Kategoriarkiv: fremtidens skole

Forsvinner de praktiske fagene i fagfornyelsen?

Fagfornyelsen fokuserer på elevers forståelse og dybdelæring. Gjør det at de praktiske fagene blir glemt?

Forrige uke var jeg invitert til å holde et slags åpningsforedrag  på Musikklærernes dag, som arrangeres av organisasjonen Musikk i skolen. Jeg vet ikke hvor inspirert eller mye klokere mine tilhørere ble av det jeg sa, men som vanlig var det opplysende og klargjørende for meg å møte lærere fra andre skoler – denne gangen musikklærere.

Jeg tror mange lærere som underviser i praktiske fag som musikk, føler at de jobber i motvind i norsk skole. (De opplever i allefall ikke særlig medvind). Jeg nevnte dette i innledningen til foredraget (eller kåseriet) mitt, og noen av de kommentarene jeg fikk etterpå, bekreftet dette. Mange musikklærere føler at de er nokså «usynlige» på skolene: de synes det er vanskelig å ha «fulle klasser», altså 28 elever om gangen, de er ofte plassert nokså isolert i skolebygningen og mange syntes det var vanskelig å ha bare en time pr. uke med faget i hver klasse. Mange opplever at deres fag ikke blir «sett» og regnet med, og mange av dem snakket om hvordan de kunne «markedsføre» musikkfaget ovenfor skolens ledelse. En spurte hvordan man som lærer kan påvirke skolens ledelse, og det kan jo evnt. skoleledere som leser dette, tenke over – ikke bare svaret på spørsmålet, men at spørsmålet blir stilt.

Som tidligere musikklærer synes jeg selvsagt det er trist å høre at musikk er et fag som på mange skoler kommer i andre rekke. Men det er også trist å høre som menneske, uavhengig om jeg pusler med musikk selv eller ikke. Og det er ikke trist bare fordi musikk er hyggelig. Nei, en av grunnene til at det er alvorlig dersom musikkfaget blir nedprioritert, er det hjerneforskere som har vist oss: Musikk er en aktivitet som gir barn bedre hjerner fordi musikalsk aktivitet øker antallet synapser i hjernen. Å spille og synge utvikler hjernen vår mer enn å lese og regne. Bare spør en hjerneforsker hvis du ikke tror meg.

Jeg fortalte også hvordan vi på vår skole har periodisert de praktiske fagene ved at elevene har et praktisk fag hver periode og til gjengjeld har alle undervisningstimene for et halvår i løpet av en seks-ukers periode. Noen av musikklærerne på konferansen fortalte at deres skoleledere sannsynligvis ikke visste hvordan de skulle organisere skolen på en måte som ga bedre utnyttelse av musikktimene (og timene i andre praktiske fag). Det er jo sørgelig, for man kan anta at også de teoretiske fagene vil tjene på en fleksibel organisering, altså noe annet enn en fast ukentlig timeplan som skal gjelde for hele skoleåret.

En av deltakerne fortalte at hun hadde snakket med Sten Ludvigsen, som ledet Ludvigsenutvalget, og på spørsmål om de praktiske fagenes stilling i utvalgets rapporter innrømmet Ludvigsen at utvalget hadde gjort en dårlig jobb når det gjaldt praktiske fag. Han beklaget dette. Fokus på dybdelæring passer trolig bedre når man snakker om teoretiske skolefag enn praktiske fag.

Og jeg lurer på om fagfornyelsen, som nå pågår, vil skape bedre vekstvilkår for de praktiske fagene. Jeg håper det, men er ikke overbevist. Et av de sentrale begrepene i fagfornyelsen er dybdelæring. Jeg tror imidlertid at dette begrepet, slik det blir definert og beskrevet, er lettere å «oversette» til de teoretiske fagene.  I Retningslinjer for utforming av læreplaner fra 2018, står følgende:

Vi definerer dybdelæring som det å gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder. Det innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre. (Mine uthevinger).

Er dette et uttrykk for hva som er det sentrale i praktiske og estetiske fag? Er dybdelæring i musikk og kunstfag å utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger? Er det dybdelæring i musikk at elevene lærer seg kvintsirkelen og forstår hvilken sammenheng det er mellom ulike tonearter og akkorder (f. eks. at G-dur og E-moll har langt mer til felles enn G-dur og F#-dur selv om G og F# er nabotoner)? Eller er det dybdelæring i musikk at elevene blir så flinke til å spille eller synge at de kan gjøre det uten å tenke seg om? Er det slik at fokus på dybdelæring bidrar til en enda mer teoretisk skole?

Men det er ikke sikkert at de praktiske og estetiske fagene blir enda mer usynlige som en følge av fagfornyelsen. Jeg gleder meg over at opplevelser igjen er omtalt i læreplanen. I LK06 (gjeldende læreplan) har myndighetene vært opptatt av at det skal være mulig å vurdere elevene opp mot alle kompetansemål. Kompetansemålene skal altså være målbare, og som kjent er det i dag kompetansemålene som styrer de ulike fagene langt mer enn det som er skrevet om formålet med faget. Og da kan man ikke komme trekkende med opplevelser slik man har gjort i tidligere læreplaner – selv om opplevelser av både kunst og annet har en stor verdi i seg selv. Opplevelser i faget blir «degradert» fordi lærere må gi vurdering basert på observerbare og målbare størrelser.

Et av de vedtatte kjerneelementene i faget musikk er «å oppleve musikk». Betyr dette at opplevelser i skolefagene er på vei tilbake til læreplanene? Umiddelbart ser det ikke slik ut. Kompetansemålene i fagskissen til musikkfaget, som ble offentliggjort for noen uker siden, har formuleringer som «utforske, formidle og reflektere over…. «. Det er ikke et kompetansemål at elevene skal «oppleve musikk». Men å la elevene oppleve kunst og musikk er et viktig mål ved opplæringen. Kunst og musikk er viktig uansett om vi er i stand til å snakke om opplevelsen vår.

Men det ser altså ikke ut til at det å oppleve kunst, musikk og litteratur er nok for den norske skolen. Fortsatt skal vi kreve at elevene kan fortelle om det de har opplevd. Og alle som jobber i skolen, vet hva som da blir vurdert. Det er elevenes evne til å fortelle om eller reflektere over noe. Det holder fortsatt ikke å bare oppleve musikk, litteratur m.m. Du må kunne snakke og skrive om det du har gjort eller opplevd. Men jeg håper musikklærere og lærere i andre kunstfag i skolen bruker tid på aktiviteter i faget som ikke skal vurderes – på opplevelser og slikt. Elever har stor glede av å spille og synge sammen. Denne gleden blir ikke mindre dersom de ikke får en vurdering av læreren på sangen eller samspillet. Snarere tvert imot.

God helg!

Reklamer

Bare digitalisering og ingen transformasjon i skolen enda?

Digital teknologi fører ikke bare til en digitalisering, men en total omveltning av samfunnet. Men foreløpig ikke i skolen.

For noen uker siden deltok jeg på ledersamling for alle ledere i Bærum Kommune, alle fra Rådmann til avdelingsledere. I salen satt det over 400 personer, og vi fikk høre innlegg om fremtid og innovasjon.

En av innlederne, Helge Skrivervik, reiser åpenbart rundt i Norge og holder sitt faste foredrag om hvordan den digitale utviklingen skaper en transformasjon og ikke bare en digitalisering. Skrivervik fikk dårlig tid p.g.a. problemer med den digitale teknologien (!), men har fikk allikevel frem noen vesentlige poenger. Og hans hovedpoeng var at digital teknologi endrer hele samfunnet fundamentalt, det skaper en transformasjon.

Som eksempler på denne transformasjonen trakk Skrivervik frem at mange bedrifter som vokser og har suksess i dag ikke selv produserer noe eller eier egne produksjonsmidler. Forretningsideen er at de kobler sammen andre som enten yte en tjeneste, produserer noe eller eier et produksjonsmiddel. Klassikerne, som også Skrivervik trakk frem, er Uber og Facebook. Uber, som er et av verdens største transportselskap, eier ikke en eneste  bil (det gjør vel ikke Oslo Taxisentral, heller, så vidt jeg vet) og Facebook, som er verdens største nyhetsformidler, skriver ikke nyhetene selv slik «gammeldagse» aviser gjør. Bygging av tjenester i fremtiden dreier seg altså, i følge Skrivervik, om å koble sammen, ikke om selv å bygge tjenester. Og Skrivervik, som visste at han snakket til over 400 kommunale ledere, advarte salen om at det som i dag er kommunale tjenester. i fremtiden vil leveres, eller bindes sammen, av andre.

Skrivervik mente at en årsak til at digital teknologi skaper en total forandring er at denne teknologien er uavhengig av fysiske begrensninger. Han uttrykte dette lettfattelig ved å peke på overgangen fra «atomer» til «bits». Den «gamle» virkeligheten var (eller er) bundet av fysiske størrelser som er bygget opp av atomer mens fremtidens virkelighet ikke har de samme begrensningene. Datasignaler, altså bits, kan bevege seg over hele jorda på ekstremt kort tid mens en leveranse av fysiske gjenstander fortsatt kan ta flere dager rundt jorda. Skrivervik nevnte ikke at også datateknologi er avhengig av fysiske størrelser som fiberkabler o.l., men det er underordnet i denne sammenhengen.

Og Skrivervik pekte på tre faser i menneskets utvikling: Den fysiske, den digitaliserte og den transformerte. Og det er overgangen fra digitalisert til transformert som er den store endringen. Skrivervik brukte musikkavspilling som et eksempel. I den fysiske «perioden» kunne du spille av musikk fra en LP-plate. Når digitaliseringen kom, ble LP-plata byttet ut med en CD, men fortsatt måtte du ha den fysiske gjenstanden tilgjengelig for å kunne spille av musikk. Musikkstrømming er et eksempel på en transformasjon. Nå kan du spille av musikk hvor som helst og du trenger ikke å ha med deg en fysisk gjenstand som en LP-plate eller en CD. Skrivervik hånlo av oss i salen som fortsatt har LP-plater i hylla. Han mente tydeligvis at vi var sørgelig gammeldagse og akterutseilte. Han spurte ikke om vi også strømmer musikk selv om vi har beholdt LP-platene, men han glemte å nevne at det slett ikke er mulig å høre all innspilt musikk via moderne strømmetjenester. (f. eks. LP-plata «Friendship» med de amerikanske fusion-musikerne Lee Ritenour, Don Grusin m.fl. – en vidunderlig plate som jeg bare kan høre hvis jeg spiller den av fra en LP-plate).

Men Skrivervik har nok rett i at den store overgangen ikke er at maskiner og muligheter blir digitale. Den store overgangen er ikke digitalisering, men at samfunnets vaner, forventninger og praksis blir helt forandret som en følge av digitaliseringen, altså når den store transformasjonen skjer.

Og da har vi kommet frem til spørsmålet i overskriften: Hva med skolen? Skjer det en transformasjon av skolen eller er vei bare vitne til en digitalisering av opplæringen? Så vidt jeg kan bedømmer er det siste tilfelle: De siste årene har det skjedd en tydelig digitalisering av undervisning og opplæring i Norge, men vi ser foreløpig svært få tegn til an virkelig transformasjon. Fortsatt foregår opplæring som undervisning, ofte i et klasserom i faste klasser der lærere underviser i fastsatte fag og der elevene er plassert i klasser basert på fødselsår. Omtrent som for 200 år siden, altså. Forskjellen er bare at nå bruker både lærere og elever digitale redskaper.

Og jeg har ikke hørt særlig mange som har tanker om hvordan en transformasjon av opplæring kan komme til å se ut. Noen snakker om at lærerrollen skal endres fra formidling til veiledning og at elevene må lære problemløsning og ikke bare svare på faktaspørsmål. Dette er vel og bra, men er virkelig ingen transformasjon siden dette skjer innenfor våre gamle forestillinger om skole og opplæring: forestillingen om at læring må skje planlagt og basert på offentlige planer, følge årskull, skje til faste tider, ledet av lærere, vurderes ut fra gitte kriterier osv.

To av de jeg har hørt peke litt ut over dette er begge professorer: Arne Krokan og Sten Ludvigsen. Den siste av dem besøkte skolen vår for en stund siden og fortalte bl.a. at han og hans kolleger på universitetet var interessert i å forske på hvordan innsamlede data fra enkeltelevers læring og utvikling kunne brukes til øke den samme elevens læring. For meg høres det ut som adaptiv læring, som Arne Krokan og andre snakker varmt om.

Kan vi se for oss en fremtid der omfattende digitalisering har gjort det overflødig for elever å fysisk møte opp på skolen, der skolen ikke lenger består av atskilte og begrensede skolefag og klasser basert på fødselsår, der elever beveger seg fremover i læring, klokskap og fornuft basert på hva de faktisk klarer å gjøre i det virkelige liv og ikke basert på oppkonstruerte prøver laget av lærere og lærebokforfattere? For noen en drøm. For andre et mareritt. Eller kanskje vil en transformasjon av opplæringen bringe oss et helt annet sted. Foreløpig ser vi bare begynnelsen på en digitalisering og slett ingen transformasjon.

Og det nærliggende spørsmålet blir om de nye læreplanene, der første forslag ble presentert denne uka, skaper en endring i skolen. (Vi skal nok ikke forvente at læreplanene skaper en dyptgripende transformasjon). Den som leser får se.

God helg!

Bør vi snakke om dybdelærende elever i stedet for dybdelæring?

 

Denne uka hadde vi besøk fra Universitetet i Oslo på skolen vår. Det var egentlig skoleeier Bærum Kommune som fikk besøk, men av praktiske grunner foregikk samlingen på vår skole. Bærum Kommune har avtalt å bruke noe av «sine» desentraliserte kompetanseutviklingsmidler til et samarbeid med UiO/FIKS, og derfor var ansatte på tre ungdomsskoler samlet for å høre på Øystein Gilje, 1. amanuensis ved Universitetet i Oslo, snakke om begrepet dybdelæring.

Gilje presenterte det historiske bakteppet både for begrepet dybdelæring og for samarbeidet mellom kommunen og universitetet, og han presenterte noen definisjoner eller beskrivelser av dybdelæring . Som kjent er fortsatt dette et ferskt og uferdig begrep. Noe av det jeg merket meg, var at han ikke bare snakket om dybdelæring, men også snakket om dybdelærende, altså elever som lærer dypt. Uttrykket fungerer langt bedre på engelsk der man kan snakke om deep learning og deep learners. Jeg synes dette var interessant av flere grunner.

Når vi snakker om dybdelæring tenker vi fort på den abstrakte prosessen som skal skje i og mellom elever. Hvis vi derimot snakker om dybdelærende (deep learners), blir eleven subjektet for vår oppmerksomhet. «Bare en liten detalj,» tenker du kanskje, kjære leser, men jeg er ikke sikker på det. For i pedagogiske samtaler og diskusjoner har vi en tendens til å snakke om nokså abstrakte størrelser som læring, læringsutbytte, kognitive prosesser osv. (Jeg er ikke noe unntak selv). Og dermed snakker vi også om dybdelæring i nokså abstrakte og teoretiske vendinger. Legg f. eks. merke til hvordan en offisiell «definisjon» av dybdelæring låter:

Dybdelæring betyr at elevene gradvis og over tid utvikler sin forståelse av begreper og sammenhenger innenfor et fag. … Elevenes læringsutbytte øker når de gjennom dybdelæring utvikler en helhetlig forståelse av fag og ser sammenhengen mellom fag, samt greier å anvende det de har lært, til å løse problemer og oppgaver i nye sammenhenger. (Stortingsmelding 28 2015-16)

Og fortsatt spør skolefolk og forskere seg: Hva er egentlig dybdelæring?

Hva om vi gjør som Øystein Gilje kort berørte: prøver å beskrive hva dybdelærende elever gjør i stedet for å prøve å definere hva dybdelæring er? Blir begrepet dybdelæring da mer forståelig? For hva er det dybdelærende elever gjør som overflatelærende elever ikke gjør? Jo, de bearbeider lærestoffet selv, de undersøker mer enn det læreren eller læreboka presenterer for dem, de graver dypere i faget, de gjør mer enn leksene de er pålagt, de jobber grundig med fagstoffet uavhengig av om de skal ha prøve eller får karakterer på det de gjør osv.

Du kjenner selvsagt igjen disse handlingene. Dette er det både vokse og barn gjør når det er noe vi er skikkelig interessert i (og som gjør at vi glemmer tiden). Og når vi i skolene skal hjelpe elevene til å lære dypt, er det kanskje lettere for oss å peke på hva slags aktivitet vi ønsker å se hos elevene enn å lage kartleggingsprøver for dybdelæring eller sette opp kjennetegn på dybdeklæring. Eller rettere: hvis vi skal sette opp kjennetegn på dybdelæring, bør det kanskje være observerbar aktivitet hos elevene fremfor målbare prøveresultater.Og da bør slike kjennetegn vær så konkrete som mulig.

I vårt kommunale rammeverk er to av kjennetegnene på dybdelæring at

  • Elevene er nyskapende og tar initiativ til å finne ut av nye problemstillinger eller utviklingsprosjekter
  • Elevene bruker vitenskapelige metoder og tenkemåter for å vurdere informasjon og argumenter.

Er dette observerbart for en lærer? Kan lærere virkelig vite hva som foregår inne i elevenes hoder? Eller burde vi heller satt opp kjennetegn som f. eks:

  • Elevene tilbringer mer tid på skolen enn de må og arbeider med fagstoff i den ekstra tiden
  • Elevene stiller læreren mange faglige spørsmål om saker som ikke står i læreboka, ofte spørsmål som læreren ikke umiddelbart vet svaret på.
  • Elevene arbeider med fagstoff som de ikke har i lekse og som ikke er en del av vurderingsgrunnlaget.

For hvis skoleeier eller skoleledere skal spørre lærere om det skjer dybdelæring i og med deres elever, kan man selvsagt gjennomføre kartleggingsprøver om dybdelæring eller be lærerne om å vurdere resultatet av opplæringen, altså vurdere om elevene har lært det de bør lære. Dette er lærere gode til, for det har de alltid gjort. Hvis f. eks. alle elevene i en klasse skriver saklige, tydelige og presise argumenterende tekster, så vet læreren at alle elevene har lært nettopp det. Men vet læreren om det har skjedd dybdelæring eller har elevene bare lært det som stod på planen? Kanskje alle elevene bare har fulgt ekstra godt med i timen. Har det da skjedd dybdelæring?

Dersom man spør læreren om elevene ofte arbeider med fagstoff ut over læreboka eller leksa, eller om elevene spør og graver om faglige spørsmål som de ikke får prøve om, da har læreren en god indikasjon på at elevene er dybdelærende (deep learners), og da kan hun vite at det skjer dybdelæring. For hvis kjennetegnet på dybdelærende elever er at de bearbeider lærestoffet selv, undersøker mer enn det de lærer i timene, graver dypere i faget osv., så er ikke gode faglige prestasjoner en indikasjon på dybdelæring. Da er dybdelæring at elevene gjør noe annet og mer enn det lærerne håper og forventer.  Og det kuleste i skolen er jo nettopp når det skjer.

God helg.

Dybdelæring = input + bearbeiding x tid?

Både skoler og universiteter har kastet seg over begrepet «dybdelæring». Kan vi sette opp en formel for dybdelæring?

På vår skole, og mange andre skoler i vår kommune, setter vi i år utviklingsfokus på dybdelæring. Vi skal bl.a. samarbeide med Universitetet i Oslo, og både vi og universitetet jobber med å fylle begrepet med innhold. Hva mener vi med dybdelæring?

I Norge var det Ludsvigsenutvalget som for alvor introduserte dette begrepet. I sin første NOU pekte utvalget på at norske elever haster igjennom lærestoff og at de dermed jobber alt for kort tid med hvert emne. Dette er en av begrunnelsene for fagfornyelsen som nå foregår.

På vår skole drøfter vi selvsagt også dette begrepet, og jeg undrer meg over om man kan sette opp en enkel ligning som forteller hva dybdelæring dreier seg om. Kan man uttrykke dybdelæring gjennom følgende enkle ligning?

Dybdelæring = (input + bearbeiding) x tid

Egentlig er dette en formel for læring, og vi kan kanskje sette opp andre formler for læring. Praktisk læring kan i så fall uttrykkes slik:

Praktisk læring = (modellering + øvelse) x tid

Sosial læring = (samarbeid + tilbakemelding) x tid

Men nå dreier det seg om formelen for dybdelæring. På basis av NOU 14:7 vil jeg høyst uhøytidelig fremsette teorien om at dybdelæring er et resultat av de tre faktorene input (læreres, fagøkers, mediers eller andres presentasjon, modellering, motivasjon, informasjon o.l), bearbeiding (elevenes eget arbeid for å forstå og huske det de har blitt presentert for – gjennom samtaler, utvikling av egne teorier, problemløsning, analyser, forsøk, sammenligninger osv.) og tiden de har til dette.

Min antakelse er at i mange klasserom blir det brukt mye tid på input og langt mindre tid på bearbeiding. Og det blir brukt generelt alt for lite tid på hvert fagområde elevene skal arbeide med. Og kanskje elevene trenger mer hjelp til bearbeiding enn de får i dag.

En enkel fremstilling? Absolutt. For enkel og dermed upresis? Sannsynligvis. Men gode ideer må kunne uttrykkes kort og enkelt, og kanskje kan formelen være en enkel påminnelse om forutsetningene for dybdelæring.

Hvis du ser nøye etter, legger du merke til at formelen jeg har presentert er ulik i overskriften og inne i teksten. Hvis du husker regnereglene, kan du gjøre deg opp en mening om hvilken av de to formlene som best uttrykker hav som skaper dybdelæring. Kanskje bør formelen skrives slik: Dybdelæring = input + (bearbeiding x tid)

Og kanskje er følgende spørsmål et enkelt sted å starte hvis lærere vil endre sin praksis for å skape mer dyp læring hos elevene: Får elevene nok faglig input? (Jeg gjetter at svaret ofte er ja) Får de hjelp til å bearbeide den «inputen» de får? (Hjelp betyr både metoder og strategier til å gjøre dette og krav og forventninger om å gjøre det) Og får de nok tid til å arbeide med fagstoffet (altså nok tid før de må kaste seg over nytt fagstoff)?

God helg

Grunnleggende ferdigheter og dybdelæring – pedagogiske motpoler?

Er dybdelæring noe annet enn fokus på grunnleggende ferdigheter eller henger de to sammen? Trekker fokus på dybdelæring og på grunnleggende ferdigheter opplæringen i to motsatte retninger?

Bærum kommune, som er en aktiv skoleeier, har i år vedtatt en ny kvalitetsplan for grunnskolen. Etter et grundig arbeid har politikerne våre vedtatt et plandokument på 40 sider med detaljerte beskrivelser av kjennetegn på god praksis. (Ønsket om å beskrive læringsutbytte og undervisningspraksis ned til minste detalj lever åpenbart fortsatt). På skolen jeg leder, har vi de siste ukene prøvd å trenge inni dette omfattende dokumentet – som skal være en hjelp til skoler i deres utviklingsarbeid. Kanskje kan dokumentet også være til inspirasjon for andre. Du finner det her.

Politikerne våre har, etter forslag fra Skolesjefen, bestemt at i vår kommune skal skolene de neste årene konsentrere seg om tre utviklingsområder: vurdering (for, som og av læring), dybdelæring og livsmestring. (Kanskje ikke særlig originalt, vil du kanskje tenke, men absolutt i tråd med tidens styringssignaler). Og det er disse tre områdene den kommunale kvalitetsplanen prøver å beskrive.

Vi har arbeidet med planen på ulike måter. I personalet har vi brukt metodikk fra aktivt verdivalg der alle har plassert seg i rommet ut fra hvor godt de synes vi får til det planen ønsker at vi skal oppnå. Vi har vurdert vår egen praksis opp mot de mange kjennetegnene planen angir og jeg har latt FAU-representantene vurdere både seg selv, elevene og skolen. Foreldrene har dermed også fått en mulighet til å si hva de synes vi bør videreutvikle først.

Vi har dermed lest hvordan skolesjef og politikere i kommunen oppfatter disse relativt nye begrepene i norsk skole, livsmestring og dybdelæring. De som har skrevet dokumentet, har satt seg grundig inn i det som er sagt om disse begrepene, men det er ikke tvil om at det fortsatt finnes mange ulike oppfatninger av hva begrepene faktisk betyr.

Og igjen ender jeg opp med å kretse rundt begrepet dybdelæring. For her synes jeg at kommunens fagfolk har matet politikerne – og dermed skolene – med noen uklare og kanskje misvisende formuleringer. Planen beskriver dybdelæring på en god måte når den (på s. 19) skal forklare hva som menes med dette begrepet. Men når planen angir 6 indikatorer på dybdelæring, blir jeg litt forvirret.

Mange av indikatorene er treffende, men i følge Bærum Kommunes kvalitetsplan er det en indikator på dybdelæring av elevene bruker grunnleggende ferdigheter. Den første indikatoren som er angitt under overskriften «Dybdelæring» lyder:  Elevene anvender grunnleggende ferdigheter i alle fag. Og det er da jeg spør meg: Er dette faktisk en indikasjon på at det oppstår dybdelæring? Eller er det slik at skolers fokus på grunnleggende ferdigheter faktisk kan føre til lite dybdelæring?

Et kort historisk overblikk forteller oss at det har vært et voldsomt fokus på grunnleggende ferdigheter i norsk skole de siste 10-15 årene. Styringssystemer som nasjonale prøver og læreplanen fra 2006 viser dette, og i norske skoler har elevene trent på lesing, skriving, regning «til den store gullmedaljen». Men har dette gitt økt dybdelæring? Etter 10 år med fokus på grunnleggende ferdigheter sier et offentlig oppnevnt utvalg (Ludvigsenutvalget) at det er for lite dyp læring i norsk skole. Har fokus på grunnleggende ferdigheter ført til at elevene har lært fagstoffet nokså overfladisk?

Jeg tror det siste er en feilkobling. Vi må skille mellom hvilke hendelser som har en sammenheng og hvilke som trolig ikke har en sammenheng selv om de oppstår samtidig. (Kjent som kausale og spuriøse sammenhenger). Det er ikke sikkert at elevenes arbeid med grunnleggende ferdigheter er det som har skapt mye overflatelæring. Men noe er det som har ført til for lite dybdelæring.

Allikevel er jeg fortsatt usikker på om bruk av grunnleggende ferdigheter er en indikator på at elevene lærer dypt og varig, at de forstår sammenhenger og kan bruke det de lærer i nye sammenhenger. Dersom elevene ikke bruker grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og muntlig aktivitet lærer de trolig lite, verken overfladisk eller dypt, men dette er ikke et argument for at bruk av grunnleggende ferdigheter skaper dyp læring. (Det blir som å si at for å løpe fremover må man bruke beina og derfor er bruk av beina en indikator på at elever løper).

Og jeg mener også at Bærum Kommune har glemt en vesentlig forutsetning for dybdelæring i sine indikatorer, og det dreier seg om at elever må få tid nok til å lære seg fagstoffet. Ludvigsenutvalget peker på dette i sin første rapport: En viktig grunn til at norske elever ikke forstår det de skal lære, er at læreren «haster» videre til nytt fagemne for tidlig. (Det er derfor «hvem skal ut-oppgaven» blir gitt til de som har jobbet med fagenes kjerneelementer og nye læreplaner). Derfor burde Bærum Kommune hatt med ytterligere en indikator for dybdelæring i sin plan: Elevene arbeider lenge nok med fagstoffet.

De kunne tatt med enda en indikator: Dybdelæring dreier seg nemlig om å koble det nye man lærer til det man allerede vet. I kommunens plan dukker dette opp som et kjennetegn under indikatoren om at elevene lærer med utgangspunkt i fagenes kjerneelementer. Dette sentrale kjennetegnet ved dybdelæring er altså plassert på laveste nivå i kommunens «taksonomi», og et av problemene med forsøk som dette på å beskrive alle sider ved elevenes læring, blir tydelig: Hva skal plasseres hvor? Når «alt henger sammen med alt annet», hvordan kan vi da beskrive virkeligheten ned til minste detalj? Eller kanskje vi ikke skal prøve å beskrive noe så komplisert som læring ned til minste detalj. Kanskje det er viktigere å beholde overblikket og helhetsforståelsen.

For kanskje er ikke dybdelæring først og fremst teknikker eller indikatorer som er oppfylt. Kanskje dreier dybdelæring seg, som en av mine lærere sa, om læringssyn. Er dybdelæring uttrykk for et konstruktivistisk læringssyn – i motsetning til et behavioristisk syn på læring? (Enkelt sagt kan man si at et behavioristisk syn på læring er at eleven skal lære et spesifikt læringsstoff (et pensum) som eleven kan gjengi eller vise mens et konstruktivistisk læringssyn tar utgangspunkt i at eleven bygger opp (konstruerer) sin egen forståelse av virkeligheten). Er dybdelæring det motsatte av «fredagstesten»?

Jeg har hørt at Kunnskapsdepartementet jobber med å bestemme en definisjon på dybdelæring. Det blir i så fall ikke den første definisjonen av dette begrepet vi har fått presentert. For en stund siden hørte jeg for første gang ordet gjort om til et verb: «Hva gjør elevene når de dybdelærer?» Siden ordene former vår forståelse, tror jeg vi skal være bevisst hva vi legger i begrepene. Er dybdelæring en aktivitet som kan beskrives? Kan elever tenke at «Nå skal jeg jammen dybdelære litt?» Jeg tror ikke det. Hvis dybdelæring blir et spørsmål om hvilke teknikker man bruker, tror jeg man kommer feil av sted. Dybdelæring er trolig i større grad en holdning eller en innstilling til læring. Eller som en annen av mine lærer sa: «Dybdelæring er det samme som kompetanse.» Hvis du er kompetent, har du lært noe dypt.

God helg!

Fagfornyelsen kommer ikke til å endre norsk skole

Vurderingssystemene trumfer både læreplan og pedagogikk. Så lenge vi beholder dagens vurderingspraksis kommer ikke skolen til å endre seg.

Det foregår en fornyelse av fagene i norsk skole. Det er i alle fall det som er planen. Innen 2020 skal norsk skole få nye læreplaner, og «alle» tror at dette skal skape endringer i norsk skole. Jeg tror dessverre de tar feil. Jeg tror nemlig ikke at det er læreplanene som styrer skolen. Det som styrer skolen er bl.a. det som skjer i disse dager: eksamen.

Eksamen er en del av vurderingssystemet i skolen, og mange har påpekt at eksamen og reglene for vurdering i skolen påvirker det som skjer i norske klasserom. Min antakelse er at vurderingssystemet har langt større påvirkning på opplæringen enn læreplanene. Det er NKVS, Nasjoalt KvalitetsVurderingsSystem, som i praksis styrer det som skjer i norske klasserom, og jeg mener at et enkelt tilbakeblikk underbygger denne påstanden:

I 2006 ble det innført ny læreplan for norsk skole (LK06). Omtrent samtidig ble et voldsomt fokus på grunnleggende ferdigheter i norsk skole. Mange tror kanskje at årsaken til dette var at LK06 innførte disse begrepene. Min antakelse er at NKVS ble innført i 2005, altså omtrent samtidig. Skolene i Norge fokuserte på grunnleggende ferdigheter fordi de måtte gjennomføre nasjonale prøver, som skulle måle elevenes grunnleggende ferdigheter, og resultatene på disse prøvene ble offentliggjort. LK06 er en læreplan med nokså åpne kompetansemål som burde gitt skoler god mulighet til å jobbe lenge med noen emner og til å koble sammen ulike fagemner. Dette har ikke skjedd, og jeg tror altså årsaken er NKVS.

Poenget mitt nå er ikke om det var bra eller sørgelig at fokus i norske klasserom ble dreiet mot lesing, skriving og regning. Poenget er, som andre også har påpekt, at vurderingssystemene for skolen har mye sterkere påvirkningskraft enn læreplanene – dessverre. Og i disse eksamenstider er dette interessant. For eksamen påvirker undervisningen, en såkalt «backwash-effekt».

Et eksempel på dette er prosessorientert skrivemetode. For snart 20 år siden ble skriftlig eksamen i norsk gjennomført med denne metoden som en del av eksamen. Metoden består i at elever skriver et første utkast til en tekst, at de deretter snakker med andre om teksten sin før de skriver et nytt utkast og igjen får innspill fra andre på teksten. Omtrent slik mange skriver tekster i det virkelige liv. Da prosessorientert skriving ble en del av eksamen, begynte alle norsklærere å bruke denne metoden i sin undervisning. Da dette ikke lenger var en del av eksamen, sluttet mange lærere å bruke metoden – uten at de hadde fått instruks eller oppfordring til dette. (Og det var selvsagt sørgelig siden dette er en god metode for å trene på å uttrykke seg skriftlig).

Og når Regjeringen, som har satt i gang fagfornyelsen, samtidig har sagt at de ikke skal endre vurderingsreglene i dette landet, har de dessverre ødelagt for seg selv. For vurderingsreglene, bl.a. eksamen, standpunktkarakterer, karakterbasert opptak til videregående skole, offentliggjøring av resultatene på nasjonale prøver m.m., påvirker læreres praksis langt mer enn læreplanene. Dessverre.

God helg og lykke til med eksamen!

Livsmestring – bra eller trist? Del 2

Det er mye oppmerksomhet rundt psykisk helse, robusthet, depresjoner, skolevegring m.m. for tiden. Jeg har i et tidligere blogginnlegg stilt spørsmål om dette er bra, eller om det er uheldig.

Noen sier: «Da jeg gikk på skolen, var det ingen som snakket om depresjoner og utbrenthet.»

Noen sier: «Lettere psykiske lidelser er et økende problem, og vi må bruke tid på dette i skolen.»

Noen sier: «Når vi snakker mye om dette, gir vi unge mennesker et begrepsapparat og et fokus som gjør at noen og enhver kan føle seg både utmattet og nedstemt.»

Lyrikeren Marit Tussvik har kanskje indirekte sagt noe om dette i diktet Mors gode råd fra 1984;

Og ikkje putt
erter i nasen
mens eg er borte!
sa mor vår og gjekk

Det hadde vi aldri
tenkt på før, så
det gjorde vi

God helg!