Kategoriarkiv: Digital didaktikk

Autokorrektur – venn eller fiende?

Er det bra at elever kan bruke autokorrektur på nettbrett og PC?

Digitale rettskrivings-systemer blir stadig mer avanserte. Husker du den gangen T9 var en banebrytende nyvinning på mobiltelefoner? Det var da telefonen for første gang begynte å gjette hvilket ord du skulle skrive før du hadde skrevet det. Det var rene magien! (Og teknologien er ikke mer enn ca. 15 år gammel).

Nå er dette en selvfølge for mange. Datamaskinen du bruker kan nå gjøre langt mer enn bare å fortelle deg om du har skrevet et ord riktig. Våre elever kan faktisk få iPaden sin til å skrive en nokså god og sammenhengende tekst på et fremmed språk dersom de har en viss kjennskap til språket. Ja, jeg skrev at de kunne få iPaden til å gjøre det. Alt eleven trenger å gjøre, er å justere teksten her og der og starte opp setningene. Ut over det trenger de bare å velge ord blant de 3 tastaturet til en hver tid foreslår.

Her er to tekster jeg skrev i løpet av 1 minutt sammen med iPaden min. Jeg begynte på setningene, så foreslo maskinen den videre teksten. Jeg tenkte ikke så mye over hva jeg skrev, men hvis jeg var elev og hadde fått i oppgave å skrive litt om meg selv, mine venner og min familie, kunne jeg kanskje latt maskinen gjøre jobben for meg slik jeg nå gjorde. (Den første teksten er på fransk, og som jeg har fortalt tidligere: jeg har aldri hatt fransk på skolen, så mine franskkunnskaper er svært begrensede.)

Den franske teksten min ble slik: Je suis un homme de la musique. Je travaille dans un autre jour de mon père. Il est mort.

Min engelske tekst er her: I’m older than my friends. They have been on a long vacation and they have to go back into the house. My dad is so annoying when he is on the phone, and I don’t know if he can get it right. 

Ikke spesielt fantastiske tekster, det innrømmer jeg, men hvis du var fransklærer i 8. klasse eller engelsklærer på 4. trinn, ville du kanskje tenkt at dette var akseptable tekster. Og er det bra eller problematisk at elevene har denne muligheten?

Du vil sikkert si at det kommer an på, og det er jeg helt enig i. Det er ikke bra hvis maskinene vi omgir oss med, ødelegger for oss når vi skal lære det vi  må huske og kunne automatisk (som grunnleggende ord og språklige uttrykk). Men hvis maskineriet kan hjelpe oss til å utvikle forståelse, er det selvsagt bra. Og da blir vel spørsmålet: Når elever skal skrive tekster på norsk og fremmedspråk, må de reflektere og tenke over hvilke ord de skal bruke, eller må de ha ordene automatisert? Er det bra at maskinen gir elevene noen forslag til ord som de kan reflektere over, eller medfører det at elevene ikke lærer språket?

Jeg mener absolutt at vi i skolen skal trene elevene i å se sammenhenger og til å reflektere. Men vi må ikke glemme at vi samtidig må trene elevene i både praktiske og kognitive ferdigheter som skal automatiseres. Jeg tror moderne tastatur kan utvikle elevers passive ordforråd, men jeg er redd for at det skaper for lite aktivt ordforråd hos elevene. Og hvis jeg hadde vært 8. klassing i dag og skulle lære meg fransk for første gang, hadde jeg brukt maskinen for alt den var verdt. Selv om det hadde medført at jeg aldri lærte fransk. Elever er pragmatiske, vet du.

God helg!

Digitale fristelser krever selvkontroll

Bør elever lære å håndtere digitale fristelser på samme måten som de lærer å svømme og sykle? Bør skoler forby elevene å bruke mobiltelefon?

Mobiltelefonen er (nesten) en del av kroppen til moderne mennesker. Det kan virke som om dagens ungdom heller gir fra seg den ene armen enn å være uten mobiltelefon. Noen skoler innfører forbud mot mobiltelefoner mens andre mener dette er å gå baklengs inn i fremtiden.

På skolen jeg leder har alle elever hver sitt læringsbrett, en iPad som de bruker i opplæringen. Og med disse digitale «dingsene» følger det digitale fristelser. Vi drøfter derfor hvordan vi kan trene elevene i å motstå fristelser som spill, Snapchat o.a. Foreldrene på skolen vår har også spurt seg (og oss) hvordan vi kan hindre at elevene blir forstyrret av alle mulighetene det digitale brettet gir. Hvis du tror at elever ikke blir forstyrret når de jobber på digitale plattformer, anbefaler jeg deg å snakke med elevene. Det har vi gjort.

Elevene er helt ærlige og sier at de blir forstyrret, ja. De blir lett forstyrret på skolen og når de jobber med skolearbeid hjemme også – av meldinger og snapchat, spill og nettsider osv. For de digitale «dingsene» som skoler og foreldre har utstyrt dem med, er både nyttige «verktøy» og en skikkelig «godtepose» av underholdning og kommunikasjon. Og det er i møtet med denne «godteposen» at voksne velger ulike strategier, både som foreldre og som skole. Noen skoler innfører mobilforbud, andre skoler velger tekniske begrensninger og filtre mens noen skoler satser på tydelige klasseledelse som hjelper elevene til selv å ta ansvar.

Det er åpenbart at vi (altså de voksne) må hjelpe elevene til å utvikle selvdisiplin (eller selvregulering som vi skolefolk gjerne snakker om). Den digitale virkeligheten kommer ikke til å forsvinne, og dagens elever må lære seg å håndtere denne virkeligheten. Derfor kan ikke skolen holde alt digitalt ute av klasserommet. Og dagens ungdom bør utvikle en bedre selvdisiplin ovenfor digitale «godteposer» enn det dagens studenter og voksne viser. Legg merke til hva som skjer på folks skjermer på en forelesning eller et møte, så skjønner du hva jeg mener: også voksne, inkludert meg selv, har også vanskelig for å fokusere på en ting om gangen når vi sitter med et digitalt redskap mellom hendene. Og da er det ikke rart at elevene også synes dette er vanskelig. «Vi er jo bare 14 år,» sa en av elevene til meg, og det forklarer jo en god del.

Og det er da jeg spør meg selv om elevene bør trene digital selvkontroll på samme måte som de lærer å svømme og å sykle i trafikken – gradvis.

Ingen slipper en 5-åring som skal lære å sykle uten støttehjul, rett ut i trafikken. De fleste vil vente med det til ungen har syklet lenge. Og jeg vet heller ikke om noen som starter med å kaste ungen ut på dypt vann når hun skal lære å svømme. Men gjør vi det digitalt? Slipper vi elevene rett ut i den digitale «trafikken» før de vet hvordan de skal oppføre seg der? Ikke nødvendigvis. Mange er sikkert flinke til å hjelpe barn og unge til å utvikle digital «trafikkforståelse», men jeg tror vi kan bli mye flinkere til dette, i alle fall på skolen jeg leder, som er den virkeligheten jeg kjenner best.

På 15 av skolene i Bærum Kommune disponerer alle elever hvert sitt læringsbrett og kommunen har etablert ulike regler for ulike klassetrinn. De yngste elevene har ikke tilgang til AppStore og kan dermed ikke selv laste ned apper. Altså en teknisk sperre: elevene slipper ikke ut i «trafikken» på egen hånd, men får bare «sykle» rundt i den digitale bakgården bak høye og trygge gjerder. Skolen kontrollerer hvilke apper elevene har tilgang til. (At noen elever klarer å komme seg rundt sperrene er et argument for at tekniske sperrer ikke er nok i seg selv).

Men når elevene begynner på ungdomstrinnet, åpnes hele verden: Da kan de selv laste ned det de ønsker, og lærerne må både være «politi» i timene og samtidig trene elevene i fornuftig nettbruk, digital folkeskikk osv. Det er her jeg savner en mellomting eller en gradvis tilnærming, en som gir elevene mulighet til å trene på det de skal utvikle.

Hva gjør barn og ungdom som lærer å stupe eller å sykle – eller matematikk? Jo de trener seg på stadig vanskeligere utfordringer. Når du behersker å stupe fra 1-meter´n, kan du prøve deg på 3-meter´n. Når du behersker dette, får du prøve deg på 5-meter´n osv. Motivasjonen for å mestre noe ligger bl.a. i at man får lov til å prøve seg på nye utfordringer. Vi bærer i oss en trang til å klare stadig vanskeligere utfordringer, og vi opplever mestring når utfordringene blir gradvis vanskeligere. Enhver lærer vet dette og utnytter det i undervisningen.

Men i den digitale virkeligheten ser det ut som om det fungerer motsatt. Er det slik at elevene på en gang får fri tilgang til alle «nivåer» og muligheter og så må skoler (eller foreldre) begrense deres frihet når de viser at de ikke mestrer den friheten de får? Jeg tror det er denne «omvendte» tilnærmingen som gjør at noen argumenterer for mobilforbud, tekniske sperrer o.l.  For meg ser det ut som om elevene i en digital hverdag ikke får mulighet til å oppleve at de mestrer et nivå og at belønningen for det er adgang til neste nivå, men tvert imot at de får fri tilgang til alle nivåer og så blir de straffet hvis de ikke mestrer det. I dataspill-verden (altså «inne i» den digitale «godsteposen») er det nivåer man må mestre før man kommer til neste nivå, men det samme prinsippet ser ikke ut til å gjelde for selve bruken av digitale dingser.

Kunne elevene møtt en virkelighet der de gradvis får øve seg i digital selvkontroll og når de viser at de mestrer en utfordring, kan de få en vanskeligere utfordring? Jeg vet ikke om det er teknisk mulig. Men siden det er slik vi mennesker fungerer: at vi gradvis utvider våre ferdigheter og vår ansvarlighet, er det kanskje ikke det lureste vi gjør å gi ungdom på ungdomsskole og videregående skole full tilgang til alle fristelsene i den digitale «godteposen» på en gang. Kanskje de burde fått anledning til å øve seg og til å vise hva de mestrer av digital frihet slik at de etter hvert kan få større frihet.

Da vil spørsmålet om det er lurt eller tullete å innføre mobilforbud eller andre digitale regler på skolene bli uvesentlig. Det er ingen som foreslår at alle i stupeklubben skal få forbud mot å stupe fra 10-meter´n. Men alle skjønner at nybegynnerne ikke skal starte der oppe. For mennesker er ikke født med digital selvkontroll. Bare se hvordan voksne forholder seg til digitale fristelser så skjønner du det.

Nå tenker du kanskje at det er dette gode klasseledere og fornuftige foreldre gjør: de regulerer elevens tilgang til «godteposen». Og det er riktig, kjære leser, men da snakker vi ikke om selvkontroll og selvregulering, men om ytre regulering. For selvregulering og selvkontroll er noe annet enn ytre kontroll. Bare tenk på deg seg som bilfører. Har du selvkontroll som sjåfør eller lar du deg bare kontrollere av trussel om straff? I trafikken er vi regulert av regler. bl.a. fartsgrenser. Hvis alle bilførere hadde vært selvregulerte og hatt god selvkontroll, hadde vi ikke trengt fartsgrenser. Da ville vi faktisk tilpasset farten etter forholdene – slik veitrafikkloven pålegger oss. Heldigvis har de fleste av oss som fortsatt styrer bilen selv, utviklet en god balanse mellom selvkontroll og lydighet. Det er det elevene må utvikle i forhold til den digitale «godteposen». Og da hjelper det ikke med forbud, men jeg vet heller ikke om det hjelper med full frihet.

God helg!

Programmering som skolefag krever utdannede lærere

Programmering er ikke som andre valgfag. Myndighetene må derfor satse på videreutdanning i programmering.

Skolen jeg leder er en av 146 skoler som dette skoleåret tilbyr programmering som valgfag (eller koding som Departementet kaller valgfaget på sine nettsider). Flere skoler i vår kommune prøver dette valgfaget i år, og for noen uker siden møttes lærerne i valgfaget programmering fra de ulike skolene i kommunen for å utveksle erfaringer. Selv om jeg ikke underviser i dette faget, snek jeg meg med på samlingen, og jeg fikk forsterket mitt inntrykk av at det er med programmering valgfag som lottomillionærer: de er ikke som andre valgfag.

Alle andre valgfag er varianter og kombinasjoner av eksisterende skolefag. Valgfaget natur, miljø og friluftsliv kombinerer elementer fra naturfag, samfunnsfag og kroppsøving mens valgfaget  internasjonale kontakter ligger nært engelsk og samfunnsfag. Dermed kan dagens lærere i skolen også få ansvar for undervisning i valgfag med den kompetansen de allerede har. Musikklæreren kan gjennomføre valgfaget sal og scene mens kroppsøvingslæreren bør være i stand til å undervise i fysisk aktivitet og helse, i alle fall hvis hun også vet opp og ned på et kjøkken. Men jeg tror ikke det er like enkelt med programmering som valgfag.

For programmering er språk. Det er ikke først og fremst å velge ut og flytte bokser og ikoner fra en meny i et ferdiglaget digitalt univers. Og de fleste vil være enig i at man må kunne et språk hvis man skal undervise i det. Ingen vil gi meg ansvar for franskundervisningen på en skole siden mine franskkunnskaper begrenser seg til å bestille vin (og brød) på restaurant. Og jeg tror mange skoler erfarer dette når de i år gjennomfører forsøk med programmering som valgfag.

Jeg synes det er meningsfullt å gi elever opplæring i koding. Jeg vet ikke om det bør gis som obligatorisk opplæring til alle elever, eller bare som et valgfag, men uansett må lærerne som skal undervise i dette faget, kunne språket.

Jeg har besøkt barneskoler der elevene lærer programmering og koding. Når eleven forteller meg hva de gjør, oppdager jeg at programmeringen på de laveste trinnene består i å velge farge eller form på ulike bokser som settes inn i et spill. Jeg har også selv gjennomført kodetimen med elever der de skulle velge farge på julenissens lue og få reisndyret til å bevege seg. Fint og flott det, og ikke så veldig vanskelig å undervise i for en IKT-kyndig lærer, men ikke akkurat det  du fyller et valgfagsår på ungdomsskolen med. For hvis du leser læreplanen i valgfag programmering, vil du se at faget har tydelige og avanserte kompetansemål. Og Utdanningsdirektoratet har gjort en skikkelig jobb ved å gi lærere tilgang til mye godt veiledningsmateriell.

Men hvis jeg skal undervise i fransk, trenger jeg mer enn godt veiledningsmateriell fra U-dir. Og lærere som skal undervise i programmering, trenger også mer enn veiledningsmateriell. Erfaringene fra en av våre naboskoler viste dette meget tydelig:

Avdelingsleder Thale Sandberg på Bekkestua ungdomsskole, som hadde søkt om å bli med i forsøket med koding valgfag, hadde selv påtatt seg å undervise i dette valgfaget. Hun er absolutt IKT-kyndig, og skolen hadde ingen andre lærere som var mer kompetent enn henne i dette. Men hun forstod tidlig at selv med mange års IKT-erfaring, måtte hun jobbe hardt for å ligge «et hestehode» foran elevene før hver time. Hun brukte veiledningsmateriellet fra U-dir for alt det var verdt, men forstod tidlig at hun ikke kunne faget godt nok.

Valgfaget ble på mange måter reddet, fortalte hun, da de fikk ansatt en ny lærer, en lærer som hadde  programmering som en del av sin utdannelse fra universitetet. Avdelingslederen kunne dermed etablere og strukturere faget og la den utdannede og fagkyndige læreren ha hovedansvar for det faglige innholdet. Som hun selv sier: «Jeg går rundt og hjelper elevene  – og det kan jeg.»

På vår skole har vi en lignende erfaring. To av våre lærere underviser i programmering på 10. trinn. En av dem, som er språklærer, har hatt noe IT-utdanning på universitetsnivå og den andre er ingeniør-utdannet og realfagslærer. Ingen av dem har undervist i programmering tidligere, og også disse lærerne må jobbe hardt for å kunne gi god undervisning til elevene, både i programmeringsspråk som Python og gjennom Apples program Swift. (Og de gir god undervisning. Det kan jeg bekrefte.)

For lærerne som underviser i programmering, kan ikke basere seg på kompetansen de har fra andre skolefag. Programmering er ikke avansert matematikk. Det er noe helt annet. Og siden programmering er språk trenger vi kanskje heller ikke å tenke at det er bare matematikklærere som kan undervise i programmering

Da Regjeringen lanserte forsøket med programmering som valgfag, presenterte de også en MOOC, altså et nettstudium, i programmering for lærere, og det er en god start. Det arrangeres også samlinger der lærere utveksler erfaringer, og frivillige aktører arrangerer kurs for lærere. Men jeg tror ikke dette holder. Dersom programmering skal bli noe mer enn et artig forsøk, må myndighetene satse langt kraftigere på å utdanne programmerings-lærere. Det er prisverdig at frivillige som Lær kidsa koding gjerne bidrar, men man kan ikke basere opplæringen i et fag på frivillige.

Jeg stiller meg derfor undrende til at det ikke var et eneste tilbud om programmering i videreutdanningspakka som ble presentert for landets lærere i vinter, gjennom programmet Kompetanse for kvalitet. Jeg vet ikke om det skyldes at universitets- og høgskolesektoren ikke har klart å tilby noe slikt, eller om det skyldes at Regjeringen regner med at forsøket med valgfag nærmest går av seg selv. For hvis vi skal etablere programmering som eget fag i skolen, holder det ikke å gi lærere opplæring i grunnleggende ferdigheter og sentrale fag som norsk og matematikk. Lærere som skal undervise i dette valgfaget trenger ordentlig utdanning. Det er da de kan gi ordentlig opplæring til elevene.

Og det handler om fremtiden – er det ikke det alle sier?

God helg

 

Apple har sovet i samarbeidstimen

Elever i skolen skal utvikle gode samarbeidsevner.  Gir digitale hjelpemidler økt samarbeid? Apple har åpenbart sovet i timen, men kanskje de er i ferd med å våkne.

En av kompetansene som trekkes frem som viktig i vårt århundre (som altså er det 21. århundre), er samarbeidsevner. I skolen skal elevene utvikle gode samarbeidsevner, for det kommer de til å trenge resten av livet – både arbeidslivet og privatlivet. Mange som bruker digitale verktøy opplever at disse skaper mer samarbeid mellom elevene. Det er gledelig å høre, men jeg tror det kan være lurt å nyansere snakket vårt om samarbeid. Det er også åpenbart at ulike digitale plattformer gir ulike muligheter for samarbeid. I dette «feltet» ligger Apple foreløpig et godt stykke bak sine konkurrenter. Lurer du på hvordan jeg kan påstå det? Følg med.

Først kan vi kanskje rydde litt i ulike former for samarbeid, som på engelsk kan hete både cooperation, collaboration og corporation. Da vår skole for noen år siden ble forsket på i bruk av iPad i opplæringen, trakk forskeren, Petter Kongsgården, opp skillet mellom kollaborasjon og korporasjon. Kongsgården definerte korporasjon som et parallelt samarbeid der elevene gjør hver sin del av jobben og setter det hele sammen til slutt. Samarbeid og læring gjennom samarbeid, mente Kongsgården, skjedde når elevene etablerte et tolkningsfellesskap gjennom at de drøftet det de lærte og produserte mens de holdt på med det. Han eksemplifiserte dette i følgende to situasjoner:

Da elevene jobbet i grupper på 4 og bare hadde 1 PC på deling, altså før de fikk hver sin iPad, måtte de snakke sammen om hva de skulle skrive eller på andre måter presentere for andre elever eller læreren. Når elevene fikk hvert sitt læringsbrett (iPad), fordelte de lærestoffet mellom seg, skrev hvert sitt avsnitt og satte delene sammen til en tekst, en presentasjon e.l. I det siste eksemplet var det ikke alltid at elevene hadde satt seg inn i det de andre elevene på gruppa hadde lært og dermed mistet elevene helhetsbildet. (Du kan lese mer om dette i Kongsgårdens kommentar til dette blogginnlegget).

Jeg mener ikke med dette å argumentere for at elever ikke bør ha hver sin digitale «dings», men vi skal være oppmerksomme på hva vi mener med samarbeid: Mener vi at elever viser arbeider til hverandre og får respons fra medelever, eller mener vi at elever produserer både forståelse og dokumenter sammen? Og bevares: det er flott at elever får respons fra hverandre. De lærer mye av det.

På vår skole disponerer alle elever og lærere hver sin iPad, og dette gir gode muligheter for samarbeid. Eller, gjør den egentlig det? Svaret er trolig både ja og nei. Elevene kan lettere dele dokumenter o.a. med hverandre, både i skoletiden og utenom skoletiden. De «airdoper» og sender meldinger via Snapchat og andre «kanaler».  Verktøyet fungerer meget godt for «korporasjon» og for utveksling av kilder,  dokumenter o.a.

Men hva bruker de når de skal skrive noe sammen og ikke bare sette sammen ulike bidrag, altså når de virkelig skal samarbeide om tekst? Da må de ut av Apples univers og inn i Googles eller Microsofts verden. Selvsagt, tenker du, de bruker Google Docs som alle oss andre. De gjør det, men siden vår kommune ikke har en god nok sluttbruker- og datalagringsavtale med Google, kan ikke vi som skole pålegge elevene å bruke Google Docs. Derimot kan vi bruke Apple sitt univers, og derfor ble vår skole i høst spurt om vi kunne prøve ut samskrivingsfunksjonen i Pages.

Så vi har gjort en ordentlig utprøving av det Apple selv kaller en Beta-versjon av samskrivingsmuligheter i Pages og Keynote. Siden vi også har erfaringer med Google Docs, har vi dermed gjennomført en meget enkel sammenligning av disse to samarbeids-universene. Og resultatet overrasker trolig ingen: Apple har sovet i samarbeidstimen. Mens Google, Microsoft, Dropbox og andre har utviklet plattformer der man enkelt kan samarbeide, er det først det siste året at Apple har oppdaget dette behovet, eller i det minste begynt å gjøre noe for å møte det. Det virker i alle fall slik. Hvis vi skal holde oss i idrettsterminologien, kan vi si at Apple ligger langt bak hovedfeltet. Det er for øvrig ikke særlig overraskende. Jeg har fått sitert representanter fra Apple som for et år siden uttalte omtrent følgende: «Vi i Apple leverer hardware og ikke lagringsplass.»

Etter utprøvingen skrev vi en rapport til prosjektledelsen i vår kommune. De sendte den videre til Apple, og jeg både håper og tror Apple klarer å lage bedre samarbeidssystemer enn det de hittil har vist. Dette er det vi skrev, altså vår oppsummering etter å ha prøvd samskrivingsfunksjonen i Pages:


ERFARINGER FRA SAMSKRIVING I PAGES

Prosjekt «Digital skolehverdag» har utfordret Ringstabekk skole til å prøve ut samskriving i Pages. Vi har nå gjort det i 3 måneder og vil med dette gi en tilbakemelding til prosjektledelsen. Vi presenterer først en helhetlig konklusjon før vi gir mer detaljerte tilbakemeldinger.

Helhetlig konklusjon:
Samskriving i Pages fungerer veldig godt når man endelig får koblet seg opp. Det er tungvint å dele tilganger til dokumenter, og systemet mangler en ordentlig lagringsmulighet og mappestruktur. Løsningen virker uferdig og fremstår for oss langt mindre funksjonell enn Google Docs, som vi også har erfaringer med.

Oppkobling og etablering:
Samskriving i Pages og Keynote forutsetter at alle deltakere har en iCloud-konto. Kommunen har slitt med å etablere Managed IDs og vi har derfor kun prøvd samskriving i Pages med vårt personale. Flere av disse hadde også problemer med å etablere en velfungerende iCloud-konto.
Vi har følgende råd til kommunen: Dersom man skal tilby elever og ansatte en godkjent mulighet for samskriving, og det må man gjøre, bør man ved utrulling av læringsbrett samtidig etablere kommunale sky-kontoer. Dersom alle ansatte på Ringstabekk skole hadde fått en iCloud-konto som var knyttet til deres jobb-e-post, ville de sluppet å bruke private løsninger.

Tilgang til dokumenter:
iCloud-systemet fremstår som om det er laget for privat bruk og har veldig tungvint system for å gi andre tilgang til dokumentene. For hvert fellesdokument man skal samarbeide med må en bruker opprette dokumentet og sende en delingstilgang til de man skal samarbeide med, via e-post, Showbie e.a. Deling via Showbie eller andre liknende tjenester skjer gjennom deling av en lenke til dokumentet. På en iPad tar lenka deg til iCloud og ikke direkte til dokumentet. Følger man lenka får man bare åpnet en kopi av dokumentet. Man får altså ikke åpnet selve samskrivingsdokumentet. Dette gjør det umulig å dele tilgang til samskrivingsdokumenter via Showbie dersom man skal arbeid på iPad. Dette virker svært tungvint. Vi hadde ønsket oss en løsning der man kan etablere et felles skylagringsområde der alle som har tilgang til området automatisk har redigeringstilgang til alle filene på området. Dette er så vidt vi vet ikke mulig med samskriving i Pages og Keynote. Så vidt vi vet er imidlertid dette mulig i Google Drive.

Samskrivingsfunksjonalitet
Funksjonaliteten for samskriving i Pages er meget god. Det fungerer godt på ulike plattformer, men flere av våre ansatte har opplevd det som tungvint å koble seg opp mot Pages via iCloud fra en PC.

Lagring
Apples system for fillagring er absolutt ikke godt nok. Det er ikke mulig å lage mapper i mapper i Pages på iPad, og filene lagres med utgangspunkt i hvilken app de er produsert i – ikke med utgangspunkt i innhold. Det er mulig å lagre både Pages- og Keynote-filer i samme mappe, men det er tungvint siden det ikke er «default-setting».

Oppsummering
Våre lærerteam skrev alle periodeplan for periode 4 i Pages for å prøve dette. Etter endt utprøving var det ingen team som så noen grunn til å skifte fra Google Docs til Pages. Når Google også gir mulighet for ordentlig mappestruktur og å etablere ulike samarbeidsområder med ulike tilganger ser vi dette som en langt mer aktuell plattform for reelt samarbeid, samskriving o.l. Vi har ikke prøvd Microsoft sine løsninger, men er blitt fortalt at de også fremstår som langt mer samarbeidsvennlige enn Apples løsninger.

Avsluttende anbefaling
Vi anbefaler at prosjekt Digital Skolehverdag etablerer muligheter for samskriving og skylagring gjennom en annen tilbyder enn Apple, altså gjennom Google eller Microsoft.

Vennlig hilsen ledelsen ved Ringstabekk skole


Litt formelt språk? Joda, men dette er en rapport etter en utprøving, vet du.

Men dette var trolig ikke noe nytt for de som har greie på slikt. Det gjenstår bare å se om Apple virkelig tar igjen hovedfeltet, og hvor lenge vår kommune og andre brukere gidder å vente før de henter innholdet til Apples maskiner fra andre produsenter. Det er jo ikke noe problem å bruke Googles eller andres innholdsløsninger på Apples produkter.

God helg!

Dreper datautviklere lærernes kreativitet?

I dag har jeg for første gang vært på BETT, en diger messe for utdanningsteknolgi. Jeg har vandret mellom utstillernes fargerike boder og har hørt på flere foredrag. Mye av det er jeg hører og ser er både spennende og meningsfullt, men samtidig undrer jeg meg over om mange av de digitale løsningene som presenteres her, kan gjøre mer skade enn gavn for elevene.

For på et fullstendig uvitenskapelig grunnlag, og bare basert på et besøk en dag, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mye av det som tilbys på denne messa er nokså ferdig og «lukket», og at det bare kan brukes på en måte. Jeg har sett mange nettressurser og programmer som lærere kan bruke for at elevene skal lære bokstaver, gangetabellen, fremmede språk, det periodiske system eller navn på alle landene i Europa. Og elever må lære alt dette, jeg mener ikke noe annet. Men jeg har inntrykk av at mange av de dataprogrammene som tilbys, er et lukket univers der utviklerne har lagt en plan for hvordan læringen skal foregå. (Sannsynligvis basert på deres egen eller deres barns læringserfaring). Og det er da jeg spør meg: Gjør dette at læreren abdiserer som læringsleder og går inn i rollen son tekniker og kontrollør? Vil læreren slutte å planlegge elevenes læring fordi dataprogrammet gjør det? Og vil læreren i steder bruke tiden sin på å sjekke hvilke elever som har klart de ulike oppgavene og utfordringene?

Noen vil kanskje hevde at dette vil være en fordel, særlig dersom disse læringsprogrammene er utviklet av fagfolk. Men det er med dataprogrammer som med lørebøker: læreren må styre lærebøkene, ikke omvendt. Og siden læring skjer på mage måter og ulikt hos ulike elever, tror jeg ikke helt på argumetet at dersom skoler tar i bruk ferdige læringsprogrammer, vil læringen passe for alle elever. (Og jeg har hørt dette argumentet).

For det jeg savner på en messe som BETT er inspirasjon til hvordan lærere og skoler skal bruke digitale ressurser på en aktiv og fornuftig måte, gjerne ved å kombinere ulike ressurser og tilpasset egen virkelighet. Det viktigste er ikke hvilken teknologi eller hvilke programmer de bruker, men hvordan teknologien kan brukes på en god måte. (Joda, for alle selgerne på messen betyr det selvsagt noe hvilke teknologiske løsninger skolene bruker, altså hvem av dem som får solgt produktene sine, men for elevene er ikke dette viktig.)


Jeg har hatt langt større utbytte av å snakke med min gode rektorkollega, Hans-Marius Christensen. Han leder Teknologiskolen Hundsund og har fortalt om hvordan de bruker Googles sky-univers. Det er ikke sensasjonelt å høre om noen som bruker Google Drive med både Googles egne apper og andre apper og som på denne måten etablerer et godt digitalt økosystem for læring gjennom samarbeid, men det viser en annen tilnærming til digitale ressurser enn jakten på de gode dataprogrammene. Keg tror digitale ressurser som gir skoler gode muligheter for samarbeid og til å bygge opp sin egen digitale verden er langt viktigere enn enkeltprogrammer som skal «løse alle lærerens problemer». Gi meg heller et åpent rammeverk som dette som elever og lærere kan fylle med god læring fremfor et fancy dataprogram med vakre bilder som er lukket i sin egen verden

Jeg har i dag deltatt på 5 foredrag. (Det vil være feil å kalle dem forelesninger). Det er kanskje ikke overraskendenokså skuffende for meg at nesten alle foredragene i bunn og grunn handlet om å selge eller reklamere for et produkt eller en tjeneste. På vei mot å presentere produktet, som alle gjorde sent i presentasjonen sin, presenterte flere av «selgerne» gode tanker, så det var ikke helt bortkastet å høre på. Men det forsterker mitt inntrykk av at utdanningsteknologi er drevet av teknologi og teknologiutviklere og i mindre grad av læring og utdannere. Men det er lærere som skal skape læring hos eleve, og digitale programmer kan aldri erstatte dem.

Digitale programutviklere uten skoleerfaring har dessuten bare sin egen og bekjentes forståelse av utdanning og læring, og jeg har sett mange eksempler på «faster horses» i dag.


Vi er i London for å se etter spor av fremtidens skole. Det kan være at jeg har sett de tydeligste tegnene på fremtidens skole i dag. I alle fall var alle utstillerne nøye med å bruke ord som «future learning» og «technology for the future». De vet jo at det er slike ord de må bruke for å få solgt produktene sine til skoler og regioner. Og for produsentene av digital teknologi er salgstallene viktigst. Hvilken verdi teknologien har for elevene kommer i andre rekke.

Ødelegger internett lese- og skriveferdighetene våre?

Blir elever dumme av Google? Gjør Internet at vi glemmer kunsten å lese og skrive?

Mange mener mye om bruk av digitale ressurser i skolen. Noen hevder at vi blir digitalt demente mens andre omfavner alt digitalt euforisk og ukritisk. De fleste av oss befinner oss heldigvis et sted mellom disse ytterpunktene. Jeg skrev forrige uke om hjerneforskning og boka Vår utrolige hjerne av Johan Norberg. Her står det også noe om lesing og skriving, to helt sentrale aktiviteter i skolen.

For det er åpenbart at Internet endrer den menneskelige hjernen radikalt. Vi utvikler nye kretser i hjernen som følge av multitasking og stadige «forstyrrelser». Og det er nesten skremmende å lese om hvor fort dette skjer. Norberg referer til et forsøk der voksne ble bedt om å lese en bok på papir og å lese på nett. En gruppe forsøkspersoner hadde aldri brukt Internet mens kontrollgruppa i forsøket hadde brukt mye tid på nettet. Forskerne foretok MR-skanning av forsøkspersonenes hjerner og fant at etter bare 1 time med Google-søk etter spesifisert informasjon endret hjernene seg hos «nybegynnerne», de som aldri før hadde brukt Internet. Kontrollgruppa hadde ikke samme endring av hjernestrukturen.

De to gruppene brukte hjernene sine nokså likt når de leste en bok. Da brukte de den delen av hjernen som håndterer språk, hukommelse og visuelle inntrykk. Men når de googlet og leste internettsider, hadde «veteranene» mye større hjerneaktivitet. De brukte også en del av venstre, fremre del av hjernen, som er den delen som er forbundet med arbeidsminne, beslutningstaking og evne til å integrere kompleks informasjon. De digitale «nybegynnerne» hadde en tydelig vekst i den samme hjerneaktiviteten etter 1 times internetaktivitet i 5 dager.

For vi leser på minst to ulike måter og bruker ulike deler av hjernen til ulik lesing. Derfor er det viktig at elever utvikler begge hjerneaktivitetene i skolen. De må lese avgrensede tekster konsentrert og de må også trene på å finne informasjon og bearbeide den. Dette er verken nytt eller revolusjonerende, men det kan være klargjørende for lærere og skoler når de skal velge hvor mye og hva slags digital aktivitet elevene skal eksponeres for. Det ser for meg ut som om Aristoteles´ «gyldne middelvei» også gjelder for bruk av digitale ressurser i skolen: verken aldri eller alltid.

Noen hevder at vi i vår digitale verden får for mange impulser, at vi oversvømmes av informasjon og at dette gir oss dårligere konsentrasjonsevne. I følge Norberg finnes det ikke forskning som tyder på dette. Tvert imot tyder mye på at hjernen vår blir bedre til å bearbeide mange inntrykk når den får trening i nettopp dette, å bearbeide mange inntrykk. Og det er arbeidsminnet vårt som hjelper oss med å sortere bort distraksjonene. Derfor blir det viktig at elever får trent sitt arbeidsminne. Hos noen elever som sliter på skolen, kan det være nettopp arbeidsminnet som er for dårlig utviklet, og da er det nettopp det som må trenes. Det er ikke sikkert at det hjelper eleven å skrive 50 vanlige engelske ord mange ganger eller å pugge norske byer hvis det er arbeidsminnet til eleven som må utvikles. Kaja Nordengen skriver for øvrig i sin bok Hjernen er stjernen at man ikke trener hukommelsen ved å pugge, man bare lærer det man pugger. Da utviklet ikke elevene hjernen sin gjennom tidligere tiders pugging av salmevers likevel.

Men vi kan som mennesker trolig trene vår evne til å håndtere mange inntrykk. Men vi også få mulighet til å bearbeide alle inntrykkene. Langvarig høyt stress er ikke bra, og dermed har skoler og lærere et argument for å legge vekk alle digitale dingser innimellom. La elevene også få konsentrere seg om noe avgrenset uten å bli forstyrret i den digitale verden. Les en bok eller spill et instrument.

Men hva med skriving: skaper Internet dårlige skrivere?

Umiddelbart ser det slik ut. Nettet flyter over av smilefjes, forkortelser, emojis osv. og stor bokstav og rettskriving ser ut til å være en glemt verden hvis man leser e-poster og sms som folk skriver. Men et prosjekt ved Stanford-universitetet peker i en annen retning. En professor fant at studentene brukte masse kortformer som LOL, OMG, smilefjes og annet i kommunikasjon med hverandre på nett, men i faglige arbeider dukket dette aldri opp. Studentene tilpasset både ordvalg, tone og sjargong etter mottaker og skrivesituasjon. Er det slik at dagens elever har en større bevissthet om det som i retorikken kalles kairos, altså å bruke riktig virkemiddel til rett tid enn vi hadde tidligere?

Og i en digital tid skriver både elever og andre langt mer enn tidligere. (Dette er for øvrig et av kardinalargumentene hos de som selger nettbrett til skoler: elevene produserer mer.) Man blir flink av å trene og dagens elever får åpenbart mer skrivetrening enn tidligere generasjoner. Blir det for mye ord og for lite substans?Kanskje blir det viktigere å trene elevene i å uttrykke seg kort og presist. Er dette et argument for å bruke Twitter eller lignende plattformer i skolen?

Utfordringen i en digital tid er ikke at vi skriver for lite, det er snarere at vi skriver når vi burde snakke. Nå skriver vi når vi skal gi beskjeder eller gjøre avtaler mens tidligere snakket vi direkte med dem det gjaldt. Så hvis noen bekymrer seg over at Internet og digitale plattformer påvirker oss negativt, bør de trolig være mer bekymret for at vi snakker for lite sammen og for sjeldent ser hverandre inn i øynene. Lesing og skriving får vi trent gjennom digitale plattformer. Det er verre når vi trenger digitale programmer og apper som skal lære oss hva ulike ansiktsuttrykk betyr fordi vi ikke lenger bruker tid til å se inn i et annet menneskes ansikt. Kanskje dette er den største utfordringen ved utstrakt bruk av digitale skjermer, både privat og i skolen.

Og hvis du lurer på hvordan barn og unge har vent seg til en aktiv mobilbruk, kan du bare se på oss voksne. En venn av meg fortalte om voksne folk han kjenner som samler inn gjestenes mobiltelefoner når de kommer på besøk eller i selskap. Og gjestene får ikke telefonen tilbake før de går hjem. Vi mennesker lærer fortsatt mye gjennom å etterligne andre. Det gjelder også for barn og ungdom.

Så legg ned brettet eller mobilen din og snakk direkte til den eller de som sitter sammen med deg. Du kan trene både lesing og skriving gjennom digitale dingser, men menneskelig nærhet handler om å se et annet menneske og det gjør vi best uten skjerm.

God helg!

Ta hjerneforskning på alvor

Nyere hjerneforskning bør endre skolen i langt større grad enn vi hittil har sett.

Jeg har nylig lest en bok. Jeg har selvsagt lest flere bøker, men det er særlig en jeg ønsker å si noe om her: Vår utrolige hjerne av Johan Norberg. Forfatteren er ikke nevrolog, men har skrevet en lettlest og informativ bok om vår hjerne og om det nyere hjerneforskning lærer oss – med referanser til en haug av forskning. Mens jeg leste boka undret det meg at skolesystemet vårt i svært liten grad ser ut til å ta hensyn til nyere hjerneforskning.

For det aller meste av det vi driver med i skolen, dreier seg om å utvikle hjernen. Med unntak av motorisk trening i kroppsøving, musikk og andre fag, sikter all undervisning mot vår menneskelige hjerne. Og da tenker jeg ikke bare på våre intellektuelle og kognitive evner. Nei, husk at også følelsene våre sitter i hjernen. Det gjør også vår sosiale intelligens, vår kreativitet, vår empati og vår utholdenhet. Og når det meste av det vi driver med i skolen handler om å utvikle elevenes (og våre egne) hjerner, bør skolefolk være de første til å ta hensyn til det vi vet om den menneskelige hjernen.

Norberg forteller hvordan vår oppfatning av hjernen har endret seg og hvordan det man trodde for bare 30 år siden, ikke lenger er gyldig. Tidligere oppfattet man hjernen nærmest som en industriell maskin, en maskin som hos noen var godt utrustet og hos andre ikke så godt utrustet. Jeg har selv blitt fortalt at mennesket ikke produserer nye hjerneceller etter at vi er utvokst. Dette er feil. Hjernen vår utvikler seg og endrer seg hele livet.

Mange, inkludert meg selv, har flere ganger sammenlignet den menneskelige hjerne med en datamaskin. Jeg har selv på foreldremøter sagt at det ikke er nok for elevene å ha en stor og innholdsrik «harddisc», de må også ha en velutviklet «prosessor». Med det har jeg ment å si at det ikke er nok å vite en masse, elevene må også kunne bruke det de vet. Men Norberg viser at også dette bildet på vår menneskelige hjerne er foreldet. Hjernen vår er langt mer kompleks og langt mer dynamisk enn en datamaskin. Norberg skriver at hjernen er som internett. Den utvikler seg hele tiden og lager stadig nye koblinger. Men Norberg skriver at denne metaforen for hjernen vår også vil forandres, trolig raskere enn vi aner.

Hvis ulike funksjoner i hjernen vår utvikles av trening og av å bli brukt, er det vesentlig at elevene nettopp bruker hjernens ulike funksjoner på skolen, slik at de utvikler stadig nye koblinger og trener ulike hjernefunksjoner. Men hvor mange lærere, rektorer eller skolepolitikere tar utgangspunkt i hjernens funksjoner når de lager undervisningsopplegg, læreplaner eller kontrollsystemer? Er det ikke fortsatt slik at det er det faglige innholdet, altså informasjonen, som styrer planene?

Norberg skriver at intelligens og hjernefunksjoner til en viss grad er medfødt, men han påpeker samtidig at disse funksjonene kan trenes opp og utvikles. Og han henviser til masse forskning og eksempler som underbygger det han skriver. Hvis den vesentligste faktoren for hjernefunksjoner er hvilken stimulans vi har fått som mennesker, blir det enda viktigere å gi elever tilpasset opplæring i skolen. For da er ikke «flinke» elever flinke fordi det er medfødt, men fordi de har fått god stimulans og god trening. Og i stedet for å snakke om skoleflinke elever og mindre flinke elever bør vi heller snakke om trente og mindre trente elever. Elever må trene på både tallforståelse og empati, språk og hukommelse, konsekvenstenkning, romoppfatning, kreativitet osv. Og det gleder selvsagt en gammel musikklærer at Norberg i sin bok bekrefter at å spille et instrument sannsynligvis trener hjernen og skaper nye forbindelser mer enn andre aktiviteter.

For det undrer meg at vi i Norge fortsatt snakker om læringsutbytte og læreplaner nærmest som om hjernen består av ulike tomme «bokser» som skal fylles med innhold. Til muntlig eksamen skal elever vise hva de «kan» og vi drøfter hvilket innhold læreplanene og testene skal romme: Skal norske elever lære om øyets oppbygning og Camilla Collett eller ikke? Og hvor detaljert skal de kjenne til C. M. Falsen og grunnloven han skrev? Hvor ofte har du hørt noen begrunne læringsmål med at «dette er en hjernefunksjon elevene må trenes i og utvikle»? Det nærmeste er trolig Ludvigsenutvalget som pekte på fagovergripende kompetanser og som Regjeringen meget effektivt har «skutt ned» i Stortingsmelding 28 (2015-2016).

Som musikklærer kan jeg med Norbergs bok og annen kunnskap om nyere hjerneforskning hevde at alle elever må synge eller spille et instrument i skoletiden. Ikke fordi de skal bli flinke til å spille eller fordi de skal bli utøvende musikere, men fordi dette utvikler hjernene deres på en måte som andre aktiviteter ikke gjør. En begrunnelse for å utøve musikk i skolesammenheng ligger dermed ikke i musikkfaget selv, men i hvordan hjernen vår fungerer. Og derfor kan det være gode grunner til at elevene skal pugge det periodiske systemet, eller annen informasjon; ikke fordi de må kunne det periodiske systemet for å fungere i et moderne samfunn, men fordi det er bra for hjernen vår å trene hukommelsen gjennom pugging. Dette er det gode med gamle dagers pugging av salmevers: elever fikk trent hukommelsen sin.

Og igjen kan vi se til Finland. Som alle andre plukker også jeg ut noe jeg vil lære av finsk skole og utelater alt annet, og i denne sammenheng kan vi lære noe av finnenes nye læreplan, eller det nasjonale grunnlaget for læreplanene. For Finland har ikke en felles statlig læreplan, men et felles grunnlag for læreplanen som alle lokale læreplaner må oppfylle. Og det kan se ut som om finnene har tatt hensyn til at den menneskelige hjerne er kompleks og ikke fagdelt, for de angir syv kompetanseområder som opplæringen i skolen skal utvikle hos elevene.

mangsidig

 

Kanskje burde også en norsk læreplan utvikles i overenstemmelse med det vi nå vet om hjernen. For hjernen er ikke en samling tomme og statiske «bokser» som skal fylles med innhold og informasjon. Hjernen vår endrer seg og utvikler seg, den er i stand til å kompensere for skader ved å utvikle andre områder i hjernen, den er kort sagt fagovergripende og tverrfaglig. Dette har finnene tatt på alvor. Jeg skulle ønske også norske myndigheter kunne gjøre det samme. Både politikere og skolefolk kan begynne med å lese Johan Norbergs tynne og lettleste bok – eller andre bøker om hjernen. Det er den som styrer oss, vet du.

God helg!

P.S: Boka jeg omtaler er utgitt på norsk av Cappelen Damm og har ISBN-nummer: 978-82-02-52939. Anbefales!

Bloggskriving gir elevene skrivetrening

Bloggskriving øker elevenes digitale bevissthet samtidig som det gir dem skrivetrening. Det er dessuten svært enkelt å bruke.

Det er kanskje ikke særlig sensasjonelt at et blogginnlegg anbefaler lærere å bruke blogg som skrivearena. Og det er heller ikke særlig nytt og sensasjonelt å anbefale lærere å bruke blogg. Men i dag har jeg vært på reiselivsmesse på 8. trinn så da vil jeg gi et eksempel på hvordan lærere i ulike fag kan bruke det samme bloggverktøyet samtidig for å dekke læringsmål i flere fag. Det dreier seg selvsagt om tverrfaglig tilnærming.

Begge 8. klassene har de siste ukene vært på reise, i fantasien, altså. Elevene arbeider som vanlig i grupper og hver gruppe skulle besøke et land som de skulle bli kjent med. Underveis opplevde elevene ulike hendelser, bl.a. nødlanding med fly, stjålet bagasje og kidnapping. Og alt er skrevet om i bloggene de har skrevet, noe på norsk og noe på engelsk. Blogginnleggene forteller at elevene har arbeidet med geografi og kart, ulike religioner og overgangsriter i krle, ordforråd i fremmedspråk m.m.

I tillegg til å få skrivetrening og trening i å samarbeide får også elevene en erfaring som digitale produsenter. Det er viktig at vi trener opp elevene til å bli noe mer enn digitale konsumenter, og man må ikke drive med data-programmering for å være en digital produsent. Man kan skrive blogginnlegg også.

Arbeidet ble selvsagt avsluttet med en reiselivsmesse der mor og far var invitert. Og på en digital skole som vår får selvsagt publikum tilgang til elevenes blogger gjennom QR-koder. Her får du også tilgang til noen av disse, kjære leser.



Jeg håper du lar deg inspirere og at du vil prøve det samme selv. Hvis du ikke vet hvordan man oppretter en blogg, så vet sikkert noen av elevene i klassen din det. Hvis ikke, er det sikkert noen av kollegene dine som får det til. I vår digitale tid kan ikke lenger læreren være den som alltid vet svaret.

Happy reading og god helg!

Kildevurdering – ikke kildekritikk

Ikke tro at elever skal lære kildekritikk på skolen. Det de må utvikle er evne til kildevurdering.

I vår digitale tid må elever utvikle digital dømmekraft og noe av det de skal utvikle er kildekritikk. Dette står skrevet i diverse planer og måldokumenter. For noen uker siden var jeg i et komitemøte med Marte Blikstad-Balas, som arbeider på Universitetet i Oslo som norskdidaktiker og lærerutdanner, og hun gjorde meg oppmerksom på en nyanse i begrepsbruken i denne forbindelsen.

Blikstad-Balas mente at vi ikke bør snakke om at elever skal utvikle god evne til kildekritikk i skolen for det er alt for avansert. Det elevene må utvikle, er evne til kildevurdering. Skal du drive god kildekritikk, må du kjenne et fagfelt godt, og vi kan ikke kreve at elever i skolen skal ligge på et masternivå i alle fag. Det vi derimot kan hjelpe elevene til å utvikle, er evne til å vurdere de kildene de bruker og støtter seg til. Og i vår digitale tid er det kjempeviktig at elever klarer å vurdere kildene til alt det de finner på nettet.

Så hvis du vil nyansere språket ditt, kan du begynne å skille mellom kildekritikk og kildevurdering. Og hvis du jobber som lærer, bør du begynne med å trene elevene i kildevurdering.

Står læreboka for fall?

NRKs litteraturkritiker Knut Hoem har lest ei lærebok for ungdomsskolen. Det var tungt stoff for ham. Skolepolitiker Marianne Aasen er også bekymra.


Jeg kan i dag presentere et gjestebloginnlegg skrevet av min rektorkollega Hans-Marius Christensen. Han er rektor på teknologiskolen Hundsund, en av ungdomsskolene i Bærum Kommune. Christensen skriver:


I en ytring på NRKs nettsider gir Hoem norskboka Kontekst Basisbok det glatte lag, sånn ca 10 år etter at samme bok vant Brageprisen i åpen klasse. Det virker ikke som Hoem er innforstått med at Kontekst Basisbok er for et oppslagsverk å regne, er del av en serie bøker og nettressurser, og er ment å følge eleven i 3 år på ungdomsskolen. Sønnen hans skal ikke fordøye hele denne boka i løpet av 8. klasse. Forhåpentligvis skal han aldri noensinne lese hele boka. 

Argumentasjonen til Hoem fremstår som kunnskapsløs der han med skylapper kritiserer en liten del av et verk, men la oss nå likevel gi fyren rett i at ”pensumboka” i norsk ikke er god nok. Kontekst basisbok er tross alt kjernen i Kontekst-universet. Den oppfattes av Hoem, og sikkert mange med ham, som ”pensum” i norsk.  Og nå nærmer vi oss noe interessant her: Pensum.

Jeg registrerer også at skolepolitiker Marianne Aasen er ute på Facebook og uttrykker at hun blir lei seg av å lese Hoems kritikk og tar til orde for å gjeninnføre godkjenningsordningen av lærebøker. 

Nei, Marianne! Ikke gjør det! Hva skal vi med en godkjenningsordning av lærebøker? Eller: Hva skal vi med lærebøker?

Hoem og Aasen virker å dele et syn om at det er læreboka som definerer innholdet i opplæringen. Og kanskje finnes det fortsatt lærere som følger et læreverks dramaturgi fra kapittel 1 til 12 gjennom skoleåret uten innslag av sin egen pedagogiske kløkt, men jeg erfarer at det blir stadig færre slike lærere. Lærere bruker et mangfold av kilder, og jeg tror den klassiske læreboka står for fall.

Ei lærebok er ikke noe annet enn én eller noen få forfatteres tolkning av målene i Kunnskapsløftet. En godkjenningsordning vil ikke endre på dette. Vurderingen av om et læreverk dekker målene i læreplanene tas i dag av forlagene, som vet at de må levere kvalitet for å få solgt lærebøkene sine til et godt utdanna og kritisk lærerkorps – som også vurderer i hvilken grad læreplanmålene nås ved hjelp av lærebøkene. Jeg tviler på at en godkjenningsordning ville underkjent spesielt mange av lærebøkene på markedet i dag.

Internett er her, og det er kommet for å bli. Hele verden velter inn over oss, og det er ikke akkurat mangel på kilder. Kilder som oppdateres fortløpende. I mange fag vil et læreverk være utdatert bare på den tida det tar fra manus er levert til boka er trykket (for ikke å snakke om hvis manuset i tillegg skulle vært gjennom nemda-for-godkjenning-av-lærebøker-og-ymist-anna). Forlagene vet dette og de jobber med å tilpasse seg en digital skolehverdag. Foreløpig er det satt strøm på mye gammel praksis, så de har en vei å gå, men jeg opplever at de jobber med saken. Det vi trenger er levende digitale ressurser. Og et mangfold av dem. Ikke godkjente lærebøker.

Forlagene bør se til Spotify. Gi skolene tilgang til alle forlagenes ressurser gjennom et ”Learnify” mot en overkommelig månedlig avgift, så får forlagene fordele inntektene seg i mellom basert på i hvilken grad deres ressurser er benyttet.  Dette er teknisk fullt mulig i 2016. Det handler om vilje, og det krever at forlagene leverer kvalitet.

Vil en godkjenningsordning av lærebøker også omfatte forlagenes nettressurser? Hva med YouTube, Wikipedia og resten av verdensveven? Hvem skal godkjenne kilder som ikke er utgitt av norske forlag? I dag gjør den enkelte lærer dette i samarbeid med sine kollegaer. Og jeg har stor tro på at de med sin fagkunnskap og sin elevkunnskap er de beste til å gjøre nettopp dette.

Skolen er kanskje ikke kjent for å være en reformerende institusjon, så jeg tror nok ikke læreboka forsvinner i løpet av det neste året eller to, men at den tilhører fortida og vil forsvinne er jeg overbevist om. Så får vi se hvor lang tid det tar…


Jeg sier takk til Hans-Marius Christensen for gjesteblogginnlegget. Vi får se hvor lang tid det tar før forlagene bygger læreverkene sine opp rundt noe annet enn læreboka og vi får også se hvor lang tid det tar før det dukker opp et nytt gjesteblogginnlegg på denne bloggen…

God helg!