Kategoriarkiv: Forskning

Mer boksing i skolen

Den norske regjering har gjort det lovlig å tjene gode penger på voldsutøvelse i dette landet. Jeg tenker selvsagt på lovendringen som gjør det lovlig å arrangere proff-boksing i Norge. I samme sak har Regjeringen vist at den med åpne øyne overser fagkunnskap og lar ideologi overstyre kunnskap. Jeg tror skolen har mye å lære av Kulturminister Helleland.

I Aftenposten 5. oktober forteller nevrolog Knut Wester om hvordan Kulturministeren har fått entydig informasjon fra fagmiljøer som hennes departement har valgt å overse. Departementet fatter en beslutning på grunnlag av ideologi og ikke på grunnlag av kunnskap. Og når Kunnskapsministeren blir konfrontert med dette, svarer hun bare at «Det er fattet en politisk beslutning. Nå er dette bestemt.»

Her har skolen mye å lære. I stedet for å presenter elever for ulike sider av saker og gi dem informasjon og kunnskap basert på forskning og erfaring, bør vi i stedet gi dem enkle ideologiske begreper, f. eks. «valgfrihet», «rettferdighet» og «vinnerkultur». Det blir langt enklere for lærerne når elevene bare skal kjenne slike ideologiske idealer og slipper å ta inn over seg komplisert kunnskap. Kunnskap er dessuten oppskrytt som grunnlag for beslutninger. Når det gjelder for Regjeringer, gjelder det vel for enkeltmennesker også.

Mange har kommentert helgens boksekamp, og noen hevder at boksing ikke er så ille. Noen mener at man må lære seg å ta imot de slagene livet gir. Også vi nordmenn må lære at vi må sloss for tilværelsen og at den sterkeste vinner. Dette gjelder både i bokseringen og i en golbalisert verden – som jo er det vi utdanner elevene til. Og igjen tror jeg vi som jobber i skolen skal endre vår praksis. For hva er det skolefolk har drevet med? De har prøvd å lære elever å løse konflikter ved å snakke sammen, altså uten å ty til vold. De har prøvd å utvikle elevers empati og evne til inkludering. Og hver uke griper norske lærere inn og stanser slåsskamper i skolegården. Noen har også hevdet at de som står taust rundt og ser på at andre blir plaget, indirekte er medskyldige. Og det er her Helleland viser oss at vi må endre kurs. Vi må ha mer boksing inn i skolen. Slutt med anti-mobbeprogrammer og slikt. Hjelp heller elevene til å tåle slag og motgang. Gjør som Regjeringen: mer boksing, gjerne der mange står rundt og heier.

Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm klarer i samme utgave av avisen å gjøre boksekampen til et spørsmål om estetikk. Han hevder at nordmenn reagerer på boksekampen fordi det bryter med middelklassens estetikk. Igjen forstår jeg at norske lærere må endre praksis. Mange lærere presenterer elever for bilder, musikk og tekster som elevene ikke kjenner og kanskje ikke liker. Noen ganger opplever disse lærerne at elevene etter hvert utvider sin estetiske horisont når de begynner å like noe annet enn «Disney-estetikk». Opplæringslovens §1-1 kaller dette «gi innsikt i kulturelt mangfald…» Men jeg forstår nå at norske lærere kan gjøre dette mye raskere. Og igjen er svaret: mer boksing i skolen. La elevene bli vant til det estetiske i blod og blå øyne, gjerne allerede i barneskolen. For boksing dreier seg åpenbart like mye om estetikk som etikk.

Slettholm hevder at mange idretter aksepterer voldsutøvelse og sammenligner fotball og boksing. Slettholm vet trolig mindre om fotball enn meg når han hevder at sklitaklinger er ulovlig utenfor fotballbanen, men lovlig på banen på samme måte som slag mot hodet er ulovlig utenfor bokseringen og at dette sidestiller de to idrettene. Problemet for kommentatoren er bare det at sklitaklinger ikke er tillatt på fotballbanen heller. Men slag mot hodet er som kjent ikke bare tillatt, men ønsket, i boksing. Og igjen har norsk skole noe å lære: kroppsøvingslærere bør enten tillate grove sklitaklinger når klassen spiller fotball, eller innføre boksing i gym-timene. Eller begge deler.

Det er enda noe å lære for den norske skolen i denne saken og det er den internasjoanle flertallslogikken: Det de fleste land i verden gjør, er riktig, og hvis Norge er nesten alene om et politisk tiltak, er det et tåpelig tiltak. Helleland påpeker at Norge har vært et av svært få land i verden som har hatt forbud mot proff-boksing. Det er tydligvis en grunn til å innføre proff-boksing hos oss. De fleste andre land gjør det, jo. Dette er en logikk jeg synes vi skal forfølge. Det betyr at vi innfører skoleuiformer omgående (kanskje ikke bare dumt, forresten). Vi vil også innføre fysisk avstraffelse av elever og resultatlønn for lærere. Vi vet at det ikke «virker», men den internasjonale flertallslogikken trumfer åpenbart kunnskap. Dessuten bør røykeloven avskaffes umiddelbart. De fleste land har jo ikke slikt. Og hva med kvinnelig stemmerett?

Jeg ser frem til mange gode boksekamper i norsk skole.

God helg.

Reklamer

Styres skolen av økonomer og ingeniører?

Tenkning og begrepsbruk knyttet til skolen er tydelig endret de siste 20 årene. Noen vil sikkert mene at det er en fordel, men jeg er ikke så sikker på at det er lurt å beskrive en virksomhet som skole gjennom tankesettet til ingeniører og økonomer.

En av mine høyst uvitenskapelige teorier går ut på at ulike fag har hatt et idemessig «overtak» i ulike perioder. Ulike fagdisipliner ser virkeligheten gjennom ulike «briller». Er det slik at ulike perioder i historien preges av noen fags virkelighetsforståelse? Jeg tror det.

Juristenes betydning for vår forståelse er svært åpenbar, og vi gjenkjenner lett juridiske begreper fra både språk og tenkning:  for eksempel ligger begreper som «rettighet» og «erstatning» i dag langt fremme i folks bevissthet. (For 50 år siden snakket man om enhver borgers plikt, i dag snakker vi om enhver borgers rettigheter). Etterkrigstiden i Norge var preget av teknokratene og kanskje ingeniørenes tankesett: Nasjonen måtte bygges ut fra en rasjonell plan –  samfunnet måtte bygges opp omtrent slik man bygger en maskin. Og 1970-tallet fremstår i dag som sosiologenes og sosialpedagogenes tidsalder: Man var opptatt av å forstå hvorfor folk ble som de ble, og det personlige ansvaret ble skjøvet tilbake fordi man tenkte at enkeltmennesker ikke selv var årsak til sin skjebne. Dette er sosialrealismens tiår.

Og det er da jeg spør meg: hvilke fagmiljøer har hegemoniet i dag? Hvilke fagbegreper og hvilken virkelighetsforståelse er det som preger ulike virksomheter i samfunnet? Mitt svar er: bedriftsøkonomer og ingeniører. Og da tenker jeg ikke bare på at det finnes mange økonomer i ulike virksomheter, men at økonomenes, altså bedriftsøkonomenes, begreper brukes i andre sammenhenger enn økonomi. Begreper fra et fagfelt, økonomien, brukes i et annet fagfelt og fortrenger eller omskaper begrepene som ble brukt tidligere. (Akademikere har helt sikkert et eget begrep også for dette).

Skolen er et åpenbart eksempel. Hvis ikke du allerede har tenk over det, så bør du legge merke til hvordan politikere og skolefolk snakker om skole. Hvis du har levd i mange år, har du sikkert lagt merke til at dette har endret seg kraftig. Tidligere snakket skoleledere om den didaktiske relasjonsmodellen og «gagns menneske», nå snakker de om bunnlinje, produksjon, risikofaktorer, effektivitet og gevinstrealisering. Dette er begreper som hører hjemme innen økonomifaget, men som har blitt en del av «skolespåket» for mange. I kronikken «Trå varsomt i skolen» forteller Gunhild Nohre-Wallden om at elevene på skoler i Oslo betraktes som en del av skolens risiko siden de omtales i skolens risikovurdering. Hvis det som er målet med virksomheten du leder, blir en risiko for virksomheten din, har mye blitt snudd på hodet.

For selv om bunnlinje og gevinstrealisering betyr noe annet i skolen enn i varehandelen, så preges tankene våre av ordene vi bruker. Og jeg tror ikke det er tilfeldig om man bruker det politiske begrepet «tilpasset opplæring» eller det pedagogiske begrepet «differensiering». (De beskriver omtrent det samme). Det første forsterker vår tanke om rettighetssamfunnet mens det andre er et pedagogisk fagbegrep og et evig yrkesmessig imperativ for alle lærere som underviser mer enn en elev om gangen. Har du lagt merke til hvilket begrep politikere og skoleledere bruker om ulike forhold i skolen og om de bruker disse begrepene for å beskrive samme fenomen?

Og det er dette som får meg til å spørre om det er økonomer som egentlig styrer skolene, indirekte altså. For fortsatt er det heldigvis slik at rektorer og andre skoleledere i dette landet har pedagogisk utdanning og erfaring fra klasserommet, men dersom tenkningen deres er gjennomsyret av økonom-tanker og ikke pedagog-tanker, så kan man lure på hvilke ideer som dominerer.

Noen vil selvsagt hevde at skoleledere absolutt må ha en viss porsjon økonom-tanker og økonom-forståelse, og det er jeg ikke uenig i. Når jeg har økonomimøter og driver budsjett-styring, tenker også jeg økonomisk. Men hvis jeg begynner å se på hele skolen med bedriftsøkonom-blikk og begynner å se på elevene som ekvivalenter, produksjonsenheter eller potensiell gevinstrealisering, er jeg på ville veier. Elever er mennesker!

Jeg tror det er en annen yrkesgruppe som også påvirker samfunnet og skolen for tiden gjennom sitt tankesett, og det er ingeniørene. Hvis man i vid forstand ser for seg at ingeniører konstruerer ulike former for maskiner, mekaniske og digitale, og stadig utvikler og forbedrer slike innretninger, så er ingeniørens hovedspørsmål: Hva virker best? Hvor er feilen? Hvordan kan maskinen fungere bedre? Det ligger flere premisser til grunn for en slik tenkning, bl.a. at man må ha nøyaktig oversikt over hele innretningen og det må være mulig å bytte ut enkeltkomponenter. Enkelt i teorien: Innretningen fungerer ikke godt nok – sett inn en større/raskere/bedre del og den fungerer bedre. Eller: innretningen virker ikke slik den skal: finn ut hvilken del som ikke fungerer – bytt ut denne delen og den fungerer igjen.

Er det noen som forholder seg til skole og utdanning med en slik tenkning? Jeg tror det. Når politikere eller skoleledere gir instrukser og oppskrifter på hvordan lærere skal agere i ethvert klasserom, regner jeg med at de tenker som en ingeniør: Hvis bare alle lærere underviser på denne måten, vi alle elevene bli flinkere til hva det nå er de skal bli flinkere til. Hvis vi bytter ut denne metoden med en annen metode, vil alle elever lære mer. Jakten på evidensbasert undervisning hviler på ingeniørenes premisser.

Og når foreldre (ofte fedre) i urolige klasser spør hvorfor man ikke bare kan ta ut de urolige elevene av klassen, så antar jeg at de tenker som ingeniører: finn feilen og rett den. Det de glemmer, er at elever er mennesker. Og vi mennesker er uforutsigbare og endrer oss over tid. Vi oppfører på ulike måter i ulike sammenhenger og det er ikke mulig å ha full oversikt over hva som bor i oss. Og de elevene som noen foreldre (og kanskje også lærere) ønsker å ta ut av klassen, skal en dag bli naboer og medborgere til deres egne barn. Og da er det liten hjelp i å ha tatt dem ut av fellesskapet i 4. klasse dersom de aldri senere ble sosialisert inn i fellesskapet igjen. Særlig ikke hvis det var mer komplekse grunner til uroen i 4. klasse slik at uroen ikke opphørte selv om man fikk byttet ut det man trodde var de dårlige komponentene.

Klokker og datamaskiner kan repareres ved å bytte ut eller reparere deler. I skolen må vi heller utvikle og forbedre de komponentene vi har. Det gjelder både elever, lærere og skoleledere. For ingen av oss er perfekte.

God helg!

 

P.S: Du kan lese mer om «ingeniørlogikk» i dette blogginnlegget

Hva tenker Apple om læring?

Denne uka har jeg snakket med Apple. Ja, det vil si: jeg har snakket med en av Apples toppsjefer i Europa, Trevor Evans. Jeg snakket bl.a. om hvordan man tenker om læring, og jeg ønsket å finne ut om det ligger et bevisst eller tydelig læringssyn til grunn for Apples satsing på undervisningsteknologi. Svaret overbeviste meg ikke egentlig, men gjorde meg ikke helt fortvilet heller.

Bærum Kommune satser stort på å ta i bruk læringsbrett i skolen, og kommunen har valgt Apple som sin leverandør. Dermed skal de lease (eller leie som det også heter) en haug iPader, og fra høsten 2016 vil elevene på 15 av kommunens skoler disponere hver sin iPad som de skal bruke til skolearbeid. (På vår skole omtaler vi disse «dingsene» som læringsbrett). I forbindelse med denne satsingen inviterte kommunen skoleledere til et eksklusivt møte med Trevor Evans, som er leder for alt programinnhold i Europa (B2B-programmet). Hvis du synes dette høres litt utydelig ut, er det fordi det er litt utydelig for meg også hvilken posisjon Trevor Evans har. Men i mitt enkle mannehode tenker jeg at han er høøøøyt oppe i Apple-systemet og at han har stoooor innflytelse.

Jeg spurte Apple, altså Evans, om hvordan man ser på læring i Apple. (For meg kan læring bety så mangt, og jeg synes det er vesentlig å ha en bevissthet om hva slags læring man snakker om i ulike situasjoner – det blir litt utydelig hvis man snakker om bedre læring som en ensartet størrelse). Evans fortalte at de i Apple har et system med «distinguished educators».  Dette er utvalgte lærere fra hele verden som gir tilbakemeldinger og innspill til Apple om bruk av deres teknologi. Siden Apples ansatte ikke er lærere (og dette uttrykte Evans veldig tydelig), trenger de faglige innspill. Og disse får de fra lærere.

I utgangspunktet høres jo dette fint ut. Praktikere gir innspill til teknologiutviklerne. Men jeg ble egentlig ikke særlig mye klokere om hvordan man i Apple tenker om læring. Er de mest opptatt av ferdighetstrening og mesterlære-tradisjonen, ser de læring i et behavioristisk perspektiv eller baserer de seg på en sosio-konstruktivistisk syn på læring? Ut fra det jeg hørte er jeg usikker på om Apple som utviklere av læringsteknologi egentlig er særlig bevisst dette. De er mer opptatt av hva som virker. (Og da blir spørsmålet: virker for hvem, i hvilken kontekst og for å utvikle hva?)

Mr. Evans fikk også spørsmål om hvor utdanningsforskning kommer inn i Apples utvikling av pedagogisk programvare, og da synes jeg han svarte nokså tåkete. Det er mitt inntrykk at i den grad det finnes en bevissthet om ulike former for læring hos Apple, er dette overdøvet av en pragmatisk tilnærming knyttet til «hva som virker».

Som en slags motpol til dette er det interessant å erfare hvordan utdannings- og forskningsinstitusjoner aktivt bidrar til å utvikle pedagogisk praksis. Vår skole har blitt invitert til å bli med i et forskningsarbeid som drives av et norsk og et engelsk universitet, begge meget velrenommerte. I dette arbeidet vil forskerne både undersøke hvordan elever lærer av faglige samtaler på tvers av fag og samtidig bidra til å utvikle teknologi som kan gjøre det enkelt å gjennomføre slike faglige samtaler. Den pedagogiske forskningen bidrar altså til å utvikle ny pedagogikk basert på nettopp pedagogisk forskning og bevissthet og ikke primært basert på teknologi (selv om de også utvikler tekniske løsninger). Vi ble selvsagt med på dette når det dreier seg om å utvikle dybdelæring gjennom faglige samtaler på tvers av fag; midt i blinken for vår skole som legger stor vekt på en sosio-kulturell tilnærming til læring.

For noe av det som forundrer meg mest med Apples utdanningssatsing, er at at de ikke har utviklet gode verktøy for faglig samhandling og virkelig samarbeid. (Konkurrenten Google har som kjent en løsning for fellesdokumenter som er godt kjent og mye brukt). Det er fint at elever kan «Airdrope» dokumenter til hverandre og dele ulike kilder, men jeg anser ikke det som dypt faglig samarbeid. Og når jeg får høre fortellinger om at elever som, bl.a. gjennom iTunesU, diskuterer faglige spørsmål med elever på andre skoler og i andre land, er det absolutt gledelig. Men en del av denne fortellingen er at dette ofte skjer uten at lærerne har planlagt det, ja at det nærmest er en overraskelse for lærere at slikt skjer. Og jeg forestiller meg at hvis det gir mening for elever på ulike skoler og i ulike land å utveksle faglige synspunkter, er det enten fordi de kan gi hverandre konkret informasjon eller fordi de arbeider med oppgaver som har en eller noen få gode eller riktige svar. Baserer dette seg igjen på forestillingen om at læring skjer når lærere gir elever tydelige oppgaver som har noen riktige og gale svar eller løsninger (altså en «fasit-basert» tilnærming til læring)? Eller kanskje tar jeg feil. Kanskje skjer dette litt tilfeldige elevsamabeidet, som mange forteller om, av elever som virkelig drøfter faglige spørsmål og utvikler dyp faglig forståelse med andre elever nettopp fordi elevene har fått åpne utfordringer av lærerne sine der de i stor grad må utvikle egne synspunkter basert på en helhetlig virkelighetsforståelse. I så fall er jeg overrasket over at disse elevene ikke har faglige drøftinger med elevene i sin egen klasse og at ikke lærerne styrer slike samtaler og «fasiliterer» dette (som det så fint heter). Og som sagt er jeg overrasket over at ikke Apple har «laget noe» for dette.

For jeg savner fortsatt gode digitale verktøy for å utvikle aktuelle og politiske meninger og synspunkter, drøfte ulike ideer og tanker, trekke inn ulike sider ved tilværelsen, ja, kort sagt utvikle helhetlige gode samfunnsborgere. (Jeg vet det finnes noen, men det finnes langt flere apper som skal hjelpe elever med å lære ferdigheter). Men det er vel der læreren kommer inn. Teknologien kan forsterke det lærerne gjør, men i seg selv er teknologien verdiløs. Mr. Evans fra Apple sa det samme: Apple leverer bare teknologien. Det er hvordan lærere bruker teknologien som gjør den verdifull.

Og svaret på disse utfordringene som teknologien skaper er, etter min oppfatning, ikke å si nei til teknologien og krampaktig tviholde på blyanten og læreboka. Men det er heller ikke å ukritisk omfavne enhver ny teknologi bare fordi den er nettopp det – ny teknologi. Svaret må være å ta teknologien i bruk, men samtidig stille seg spørsmålet: Hva bør vi forbedre på vår skole eller i vår kommune? Deretter kan vi spørre oss: kan teknologien hjelpe oss med det? Samtidig må vi være bevisst hvordan vi kan unngå å falle i de «grøftene» som finnes. Og en slik grøft er at teknologien kan skape individualisert, instrumentell læring og trening som slett ikke gir dybdelæring. Det er her de faglige samtalene og det dype faglige samarbeidet kommer inn.

God helg!

Har forskning verdi for andre enn forskere?

Denne uka har jeg vært ekspert. Det var i alle fall det jeg ble kalt da jeg skulle delta i et panel i Forskningsrådet, et ekspertpanel. For meg som står utenfor akademia og forskning var det interessant og lærerikt å skulle vurdere søknader om forskningsmidler ut fra gitte kriterier.

For det var det ekspertpanelet skulle gjøre: vi skulle gi en samlet vurdering av søknader om forskningsmidler. Senere vil andre personer beslutte hvilke prosjekter som skal få støtte, og den vurderingen vi gjorde som ekspertpanel, skal være en støtte i denne beslutningen. Jeg skal ikke si noe om de konkrete søknadene og hvordan vi vurderte dem, men jeg gjorde meg noen betraktninger underveis denne dagen, både om forskning og skoleutvikling.

Blant annet begynte jeg å lure på hvem forskningen skal ha verdi for. Nå tenker du kanskje at det må være åpenbart at forskning skal ha verdi for hele samfunnet og spesielt for det fagfeltet det foregår innenfor. Jeg var oppnevnt som «ekspert» innen programmet FINNUT, Forskning og Innovasjon i Utdanningssektoren, så de forskningssøknadene vi skulle vurdere måtte selvsagt foregå innen skole og utdanning. Det gjorde de, men allikevel så jeg det ikke som helt åpenbart hvem forskningen skulle ha størst verdi for.

Forskning har selvsagt verdi for de som forsker, altså forskerne og forskningsmiljøene. Alle forskningssøknadene vi vurderte hadde et forskningsmiljø som en del av programmet: Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen osv. Og i de fleste av søknadene skulle noen av pengene de søkte om, gå til å lønne ansatte på disse institusjonene, ofte doktorgradsstipender. Og for at du ikke skal være i tvil: jeg synes ikke det er noe galt i det. At forskningsmidler brukes til å lønne forskere er naturlig.

Søknadene vi vurderte var søknader til FoU-arbeid, Forsknings- og Utviklingsarbeid, så da skulle det også ligge et utviklingsarbeid i de prosjektene vi vurderte. De fleste av søknadene jeg leste dreide seg om matematikk og hadde som mål å minske frafallet i videregående skole. Men noen søknader hadde tydelige koblinger til private læremiddelaktører, og det var flere av «ekspertene» i panelet som stilte spørsmål ved om offentlige forskningsmidler bør brukes til å utvikle (eller videreutvikle) læremidler, bl.a. digitale læremidler, som kommersielle aktører selger til skoler, kommuner og fylkeskommuner. Noen vil si at det er typisk norsk (eller nordisk) å stille spørsmål ved dette, men det viser vel bare at den nordiske velferdsmodellen rommer en annen tenkning enn man finner i andre land.

Men jeg har i ettertid stusset litt over de utviklingsprosjektene vi skulle vurdere. Jeg undrer meg over hvem som definerer disse utviklingsområdene og hvem sine behov de faktisk dekker. Er det forskningsinstitusjonene eller er det skolene som har kommet opp med de foreslåtte løsningene på utfordringene (som i dette tilfelle i stor grad var frafall i videregående skole særlig knyttet til matematikk)? Eller er det tilbydere av læremidler som har foreskrevet «medisinen»?  Søknadene vi vurderte har flere parter, ofte en skole eller skoleleier, et forskningsmiljø og en privat læremiddeltilbyder, og vi drøftet noen ganger om den ene parten var et slags «gissel» for de andre partene. Var det et forskningsmiljø som hadde «lokket» med seg en fylkeskommune eller en skole for å kunne arbeide videre med ideene og problemstillingene de allerede er i gang med? Eller var det en kommersiell læremiddeltilbyder som hadde «lokket» med seg et forskningsmiljø eller en kommune for å få midler til å videreutvikle produktet de selger? I noen søknader var det åpenbart en skole som hadde foreslått utviklingsarbeidet, og i de søknadene var kanskje beskrivelsen av forskningen nokså utydelig. Til gjengjeld var utviklingsarbeidet tilsvarende tydelig.

Nå vet jeg utmerket godt at jeg kun har lest og vurdert 6 av de 53 søknadene som Forskningsrådet har fått inn til dette programmet i år, så min kjennskap er meget begrenset. Men jeg merket meg at halvparten av søknadene jeg leste dreide seg om å forbedre matematikkundervisningen og at 4 av 6 søknader dreide seg om å utvikle digitale «verktøy». Jeg merket meg også at 5 av 6 søknader dreide seg om videregående skole mens bare 1 søknad involverte grunnskolen. Dersom dette skyldes at universitetene er mest opptatt av videregående skole fordi de forventer en mer avansert faglighet der enn i grunnskolen, vil jeg utfordre universitetene til å tenke annerledes. Den matematikkompetansen, -interessen og forventningen om å lykkes som elevene må ha for å fullføre matematikkfaget det ene året de går i første klasse på videregående skole, utvikler de gjennom 10 år i grunnskolen. Jeg tror at matematikkdidaktikere og -forskere på universitetsnivå også bør konsentrere seg om noen av de 10 årene som ligger foran det ene året de tilsynelatende nå er fokusert på. (At 10 år i grunnskolen utgjør 10 ganger så mange år som det ene året på vg1, trenger man jo ikke å forklare doktorgradsstipendiater).

Men dette er kanskje også en oppfordring til landets kommuner om å sette mer trykk på forskning. De ansatte i Forskningsrådet som jeg snakket med, hadde ikke noen eksakte tall, men de hadde inntrykk av at det var langt flere søknader til forskningsprosjekter fra videregående skole enn fra grunnskolen. Det er altså langt flere fylkeskommuner som søker om forskningsmidler enn kommuner. Det kan være mange grunner til det, men jeg oppfordrer altså alle kommuner, og særlig de større kommunene, til å utvikle søknader om forskningsmidler. For slike søknader må utvikles, ofte over flere år. Det ble tydelig for meg denne dagen.

Som sagt dreide over halvparten av søknadene seg om å utvikle digitale verktøy. Dette gjorde meg litt betenkt. Det er fint at det blir utviklet gode digitale hjelpemidler og «verktøy», men jeg mener at det viktigste virkemiddelet for å utvikle god undervisning, også i matematikk, er å utvikle gode lærere. Men ingen av de søknadene jeg leste hadde sentrale forskere som var pedagoger – det var mest didaktikere. Og noen av oss i «ekspertpanelet» undret oss over om dette er symptomatisk. Blir pedagogikk som disiplin nedtonet til fordel for didaktikken? Og er mange mer opptatt av å utvikle gode «verktøy» enn å utvikle lærere som kan bruke disse verktøyene? Jeg håper ikke det.

Hvis jeg skal forfølge verktøy-metaforen, så må jeg innrømme at dersom jeg skal engasjere håndverkere til å pusse opp kjøkkenet i huset mitt, for det må jeg snart gjøre, så vil jeg selvsagt sette pris på at disse håndverkerne har moderne og gode verktøy. Men jeg synes det er mye viktigere at de kan faget sitt: at de er nøyaktige, at de har god estetisk sans, at de kjenner materialene de skal bruke og at de vet hvordan de skal bygge et flott kjøkken. Er det også slik i skolen at det viktigste fortsatt er å utvikle gode fagfolk, eller mangler norske lærere helt grunnleggende verktøy for å kunne oppfatte hva elevene har lært og for å kunne hjelpe dem til å lære mer? Eller er det slik som noen av søknadene antydet, at nye digitale tilnærminger vil endre lærernes undervisning radikalt til det bedre? Jeg tror flere av søknadene var inne på noe her.

I løpet av dagen snakket vi også om hva forskning er og hvordan dette skal balanseres med utvikling. De 48 millionene som Forskningsrådet deler ut til dette programmet hvert år skal gå til FoU-arbeid, altså forskning og utvikling. I noen av søknadene var det tydelig at forskningsmiljøene skulle delta nokså aktivt i utviklingsarbeidet slik at det som ble utviklet var basert på et faglig grunnlag. (Det var varierende hvor tydelig det empiriske forskningsgrunnlaget var i de ulike søknadene, men alle hadde en tydelig forskningskomponent). Og i disse samtalene husket jeg på noe Sten Ludvigsen sa til meg i et møte for noen uker siden: «Du vet,» sa han, «skoleforskning er ikke lenger slik at det kommer noen forskere som sitter helt stille bakerst i klasserommet og observerer og samler data for så å forsvinne og komme tilbake 4 år senere med noen funn.» Forskningen i dag påvirker mer eller mindre aktivt den pedagogiske praksisen den skal forske på og utvikler pedagogisk praksis parallelt med at den observerer den, og da blir kanskje skillet mellom forskning og utvikling nokså utydelig – og kanskje uvesentlig.

Men det gjør forhåpentligvis at skoleforskningen får betydning for andre enn forskerne – også på kort sikt. At skoleforskning har betydning for skoler på lang sikt er det ingen tvil om.

God helg!

Takk for rektorutdanningen!

Er skoleledere bedre skolerte ledere enn andre kommunale ledere? Det finnes sikkert statistikker som kan svare på dette, men hvis jeg skal bedømme ut fra mine erfaringer, så tror jeg svaret er ja.

For noen uker siden deltok jeg på rådmannens ledersamling i kommunen der jeg jobber. Til denne samlingen kommer alle tjenesteledere i kommunen samt rådmannens direktører og kommunalsjefer. (Hvis du ikke er kjent med det kommunale stammespråket, så er en tjenesteleder eller enhetsleder en person som leder et tjenestested eller en tjeneste, f. eks. en rektor eller styrer i en barnehage). Vi var samlet over 200 personer, de aller fleste med omfattende lederjobber og mange års ledererfaring.

På samlingen var det både innslag i form av foredrag og taler og det var samtaler og arbeid rundt bordene, der lederne fra ulike tjenesteområder var samlet. Så ledere for tekniske tjenester, rektorer, styrere innen pleie og omsorg og kommunaldirektører fikk snakket sammen.

Det som slo meg var at i løpet av hele denne dagen var det nesten ingen som henviste til ledelsesteori eller til ledelsesteoretikere eller som snakket om ledelse som sådan. Det var nesten ingen som omtalte ledelse i det hele tatt. Det var mye snakk om kommunale visjoner og verdier, mye om hva de kommunale tjenestene består i og noe om hvilke resultater vi som kommunale ledere skal arbeide for å oppnå. Men det var ingen som snakket om ledelse selv om det var en samling for ledere.

Under en av samtalene rundt bordet der jeg satt henviste jeg til Argyris og Schøn og deres modell for enkelt- og dobbeltkretslæring. Jeg sa at de andre sikkert kjente til dette, men da ristet alle på hodet. De eneste rundt bordet som hadde hørt om enkel- og dobbeltkretslæring var de andre rektorene. Nå er det ikke tvingende nødvendig å kjenne til Argyris og Schøn dersom man jobber som leder, men jeg tror det er fint om man har et visst teoretisk fundament for den lederjobben man er satt til å utføre.

En av innlederne på samlingen hadde vært rådmann i flere andre norske kommuner og det eneste hun sa eksplisitt om ledelse var omtrent dette: «Jeg tror ledelse i bunn og grunn er relasjonelt.» Jeg er ikke uenig i utsagnet, men det er ikke akkurat et nytt perspektiv på ledelse å si dette. Og Tian Sørhaug sier det samme i sin bok om ledelse fra 1996 som jeg har skrevet om tidligere. Den inivterte innlederen snakket for øvrig nesten bare om hva de hadde gjort i den kommunen hun fortalte om. Lederperspektivene hun indirekte berørte var at det er viktig med god og tidlig kommunikasjon og at ledelse altså er noe relasjonelt.

Nå kan du selvsagt innvende at det viktigste for ledere på alle nivåer ikke er om de kjenner teorier om ledelse, men at de utøver ledelse på en god måte. Dette gjelder både for lærere og avdelingsledere og for rådmenn og direktører, både i privat og offentlig virksomhet. Det er liten hjelp i å kjenne masse ledelsesteori hvis du ikke evner å omsette noe av det i praksis. (Og dette bringer fort opp spørsmålet om man kan lære å bli en god leder eller om lederskap i større grad henger sammen med personligheten, men det får vente til et annet blogginnlegg).

Ledelsesteori er uten verdi hvis ikke det gjør ledere bedre. Men min opplevelse etter den kommunaler lederdagen var noe i nærheten av det motsatte: Jeg fikk et inntrykk av at mange av lederne jeg var sammen med og som jeg hørte på, utøver sin ledelse basert på erfaringer og instrukser og at de i liten grad har modeller, perspektiver eller teorier som gir dem et slags rammeverk for lederjobben deres. Men det kan selvsagt være at jeg tar feil. jeg håper i grunnen det. Og ikke misforstå meg: så vidt jeg vet er disse kommunale lederne gode ledere som sørger for gode kommunale tjenester. Jeg mener ikke å si noe annet.

Og det var i denne sammenhengen det slo meg at jeg må sende en takk til Utdanningsdirektoratet eller Kunnskapsdepartementet eller hvem det nå var som innførte obligatorisk lederutdanning for skoleledere i dette landet. Jeg opplever nemlig at når jeg er på ledersamling med mine rektorkolleger, så har mine kolleger et slags bakteppe for den lederjobben de utfører. Det betyr ikke at de alltid kommer trekkende med modeller og teorier, men de er oppdatert på mye som rører seg både innen fagfeltet sitt, altså utdanning, og innen ledelse. Jeg kan f. eks. høre en rektorkollega si noe slikt som: «Er det ikke Vivian Robinson som peker på at pedagogisk ledelse har stor betydning for elevenes læring?» eller «… som Michael Fullans modell om å dra i samme retning.» eller «Jeg leste en artikkel her om dagen om …» Rektorutdanningen gjør skoleledere tryggere i sin ledelsesutøvelse og det er det som får meg til å anta at skoleledere gjennomsnittlig er bedre skolert enn andre kommunale ledere.

Så jeg oppfordrer alle landets rådmenn, inkludert min egen, og KS og andre organisasjoner til å snakke om ledelse med lederne sine. Jeg tror kommunale politikere og rådmenn er flinke til å snakke om mål og måltall, visjoner og verdier og innbyggere og brukere. Og de er gode til å peke på hvilke utfordringer vi står ovenfor i årene som kommer. Men jeg håper at jeg i fremtiden kan reise hjem fra ledersamlinger i kommunal regi med en følelse av å ha blitt litt klokere og med opplevelsen av å ha hørt noe nytt. Det er ofte jeg reiser hjem fra skoleledersamlinger i både kommunal og statlig regi med den følelsen, og det inspirerer meg til å gjøre en ekstra innsats i jobben min.

Og rett skal være rett: jeg har vært på flere kurs i kommunal regi, også for ledere, som har vært gode kurs. Men noe av problemet med kurs er at de ofte svarer på spørsmålet: «Hvordan skal vi gjøre dette?» enten det gjelder å bruke digitale regnskapssystemer og arkiver eller det dreier seg om å sikre godt skolemiljø eller skape gode ledergrupper. Kurs om hvordan man utfører jobben er nødvendig det, men som leder må man også  betrakte sin egen lederutøvelse og organisasjonen man leder utenfra. Og for å klare dette trenger vi å snakke om ledelse og ha et språk for dette. Det er vel det ledelsesteoretikere hjelper oss med.

God helg!

Juleferie? Spill og syng. Det utvikler hjernen.

«Jul, jul, strålande jul,» synger svenskene mens engelskspråklige synger «God rest ye, merry gentlemen». Det nærmer seg juleferie, og jeg har tidligere skrevet at noe av det som har negativ effekt på læring er ferie. Men trenger det å være slik?

Selvsagt ikke. Hjernen vår utvikler seg hele tiden og noe av det lure man kan gjøre, både i juleferien og på skolen, er å spille et instrument eller synge. Noe av det aller lureste man kan gjøre er selvsagt å spille gitar.  Les bare hva forskere sier om gitaristers hjerne: One of the findings concluded that guitar players have the ability to “sync” their brains, and essentially read each others’ minds while playing and even anticipate what is to come. http://truefire.com/blog/favorites/science-guitar-players-brains-special/

Vi skal ikke sluke forskning ukritisk, så det er kanskje verdt å undersøke hva forskere sier om andre musikkinstrumenter, eller andre aktiviteter:

Spiller man jazzmusikk, påvirker også det hjernen på en positiv måte. Forskerne skriver: Interestingly, the improvising brain activates many of the same brain centers as language, reinforcing the idea that the back and forth of improvisation between musicians is akin to its own language.  http://ww2.kqed.org/mindshift/2014/04/11/the-link-between-jazz-improvisation-and-student-creativity/

Norske forskere forteller at melodi og rytme gir bedre språkinnlæring:  Dermed har musikkinteresserte lettere for å lytte seg inn i et fremmedspråk enn andre, fordi området i hjernen som hjelper oss til å oppfatte tonale nyanser i det fremmede språket er større som følge av musikktreningen… En annen grunn til at musikk og sang gjør det lettere å lære språk er ifølge Bilalovic Kulset at sangen og musikken hjelper deltakerne til å sette hjernen i en tilstand som kalles «flow».  http://utdanningsforskning.no/artikler/bruk-av-musikk-gir-bedre-sprakopplaring/

Hvis du ikke spiller et musikkinstrument, og ikke eier noe slikt, kan jeg anbefale ukulele. Hvis du tror det er et tulleinstrument, kan jeg opplyse deg om at det i USA finnes professorater i ukulele. Den er stemt som de 4 lyseste strengene på en gitar, og de minste ukulelene får du med i sekken du bærer på ryggen de 5 kilometerne inn til hytta uten strøm og vann der du skal tilbringe hele romjula. (Hvis du gjør som de fleste nordmenn og kjører bil til hytta, er ikke størrelse noe problem).

Og hvis ikke du spiller et musikkinstrument eller synger, så kan vel kortspill og andre brettspill være både hjerneutviklende og hyggelige. (Men husk når du taper i RISK at det bare er et spill – kampen om verdensherredømmet foregår helt andre steder enn i din stue i romjula). Sudoku og avislesing holder også hjernen i aktivitet (selv om det er mindre sosialt). Forskerne fant at mentalt aktive, eldre mennesker har 2,6 ganger mindre sjanse for å utvikle Alzheimer, enn mentalt inaktive på samme alder.  http://forskning.no/hjernen-sykdommer-alzheimer/2008/02/hjernetrim-mot-alzheimers

De som har tenkt å bruke juleferien til å sove mer enn vanlig, bør også ha god samvittighet. Forskere sier nemlig at: sortering av minner i søvne består av en grunnleggende utvelgelsesprosess som avgjør hvilke biter av informasjon som sendes til langtidslagring.  http://forskning.no/hjernen-sovn/2011/02/hjernen-lagrer-i-sovne

God Jul!

Evidensbasert undervisning – keiserens nye klær?

Hva virker? Hva vil gjøre at norske elever blir flinkere? Hvilke tiltak kan vi sette i verk som vil øke prestasjonene i skolen? Kan noen gi et enkelt og tydelig svar? Politikere på alle nivåer stiller seg dette spørsmålet, tror jeg. Ja, langt flere enn politikere spør seg om dette, men jeg tror mange av oss innser at det ikke finnes enkle svar på disse spørsmålene.

Denne uka har jeg deltatt på pedagogisk frokost på Universitetet i Oslo. Den tverrfakultære satsingen Kunnskap i Skolen (KiS) arrangerte en av sine pedagogiske frokoster og jeg var bedt om å være en av tre kommentatorer til morgenens hovedinnlegg. (Hvis du synes uttrykket «tverrfakultær satsing» er litt uklart, kan jeg bare beklage, men det er slik Universitetet selv omtaler dette). Tema denne gangen var høyst aktuelt: Evidensbasert undervisning.

Evidensbasert undervisning: kausale sammenhenger som kan gi svar på spørsmålene ovenfor, Hatties studier og annen skoleforskning, påstanden om at noe er bedre enn noe annet i klasserommet, kontrollerte studier, utsagn som «forskning viser at…». Det er klart jeg gledet meg og leste bloggtekster, avisinnlegg og diskusjoner på sosiale medier som en forberedelse.

Og jeg ble ikke skuffet. Særlig ikke da morgenens hovedinnleder, professor Tove Kvernbekk, snakket om kausalitet. Jeg er nemlig også en av dem som har irritert meg over personer som hevder at det er klare kausale sammenhenger i undervisning, som f. eks. kan si at bare vi begynner å gjøre slik i norsk skole, vil dette skje. Noen har derimot hevdet at det slett ikke finnes dokumentasjon på kausalitet i skoleforskningen og at Hatties studier dermed blir nærmest ubrukelige. Jeg hadde forberedt meg og lyttet interessert til hva Tone Kvernbekk sa.

Kvernbekk hevdet for det første at det finnes kausalitet (hadde det ikke eksistert kausalitet i verden, ville jo hver dag blitt en vilkårlig utprøving av handlingsvalg for alle mennesker) – også i undervisning. På noen av livets områder er kausaliteten ganske enkel. Når jeg kjører bil på en rett flat strekning og trykker gasspedalen lengre ned, øker farten på bilen. Hvis ikke denne kausaliteten var til stede, ville jeg ikke visst hvordan jeg skulle øke og minske farten på bilen min, og da ville det vært enda mer risikabelt å kjøre bil (både for meg og andre) enn det allerede er.

Det finnes kausalitet også i skolen. Det lærere gjør med elevene har en virkning (og derfor betyr det noe hva lærere og skoleledere gjør og ikke gjør). Kvernbekk poengterte en vesentlig forskjell mellom forskning og klasseromspraksis. Det kalles RCS blant forskere, Randomized Controlled Studies. Forskere kan nemlig lage studer der de (i alle fall nesten) kan forandre på bare et forhold (eller parameter som noen like å kalle det). Dersom vi gjør litt mer av dette, men lar alt annet være konstant: hva skjer da? Det er dette forskere driver med.

Alle som har vært i et klasserom, vet at er det noe som kjennetegner et klasserom er det at mye ikke er konstant. Og dette var Kvernbekks poeng. I skolen er det så mange kausaliteter som virker hele tiden, og som påvirker hverandre, at det er umulig å si at et tiltak vil ha en bestemt effekt. Dårlige nyheter for alle som ønsker seg et enkelt og tydelig svar på hva som virker i norske klasserom, selvsagt. Det finnes så mye kausalitet som virker samtidig at det fort blir vanskelig å vite hvilken effekt de ulike tiltakene har. (Det samme poenget har alle de hatt som påstår at ulike tiltak og kategorier, som Hatties berømte rankingliste, må ses i sammenheng).

Kvernbekk introduserte også et begrep som er nytt for meg: inus-betingelse. En inus-betingelse er en faktor som befinner seg i en konstellasjon med andre faktorer der hele denne konstellasjonen av faktorer må være til stede for at den bestemte faktoren skal virke. Forvirrende og litt overveldende uttrykt? Ta det rolig, jeg siterte professoren så godt jeg kunne, og du vet, akademikere er ikke de som uttrykker seg enklest. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg forstod dette:

Jeg synes det er lettere å snakke om kausalitet ved å bruke min gamle Volvo som eksempel. Når jeg tråkker ned gassen på bilen min, øker farten. Men dette forutsetter at gasswiren er ordentlig festet, at innsprøytings-mekanismen virker og at det er bensin på tanken samt en haug av andre forutsetninger. Det er trykket fra foten min på gassen som gjør at farten øker, men alle de andre betingelsene må også være til stede for at betingelsen foten på gassen skal ha den ønskede effekten at farten øker. Ganske komplekst i en bil, men langt mer komplekst i et klasserom. (I en bil sitter i det minste alle delene fast på samme plass hele tiden og de endrer seg ikke fra den ene dagen til den neste).

Gode lærere vet at forutsetningene for god læring er avhengige av hverandre. Elevene må være trygge på at læreren vil dem vel, de må vite hva de skal lære og utvikle, de må få tydelige tilbakemeldinger på det de presterer og de må slippe å bli plaget av andre. Lærere håndterer slike inus-betingelser og andre kausaliteter hele tiden og vet at ulike forutsetninger er avhengige av hverandre.

Det er absolutt kausale sammenhenger i undervisningen, men de er svært komplekse og uoversiktlige. En av deltakerne på KiS-frokosten, professor Frøydis Hertzberg, refererte til en finsk skoleforsker som hevdet at ingen forskere lenger tror de kan isolere et enkelt tiltak i sin skoleforskning. Men dette betyr ikke at alle lærere, rektorer og andre skolefolk bare kan lukke ørene for forskningen og begrunne det med at alle klasserom er uoversiktlige og at undervisning er en kunst. Vi som jobber i skolen må ta inn over oss forskning, lese den, drøfte den og la opplæringen vi gir elevene bli påvirket av denne forskningen. Utfordringen er å tolke og fortolke forskningen på en god måte slik at kunnskapen forskningen gir oss kan gjøre lærerens undervisning enda bedre.

Det er kanskje dette som er evidensbasert undervisning: at læreren hele tiden tar hensyn til forskning og justerer sin undervisning på grunnlag av en bevisst tolkning av forskningen. Da er ikke evidensbasert undervisning at noen bestemmer hvilke undervisningsmetoder og «knep» alle lærere skal bruke. For det finnes ikke et enkelt svar på hva som virker i klasserommet. Alt virker, noe bedre enn noe annet, men først og fremst virker alt sammen med alt det andre.

Og hvis du lurer på hva jeg sa i min kommentar, kan det kort gjengis i 5 punkter:

1. Forskere og andre må gjengi forskning etterrettelig og riktig. (Ref. mitt blogginnlegg «Biler med bakjulsdrift virker ikke»)

2. Pedagogisk forskning er ikke naturvitenskapelig forskning. Evidens er et uheldig ord å bruke siden det oppfattes som bevis, altså noe ugjendrivelig og udiskutabelt

3. Unngå kausalitetsbløffen, eller kausalitetsoptimismen. Det finnes ikke enkle og entydige kausale sammenhenger i undervisningen.

4. Forskningen må utvide profesjonell bevissthet og profesjonelt skjønn. Forskere og skoleledere må hjelpe lærere med å «oversette» forskningen til praksis.

5. Hvem skal bruke forskningen og til hva? Forskning må gjøres tilgjengelig for lærere uten at den blir så enkel at politikere kan ledes til å tro at det finnes enkle svar.

God helg!