Kategoriarkiv: Samarbeid skole-hjem

Hvordan oppfattes skolen utenfra?

Fremstår norsk skole som utydelig og urimelig for de som ikke jobber der?

Av og til er det lurt å prøve å se sin egen organisasjon eller arbeidsplass utenfra. Hvordan blir vi oppfattet av de som ikke er innenfor? Jeg har nylig lest en norsk roman som har gitt meg et herlig skråblikk på skolen.

Kyrre Andreassen har skrevet romanen For øvrig er det min mening at Karthago bør ødelegges. Han ble innstilt til Brageprisen for denne romanen i 2016, og jeg kan varmt anbefale deg å lese denne romanen, kjære leser, både fordi den er morsom, nokså original og fordi den gir et skråblikk på mange sider ved vårt moderne velferdssamfunn – blant annet skolen.

Hovedpersonen i romanen, Krister Larsen, har arbeidet som elektriker i mange år. Etter lengre tids sykemelding som følge av prolaps, har han fått deltidsjobb på voksenopplæringssenteret i byen (som for øvrig er Drammen der forfatteren bor). Her møter han rektor Inga Sanden. Hun  har vært på seminar sammen med resten av skolens ledelse (på Bolkesjø) for å klekke ut kjerneverdiene voksenopplæringssenteret skal bygge sin virksomhet på. Når Inga Sanden skal presentere kjerneverdiene for personalet, viser det seg imidlertid at de kjerneverdiene som blir presentert, ikke er de samme det var enighet om på lederseminaret. Rektor Inga Sanden har tydeligvis justert utvalget av kjerneverdier. Hun har byttet ut toleranse med raushet og det skaper furore på personalrommet.

For selv om rektor Inga Sanden sier at hun ønsker konsensus i personalet, synes elektriker Krister Larsen, at hun trumfer igjennom sine synspunkter i skolen hun leder. Og elektrikeren synes nok det ville vært bedre om hun var åpen om at hun gjorde det og ikke prøvde å gi inntrykk av myk ledelse og vekt på konsensus.

Og når voksenopplæringen skal arrangere verdens dag for kulturelt mangfold, henger kjerneverdiene over scenen. Og igjen er de endret. Krister Larsen observerer og tenker: «over scenen hang kjerneverdiene, skrevet med tusj på tre plakater i papp, og det var ikke noe toleranse der, men både raushet og mangfold så klart, og respekt var bytta ut med kompetanse.»

Skildringen av dette kulturmøtet mellom privat og offentlig virksomhet er noe av det som løfter romanen. Krister Larsen har jobbet i private håndverkerfirmaer der det finnes tekniske løsninger på problemene og der alt gjøres for å tekkes kunden. Han opplever skolen både innenfra og som far og synes tydeligvis mye er omstendelig og utydelig i skolen. Han blir oppgitt over at skolen skal bruke tid på å utvikle en visjon, og tenker: «Tenk om vi, for eksempel da jeg jobba i Elektrisk husholdning, skulle dratt på kjerneverdiseminar. Så mye mer meningsfylt det hadde vært å trekke jordledere med noen kjerneverdier i kroppen… I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga.»

For Krister Larsen synes mange av lærerne fremstår som (dobbelt)moralske og utydelige. Han synes de er opptatt av å gjøre det som er riktig ut fra pedagogisk teori uten å tenke på hver konkret utfordring. Krister er vant til at utfordringer kan løses, spørsmålet i hans bransje er bare hva det koster. Jeg har alltid tenkt at det må være noe av det beste med å jobbe som elektriker: du vet at når jobben er gjort og opplegget virker, da er jobben ferdig. Når du som lærer jobber for å etablere et godt læringsmiljø i klassen eller for å hjelpe elever til å prestere godt på skolen, så vet du at neste dag dukker det opp nye utfordringer. Og du kan alltid gjøre mer for elevene. Lærerjobben er aldri ferdig.

Og jeg som jobber i dette skoleverket som for Krister Larsen virker tungrodd og langsomt, synes det er meningsfullt å utvikle både visjoner og verdier. Men vi kan ikke bruke all tid og energi på utviklingsarbeid. Vi må gjøre jobben også. Og det er noe av det Krister Larsen minner meg på. Visjonen som Inga Sanden og hennes medarbeidere har laget, ville heller ikke vunnet noen pris for årets beste slagord. Forfatter Kyrre Andreassen parodierer nok mange skolers såkalte visjon når han legger følgende visjon i Inga Sandens munn: «Med kunnskap strekker vi oss inn i fremtiden og gjør hverandre gode».

I boka dukker det opp flere skikkelser fra skoleverket. Krister Larsen har nemlig en sønn i 5. klasse og tidlig i romanen blir han og kona invitert til et møte på skolen. Det er kontaktlæreren som inviterer dem gjennom en hyggelig telefonsamtale til det som slett ikke er et hyggelig møte. Sønnen, Andreas, har nemlig slått en annen elev, og det er først når Krister og kona kommer til møtet på skolen og møter kontaktlærer og avdelingsleder og rektor og helsesøster at de blir oppmerksomme på hva dette dreier seg om. Og elektriker Krister Larsen spør seg selv hvorfor ikke kontaktlæreren kunne vært tydelig om dette da han innkalte dem til møtet. Er det viktigere for lærere å være hyggelige enn å være tydelige?

Hele romanen er bygget opp som Krister Larsens tankestrøm. Vi ser verden gjennom hans blikk, og Krister Larsen mener at alle på skolen har bestemt seg for at Andreas er den skyldige. I løpet av møtet, der alle unntatt rektor sitter med tykke ringpermer som de blar i, foreslår avdelingslederen at Andreas skal utredes. Og hva kan foreldrene si til det – en sykemeldt elektriker og en sykepleier som jobber skift – møte med alle skolens autoriteter? Etter møtet har elektriker Larsen dårlig samvittighet – ovenfor sønnen sin som han ikke forsvarte i møtet.

Romanen inneholder flere tenkevekkende og underholdende parodier på rektorer. Krister Larsen har ikke særlig høye tanker om rektoren på barneskoen heller. Det er avdelingslederen som viser handlekraft: «Det var avdelingslederen som sa det, for rektor, den øverste sjefen, rektor satt bare der og så ut som han skulle gå av med pensjon hvert øyeblikk. Sikkert borti søtti, brun ullblazer med enda brunere skinnlapper på albuene. Leverflekker i panna. Antakelig bare taua inn for å vise alvoret i saken.» Kan jeg som rektor fortsatt gå med min blå dressjakke (blazer) med brune skinnlapper på albuene etter dette?

Og når Krister Larsen etter møtet går tilbake inn i skolebygget for å hente vann til å tørke av bilen, overhører han samtalen mellom avdelingslederen og kontaktlæreren. Jeg håper ikke denne samtalen er representativ for norske skoler, men jeg frykter at forfatter Kyrre Andreassen treffer blink.

Og selv om jeg ikke deler elektriker Krister Larsens tanker om skolen, så har det vært både underholdende og tankevekkende å lese hvordan en mann av folket opplever skolen. Det er trolig en øvelse vi som jobber i skolen bør gjøre stadig.

Boka er herved anbefalt: ISBN 978-82-05-46726-2

God helg og happy reading!

 

Hvordan pakke inn et barn – del 2

Blogginnlegget jeg publiserte 9. september har fått stor oppmerksomhet i ulike medier, både såkalt sosiale og andre. Kanskje er det på sin plass med noen presiseringer og beklagelser. Opplevelsen har uansett gitt meg noen perspektiver på meningsutveksling i det moderne offentlige rom.

Teksten jeg publiserte er åpenbart utydelig. Mediene som kontaktet meg fordi de ønsket å publisere teksten, spurte alle om hvorfor jeg hadde publisert innlegget og flere av dem la i overskriftene sine vekt på at jeg harselerte med foreldre. At jeg har publisert en tekst som er utydelig er mitt eget ansvar, og jeg kan ikke skylde på andre for det. Poenget mitt med denne teksten er å stille følgende spørsmål: Tar vi som er voksne i dag over for stor del av barnas liv? Hjelper vi dem og beskytter vi dem for mye? Oppfølgingsspørsmålet blir da: Blir vi som befolkning mindre i stand til å møte motgang og til selv å ta ansvar for livene våre?

Dette spørsmålet er ikke særskilt for skolen. Men siden min erfaringsbakgrunn er skoleverket, valgte jeg å skrive fiktive henvendelser fra foreldre til skolen basert på det både jeg og andre har opplevd. Tilbakemeldinger om kjørelæreren som opplever at foreldre klager når barna deres stryker til førerprøven, selv om barna er over 18 år og juridisk voksne, til førsteklassen som skulle på tur og foreldre på et foreldremøte spurte om ikke læreren kunne ta med en trillebår så elevene slapp å bære sekken selv, tyder på at dette handler om hvor mye vi skal hjelpe, eller «pakke inn», barna våre.

Dessverre, men kanskje ikke overraskende, har mange av reaksjonene jeg har fått, handlet om at jeg henger ut foreldre eller om foreldres overdrevne forventninger til skolen. Spørsmålet jeg undrer meg over ble borte, delvis takket være medienes oppslag, men selvsagt også p.g.a. den teksten jeg publiserte. For jeg har selvsagt opplevd at i medienes verden er man prisgitt journalistene og deres vinkling. Jeg får selvsagt en sitatsjekk, men vet ikke noe om overskrift, utvalg av sitater og hva de uten å sitere tillegger meg i teksten. Slik er det, og slik må det være for at vi skal kunne beholde en uavhengig presse.

Noen har ment at jeg henger ut foreldre og at jeg bryter taushetsplikten. Jeg tror ikke selv at jeg bryter taushetsplikten slik den er nedfelt i Forvaltningslovens §13, men det kan være at noen allikevel opplever min tekst som utleverende. Hvis det er foreldre på Ringstabekk skole eller på andre skoler der jeg har arbeidet som opplever at de er uthengt  og at jeg med denne teksten har gått over streken for hva jeg bør gjøre som rektor, så beklager jeg det. Eksemplene jeg har diktet opp er basert på erfaringer fra flere skoler, og jeg sier det igjen: de aller fleste foreldrene på skolen jeg leder, er fornuftige foreldre som kommuniserer godt med skolen. Jeg er for øvrig far selv, og spørsmålene jeg stiller treffer meg selv i like stor grad som andre.

Noen av foreldrehenvendelsene jeg diktet opp burde vært utelatt eller endret. Det gjelder de som berører allergi og psykisk helse. Jeg mener absolutt at man skal gjøre tilrettelegginger i samfunnet og på skolen for de som har behov for det, og jeg mener at man skal ta både allergier og alvorlige vanskeligheter og funksjonshemminger på alvor. Spørsmålet jeg stiller er hva slags behov vi som samfunn skal imøtekomme med individuelle tilrettelegginger og  hvor mye barn og ungdom skal få hjelp til. Før eller siden må de jo håndtere hele livet sitt selv.

Og hvis du lure på det: jeg kjenner ikke noen som har fått spørsmål om eleven kan ha en lavalampe i klasserommet.

God søndag!

 

 

 

 

Hvordan pakke inn et barn?

Denne uka kan jeg presentere nesten autentiske utsagn og beskjeder fra foreldre på ulike skoler – til både lærere og skoleledere:

«Til læreren
Sønnen min spilte fotballturnering i helgen og kan derfor ikke ha kroppsøving i dag.»

«Kjære lærer
Datteren vår var veldig sliten etter klasseturen i går og blir hjemme i dag. I morgen også.»

«Til sosiallæreren
… Opplevelsene de siste ukene har vært en psykisk påkjenning for henne og vi holder henne derfor hjemme fra skolen noen dager.»

«Til rektor
Sonen vår er ikkje komen i klasse med nokre av venene han hadde i klassen sin på barneskulen. Han ynskjer difor å bytte klasse.»

«Kjære gymlærer
N.N. skal kjøre slalåmturnering i helgen og kan ikke ha gym på torsdag p.g.a. fare for skader. Hun kan heller ikke ha gym neste mandag p.g.a. restituering etter turneringen.»

«Til avdelingsleder
Vi synes dere bør tilby glutenfri og laktoseredusert mat i kantina hver dag. Gjerne også sitrusredusert juice og nøttefrie gulrøtter.»

«Til vaktmesteren
Vi reagerer på at det vekselvis er for varmt og for kaldt på skolen. Det må da være mulig å tilby dagens ungdom jevn temperatur. Eller mener du at de må ha med seg en ekstra genser på skolen?»

(Den siste meldingen ble selvsagt videresendt til skolens rektor. Hvordan skal det gå i skole-Norge hvis vaktmestertjenesten skulle forholde seg til henvendelser fra foreldrene?)

«Kjære helsesøster
Vi har hørt at du snakker med datteren vår av og til og at du noen ganger hever stemmer og ikke alltid støtter henne i det hun har gjort ovenfor de andre jentene i klassen. Hun trenger ikke motforestillinger, men bare uforbeholden støtte, og vi forventer at du som profesjonell er i stand til å gi henne dette – ubetinget.»

«Til kontaktlærer
Vi reagerer på utflukten dere gjorde med elevene i forrige uke. Vår datter kom hjem med våte sko og skrubbsår på den ene hånden. Dere kan umulig ha gjort en ordentlig risikovurdering av å ta med elevene ut i skogen. Vi kommer til å forfølge denne saken.
(kopi til rektor)»

«Kjære skolesjef
Vår sønn tåler ikke jenter og må derfor gå i en klasse med bare gutter. Vi forventer derfor at dere oppretter en slik klasse på barneskolen vi sokner til.»

«Til rektor
Karakteren vår sønn fikk på den siste teksten elevene skrev i norsk er feil. Vi har snakket med en bekjent av oss, som underviser på videregående skole, og hun er enig med oss i at teksten er alt for strengt bedømt. Vi krever en begrunnelse for hvorfor skolen stiller så høye faglige krav til elevene.»

«Kjære kontaktlærer
Vårt barn liker å ha en stor bamse i nærheten, et pledd rundt seg og en lava-lampe på bordet når hun jobber med skolearbeid. Er det mulig for henne å ha dette i klasserommet også? Dersom skolen ikke kan skaffe dette, kan vi betale noe av utgiftene. Dette vil sørge for at hun presterer bedre på skolen, noe som igjen vil gi skolen bedre resultater.»

«Til rektor
Forrige uke ble det vist et TV-program i klasse 8D som inneholdt bilder av utsultede barn, krigsscener og mennesker som bor i teltleirer. Vi synes det er upassende å utsette elevene for slike bilder. De er tross alt barn. Vi forventer at skolen endrer praksis slik at elevene ikke utsettes for ubehageligheter som dette»

«Til kontaktlærer
Vår sønn forteller oss at elevene i 9B må komme seg til byen på egenhånd i morgen. De må altså ta buss uten følge av voksne. Vår sønn har aldri gjort dette.»

Den siste teksten er autentisk og gjaldt en elev på 9. trinn, altså en elev på 14 år. Han kom seg trygt både frem og tilbake til byen. Og hvis du lurer, fikk elevene dekket utgiftene til bussturen. Å reise alene med buss er ikke et kompetansemål for ungdomstrinnet, men det kan kanskje bli det.

God helg!

Hva er poenget med foreldremøter?

Er foreldremøter et nødvendig pliktløp eller fyller de en viktig funksjon i samarbeidet mellom skole og hjem? Eller er de bare et utstillingsvindu for skolen?

Denne uka har jeg deltatt på 3 foreldremøter både som far og som rektor. Alle skoler arrangerer foreldremøter ved skolestart, og det er ikke rart siden skolene er pålagt å gjøre det. I Forskrift til Opplæringsloven står det: Skolen skal i starten av kvart opplæringsår halde eit foreldremøte der foreldra informerast om skolen, innhaldet i opplæringa, medverkinga til foreldra, rutinar og anna som er relevant for foreldra (§ 20-3).

Forskriften gir altså et tydelig signal om at foreldremøtene er informasjonsmøter. Skolen skal informere foreldrene. Og jeg er redd for at vi på vår skole absolutt gjør dette, informerer altså. Noen ganger frykter jeg at foreldremøtene våre blir en lang rad av informasjon som de færreste mennesker har noen som helst mulighet til å huske. Og det er det sikkert flere skoler enn vår som legger ut lysbilder o.l. fra foreldremøtene på skolens hjemmeside for å hjelpe foreldrene til å finne all informasjonen. Vi prøver å legge ut dette førforeldremøtene, og jeg ser at noen av våre foreldre har trykket ut (eller printet, som det heter på norsk) alle foilene (også kalt lysbilder), eller de henter dem frem på sine elektroniske dingser på møtet. Vi lever i en tid der vi tror at informasjon er det samme som kunnskap eller erkjennelse, og vår skole er trolig ikke bedre enn andre i så måte.

Som sagt deltok jeg denne uka også på et foreldremøte i kraft av å være far, og det var interessant å erfare at på denne skolen, som er en videregående skole, var de i år mindre opphengt i Power Point enn på noe annet foreldremøte jeg har deltatt på. Til gjengjeld spurte de oss foreldre underveis om vi forstod hva de sa og om vi hadde noen spørsmål. Nå ble det aktuelle teamet fraværsgrenser belyst både i plenum og klassevis, og mye av møtet dreide seg om dette, så de kan være sikre på at vi foreldre som var på møtet, har oppfattet skolens budskap om fraværsgrenser.

I min lange «karrière» som far har jeg vært med på et utall foreldremøter. Men bare en gang har jeg opplevd et foreldremøte der jeg har hatt følelsen av å bli involvert og lyttet til. Oftest har jeg bare blitt snakket til på foreldremøtene. Og som sagt peker forskrift til Opplæringsloven  i denne retningen: foreldremøter er til for at foreldre skal bli informert. I vår tid hvor informasjon flyter i alle formater og alle retninger, virker det på en måte antikvarisk at man må samle alle mennesker på et sted og snakke til dem på en gang hvis man bare skal gi enveis informasjon. Det er litt som når man i gamle dager ga opplysninger på kirkebakken, for det var det eneste tidspunktet i uka at alle innbyggerne i bygda var samlet på samme sted.

Jeg har fablet med ideen om å arrangere foreldremøter som ikke består av enveis kommunikasjon, men der vi snakker sammen. Selvsagt er det mer utfordrende, også for foreldrene som da selv må skaffe seg nødvendig informasjon før møtet, men jeg tror det er mulig. Som sagt har jeg opplevd et foreldremøte på barneskoen for et av barna mine der det meste av møtet ble brukt til en samtale mellom lærere og foreldre om forventninger til læring (det som i pedagogisk nytale kalles «læringstrykk»), grensesetting, lekser m.m. Og noen av lærerne på skolen jeg leder har gjennomført foreldremøter der foreldrene har gitt innspill til opplæringen.

Et av disse møtene ble gjennomført på 9. trinn. Klassen skulle noen uker etter foreldremøtet begynne med temaet sex og samliv, en klassiker på 9. trinn. På foreldremøtet satt foreldrene i mindre grupper sammen med en av lærerne på teamet og snakket sammen om hvordan skolen kunne gripe dette an og hvordan foreldre evnt. kunne engasjere seg i dette. På et annet foreldremøte laget lærerne «stasjonsundervisning» slik at foreldrene, som var delt inn i grupper, fikk anledning til å snakke sammen og med læreren om flere emner, bl.a. vurdering, konkrete undervisningopplegg og klassemiljø.

På et annet foreldremøte i en annen klasse fikk foreldrene den samme tverrfaglige utfordringen som elevene skulle få noe senere, og de kunne snakke sammen om hvordan de som foreldre kunne bidra til elevenes læring og gi forslag til justering av opplegget lærerne hadde laget. Jeg håper vi på vår skole oftere klarer å gjennomføre foreldremøter der vi snakker om hva elevene skal lære, hvordan de skal lære det og hvorfor de skal lære det. Ofte blir foreldremøtene bare informasjon om regler, rutiner og «anna som er relevant for foreldra». Og jeg tror dessverre at jeg er den sterkeste bidragsyteren til dette på våre foreldremøter.

Med foreldremøter er selvsagt også utstillingsvinduer for skolen, enten vi vil eller ikke. Når jeg selv deltar på foreldremøter som far, legger jeg merke til hva de ansatte på skolen bruker tid på å snakke om. Noen skoleledere bruker mest tid på å snakke om nasjonale prøver eller eksamen, og noen kommer også trekkende med de gode resultatene skolen har hatt på slike. Som ordtaket sier: «Det hjertet er fylt med, renner munnen over av.» Det er absolutt en profilering av skolen når rektor bruker mest tid til å snakke om sentralt gitte prøver som eksamen og nasjonale prøver. Det sørgeligste eksemplet jeg har hørt i så måte var en bekjent av meg som for flere år siden var på et foreldremøte på 7. trinn og hørte rektor si: «I år har vi ikke tid til å sette opp noen forestilling med elevene før jul for vi må øve på de grunnleggende ferdighetene.»

Selv bruker jeg mer tid på å snakke om et helhetlig læringssyn – at vi skal utvikle helhetlige borgere og ikke bare «regnemaskiner». Jeg håper våre foreldre oppfatter at det ligger en pedagogisk idé til grunn for det vi gjør, og jeg håper selvsagt at de som foreldre synes vår pedagogiske idé er meningsfull med tanke på fremtiden elevene møter. Vi kan trolig snakke enda mer om elevenes trivsel og psykososiale miljø, men jeg håper foreldrene oppfatter at vi jobber med dette daglig.

Og det viktigste med foreldremøtet er kanskje at foreldrene skal få en trygghet for at på skolen der de har barn, så har de «peil» på det de driver med og passelig med orden og planer. Hvis foreldrene går hjem fra møtet og tenker at «Joda, lærerne til barnet mitt er både hjertevarme og opplyste, og de vet hva de driver med,» så tror jeg foreldremøtet har vært vellykket. Hvis foreldrene i tillegg tenker at «Skolen ser ut til å være godt ledet, og har en god balanse mellom helhet og detaljer og en god pedagogisk idé,» så bør alle være glade.

Informasjonen finner jo foreldrene på skolens nettside uansett.

God helg!

Livsmestring eller nakenbilder?

Denne uka legger Regjeringen frem sin Stortingsmelding om utdanning, kalt fag – fordypning – forståelse. Et av forslagene fra Ludvigsenutvalget som Regjeringen har tatt inn i Stortingsmedingen, er at alle elever skal arbeide med det tverrfaglige temaet livsmestring.

Jeg har bare lest hovedpunktene i Stortingsmeldingen som ble presentert denne uka, og det er ikke særlig overraskende at Kunnskapsministeren ser ut til å legge større vekt på fag enn på fagovergripende kompetanser og et bredt kompetansebegrep. Men ideen om å trene elever i livsmestring er altså videreført, og det skal statsråden ha skryt for. Og dermed vil sikkert diskusjonen begynne om hva som ligger i begrepet livsmestring og om skolen skal beskjeftige seg med dette.

På vår skole har vi har de siste årene merket oss en tendens hos elevene som kanskje dreier seg om livsmestring – i alle fall i vid forstand:  nakenbilder og digital kompetanse. Dagens ungdom er svært kroppsfiksert og dette gir seg noen underlige og svært uheldige utslag, i alle fall virker det underlig og uheldig for en mann på min alder. Det virker på meg som om det eneste sjekketrikset dagens unge kjenner til er å sender nakenbilder av seg selv til andre personer, og det er tydelig at de er en generasjon som i stor grad identifiserer seg ut fra kropp og utseende. At det har blitt slik skal ikke forundre noen når man tenker på hvor mye reklame, modellbilder og materielt fokus de blir utsatt for hver dag.

Den samme generasjonen som  ikke kan dusje nakne sammen med elever av samme kjønn, sender frivillig nakenbilder av seg selv til andre elever: bilder av pupper og tisser, helfigur eller bare utsnitt. Vi har flere ganger de siste årene brukt tid på å snakke med elever og «nøste opp» i situasjoner der elever som har mottatt slike bilder, og selvsagt har lovet å ikke spre dem videre, allikevel har sendt bildene til andre eller lagt dem ut på nettet. Vi snakker her om både gutter og jenter, og i de sakene vi har fått kjennskap til, har opprinnelsespersonen sendt fra seg bilder frivillig. Det er ikke snakk om «paparazzi-bilder» der noen tar bilder av elevene i dusjen eller i andre situasjoner. Noen gutter på skolen vår opprettet en lukket gruppe på Facebook der de la ut intime bilder av jenter som de hadde fått – selvsagt mot løfte om at de ikke skulle dele bildene med noen. I et annet tilfelle hadde bilde av tissen til en av guttene vandret mellom nesten alle elevene på trinnet hans.

Nå synes du kanskje det er drøyt å trekke frem dette som et eksempel på livsmestring. Når skolefolk og politikere sier og skriver at barn og unge må trenes i å mestre livene sine, så tenker de sannsynligvis på den økende andelen av stress og lettere psykiske lidelser hos ungdom. Ungdom klager over et stort press og at det er vanskelig å være ung i dag. Ved vår skole har vi i flere år arbeidet med temaet psykisk helse, og vi tror det er noe av det Ludvigsenutvalget og nå Regjeringen har i tankene. Vi skal fortsette med det.

Men kanskje livsmestring også dreier seg om det vi kan kalle voksenopplæring, altså «å lære å bli voksen». Elevene må lære om hvordan de tar opp lån og hvordan de skal disponere pengene sine, de må lære hvordan de skifter dekk på bilen og reparerer kranen på kjøkkenet, de må lære om resepter og skatt, om å søke jobb og om boligkjøp og mye, mye mer som voksne driver med. Og det kan også se ut som om de må lære at det ikke er et særlig smart sjekketriks å sende nakenbilde av seg selv til en du er interessert i. Kanskje temaet livsmestring i bunn og grunn handler om å utvikle andre verdier hos elevene enn penger, kropp og materielle verdier?

Nå tror jeg ikke jeg skal foreslå at elevene i skoletiden bør lære flere (og bedre) sjekketriks enn å sende nakenbilde av seg selv, men i en tid hvor de fleste bruker mer tid på skjermen foran seg enn på menneskene rundt seg, kan det kanskje være på sin plass å lære å omgås andre mennesker uten bruk av digitale hjelpemidler. Og da kommer kanskje sjekketriksene som en naturlig følge. Vi sier at dagens elever er de som skal skape fremtidens verdier. Det er riktig, men de samme elevene er også de som skal skape fremtidens mennesker – og de skal klare å hjelpe sine egne barn til å bli gode mennesker. Og da er det nødvendig med mindre kroppsfokus og et samfunn basert på andre verdier enn materielle. Det er også nødvendig for ungdom å vokse opp i et samfunn med en langt videre oppfatning av hva som er normalt og akseptabelt enn det våre elever opplever. Det vil trolig være det som gjør at dagens unge klarer å håndtere sine egne liv.

God helg!

New Public Management også i hjemmet?

Regjeringen ønsker å innføre krav om vurdering av barn i barnehage. I følge uttalelser i NRK Radio kan ansatte i barnehager bli pålagt å dokumentere om barnehagebarn tar kontakt med andre barn mens de spiser og om de tar initiativ til lek.

Det var i programmet Her og Nå på NRK P1 7.4.2016 at Stortingsrepresentant Kristin Vinje fra Høyre og Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, diskuterte dette. Ikke overraskende støttet Vinje forslaget fra sin egen regjering mens Handal er motstander av dette. Jeg spør meg selv: er styringslogikken New Public Management (NPM) begynt å bre seg inn i privatlivet til landets innbyggere?

Det er selvsagt godt for barn å kunne ta kontakt med andre barn, og dette er noe av det de lærer i barnehagen – heldigvis.  Egentlig er dette noe mennesker lærer av å vokse opp i en velfungerende sosial ramme uansett kultur. Man trenger ikke barnehager for å lære mennesker å ta kontakt med hverandre på samme måte som man trenger skoler for å lære alle mennesker å løse annengradsligninger. Mennesker som vokser opp blant andre sosiale mennesker lærer seg de sosiale kodene nærmest automatisk dersom de er normalt utrustet. I «gamle dager» lærte unga å snakke med andre mennesker av sine egne foreldre, søsken, besteforeldre, venner osv. (Mest fordi de faktisk snakket sammen, men det er an annen historie). Og det er nå jeg lurer på om dagens politikere har kommet i en slags klemme.

Jeg synes at regjeringspartiet Høyre gir forvirrende signaler, men jeg fant en slags logikk i signalene når jeg brukte NPM som forklaringsmodell. NPM kan enkelt forklares med at myndighetene sier: «Dette er oppdraget dere skal utføre. Vi legger oss ikke opp i hvordan dere gjør det, men vi kommer til å kontrollere at dere utfører oppdraget vi har gitt.» I skolen fungerer det ved at nasjonale myndigheter formulerer mål for skolene uten at de gir instruks om hvordan lærere og skoler skal drive opplæring, altså nå målene, (kalt metodefrihet), men de kontrollerer effekten av opplæringen gjennom tilsyn, standardiserte prøver osv. Og i en NPM-logikken blir kontrollsystemene fort store og omfattende. Og jeg spør meg selv: Er den samme styringslogikken i ferd med å innta privatsfæren som omfatter familie og oppdragelse?

Høyre sier nemlig, i alle fall i talene de holder, at foreldre vet best hvordan de skal være foreldre. Bl.a. skal foreldrene selv få bestemme om mor eller far skal ta ut permisjonstiden de får etter en fødsel. Dette gjorde de tydelig ved å redusere antall uker som er forbeholdt far da d kom i regjering. Men samtidig sier altså partiet at de skal vurdere og kontrollere om barna snakker med andre barn, altså om foreldrene har klart å hjelpe barna sine til å utvikle alminnelig sosial kompetanse. New Public Management, eller?

God helg!

Hvor er foreldrene i arbeidet mot mobbing?

Det viktigste skoleledere gjør er å sikre at alle elever har det bra på skolen. Kunnskapsdepartementet har i det siste intensivert sitt arbeid for å stanse mobbing i skolen, og det er skrevet mye om mobbing i aviser den siste tiden. Men hvorfor er det ingen som snakker om foreldrene i denne sammenheng?

27. februar skriver Aftenposten om hvordan Kunnskapsministeren vil stoppe mobbingen i skolen. Torbjørn Røe Isaksen presenterer tiltak regjeringen ønsker å iverksette, særlig på grunnlag av Djupedalsutvalgets innstilling. Etter å ha lest denne artikkelen spør jeg meg selv nok en gang: hva med foreldrene?

Jeg vet at det kan oppfattes som ansvarsfraskrivelse fra min side når jeg peker på andre enn skoleledere i mobbedebatten. Jeg mener ikke å fraskrive meg det ansvaret jeg har som rektor. Jeg jobber for å sikre et godt læringsmiljø for alle elever på skolen jeg leder, og jeg vet at jeg ikke lykkes med dette så godt som jeg skulle ønske. Det finnes elever på skolen jeg leder som ikke har det bra på skolen, slik det er på alle skoler i dette landet. Men vi som arbeider på skoler er helt avhengige av foreldrene i dette arbeidet.

Alle som uttaler seg om mobbing, peker på hva skolene skal gjøre. Stortingsrepresentant Bene Thorsen fra Fremskrittspartiet ønsker å sparke rektorer som ikke klarer å stanse mobbing. Kunnskapsministeren ønsker å gi foreldre og elever bedre muligheter til å klage hvis de mener skolen ikke oppfyller sin handlingsplikt og foreslår å gi bøter til skoler som ikke følger opp mobbing.

Det er mulig noe av dette er gode tiltak, men i alt jeg har lest og hørt om mobbing i den offentlige debatten, er det nesten ingen som sier tydelig at foreldrene har ansvar for hvordan barna deres oppfører seg. Vi hører fortellinger om jenta som har invitert alle jentene i klassen til bursdagselskap og som opplever at ingen av jentene kommer. Er dette skolens ansvar? Vet foreldrene at barna deres oppfører seg slik? I så fall: aksepterer foreldrene stilltiende at slikt skjer? Er foreldre glade når de ser at egne barn er populære og har mange venner uten å åpne øynene for at det samme barnet kanskje er en som plager andre eller holder andre utenfor fellesskapet? Synes foreldre det er helt i orden at ens egne barn holder andre utenfor så lenge de selv har det bra?

Det kan være at det er like vanskelig for foreldre som for lærere å oppdage den trakasseringen, utestengingen og plagingen som skjer mellom barn og unge. Men jeg savner at noen bringer foreldrene «på banen». Hvis foreldre sier at de ikke vet hva barna deres gjør mot andre barn, så må vi kanskje forvente at de skaffer seg rede på det. Mye av den mobbingen som skjer i våre dager, skjer både på og utenfor skolen, bl.a. på sosiale medier. Hvem er det som har kjøpt smarttelefoner og datamaskiner til barna og som aksepterer at de etablerer kontoer på sosiale medier i alt for ung alder? Det er ikke lærere og rektorer som gjør det. Men hvem er det som får ansvaret for å lære de samme barna folkeskikk i cyberspace og digital dannelse? Og hvem får skylda hvis barna ikke har utviklet bevissthet om sosiale medier de tilsynelatende ikke forstår rekkevidden av?

Jeg vet at det ikke er enkelt for foreldre å følge opp egne barns oppførsel. Jeg har selv erfart at det er pinlig å kontakte andre foreldre for å hjelpe eget barn å rydde opp i ubekvemheter barnet har forårsaket. Særlig var det pinlig på ungdomsskolen fordi disse foreldrene var noen jeg  ikke kjente siden barna våre hadde gått på ulike barneskoler. Det er ubehagelig å sette grenser for egne barn, men det er mulig og nødvendig. Lektor Inger-Lise Køltzow sier noe om dette. Og jeg er så heldig at mange av foreldrene på skolen der jeg arbeider, samarbeider godt med skolen. Dette gjelder selvsagt særlig foreldre til elever som blir plaget eller til elever som i liten grad er involvert i trakassering, men jeg opplever også at foreldre til elever som plager andre, ønsker å bidra konstruktivt. Mange foreldre har sagt omtrent dette: «Skolen kan ikke klare å løse dette alene. Vi foreldre må engasjere oss.»

Jeg tror ikke Statsråden når målet sitt om å redusere mobbing i norsk skole uten at han og andre ledere langt kraftigere trekker inn foreldre i dette arbeidet. Jeg tror tiltakene Departementet foreslår, underbygger oppfatningen om at det er offentlige instanser som skal løse problemene våre når vi som borgere først og fremst gis bedre klagemuligheter. Jeg forstår at det er lettere for politikere å innføre regler og forpliktelser for offentlige instanser enn for private foreldre. Og det er sikkert også vanskelig for Kunnskapsministeren å trekke inn Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i arbeidet mot mobbing, men jeg tror det ville gitt langt større tyngde til dette arbeidet.

Skoler og foreldre er bare to parter i arbeidet mot mobbing, men jeg tror vi må se enda videre enn dette også. Hva med kommersielle interesser som driver markedsføring mot barn og unge? Hva med de som utvikler digitale plattformer o.l. som gir barn og unge en plattform som er svært godt egnet til mobbing?

Det er viktig at skolene gjør alt de kan i arbeidet mot mobbing og det er viktig at Departementet gir skolene både virkemidler og tydelige forventninger, men jeg tror det er enda viktigere at alle foreldre ser seg selv som den viktigste agenten i arbeidet mot mobbing.

Fortsatt god helg!

 

Se også dette blogginnlegget.