Kategoriarkiv: fremtidens skole

Dybdelæring = input + bearbeiding x tid?

Både skoler og universiteter har kastet seg over begrepet «dybdelæring». Kan vi sette opp en formel for dybdelæring?

På vår skole, og mange andre skoler i vår kommune, setter vi i år utviklingsfokus på dybdelæring. Vi skal bl.a. samarbeide med Universitetet i Oslo, og både vi og universitetet jobber med å fylle begrepet med innhold. Hva mener vi med dybdelæring?

I Norge var det Ludsvigsenutvalget som for alvor introduserte dette begrepet. I sin første NOU pekte utvalget på at norske elever haster igjennom lærestoff og at de dermed jobber alt for kort tid med hvert emne. Dette er en av begrunnelsene for fagfornyelsen som nå foregår.

På vår skole drøfter vi selvsagt også dette begrepet, og jeg undrer meg over om man kan sette opp en enkel ligning som forteller hva dybdelæring dreier seg om. Kan man uttrykke dybdelæring gjennom følgende enkle ligning?

Dybdelæring = (input + bearbeiding) x tid

Egentlig er dette en formel for læring, og vi kan kanskje sette opp andre formler for læring. Praktisk læring kan i så fall uttrykkes slik:

Praktisk læring = (modellering + øvelse) x tid

Sosial læring = (samarbeid + tilbakemelding) x tid

Men nå dreier det seg om formelen for dybdelæring. På basis av NOU 14:7 vil jeg høyst uhøytidelig fremsette teorien om at dybdelæring er et resultat av de tre faktorene input (læreres, fagøkers, mediers eller andres presentasjon, modellering, motivasjon, informasjon o.l), bearbeiding (elevenes eget arbeid for å forstå og huske det de har blitt presentert for – gjennom samtaler, utvikling av egne teorier, problemløsning, analyser, forsøk, sammenligninger osv.) og tiden de har til dette.

Min antakelse er at i mange klasserom blir det brukt mye tid på input og langt mindre tid på bearbeiding. Og det blir brukt generelt alt for lite tid på hvert fagområde elevene skal arbeide med. Og kanskje elevene trenger mer hjelp til bearbeiding enn de får i dag.

En enkel fremstilling? Absolutt. For enkel og dermed upresis? Sannsynligvis. Men gode ideer må kunne uttrykkes kort og enkelt, og kanskje kan formelen være en enkel påminnelse om forutsetningene for dybdelæring.

Hvis du ser nøye etter, legger du merke til at formelen jeg har presentert er ulik i overskriften og inne i teksten. Hvis du husker regnereglene, kan du gjøre deg opp en mening om hvilken av de to formlene som best uttrykker hav som skaper dybdelæring. Kanskje bør formelen skrives slik: Dybdelæring = input + (bearbeiding x tid)

Og kanskje er følgende spørsmål et enkelt sted å starte hvis lærere vil endre sin praksis for å skape mer dyp læring hos elevene: Får elevene nok faglig input? (Jeg gjetter at svaret ofte er ja) Får de hjelp til å bearbeide den «inputen» de får? (Hjelp betyr både metoder og strategier til å gjøre dette og krav og forventninger om å gjøre det) Og får de nok tid til å arbeide med fagstoffet (altså nok tid før de må kaste seg over nytt fagstoff)?

God helg

Reklamer

Grunnleggende ferdigheter og dybdelæring – pedagogiske motpoler?

Er dybdelæring noe annet enn fokus på grunnleggende ferdigheter eller henger de to sammen? Trekker fokus på dybdelæring og på grunnleggende ferdigheter opplæringen i to motsatte retninger?

Bærum kommune, som er en aktiv skoleeier, har i år vedtatt en ny kvalitetsplan for grunnskolen. Etter et grundig arbeid har politikerne våre vedtatt et plandokument på 40 sider med detaljerte beskrivelser av kjennetegn på god praksis. (Ønsket om å beskrive læringsutbytte og undervisningspraksis ned til minste detalj lever åpenbart fortsatt). På skolen jeg leder, har vi de siste ukene prøvd å trenge inni dette omfattende dokumentet – som skal være en hjelp til skoler i deres utviklingsarbeid. Kanskje kan dokumentet også være til inspirasjon for andre. Du finner det her.

Politikerne våre har, etter forslag fra Skolesjefen, bestemt at i vår kommune skal skolene de neste årene konsentrere seg om tre utviklingsområder: vurdering (for, som og av læring), dybdelæring og livsmestring. (Kanskje ikke særlig originalt, vil du kanskje tenke, men absolutt i tråd med tidens styringssignaler). Og det er disse tre områdene den kommunale kvalitetsplanen prøver å beskrive.

Vi har arbeidet med planen på ulike måter. I personalet har vi brukt metodikk fra aktivt verdivalg der alle har plassert seg i rommet ut fra hvor godt de synes vi får til det planen ønsker at vi skal oppnå. Vi har vurdert vår egen praksis opp mot de mange kjennetegnene planen angir og jeg har latt FAU-representantene vurdere både seg selv, elevene og skolen. Foreldrene har dermed også fått en mulighet til å si hva de synes vi bør videreutvikle først.

Vi har dermed lest hvordan skolesjef og politikere i kommunen oppfatter disse relativt nye begrepene i norsk skole, livsmestring og dybdelæring. De som har skrevet dokumentet, har satt seg grundig inn i det som er sagt om disse begrepene, men det er ikke tvil om at det fortsatt finnes mange ulike oppfatninger av hva begrepene faktisk betyr.

Og igjen ender jeg opp med å kretse rundt begrepet dybdelæring. For her synes jeg at kommunens fagfolk har matet politikerne – og dermed skolene – med noen uklare og kanskje misvisende formuleringer. Planen beskriver dybdelæring på en god måte når den (på s. 19) skal forklare hva som menes med dette begrepet. Men når planen angir 6 indikatorer på dybdelæring, blir jeg litt forvirret.

Mange av indikatorene er treffende, men i følge Bærum Kommunes kvalitetsplan er det en indikator på dybdelæring av elevene bruker grunnleggende ferdigheter. Den første indikatoren som er angitt under overskriften «Dybdelæring» lyder:  Elevene anvender grunnleggende ferdigheter i alle fag. Og det er da jeg spør meg: Er dette faktisk en indikasjon på at det oppstår dybdelæring? Eller er det slik at skolers fokus på grunnleggende ferdigheter faktisk kan føre til lite dybdelæring?

Et kort historisk overblikk forteller oss at det har vært et voldsomt fokus på grunnleggende ferdigheter i norsk skole de siste 10-15 årene. Styringssystemer som nasjonale prøver og læreplanen fra 2006 viser dette, og i norske skoler har elevene trent på lesing, skriving, regning «til den store gullmedaljen». Men har dette gitt økt dybdelæring? Etter 10 år med fokus på grunnleggende ferdigheter sier et offentlig oppnevnt utvalg (Ludvigsenutvalget) at det er for lite dyp læring i norsk skole. Har fokus på grunnleggende ferdigheter ført til at elevene har lært fagstoffet nokså overfladisk?

Jeg tror det siste er en feilkobling. Vi må skille mellom hvilke hendelser som har en sammenheng og hvilke som trolig ikke har en sammenheng selv om de oppstår samtidig. (Kjent som kausale og spuriøse sammenhenger). Det er ikke sikkert at elevenes arbeid med grunnleggende ferdigheter er det som har skapt mye overflatelæring. Men noe er det som har ført til for lite dybdelæring.

Allikevel er jeg fortsatt usikker på om bruk av grunnleggende ferdigheter er en indikator på at elevene lærer dypt og varig, at de forstår sammenhenger og kan bruke det de lærer i nye sammenhenger. Dersom elevene ikke bruker grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og muntlig aktivitet lærer de trolig lite, verken overfladisk eller dypt, men dette er ikke et argument for at bruk av grunnleggende ferdigheter skaper dyp læring. (Det blir som å si at for å løpe fremover må man bruke beina og derfor er bruk av beina en indikator på at elever løper).

Og jeg mener også at Bærum Kommune har glemt en vesentlig forutsetning for dybdelæring i sine indikatorer, og det dreier seg om at elever må få tid nok til å lære seg fagstoffet. Ludvigsenutvalget peker på dette i sin første rapport: En viktig grunn til at norske elever ikke forstår det de skal lære, er at læreren «haster» videre til nytt fagemne for tidlig. (Det er derfor «hvem skal ut-oppgaven» blir gitt til de som har jobbet med fagenes kjerneelementer og nye læreplaner). Derfor burde Bærum Kommune hatt med ytterligere en indikator for dybdelæring i sin plan: Elevene arbeider lenge nok med fagstoffet.

De kunne tatt med enda en indikator: Dybdelæring dreier seg nemlig om å koble det nye man lærer til det man allerede vet. I kommunens plan dukker dette opp som et kjennetegn under indikatoren om at elevene lærer med utgangspunkt i fagenes kjerneelementer. Dette sentrale kjennetegnet ved dybdelæring er altså plassert på laveste nivå i kommunens «taksonomi», og et av problemene med forsøk som dette på å beskrive alle sider ved elevenes læring, blir tydelig: Hva skal plasseres hvor? Når «alt henger sammen med alt annet», hvordan kan vi da beskrive virkeligheten ned til minste detalj? Eller kanskje vi ikke skal prøve å beskrive noe så komplisert som læring ned til minste detalj. Kanskje det er viktigere å beholde overblikket og helhetsforståelsen.

For kanskje er ikke dybdelæring først og fremst teknikker eller indikatorer som er oppfylt. Kanskje dreier dybdelæring seg, som en av mine lærere sa, om læringssyn. Er dybdelæring uttrykk for et konstruktivistisk læringssyn – i motsetning til et behavioristisk syn på læring? (Enkelt sagt kan man si at et behavioristisk syn på læring er at eleven skal lære et spesifikt læringsstoff (et pensum) som eleven kan gjengi eller vise mens et konstruktivistisk læringssyn tar utgangspunkt i at eleven bygger opp (konstruerer) sin egen forståelse av virkeligheten). Er dybdelæring det motsatte av «fredagstesten»?

Jeg har hørt at Kunnskapsdepartementet jobber med å bestemme en definisjon på dybdelæring. Det blir i så fall ikke den første definisjonen av dette begrepet vi har fått presentert. For en stund siden hørte jeg for første gang ordet gjort om til et verb: «Hva gjør elevene når de dybdelærer?» Siden ordene former vår forståelse, tror jeg vi skal være bevisst hva vi legger i begrepene. Er dybdelæring en aktivitet som kan beskrives? Kan elever tenke at «Nå skal jeg jammen dybdelære litt?» Jeg tror ikke det. Hvis dybdelæring blir et spørsmål om hvilke teknikker man bruker, tror jeg man kommer feil av sted. Dybdelæring er trolig i større grad en holdning eller en innstilling til læring. Eller som en annen av mine lærer sa: «Dybdelæring er det samme som kompetanse.» Hvis du er kompetent, har du lært noe dypt.

God helg!

Fagfornyelsen kommer ikke til å endre norsk skole

Vurderingssystemene trumfer både læreplan og pedagogikk. Så lenge vi beholder dagens vurderingspraksis kommer ikke skolen til å endre seg.

Det foregår en fornyelse av fagene i norsk skole. Det er i alle fall det som er planen. Innen 2020 skal norsk skole få nye læreplaner, og «alle» tror at dette skal skape endringer i norsk skole. Jeg tror dessverre de tar feil. Jeg tror nemlig ikke at det er læreplanene som styrer skolen. Det som styrer skolen er bl.a. det som skjer i disse dager: eksamen.

Eksamen er en del av vurderingssystemet i skolen, og mange har påpekt at eksamen og reglene for vurdering i skolen påvirker det som skjer i norske klasserom. Min antakelse er at vurderingssystemet har langt større påvirkning på opplæringen enn læreplanene. Det er NKVS, Nasjoalt KvalitetsVurderingsSystem, som i praksis styrer det som skjer i norske klasserom, og jeg mener at et enkelt tilbakeblikk underbygger denne påstanden:

I 2006 ble det innført ny læreplan for norsk skole (LK06). Omtrent samtidig ble et voldsomt fokus på grunnleggende ferdigheter i norsk skole. Mange tror kanskje at årsaken til dette var at LK06 innførte disse begrepene. Min antakelse er at NKVS ble innført i 2005, altså omtrent samtidig. Skolene i Norge fokuserte på grunnleggende ferdigheter fordi de måtte gjennomføre nasjonale prøver, som skulle måle elevenes grunnleggende ferdigheter, og resultatene på disse prøvene ble offentliggjort. LK06 er en læreplan med nokså åpne kompetansemål som burde gitt skoler god mulighet til å jobbe lenge med noen emner og til å koble sammen ulike fagemner. Dette har ikke skjedd, og jeg tror altså årsaken er NKVS.

Poenget mitt nå er ikke om det var bra eller sørgelig at fokus i norske klasserom ble dreiet mot lesing, skriving og regning. Poenget er, som andre også har påpekt, at vurderingssystemene for skolen har mye sterkere påvirkningskraft enn læreplanene – dessverre. Og i disse eksamenstider er dette interessant. For eksamen påvirker undervisningen, en såkalt «backwash-effekt».

Et eksempel på dette er prosessorientert skrivemetode. For snart 20 år siden ble skriftlig eksamen i norsk gjennomført med denne metoden som en del av eksamen. Metoden består i at elever skriver et første utkast til en tekst, at de deretter snakker med andre om teksten sin før de skriver et nytt utkast og igjen får innspill fra andre på teksten. Omtrent slik mange skriver tekster i det virkelige liv. Da prosessorientert skriving ble en del av eksamen, begynte alle norsklærere å bruke denne metoden i sin undervisning. Da dette ikke lenger var en del av eksamen, sluttet mange lærere å bruke metoden – uten at de hadde fått instruks eller oppfordring til dette. (Og det var selvsagt sørgelig siden dette er en god metode for å trene på å uttrykke seg skriftlig).

Og når Regjeringen, som har satt i gang fagfornyelsen, samtidig har sagt at de ikke skal endre vurderingsreglene i dette landet, har de dessverre ødelagt for seg selv. For vurderingsreglene, bl.a. eksamen, standpunktkarakterer, karakterbasert opptak til videregående skole, offentliggjøring av resultatene på nasjonale prøver m.m., påvirker læreres praksis langt mer enn læreplanene. Dessverre.

God helg og lykke til med eksamen!

Livsmestring – bra eller trist? Del 2

Det er mye oppmerksomhet rundt psykisk helse, robusthet, depresjoner, skolevegring m.m. for tiden. Jeg har i et tidligere blogginnlegg stilt spørsmål om dette er bra, eller om det er uheldig.

Noen sier: «Da jeg gikk på skolen, var det ingen som snakket om depresjoner og utbrenthet.»

Noen sier: «Lettere psykiske lidelser er et økende problem, og vi må bruke tid på dette i skolen.»

Noen sier: «Når vi snakker mye om dette, gir vi unge mennesker et begrepsapparat og et fokus som gjør at noen og enhver kan føle seg både utmattet og nedstemt.»

Lyrikeren Marit Tussvik har kanskje indirekte sagt noe om dette i diktet Mors gode råd fra 1984;

Og ikkje putt
erter i nasen
mens eg er borte!
sa mor vår og gjekk

Det hadde vi aldri
tenkt på før, så
det gjorde vi

God helg!

 

Fagfornyelsen – ombygging eller ommøblering?

Norsk skole er i gang med fornyelse av fagene. Blir fagfornyelsen en ordentlig ombygging eller ender det bare med en ommøblering?

Vi bygger om kjøkkenet hjemme for tiden, og jeg har de siste ukene brukt slipemaskin og malekost på fritiden. (Joda, rektorer har fritid innimellom). Og mens man sparkler vegger og legger gulv, får man anledning til å tenke, vet du. En dag begynte jeg å sammenligne fagfornyelsen i norsk skole med ombyggingen vi gjør hjemme.

For i huset vårt har vi ikke bare tatt ut den gamle kjøkkeninnredningen og satt inn en ny. Nei, vi har revet en vegg, satt opp noen nye vegger, lagt ny kledning på vegger og gulv og byttet ut deler av det elektriske anlegget og en masse dører. Er det omtrent det samme arbeidet Departementet har satt i gang med norske læreplaner, eller kan fagfornyelsen mer sammenlignes med at man tar ut en gammel kjøkkeninnredning og setter inn en ny? Eller enda verre: ender vi med en fagfornyelse som bare er en ommøblering der man bare flytter rundt på de elementene man allerede har?

Forrige statsråd innledet fagfornyelsen med å sette noen tydelige bergrensninger. Han sa at vi skal beholde de samme fagene som i dag,  altså ikke etablere nye skolefag. Vi skal heller ikke endre fagenes timetall, og vurderingen skal fortsatt baseres på kompetansemål. Er ikke dette omtrent som om vi engasjerte en interiørarkitekt som skulle tegne forslag til nye rom hos oss, men samtidig sa at hun ikke måtte flytte på noen vegger, ikke rive peisen og beholde det gamle gulvet og de gamle veggene?

Og det er selvsagt flere likheter mellom oppussing og fagfornyelse: Det er alltid mer arbeid enn man forestiller seg før man begynner, og det dukker opp detaljer underveis som får stor betydning selv om de bare er små detaljer. Og for at resultatet skal bli riktig flott, er det mange oppgaver man må overlate til fagfolk. Samtidig er det viktig at de som skal bruke rommene etter oppussingen blir lyttet til underveis i arbeidet.

Jeg håper Utdanningsdirektoratet og faggruppene som skal arbeide med nye læreplaner virkelig klarer å skape en fornyelse av læreplanen som er noe mer enn bare nye farger og overflater. Vårt nye kjøkken blir ordentlig flott. Jeg håper de nye læreplanene også blir det.

God helg!

Utdanningsvalg = livsmestring?

Skolefaget utdanningsvalg bidrar til at elevene skal mestre livet sitt. Legg utdanningsvalg inn i tverrfaglige temaer om folkehelse og livsmestring.

For noen uker siden skrev jeg om livsmestring, som mange med god grunn er opptatt av for tiden. Folkehelse og livsmestring skal som kjent inn i alle skoler som et tverrfaglig tema. Mange spør seg hvordan de skal gi opplæring i de tverrfaglige temaene, og jeg er nokså sikker på at etter hvert som skoler arbeider med dette vil de også stille spørsmål ved hvilke fagtimer som skal brukes til dette.

Norske politikere har bestemt hvor mange undervisningstimer elever skal ha i de ulike fagene, vet du. Jeg skjønner at læreplanene angir faste timetall, men i et opplæringssystem som skal styre etter mål, altså kompetansemål, er det egentlig nokså meningsløst å bestemme et timetall slik læreplanverket gjør. Det viktigste er jo ikke hvor mye tid du bruker på noe. Det viktigste er at du jobber på en god måte. (Hvis du kan velge mellom 75 middelmådige matematikktimer og 50 gnistrende gode matematikktimer, hva velger du? Og hva ville skjedd hvis læreplanen ikke anga noe timetall for de ulike fagene, men bare anga hva elevene skulle lære?)

Læreplanverket har angitt et fast timetall for hvert fag, men ikke noe timetall for de tverrfaglige temaene. Og fagfornyelsen, som nå foregår, skal dessverre ikke endre på fag- og timestrukturen. Og da kan diskusjonen mellom lærerne oppstå: Hvilke timer skal brukes til folkehelse og livsmestring? Hvilke fag skal vi trekke inn i tverrfaglig tema om bærekraftig utvikling? På vår skole har vi jobbet tverrfaglig i over 30 år og vi har også hatt disse diskusjonene fra tid til annet.  Noen lærere kan være lite villige til å «gi fra seg timer» til det tverrfaglige arbeidet, mens andre lærere klarer å se hvordan tverrfaglig arbeid kan gi økt læring for «deres» fag. Vi har erfart at når lærere ser hva de kan vinne for «sitt» fag gjennom tverrfaglig arbeid i stedet for å tenke at de «mister» sine fagtimer til tverrfaglig arbeid, blir det bedre tverrfaglige opplegg. Og det blir bedre samarbeid i lærerteamene. Og jeg gjetter at mange skoler de nærmeste årene vil gjøre seg lignende erfaringer. (Hvis du synes det er underlig at jeg bruker anførselstegn om fagene lærerne «eier», kan det være en god anledning til å tenke over hvem som egentlig «eier» fagene. Hvem er skolefagene til for, læreren eller elevene?)

Og når lærere skal utvikle tverrfaglige undervisningsopplegg, må de selvsagt lese kompetansemål i mange fag (flere enn de fagene de underviser i). Når våre lærere utvikler tverrfaglige undervisningsopplegg, bygger de dem opp ved å sette sammen kompetansemål fra ulike fag. Og det er her faget Utdanningsvalg (som bare finnes på ungdomstrinnet) kommer inn. I følge læreplanen i dette faget skal elevene bl.a.

  • formulere egne kortsiktige og langsiktige karrieremål basert på interesser og muligheter
  • undersøke muligheter for arbeid på det lokale arbeidsmarkedet
  • reflektere over betydningen av arbeidsdeltakelse og livslang læring

At elever i løpet av ungdomsskolen skal bruke 110 timer på dette faget mens de bare skal bruke 83 timer på hvert av fagene Musikk og Mat og Helse kan fremstå som nokså underlig, men det er det som er bestemt i Norge. Men når vi kobler utdanningsvalg med det tverrfaglige temaet Folkehelse og livsmestring, gir det mer mening. For utdanningsvalg skal gjøre elevene i stand til å ta valg (eller oppnå kompetanse i å treffe karrierevalg som er basert på elevenes ønsker og forutsetninger som det litt byråkratisk står i læreplanen). Videre står det i formålet til faget at Utdanningsvalg skal bidra til at elevene får prøve ut og bli bevisste på egne interresser.

Så når vi på vår skole gjennomfører elevbedrift, aktivitetsuke og tverrfaglige temaer om psykisk helse og livsmestring, så bruker vi selvsagt noen av timene som er avsatt til Utdannningsvalg. For dagens unge er det å gjennomføre utdanning åpenbart en del av det å mestre livet, altså livsmestring. Så kan jeg håpe at læreplanen i faget Utdanningsvalg etter hvert blir endret slik at faget rommer mer livsmestring og utvikling av psykisk robusthet. Det er det ungdom trenger for å klare å fullføre utdanning. Det er ikke nok med informasjon.

God helg!

 

Livsmestring inn i skolen – bra eller sørgelig?

Alle snakker om livsmestring i skolen, men snakker vi om det samme? Og er det bra at skolen må lære elevene å mestre selve livet?

«Livet er ikke bare en lek. Det er også en dans på roser,» sa Rolf Wesenlund. Det var kanskje før, det. Nå hører vi om økning i lettere psykiske plager blant ungdom og ditto økt bruk av piller mot plager som søvnløshet, nedstemthet osv. Ludvigsenutvaget introduserte begrepet livsmestring, og overordnet del av læreplanen slår fast at alle skoler skal jobbe med det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring.

Norsk skole skal altså bruke tid og energi på å trene elever i å mestre livet. Er dette bra eller er det uheldig? Og er vi enige om hva vi mener når vi snakker om livsmestring?

Om det er bra eller sørgelig med opplæring i livsmestring? Det er bra at dette kommer inn i skolen fordi det er nødvendig. Samtidig er det uheldig at det kommer inn i skolen fordi det er nødvendig. Eller: det er sørgelig at unge mennesker må lære dette på skolen. Vi lever tydeligvis i en tid der barn og ungdom ikke lenger utvikler robusthet nok til å takle selve livet bare ved å leve livet, og det er nok moderne foreldre som bærer et stort ansvar for dette. Tidligere utviklet de aller fleste en nødvendig robusthet ved at de møtte motgang og lærte seg å takle den. De som vokser opp i dag, møter nesten aldri motgang eller vanskeligheter siden alle andre ordner opp for dem, og da er det ikke rart at de blir nokså sarte og skjøre. Noen kaller dem for «generasjon snøfnugg». Psykolog Hedvig Montgomery har skrevet fornuftig om dette. (Se også her, her og her).

Noen hevder at også loven er med på å skape skjøre ungdommer med liten motstandsdyktighet. Logikken bak Opplæringslovens §9A (elevenes arbeidsmiljølov) er at hvis en elev opplever noe negativt i skolemiljøet, må skolen og andre voksne sørge for at dette opphører. I stedet for å trene elevene i å tåle motgang, skal vi altså fjerne all motgang. Er dette «curligforeldre-praksis» overført til norsk offentlighet? En av mine rektorkolleger hevder at vi skaper stakkarslige og sarte elever i stedet for å gjøre dem i stand til å møte livet. Livet er som kjent ikke bare en lek eller en dans på roser. (Og tro ikke at vi ikke jobber på vår skole for å oppfylle kravene i Opplæringslovens §9A. Det gjør vi.)

Men når situasjonen er slik den er, må vi fokusere på livsmestring i skolen. Spørsmålet blir da hva vi mener med dette.

Jeg har hørt mange skolefolk snakke alvorlig og fornuftig om livsmestring og har selv drøftet det med både egne medarbeidere og andre skoleledere. Noe av det som slår meg, er at det slett ikke er entydig hva folk legger i begrepet. Det er ikke så rart at et nokså nytt begrep fylles med ulikt innhold, men jeg håper at vi som jobber i skolen, etter hvert klarer å utvikle en slags felles forståelse for hva vi legger i begrepet.

Nå vil du kanskje si at det offentlige Norge, altså Regjeringen, har skrevet hva livsmestring omfatter, bl.a. i ny overordnet del og i Stortingsmelding 28. Det har du rett i, men forståelsen av ulike begreper utvikles over tid blant de menneskene som bruker begrepet. Forståelse kan i begrenset grad vedtas gjennom offentlige dokumenter, og  da blir det interessant å merke seg hva folk snakker om når de snakker om livsmestring.

Denne uka har jeg vært på felles rektormøte for ungdomsskoler og videregående skoler i vår region. To ganger pr. år møtes alle rektorer fra disse skolene i Asker og Bærum i det som kalles Kvalitetsforum, og målet med disse møtene er selvsagt å gjøre overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole så god som mulig for elevene. (Så god om mulig eller så lett som mulig?) Denne uka dreide møtet seg bl.a. om livsmestring. Bleiker videregående skole presenterte sitt arbeid med dette, og noe av det jeg merket meg var at de på denne skolen ikke reduserer kravene til elevene. De hjelper i stedet elevene å møte kravene som blir stilt. Rektor og avdelingsleder fortalte at andre instanser som lege, BUP, psykiatere og andre ofte ber skolen om å redusere på kravene til elevene. «Kan hun ikke få slippe å fremføre foran de andre elevene?» «Kan han slippe noen av leksene?» Svaret fra skolen er konsekvent at de ikke tar bort krav og forventninger, men hjelper elevene til å mestre forventningene ved å justere dem og øve på vei mot kravene. Ofte må elevene trene mye på det som var vanskelig før de klarer det. Dette er for meg et godt eksempel på opplæring i livsmestring – med vekt på mestring.

Etter presentasjonen drøftet vi det vi hadde hørt. Det slo meg at vi rektorer, i alle fall de jeg satt sammen med, veldig raskt begynte å snakke om oppfølging av elever med særskilte behov når vi skulle snakke om livsmestring. Hvem har ansvar for dette på skolene våre? Hvilke systemer har vi for å avdekke elever som sliter? Hva gjør vi for å hjelpe dem gjennom skolen? osv. Betyr det at livsmestring i skolen er et spørsmål om hvordan skolen kan hjelpe elever til å fullføre skolegangen? Er ikke det snarere det motsatte av livsmestring? Er ikke livsmestring noe annet enn livsforenkling?

Andre jeg har snakket med, ser på livsmestring som trening i å håndtere praktiske utfordringer livet byr på, f. eks. å betale regninger, søke en jobb osv. Siden dette virker forvirrende, kan vi med fordel søke hjelp i de offentlige dokumentene:

Overordnet del av læreplanen sier dette – mine kommentarer uten kursiv:

Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg.  Det viktigste med temaet er altså at elevene utvikler kompetanse, som er evne til å løse utfordringer når man møter dem.

Livsmestring dreier seg om å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv. Temaet skal bidra til at elevene lærer å håndtere medgang og motgang, og personlige og praktiske utfordringer på en best mulig måte. (Er det ikke en kommafeil i denne setningen?) Her kom mental robusthet feiende inn. Elevene skal lære å håndtere medgang og motgang. Men er ikke dette noe elevene i stor grad må lære utenfor skolen? Det er tross alt der de tilbringer det meste av tiden.  Og skal livsmestring i skolen hjelpe elevene til å forstå? Er dette det viktigste? I så fall kan vi forvente å få en haug av undervisningsopplegg som skal forklare for elevene deres egne følelser, hjerne, kommunikasjon, tankesett osv. Og jeg spør meg: kan man lære livsmestring teoretisk, altså bare ved å øke sin forståelse, eller blir man robust ved å erfare motgang og ved å øve på utfordrende situasjoner? Jeg tror vi risikerer at også livsmestring blir et teoretisk emne i skolen og at det blir lite praktisk. Jeg håper jeg tar feil.

Aktuelle områder innenfor temaet er fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi. Verdivalg og betydningen av mening i livet, mellommenneskelige relasjoner, å kunne sette grenser
og respektere andres, og å kunne håndtere tanker, følelser og relasjoner hører også hjemme under dette temaet. Livsmestring blir åpenbart et tverrfaglig tema i skolen. Takk for det. I lista ovenfor finner vi «fagstoff» fra en rekke skolefag, og de som tenker at livsmestring også handler om å kunne betale regningene sine, har rett hvis vi baserer oss på overordnet del av læreplanen.

Men skal ikke alt vi gjør i skolen hjelpe elevene til å ta gode valg og hjelpe dem til å tåle og takle de utfordringene de møter? Risikerer vi at livsmestring blir det samme som «alt vi holder på med i skolen»? Det vil være fint om lærere har som utgangspunkt at alt elevene lærer, skal være av betydning for dem, men det er trolig lite mening i å introdusere et begrep som omfatter alt som skjer i skolen.

Begrepet livsmestring er nytt og uferdig. Hva dette vil omfatte blir utviklet i årene fremover. Neste uke skal våre ansatte møte ansatte på to barneskoler og snakke om dette, så kanskje blir det mer om dette neste uke. Følg med.

Inntil da: God helg!