Er ikke elevene egentlig interessert i medbestemmelse?

Elever skal ha medbestemmelse i skolen. Ønsker de egentlig det?

Politiske styringsdokumenter pålegger skoler (og alle ansatte i skolen) å lytte til elevene. Overordnet del av læreplanen sier blant annet at Elevene skal erfare at de blir lyttet til i skolehverdagen, at de har reell innflytelse, og at de kan påvirke det som angår dem. (s. 9). Forslaget til ny opplæringslov står det at Elevane har rett til medverknad i alt som gjeld dei sjølve etter denne lova (§10-2).

Kravet om medbestemmelse for elever er tydelig

Forventningen om at elevene skal utvikle evne til demokratisk medbestemmelse uttrykkes også på andre måter: gjennom de tverrfaglige temaene i læreplanen, gjennom støttemateriell fra ulike fagmiljøer (inkludert meg selv) og fra mange skoleledere. Mange oppfatter at noe av det virkelig nye med vår nye læreplan (LK20) er at elevene skal få medvirkning og eierskap til sin egen opplæring – og til sitt eget liv.

Og hvis du spør elevers og ungdommers formelle organer, som Elevorganisasjonen, lokale ungdomsråd og lignende, så sier de det samme: Ungdom må få innflytelse og medbestemmelse. Men jeg er ikke så sikker på om elever egentlig vil ha så mye medbestemmelse og innflytelse som noen voksne ønsker og håper – og som elevens organisasjoner ønsker.

Jeg har de siste ukene snakket med både lærere og skoleledere om dette – i ulike kommuner; fornuftige mennesker som støtter ideen om at elever skal ha medbestemmelse og innflytelse. Og jeg hører to «stemmer» som problematiserer idealet og ønsket om at elever må ha medbestemmelse og innflytelse.

Ønsker elevene instruksjon og ikke medbestemmelse?

Den ene betraktningen jeg har hørt, lyder omtrent slik: «Du vet, elevene vil ikke ta valg og bestemme. De vil bare få tydelige oppgaver som de kan gjøre og levere.» En variant av denne stemmen lyder: «Elevene er mest opptatt av å prestere på skolen – for å få gode karakterer. Og da er det enklest om de bare får en kommando fra læreren som de kan følge.» En fortalte meg: «På vår skole har vi jobbet masse med elevmedvirkning, men elevene vil bare komme i gang med skolearbeidet.»

Kilde: Pixabay

Denne «stemmen» overrasker meg ikke – men den bekymrer meg. (Ikke utsagnene til de ansatte selvsagt, men den holdningen de peker på). Som mennesker preges vi av den tiden vi lever og den «tidsånden» som råder. Og jeg lurer på om holdningen som «stemmene» ovenfor uttrykker, er forsterket av det voldsomme fokuset på å prestere som preger vår tid. Ungdom, som alle andre, er svært opptatt av å lykkes, av å være vellykkede og av å oppnå de målene de setter for seg selv. (Disse målene er for mange både urealistiske og for krevende, men det ikke poenget i denne teksten).

I vår tid er det ekstremt høye krav til effektivitet og suksess

Og den medieverdenen som møter elever (og oss andre) understreker og forsterker idealet om suksess og stadig forbedring. TV-serier handler om at noen går videre i konkurransen, mens andre må reise hjem – altså taper. Eller de underbygger forestillingen om at vi alltid kan bli bedre. Vi kan alltid bli «den beste utgaven av oss sjøl» som «oberst» Lauritzen sier. (Eller er det «major» han er?)

Og ungdom, som nærmest lever på sosiale medier hele døgnet, må hele tiden gestalte seg selv og fremstå som stadig penere, flottere, rikere og mer vellykket (klokere er forøvrig ikke kvaliteten som settes høyest på sosiale medier – dessverre, men det er heller ikke poenget her).

Diktatur er mer effektivt enn demokrati

Men hva har dette med medbestemmelse å gjøre, tenker du kanskje. Enkelt og litt tabloid sagt tror jeg det kan kobles til styreformer som demokrati og totalitære styreformer.

Man kan (og bør) si mye stygt om diktaturer og totalitære styreformer – men effektive de. Det skal de ha. Hvis diktatoren først har gitt ordre om at en motorvei skal bygges eller dissidenter skal forfølges og drepes, så skjer det. Demokratiske styreformer, derimot, er rotete og langsomme. For der kan innbyggerne delta i beslutningene, gjennom valg og offentlig ordskifte. Og alle forslag skal på endeløse høringsrunder.

Demokrati og medbestemmelse er kort sagt langt mindre effektivt enn diktaturer. Og jeg lurer på om det er en lignende erkjennelse som ligger til grunn dersom det stemmer at elevene ikke vil ha medbestemmelse. de vil bare «få jobben gjort».

Jeg må skynde meg å legge til at i det lange løp er nok demokrati å foretrekke. Blant annet fordi kreativitet, utvikling og lignende ofte har dårlige kår i totalitære stater. Og fordi totalitære stater ikke utvikler og utnytter potensialet i hele befolkningen. (Men det er heller ikke egentlig poenget i denne teksten).

Blir medbestemmelse nedtonet til fordel for produksjon?

Utviklingen vi ser i samfunnet mot en økt støtte til høyreradikale og totalitære styresett forutsetter jo at befolkningen ser noen fordelaktige sider ved dette. Jeg tror ikke at vi om få år vil høre sterke rop etter «den sterke mannen» i Norges befolkning,. Men utviklingen bort fra demokrati, medbestemmelse og likhet går så sakte at vi knapt merker det.

Du synes kanskje dette er en drøy sammenligning, kjære leser, men hvis vi nå ser en dreining mot at elevene er mest opptatt av å være effektive, så er det kanskje ikke så rart at de ikke er så veldig interessert i medbestemmelse. Og det er kanskje et argument for nettopp å trene dem i medbestemmelse. Og kanskje er det også et argument for at skolen må fokusere på mer enn enkeltelevers skolefaglige prestasjoner.

Får elever for mye innflytelse og medbestemmelse?

Den andre betraktningen jeg har lagt merke til, lyder om trent slik: «Jeg synes elever får alt for mange valgmuligheter og innflytelse i alt for ung alder. De tror de kan bestemme alt og er ikke vant med at de ikke alltid kan få viljen sin.» En variant av denne stemmen lyder: «Elevene tåler ikke motstand. De skal argumentere om alt mulig og er helt uvant med at andre bestemmer.»

En utfordring med både opplæringsloven og læreplanen er at den samme teksten er skrevet for alle elever – på alle alderstrinn. Og de fleste skjønner at en 8-åring og en 18-åring har (gjennomsnittlig) ulike forutsetninger for medbestemmelse. De ansatte på hver skole må (sammen) konkretisere hva medbestemmelse og innflytelse for elever betyr på de ulike alderstrinnene.

Medbestemmelse må tilpasses elevenes modenhet

Og selv om elever gradvis skal få økt innflytelse «over alt som gjeld dei sjølve etter opplæringslova», så skal ikke de voksne i skolesamfunnet slutte å være voksne. Den gode praksisen ligger et sted mellom ytterpunktene at lærerne bestemmer alt og at elevene får full frihet.

Skolen skal som kjent også bidra til at elevene blir konstruktive deltakere i vårt demokratiske samfunn. Jeg håper ikke skolen utvikler elever som først og fremst spør etter «den sterke mann» eller bare er opptatt av egne prestasjoner og egen effektivitet.

God helg – og godt nytt år!

Reklame