror at den eneste måten man kan øke ansvarsfølelsen hos lærere og rektorer er å gå inn i profesjonelle dialoger. Dette forutsetter selvsagt at rektorer, skolesjefer og andre skoleledere må ha inngående kjennskap til pedagogikk og praksis fra klasserommet. Derfor bør rektorer og skolesjefer ha bakgrunn som lærere. Viviane Robinson peker også på at det er elevsentrert ledelse (student centered leadership) som har størst betydning for elevenes læring. Skoleledere må lede og delta i lærernes læringsprosesser.

Min gode rektorkollega på en av naboskolene har fortalt at hun bruker medarbeidersamtalene til å snakke om elevenes fremgang. Hos henne har to lærere sammen kontaktlæreransvar for en klasse på ca. 30 elever og minst en gang pr. år snakker disse to lærerne med rektor om hvordan den faglige og sosiale utviklingen er i klassen. De går igjennom hele klasselista og vurderer av om hver enkelt elev har en god utvikling. Jeg er sikker på at disse lærerne ikke trenger nasjonale prøver for å vite om elevene har fremgang. Læreres vurdering av elevers fremgang er først og fremst basert på den kjennskapen lærere har til sine elever gjennom det daglige arbeidet.

Som forberedelse til dialogsamtalen jeg hadde med min sjef denne uka hadde jeg fått tilsendt et responsdokument der det var samlet mange tall for Ringstabekk skole. Her var utvalgte svar fra elevundersøkelsen for 2014, alle resultatene på nasjonale prøver på både 8. og 9. trinn fra i høst samt eksamensresultatene og grunnskolepoeng fra de siste 3-5 årene (alt presentert i flotte fargerike søyler). På grunnlag av disse tallene skulle jeg og mine avdelingsledere gjøre oss opp en mening om styrker og svakheter ved Ringstabekk skole.

Det gjør vi hele tiden. Tallene i responsdokumentet bekreftet og underbygde det vi allerede visste og hadde erkjent. Vi har i hele personalet tolket elevundersøkelsen, både innen hver klasse og for skolen som helhet, og vi har selvsagt sett på elevenes resultater både på nasjonale prøver og eksamen. Men det var en meningsfull dialog-samtale jeg hadde med sjefen min. Da vi så på resultatene for nasjonale prøver, sa jeg: «Vi har langt flere elever på de øverste mestringsnivåene på 9. trinn enn på 8. trinn. Det tyder vel på at ting er sånn som de bør være hos oss. Ut over dette vet ikke jeg hvordan jeg skal bruke tallene fra nasjonale prøver samlet for hele skolen. Det viktigste vi gjør med resultatene fra nasjonale prøver er å se etter elever som skårer dårligere enn vi ville anta.»

Vi bruker altså nasjonale prøver på individnivå, og sjefen min var heldigvis enig med meg. Hun begynte ikke nå å sammenligne våre resultater med andre skoler eller andre kommuner og hun sa ikke at våre resultater på nasjonale prøver og grunnskolepoeng viste at jeg drev en god eller mindre god skole. Takk, kjære sjef. (Vi har gode resultater på vår skole og jeg tror jeg driver en god skole, men jeg tror ikke disse tallene er noe «bevis» på det).

Det er her jeg tror mange politikere, og en del skolesjefer, trår helt feil. Resultatene på nasjonale prøver og standpunktkarakterer forteller ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på skolen. Men den enkelte skole og den enkelte lærer kan bruke resultatene på disse standardiserte prøvene på ulike måter.

Dersom norske kommuner og fylkeskommuner skal kunne følge opp skolene sine gjennom profesjonelle dialoger, må de ha ressurser og kompetanse til å gjøre dette. OECD-gruppa som besøkte Norge i 2010 for å bidra til grunnlaget for Stortingsmelding 22 2010-2011 (den Pasi Sahlberg var en del av), stilte et stort spørsmål ved dette. De oppfattet at i Norge var det kommunene som var garantisten for at den nasjonale skolepolitikken ble gjennomført, og de lurte på hvordan den norske staten kunne regne med at så mange små kommuner hadde ressurser og kompetanse til dette.

Man kan hevde at et grunnleggende premiss for en profesjonell dialog er at overordnet myndighet har tillit til de som skal gjøre jobben. Rektorer kan ha som utgangspunkt at lærerne på skolen de leder, er kompetente lærere som vet hvordan de skal gjøre en god jobb. Man kan også hevde at det grunnleggende premisset for sterke systemer av «accountability» er at man ikke har tillit til de som skal gjøre jobben, eller at jobben som skal gjøres er så monoton, kjedelig eller lite engasjerende at man trenger ytre stimuli for å gjøre en god jobb.

I Norge er det etablert Nasjonalt Kvalitetsvurderingssystem (NKVS) fordi OECD i forrige årtusen (altså på 1980-tallet) påpekte at den norske stat ikke visste hva som skjedde i norske klasserom. (De rapporterte at det skjedde mye godt, men staten hadde ikke kontroll med hva som skjedde). Når internasjonale sammenlignende tester som PISA og TIMMS viste at norske elever skårer middels, fikk norske politikere behov for å etablere et system for kvalitetsvurdering. Dersom politikerne hadde vært helt sikre på at norske lærere og rektorer er fabelaktig flinke og gjorde en utmerket jobb, tror jeg ikke de ville brukt mye ressurser på dette.

Dersom institusjoner eller personer ikke klarer å gjøre en god nok jobb, kan det nemlig skyldes flere forhold. Det kan enten skyldes at de ikke gidder å yte sitt beste, eller det kan skyldes at de ikke vet hvordan de skal gjøre jobben. (Det kan selvsagt også skyldes at forhold de ikke har kontroll på hindrer dem i å gjøre jobben, men det skal jeg la ligge i denne teksten).

Her kan vi trekke inn motivasjonsforskning for å belyse bildet, og jeg vil støtte meg på det professor Anders Dysvik ved Handelshøyskolen BI har fortalt til meg og mange med meg: I enkle modeller for oppfølging av ansatte finnes det to typer ansatte, kalt X og Y. Hvordan du forholder deg til dine ansatte eller andre du leder avhenger bl.a. av hva du grunnleggende tror om mennesker.

Altenativ X sier at de fleste ansatte er grunnleggende umotiverte, men selger sin arbeidskraft til riktig pris. De misliker egentlig jobben, ønsker å unngå ansvar og er mest opptatt av jobbsikkerhet. Alternativ Y går ut på at de fleste mennesker liker jobben, ønsker å gjøre en god jobb og utvikle sine ferdigheter og bidrar uoppfordret til å nå organisasjonens mål. Mye anglo-amerikansk ledelsesfilosofi har vært basert på teori X: ansatte må møte tydelige krav og drives av muligheten for ytre belønning eller frykten for ytre straff.

Anders Dysvik presenterer forskning som han mener entydig tilbakeviser alternativ X. Han sier ikke at han antar at det ikke er dekning for alternativ X. Han sier at det ikke er dekning for en slik oppfatning.

Etter å ha lest hva Pasi Sahlberg skriver, er det mitt inntrykk at i Finland har politikerne tillit til lærere og skoleledere. De går inn i profesjonelle dialoger med ansatte i skolene, men de har ikke laget systemer for «accountability» der de reduserer målet for opplæringen til noen få målbare parametre. Det ser ut for meg som om finsk skole er i overenstemmelse med den forskningen Anders Dysvik har presentert. Det er litt mer uklart for meg om norske politikere baserer seg på alternativ X eller Y i synet på norske lærere og rektorer.

Dersom politikerne mener at problemet er lærere og rektorer som ikke vet hvordan de skal gjøre en god jobb, er det trolig liten hjelp i å offentliggjøre deres hjelpeløshet. Da må i stedet norske kommuner og fylkeskommuner (og staten) styrke sine rektorer og lærere, bl.a. gjennom dialog og kompetanseheving. Hvorvidt dette skjer i norske kommuner vet ikke jeg. Men jeg vet at oppfølgingen jeg får fra min skoleeier er basert på en profesjonell tillit. Den dagen jeg ikke har denne tilliten, må jeg finne meg en annen jobb.

God helg!

 

Utdanningsdirektoratet har publisert en enkel presentasjon av Vivian Robinsons forskning og funn: http://www.udir.no/PageFiles/81908/Utviklingsveiledere_Marianne_B_Stomner.pdf

 

Mer om teori X og Y, altså om jobbmotivasjon:

Kuvaas, B. (2008). Lønnsomhet gjennom menneskelige ressurser – Evidensbasert HRM. Bergen: Fagbokforlaget

Vansteenkiste, M., Matos, L., Lens, W., & Soenens, B. (2007). Understanding the impact of intrinsic versus extrinsic goal framing on exercise performance: The conflicting role of task and ego involvement. Psychology of Sport and Exercise, 8, 771-794.

Dysvik, A., Kuvaas, B. & Gagné, M. 2013. An investigation of the unique, synergistic and balanced relationships between basic psychological needs and intrinsic motivation. Journal of Applied Social Psychology, 43(5), 1050-1064. DOI: 10.1111/jasp.12068

 

 

Det ingen forteller om finsk skole

Skolepolitikere og skoleledere fra mange land har de siste årene sett til (og reist til) Finland for å forstå hvorfor finske elever skårer jevnt godt i «verdensmesterskapet for skoler». (Det heter PISA og er en internasjonal test for 15-årige skoleelever).

I januar deltok jeg på en konferanse i regi av stiftelsen «Ringer i vann», fantasifullt nok kalt «Ringer-i-vann-konferansen 2015», og her var jeg så heldig å høre flere gode innledere. Bl.a. hadde arrangørene invitert Ollie Mättä som arbeider i den finske lærerutdanningen. (Han jobber samtidig i finsk videregående skole, så i Finland har de altså lærerutdannere som arbeider i skolen samtidig som de lærer opp kommende lærere. Kanskje det er en av grunnene til at elevene skårer høyt på PISA).

Jeg har tidligere besøkt en skole i Finland og har hørt norske politikere og skoleledere snakke varmt om den finske skolen, så mye av det Ollie Mättä fortalte var ikke helt nytt for meg. Imidlertid blir jeg stadig mer forundret over hvordan norske politikere (og sikkert også skoleledere) velger ut noen forhold ved finsk skole som de trekker frem som forklaringen til finske elevers gode prestasjoner mens det er andre forhold ved den finske skolen som ikke blir nevnt. (Dette gjelder politikere i alle partier). Jeg tror ikke dette er det samme fenomenet som den indiske lignelsen om hvordan en elefant ser ut. (Du vet, det er der blinde menneskene beskriver elefanten på ulike måter ut fra hva de kjenner av elefantkroppen; som en stokk, som en slange, som en tønne osv. Årsaken er selvsagt at hver person bare kjenner en liten del av elefanten). Jeg tror imidlertid at norske politikere og skoleledere bevisst velger hva de vil trekke frem ved finsk skole, så nå har jeg tenkt å gjøre det samme. Ollie Mättä poengterte nemlig noen forhold ved finsk skole som ikke er lagt særlig vekt på her hjemme.

Det første Ollie påpekte er at man på finsk ikke har noe ord for det som kalles «accountability». (Nå vil du kanskje påstå at vi ikke har noe godt ord for det på norsk heller, men vi har prøvd å oversette det med ansvarsstyring o.l.) Finnene har ikke en gang prøvd å oversette dette begrepet, og Ollie mente det var fordi de ikke drev med dette i Finland. Finske skoleledere må ikke stå til ansvar for sine elevers resultater på samme måte som skoleledere i mange norske kommuner, bl.a. i hovedstaden.

I Norge (og de fleste andre vestlige land) har man trodd at bare man holder lærere og rektorer ansvarlige for de resultatene elevene oppnår, så vil skolen bli bedre. Jeg tror man finner den samme logikken i mange bransjer som driver med salg, som bilselgerer, kopimaskinselgere: Virksomheten (avdelingen, den enkelte selger e.a.) bedømmes ut fra noen tydelige, enkle og sammenlignbare tall, og de som har høyest tall får høyest lønn, bedre stilling, skryt i avisene eller noe annet fordelaktig som bonus, avansement e.l. I Norge er denne logikken også innført i skolene, men i Finland driver de altså ikke med slikt i skolen.

Finsk skole er basert på en profesjonell ansvarlighet og tillit. Kommunene har stor innflytelse på skolens innhold og virksomhet og nasjonale myndigheter blander seg i svært liten grad inn i hvordan lærerne driver undervisningen sin. Jeg har som sagt selv besøkt finske klasserom og selv om jeg ikke forsto et pip av hva de sa (siden jeg forstår finsk like dårlig som jeg forstår serbisk), så oppfattet (og opplevde) jeg undervisningen. Sammenlignet med norske klasserom var finsk undervisning tradisjonell, lærerstyrt og fagdelt (og slett ikke noe jeg drømmer om) – men solid. Men politikerne (både lokalt og nasjonalt) har tillit til at lærerne er profesjonelle og det er altså ikke noe system for «accountability» i Finland. Det har ikke Torbjørn Røe Isaksen sagt så mye om.

Pasi Sahlberg, som er en meget anerkjent finsk skoleforsker, beskriver dette på sin blogg. Han sammenligner internasjonal og finsk skolestyring slik:

Internasjonal skolestyring :                            Finsk skolestyring :

Fokus på:                                                                   Fokus på:

Standardisering                                                    Fleksibilitet og variasjon

Grunnleggende ferdigheter                          Et bredt kunnskapssyn

Ansvarlighet meg konsekvenser                Tillit gjennom profesjonalitet

 

Sahlberg skriver også:

We don’t use term ‘accountability’ when we talk about what schools are expected to do in Finland. Instead, we expect that teachers and principals are responsible collectively for making all children successful in school. There is a big difference between social responsibility for all children’s learning in school and holding each teacher accountable for their own pupils’ achievement through data from standardized tests. 

 

På den samme konferansen påpekte Trond Giske det samme. Han sa:

Allmenhetens forhold til skolen ligner på fotballsupporteres forhold til klubben: alle mener de vet bedre enn treneren. I Norge er det slik at politikere og andre pålegger lærere hvordan de skal jobbe, men de gjør ikke det samme mot noen andre yrkesgrupper. Når hørte du en politiker fortelle legene hvordan de skal operere? Forskning viser at det ikke er én pedagogisk metode som virker alltid. Derfor må politikere slutte å instruere skolene.

 

Poenget med dette er ikke å frita lærere og rektorer for det ansvaret de har. Vi som jobber i skolen må stadig prøve å gjøre jobben vår på bedre måter slik at elevene stadig øker sin kompetanse. Men måten å oppnå dette på er trolig ikke å lage systemer for «accountability» etter modell av amerikanske salgs-bedrifter.

Det andre hovedpoenget jeg vil nevne er det Ollie fortalte om at Finland i 2001 gjorde et annet valg enn resten av verden. Finnene valgte en tilsynsordning som også omfattet kunstfag og praktiske fag i tillegg til lesing, skriving og regning, altså en tilsynsordning med fokus på alle sider ved mennesket. Landene som valgte ”hardcore” vekt på lesing, skriving og regning gjorde en feil, sa Ollie. (Ja, han sa det så direkte, ingen diplomatisk høflighet der).

I finsk skole får eleven fortsatt en pause fra tunge teorifag gjennom praktiske fag. Og i disse fagene får de utviklet andre sider ved sin intelligens og sin personlighet. Dette har også norske elever heldigvis – enn så lenge. Men vi ser at siden fokuset hos myndighetene ensidig ligger på det de kaller «sentrale fag» som norsk, matematikk og engelsk, så får øvrige fag stadig trangere kår. Elever får færre timer kunst og håndverk, musikk og RLE, og jeg har hørt rektorer som har fortalt foreldrene at elevene ikke får musikkundervisning fordi de må øve på lesing i stedet (som om ikke musikalsk intelligens og lesing henger sammen). En annen av hovedinnlederne på «Ringer-i-vann-konferansen 2015», professor Anne Bamford, advarer sterkt mot å redusere de praktiske og kreative fagene i skolen. Hun kan belegge dette med forskning og begrunnelsen hennes var ikke at praktiske fag er «pause» fra de «ordentlige fagene». Nei, hennes poeng er at elever blir flinke til å lese, skrive og regne når de også får utvikle sine kreative sider og får arbeide med kunstfag på skolen. Hvis de ikke får utvikle sin kreativitet, blir de ikke flinke til å lese, skrive og regne. Men dette skal jeg kanskje skrive mer om senere.

Ollie fortalte også at i Finland er det ingen standardiserte nasjonale tester eller prøver. De har ingen nasjonale prøver og elevene møter ingen eksamen før de avslutter videregående skole(!). Det tror jeg også jeg skal skrive mer om en annen gang.

 

God helg!

 

P.S:

Pasi Sahlberg var en 5 internasjonale skoleforskere som besøkte Norge på vegne av OECD og utarbeidet et grunnlagsdokument for Melding til Stortinget nr. 22 2010-2011 (den som handlet bare om ungdomstrinnet i norsk skole). Du kan lese mer av hva han har skrevet mange steder, bl. a. her:

http://pasisahlberg.com/four-questions-about-education-in-finland/