Alle innlegg av bbolstad

Korona-skole: utforskende samtaler kan gjennomføres digitalt

Elever må snakke med lærere og medelever selv om de arbeider hjemmefra. Og da er det viktigere enn noen gang at samtalene er gode.

Jeg har tidligere skrevet om samtaler på denne bloggen, både mellom lærere, mellom lærere og elever og mellom elever. I disse korona-tider kan det være lurt å hjelpe elevene til samtaler som faktisk gjør dem både flinkere, klokere og mer empatiske.

Forskere peker på at det finnes tre typer samtaler:

De mest grunnleggende samtalene kalles konfliktfylte samtaler (på engelsk disputational talks). Disse er preget av konkurranse og ikke samarbeidsvilje. Mange møter mellom voksne preges av slike samtaler der alle er opptatt av å «vinne» samtalen. TV-debatter foregår også vanligvis som konfliktfylte samtaler.

Heldigvis snakker vi ofte sammen uten å konkurrere, og da gjennomfører vi gjerne det forskerne kaller kumulative samtaler (som også kan kalles akkumulerende samtaler). Dette er samtaler der vi støtter hverandre, men der vi ikke utfordrer hverandre noe særlig. Det er viktig å få bekreftelse og ros, men vi vet alle at hvis du bare får bekreftelse og ros – alltid – av de du snakker med, så er ikke det så veldig utfordrende eller utviklende. Forskning har vist at samtaler både mellom elever og mellom lærere ofte er kumulative samtaler med utsagn som: «Å, så flink du er!», «Jeg er helt enig med deg.»

For heldigvis snakker vi også sammen uten at noen av oss prøver å «vinne» samtalen og uten at vi bare roser og støtter. Dette kalles utforskende samtaler, og er samtaler der ideer og meninger behandles med respekt samtidig som de blir utfordret og utforsket. Noen ganger klarer vi å virkelig lytte til det andre sier (uten å tenke bare på hva vi selv skal si når vi får ordet). I slike samtaler stiller deltakerne utforskende (og virkelige) spørsmål, og det er i slike samtaler vi utvikler ny eller utvidet forståelse. «Mener du altså at…?» «Har jeg oppfattet deg riktig når jeg tror at du…» «Kan det være riktig at…?» er typiske spørsmål fra utforskende samtaler, som noen kaller eksplorerende samtaler. Men slike samtaler er preget av uenighet og ulike oppfatninger. Det som skiller dem fra konfliktfylte samtaler er at ingen «vinner» samtalen. D.v.s. alle «vinner» samtalen for alle blir klokere.

I disse korona-tider kan det være lurt at både lærere og elever er bevisst disse tre ulike samtaletypene. Det gjelder både på skolen og når opplæringen foregår digitalt i de tusen hjem: man lærer av å snakke utforskende sammen. Forskerne har dessuten dokumentert at elever lærer mer av god dialogisk undervisning enn av å arbeide med oppgaver individuelt.

Universitetet i Oslo tilbyr en gratis digital plattform for digitale samtaler der du også kan være sikker på at dataene lagres forsvarlig (husk at din skoleeier må ha datalagringsavtale, men den er rask å etablere). På denne plattformen, www.samtavla.no, finner du også veiledning og råd om hvordan du kan utvikle gode faglige samtaler med elevene dine – og mer forskningsbasert kunnskap om ulike samtaleformer. Og du finner en egen oppskrift på hvordan du kan bruke samtavla i disse korona-tider. Hvis du heller vil få informasjon via en film, finner du en YouTube-video som presenterer samtavla her.

Lykke til med hjemmeskolen!

Private aktører i skolen – hot or not?

Covid-19, som har jaget både elever og lærere hjem, har gitt private IT-leverandører en gylden mulighet til å vise hva de kan levere. Hvor stor plass bør disse få i skolen?

Spørsmålet kom opp i Facebookgruppa «Korona-dugnad for digitale lærere» der en lærer stilte spørsmål om hva lærerne ønsker av de private aktørene og hva som er fordelene og ulempene ved digitale aktører. Jeg tror læreren tenkte mest på kommersielle private aktører og spørsmålet blir: Er det bra at kommersielle IT-leverandører får et stort spillerom og stor innflytelse i skolen?

Jeg vet ikke om premisset i spørsmålet ovenfor holder, altså hvor stor innflytelse kommersielle aktører har. Men spørsmålet kan (og bør) betraktes fra flere synsvinkler:

Det er ikke noe nytt at kommersielle aktører bidrar i skolen. Husk at lærebokforlagene har vært en viktig bidragsyter til skolen i «alle år». Jeg har ikke hørt noen som har ønsket å kaste ut forlagene fra skolen.

Den største forskjellen mellom kommersielle aktører og offentlige tilbydere på den andre siden er åpenbart at kommersielle aktører må selge noe. De skal tjene penger. Får dette betydning for bredden i deres tjenestetilbud og bergenser det deres mulighet for nytenking? Jeg tror svaret er ja.

Noen digitale aktører har et eller noen få produkter eller tjenester de selger, og dette begrenser selvsagt hvilket bidrag de gir til lærere. Slik har det også vært tidligere: Gyldendal har aldri anbefalt skoler å kjøpe Aschehoug sine lærebøker – selv om ansatte i Gyldendal noen ganger har innsett at et læreverk fra Aschehoug har noe de selv mangler (og vice versa).

Mange digitale produkter omtales som «verktøy». Noen leverandører markedsfører nettopp sine verktøy, og mange tilbydere tilbyr nettopp tekniske programmer. I bransjer der «verktøy» ikke bare er en metafor, men faktisk er fysiske redskaper som man trenger, f. eks. i byggebransjen, så tror jeg ikke man begynner med å velge verktøy når man skal utvikle noe nytt. Man begynner med å planlegge (og tegne) det man vil bygge. Hvis vi begynner en pedagogisk tenkning med hvilke verktøy vi har tilgjengelig, er det ikke sikkert vi faktisk løser de utfordringene vi ønsker å løse. Vi kan risikere og komme i en situasjon der «løsning søker problem»: Vi har en løsning og prøver å finne ut hvilken utfordring løsningen passer på. (Dette skjer i stor grad uavhengig av digitale teknologier, og jeg går ofte selv i «løsning søker problem-fella»). Jeg tror «verktøytenkning» og «løsning søker problem» er tydelige utfordringer ved å gi private aktører for stor plass.

Jeg tror at IT-leverandører fremstår som nyskapende i skolesammenheng over hele verden. Men jeg er usikker på om det egentlig er tilfelle. IT-leverandører bringer åpenbart noe nytt (og nyttig) inn i skolen, og de besitter kunnskap som mange i skolen mangler (merk at jeg skriver kunnskap og ikke kompetanse). Men når jeg prøver å forstå hvilke pedagogiske ideer og tanker som ligger bak de ulike digitale løsningene, fremstår disse ofte nokså utydelig for meg, og noen digitale «produkter» virker svært tradisjonelle i sin pedagogiske tenkning. IT-leverandører bidrar med nye arbeidsformer, men bidrar de også med ny forståelse av utdanning og opplæring? Jeg tror det varierer.

Det er f. eks. flott at elever kan trene på tyske gloser og multiplikasjonsstykker ved bruk av digitale spill og apper. Det er viktig å trene, og hvis slike apper fører til at elevene lærer tysk og matematikk, så er det udelt positivt. Men hvis digitale ressurser fører til at elever jobber mer alene, at skolen fylles opp av individuelle (og instrumentelle) oppgaver og at læring betyr at elevene kan gjengi et bestemt innhold på en bestemt måte, så er det uheldig. Og det er etter min oppfatning ikke i tråd med LK20. I forskningsprosjektet GEPP, som jeg har vært med på, har vi erfart at selv om alle elevene hadde teknologisk utstyr og muligheter, observerte vi svært ulik pedagogisk praksis i ulike klasserom . Teknologien i seg selv skaper ikke ny pedagogisk praksis. Mange kommersielle aktører vet selvsagt dette, og har ansatt dyktige lærere og skoleledere som utvikler og tilbyr kurs og opplæring i tillegg til digitale produkter.

Men det er profesjonen selv som skal utvikle sin praksis. I en digital verden der lærere har begrensede digitale ferdigheter (merk at jeg skriver ferdigheter og ikke kompetanse), blir de fort prisgitt digitale teknikere, og da kan pedagogisk og didaktisk tenkning komme i bakgrunnen. Hvis lærere bare spør hvordan de skal gjøre det ene og det andre og IT-leverandører forteller dem hvordan de skal gjøre det, er det alt for få som spør hva vi skal gjøre og hvorfor vi skal gjøre det ene og det andre i skolen. Jeg har hørt  IT-leverandører som  begrunner løsningene sine (som leter etter problemer) i policy-dokumenter som overordnet del av læreplanen. Men når en profesjon skal utvikle en praksis på grunnlag av policy-dokumenter, skal ikke bare lærere gjengi det dokumentene sier. De skal sammen drøfte og prøve ut hvordan læreplanen og andre styringsdokumenter kan realiseres. De skal kritisere og drøfte policy-dokumentene. Da må man ha trygghet nok til å kunne stille kritiske spørsmål. Jeg er usikker på om private aktører våger å stille nyskapende og kritiske spørsmål eller levere virkelig nyskapende produkter og tjenester. De må som kjent tjene penger. Min erfaring som skolebokforfatter i et stort norsk forlag er at forlaget var svært forsiktig med å prøve ut noe som var virkelig radikalt. Salgsargumentene trumfet andre argumenter.

Noen lærere og skolefolk er skeptiske til innspill fra andre. Det tror jeg ikke de bør være. De bør absolutt være kritiske, men ikke avvisende. For selv om lærere er de sentrale voksne aktørene i skolen, må de få faglige innspill fra andre. Universiteter og Høyskoler skal gi slike faglige innspill, men vi trenger innspill også fra andre grupper. Kommersielle IT-leverandører kan også gi innspill. Men lærere må først spørre seg selv om hva de vil gjøre og hvorfor de vil gjøre det før de spør teknologi-leverandørene om hvordan de kan gjøre det.

Og når norske elever og lærere nå er sendt hjem, ville situasjonen åpenbart vært en annen dersom ikke kommersielle IT-leverandører hadde «pushet» digitale maskiner på skolene.

Lykke til med den digitale hjemmeskolen.

 

 

Korona-skole: Undersøkende metodikk trenger drivende spørsmål

Elevenes egen læringsmotor må aktiviseres. La dem undersøke  noe de er interessert i.

Jeg skrev i går at når skolen nå bare består av hjemmearbeid, er vi avhengige av at elevene er selvregulerte. Noen synes kanskje at ordet selvregulering minner om innramming, styring, regler og kontroll og ønsker kanskje at vi heller snakker om motivasjon og lærelyst. Selvregulering dreier seg også om motivasjon og lærelyst, og jeg skrev i går at en «vei» inn til selvregulering nettopp er elevens indre motivasjon. Jeg kalte det elevens «læringsmotor».

Hvis vi skal starte elevens egen læringsmotor, må vi få dem engasjert på en eller annen måte, engasjert i fagstoffet og de faglige metodene og ikke bare i belønningen som arbeidet kan gi. Jeg vil slå et slag for undersøkende metodikk som en måte å engasjere elevene.

Kilde: Pixabay

Undersøkende pedagogisk praksis består, forenklet fremstilt, av tre stadier:

  1. Et spørsmål eller et oppdrag som driver arbeidet fremover. Dette må være så motiverende for elevene at de virkelig ønsker å finne ut mer om dette.
  2. Innsamling av informasjon, altså data. Dette kan enten skje ved at elevene selv gjennomfører undersøkelser e.l., eller bestå i å samle det andre har funnet ut gjennom å lese fagartikler, se filmer o.l.
  3. En oppsummering eller konklusjon der man peker mot et eller flere svar på spørsmålene basert på dataene man har samlet inn.

Flere forskere – og praktikere – peker på at det er spørsmålet eller utfordringen som er avgjørende i undersøkende metodikk, altså punkt 1 ovenfor. På engelsk brukes begrepet «driving question». *  Sugatha Mitra, som jeg tror er en litt kontroversiell utdanningsforsker i noen kretser, snakker om «big questions«. Mitra har gjennomført studier i klasserom der han har observert at elever i 4. klasse trenger ca. 25 minutter for kollektivt å finne svar på veldig mange av de spørsmålene de lurer på – som også er ordentlige faglige spørsmål. En av forutsetningene som Mithra peker på, er at elevene er eller blitt interessert i det spørsmålet de skal undersøke. Mithra mener også at det må være færre datamaskiner enn elever slik at elevene må snakke sammen og samarbeide. Det siste blir åpenbart vanskelig i korona-skolen. (Du kan lese mer av det jeg har skrevet om Sugatha Mithra her).

Hvis elevene skal undersøke et spørsmål som de faktisk lurer på, må de på en eller annen måte samle data. Et kapittel i læreboka eller en nettside om et emne kan være data, men elevene kan også bruke foreldre og fagfolk som datakilder. Det er selvsagt morsommere dersom elevene selv samler inn data gjennom ulike undersøkelser, og det er fullt mulig. Elever gjør dette hele tiden, men jeg er usikkert på hvor tydelige lærere er på at elevene faktisk samler data når det er det de gjør. Hvis elevene skal gå tur i skogen og telle antall løvtrær og antall bartrær de ser, så er dette datainnsamling. Hvis alle elevene i klassen gjør dette, og de slår sammen antallet trær de har talt, kan de trekke en antakelse som forholdet mellom bartrær og løvtrær der de bor.

For det tredje stadiet i undersøkende metodikk er å gjøre en oppsummering av de dataene man har samlet og kanskje trekke en konklusjon eller en hypotese. Dette er en vitenskapelig tenkemåte, og det skal elevene utvikle når de går på skolen. (Å stole blindt på det som står i læreboka eller på nettet er ikke en vitenskapelig tenkemåte).

Hvis du synes det er vanskelig å lokke frem elevenes egne spørsmål, kan du gi dem en utfordring i stedet. Dette kan også fungere godt som igangsetter av undersøkende aktiviteter. For at utfordringer skal være drivende, må de helst være lokale og konkrete, f. eks. utvikle noe i nærmiljøet. Det blir selvsagt litt vanskelig nå for tiden.

Jeg antar at mange elever har arbeidet med virus og spesielt med Covid-19-viruset disse dagene. Hvis ikke, foreslår jeg at du åpner for det hvis du jobber som lærer. Elever kan lære mye om forskjellen mellom virus og bakterier, om hvordan myndigheter gir informasjon til innbyggerne, hvordan vedtak fattes i krisetider, hvordan medier omtaler en pandemi, hva en pandemi er, hvorfor håndvask er viktig osv. Bare spør elevene eller be dem om å undersøke noe de lurer på om korona-pandemien. Og hvis du gir foreldrene en liten informasjon om at elevene nå skal undersøke noe selv, kan de sikkert være gode kilder til data og informasjon.

Og hvis (eller når) korona-skolen er gjennom de første hektiske dagene og nye rutiner er etablert, kan vi forestille oss at elevene blir utfordret til å undersøke det de er interessert i – eller det de blir interessert i gjennom spennende faglige innledninger. Hvis du som lærer er redd for at det blir mye undersøkelser om Manchester United, sminke og Astrid S, så kan du tenke at hvis elevene velger innhold, så kan du sikre at de blir trent i faglig aktiviteter gjennom metodene og prosedyrene som du velger.  (Dessuten ligger det mange skolefaglige temaer gjemt i både fotball og sminke). Og jeg er sikker på at elever også er interessert i hvordan ungdom lever i Skottland, hvorfor bladene blir brune opm høsten og hvorfor Sverige ikke har stengt sine skoler selv om både Norge og Danmark har gjort det.

Tenk så fine samtaler du kan få i ditt digitale klasserom hvis alle elevene har spurt mor eller far om noe knyttet til korona-epidemien og har systematiser dette før de snakker sammen. Elevene må selvsagt snakke sammen på en måte som gir faglig utbytte. Det skal jeg si noe om i et senere blogginnlegg.

Fortsatt lykke til i en ny og hektisk hverdag!

*se f. eks. Krajcik og Shin i Sawyer 2014, s. 276

Korona-skole: Vi må aktivisere elevenes egen læringsmotor

Korona-pandemien har gitt ordet hjemmearbeid en helt ny betydning i norsk skole.

Som en følge av covid-19 sitter alle norske elever og lærere hjemme samtidig som de skal prøve å fortsette opplæring i det vi kaller skole. Begrepet hjemmearbeid, som inntil forrige uke betød lekser, altså arbeid som elever gjør i tillegg til det arbeidet de gjør på skolen, har fått helt ny betydning. Lærere over hele landet gjør en fabelaktig innsats og har «kastet seg rundt» slik at undervisningen kan fortsette til tross for at kommunikasjonen mellom elever og lærere skjer over store avstander og ved hjelp av digitale maskiner.

De første dagene av denne ekstraordinære situasjonen må lærere, foreldre og elever selvsagt etablere nye rutiner. Både lærere og foreldre deler erfaringer og råd om rutiner som kan hjelpe elevene i deres arbeid. I FIKS, enheten der jeg jobber, har vi etablert en egen side på våre hjemmesider der du finner informasjon og oppdateringer. Du kan dessuten forvente tilnærmet daglige oppdateringer på denne bloggen i ukene fremover – med overskriften «Korona-skole», så hvis du ønsker innspill til pedagogisk refleksjon og ettertanke midt oppe i hektiske dager, håper jeg at jeg kan bidra til det.

Når de første rutinene er etablert, kan trolig både lærere, foreldre og elever løfte blikket og se litt lenger fremover: hvilke pedagogiske utfordringer møter oss med dagens kollektive hjemmeundervisning?

Noe av det som utfordres under covid-19 er elevenes selvstendighet. Elevene møter ikke opp på skolen der de blir ledet gjennom dagen av lærere, timeplan og skoleklokke. Og det er trolig vanskelig – for ikke å si umulig – for lærere å følge opp enkeltelever så tett som de vanligvis gjør. Dette betyr at elevene uansett blir mer overlatt til seg selv, og det betyr at det er avgjørende at elevenes egen «læringsmotor» blir aktivisert.

I pedagogikken kalles dette selvregulering. Som mennesker blir vi regulert, altså styrt, hele tiden, bl.a. av lover og regler. Lover og regler er en kraftfull regulering, men vi mennesker har også utviklet en indre regulering – en selvregulering. Vi styrer våre egne impulser og lyster av ulike grunner, enten fordi vi vil unngå straff eller andre ubehageligheter eller fordi vi har et indre «kompass» som vi styrer etter. Dette indre «kompasset» kan være basert på internaliserte moralske oppfatninger, vaner, interesser eller annet.

Med den hjemmeundervisningen som nå foregår har ikke lenger norske elever lærere, medelever, timeplan, skoleklokke, friminutt, rektor og alle de andre regulerende faktorene rundt seg på samme måte som de pleier. Og elevene opplever trolig i mindre grad at de får tildelt oppgaver fra lærerne hele tiden. Når elevene nå er overlatt mer til seg selv enn i det tradisjonelt klasserom, trenger de å regulere seg selv mer enn de vanligvis har behov for. De må faktisk ta et større ansvar for egen læring enn det de er vant til.

Kilde: Pixabay

Jeg vet at mange reagerer på uttrykket «ansvar for egen læring», særlig etter L97 og prosjektarbeids-ideene der som førte til at mange lærere abdiserte som lærere. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, så er vi mennesker medansvarlige for det som skjer med oss. Og elever er også medansvarlige for det de lærer. Ansvar for egen læring blir ødeleggende hvis læreren abdiserer og overlater alt ansvar til elevene. Men hvis vi ikke vil gi elevene noe som helst ansvar for sin egen læring, driver vi med noe som ligner på hundedressur, og det er vel ikke meningen.

Selvregulering av læring kan knyttes til indre motivasjon og til læringsstrategier. Overordnet del av læreplanen sier indirekte at skolen skal utvikle motiverte og selvregulerte elever. I Kap. 1.2 står det at skolen skal ...bidra til at hver elev kan ivareta og utvikle sin identitet… I Kap. 1.3 kan vi lese at skolen skal …bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål, utvikler vitenskapelig og kritisk tenkning og handler med etisk bevissthet, og i kap. 1.4 står det at skolen skal …la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling. For at elever skal være aktive i sin læringsprosess, må de være selvregulerte. Og for at man skal få trening i å regulere, altså styre seg selv, må man få myndighet over seg selv. Dermed må elever få hjelp til å utvikle ansvar for egen læring – gradvis selvsagt.

Og med covid-19 har lærere og foreldre fått en gylden anledning til å hjelpe elever med å utvikle sin selvregulering. Selv om viruset har ført til kritiske situasjoner som ingen ønsket, kan vi kanskje samtidig glede oss over de mulighetene som nå dukker opp. Og en av dem er muligheten til å trene opp elevenes selvregulering. Enkelt sagt kan dette gjøres ut fra to strategier: lydighet eller indre motivasjon.

Mange vil hevde at lydighet ikke er selvregulering, at det tvert imot er det motsatte av selvregulering siden lydige mennesker ikke gjør selvstendige vurderinger, men styres av andre. Jeg synest bilkjøring er en god illustrasjon på selvregulering. Hvis du alltid kjører så fort som fartsgrensen tillater – uansett vær- og føreforhold, er du sannsynligvis ikke en særlig selvregulert sjåfør. Da er du regulert av ytre regler og trolig frykten for straff. Hvis du derimot tilpasser farten etter forholdene slik at du på glatt vinterføre kjører i 60 på en strekning der fartsgrensa er 80, er det du selv og ikke trafikkreglene som styrer atferden din.

For lærere og foreldre kan basere opplæringen disse ukene på elevenes lydighet. Og jeg tror norske elever har mye lydighet – flerfoldige tonn pr. elev. De aller fleste norske elever gjør det de får beskjed om av faglige aktiviteter på skolen. (I ekstraordinære situasjoner som vi nå opplever er det sannsynligvis en stor fordel – i alle fall i begynnelsen). Når elevene er ferdige med en oppgave, begynner de på neste og når de er ferdig med skolegangen, har de forhåpentligvis fått en belønning i form av gode karakterer. Hva de husker, vet og forstår av det de har arbeidet med er ikke alltid like tydelig.

Jeg tror elevenes lydighet kan fungere nokså lenge i den situasjonen vi nå er i. Men jeg hører lærere som erkjenner at i den særskilte situasjonen som nå har oppstått må de drive opplæringen på særskilte måter. Og jeg vil slå et slag for å aktivisere elevenes egne interesser og egen «læringsmotor» når de nå må arbeide hver for seg.

Hvordan lærere kan gjøre dette? Jeg skal si noe om det i neste bloggpost.

Lykke til med hjemmearbeidet!

Korona-Norge: Et gedigent pedagogisk eksperiment

Korona-situasjonen har skapt et ufrivillig pedagogisk eksperiment. Hva skjer når alle norske elever skal ha hjemmeundervisning?

Viruset covid-19 har ført til at hele Norge er lukket i noen uker. Alle skoler og barnehager er stengt, og lærere over hele landet planlegger nå hvordan de kan gi elevene god opplæring selv om de ikke fysisk kommer på skolen. Elevene skal ha opplæring hjemme, og i dette landet gjennomfører vi dermed et digert og ufrivillig pedagogisk eksperiment de kommende ukene: kollektiv hjemmeundervisning. Hvordan vil det fungere?

Hjemmeundervisning er ikke noe nytt. Også før covid-19 valgte noen foreldre å gi barna sine opplæring hjemme, altså utenfor skolen. Dette er situasjoner der elevene ikke går på noen skole og ikke møter noen profesjonelle lærere, men der opplæringen ofte er innvevd i det livet barna lever sammen med foreldre og andre voksne.

Nå organiserer norske skoler opplæring der elevene fortsatt skal ha kontakt med lærere – og forhåpentligvis også med hverandre – og der opplæringen fortsatt er planlagt og strukturert av læreplanene, læremidlene og lærerne. Lærere og skoleledere er dyktige folk som i ulike kanaler deler ideer og tilnærminger. Og jeg håper og tror at skoler planlegger denne ekstraordinære situasjonen kollektivt med en tydelig ledelse slik denne filmen fra min tidligere skole tyder på.

De første dagene av en ekstraordinær situasjon som dette, brukes all tid og energi på å organisere og planlegge den nye situasjonen. Men når denne nye situasjonen er stabilisert og det finnes noen nye rutiner for den hjemmeundervisningen som alle norske elever nå opplever, håper jeg at både lærere og skoleledere har overskudd til å  tenke over noen overordnede og langsiktige sider ved dette ufrivillige pedagogiske eksperimentet: hvilke aktivitetsformer vil det være mest av, hvilke faglige tilnærminger er lettest for lærere å hjelpe elevene med og hvilket kunnskapssyn vil prege de nærmeste ukene?

Mange skoler har utstyrt sine elever med hver sin digitale maskin. Jeg har hørt om kommuner som ikke har dette, men som nå deler ut digitale maskiner til de elevene som ikke har slikt hjemme. Det er ikke tvil om at korona-situasjonen gjør at skoler virkelig får testet hvordan opplæring på og via digitale plattformer vil fungere. Det er heller ikke tvil om at både foreldre og lærere vil bidra for å unngå «brakkesyke» i de tusen hjem. Elevene kan ikke sitte stille hele dagen. De må røre på seg, og gode lærere kommer helt sikkert til å bidra til det.

Jeg er mest nysgjerrig på hvilket kunnskapssyn som ligger til grunn for det som lærere og ulike ressursleverandører som medier, kursleverandører og digitale selskaper nå samler og skaper. Jeg tror nemlig at våre ofte ubevisste oppfatninger preger det vi gjør. Med kunnskapssyn tenker jeg ikke primært på kognitiv eller sosiokulturell læringsteori, som er teorier om hvordan læring foregår. Nei, jeg tenker på hva vi mener med kunnskap (det som kalles epistemologi i vitenskapsteori). Selv om elevene sitter hjemme hos seg selv, vil lærere fortsatt bidra til at elevene utvikler kunnskap, og da kan det være lurt å tenke igjennom hva man mener med kunnskap.

Jeg har (som vanlig) lest en bok om dette. (Jeg har lest flere bøker om det, men her er det særlig en jeg vil trekke frem). May Britt Potholm er redaktør for boka «Kunnskap for en bedre skole». Den handler egentlig om etter- og videreutdanning for lærere, men presenterer ulike syn på hva kunnskap er. Erlend Dehlin og Eirik J. Irgens har skrevet et av kapitlene, og de presenterer to ulike oppfatninger av hva kunnskap er: et strukturperspektiv og et praksisperspektiv på kunnskap. Synes du dette høres akademisk og teoretisk ut? Jeg tror disse to perspektivene kan være klargjørende for lærere som i disse dager planlegger omfattende hjemmeundervisning, og jeg skal prøve å forklare.

Dehlin og Irgens forklarer de to perspektivene omtrent slik (omskrevet sitat): I et strukturperspektiv er kunnskap noe statisk, noe som kan lagres i systemer og overføres mellom mennesker. Dette perspektivet bygger på et menneskesyn inspirert av systemtenkning og maskiner: man oppfatter mennesker som en organisme som kan fange data (gjennom sansene våre), sette dem sammen, kode og avkode dem og tolke dem som kunnskap. Dette perspektivet følger en positivistisk tradisjon og er i tråd med oldtidens greske filosofi: at universet ligger allerede ferdig fortolket og kodet.

Et alternativt syn på kunnskap er det Dehlin og Irgens kaller praksisperspektivet. Dette synet skiller ikke kunnskapen fra «kunnskaperen», altså mennesket. Virkeligheten blir til gjennom at vi konstruerer den og kunnskap er selve prosessen med å skape virkeligheten. Ut fra et slikt syn kan man ikke skille kunnskap om virkeligheten fra virkeligheten. Dette perspektivet kalles praksisperspektivet fordi vi utvikler kunnskap gjennom det vi gjør, altså gjennom vår praksis.

Hvis du synes dette virker litt svevende, kan du tenke på hva man «lærer» i skolesystemet og hva man «bruker» i det virkelige liv. Det finnes mange eksempler på personer som har prestert svært dårlig på skolen, men som har klart seg meget bra i livet etter skolen. (Jeg synes Kjell Inge Røkke er et tydelig eksempel. Han ble kastet ut fra ungdomsskolen med beskjed om at han aldri kom til å lykkes i livet. Henrik Ibsen gjorde det heller ikke særlig godt i norsk på skolen). Det disse lærte eller ikke lærte på skolen – ut fra et systemperspektiv – har tydeligvis ikke vært avgjørende for livet de har levd. De har utviklet den kunnskapen de trenger gjennom egen aktivitet, og det at de ikke kunne gjengi den riktige informasjonen til riktig tid på skolen har tydeligvis ikke hindret dem i å prestere godt senere i livet. Litt enkelt kan vi si at i et strukturperspektiv kommer kunnskapen til oss gjennom at vi mottar den passivt mens i et praksisperspektiv kommer kunnskapen til oss gjennom aktiv handling. (Hvis det siste minner deg om den elevrollen som løftes frem i overordnet del av læreplanen, tror jeg du er på riktig spor).

Og nå lurer du kanskje på hva dette har med det pågående pedagogiske eksperimentet som heter ufrivillig hjemmeskole å gjøre. Jeg er spent på hvilket kunnskapsperspektiv som blir dominerende når elevene skal sitte hver for seg. Jeg er spent på om lærere klarer å hjelpe elevene til å utvikle kunnskap ut fra et praksisperspektiv eller om vi nå får noen uker der et systemperspektiv på kunnskap vil dominere. Kan lærere bruke den ekstraordinære situasjonen som en kilde til læring, eller vil de gi elevene de samme oppgavene og utfordringene som de ville gjort dersom elevene satt pent på pulten sin på skolen?

De nærmeste ukene vil elevene åpenbart arbeide individuelt en stor del av tiden. Vil opplæring i norsk skole de nærmeste ukene bestå i at elever skal «fylles opp» med «objektiv» kunnskap, eller får de også mulighet til å konstruere sin egen kunnskap og forståelse gjennom virkelige samtaler med andre, gjennom utforsking og utprøving og gjennom å bli utfordret av medelever og lærere? Får vi nå noen uker med mengdetrening, passiv «innlæring» og repetisjon og gjengivelse av «objektiv» kunnskap (altså kunnskap i et systemperspektiv), eller vil lærere klare å skape læringsfellesskap der elever utvikler kunnskap gjennom det de gjør også i en digital hjemmeskole? Jeg håper elever skal gjøre mer enn å lese i læreboka og svare på spørsmål fra teksten (som er et systemperspektiv på læring), og jeg tror norske lærere klarer å skape vilkår for det.

Men kanskje er det andre forhold ved dette ufrivillige pedagogiske eksperimentet som blir viktige. Hva skjer dersom det pedagogiske eksperimentet kollektiv hjemmeskole viser seg å være svært vellykket på mange måter? Kan vi oppleve at noen etter flere uker med hjemmeskole foreslår at vi omorganiserer opplæringen fullstendig og at vi avvikler den flere hundre år gamle tradisjonen med 30 elever i et rom ved hver sint pult med ansiktet vendt mot læreren som skal «tilegne» seg et ferdig sett av «kunnskaper»?

Jeg ønsker alle lærere og skoleledere lykke til med det ekstraordinære pedagogiske eksperimentet.

God helg og husk å vaske hendene!

 

 

 

 

 

Vil fagfornyelsen endre skoler eller skoler endre fagfornyelsen?

Utdanningsreformer endrer skoler, men skoler endrer også utdanningsreformer. Hvem vil prege de nye læreplanene mest?

I 1994 publiserte skoleforkserne David Tyack og Willim Tobin en artikkel de kalte «The «Grammar» of schooling: why has it been so hard to change?» Dette er ikke så veldig oppløftende lesning for reformentusiaster, for Tyack og Tobin peker på at skoler er vanskelige å endre. De tar tilsynelatende nye reformer inn over seg, men samtidig fortsetter mye som før i skolen. Forskerne skriver bl.a:  «Reformers believe that their innovations will change schools, but it is important to recognize that schools change reforms.»

Også skoleforskeren Larry Cuban har pekt på det samme. I 1998 publiserte han en artikkel med tittelen «How schools change reforms» der han bl.a. skriver: «[School reforms] are adopted and, as they are implemented, undergo changes that transform them in ways that few of the designers of the original reform could predict, or even claim ownership.» Cuban hevder at det derfor er vanskelig å peke på hvem som skal ha æren eller skylda for at skolereformer blir som de blir.

De som beslutter at det skal gjennomføres skolereformer, har trolig en forventning om at den aktuelle reformen skal endre skolene. Og det skjer til en viss grad. (Noen vil kanskje si at reformene blir «tredd ned over» skolene). Men samtidig er det altså slik at skoler endrer de reformene som blir gjennomført. Og med den pågående reformen, kalt fagfornyelsen, er dette ikke bare tydelig, men lagt inn som en del av reformen – i allefall fra Utdanningsdirektoratets side.

For Utdanningsdirektoratet, som er den etaten som skal sørge for at reformen blir gjennomført (noen ville brukt ordet implementert), sier selv at de er lydhøre for hvordan styringssignalene tolkes i skolene. De har åpnet for at læreplanreformen må tolkes og realiseres, og det skjer verken i departement eller direktorat – eller på universitetene, for den saks skyld. Det er skoleledere, lærere, elever og foreldre som tolker og forandrer reformen som nå pågår, gjennom det de gjør.

Og dermed er en læreplanreform ikke bare noe som blir «tredd ned over skolene». Det er også en anledning for skolene til å påvirke nasjonal skolepolitikk og til å skape sin egen tolkning av oppdraget som styringsdokumentene gir skoler. Vi som jobber med denne læreplanreformen, skal hjelpe skolene i deres tolkning og endring av praksis. Men også vi må lytte til hva som skjer i skolen. Det er bl.a. derfor vi engasjerer lærere og skoleledere til å jobbe sammen med oss. (Hvis du vil bli frikjøpt for å arbeide med oss i FIKS neste skoleår, må du gi oss et signal før 22. mars. Du finner utlysningen vår her.)

Jeg håper og tror at skoler lar de nye læreplanene endre skolen. Det er først om noen år at vi kan vite i hvor stor grad de nye læreplanene har endret skoler og i hvor stor grad skolene har endret de nye læreplanene.

God helg!

Er læreplanene et budsjett eller et regnskap?

Hvor fast og omfangsrikt bør lærere og skoleledere planlegge skoleåret?

Nye læreplaner flommer over skole-Norge, heldigvis, og lærere spør seg selv hvordan de skal omskape nasjonale læreplaner til god praksis for sine elever. De fleste er i gang med å legge planer for hva de skal gjøre. Mange skoler og lærere har lang erfaring med å lage lokale planer for opplæringen, både felles planer for en hel skole og den enkelte lærers planer for hva som skal skje i de ulike timene og ukene. For noen måneder siden utfordret jeg en gruppe skoleledere til å tenke omkring hvordan de brukte de planene de og lærerne lager. Jeg spurte dem om de oppfattet planene som et budsjett eller som et regnskap.

De fleste forstår forskjellen på et budsjett og et regnskap. Budsjettet er planen over hva du ønsker å bruke pengene til mens regnskapet er oversikten over hva du faktisk brukte pengene til – og en oversikt over hvor mye penger du har igjen. Budsjettet er et blikk fremover i tid mens regnskapet ser bakover i tid og til nåtiden. (Jeg vet at mange budsjett- og regnskapssystemer ikke er så enkle, men grunn-ideen er denne).

Lærere og skoleledere legger selvsagt planer, og disse planene er fremtidsrettet. (Ingen legger planer for hva de skal gjøre i går). Skoler har planer for hva som skal skje på personalmøtene: hvordan de skal sikre fremdrift i utviklingsarbeidet, hvem som skal gjøre hva når, hvor osv. Og lærere legger planer for hvilke fagemner elevene skal arbeide med til enhver tid: hva de begynner med i august, hva læreren skal gjøre i timen, hvor lenge elevene skal arbeide med en metodikk eller et innhold osv. Noen planer har et langt tidsspenn, kanskje et helt skoleår, mens andre planer gjelder for kortere tid. Nyutdannede lærere legger trolig mer detaljerte planer enn erfarne lærere, men jeg håper alle har en plan med det de gjør, altså en angitt rekkefølge over hva som skal skje når. Det er ikke mangel på planer som er norsk skoles utfordring.

Alle disse planene kan sammenlignes med budsjetter. Lærere tenker igjennom hvor mange undervisningstimer de har i de ulike fagene i løpet av et skoleår. Deretter fordeler de opplæring i ulikt faglig innhold og metodikk ut over den tildelte tiden. De lager altså et tidsbudsjett. Og spørsmålet blir hvor slavisk lærere og skoleledere følger de planene, altså det tidsbudsjettet de har lagt. Hva gjør læreren når den tiden som er avsatt til å lære om fotosyntese er passert, men mange av elevene fortsatt ikke kjenner formelen for fotosyntese? Eller hva når du som lærer føler at du må videre, videre, videre for å rekke igjennom alle kompetansemålene – selv om du vet at elevene egentlig ikke forstår eller husker fagstoffet?

Hvis du følger et budsjett helt nøyaktig, vet du at pengebruken blir slik du har planlagt. Men når det skjer noe uforutsett (merk at jeg skriver når og ikke hvis), må du kanskje omdisponere budsjettet. På nasjonalt nivå gjøres dette en gang pr. år når statsbudsjettet revideres mens kommunale budsjetter justeres langt oftere. Hvor ofte reviderer lærere og skoleledere sine «budsjetter»?

Og hva ville skjedd hvis lærere og skoleledere ikke brukte så mye tid på å legge omfattende «budsjetter», altså planer? Hva om de i stedet tenker på planer som et prosjektplanleggingsredskap eller et regnskap i stedet for et budsjett? Hvis du styrer etter et regnskap og ikke etter et budsjett, må du fortsatt vite hvilke mål du skal nå, og du må vite hva du har av tilgjengelige ressurser. Lærere og skoleledere må gjerne lage «budsjett», altså langsiktige detaljerte planer, men det interessante er om de styrer etter «budsjettet» eller etter «regnskapet». Jeg vil slå et slag for å styre etter regnskapet.

For hvis du har brukt den avsatte tiden du skulle bruke til et faglig emne og mange elever egentlig ikke har lært dette ordentlig, så er det liten vits i å fortsette til neste emne – uansett hva du har planlagt. Og hvis det plutselig skjer noe aktuelt i verden eller i lokalmiljøet, vil det være sørgelig om læreren har planlagt noe helt annet og derfor ikke kan trekke det aktuelle inn i opplæringen.

På skolen jeg ledet, erfarte vi dette i 2015 da det kom mange flyktninger til Norge. Lærerne på 10. trinn hadde ikke planlagt å arbeide spesielt mye med flyktningespørsmål, men de var heldigvis så fleksible at da situasjonen oppstod, endret de planene sine og brukte mange uker på spørsmål knyttet til flyktninger. Dette ble et stort faglig tema som også ble trukket inn i muntlig eksamen. (De kunne selvsagt ha arbeidet med Cuba-krisen siden det var dette det stod om i læreboka, men det er ikke tvil om at i 2015 var flyktingsituasjonen og bakgrunnen for den langt mer aktuell enn konflikten mellom Kennedy og Khrustsjov).

Dette minner meg om å bygge lego. Da jeg jobbet som skoleleder, brukte jeg noen ganger begrepet «lego-ledelse». Alle som har barn (eller har vært barn – og det har jo de fleste), vet hvordan barn bygger lego. Første gang du skal bygge en ny figur, kanskje den du fikk til jul og som du hadde ønsket deg lenge, følger du oppskriften helt nøye. Du er avhengig av den detaljerte oppskriften for å sette sammen de mange små klossen slik at det til slutt blir et romskip, en båt eller noe annet flott. (Alle IKEA-kunder gjør forøvrig det samme).

Men legg merke til barn som har bygget mye med lego. Etter hvert bruker de oppskriftene mindre og mindre. De har utviklet en intuisjon for hva som passer sammen, og de bygger noe basert på sin egen fantasi. Hvis du skal bygge noe fint, må du vite omtrent hva du vil bygge og du må vite hva du har av legoklosser. Men det er ikke sikkert at du trenger å lage en detaljert oppskrift før du begynner å bygge. Ja, kanskje det er en fordel om du ikke har en helt detaljert plan, for da er du fleksibel underveis i arbeidet. Er det på samme måte med lærere og skolelederes planlegging? Trenger utrente lærere og skoleledere tydelige planer, altså «budsjetter», som de kan følge? Blir de mindre avhengige av faste «budsjetter» etter hvert som de får mer erfaring?

Hva skjer hvis du tenker på planene dine som regnskap og som legobygging og ikke som budsjetter?

God helg!