Kategoriarkiv: Samarbeid skole-hjem

Er det dette Ludvigsen-utvalget ønsker?

Ludvigsen-utvalgets sluttrapport foreligger og utvalget anbefaler at elever i norsk skole i fremtiden får trening i fagovergripende kompetanser og samhandlingskompetanse og at de lærere dypere og med mer forståelse enn de gjør i dag. Her er et eksempel på hvordan dette kan arte seg.

Eksemplet er hentet fra dagens virkelighet, fra den skolen jeg leder. Dette er altså ikke en «skrivebordside» utviklet av rådgivere i Utdanningsdirektoratet eller av karismatiske kursholdere i private selskaper, men er et opplæringsforløp planlagt og gjennomført av engasjerte og dyktige lærere. Og det beste av alt: du kan kopiere det eller videreutvikle det uten å betale for det.

I 9a har de, under overskriften «Europa brenner», arbeidet med verdenskrigene og mellomkrigstiden denne perioden. Ikke særlig originalt siden det er fagstoff som de fleste niendeklassinger i norsk skole arbeider med. Og kanskje er det ikke grensesprengende pedagogikk jeg her presenterer, men jeg tror det er et eksempel til ettefølgelse, et eksempel på noe av det Ludvigsen-utvalget etterspør.

Elevene i 9a har arbeidet med verdenskrigene gjennom flere fag. De har bl. a. laget en tidslinje over hendelsene fra 1914 frem til 1945. Dette er kanskje ikke særlig originalt og nyskapende, men de har laget denne tidslinja sammen med faglærerne i Kunst og Håndverk som en del av opplæringen i Kunst og Håndverk. De har bl. a. arbeidet med collage-teknikker og visuell presentasjon.

IMG_1705

Elevene arbeidet med temaet «Europa brenner» på flere måter. Hver gruppe hadde et område de fordypet seg i, og alle elever skulle skrive et fagartikkel om dette. De laget også et radioprogram på engelsk om sitt tema som ble overført direkte for de andre elevene. Noen grupper hadde hatt propaganda som tema og laget propagandaradio – svært interessant!

Elevene i 9a arbeidet som vanlig i grupper og dermed fikk de utviklet sin samhandlingskompetanse, noe Ludvigsen-utvalget anbefaler. Når de skal lage et felles produkt, må elevene nødvendigvis diskutere både form og innhold, valg av uttrykksform og faglige spørsmål. Denne gangen skulle elevene lage digitale fortellinger , og de brukte den digitale ressursen http://www.sway.com.  De kunne like gjerne brukt Adobe Voice eller Nearpod.  Her kan de lage digitale fortellinger med lyd og bilde, og de utvikler fagovergripende kompetanser som skriving, formidlingsevne, mottakerbevissthet, bildeforståelse osv. Fortellingene er lagret «i skyen» og publikum får tilgang til denne gjennom en QR-kode. Så da klassen hadde avslutning før sommerferien for foreldrene, gikk foreldrene rundt i utstillingen med sine mobiltelefoner der de brukte QR-leseren for å få opp de digitale fortellingene som elevene hadde laget.

Gjennom arbeidet med sway.com fikk elevene trening i både teknologi (en del av et av Ludvigsen-utvalgets 4 fagområder) og i kompetanse i å utforske og skape (som Ludvigsen-utvalget også anbefaler). De måtte drøfte og ta stilling til hvilket fagstoff de skulle ha med i sin presentasjon og lage presentasjonen. Lurer du på hvordan presentasjonene ser ut? Bruk QR-koden nedenfor, så får du se (og høre).

Ørkenkrig - QR

Ludvigsen-utvalget omtaler samfunns- og etikkfag som et av fire fagområder. Lærerne i 9a ga også elevene (og foreldrene) en utfordring der de virkelig måtte gjøre noen etiske refleksjoner. Lærerne hengte opp bilder av 9 personer som var involvert i deportasjonen av jøder fra Oslo i 1943 på skipet Donau, fra Heinrich Himler via lederen for statspolitiet i Norge til drosjesjåførene som kjørte jødene til skipet. Spørsmålet alle måtte ta stilling til var: Hvem var mest skyldig?

IMG_1710 IMG_1712IMG_1711

Kanskje et umulig spørsmål å svare på, men er det ikke nettopp slike spørsmål som utfordrer elevenes etiske refleksjon og trener dem i å ta stilling? Hvilket fag dette var, spør du? Tja, både samfunnsfag og RLE, tror jeg, og kanskje andre fag også. Og det er vel Ludvigsen-utvalgets poeng: vi må tenke på hvilke kompetanser elevene trenger å øve på og være mindre opptatt av hva som skiller de ulike fagene.

Elevene har gjennom de siste ukene gått i dybden av både årsaker, virkninger og hendelser knyttet til andre verdenskrig. De har ikke pugget alle de sentrale hendelsene i krigen, men hver gruppe har fordypet seg i et avgrenset område av krigshistorien. De har arbeidet med fagkompetanser i ulike fag og har utviklet sin etiske dømmekraft samtidig som de har fått trening i samhandling og kritisk tenkning. Og de har vært nødt til å bruke sin skaperkraft og digitale kompetanse. Alt på en gang. Dette er ikke bare ett kinderegg, men flere på en gang.

Vi ønsker Ludvigsen-utvalgets rapport velkommen og ser frem til å utvikle mer opplæring der elevene utvikler fagovergripende kompetanser.

God helg!

Skolen er ingen butikk – om kravstore foreldre

Aftenposten trykket 18. januar en artikkel om lærere som er lei av kravstore foreldre. Denne problemstillingen er velkjent også på den skolen jeg leder. Vi har ingen statistikk over hva slags henvendelser lærerne får fra foreldrene, og det er mitt inntrykk at de fleste foreldrene på vår skole er fornuftige og fornøyde. Men lærerne mine forteller om svært krevende henvendelser fra foreldre og at antallet slike henvendelser øker merkbart.

Jeg tror noen foreldre forholder seg til skolen på samme måten som de forholder seg til butikker, flyselskap, håndverkere og andre. De forholder seg til skolen som kunder. Skolen er imidlertid ikke en butikk eller en leverandør av tjenester som foreldrene betaler for. Skolen er noe langt mer enn det.

Som kunde har man «alltid rett». Et kundeforhold til en butikk eller en tjenesteyter er svært enkelt og endimensjonalt. Hvis du er fornøyd, fortsetter du å handle hos leverandøren, og hvis du ikke er fornøyd prøver du en annen leverandør. Som kunde har man noen rettigheter, som mulighet til å heve kjøpet eller få ny vare, som man ikke har som foreldre i skolen. Som kunde er det lett å klage, og leverandøren er svært lydhør for klager. Gode selskaper gjør alt de kan for å tilfredsstille kunden og grunnen er enkel: De lever av kundene i en konkurranseutsatt virkelighet. Hvis butikken mister kunder, risikerer den i verste fall å gå konkurs. Derfor har kunden «alltid rett».

I skolen har ikke foreldrene alltid rett. Det betyr ikke nødvendigvis at læreren eller rektor alltid har rett, men skole er noe annet enn en butikk eller en privat tjenesteyter, og både foreldre og ansatte bør være bevisst dette.

En åpenbar forskjell er at skole er en svært mangfoldig virksomhet som skal arbeide for å oppnå svært omfattende mål. Disse målene skal dessuten realiseres for ulike elever på samme tid og i samme rom, elever som trolig har ulike og kanskje motsatte behov. I en butikk kjøper du en vare og hvis den passer (og er riktig farge og modell), bruker du den og er fornøyd. Hvis du har kjøpt en reise med NSB fra Stavanger til Oslo, er dette en svært endimensjonal tjeneste. Som kunde forventer du at toget kommer frem i henhold til rutetabellen, at vognen du sitter er ren og ordentlig og at betjeningen du møter, som du egentlig har svært lite med å gjøre, er vennlig og hyggelig. Dessuten har alle de andre kundene på toget de samme forventningene som deg. Selv ved omfattende håndverkerarbeider, som ofte er svært komplekse, etableres det en avtale om hvem som har ansvar for å utføre hva. Oppdragelse og opplæring av barn er en så kompleks virksomhet at vi, heldigvis, ikke har prøvd å angi helt presist hvem som skal sørge for hva. Hvem skal lære barnet å knytte skolissen? Hvem skal lærer det høflighet og vennlighet? Hvem skal hjelpe det å utvikle utholdenhet og pågangsmot? En slik detaljert ansvarsfordeling er selvsagt umulig.

Vi opplever på skolen ar foreldre henvender seg til lærerne og hevder at karakteren deres barn har fått, er feil. Detter skjer ofte på små arbeider og ikke bare ved termin- eller standpunktkarakterer. Noen foreldre har utdanning i det aktuelle faget eller de kjenner en som jobber på en annen skole og de mener altså at de kan overprøve lærerens faglige skjønn. Er det det samme som når de henvender seg til en håndverker og hevder at den jobben som er gjort ikke var det de bestilte. Har de ikke fått den karakteren de har bestilt – eller betalt for?

Jeg får også en del henvendelser om at ordninger som skolen har valgt, og som må være felles ordninger for alle elever, ikke passer deres barn. Skolen er fortsatt et fellesskapsprosjekt, trolig en av de få fellesskapsarenaene som er igjen i vårt samfunn. Artikkelen i Aftenposten viser eksempler på at foreldre forventer at opplæringen skal tilpasses individuelt til deres barn selv om dette kan gå ut over andre elever. Kunder i en butikk er bare en serie individuelle mottakere av varen eller tjenesten. På en skole er alle deltakerne gjensidig avhengige av hverandre hele tiden og elever arbeider samtidig under samme vilkår og ofte sammen. Skolen er et fellesskapsprosjekt og læring skjer i et fellesskap.

Noen, også i norske kommuner, hevder at kommunene selger tjenester til innbyggerne. Jeg har selv hørt det fra en av kommunalsjefene i kommunen der jeg jobber. Jeg mener dette er grunnleggende feil, i alle fall når det gjelder skole. Dersom kommunen selger en tjeneste, har innbyggerne blitt kunder. Dermed bør de kunne ha samme forventning til kommunen som til flyselskapet Norwegian, og jeg kan som rektor forvente henvendelser som dette: «Skolen deres er like dårlig som den Julie gikk på forrige uke, så neste uke sender jeg Julie til en annen skole.» «Jørgen lik er ikke matematikklæreren sin. Vennligst gi ham en annen lærer.» Selvsagt skal skoler også arbeide for å bli stadig bedre, og for noen skoler har trolig konkurranse fra private skoler gjort dem mer oppmerksomme på dette.

Dersom man mener at kommuner selger tjenester til innbyggerne fordi disse betaler skatt, sier man egentlig at skatt ikke er en betaling inn til en felles pengesekk som vi bruker til å skape et godt samfunn for alle. Da har man sagt at skatt er direkte betaling for konkrete tjenester. «Jeg har betalt så og så mye i skatt og forventer å få tilbake tjenester og ordninger av tilsvarende verdi». Med et slikt utgangspunkt bør man heller avvikle all skatt og heller ta direkte stykkprisfinansiering for alle offentlige tjenester: Betal for det antal kilometer vei du kjører på, for hver liter vann du bruker, for hver undervisningstime i skolen osv. Så har man samtidig avskaffet begrepet «samfunn». (Det var Margareth Thatcher som uttalte «There is no such thing as society». Hvem var det som tok seg av henne da hun ble gammel, mon tro?)

I kommunal «retorikk» omtaler man elever, foreldre og innbyggere som «brukere» og ikke som «kunder». Det er gode grunner til å fortsette med dette. Eller enda bedre: omtal dem som elever og foreldre i skolen. Det er det de er. Foreldre er ikke kunder på en skole. de har et langt større ansvar og en langt større medvirkning enn det kunder har. Skolens mål er dessuten ikke å produsere gode karakterer hos elevene, men å øke deres kompetanse. Som kjent er det langt mer komplisert og omfattende å utvikle helstøpte gode mennesker som er gode samfunnsborgere enn å produsere og selge bukser eller transporttjenester. For å skape gode skoler må skole og foreldre samarbeide godt, ikke som leverandør og kunde, men som samarbeidspartnere i arbeidet for å utvikle gode borgere for en god fremtid. Heldigvis forstår de fleste foreldre fortsatt dette.

 

(En forkortet utgave av denne artikkelen ble publisert i Aftenposten 25.01.2015)