Kategoriarkiv: Samarbeid skole-hjem

Hva er poenget med foreldremøter?

Er foreldremøter et nødvendig pliktløp eller fyller de en viktig funksjon i samarbeidet mellom skole og hjem? Eller er de bare et utstillingsvindu for skolen?

Denne uka har jeg deltatt på 3 foreldremøter både som far og som rektor. Alle skoler arrangerer foreldremøter ved skolestart, og det er ikke rart siden skolene er pålagt å gjøre det. I Forskrift til Opplæringsloven står det: Skolen skal i starten av kvart opplæringsår halde eit foreldremøte der foreldra informerast om skolen, innhaldet i opplæringa, medverkinga til foreldra, rutinar og anna som er relevant for foreldra (§ 20-3).

Forskriften gir altså et tydelig signal om at foreldremøtene er informasjonsmøter. Skolen skal informere foreldrene. Og jeg er redd for at vi på vår skole absolutt gjør dette, informerer altså. Noen ganger frykter jeg at foreldremøtene våre blir en lang rad av informasjon som de færreste mennesker har noen som helst mulighet til å huske. Og det er det sikkert flere skoler enn vår som legger ut lysbilder o.l. fra foreldremøtene på skolens hjemmeside for å hjelpe foreldrene til å finne all informasjonen. Vi prøver å legge ut dette førforeldremøtene, og jeg ser at noen av våre foreldre har trykket ut (eller printet, som det heter på norsk) alle foilene (også kalt lysbilder), eller de henter dem frem på sine elektroniske dingser på møtet. Vi lever i en tid der vi tror at informasjon er det samme som kunnskap eller erkjennelse, og vår skole er trolig ikke bedre enn andre i så måte.

Som sagt deltok jeg denne uka også på et foreldremøte i kraft av å være far, og det var interessant å erfare at på denne skolen, som er en videregående skole, var de i år mindre opphengt i Power Point enn på noe annet foreldremøte jeg har deltatt på. Til gjengjeld spurte de oss foreldre underveis om vi forstod hva de sa og om vi hadde noen spørsmål. Nå ble det aktuelle teamet fraværsgrenser belyst både i plenum og klassevis, og mye av møtet dreide seg om dette, så de kan være sikre på at vi foreldre som var på møtet, har oppfattet skolens budskap om fraværsgrenser.

I min lange «karrière» som far har jeg vært med på et utall foreldremøter. Men bare en gang har jeg opplevd et foreldremøte der jeg har hatt følelsen av å bli involvert og lyttet til. Oftest har jeg bare blitt snakket til på foreldremøtene. Og som sagt peker forskrift til Opplæringsloven  i denne retningen: foreldremøter er til for at foreldre skal bli informert. I vår tid hvor informasjon flyter i alle formater og alle retninger, virker det på en måte antikvarisk at man må samle alle mennesker på et sted og snakke til dem på en gang hvis man bare skal gi enveis informasjon. Det er litt som når man i gamle dager ga opplysninger på kirkebakken, for det var det eneste tidspunktet i uka at alle innbyggerne i bygda var samlet på samme sted.

Jeg har fablet med ideen om å arrangere foreldremøter som ikke består av enveis kommunikasjon, men der vi snakker sammen. Selvsagt er det mer utfordrende, også for foreldrene som da selv må skaffe seg nødvendig informasjon før møtet, men jeg tror det er mulig. Som sagt har jeg opplevd et foreldremøte på barneskoen for et av barna mine der det meste av møtet ble brukt til en samtale mellom lærere og foreldre om forventninger til læring (det som i pedagogisk nytale kalles «læringstrykk»), grensesetting, lekser m.m. Og noen av lærerne på skolen jeg leder har gjennomført foreldremøter der foreldrene har gitt innspill til opplæringen.

Et av disse møtene ble gjennomført på 9. trinn. Klassen skulle noen uker etter foreldremøtet begynne med temaet sex og samliv, en klassiker på 9. trinn. På foreldremøtet satt foreldrene i mindre grupper sammen med en av lærerne på teamet og snakket sammen om hvordan skolen kunne gripe dette an og hvordan foreldre evnt. kunne engasjere seg i dette. På et annet foreldremøte laget lærerne «stasjonsundervisning» slik at foreldrene, som var delt inn i grupper, fikk anledning til å snakke sammen og med læreren om flere emner, bl.a. vurdering, konkrete undervisningopplegg og klassemiljø.

På et annet foreldremøte i en annen klasse fikk foreldrene den samme tverrfaglige utfordringen som elevene skulle få noe senere, og de kunne snakke sammen om hvordan de som foreldre kunne bidra til elevenes læring og gi forslag til justering av opplegget lærerne hadde laget. Jeg håper vi på vår skole oftere klarer å gjennomføre foreldremøter der vi snakker om hva elevene skal lære, hvordan de skal lære det og hvorfor de skal lære det. Ofte blir foreldremøtene bare informasjon om regler, rutiner og «anna som er relevant for foreldra». Og jeg tror dessverre at jeg er den sterkeste bidragsyteren til dette på våre foreldremøter.

Med foreldremøter er selvsagt også utstillingsvinduer for skolen, enten vi vil eller ikke. Når jeg selv deltar på foreldremøter som far, legger jeg merke til hva de ansatte på skolen bruker tid på å snakke om. Noen skoleledere bruker mest tid på å snakke om nasjonale prøver eller eksamen, og noen kommer også trekkende med de gode resultatene skolen har hatt på slike. Som ordtaket sier: «Det hjertet er fylt med, renner munnen over av.» Det er absolutt en profilering av skolen når rektor bruker mest tid til å snakke om sentralt gitte prøver som eksamen og nasjonale prøver. Det sørgeligste eksemplet jeg har hørt i så måte var en bekjent av meg som for flere år siden var på et foreldremøte på 7. trinn og hørte rektor si: «I år har vi ikke tid til å sette opp noen forestilling med elevene før jul for vi må øve på de grunnleggende ferdighetene.»

Selv bruker jeg mer tid på å snakke om et helhetlig læringssyn – at vi skal utvikle helhetlige borgere og ikke bare «regnemaskiner». Jeg håper våre foreldre oppfatter at det ligger en pedagogisk idé til grunn for det vi gjør, og jeg håper selvsagt at de som foreldre synes vår pedagogiske idé er meningsfull med tanke på fremtiden elevene møter. Vi kan trolig snakke enda mer om elevenes trivsel og psykososiale miljø, men jeg håper foreldrene oppfatter at vi jobber med dette daglig.

Og det viktigste med foreldremøtet er kanskje at foreldrene skal få en trygghet for at på skolen der de har barn, så har de «peil» på det de driver med og passelig med orden og planer. Hvis foreldrene går hjem fra møtet og tenker at «Joda, lærerne til barnet mitt er både hjertevarme og opplyste, og de vet hva de driver med,» så tror jeg foreldremøtet har vært vellykket. Hvis foreldrene i tillegg tenker at «Skolen ser ut til å være godt ledet, og har en god balanse mellom helhet og detaljer og en god pedagogisk idé,» så bør alle være glade.

Informasjonen finner jo foreldrene på skolens nettside uansett.

God helg!

Reklamer

Livsmestring eller nakenbilder?

Denne uka legger Regjeringen frem sin Stortingsmelding om utdanning, kalt fag – fordypning – forståelse. Et av forslagene fra Ludvigsenutvalget som Regjeringen har tatt inn i Stortingsmedingen, er at alle elever skal arbeide med det tverrfaglige temaet livsmestring.

Jeg har bare lest hovedpunktene i Stortingsmeldingen som ble presentert denne uka, og det er ikke særlig overraskende at Kunnskapsministeren ser ut til å legge større vekt på fag enn på fagovergripende kompetanser og et bredt kompetansebegrep. Men ideen om å trene elever i livsmestring er altså videreført, og det skal statsråden ha skryt for. Og dermed vil sikkert diskusjonen begynne om hva som ligger i begrepet livsmestring og om skolen skal beskjeftige seg med dette.

På vår skole har vi har de siste årene merket oss en tendens hos elevene som kanskje dreier seg om livsmestring – i alle fall i vid forstand:  nakenbilder og digital kompetanse. Dagens ungdom er svært kroppsfiksert og dette gir seg noen underlige og svært uheldige utslag, i alle fall virker det underlig og uheldig for en mann på min alder. Det virker på meg som om det eneste sjekketrikset dagens unge kjenner til er å sender nakenbilder av seg selv til andre personer, og det er tydelig at de er en generasjon som i stor grad identifiserer seg ut fra kropp og utseende. At det har blitt slik skal ikke forundre noen når man tenker på hvor mye reklame, modellbilder og materielt fokus de blir utsatt for hver dag.

Den samme generasjonen som  ikke kan dusje nakne sammen med elever av samme kjønn, sender frivillig nakenbilder av seg selv til andre elever: bilder av pupper og tisser, helfigur eller bare utsnitt. Vi har flere ganger de siste årene brukt tid på å snakke med elever og «nøste opp» i situasjoner der elever som har mottatt slike bilder, og selvsagt har lovet å ikke spre dem videre, allikevel har sendt bildene til andre eller lagt dem ut på nettet. Vi snakker her om både gutter og jenter, og i de sakene vi har fått kjennskap til, har opprinnelsespersonen sendt fra seg bilder frivillig. Det er ikke snakk om «paparazzi-bilder» der noen tar bilder av elevene i dusjen eller i andre situasjoner. Noen gutter på skolen vår opprettet en lukket gruppe på Facebook der de la ut intime bilder av jenter som de hadde fått – selvsagt mot løfte om at de ikke skulle dele bildene med noen. I et annet tilfelle hadde bilde av tissen til en av guttene vandret mellom nesten alle elevene på trinnet hans.

Nå synes du kanskje det er drøyt å trekke frem dette som et eksempel på livsmestring. Når skolefolk og politikere sier og skriver at barn og unge må trenes i å mestre livene sine, så tenker de sannsynligvis på den økende andelen av stress og lettere psykiske lidelser hos ungdom. Ungdom klager over et stort press og at det er vanskelig å være ung i dag. Ved vår skole har vi i flere år arbeidet med temaet psykisk helse, og vi tror det er noe av det Ludvigsenutvalget og nå Regjeringen har i tankene. Vi skal fortsette med det.

Men kanskje livsmestring også dreier seg om det vi kan kalle voksenopplæring, altså «å lære å bli voksen». Elevene må lære om hvordan de tar opp lån og hvordan de skal disponere pengene sine, de må lære hvordan de skifter dekk på bilen og reparerer kranen på kjøkkenet, de må lære om resepter og skatt, om å søke jobb og om boligkjøp og mye, mye mer som voksne driver med. Og det kan også se ut som om de må lære at det ikke er et særlig smart sjekketriks å sende nakenbilde av seg selv til en du er interessert i. Kanskje temaet livsmestring i bunn og grunn handler om å utvikle andre verdier hos elevene enn penger, kropp og materielle verdier?

Nå tror jeg ikke jeg skal foreslå at elevene i skoletiden bør lære flere (og bedre) sjekketriks enn å sende nakenbilde av seg selv, men i en tid hvor de fleste bruker mer tid på skjermen foran seg enn på menneskene rundt seg, kan det kanskje være på sin plass å lære å omgås andre mennesker uten bruk av digitale hjelpemidler. Og da kommer kanskje sjekketriksene som en naturlig følge. Vi sier at dagens elever er de som skal skape fremtidens verdier. Det er riktig, men de samme elevene er også de som skal skape fremtidens mennesker – og de skal klare å hjelpe sine egne barn til å bli gode mennesker. Og da er det nødvendig med mindre kroppsfokus og et samfunn basert på andre verdier enn materielle. Det er også nødvendig for ungdom å vokse opp i et samfunn med en langt videre oppfatning av hva som er normalt og akseptabelt enn det våre elever opplever. Det vil trolig være det som gjør at dagens unge klarer å håndtere sine egne liv.

God helg!

New Public Management også i hjemmet?

Regjeringen ønsker å innføre krav om vurdering av barn i barnehage. I følge uttalelser i NRK Radio kan ansatte i barnehager bli pålagt å dokumentere om barnehagebarn tar kontakt med andre barn mens de spiser og om de tar initiativ til lek.

Det var i programmet Her og Nå på NRK P1 7.4.2016 at Stortingsrepresentant Kristin Vinje fra Høyre og Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, diskuterte dette. Ikke overraskende støttet Vinje forslaget fra sin egen regjering mens Handal er motstander av dette. Jeg spør meg selv: er styringslogikken New Public Management (NPM) begynt å bre seg inn i privatlivet til landets innbyggere?

Det er selvsagt godt for barn å kunne ta kontakt med andre barn, og dette er noe av det de lærer i barnehagen – heldigvis.  Egentlig er dette noe mennesker lærer av å vokse opp i en velfungerende sosial ramme uansett kultur. Man trenger ikke barnehager for å lære mennesker å ta kontakt med hverandre på samme måte som man trenger skoler for å lære alle mennesker å løse annengradsligninger. Mennesker som vokser opp blant andre sosiale mennesker lærer seg de sosiale kodene nærmest automatisk dersom de er normalt utrustet. I «gamle dager» lærte unga å snakke med andre mennesker av sine egne foreldre, søsken, besteforeldre, venner osv. (Mest fordi de faktisk snakket sammen, men det er an annen historie). Og det er nå jeg lurer på om dagens politikere har kommet i en slags klemme.

Jeg synes at regjeringspartiet Høyre gir forvirrende signaler, men jeg fant en slags logikk i signalene når jeg brukte NPM som forklaringsmodell. NPM kan enkelt forklares med at myndighetene sier: «Dette er oppdraget dere skal utføre. Vi legger oss ikke opp i hvordan dere gjør det, men vi kommer til å kontrollere at dere utfører oppdraget vi har gitt.» I skolen fungerer det ved at nasjonale myndigheter formulerer mål for skolene uten at de gir instruks om hvordan lærere og skoler skal drive opplæring, altså nå målene, (kalt metodefrihet), men de kontrollerer effekten av opplæringen gjennom tilsyn, standardiserte prøver osv. Og i en NPM-logikken blir kontrollsystemene fort store og omfattende. Og jeg spør meg selv: Er den samme styringslogikken i ferd med å innta privatsfæren som omfatter familie og oppdragelse?

Høyre sier nemlig, i alle fall i talene de holder, at foreldre vet best hvordan de skal være foreldre. Bl.a. skal foreldrene selv få bestemme om mor eller far skal ta ut permisjonstiden de får etter en fødsel. Dette gjorde de tydelig ved å redusere antall uker som er forbeholdt far da d kom i regjering. Men samtidig sier altså partiet at de skal vurdere og kontrollere om barna snakker med andre barn, altså om foreldrene har klart å hjelpe barna sine til å utvikle alminnelig sosial kompetanse. New Public Management, eller?

God helg!

Hvor er foreldrene i arbeidet mot mobbing?

Det viktigste skoleledere gjør er å sikre at alle elever har det bra på skolen. Kunnskapsdepartementet har i det siste intensivert sitt arbeid for å stanse mobbing i skolen, og det er skrevet mye om mobbing i aviser den siste tiden. Men hvorfor er det ingen som snakker om foreldrene i denne sammenheng?

27. februar skriver Aftenposten om hvordan Kunnskapsministeren vil stoppe mobbingen i skolen. Torbjørn Røe Isaksen presenterer tiltak regjeringen ønsker å iverksette, særlig på grunnlag av Djupedalsutvalgets innstilling. Etter å ha lest denne artikkelen spør jeg meg selv nok en gang: hva med foreldrene?

Jeg vet at det kan oppfattes som ansvarsfraskrivelse fra min side når jeg peker på andre enn skoleledere i mobbedebatten. Jeg mener ikke å fraskrive meg det ansvaret jeg har som rektor. Jeg jobber for å sikre et godt læringsmiljø for alle elever på skolen jeg leder, og jeg vet at jeg ikke lykkes med dette så godt som jeg skulle ønske. Det finnes elever på skolen jeg leder som ikke har det bra på skolen, slik det er på alle skoler i dette landet. Men vi som arbeider på skoler er helt avhengige av foreldrene i dette arbeidet.

Alle som uttaler seg om mobbing, peker på hva skolene skal gjøre. Stortingsrepresentant Bene Thorsen fra Fremskrittspartiet ønsker å sparke rektorer som ikke klarer å stanse mobbing. Kunnskapsministeren ønsker å gi foreldre og elever bedre muligheter til å klage hvis de mener skolen ikke oppfyller sin handlingsplikt og foreslår å gi bøter til skoler som ikke følger opp mobbing.

Det er mulig noe av dette er gode tiltak, men i alt jeg har lest og hørt om mobbing i den offentlige debatten, er det nesten ingen som sier tydelig at foreldrene har ansvar for hvordan barna deres oppfører seg. Vi hører fortellinger om jenta som har invitert alle jentene i klassen til bursdagselskap og som opplever at ingen av jentene kommer. Er dette skolens ansvar? Vet foreldrene at barna deres oppfører seg slik? I så fall: aksepterer foreldrene stilltiende at slikt skjer? Er foreldre glade når de ser at egne barn er populære og har mange venner uten å åpne øynene for at det samme barnet kanskje er en som plager andre eller holder andre utenfor fellesskapet? Synes foreldre det er helt i orden at ens egne barn holder andre utenfor så lenge de selv har det bra?

Det kan være at det er like vanskelig for foreldre som for lærere å oppdage den trakasseringen, utestengingen og plagingen som skjer mellom barn og unge. Men jeg savner at noen bringer foreldrene «på banen». Hvis foreldre sier at de ikke vet hva barna deres gjør mot andre barn, så må vi kanskje forvente at de skaffer seg rede på det. Mye av den mobbingen som skjer i våre dager, skjer både på og utenfor skolen, bl.a. på sosiale medier. Hvem er det som har kjøpt smarttelefoner og datamaskiner til barna og som aksepterer at de etablerer kontoer på sosiale medier i alt for ung alder? Det er ikke lærere og rektorer som gjør det. Men hvem er det som får ansvaret for å lære de samme barna folkeskikk i cyberspace og digital dannelse? Og hvem får skylda hvis barna ikke har utviklet bevissthet om sosiale medier de tilsynelatende ikke forstår rekkevidden av?

Jeg vet at det ikke er enkelt for foreldre å følge opp egne barns oppførsel. Jeg har selv erfart at det er pinlig å kontakte andre foreldre for å hjelpe eget barn å rydde opp i ubekvemheter barnet har forårsaket. Særlig var det pinlig på ungdomsskolen fordi disse foreldrene var noen jeg  ikke kjente siden barna våre hadde gått på ulike barneskoler. Det er ubehagelig å sette grenser for egne barn, men det er mulig og nødvendig. Lektor Inger-Lise Køltzow sier noe om dette. Og jeg er så heldig at mange av foreldrene på skolen der jeg arbeider, samarbeider godt med skolen. Dette gjelder selvsagt særlig foreldre til elever som blir plaget eller til elever som i liten grad er involvert i trakassering, men jeg opplever også at foreldre til elever som plager andre, ønsker å bidra konstruktivt. Mange foreldre har sagt omtrent dette: «Skolen kan ikke klare å løse dette alene. Vi foreldre må engasjere oss.»

Jeg tror ikke Statsråden når målet sitt om å redusere mobbing i norsk skole uten at han og andre ledere langt kraftigere trekker inn foreldre i dette arbeidet. Jeg tror tiltakene Departementet foreslår, underbygger oppfatningen om at det er offentlige instanser som skal løse problemene våre når vi som borgere først og fremst gis bedre klagemuligheter. Jeg forstår at det er lettere for politikere å innføre regler og forpliktelser for offentlige instanser enn for private foreldre. Og det er sikkert også vanskelig for Kunnskapsministeren å trekke inn Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i arbeidet mot mobbing, men jeg tror det ville gitt langt større tyngde til dette arbeidet.

Skoler og foreldre er bare to parter i arbeidet mot mobbing, men jeg tror vi må se enda videre enn dette også. Hva med kommersielle interesser som driver markedsføring mot barn og unge? Hva med de som utvikler digitale plattformer o.l. som gir barn og unge en plattform som er svært godt egnet til mobbing?

Det er viktig at skolene gjør alt de kan i arbeidet mot mobbing og det er viktig at Departementet gir skolene både virkemidler og tydelige forventninger, men jeg tror det er enda viktigere at alle foreldre ser seg selv som den viktigste agenten i arbeidet mot mobbing.

Fortsatt god helg!

 

Se også dette blogginnlegget.

Gjesteblogg: Alle har rett på skoleball

Denne uka har riksmediene med NRK i spissen klart å gjøre en stor sak av et avlyst skoleball på en ungdomsskole i min hjemkommune. Hvilke hensyn har en rektor tatt når han beslutter å avlyse skoleball og hvilke reaksjoner får han? Dagens gjesteblogger er Ronny Hoset, rektoren som har avlyst fremtidige skoleball på Østerås ungdomsskole i Bærum.

En sak som denne har absolutt prinsipielle og generelle perspektiver. Jeg tror imidlertid at det for mediene har vært avgjørende at dette skjedde i Bærum. Ville en tilsvarende avlysning i Sørum eller på Sunndalsøra fått den samme oppmerksomheten? Men hvis du, kjære leser, lurer på hva som får en rektor til å stanse en mangeårig tradisjon, håper jeg du vil lese videre. Jeg håper også Ronny Hosets tekst kan gi deg et inntrykk av hvordan rektorer oppfatter sitt ansvar og refleksjoner de gjør seg bl.a. om skolemiljøet på skolen de leder. Som tidligere presenterer jeg gjestebloggerens tekst slik jeg har mottatt den, og denne gangen er det rektor Ronny Hoset som skal få lov til å gi oss et sammenhengende resonnement uten å bli avbrutt av ivrige reportere eller hissige motdebattanter:


Alle har rett på skoleball

Overskriften er et av mange utsagn fra leder av Elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen som offentlig har «slaktet» undertegnedes avgjørelse om å avvikle skoleballet ved Østerås skole. Han mener at rektor har abdisert og sier videre at avviklingen av skoleballet er en enkel løsning på et lite problem som enkelt kunne vært løst gjennom dialog. Dette har vært tung og vanskelig beslutning på bakgrunn av et sammensatt problem. Vi har brukt de siste årene på utallige dialoger med de involverte for å løse utfordringene som skoleballet har medført. Å påstå at rektor har abdisert ved denne beslutningen finner jeg mildt sagt urimelig. Jeg mener at jeg ved dette vedtaket har gjort det motsatte. Det er mitt ansvar at alle elevene på Østerås har et godt psykososialt miljø og hvis dette ikke er tilfelle, så er det min plikt og faktisk gjøre noe med dette.

Et av skolens mange mandat er at vi skal utjevne sosiale forskjeller. Dette synes jeg norsk skole er gode på ved at alle elever skal bli gitt like muligheter til å lære, sosialiseres og inkluderes i fellesskapet, uansett hvilken bakgrunn eller ressurser eleven og foreldrene har. Skoleballene har utviklet seg til å bli en arena hvor dette prinsippet utfordres. Har vi vært flinke nok til å stille de gode kritiske spørsmålene til prosessen rundt skoleballene? Eller er dette blitt et arrangement på skolenes årshjul som arrangeres med samme form og innhold, tradisjonen tro. Har skoleballene utviklet seg til en konkurranse om å være den vakreste, ha den fineste kjolen og få mest oppmerksomhet? I konkurranser så vet vi at ikke alle kan være vinnere og skal vi da akseptere at noen føler seg som tapere. Det sier seg selv at vi ikke kan akseptere dette, gitt det samfunnsmandatet vi har.

Vi må dessverre erkjenne at vi ikke har klart å motvirke at verdier som forbruk, selvhevdelse og det perfekte har blitt gjort gjeldende blant mange av elevene. Dette er ikke elevenes feil, da de er et produkt av den tiden og det samfunnet de lever i. Disse verdiene er allment akseptert og påvirker naturligvis elevenes tanker og holdninger. Elevene, og da spesielt jentene, er naturlig nok interessert i å fremstå på en best mulig måte fordi dette beskrives som den viktigste kvelden i deres liv og alt må være perfekt.

Hva er dette presset jeg mener mange elever blir utsatt for? Hvem er invitert til alle de ulike facebook-gruppene og hvem blir utelatt? Hvem får være med på aktiviteter som ballkjoleprøving, sminkevorspiel og limousinturer i etterkant av ballet til Operataket for felles fotografering. Alt dette vil naturlig nok kunne påvirke skolens psykososiale miljø negativt. Som rektor anser jeg det da som min sanne plikt å sette en stopper for dette. Skolene har vel nok utfordringer knyttet til Opplæringslovens paragraf 9a, om en ikke skal stå ansvarlig for et arrangement som utfordrer denne paragrafen i enda større grad.

Et annet viktig spørsmål en bør stille, er om skoleballet har en negativ påvirkning på skolearbeidet og læringen til elevene. Min påstand er at dette er tilfellet for mange av elevene. Som rektor kan jeg selvfølgelig ikke akseptere dette. Jeg har registrert at kolleger har uttalt at dette arrangementet inneholder mye læring og dannelse. Synes vi denne kompetansen og dannelsen er så viktig for elevenes fremtidige liv at vi skal gå på akkord med normer og verdier vi vanligvis holder høyt.

Denne saken har fått veldig mye oppmerksomhet i media og jeg har fått veldig mange henvendelser fra fjern og nær med støtteerklæringer. Hvorfor har denne saken skapt så mye engasjement blant folk? Det kan kanskje være at man har pekt på en samfunnsutvikling og noen mekanismer som alle har kjent på i ulike sammenhenger, at noen sier i fra og gjør noe når man ser at ting utvikler seg negativt. Jeg tror det er på tide at vi som ansvarlige voksne, stopper opp og vurderer hvilke verdier vi overfører til våre ungdommer.


Andre enn meg har kommentert at leder for Elevorganisasjonen i denne saken åpenbart har tatt for mye tran når han sier at det er en rettighet for elever å oppleve skoleball og at skoler ikke kan stanse ball fordi det er en del av vår kultur. Det er imidlertid interessant at av de mange reaksjonene Hoset har fått, har langt de fleste vært positive og har støttet hans beslutning.

God helg!

 

Advarsel: kan inneholde spor av …

Det nærmer seg jul og like sikkert som kakelinna kommer spørsmål om julesanger og julegudstjenester i skoletiden. I år har Utdanningsdirektoratet sendt ut en veileder til skolene. Kanskje burde de også anbefalt skolene å publisere en advarsel.

Utdanningsdirektoratet anbefaler at elever som skal delta i gudstjeneste i kirka i skoletiden, aktivt må melde seg på dette. Jeg synes det er helt uproblematisk og har også hørt om mange prester i den norske kirke som synes det er uproblematisk. For meg, og for mange andre, blir det litt mer problematisk når elever aktivt må melde seg på for å gå rundt juletreet i skoletiden.

Skolen i dette landet skal gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring. Videre skal opplæringen bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon  og gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Sitatene er fra Opplæringslovens §1-1, formålsparagrafen. Det visste du sikkert.

Og dermed oppstår motsetningene: Julesangene og den kristne tradisjonen er en del av den norske kulturarven, altså «den nasjonale kulturarven». Jeg tror ikke en gang at ihuga hedninger er uenige i det. Mange skulle sikkert ønske at det ikke var tilfelle, og man kan peke på mange negative sider ved denne kulturarven i tillegg til de positive, men vi lever i et land med en 1000-årig kristen tradisjon. Elevene skal få både kjennskap til og forståelse for denne kulturarven samtidig som opplæringen skal vise respekt for den enkeltes overbevisning. Så spørsmålene blir: Er det invaderende å la elever delta i en samling der noen synger julesanger om Jesusbarnet og engler? Gir vi en begrenset og for snever innføring i kulturarven hvis elevene ikke møter julesanger som en del av vår nasjonale kulturarv i skolen?

Både tilhengere og motstandere av julesanger i skolen påberoper seg gjerne respekt toleranse. Motstandere mener at elever ikke skal bli krenket ved at de må være til stede når det blir sunget om Jesus og Gud mens tilhengere hevder at det må være toleranse for det som er en 1000-årig tradisjon i dette landet. Begge parter kan trolig teste sin respekt og toleranse ved å snu om på situasjonen:

Hva om alle elevene på skolen skulle være med på markere id eller en høytid fra en annen religion. Ville tilhengere av julesanger i skoletiden stille seg positive til dette så lenge elevene ikke skulle delta i religiøse seremonier? Jeg håper det. Og bør elever kunne slippe å høre om homofili fordi det bryter med deres (eller foreldrenes) overbevisning? Jeg er usikker på om motstandere av julesanger vil svare ja på dette.

Så vidt jeg kan forstå er ikke gang rundt juletreet noen religiøs seremoni eller religiøs utøvelse. (Den katolske kirke har flere handlinger, sakramenter, som skjer utenfor kirka, men det har enda ikke kommet noe rundskriv som regulerer bruk av salving eller den siste olje i skolen). Hvis problemet er at elevene blir bedt om å delta i felles sang der man omtaler Gud, Jesus, Maria og andre religiøse størrelser, er det mange sanger som ikke kan brukes i norsk skole. Stevie Wonders hit «Isn’t she lovely» må utelukkes, eller man må i alle fall ta ut verselinja «I can’t believe through God we’d be makin’ one as lovely as she». 

Da jeg var elev i skolen, reagerte kirkeledere på George Harrisons sang «My sweet lord» siden denne inneholdt teksten «Hare Krishna, Hare Rama». Vi pleide å synge den som allsang i min klasse- jeg tror det var i 4. klasse, men mange mente at man ikke kunne synge denne i skolen siden det var en religiøs tekst fra en annen religion enn krisdtendoommen. Spørsmålet om hvilke sanger som bør nektes er ikke av ny dato. (I riktig gamle dager mente man i kirken at intervallet tritonus var djevelens intervall og ikke måtte spilles i kirken).

Hvis jeg betrakter situasjonen litt uærbødig, ser det ut for meg som om noen voksne har en slags allergi mot alt som lukter av kristenmanns blod. Noen har kanskje tilsvarende allergi mot alt som lukter av islam også. Jeg har ikke møtt samme aversjon eller allergi mot religioner som hinduisme og buddhisme, men det skyldes kanskje at de oppleves som mindre tilstedeværende og påtrengende i vårt hjørne av verden. Kanskje bør skoler utstyres med en advarsel slik man finner på en del matvarer. Du vet, der det står: «Kan inneholde spor av nøtter». For hyperallergikere er dette selvsagt viktig informasjon siden de kan dø dersom de får i seg stoffer de er allergiske mot, så jeg mener ikke å harselere med dette. Men kanskje skoler bør utstyres med samme type advarsler?

«Advarsel: kan inneholde spor av religioner»

«Advarsel: kan inneholde spor av sosialisme»

«Advarsel: kan inneholde spor av markedstenkning»

«Advarsel: kan inneholde spor av aksept for homofile»

Lista kan selvsagt gjøres mye lengre.

Jeg er litt usikker på hvordan de som er allergiske mot dette skal forholde seg siden det er skoleplikt i dette landet, så da vil kanskje ikke slike advarsler ha noen funksjon likevel.

På vår skole går vi ikke i kirka før jul, men vi har en felles avslutning neste siste skoledag der rektor ønsker alle elever god jul. Da finner jeg det naturlig å snakke litt om hvorfor vi feirer jul: både om midtvinterblot og om kristen julefeiring. Jeg forteller ofte at i Palestina rundt år 0 var det vanlig at jenter fødte barn i en alder av 14-15 år, altså samme alder som våre elever. (Det samme skjer for øvrig fortsatt flere steder i verden og det gjør dessverre den gamle fortellingen aktuell på en annen måte enn som trosfortelling). Og jeg forteller at denne hendelsen fortsatt er en sentral del av julefeiringen for over 1 milliard mennesker på jorda – uavhengig av om det faktisk skjedde slik det fremstilles i Bibelen eller ikke. Og så synger vi et vers av julesangen Glade Jul på 4 ulike språk; de fremmedspråkene elever på vår skole lærer: engelsk, tysk, fransk og spansk. En skikkelig hyperallergisk leser vil kanskje tenke at jeg på denne måten sniker inn en forståelse av at kristendommen har hatt en kulturell betydning for hele det europeiske kontinentet i over 1000 år. Jeg mener at også det er en del av jobben min.

Jeg tror ikke noen av våre elever føler seg krenket av dette, og har hittil ikke fått reaksjoner på vår praksis. Elevene kan la være å synge, men kunnskap og informasjon kan de ikke nekte å ta inn. Det gjelder i alle fag.

I disse førjulstider skal man være hensynsfull og snill. Jeg ønsker ikke å henge ut rektorer, særlig ikke i min egen kommune, som har bedt foreldre å krysse av om barna skal delta i gang rundt juletreet. Disse forholder seg til rundskriv fra direktoratet og en dom i den europeiske menneskerettighetsdomstolen – og helt sikkert også til henvendelser fra foreldre. Men jeg undrer meg over hvordan elever skal få kjennskap til vår nasjonale kulturarv hvis de ikke skal praktisere den. Jeg undrer meg også over at direktoratet anbefaler aktiv påmelding og uttaler at «Salmesang rundt juletreet kan være utøvelse av religion» (Pressekontakt Kristine Strømmen til Aftenposten 10.12.15) samtidig som ansvarlig statsråd sier at skoleledere kan senke skuldrene i førjulstiden og at det ikke er nødvendig å be om foreldrenes tillatelse til å gå rundt juletreet (Vårt Land 10.12.15). Ikke rart om skoleledere blir forvirret.

Som gammel musikklærer synes jeg det er langt tristere at norsk ungdom ikke kan synge, verken julesanger eller andre sanger, enn at barna synger julesanger i skoletiden. De som ble bedt om å synge julesanger på NRK Dagsrevyen 2.12.15, kunne i alle fall ikke synge rent. Men reporterne var mest opptatt av at de ikke kunne teksten til julesangene. Tekst (altså norskfaget) så ut til å trumfe melodi (altså musikkfaget) også hos NRKs reportere.

God helg!

P.S: Tritonus er to toner med en avstand (et intervall) på en forminsket kvint, f. eks. C og Gess – Gb. Intervallet finnes i alle septimakkorder (f. eks. G7 der tritonus er intervallet mellom tonene H og F). 

Ønsker vi aktive eller passive foreldre?

I mitt forrige innlegg skrev jeg at skolene må slippe inn foreldrene. Jeg har tidligere skrevet om kravstore foreldre. Motsier jeg meg selv?

Etter mitt forrige innlegg om foreldrenes rolle i skolen har jeg snakket med to av mine venner om dette. Begge har hatt barn i grunnskolen, men de har inntatt ulike foreldreroller.

Den ene av vennene mine var stolt over at hun hadde vært en tilbakeholden mor. Hun hadde fulgt opp barnets skolearbeid, men hadde ikke kontaktet skolen ut over de vanlige samtalene hvert halvår. «Men det var ikke fordi jeg ikke hadde grunn til det,» sa hun til meg før hun fortsatte: «Jeg synes skolen hadde mye å lære, men jeg holdt meg i skinnet.»

Den andre av vennene mine, som fortsatt har barn i grunnskolen, skulle snart arrangere temakveld med mange foreldre på skolen om hvordan skolen kan bli enda bedre. Hun har vært aktiv i ulike komiteer på skolen, bl. a. i arbeid mot mobbing, og hun ville gjerne bidra til at skolen ble god for alle elevene. Hun snakker gjerne med skolens rektor og bidrar gjerne når hun kan.

Hvem av disse to foreldrene tror du skoleledere og lærere ønsker seg? Begge to, tenker du kanskje. Vi som jobber i skolen ønsker ikke at foreldre skal være for kravstore, men samtidig vil vi gjerne ha foreldre som er med på å skape god skole og god opplæring for flere enn egne barn.

Jeg tror begge disse foreldrene har tillit til skolen. Den første av dem så absolutt forbedringspotensialet ved skolen, men hun hadde tillit til at skolen var god nok, og hun ønsket ikke å bli den slitsomme «tiger-mamma’n» (slik som hun i TV-serien Kongsvik videregående skole) som legger seg opp i alt og som bare kjemper for sitt barn. Den andre mamma’n har tillit til at skolen klarer å håndtere engasjerte og aktive foreldre.

Og det er kanskje det som er utfordringen for skolefolk som rektorer og lærere: hvordan forholder vi oss til aktive og engasjerte foreldre? Klarer vi å åpne skolen og læringen for foreldrenes kompetanse og engasjement? Det var annerledes i riktig gamle dager da læreren sammen med presten var den i bygda som hadde utdanning og som kunne lese. I våre dager kan foreldre langt mer enn å lese, og hvis lærere fortsatt skal basere sitt selvbilde på at de kan mer enn elevene og foreldrene innen sitt fagfelt, vil de fort bli utfordret av foreldre.

Men lærere kan noe som selv de høyest utdannede foreldrene ikke kan og det er å tilrettelegge for læring. (Hvis ikke lærere kan det, bør de vurdere om de har kommet på rett hylle her i livet, men det er en annen historie). Vi erfarte dette hos oss for noen uker siden da vi arrangerte foreldrestyrt dag. Foreldrene overtok undervisningen en dag og elevene fikk foredrag om ulike yrker, fag og utdanninger. Overskriften for denne dagen var «Dette er min jobb», og foreldrene skulle presentere det de jobbet med og hvilken utdanning som hadde ført dem dit de er i dag. Elevene fikk altså høre spennende foredrag om meteorologi, vannkraft, finans, genteknologi, eiendomsutvikling, jus m.m; masse spennende fagstoff, og etter denne dagen spurte vi elevene hva de opplevde som bra spennende og hva som kunne vært bedre.

Svarene fra elevene bekreftet mitt inntrykk av at det som skiller gode lærere fra kunnskapsrike og kloke foreldre er didaktikken og pedagogikken. Ikke særlig overraskende, tenker du kanskje. Elevene fikk mange gode foredrag, men savnet å bli engasjert selv, bl.a. gjennom arbeidsoppgaver, oppdrag, samtaler, spørsmål og alt dette som lærere gjør nesten uten å tenke over det. Kort sagt: de savnet lærerens tilrettelegging.

Men dette betyr ikke at vi slutter å trekke inn foreldrene på vår skole, tvert imot. Og utfordringen er fortsatt hvordan vi kan engasjere foreldrene i elevenes læringsarbeid uten at det bare dreier seg om å følge opp leksene for sitt eget barn.

At foreldrene også har noen utfordringer i møte med skolen, har jeg skrevet om tidligere. Vi opplever mange fornuftige foreldre som møter skolen med en åpen og lyttende holdning, men vi opplever også foreldre som forholder seg til skolen som om vi var en butikk. Ja, vi opplever faktisk foreldre som oppfører seg ovenfor skolen på så ufine måter at de ikke engang ville oppført seg slik ovenfor støvsugerselgere som ringer på hjemme hos dem kl. 17.30 en ettermiddag. Men heldigvis gjelder dette ytterst få foreldre. De fleste foreldre er en stor ressurs for skoler.