Kategoriarkiv: fremtidens skole

Utdanning eller læring?

Skaper digitalisering av skolen et endret syn på læring eller er det «same shit – new (and better) wrapping»? Skaper tradisjonell  eksamen uselvstendige studenter?

Mange skoler og kommuner, inkludert min egen, bruker store ressurser på digitalisering – også av utdanningen. Jeg har tidligere stilt spørsmål ved om digitalisering av skolen skaper økt læring eller hjelpeløse elever. Svaret på spørsmålet er sannsynligvis: «Det kommer an på…»

Denne uka ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel i nettavisen Khrono,  en nettavis for høyere utdanning. To professor emeritier skriver at universitetene masseproduserer middelmådighet. Det samme kan kanskje sies om grunnopplæringen i Norge. De to professorene mener at en  årsak til dette er at selv om man innfører digitale ressurser i utdanningen, så er fortsatt vår forståelse av opplæring og utdanning gammeldags og hierarkisk.

Jeg tror de to professorene treffer nokså godt også når det gjelder digitale ressurser i skolen. Mange politikere, skoleledere og lærere kaster seg ivrig over digitale muligheter og bruker disse på gode måter i klasserommet. Men jeg lurer på om vi dypest sett har beholdt vår gamle oppfatning av hva elevene skal lære på skolen og hvordan de skal lære nettopp dette. Dermed bytter vi ut en papirbasert kladdebok med et digitalt tekstbehandlngsprogram. I stedet for at elevene skal skrive ned de de har «lært» på et papir, ber vi dem om å presentere det i en film eller i et lydopptak. I stedet for at elevene skal lese en fagtekst i en lærebok, ber vi dem om å se en film som læreren enten har laget selv, eller har funnet på YouTube. I stedet for at elever skal pusle og spille med fysiske klosser og gjenstander, ber vi dem om å spille digitale spill på sin digitale maskin. Digitale ressurser gir flere muligheter, men synet på læring, opplæring og undervisning er i stor grad det samme som før.  Det kan være fornuftig å bruke penger og tid på digitale ressurser også med begrunnelse om mer effektiv jobbing og at lærere dermed bl.a. kan gi respons til flere elever. Men jeg undrer meg over om vi som jobber i skolen virkelig har tatt inn over oss hvordan digitaliseringen ikke bare endrer våre arbeidsmåter, men hele grunnlaget for det vi gjør.

For skoler og universiteter er fortsatt basert på en strengt hierarkisk kunnskaps- og læringssyn der «noen» bestemmer hva som er viktig å lære på skolen – til forskjell fra verdensveven der alle som mener at de vet noe, kan formidle dette og bli korrigert hvis det er nødvendig. (En grunn til at elever opplever skolen som lite relevant er nettopp at andre enn de selv bestemmer hva som er viktig). Og det som er «opphøyet» til viktig «kunnskap» i dag, har vært viktig en gang. Spørsmålet er om det vil være viktig også i fremtiden. (Hvor viktig er det f. eks. for dagens elever og deres fremtid at de har god kjennskap til motsetningene mellom Wergeland og Welhaven?) Professorene siterer Peter F. Druckers som sier: «Når et tema er foreldet, gjør man det til et obligatorisk kurs i opplæringen»

Det er dette stive og hierarkiske kunnskapssynet de to professorene utfordrer, og de peker på eksamen som uttrykk for dette. I grunnutdanningen bruker vi flere vurderingsformer enn eksamen og derfor er nok problemstillingen professorene peker på langt større i høyere utdanning. Men også i skolen bør vi reflektere over spørsmålene  professorene stiller: Hva er læring av høy kvalitet og hvordan kan vi som jobber innen utdanning se tegn på at det skjer læring av høy kvalitet? Er det læring av høy kvalitet når elever klarer å gjengi innholdet i læreboka på en skriftlig prøve – eller gjennom et lydopptak? Er det læring av høy kvalitet når elever klarer å presentere informasjon (også kalt kunnskap) gjennom en muntlig presentasjon, en skriftlig tekst eller ved hjelp av film eller animasjon? Hvis de i all hovedsak gjengir informasjon slik de har hentet den et sted (i læreboka, på nettsider e.l.), så vet vi at de er i stand til å gjengi informasjon, evnt. å huske noe i 14 dager. Men er dette fremtidsrettet læring av høy kvalitet? Eller er det læring av høy kvalitet når en elev eller student skifter synspunkt eller oppfatning på grunnlag av det hun har lest, hørt og prøvd – og kanskje til og med selv forstår hvorfor hun skifter mening?

Om arbeidet skjer med papir og blyant eller med digitale ressurser er ikke vesentlig hvis vårt syn på kunnskap og opplæring er konstant. Det er først når vi lar de digitale mulighetene endre vår oppfatning av opplæring og læring at de virkelig får betydning – ut over å lære elever digitale ferdigheter og programmering (som er nyttig i seg selv, men som ikke endrer vår forståelse av hva læring med høy kvalitet er). Trenger vi f. eks. å angi hvor mange skoletimer elever skal arbeide med ulike skolefag i en digitalisert verden? Trenger vi å dele opp skolen i ulike og nokså få atskilte skolefag? Må lærere drive «undervisning» av hele klasser samtidig i det samme rommet, eller kan elevene jobbe i sitt eget tempo på grunnlag av faglige utfordringer som er tilpasset deres faglige nivå? (Disse utfordringene kan de selvsagt få av lærere).  Er målet med opplæringen at elevene skal «kunne» (og gjengi) et fagstoff som noen har bestemt at er viktig, eller er målet med opplæringen av elevene skal kunne forstå og beskrive både sin samtid og sin egen læring og utvikling og at de selv skal kunne ta stilling til hvilken informasjon (og verdensanskuelse) de velger å støtte seg til? Og skal «kvalitet» beskrives og bestemmes av nasjonale og kommunale myndigheter?

Hva hadde skjedd hvis læreplanene ikke lenger skulle angi hvilken informasjon elevene skal huske – i praksis i 14 dager (frem til neste prøve) før de kan glemme den? Hva hadde skjedd hvis man i stedet laget læreplaner som virkelig beskrev kompetanser elevene må utvikle (og ikke som i dag der læreplanene angir faglige ferdigheter, informasjon og begreper og kaller det kompetanse). Hva skjer når elever lærer gjennom adaptive læreprogrammer? Hva skjer når elever lærer gjennom spill og fiktive universer på egen hånd – med eller uten digitale ressurser?

For eksamen og andre vurderingsformer viser hva slags oppfatning vi har av læring. Hvis eksamen består i at elever og studenter skal kunne forklare faglige begreper og gjengi faglig informasjon slik den er presentert for dem gjennom utvalgte bøker, så viser det at vi mener dette er det elevene trenger for fremtiden: å kunne huske noe i noen uker eller måneder. Hvis eksamen består i å løse nokså kjente faglige utfordringer, altså brede eller smale fagoppgaver) slik man har gjort gjennom hele skolegangen, sier vi at det viktigste for elever er å kunne svare på eksamensoppgaver.

Og så lenge vi beholder en tradisjonell eksamen der elevene og studentene skal arbeide individuelt i et avgrenset antall timer og i løpet av disse timene skal vise hva de har «lært» i løpet av noen års studier eller skolegang, så er det ikke rart om elevene og studentene bare er opptatt av å huske det de trenger til eksamen. Da er det ikke rart at de ikke bryr seg om å virkelig forstå det de jobber med. Og det er heller ikke rart at de ikke bryr seg så mye om å samarbeide med andre eller å forstå sin egen utvikling – eller å gjøre seg opp en mening basert på det de leser og lærer.

Hvis vi derimot vektlegger (og setter karakterer) på grunnlag av elevers utvikling, f eks. dokumentert gjennom papirbaserte eller digitale mapper, vil elevene bli opptatt av sin egen utvikling. Slik det er i dag, er de bare opptatt av å få presentert det rette svaret eller den riktige forklaringen. Det er nemlig det som gir uttelling ved prøver og eksamen.

Du finner artikkelen her:  Universitetene har blitt masseprodusenter av middelmådighet.

Happy reading og god helg!

 

 

 

 

Reklamer

Trenger vi virkelig karakterer på ungdomsskolen i våre dager?

Verden endrer seg, men skolen er nokså uforanderlig. Vi må fra tid til annen våge å ta opp til vurdering det vi tror er selvsagt.

For noen uker siden ble jeg irettesatt av fungerende Kunnskapsminister. Pent, høflig og ordentlig selvfølgelig, men nokså tydelig. Det skjedde da jeg møtte ham til samtale om kroppsøvingsfaget på nasjonalt fargefjernsyn en tidlig morgen. Jeg foreslo at man kan kutte ut karakterer i kroppsøving på ungdomstrinnet. «Ja, man kan kutte ut alle karakterene på ungdomstrinnet,» sa jeg. Og det var da Kunnskapsministeren poengterte at vi har ulike roller han og jeg. Jeg er en rektor og skal sørge for at vedtak blir gjennomført og realisert mens hans jobb er å bestemme retning og innhold i opplæringen. Jeg håper kunnskapsministeren ønsker seg skoleledere som har et større engasjement enn at de skal stå på samlebåndet og gjennomføre de oppgavene de blir pålagt av politikerne. Jeg håper politikere faktisk er interessert i å høre på de som jobber i skolen. Men fungerende Kunnskapsminister svarte også på forslaget mitt. Han sa omtrent at «Karakterer er noe vi må ha.» Og jeg tror mange tenker slik: at karakterer er noe vi  ha i skolen.

Men vi bør av og til tenke over hva vi  ha og hva som bare er vane eller tradisjon, og det var etter denne samtalen jeg begynte å tenke mer omkring karakterer i ungdomsskolen. Og kanskje har det vært klart for deg lenge, kjære leser, men for meg ble det ganske tydelig at vi trenger ikke å ha karakterer i ungdomsskolen. Vi kan beholde dem hvis vi synes det er meningsfullt, men vi trenger dem ikke lenger.

Før 1994 trengte vi karakterer i ungdomsskolen. Den gangen var det bare noen elever som fikk plass på videregående skole, og da trengte vi et system som kunne skille de som skulle få plass fra de som ikke fikk plass på videregående skole, eller gymnaset, som det het før 1976. For det beste med karaktersystemet er at det er en forståelig og nokså enkel måte å skille de som presterer høyt fra de som ikke presterer like høyt. Tall er enkelt og vakkert, vet du: 5 er mer enn 3 – ingen tvil om det. Jeg hører argumenter for at vi fortsatt bør gjøre det tydelig for elevene i skolen om de presterer godt eller dårlig, men vi trenger ikke karakterene for å skille elevene når de skal begynne på videregående skole.

Årsaken er åpenbar: siden 1994 har alle norske elever rett til en plass på videregående skole. (Om dette er en fordel eller ikke, er en annen diskusjon). Det store utdanningsmålet for nasjonen Norge er at alle elever skal begynne på – og fullføre – videregående skole. (Om det er lurt og om vi lykkes med det er også en annen debatt. Men jeg vil minne om at det aldri har vært så mange unge som fullfører videregående skole som det er i dag. Før 1994 var det svært mange som aldri begynte på videregående skole.) Siden alle har rett til en plass på videregående skole, trenger vi ikke å skille mellom de som får plass og de som ikke får plass. Så i dag brukes avgangskarakterene fra ungdomsskolen bare til å avgjøre hvilken skole og hvilket studieprogram elevene får plass på, ikke om de får plass.

Mange peker på at det er større forskjeller på undervisningen innen den enkelte skole enn mellom skoler. I de 10 første årene av det som begynner å ligne et 13-årig felles skoleløp går elevene på sin nærmeste skole (eller i alle fall en skole i nærheten av de de bor). Kan de ikke fortsette med det også de 3 siste årene? De elven som søker seg inn på studiespesialiserende linje (tidligere allmennfag), skal bare fordeles på skoler og de kan tildeles plass ut fra andre kriterier enn karakterer siden dette tilbudet finnes omtrent over alt. Dette vil ikke ødelegge utdanningsmulighetene for skoleflinke elever. (Det kan være bedre for en elev å få en flink lærer på en videregående skole med middels rykte enn å få en middels lærer på en videregående skole med veldig godt rykte, vet du). Jeg har hørt politikere i Oslo si at dersom man hadde geografisk inntak til vidergående skole, ville skoler som Stovner og Ulsrud fylles opp med de elevene som presterer svakest på skolen. Er det i motsetning til dagens system som fører til nøyaktig det samme?Vi trenger ikke karaterer for å skille elever som skal begynne på studiespesialiserende linjer.

Dersom inntak til videregående skole ikke hadde skjedd på grunnlag av karakterer fra ungdomsskolen, ville vi også unngått to andre underlige skjevheter som vi har i dag. Den ene er forestillingen om at de gode skolene er de som har det høyeste karaktersnittet for elevene når de avslutter videregående skole og den andre er ordningen med at 5% av elevene på alle videregående skoler, også skoler med høyt presterende elever, er blant de aller svakeste elevene. Visste du ikke det? 5% av plassene på videregående skole blir ikke fylt opp ved første opptak. Grunnen er at de elevene som har for svake karakterer til å komme inn på noen videregående skole, blir fordelt på alle videregående skoler. De har jo rett til en plass, må vite. Dermed får man videregående skoler som har et karaktersnitt ved inntak omkring 5, men der 5% av elevene har karaktersnitt langt under 3. Hvor sannsynlig er det at disse elevene fullfører videregående skole? Om om de gjør det: hvor store ressurser har denne videregående skolen brukt for å få dem igjennom 3 år sammen med klassekamerater som er «superflinke» og «supermotiverte»?

For studieprogram det er knapphet på, trenger vi fortsatt noe som kan skille søkerne fra hverandre, men slike systemer har vi allerede. Det kalles opptaksprøve, intervjuer o.a. Søkere til musikklinjer må gjennom prøvespill for å vise hva de kan. Kan man ikke gjøre det samme også med kunstfaglige linjer (la eleven bygge opp en portfolio i løpet av ungdomsskolen) og idrettslinjer? Kan man gjennomføre intervjuer til noen studieprogram og lage opptakssystemer der elevene får plass basert på hvor flinke og/eller motiverte de er for nettopp det som er studieprogrammets innhold? I dag kan den minst dedikerte og dårligste utøveren få plass på musikklinja dersom han har supre karakterer i de teoretiske fagene fra ungdomsskolen mens den usedvanlig motiverte og nokså flinke utøveren kan risikere å ikke få plass på musikklinja fordi hun presterer middels i teorifagene. Er det lurt å ha det slik? Er det urettferdig at en som har trent på noe i mange år, faktisk får plass på et studieprogram som omfatter det hun har trent på?

Men hovedpoenget mitt er at vi ikke lenger trenger å gi elevene standpunkt- og eksamenskarakterer når de forlater ungdomsskolen. Og da trenger vi ikke å gi dem karakterer underveis på ungdomsskolen heller. Vi kan, men vi ikke. Og når vi erkjenner dette, kan vi åpent drøfte om det er lurt å ha karakterer. Den forskningen jeg kjenner til om vurdering er nokså tydelig: Vurderingssystemene man bruker må ikke åpne for at elevene lett kan sammenligne seg med hverandre (Dylan Wiliam), de må hjelpe elevene til å se sin egen fremgang, de må bestå av faglig feedback (John Hattie). Karakterer virker motiverende på de elevene som presterer høyt, altså de som minst trenger ytre motivasjon, mens de virker demotiverende på omlag 1/4 av alle elever, altså de som presterer svakest og som er de som trenger hjelp til å bygge opp sin egen motivasjon og sin egen forventning om å lykkes (Ruth Butler). (Hvis du, kjære leser, baserer dine argumenter om skole på forskningen til John Hattie, og det er ikke det dummeste du gjør, så skal du merke deg at karaktersystemer ikke en gang er på hans liste over hva som gir god læring mens det som er helt på toppen av hans «rankingliste» – og som i følge Hattie har en effekt nesten dobbelt så kraftig som neste faktor – er elevenes forventning om å lykkes.)

For noen argumenterer for at karakterer er motiverende, og det er nok riktig – for noen og en viss tid. Lønnsøkning er også motiverende – en stund, men hvis jobben din er skrekkelig, hjelper det ikke så mye med litt lønnsøkning. Og vil du lese mer om belønningssystemer i arbeidsliv og utdanning, er Bård Kuvaas og Anders Dysvik gode personer å begynne med. Og husk at av de 13 årene med fellesskole i dette landet, får elevene ikke karakterer i over halvparten av tiden. Fra 1. til 7. klasse får elevene ikke karakterer, og de som påstår at elevene ikke lærer noe hvis de ikke får karakterer, bør komme og møte de elevene som begynner hos oss i 8. klasse. De har lært uhorvelig mye! Når elever begynner på ungdomsskolen, har de imidlertid en forventning om å få karakterer. Og så lenge de har denne forventningen, virker karakterene motiverende på mange. Men 1. – 7. klasse viser at det er fullt mulig å få elever til å lære noe uten karakterer som «ris bak speilet».

Jeg har også hørt noen peke på at særlig gutter trigges av konkurranse. Det er sikkert riktig, men det er fullt mulig å lage konkurranse om faglig utvikling uten at staten trenger å pålegge skolene å gi tallkarakterer hvert halvår. Jeg har også hørt folk argumentere med at elevene må bli vant til å forstå og forholde seg til karakterer – for når de forlater videregående skole trenger de å ha med seg en rekke med tall eller bokstaver som de kan bruke til å konkurrere om et begrenset antall plasser i høyere utdanning. Spørsmålet blir om dette er argumenter som er tungtveiende nok til at vi bør holde fast på et system som både virker demotiverende for mange elever og som forstyrrer læringen deres.

Og hvis du tror min begrunnelse for å fjerne karakterene fra ungdomsskolen er å gjøre skolen slappere eller snillere, så tar du feil. Jeg ønsker å fjerne karakterene for at elevene skal lære mer enn de gjør i dag – med karakterer. Bl.a. Lisbeth Brevik ved Universitetet i Oslo har avdekket at elever ikke går på skolen for å lære: de går der for å få gode karakterer. Belønningssystemet gjør at selve jobben og utbyttet blir uvesentlig.

Som sagt bør vi av og til tenke over hva vi  ha og hva som bare er vane eller tradisjon. Vi trenger ikke karakterer i norsk ungdomsskole og hvis de ødelegger for ekte (og dyp) læring, er det kanskje på tide å skrote dem.

Er det nå det passer med diktet Skeiserenn av Olav H. Hauge frå samlinga Dropar i Austavind fra 1966?

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

 

God helg!

Generasjon «klipp og lim»?

Er det en hjelpeløs generasjon som bare kan «copy-paste» som inntar universiteter og høyskoler? Har Bertrand Russel rett?

For to uker siden deltok jeg på konferansen Skolen i digital utvikling. Blant alt det interessante jeg hørte her (ja, for det man gjør mest på slike konferanser er å høre) fikk jeg bl.a. med meg Lars Figenschous beskrivelse av dagens studenter. Det var underholdende, men ikke særlig lystelig.

Lars Figenschou jobber på Universitetet i Tromsø (UiT) og skulle snakke om studenters informasjonskompetanse – det vi andre kaller digital kompetanse. Han åpnet med å fortelle om en generasjon som alltid har fått høre at «de er så «gode med data» og som har ubegrunnet høy selvtillit. For den samme generasjonen har, i følge Figenschou, ingen forestilling om akademiske verdier som redelighet, etterprøvbarhet, kritisk tenkning o.l.

Tidligere var informasjonskompetanse, litt forenklet sagt, hvor god du var til å skrive kildeliste. I våre dager er det noe langt mer komplekst. Elever og studenter (og alle vi andre) opplever en økende mengde informasjon som kommer i et stadig økende tempo, og dette må kommende generasjoner klare å forholde seg til. Lars Figenschou ga ikke inntrykk av at «dagens ungdom» er særlig flinke til det.

Lars F. presiserte at utfordringen med «Google-generasjonen» er størst på åpne studier, altså studier der det ikke er opptakskrav og som ofte ikke retter seg mot et spesielt yrke. Dagens nye studenter vet ikke, i følge Lars F., hvorfor de er på universitetet. De har ingen drøm eller nysgjerrighet for faget de studerer og hvis du spør dem hvorfor de går på universitetet, svarer de «Hva annet skulle jeg gjort?»

Figenschou antok at opp mot 50% av dagens studenter velger minste motstands vei gjennom opplæringen – og de har gjort det hele skolegangen sin: de kjøper gjerne besvarelser av andre, de kjøper hjelp av andre, de klipper og limer ubegrenset, de skriver av andre og de er bare opptatt av å levere oppgavene slik at de kan bestå. Og de har altså ubegrunnet høy selvtillit. Det er her Bertrand Russel kommer inn. Han har uttalt «Feilen med verden er at de dumme er så skråsikre på alt – og de kloke så fulle av tvil».

Og forskere har dokumentert at Russel har rett. Forskerne David Dunning og Justin Kruger publiserte i 1999 en studie som indikerte (eller viste) at mennesker har størst selvtillit innen et fagfelt når de vet lite eller ingenting om det. Når mennesker lærer mer om et fagfelt, synker deres faglige selvtillit på dette området. Dette kalles selvsagt Dunning-Kruger-effekten. Noen har ment at vi i dag har statsledere i verden som bekrefter denne teorien.

Bilderesultat for dunning-kruger

Lars F. sensurerer studenters besvarelser. Nylig skulle han sensurere 6 besvarelser. Han viste 4 av disse til noen venner og spurte hvor gamle vennene trodde de var som hadde skrevet disse besvarelsene. «Tja,» svarte vennene, «kanskje 12 år». Så enkelt var både språk og innhold hos studentene. Og Lars F. la til, med sitt herlige nordnorske tonefall: «Og de to siste oppgavan’ va’ ikkje mykkje å samle på de heller.»

Lars F. hadde, som den gode akademiker han er, noen tall som grunnlag for sine påstander. Han fortalte at antall disiplinærsaker ved UiT har økt fra 5 i 2012 til 43 i 2016. Disiplinærsaker dreier seg i stor grad om juks og forsøk på juks. Lars F. mente at denne økningen også hadde sammenheng med at antallet utenlandske studenter har økt, men det forklarte ikke hele økningen. Årsaken ligger også i en generasjon som bare er opptatt av å få god nok karakter. De er ikke opptatt av å lære.

For Lars F. spurte om «Google-generasjonen» egentlig er klare for akademia – og for resten av livet. Han fortalte om en student på UiT som hadde fullført ingeniørutdanning. Da Lars F. traff ham et år etter fullført studium, spurte Lars F. om studenten hadde fått seg jobb. «Nei,» svarte studenten. «Du vet, jeg er egentlig ikke ingeniør. Jeg mener: Gjennom hele skolegangen har jeg gjort akkurat nok til å bestå, men jeg kan ikke det man må kunne som ingeniør, så jeg har ikke turt å søke noen ingeniørjobb.» En sørgelig erkjennelse – som kom sørgelig for sent.

Vi må forholde oss til digitale ressurser i skole og utdanning og nettopp derfor må vi hjelpe elevene til å utvikle kritisk tenkning og evne til dybdelæring og forståelse. Og da er svaret trolig ikke å alltid gi full digital gass.  Jeg tror Lars Figenschou er enig i dette. Du finner foilene hans her.

God helg!

P.S: Hvis du vil glede deg over flere av nobelprisvinner Bertrand Russels sitater som f. eks. «Det er mye glede å finne i unyttig kunnskap», finner du flere her.

Dør læreboka i vår digitale tid?

Hva skal være norske forlags forretnings-ide i en digital skole?

De siste årene har jeg hatt gleden av å snakke både med og til sentrale aktører i forlagsbransjen – om lærebøker, selvsagt. Jeg ble invitert til å holde en innledning for skolebokavdelingen i et av våre største forlag og jeg har snakket lenge og ordentlig med redaktører i et annet av de store forlagene. Forlagene har vært interessert i hva folk i skolen tenker om lærebøker i en digital tid.

Og det er mitt absolutte inntrykk at norske forlag ikke helt vet hva som skal være deres fremtid i skole-Norge. Forlagene stolte fortid som leverandører av fargerike læreverk for alle skoleslag er velkjent, men hvordan ser fremtiden ut for forlagene – og dermed for lærere, elever og foreldre?

Forlagsfolka fortalte meg at noen lærere (og skoler) kopierer store deler av dagens lærebøker og distribuerer dem digitalt til alle elevene, som ofte har hvert sitt nettbrett. Sjokkerende, spør du meg, hvis dette er tilfelle. Ikke bare er det ulovlig og et ran av åndsverk, men det tyder også på at bruk av læringsbrett og andre digitale ressurser ikke endrer læreres og elevers arbeidsmåter og forestilling om hvordan læring skjer (siden det fortsatt er læreboka som styrer undervisningen).

Og jeg har fortalt forlagene at prisen de setter på digitale bøker, er meningsløst høy. I mange tilfeller koster et års lisens på en lærebok omtrent halvparten av hva det koster å kjøpe boka i papirutgave. Når vi vet at en lærebok kan varer 7 år og mer med forsiktig bruk i en skole, betyr dette at digitale bøker plutselig er mer enn 3 ganger så dyre som papir-bøker. (For en rektor med et begrenset budsjett betyr sånt mye, vet du).

Men etter mine samtaler med folk i forlagsbransjen er jeg litt overrasket over at de oppfatter læreboka som omtrent det samme i dag som tidligere. Det er i alle fall mitt inntrykk. Forlagsfolka jeg har snakket med, snakket mye om at lærebøker gir skoler «alderstilpassede fagtekster». De oppfattet fortsatt LÆREBOKA som den sentrale kilden som læringen springer ut fra og som undervisningen bygges opp rundt – eller i alle fall en sentral faktor i læring og undervisning. Og da er det ikke rart at forlagene ikke helt vet hvilken rolle de skal spille i en digital skolehverdag.

Hos oss har vi fortsatt lærebøker i papirformat, men de brukes på ulike måter. Og ingen lærebøker styrer opplæringen i noen fag. Det er ikke slik at læreren «gjennomgår» læreboka i løpet av et skoleår. Hun avgjør selv når den kan brukes og når den ikke er egnet. Det er læreren som må styre bruken av læreboka og ikke omvendt. Og slik blir det også i en digital virkelighet. Det er trolig det som frustrerer forlagene.

For forlagene må fortsatt tjene penger. De selger noe, og må tjene nok til at bedriften lever videre. Samtidig finnes det i dag et vell av kilder som lærere og elever kan bruke.

Og noe av det forlagsfolka lurte på, var hvordan skoler og lærere kunne være sikre på at kildene elevene bruker, holder faglig mål. Risikerer vi ikke i dag at elever finner informasjon «både her og der» og presenterer faglig innhold for hverandre som verken er sant eller særlig faglig? Dette er en åpenbar bekymring i vår digitale tid, men jeg tror ikke løsningen på denne utfordringen er å fortsette å bruke en lærebok som den sentrale faglige kilden.

For det er selvsagt en utfordring for dagens lærere å sikre at kildene elevene bruker, holder faglig mål. En av måtene lærere gjør det på, er å kreve at elevene kan henvise til kilder de har brukt og at de kan ta stilling til hvor pålitelig denne kilden er. Det kalles visst kritisk tenkning og kildekritikk (som noen hevder er synonymer).

Selv på et lite språk som norsk utvikles det digitale læremidler. Jeg er imidlertid usikker på om dette i stor grad er lærebøker i digital innpakning og med noen digitale muligheter som lenker og animasjoner, eller om det virkelig kan kalles digitale læremidler, altså noe annet enn en elektronisk lærebok. Jeg heier på de som våger å utvikle læremidler som er noe annet enn elektroniske lærebøker; som er faglig holdbare, men som kan brukes på mange ulike måter av kreative og dyktige lærere. Må digitale læremidler bestå av en «lærebok» og en «lærerveiledning»? Kan det ikke bestå av bare lenker og henvisninger som er faglig kontrollert? Eller av en idebank med skisser til ulike faglige (og tverrfaglige) tilnærminger som både elever og lærere kan bruke? Er et digitalt spill et læremiddel? Det er nok det, men jeg tror det er vanskelig å tjene penger på slike læremidler på samme måte som forlagene har tjent penger på trykte lærebøker.

For når læringsformene endrer seg må også læremidlene endre seg. Forlagene vet det, men det er uklart hva som er deres plass i en digital skoleverden. Det er lærere som avgjør det gjennom arbeidsmåtene de velger.

God helg!

P.S: Og hvis du vil lese det en av mine kolleger har skrevet om lærebøker, finner du det her.

Overordnet del av læreplanen – et innlegg i valgkampen?

Regjeringen har vedtatt ny overordnet del for norsk skole. Bruk dette som grunnlag for din stemme ved Stortingsvalget.

Første september publiserte Regjeringen ny overordnet del av læreplanen. Dette er et godt dokument de fleste i skole-Norge trolig stiller seg bak, og som kan danne et godt grunnlag for opplæringen i skolen. Vi som er engasjert i skolen, må selvsagt lese dette dokumentet nøye. På vår skole skal vi i høst justere vår pedagogiske plattform på grunnlag av dette dokumentet, og vi skal bruke tid til å utvikle nye tverrfaglige temaer med utgangspunkt i læreplanens nye overordnede del.

Men jeg synes, kjære leser, at du bør la dette dokumentet få betydning også på kort sikt, også om du ikke jobber i skolen. Jeg vet ikke om det har vært Regjeringens intensjon, men de presenterer et viktig grunnlagsdokument kort tid før Stortingsvalget, og jeg mener at dette dokumentet bør få betydning for hvilket parti du stemmer på.

Overordnet del av læreplanen angir ikke faglig innhold i de ulike skolefagene. Det skal beskrives i de ulike fagplanene. Men Regjeringen sier i dette dokumentet at det er noen områder som er så viktige at de allikevel er omtalt i dette overordnede dokumentet. Det er noen forhold i samfunnet vårt som er avgjørende for vår felles fremtid, så avgjørende at de er omtalt i den overordnede delen av læreplanen. Og hvis noe er så viktig at det blir omtalt i et slikt dokument, må det jo være av avgjørende betydning også ved et Stortingsvalg (som også dreier seg om hva slags fremtid vi ønsker).

Hvis du kjenner ny overordnet del av læreplanen, vet du at de tre områdene som er løftet opp i dette dokumentet er:

  • Folkehelse og livsmestring
  • Demokrati og medborgerskap
  • Bærekraftig utvikling

Og jeg synes altså at du bør stemme på grunnlag av disse tre samfunnsområdene. Tema nummer to i lista ovenfor har åpenbart sammenheng med årets Stortingsvalg. Dersom demokratiet vårt skal bestå, må alle myndige borgere gjøre sin velgerplikt og avgi stemme ved valget. Så selv om du er lei av at mediene gjør Stortingsvalget til noe som ligner Idol eller Robinson-ekspedisjonen, og dermed ødelegger for saklig opplysning, er min første oppfordring til deg: Bruk stemmeretten.

De to andre temaene dreier seg om politisk innhold, og min andre oppfordring er å velge parti på grunnlag av disse to temaene: folkehelse og bærekraftig utvikling, altså klimapolitikk. Hvis vi virkelig skal ta dette dokumentet og Regjeringen på alvor, bør vi ta utgangspunkt i disse to politiske områdene.

De som kjenner bakgrunnen for den overordnede delen av læreplanen, vil kanskje hevde at det er Ludvigsen-utvalget og ikke vår nåværende Regjering som har pekt på disse tre samfunnsområdene som avgjørende viktige. Men det er mye annet i Ludvigsen-utvalgets innstillinger som Regjeringen har valgt å utelate, så vi må forutsette at Regjeringen faktisk selv mener det de har videreført fra Ludvigsen-utvalget og har vedtatt.

Dagen etter at Regjeringen hadde offentliggjort overordnet del av læreplanen deltok jeg i klimamarsj i Oslo sentrum. Jeg fikk gleden av å høre appeller fra bl.a. Jan Egeland og Karl Ove Knausgård, og i mitt hode er det en klar sammenheng mellom overordnet del av læreplanen og disse appellene. Egeland sa at klimapolitikk og flyktningepolitikk henger sammen og hvis vi ikke tar klimatrusselen på alvor nå, vil vi angre til evig tid.

Knausgård holdt en forbilledlig appell, formfullendt og gjennomarbeidet, som ble trykket i Klassekampen denne uka. (Hvis du foretrekker å se et filmopptak, finner du det her). Denne teksten bør brukes som modelltekst for essay, appell eller lignende sjangre i mange norske klasserom.

Knausgård hevder at verden er enkel og forutsigbar, men at virkeligheten ikke er det. Han sier bl.a. at hvis du kaster en ball opp i lufta, vil den falle til jorden, og hvis du slipper for mye CO2 ut i atmosfæren, vil temperaturen på jorda øke. Men virkeligheten er mer komplisert. I virkeligheten kan man si at utslipp av CO2 ikke gjør noen skade, og bli valgt til president i USA. I virkeligheten kan man si at Norge, som er Europas største eksportør av gass, ikke er med på å ødelegge miljøet, men tvert imot gjør det bedre, siden vi utvinner det fossile brennstoffet på en så ren og god måte, og siden utslippene ikke er vårt ansvar, men ansvaret til de landene som kjøper oljen og gassen av oss.

Så langt Knausgård. Som skolemann mener jeg altså at du ikke primært bør la skolespørsmål avgjøre valget ditt. Du synes kanskje det er rart, men det er flere grunner til dette. Den viktigste er at dårlig skolepolitikk kan rettes opp senere. Klimaødeleggelsene kan ikke det.

En annen grunn er at norske lærere vil gi god opplæring til elevene uansett hvilket politisk parti som fyller regjeringskontorene. Det er ikke uvesentlig hva politikerne bestemmer om skolen, og det er selvsagt lettere å skape en god skole med god nasjonal skolepolitikk, men det er langt mer avgjørende hva politikere gjør, eller ikke gjør, for å unngå en fortsatt global oppvarming. Dessuten ønsker alle politiske partier seg «bedre skole». Det høres betryggende ut, men partienes løsninger består ofte i noen få og lettfattelige løsninger. Jeg tror det beste for skolen ville vært om politikerne ikke blandet seg for mye inn i hvordan man skal drive skole.

Hvis du synes jeg denne gang har vært upassende partipolitisk, kan jeg trøste deg med at det finnes flere partier som er opptatt av klimapolitikk – og det finnes ulike politiske synspunkter på hva som kan være løsninger på dagens klimautfordringer. Så selv om du lar den nye overordnede delen av læreplanen styre ditt politiske valg, er det fortsatt flere partier som kan være aktuelle å stemme på.

God helg og godt valg!

Hva er læringssynet i ny overordnet del?

Bygger den nye læreplanen på et snevert og begrenset syn på læring?

På vår skole er vi i gang med å lese forslaget til ny overordnet del av læreplanen. Vi leser og snakker sammen om det vi leser slik at alle ansatte skal kjenne til dokumentet. Jeg regner med at dette skjer på alle norske skoler for tiden. (Hvis du jobber som skoleleder og ikke har engasjert lærerne dine i å lese dette dokumentet, synes jeg du skal gjøre det umiddelbart).

Mange av lærerne på vår skole synes det står mye bra i forslaget til ny overordnet del. Det kan selvsagt ryddes flere steder i dokumentet, og noen formuleringer ligner mest på velmenende 17. mai-taler, men alle finner trolig noe de liker i denne teksten. (Og det er kanskje et problem).

Flere av lærerne våre stiller seg imidlertid undrende til hvilket grunnleggende syn på elever og læring som preger ny overordnet del. Jeg lurer også på om hele dette dokumentet baserer seg på et nokså snevert og litt gammeldags syn på elever og læring.  Jeg har prøvd å finne utdrag i teksten som kan bekrefte eller avkrefte min antakelse.

Kunnskap er selvsagt viktig på skolen, og ordet kunnskap brukes selvsagt ofte i teksten (det står alene 35 ganger og i kombinasjon med bl.a. Kunnskapsdepartementet en haug av ganger). For skolen skal utvikle kunnskap i elevene. Eller skal skolen formidle kunnskap til elevene? Kanskje ligger det en distinksjon her. Er forfatterne av denne teksten mer opptatt av kunnskap i betydningen noe fast og objektivt som eksisterer uavhengig av elevene og mindre opptatt av den læringen som faktisk skjer i og med elevene? Som kjent er det læringen i elevene som er avgjørende. Det holder ikke å presentere kunnskap (altså informasjon) for elever gjennom lærebøker og gode lærere. Det avgjørende er hva eleven forstår, husker og tar med seg gjennom livet. (Dersom elevene kan forklare fotosyntesen på naturfagsprøven den ene uka, men ikke aner hva fotosyntese er 2 måneder senere, kan man spørre seg om elevene faktisk har tilegnet seg kunnskap om fotosyntesen – som heldigvis skjer uavhengig av om vi mennesker kan forklare den).

På s. 12 i dokumentet står det: Kunnskap innebærer å kjenne til og forstå fakta, begreper, teorier, ideer og sammenhenger innenfor ulike fagområder og temaer. Dette forsterker mitt inntrykk av at dokumentet er basert nærmest på et behavioristisk kunnskapssyn: elevene skal kunne forstå, huske og gjengi fagenes på forhånd definerte sannheter og verdensbilde. Er ikke kunnskap noe som utvikles? Innebærer kunnskap også å kunne sammenligne, skape, analysere osv. eller innebærer kunnskap bare å kjenne til og forstå?

Og hva med læring, som er det som skal skje i skolen? Kan man finne noe tydelig læringssyn i dokumentet? Som sagt finner jeg (eller søkermotoren min) ordet læring langt sjeldnere alene enn som en del av ordet opplæring. Det står alene 40 ganger mens ordet opplæring er brukt 75 ganger. Tyder dette på at forfatterne er mer opptatt av det lærerne gjør (drive opplæring) enn hva elevene faktisk sitter igjen med (læring)? For jeg synes dokumentet er preget av at lærerne skal utvikle noe hos elevene i mye større grad enn at elevene selv skal utvikle noe. Blir elevene klientifisert i dette dokumentet? På s. 17 står det: Lærere må tenke nøye over hva, hvordan og hvorfor elevene lærer, og hvordan de best mulig kan. Gode lærere gjør selvsagt dette og  gode profesjonsfellesskap hjelper selvsagt lærerne til dette. Men hva skal elevene gjøre? Ta imot opplæring? Fylles opp av informasjon og opplysning som de får fra læreren og læreboka? På vår skole savner vi et fokus på aktive elever og elevmedvirkning i opplæringen. Hvor er den aktive eleven og elevens ansvar i denne teksten?

På s. 12 står det også: Kunnskap skapes og formidles i dialog med andre og gjennom et mangfold av tekster og kommunikasjonsteknologier. Er det bare slik kunnskap skapes – gjennom tekster og andre kommunikasjonsteknologier samt gjennom samtale med andre? Hva med utprøving, forsøk, fysiske erfaringer, drømmer, forestillinger, antakelser, konflikter osv? Skaper ikke også dette kunnskap? Eller er det igjen slik at det bare er den faglige og leksikalske kunnskapen som skal utvikles hos elevene, kunnskap som formidles fra fagmiljøene og med læreren som «medium»?

Men kanskje er ikke læringssynet så entydig i dette dokumentet som jeg antar. På s. 15 står det: Varierte læringsaktiviteter og -ressurser er viktig for å skape og opprettholde interesse, engasjement og læringsglede. Og det står en del om motivasjon (ordet finnes 4 ganger i hele dokumentet) og mestring (11 treff), variasjon (1 treff) og tilrettelegging (ordet finnes bare i en overskrift). Men jeg synes grunntonen er at læreren skal gjøre noe for klienten, unnskyld eleven. Jeg savner et variert læringssyn, bl.a. en sosio-kulturell forståelse av læring.

Men også på vår skole gleder vi oss over enkeltsetninger som vi liker, slik de fleste som leser denne teksten trolig gjør. Bl.a. liker vi at det står (s. 17): Vurderingens formål i opplæringen er primært å fremme læring. Altså ikke å rangere elevene. I samme avsnitt står det også: Overdreven vekt på dokumentasjon og rangering kan svekke den enkeltes selvbilde eller hindre utviklingen av et godt læringsmiljø. Som om vi skulle sagt det selv.

Jeg gjetter at departementet får inn mange høringssvar som jubler for noen enkeltsetninger og som motsetter seg andre enkeltutdrag. Noen vi savne mer om teknologi mens andre vil henge seg opp i andre detaljer. Jeg håper også noen gir høringssvar om helheten i teksten og kanskje til og med om læringssynet som preger dette dokumentet.  Og det er jo ikke sikkert at du deler min tolkning, kjære leser.

Lykke til med lesingen og tolkningen av det viktigste dokumentet for norsk skole for mange år fremover. Høringsfristen er 12. juni.

God helg!

 

 

Er religionsfagene skolens viktigste fag?

I vårt århundre blir religionsundervisning i skolen viktigere enn noen gang tidligere.

I påsken besøkte jeg Egypt. Sammen med resten av reisefølget mitt besøkte jeg både organisasjoner og enkeltpersoner i tillegg til turistattraksjonene, og vi kom i kontakt med mange egyptere. Det var ikke et lystelig og optimistisk bilde jeg fikk av landet.

Mens jeg var på reise, leste jeg romanen De forvillede av den libanesisk/franske forfatteren Amin Maalouf. Jeg anbefaler deg absolutt å lese denne, kjære leser. Romanen handler om den politiske situasjonen i verden i dag, bl.a. konfliktene i Midt-Østen mellom jøder, muslimer og kristne. Maalouf gir i romanen følgende beskrivelse og analyse: Det 20. århundre var preget av den ideologiske konflikten mellom kommunisme og anti-kommunisme. Dette førte til grusomme kriger, fangeleirer, drap og ulykke. Det 21. århundre, skriver Maalouf, vil være preget av konflikten mellom islamisme og anti-islamisme, og han frykter de samme grusomme følgene. Han gir, som han har gjort i flere romaner, også stemme til araberne og deres synspunkter og erfaringer (og det er nyttig for enhver vestlig å bli kjent med disse). Det var denne konflikten mellom islamisme og anti-islamisme, mellom muslimer og kristne, som jeg opplevde nokså nært på min reise i Egypt.

Den første dagen vi var i landet, ble mange mennesker drept i to selvmordsbomber andre steder i landet. Begge disse ble utført av IS-soldater, og begge ble utløst i eller ved kirker mens det var gudstjeneste. Guiden vår, som var sammen med oss hele uka, var kristen. Hun fortalte at i Egypt må alle innbyggere tilhøre en religion, i alle fall formelt. Hun viste oss identifikasjonskortet sitt, som hun alltid må bære på seg. Her er det i tillegg til navn og kjønn også markert hvilken religion hun tilhører. Siden jeg bor i et liberalt, sekulært samfunn lurte jeg selvsagt på om det var mulig å ikke ha noen religiøs tilknytning på identifikasjonskortet, men vår guide svarte at det ikke var mulig. Det ser ut for meg som om det er umulig å bare ha et sekulært statsborgerskap i et land som Egypt. Her defineres du ut fra hvilken religion du tilhører. Ikke rart at landet fungerer nokså dårlig.

Jostein Gaarder har fortalt om lignende opplevelser: I mange av landene han besøkte som fremgangsrik forfatter, spurte folk om han var kristen. Han svarte, som mange nordmenn ville gjort, nokså nølende. Hans gjester ville da overraskende spørre: «Er du ikke kristen? Hva er du da? Muslim? Buddhist?» For mange mennesker i verden, kanskje de fleste, er det uforståelig at man ikke tilhører en religion. I vår del av verden er det heldigvis mulig.

Og Egypt er altså et samfunn der man defineres ut fra religiøs tilhørighet og der kristne blir kraftig diskriminert. Ikke overraskende var de kristne vi snakket med svært kritiske til muslimene. De har vanskeligere for å få arbeid enn muslimer og blir på mange måter motarbeidet fordi de er kristne. Når de i tillegg blir angrepet og drept av islamister, ser vi klare eksempler på det Maalouf omtaler som islamisme og anti-islamisme.

Og det var da jeg fikk høre om religionsopplæringen i egyptiske skoler at jeg ble begeistret for vårt norske system. Jeg snakket med en som jobber i det egyptiske bibelselskapet, og han fortalte at det er religionsundervisning i egyptiske skoler. Det er 7 års obligatorisk skole i landet, inkludert religionsundervisning, men all religionsundervisning er trosopplæring. Den foregår atskilt slik at muslimer har egne islam-klasser mens kristne har egne kristendoms-klasser. Her lærer de om troen i den religionen de tilhører. Dette må være oppskriften på hvordan man forsterker motsetninger i et samfunn basert på religiøs tilhørighet. Jeg spurte om ikke de burde ha opplæring om religion og ikke i religion, altså lære om hverandres religioner for å kunne forstå hverandre. Svaret fra bibelselskapets mann var ikke overraskende og uttrykker nok tydelig hans erfaringer fra et muslimsk land: «Jeg har hørt så mye om islam i dette landet at jeg ikke har hatt behov for å lære mer om det på skolen.»

Nok en gang priste jeg meg lykkelig over å bo i Norge, også fordi vi har et religionsfag i skolen som skal virke samlende og ikke splittende. Og etter å ha lest Amin Maaloufs roman mens jeg var i Midt-Østen spør jeg meg om det er religionsfagene som i årene fremover blir de viktigste fagene i skolen.

Mens Egypt representerer en splittende tilnærming til religionsopplæring i skolen, nemlig å lære elevene opp til å tro innen sine atskilte religioner, har andre land valgt en motsatt løsning ved å fjerne all religionsopplæring fra skolen. Jeg tror heller ikke dette er en god oppskrift for å skape forståelse og respekt på tvers av ulike livssyn. Kanskje ønsker noen å holde religion utenfor skolen fordi det er for følsomt, kanskje fordi det berører oss som mennesker på en annen måte enn rasjonelt og vitenskapelig. Men skal vi ikke fylle skolen med nettopp det som berører oss?

Og igjen slo det meg: det er nordmenn som er annerledes i verdenssammenheng. Det er vi som lever i et uvanlig samfunn sammenlignet med resten av verden. Og igjen tenkte jeg: «Takk og pris». Amin Maalouf beskriver hvordan de fleste mennesker i verden tilhører en religion eller har en religiøs tilnærming til livet – mer eller mindre uttalt og tydelig. Vi kan like det eller ikke, og noen håper sikkert at det blir slutt på det. Men det kommer stadig flere mennesker fra andre deler av verden til Norge, og disse er mer religiøse enn oss nordboere, både katolikker fra Polen og muslimer fra Syria.

Og på samme måten som romerne ikke klarte å holde hunere, gotere og andre «barbariske» folkeslag ute fra sitt rike over lang tid, tviler jeg på om vi i det uendelige kan holde innvandrere ute fra Europa eller vårt eget land ved hjelp av piggtråd og vakthold – eller ved å melde oss ut av internasjonale sammenhenger slik noen politikere i andre land for tiden foreslår. Etter hvert som stadig flere områder på jorda blir ubeboelige p.g.a. klimaendringer, vil presset for å komme til vår del av verden stadig øke. (Når vi snakker om islamisme og anti-islamisme er det forøvrig en interessant detalj at romerne omtalte andre folkeslag som barbarer, altså folk med skjegg. Også islamister kan identifiseres ved sitt lange skjegg. I Kairo så jeg svært få menn med skjegg – kanskje et tegn på at islamistene er i kraftig mindretall blant muslimer?)

Og hvis vi skal motvirke eller unngå at vårt århundre blir ødelagt av politiske motsetninger definert ut fra religion, slik Amin Maalouf spår, må vi skape forståelse og gjensidig respekt. Det er dette vårt religionsfag skal gjøre. Derfor gir det for meg mening at religionskritikken er tonet ned i siste revisjon av faget som nå heter KRLE. Derfor gir det ingen mening for meg å sette en K i begynnelsen av navnet og bestemme at en viss prosent av tiden i faget skal vies kristendommen – noe som åpenbart var et resultat av en politisk hestehandel. Derfor gir det for meg stor mening å bruke mer tid og energi på dette faget i skolen, både til filosofi, etikk og ulike religioner. Og det gir mening for meg at ikke våre egne «fundamentalister» får sette dagsorden for dette faget. For det finnes «fundamentalister» i alle leire, både blant muslimer, kristne og humanetikerne. Det finnes de som mener at barn og ungdom skal få kristen trosopplæring i skolen, slik vi fikk da jeg gikk på skolen, og det finnes de som ønsker at barna deres aldri skal «lukte kristenmanns blod» i skolen. Begge deler er etter min oppfatning oppskriften på et splittet samfunn.

For som ofte før tror jeg svaret ligger et sted imellom. Norske menigheter har innsett at de selv må sørge for trosopplæring i kristendom. Det er ikke skolens oppgave. Og muslimske barn går i koranskoler for å lære om sin tro. Skolen skal ikke gi opplæring i tro, men skal gi opplæring om tro. Det farligste vi kan gjøre som samfunn er å slutte å la ulike religiøse og sekulære livsanskuelser møtes. Og det er i skolen dette kan skje. Derfor bør vi har mye felles religions- og livssynsundervisning i skolen. Og derfor bør kanskje ikke lærere som underviser i disse fagene være redde for å trekke inn autentiske og tydelige religiøse uttrykk. Det er ikke farlig å lære om hvordan muslimer ber eller hva slags ritualer buddhistene har. Det må være mulig å la barn bli kjent med fortellinger fra det gamle testamentet uten å frykte at de skal bli «smittet» av kristentro. Det er mulig dersom det skjer i en sekulær ramme der det er åpenbart for alle at religionsundervisningen ikke er et forsøk fra «de andre» på å omvende elevene til en særskilt tro. Og ja, vi skal trene elevene i vitenskapelig tenkemåte – også i møte med religioner. Men vi skal også lære mennesker å lytte til hverandre og til å ta andre menneskers perspektiv slik at de er i åpen dialog med hverandre. Og jeg tror det norske KRL / RLE / KRLE-prosjektet er på god vei til å lykkes med å skape respekt og åpenhet.

For etter min reise og lesing denne påska er det tydelig for meg at hvis vi skal klare å beholde det liberale velferdssamfunnet vi har her i nord, må vi klare å skape møteplasser for ulike religiøse livsanskuelser. Kanskje er det norske KRLE-faget også med på å styrke moderate krefter innen islam, og kanskje legger faget et godt grunnlag for dialog og samarbeid mellom ulike livsanskuelser. Kanskje kan faget også motvirke hatet mot de som er annerledes enn oss selv, som bl.a. Jarl Waage har skrevet om. De fleste muslimer er ikke islamister, vet du. Og for å respektere andre må vi starte med å lytte til dem.

God helg!