Kategoriarkiv: Fagovergripende kompetanser

Evnerik eller bare flink?

Jøsendal-utvalget har levert sin innstilling om bedre læring for elever med stort læringspotensial, og i kjølvannet av denne kommer det artikler og oppslag om evnerike elever. Eller høyt presterende elever. Eller kanskje vi skal kalle dem elever med stort læringspotensiale. Eller akademisk talent. Eller var det flinke elever vi snakket om?

Norsk skole beskyldes for å ha for lite blikk på de flinke elevene og bare tenke på de elevene som trenger ekstra støtte. Jeg håper at den siste tidens fokus på «evnerike/høytpresterende/med stort læringspotensiale-elever» ikke fører til at lærere og skoler glemmer de elevene som faktisk trenger mest hjelp, nemlig de elevene som av ulike grunner presterer svakest på skolen. Jeg er ikke redd for at det vil skje, men jeg undrer meg litt over dette fokuset på evnerike/høytpresterende/medstortlæringspotensiale-elever. Ikke fordi jeg ikke synes disse elevene også skal ha fremragende undervisning, men fordi det er uklart for meg hvem vi egentlig snakker om. Aftenposten viser i sin lederartikkel 19/9 at de ikke skiller mellom flinke elever og elever med stort læringspotensiale. Men det tror jeg vi absolutt må gjøre.

Jeg har vært på flere forelesninger om dette emnet med professor Ella Idsøe, noe du bl.a. kan lese om i dette blogginnlegget, og vi har drøftet det på skolen jeg leder. Og jeg blir ikke helt klok på hvilke elever dette gjelder. Da kan det være godt å støtte seg til hva fagfolkene sier. En av de som vet noe om dette, er stipendiat Jørgen Smedsrud ved Universitetet i Oslo, som i Aftenposten 16/9-16 peker på 5 trekk vi kan se etter for å vite om barnet er evnerikt. La oss kjøre elevene på skolen gjennom denne testen:

Pkt 1: Barnet stiller mange spørsmål og har evnen til å tenke abstrakt. Det har logisk resonneringsevne og lærer fort.

Umiddelbart vil jeg anslå at dette gjelder over halvparten av elevene på skolen jeg leder. De stiller gode spørsmål når vi inviterer dem til å gjøre det. (Hvis undervisningen bare legger opp til at elevene skal gjengi andres svar, så stiller de ikke spørsmål i det hele tatt. Barn er pragmatiske.)

Pkt. 2: Barnet bruker tidlig mange ord eller snakker sent.

Som ansatt på en ungdomsskole er dette uaktuelt for oss, men jeg vet ikke hvordan man skal bruke dette kjennetegnet til å kategorisere barn (For det er vel det vi er ute etter, er det ikke?). Dette blir som å si: dersom gjenstanden oppfyller dette kravet eller det motsatte kravet, tilhører den en gitt kategori.

Pkt. 3: Barnet er spesielt kreativt.

Her forstås kreativitet som evne til å se ulike løsninger og anvendelsesområder, f. eks. for en binders. På vår skole vil dette trolig omfatte over halvparten av elevene, og igjen avhenger det av hva lærerne dyrker frem hos elevene: hvis skolen er mest opptatt av lydighet og riktig svar, er det ikke overraskende om elevene ikke viser særlig mye kreativitet. I dette blogginnlegget kan du lese om et av oppfinnerprosjektene vi har gjennomført.

Pkt. 4: Barnet har en IQ på over 130.

Vi ønsker å bruke tid til undervisning og ikke for mye tid på testing og kartlegging, og stipendiaten påpeker selv at man ikke bør utsette barn for unødvendig testing. Spørsmålet blir da om IQ-tester er nødvendig. Skal I- tester erstatte andre tester i skolen eller skal foreldre selv bestille dette for sitt barn utenom skolen? Det er vel tvilsomt om IQ-tester blir «den nye oljen».

Pkt. 5: Mange av de evnerike barna er overfølsomme.

Vi gjennomfører heller ingen følsomhetstesting av våre elever på vår skole, men baserer oss på at lærerne klarer å opprette gode relasjoner til elevene og at de også bidrar til at elevene selv skaper gode relasjoner og godt miljø seg imellom. Og, ja, vi opplever elever som er veldig følsomme, men vi har ikke sett at dette er typisk for de elevene som vi faktisk tror er   evnerike/høytpresterende/medstortlæringspotensiale-elever

Så langt avisens presentasjon av stipendiat Smedsrud. Jeg vet at mange elever ikke får nok utfordringer i norsk skole, og jeg erkjenner at dette er en utfordring. Ikke tro noe annet. Men jeg tror vi lett kan blande begreper og kategorier når vi begynner å snakke om dette. Og jeg tror de fleste foreldre kan regne med at deres barn ikke er evnerikt/høytpresterende/medstortlæringspotensiale. Mange elever er flinke på skolen, og det skal vi være glade for, men det betyr ikke nødvendigvis at de er spesielt evnerike.

For jeg lurer på om dette dreier seg mer om skolen som møter barna enn barna selv. Jøsendalutvalget sier vel egentlig det. På vår skole har vi også hatt usedvanlig flinke elever, elever som forserer fag, tar matematikk på universitetet mens de går på ungdomsskolen osv, men vi er ikke så opptatt av om elevene kategoriseres som evnerike eller noe annet. Poenget må jo være at skolen organiseres slik at det er mulig for elever å utnytte sitt potensiale – innen ulike fag og interesser – og at lærerne er i stand til å gi elevene utfordringer i tillegg til å vekke elevenes engasjement. Hos oss prøver vi å gjøre dette gjennom tverrfaglig temabasert undervisning og fleksibel organisering – i tillegg til å ansette lærere med både høy faglig kompetanse og engasjement. Og jeg mener at Jøsendalutvalget bekrefter at vår tverrfaglige og fleksible tilnærming er både meningsfull og riktig.

Og jeg lurer på om utfordringer knyttet til evnerike/høytpresterende/medstortlæringspotensiale-elever er større på barnetrinnet enn på ungdomstrinnet. For jeg har hørt professor Idsøe fortelle om elever som ender opp som klassens klovn og «henger i gardinene» det meste av skoledagen selv om de har høy IQ og kan alt om amøber i Sahara eller flintlås-geværets utvikling. Og jeg tror ikke hun lyver eller tuller med oss når hun forteller at dette er dypt ulykkelige elever. Men jeg klarer ikke å kjenne igjen dette problemet fra min egen skolekarriere, som stort sett har foregått på ungdomstrinnet. Vi ser også at elever utvikler bedre selvergulering i løpet av ungdomsskolen, og dermed har kanskje utfordringen med evnerike elever som ikke finner seg til rette i skolen sammenheng meg elevers modning.

Og ut fra det jeg har lest og hørt om dette kan det virke som om noe av det som gjør evnerike/høytpresterende elever ulykkelige, er når de møter skarpe begrensninger og rammer som lærebøker og pensum. (Jeg trodde for øvrig at begrepet «pensum» hadde forsvunnet fra norsk skole siden vi nå snakker om kompetanse og ikke bare om å gjengi informasjon). For det kan se ut som om disse elevene utfordrer lærere og skoler ved at de er i stand til å begynne å arbeide med fagstoff fra et høyere klassetrinn. Dette er et spørsmål jeg også får fra mine lærere, oftest i matematikk: «Skal vi la eleven begynne med 10. klasse-boka selv om han bare går i 9. klasse?» Det er sørgelig hvis vi opererer med så fastslåste trinn og grenser i skolen at vi opplever flinke elever som et problem, men jeg skjønner at det er en utfordring for læreren hvis (eller når) alle elevene lærer faget i ulikt tempo og dybde. Det blir som å gjete kongens harer.

Men du må ikke tro at jeg ikke stiller meg bak Jøsendalutvalgets innstilling. Budskapet fra utvalget er, så vidt jeg har oppfattet, følgende:

Skoler må utvikle et fremragende læringsmiljø. Dette handler om kvalitet gjennom

    • høye ambisjoner
    • tilpasset opplæring
    • variert undervisning
    • vekst
    • relasjoner
    • samarbeid.

Utvalget peker også på at skoler må gi opplæring basert på følgende prinsipper:

  • medvirkning og selvregulert læring
  • relasjoner, kommunikasjon og samarbeid
  • elevenes motivasjon og følelser
  • elevenes forkunnskaper og interesser
  • utfordringer slik at alle har noe å strekke seg etter
  • vurdering for læring
  • dybdelæring og tverrfaglighet

Jeg håper Statsråden merker seg dette, særlig det siste punktet. Jeg synes ikke Departementet skal avfeie det brede kompetansebegrepet fra Ludvigsenutvalget så tydelig som de har gjort i Stortingsmelding 28. Jøsendalutvalget peker nemlig i samme retning som Ludvigsenutvalget.

Og dette er aktuelt for alle elever, ikke bare de flinke. Eller var det evnerike? Eller høyt presterende?

God helg!

 

P.S: Hvis du vil lese noe ordentlig om evnerike elever, anbefaler jeg det å starte på sidene til Kunnskapssenter for Utdanning eller Jøsendalutvalgets egne sider

 

Lesing eller utholdenhet – hva er mest grunnleggende?

Guttene henger etter jentene fra første skoledag. En nylig publisert undersøkelse viser dette – som skolefolk har visst i mange år. Spørsmålet som alle stiller blir da: Hva er årsaken og hva kan vi gjøre?

Høskolen i Hedmark med Thomas Nordahl i spissen ar igjen påpekt at gutter henger etter jenter i skolen, faktisk helt fra første klasse. Skolestatsråd Isachsen ble spurt om dette på NRK Dagsrevyen og svarte som man kunne forvente. Statsråden sa omtrent at «Dersom elever ikke har det grunnleggende på plass; lese, skrive og regne, blir det veldig vanskelig for dem å henge med på skolen.»

Det er vanskelig å være uenig med statsråden i at når vi har en skole som nesten bare dreier seg om å lese, skrive og regne, så er det avgjørende at elevene kan nettopp dette. Men det er jo her mange av gutta taper. De er nemlig ikke så flinke til nettopp å lese og skrive og regne, og de har ikke tålmodighet til å lære det. Eller, som utviklingspsykologer og hjerneforskere vil si: de er ikke klare for det når de er seks år siden de ikke er utviklet like godt som jentene.

Så statsrådens svar blir altså: for de som ikke klarer å lære det viktigste på skolen, er det viktig at de lærer det viktigste på skolen. Dette er noe bortimot det motsatte av Nils Arne Eggens godfot-filosofi som handler om at folk skal få lov til å bli flinkere til det de mestrer godt og ikke bare terpe på det de ikke mestrer.

Og et svar på spørsmålet om hva som kan gjøres for å unngå at gutter blir hengende etter er selvsagt at skoler og lærere må gi variert og tilpasset opplæring. Noen argumenterer til og med for kjønnsdelte klasser igjen. I den sammenhengen vil jeg slå et slag for å organisere skoler slik vi gjør. Hos oss er hver klasse så stor at den settes ammen på ulike måter i ulike perioder av skoleåret. I løpet av skoleårets 6 perioder kan lærerne dele klassen etter kjønn i en eller to av periodene. Det er lov så lenge det ikke er permanent, og når klassen f. eks. jobber med seksualitet, kan det være lurt å nettopp dele gutter og jenter. Og kanskje kunne dette vært lurt også i lavere klassetrinn. Hvis man organiserer en litt fleksibel skole, blir det ikke enten kjønnsdelt eller ikke, men mulighet for begge deler – selvsagt ut fra hva som vil gagne elevene best.

Og man kunne selvsagt våget å gå mer utenfor boksen enn å organisere elevene etter kjønn, men kanskje ikke når man er statsråd og snakker direkte på riksdekkende fjernsyn. Man kunne spurt seg om det er skolen i seg selv som gjør at guttene ikke klarer å henge med jentene. Og da tenker jeg ikke først og fremst på den jobben alle lærerne gjør hver dag, men på det som politikere har bestemt at elever skal lære på skolen, og den læringstradisjonen som skolen er preget av.

Statsråden kunne i sitt svar sagt at det er viktig for alle elever å utvikle utholdenhet og pågangsmot. Dersom dette er grunnen til at gutter ikke henger med jentene, er det kanskje det de bør trene på, utholdenhet, altså, og ikke bare lesing. Dette høres ut som en del av begrepet «fagovergripende kompetanser» som statsråden i sin Melding til Stortinget nr. 28 2015-2016 meget tydelig parkerte. I kap 4.3.6 i meldingen står det: Derfor vil ikke departementet følge anbefalingen om at fagfornyelsen skal ta utgangspunkt i de tre foreslåtte fagovergripende kompetanseområdene. Statsråden ønsket ikke å si noe på nyhetssendingen om at skolen også skal utvikle elevers læringskompetanse, evne til problemløsning, nysgjerrighet osv. Nei, hans svar var tvert imot og som vanlig: lesing, skriving og regning.

Det er klart at lesing er helt vesentlig i vårt samfunn, og alle elever må lære å lese godt. Det er vanskelig å være uenig i det. Men skal vi lage en skole der lesing og skriving er de eneste mediene for å uttrykke og ta til seg informasjon og meninger? Moderne teknologi gir gode muligheter for muntlighet og ikke minst for bruk av bilder på ulike måter. Hvis elever i norsk skole skulle uttrykke hva de hadde lært gjennom en film og ikke ved å skrive svar på lærerens ofte litt avgrensede spørsmål, er det ikke sikkert at gutta ville hengt like tydelig etter jentene. Og dersom dataspill ble ansett som like verdifullt som skuespill i norsk skole, ville kanskje gutta ligget godt foran jentene. Lærestoffet i skolen er ikke en nøytral og konstant størrelse.

Dette erkjenner også startsråden. Han sa i det samme innslaget at «vi» nå skal gå i gang med å endre læreplanene i norsk skole, altså endre innholdet. «Vi skal nå legge vekt på dybdelæring,» sa statsråden videre, «og nå skal det bli mulig for elever å fordype seg i et fagstoff – hvis de ønsker det.» Jeg trodde ikke dybdelæring var at enkeltelever fordyper seg i et fagstoff hvis de ønsker det. Jeg trodde dybdelæring var at alle elever jobber så grundig med noe at de virkelig forstår det og husker det. For å få til det, kjære statsråd, må du ta mye innhold ut av skolen. Jeg er spent på hva du tar ut og om du får det til. Og jeg er spent på om endringene vil gagne guttene.

God helg!

Sløydbenken lever fortsatt i norsk skole

Mange ønsker sløydbenken tilbake i norsk skole – et uttrykk for at skolen har blitt for teoritung, noe som trolig er en større ulykke for gutter enn for jenter. Men ryktet om sløydbenkens død er trolig overdrevet.

Kanskje er ikke sløydbenken, som en representant for en praktisk tilnærming til læring, helt død. Kanskje er den bare bergtatt av trollet som heter grunnleggende ferdigheter, standardiserte tester, læringstrykk osv. Kanskje har sløydbenken blitt forlatt til fordel for systematisk trening i lesing, skriving og regning, og nå står sløydbenkene ensomme i skolens kjeller og gråter stille. Hvis ikke de allerede er kastet og brent og erstattet av digitale enheter.

Men ikke på vår skole. Her står sløydbenkene ikke bare fremme. Her blir de også brukt. Så hvis noen ønsker å gjøre opplæringen mer praktisk og kanskje bedre tilpasset guttene, kan kanskje denne fortellingen om sløydbenkene være til inspirasjon:

Vi er på 9. trinn. Det er vår og klassens tverrfaglige tema er energi. Alle fagdelte hoder vil altså tenke naturfag. Og det er selvsagt riktig, men lærerne på Ringstabekk prøver å ha flere tanker (og flere fag) i hodet på en gang, så de tenker også Kunst og Håndverk og Samfunnsfag. Og dermed har det tverrfaglige temaet «Krefter i sving» oppstått. Elevene skal lære om fornybare energiformer og bærekraftig utvikling. De skal lære om elektrisitet og vannkraft, og de skal lage et vannhjul som skal generere strøm i vår lokale elv, Lysakerelva. Elevene skal altså lage noe som skal virke på ordentlig, ikke bare noe som læreren skal vurdere isolert fra omverdenen. Vannhjulet skal være koblet til en generator og skal være laget i tre – på skolens sløydbenker.

l-vannhjul_6

Du skjønner sammenhengen. Elevene må lære om strømkretser, viklinger og generatorer og de må lære seg å håndtere både sag og hammer. De må være nøyaktige når de lager vannhjulet og de må arbeide sammen. Og sløydbenkene smiler fordi de er midtpunktet for læring i mange fag.

l-vannhjul_2_2

Perioden ble selvsagt avsluttet med at alle satte vannhjulet sitt i elva. Alle var spente på hvilket tannhjul som ville generere mest strøm.

l-vannhjul_5

 

Om elevene lærte noe? sier du. Selvsagt. Nå husker de det de har lært siden det nå er knyttet til kroppen deres gjennom arbeidet. Erfaringen og kunnskapen er ikke bare festet til hodet og hukommelsen, men til hele kroppen. Det er bl.a. det sløydbenken hjelper oss med.

Forteller vitnemålet det viktigste?

Mange tusen elever har hatt denne uka avsluttet sin opplæring og har fått et vitnemål som som dokumenterer 10 eller 13 års skolegang. Hva forteller egentlig vitnemålet om elevene?

Noe av det rektorer gjør er å snakke. (Noen vil kanskje påstå at rektorer snakker for mye og handler for lite, men det er en annen historie). Og noen ganger skal rektor snakke høytidelig og planlagt til større forsamlinger, altså holde tale. Denne uka har jeg holdt to taler. Den ene talen var på avslutningen for 10. trinn, og som rektorer flest holdt jeg en tale adressert til elevene. Dette er omtrent hva jeg sa:


Kjære 10. klassinger

Det er siste gang jeg holder tale til dere som rektor. Dere er ferdige med 10 års skolegang i velferdsstaten Norge, og jeg håper dere tåler en siste tale fra rektor’n deres.

Dere skal snart få utdelt hvert deres vitnemål. Vitnemålet dere får er et formelt dokument – trolig det første formelle dokumentet du får bortsett fra passet ditt – som du trolig har hatt mange av helt siden du var 1 år gammel.

Vitnemålet du skal få, sier noe om deg, men det sier kanskje ikke det viktigste om deg. Vitnemålet sier ikke noe  om du er utholdende og fullfører de oppgavene du påtar deg eller blir pålagt. Det sier ikke om du er oppfinnsom og kreativ og om du er god til å finne løsninger på problemene som oppstår. Det forteller ikke om  du er rolig og pålitelig og om du er en trofast venn. Og det sier ikke noe om du er flink til å samarbeide med andre. Som elev på Ringstabekk skole vet vi imidlertid at du har fått god trening i å samarbeide med andre, så vi er ganske sikre på at du er en god samarbeidspartner.

Vitnemålet sier noe om din faglige kompetanse, om hvor godt du har prestert i skolefagene, og indirekte sier vitnemålet noe om hvordan du er mot andre mennesker. På vitnemålet får du en egen karakter i orden og en i atferd, altså en karakter for oppførsel. Dermed forteller vitnemålet litt om hvordan du er som menneske, hvordan du er mot andre mennesker.

Og dere, kjære 10. klassinger, er greie med hverandre. Det vet jeg for i  år får alle elever beste karakter i atferd. Jeg pleier ikke å kommentere avgangskarakterer i talene mine, men gjennom mine 10 år som rektor har jeg aldri opplevd at  alle elever på 10. trinn får beste karakter i atferd. Men det gjør altså dere. Dere er et trinn med vennlige og omsorgsfulle elever. Lærerne har sagt det hele tiden: at dere inkluderer hverandre, at dere ønsker at alle skal få være med i fellesskapet og at dere er vennlige mot andre. Det betyr ikke at det ikke er gjenger på dette trinnet, og det betyr ikke at alle kjenner alle andre kjempegodt, men dere inkluderer alle i fellesskapet. Dette er kjempeviktig, ja kanskje er det det viktigste vi som skole kan formidle til: ta hensyn til andre.

Vi lever i en tid der alle skal realisere seg selv og der alle tror at de er spesielle. Det er stort fokus på at alle skal realisere sitt potensial og at alle skal bli noe, alle skal gjøre noe ekstraordinært og alle skal skille seg ut, både på sosiale medier og i andre sammenhenger. Hvis du er opptatt av å være unik og spesiell, så kan jeg både glede og skuffe deg:

Ja, du er unik, for det finnes ingen som er akkurat som deg. 

Men, nei, du er ikke særlig spesiell. Du er nokså alminnelig, og det er jeg også. De fleste av oss er vanlige og alminnelige mennesker. Det finnes tusenvis av mennesker som er omtrent som deg: som har de samme drømmene og behovene, som har de samme interessene og egenskapene. Bare se rundt deg: sett utenfra er dere til forveksling like. Vi er alle vanlige og alminnelige. Vi er forhåpentligvis gode naboer, gode kolleger, vi utfører vårt arbeid hver dag og lever svært ordinære liv. Og det kommer de fleste av dere til å gjøre også fremtiden.

Elevrådsrepresentantene sa i sin tale tidligere i kveld at det ikke var sikkert at alle dere elever kom til å bli noe i fremtiden. Det var nok sagt for spøk, men jeg tror det er feil det de sa. En ting er at dere alle kommer til å lykkes i livene deres, og at dere dermed kommer til å bli noe. Men enda viktigere er det å huske på at alle dere er noe i dag. Du skal ikke bli noe. Du er unik, men du er altså ikke særlig spesiell.

Vi er alle unike, men hvis ikke vi er spesielle, hva skal da gi livene våre mening? Kanskje nettopp det å bety noe for andre, kanskje nettopp det deres vitnemål forteller: at dere alle er vennlige og omsorgsfulle personer som ønsker at de andre skal være inkludert.

Jeg håper dere forlater Ringstabekk skole som bevisste unge mennesker  som våger å stå for det dere mener. Jeg håper også at dere forlater Ringstabekk skole som personer som ønsker å bety noe for andre og som ønsker å inkludere andre i fellesskapet, både det lille fellesskapet som heter vennskap og nye klasser på videregående skole, men også at dere vil inkludere alle i det store fellesskapet som heter Norge og verden.

Takk for 3 flotte år og lykke til videre.


Hvis du, kjære leser, synes du har hørt dette før, så har du helt rett i det. Du har kanskje sett denne avslutningstalen fra Wellesley High School?  Eller kanskje har du hørt låta «Epilogue (Nothing ‘Bout Me)» av artisten Sting? Ja, de formidler noe av det samme (og, ja, disse er utgitt før jeg holdt årets tale til 10. trinns avslutning, så jeg skal ikke skryte på meg originalitet til disse tankene – ikke disse heller).

Og selv om det fortsatt er noen dager til jeg går ut i ferie, tar jeg  med dette sommerferie fra bloggtekster og refleksjoner om skole og utdanning – uten å kommentere verken «tulleskole-i-juni-debatten» eller «bytt-ut-eksamen-med-nasjonale-prøver» (selv om det er fristende å gjøre det). Som skoleelevene og lærerne er også jeg tilbake i august.

Jeg avslutter med Stings tekst og ønsker deg, kjære leser, en god og velfortjent sommerferie.

God helg og god sommer!


«Epilouge (Nothing ‘Bout Me)» (tekst: Sting)
Lay my head on the surgeon’s table
Take me fingerprints if you are able
Pick my brains, pick my pockets
Steal my eyeballs and come back for the sockets
Run every kind of test from A to Z
And you’ll still know nothing ’bout me

Run my name through your computer
Mention me in passing to your college tutor
Check my records, check my facts
Check if I paid my income tax
Pore over everything in my C.V.
But you’ll still know nothing ’bout me
You’ll still know nothing ’bout me

You don’t need to read no books on my history
I’m a simple man, it’s no big mystery
In the cold weather, a hand needs a glove
At times like this, a lonely man like me needs love

Search my house with a fine tooth comb
Turn over everything ’cause I won’t be at home
Set up your microscope and tell me what you see
You’ll still know nothing ’bout me

 

Hvorfor fotball er bedre enn skole

Europamesterskapet i fotball starter denne helgen og da kan det være på sin plass å hente frem Herb Childress´ artikkel om hvorfor fotball er bedre enn high school. Childress lister opp 17 grunner.

Du kan lese hele artikkelen her, men for enkelhets skyld skal jeg gi deg en kortversjon på norsk.

Herb Childress er en amerikansk etnograf som observerte elever i amerikansk high shool. Artikkelen jeg viser til, er skrevet i 1998, så man kan håpe at mye er forandret i skolen siden den gang. Og selv om Childress skriver om amerikansk fotball og amerikansk high school, må vi anta at det er lett å overføre hans poenger til europeiske og norske forhold.

Childress observerte at elever i high school ikke egentlig lærte noe særlig, men mest av alt kjedet seg. Han observerte at elever som var passive og sløve på skolen, ble aktive og kraftfulle når de var engasjert i fritidsaktiviteter, og han postulerte følgende grunner til at fotball er bedre enn high school:

  1. I fotball blir tenåringer oppfattet som betydningsfulle bidragsytere og ikke bare som passive mottakere
  2. I fotball blir tenåringer oppfordret til å forbedre seg, vel å merke i forhold til sitt eget nivå
  3. I fotball blir tenåringer hyllet. Det er mye pomp og festivitas  rundt laget og kampene. Dette skjer ikke i en matematikk-klasse og vanligvis ikke i andre skolefag heller
  4. I fotball risikerer spillerne å svikte laget. En enkeltspiller kan også gjøre medspillerne sine bedre enn de ville vært uten ham. Fotball er altså et fellesprosjekt – i motsetning til mange elevers skolegang som er en svært individualisert opplevelse.
  5. I fotball er repetisjoner et honnørord. I motsetning til i skolen er det ønskelig at fotballspillere gjør det samme mange ganger for å bli bedre i stedet for hele tiden lære noe nytt for å «komme gjennom pensum».
  6. I fotball skjer det hele tiden noe uventet. Fotballspillere må takle det uventede og trenes også i å utnytte det uventede. Idealet for et klasserom, derimot, er at timen går slik læreren har planlagt uten avbrytelser – og uten at noe uventet skjer, f. eks. et ektefølt spørsmål fra en elev om noe annet enn det timen skal handle om. Det er åpenbart hvorfor apatien oppstår.
  7. I fotball varer treningene vanligvis lenger enn 50 minutter. Treningene stopper når spillerne er for slitne til å fortsette. I skolen er det lover og regler, eller til og med busstider, som avgjør hvor lenge man holder på.
  8. I fotball er hjemmeleksene noe helt annet enn det man gjør på trening. I skolen, derimot, skal elever ofte gjøre det samme, eller fortsette med det samme, hjemme som de gjorde på skolen.
  9. I fotball er følelser og mellommenneskelig kontakt en forventet del av arbeidet. Når fotballspillere lykkes, får de lov til å uttrykke glede og når de mislykkes, er det akseptabelt at de uttrykker sinne.
  10. I fotball kan spillere få velge hvilken rolle de vil innta. De kan til og med velge hvilken sport de vil drive med. I klasserommet er det sjelden elevene får følge hjertet sitt. Elevene får en liste med fag de må følge og de får karakterer i disse fagene.
  11. I fotball gir de flinke spillerne instruksjon og hjelp til de mindre flinke spillerne og de får lov til å vise frem talentet sitt. I klasserommet er det ikke ofte at elever får lov til, i full åpenhet, å gjøre noe annet og vanskeligere enn det alle gjør.
  12. I fotball er det mye individuell instruksjon og oppmuntring fra foreldrene. Og i fotball har hver trener sjelden ansvar for mer enn 13 – 15 spillere.
  13. I fotball er de voksne som deltar virkelig interessert. Foreldre som er engasjert i idrett, gir tydelig uttrykk for at de elsker idretten. På skolen er det sjelden lærere sier at de elsker faget sitt.
  14. I fotball er man på jakt etter frivillige fra lokalmiljøet. I klasserommet er det nesten aldri frivillige medhjelpere.
  15. I fotball er ikke evner knyttet til alder. Flinke spillere blir rekruttert til eldre lag eller til en annen idrett de mestrer godt. Men har du noen gang hørt en engelsklærer si til en elev: «Vi trenger deg i denne klassen» eller en matematikklærer si: «Kan du begynne i min klasse? Alle kommer til å lære mer hvis du blir med.»
  16. Fotball er mer enn summen av delene. Selv om fotballspillere øver på detaljer om og om igjen, vet de at alt dreier seg om å få ballen i motstanderens mål og unngå å slippe inn ballen i eget mål. De vet at alle detaljene skal fungere i en helhet. I skolen holdes detaljene atskilt og elevene får aldri se hvordan de ulike fagene og ferdighetene sammen utgjør et verdifullt og fascinerende liv.
  17. I fotball er det forventet at spillerne viser seg frem for et publikum. Det er en drivkraft at alle ønsker å gjøre det bra og at ingen vil dumme seg ut foran andre. Skolearbeidet blir derimot nesten alltid utført og vurdert individuelt og privat.

Childress argumenterer ikke for at vi skal kutte ut skolen og bare satse på fotball. Men han peker på at innen sport, musikk, teater og andre fritidsaktiviteter finnes det en modell for å lære vanskelige ferdigheter, en modell som fungerer og som bringer både ferdigheter og glede fra voksne til ungdom og mellom ungdom.

Jeg skal ikke påstå at jeg selv trykker alle Childress´argumenter til mitt bryst, og jeg vet ikke hvor gyldig kritikken hans er i dag, men skolen har fortsatt mye å lære av kulturfeltet og av fotball. Og hvis du nå har lyst til å lese artikkelen selv, kan du finne den her så slipper du å rulle opp igjen.

Da gjenstår det bare å ønske deg og de deltakende landene lykke til med fotball-EM. Og hvis den engelske fotballspilleren Gary Lineker har rett, er det Tyskland som vinner: Football is a simple game. Twenty-two men chase a ball for 90 minutes and at the end, the Germans always win.

God helg!

Mer kreativitet i skolen, takk!

Professor Anne Bamford har besøkt Norge og hun etterlyser mer innovasjon og praktisk læring i skolen. Skoler må hjelpe elevene til å bli skapende og kreative, men jeg tviler på at vi gjør det ved å drive skoler omtrent som man driver et fengsel.

Du kan lese mer om hva professor Bamford sa til sitt norske publikum her. Mange er nok enig med henne i at innovasjon og kreativitet er noe av det Norge skal «leve av» i fremtiden. (De som bruker uttrykket «når oljen tar slutt», burde heller si «når vi lar oljen ligge i fred», men det er ikke poenget her). Så hvordan hjelper skoler elevene med å utvikle skaperkraft, idérikdom, risikovillighet, oppfinnsomhet og andre kvaliteter som til sammen gir innovasjon? Jeg tror mange i våre dager svarer med et ord: «teknologi». Kanskje bruker de to ord og sier «ny teknologi». Jeg tror imidlertid dette er et upresist svar dersom det kommer fra en rektor, en skolesjef eller en skolestatsråd.

Hvis dagens elever i fremtiden skal utvikle ny teknologi, må vi bidra til at de utvikler de kvalitetene som gjør dem i stand til dette. Da er det selvsagt viktig at elevene har en viss teknologisk innsikt og derfor må de få fremragende undervisning i både naturfag og koding, som blir et valgfag på vår skole fra neste skoleår. Men jeg tror skoler må gå mer omfattende til verks, og det er her min fengselsmetafor kommer inn.

Det kan være at jeg tar for hardt i, men jeg vil påstå at mange skoler i dag er organisert omtrent slik man organiserer fengsler – eller i alle fall slik jeg forestiller meg at fengsler blir organisert: Noen i institusjonen har nøkler og bestemmer (les: lærerne) mens noen ikke har myndighet over sin egen tid (les: elevene). Det finnes faste tider til lufting i en avgrenset luftegård og det er satt opp faste tider når ulike oppgaver skal gjøres. Det er også bestemt hvor lenge man skal arbeide med hver oppgave og det finnes noen bestemte måter oppgavene skal utføres på.

Som et motstykke til dette kan vi se for oss et reklamebyrå eller en avisredaksjon (hvis de fortsatt finnes). Jeg tror disse preges av at de ansatte selv bestemmer hva de vil gjøre når, men at de har ufravikelige frister å forholde seg til. Videre er de preget av at samarbeidsstrukturene endrer seg stadig og at alle har innflytelse over sin egen tid og medinnflytelse over fellesskapet. Kan skoler organiseres etter en slik tenkning? Mitt svar er, ikke overraskende, ja. Man burde kanskje snu spørsmålet: Hvis skolen skal utvikle mennesker som er flinke til å ta risiko, orientere seg i kaos, løse ukjente problemer og utfordringer og utvikle nye ideer, hvordan kan vi da organisere skoler der elevene skal følge faste ukentlige rutiner (timeplaner), løse oppgaver som ligner på oppgaver de har hatt tidligere og der svarene og løsningsmåtene er bestemt, møte en kultur der de blir straffet for å feile (les: karakterer og sluttvurdering) og arbeide alene mye av tiden?

 

IMG_2104

Forrige periode gjennomførte våre 8. klasser temaet «Petter Smart». Er dette et eksempel på det professor Bamford etterlyser? I 5 uker har elevene arbeidet med oppfinnelser, ideutvikling, patentsøknader, prototyper, presentasjon av sine oppfinnelser osv. og arbeidet har involvert ulike skolefag som kunst og håndverk, norsk, fremmedspråk, samfunnsfag. De har bl.a. laget skisser og protoyper i kunst og håndverk, skrevet patentsøknader i norsk, skrevet bruksanvisninger på spansk, fransk og tysk. Hvilket fag som har vært brukt til ideutvikling og oppfinneraktivitet er kanskje uvesentlig i denne sammenheng. Det viktigste er at de blir trent i «å tenke utenfor boksen».

IMG_2098

Som en avslutning på perioden ble foreldrene invitert til oppfinnermesse der alle elevene skulle presentere sine oppfinnelser for foreldrene. Jeg fikk gleden av å være til stede og fikk bl.a. høre om buss med pedalkraft, automatisk buksepåtaker, automaitsk bilvasker og ulike ideer som gjør husarbeidet lettere. Kanskje blir noen av disse ideene en gang realisert av disse elevene. Det er håp for nasjonen.

God helg!

Livsmestring eller nakenbilder?

Denne uka legger Regjeringen frem sin Stortingsmelding om utdanning, kalt fag – fordypning – forståelse. Et av forslagene fra Ludvigsenutvalget som Regjeringen har tatt inn i Stortingsmedingen, er at alle elever skal arbeide med det tverrfaglige temaet livsmestring.

Jeg har bare lest hovedpunktene i Stortingsmeldingen som ble presentert denne uka, og det er ikke særlig overraskende at Kunnskapsministeren ser ut til å legge større vekt på fag enn på fagovergripende kompetanser og et bredt kompetansebegrep. Men ideen om å trene elever i livsmestring er altså videreført, og det skal statsråden ha skryt for. Og dermed vil sikkert diskusjonen begynne om hva som ligger i begrepet livsmestring og om skolen skal beskjeftige seg med dette.

På vår skole har vi har de siste årene merket oss en tendens hos elevene som kanskje dreier seg om livsmestring – i alle fall i vid forstand:  nakenbilder og digital kompetanse. Dagens ungdom er svært kroppsfiksert og dette gir seg noen underlige og svært uheldige utslag, i alle fall virker det underlig og uheldig for en mann på min alder. Det virker på meg som om det eneste sjekketrikset dagens unge kjenner til er å sender nakenbilder av seg selv til andre personer, og det er tydelig at de er en generasjon som i stor grad identifiserer seg ut fra kropp og utseende. At det har blitt slik skal ikke forundre noen når man tenker på hvor mye reklame, modellbilder og materielt fokus de blir utsatt for hver dag.

Den samme generasjonen som  ikke kan dusje nakne sammen med elever av samme kjønn, sender frivillig nakenbilder av seg selv til andre elever: bilder av pupper og tisser, helfigur eller bare utsnitt. Vi har flere ganger de siste årene brukt tid på å snakke med elever og «nøste opp» i situasjoner der elever som har mottatt slike bilder, og selvsagt har lovet å ikke spre dem videre, allikevel har sendt bildene til andre eller lagt dem ut på nettet. Vi snakker her om både gutter og jenter, og i de sakene vi har fått kjennskap til, har opprinnelsespersonen sendt fra seg bilder frivillig. Det er ikke snakk om «paparazzi-bilder» der noen tar bilder av elevene i dusjen eller i andre situasjoner. Noen gutter på skolen vår opprettet en lukket gruppe på Facebook der de la ut intime bilder av jenter som de hadde fått – selvsagt mot løfte om at de ikke skulle dele bildene med noen. I et annet tilfelle hadde bilde av tissen til en av guttene vandret mellom nesten alle elevene på trinnet hans.

Nå synes du kanskje det er drøyt å trekke frem dette som et eksempel på livsmestring. Når skolefolk og politikere sier og skriver at barn og unge må trenes i å mestre livene sine, så tenker de sannsynligvis på den økende andelen av stress og lettere psykiske lidelser hos ungdom. Ungdom klager over et stort press og at det er vanskelig å være ung i dag. Ved vår skole har vi i flere år arbeidet med temaet psykisk helse, og vi tror det er noe av det Ludvigsenutvalget og nå Regjeringen har i tankene. Vi skal fortsette med det.

Men kanskje livsmestring også dreier seg om det vi kan kalle voksenopplæring, altså «å lære å bli voksen». Elevene må lære om hvordan de tar opp lån og hvordan de skal disponere pengene sine, de må lære hvordan de skifter dekk på bilen og reparerer kranen på kjøkkenet, de må lære om resepter og skatt, om å søke jobb og om boligkjøp og mye, mye mer som voksne driver med. Og det kan også se ut som om de må lære at det ikke er et særlig smart sjekketriks å sende nakenbilde av seg selv til en du er interessert i. Kanskje temaet livsmestring i bunn og grunn handler om å utvikle andre verdier hos elevene enn penger, kropp og materielle verdier?

Nå tror jeg ikke jeg skal foreslå at elevene i skoletiden bør lære flere (og bedre) sjekketriks enn å sende nakenbilde av seg selv, men i en tid hvor de fleste bruker mer tid på skjermen foran seg enn på menneskene rundt seg, kan det kanskje være på sin plass å lære å omgås andre mennesker uten bruk av digitale hjelpemidler. Og da kommer kanskje sjekketriksene som en naturlig følge. Vi sier at dagens elever er de som skal skape fremtidens verdier. Det er riktig, men de samme elevene er også de som skal skape fremtidens mennesker – og de skal klare å hjelpe sine egne barn til å bli gode mennesker. Og da er det nødvendig med mindre kroppsfokus og et samfunn basert på andre verdier enn materielle. Det er også nødvendig for ungdom å vokse opp i et samfunn med en langt videre oppfatning av hva som er normalt og akseptabelt enn det våre elever opplever. Det vil trolig være det som gjør at dagens unge klarer å håndtere sine egne liv.

God helg!