Svarer forskere «hva» når praktikere spør «hvordan»?

Er utdanningsforskning og undervisningspraksis to ulike verdener som sjelden møtes? Gir utdanningsforskning svar på andre spørsmål enn de lærere og lærerstudenter stiller?

Mange ønsker at lærere og skoleledere skal lese mer forskning enn de gjør i dag. Mange ønsker også at utdanningsforskningen skal bli mer relevant for lærere og skoleledere. Er forskning og praksis i utdanning to atskilte virkeligheter som sjelden møtes?

Etter å ha jobbet 30 år i skolen, har jeg de siste to årene arbeidet i akademia. Jeg jobber fortsatt med fagfeltet skole og utdanning, men jeg har erfart noen tydelige ulikheter mellom forskere og praktikere. Jeg vet ikke om disse forskjellene er særskilte for skole og utdanning, men jeg opplever at praktikere og forskere ikke alltid «snakker sammen». Og jeg vet heller ikke i hvilken grad de to påvirker hverandre. Påvirker norsk utdanningsforskning det som skjer i klasserommene? Eller er det andre aktører som har langt større påvirkning på lærernes undervisningspraksis? Og påvirker norske læreres praksis norsk skoleforskning – ut over at de er forskningsfelt og objekt for forskerne?

Mange påpeker at norske lærere leser lite faglitteratur og forskning. Det er helt sikkert riktig, og det gjør sannsynligvis at utdanningsforskning i begrenset grad påvirker det som skjer i norske klasserom. Men hvilken kjennskap har forskere til dagens undervisningspraksis og læreplaner? Vet forskere hva lærere gjør i norske klasserom i dag? Kan praksis og forskning berike hverandre mer enn tilfellet er i dag?

Kanskje tenker du, kjære leser, at det ikke spiller så stor rolle om forskere og praktikere snakker sammen. Men hvis skoleforskning skal bidra til å utvikle læreres praksis, må den være relevant for de samme lærerne. Og hvis det er forskere som skal utdanne nye lærere (og det er det i stor grad), er det avgjørende om lærerutdannere, altså forskere, er oppdatert om hva som skjer i skolen. Og da må forskning og praksis snakke sammen.

Kilde: Pixabay

Det er ikke særlig vanskelig å peke på forskjeller mellom utdanningsforskning og undervisningspraksis i skolen. En forskjell dreier seg om tid: forskning tar lang tid mens endringer i skolen kan skje svært raskt. (Noen forskere vil kanskje hevde at utvikling av ny praksis skjer for raskt og at endringer ikke er fundert i – nettopp: forskning). Det siste året har vist at norske lærere er i stand til å endre praksis på ekstremt kort tid. Gode forskningsarbeider, derimot, tar gjerne tre til fire år, og når forskere skal presentere sine funn, baserer de gjerne disse funnene på data som er flere år gamle. Jeg vet at mange praktikere (altså lærere og skoleledere) opplever noe av forskningen som presenteres som lite aktuell og kanskje til og med utdatert.

Men det var egentlig ikke tid jeg hadde tenkt å skrive om i dag. Jeg har lyst til å peke på en annen forskjell, nemlig hvordan praktikere og forskere etablerer kunnskapen og kompetansen sin og hva slags kunnskap de tillegger vekt. Den korte og forenklede versjonen (for deg som ikke gidder å lese mer) er: forskere undersøker begrepene mens praktikere lærer av eksempler.

Hva gjør forskere og praktikere når de skal trenge inn i et fenomen og lære mer om noe? I skolesammenheng kan et slikt tema være vurdering, tverrfaglighet, lekser, leseopplæring, uteskole, digitale ressurser, dybdelæring, fagdidaktikk, ja hva som helst som har med skole å gjøre. Og jeg spør meg selv: Hvordan angriper lærere og skoleledere temaer som dette og hvordan nærmer forskere seg slike temaer?

Min opplevelse er at forskere begynner med å undersøke begrepet: Hvordan er det avgrenset, definert og fremstilt i ulike sammenhenger? I hvilken kontekst opptrer det og hvordan har det historisk utspilt seg? Hva har tidligere forskning avdekket om dette? Kort sagt: forskere rydder og avgrenser begrepet og bygger på tidligere forskning. Og det skal vi være glade for at de gjør.

Praktikere, derimot, vil ofte be om eksempler: Hvordan ser dette ut i klasserommet? Hva gjør andre lærere og skoleledere – særlig de som får til dette? Hvordan kan vi gjøre dette selv? Hva bør jeg velge å gjøre? Praktikere er ikke alltid like flinke til å avklare og rydde i begreper og tradisjoner. Pedagogisk praksis på en skole kan fremstå som ekstremt rotete og sammensatt. Men praktikere er trolig mest opptatt av nettopp å utvikle sin praksis. Og vi skal være glade for det også.

Dersom antakelsen min ovenfor stemmer, er det kanskje ikke så rart at praktikere ikke lytter så mye til forskere som de kanskje burde. Hvis du stiller deg spørsmål omkring hvordan du skal gjøre noe, vil du kanskje oppleve det litt utilfredsstillende om du bare får beskrevet hva dette er som du skal gjøre. Er det dette de lærerstudentene (og lærerne) opplever som synes at akademia blir for – nettopp: akademisk? Hvis skoleforskere (og også lærerutdannere) bygger sin undervisning av studenter (og andre bidrag til lærere og skoleledere) på teoretiske begreper og sjelden tar utgangspunkt i virkelig praksis, er det kanskje ikke så merkelig om noen praktikere opplever bidrag fra forskning som teoretisk og fjernt fra praksis – og dermed lite relevant. Og hvis praktikere bare lærer gjennom andres praksis og ikke bygger et teoretisk begrepsforståelse, risikerer de å utvikle en mangelfull og endimensjonal profesjonalitet.

Mange ønsker, med rette, at praktikere skal ta til seg mer forskning enn det som er tilfelle i dag. Men kanskje forskere (og lærerutdannere) også bør bli flinkere til å lytte til – og lære av -praktikere? Praktisk erfaring har også en stor verdi – selv om den er både anekdotisk og utydelig. 

God helg!

2 tanker om “Svarer forskere «hva» når praktikere spør «hvordan»?”

  1. Jeg er gammel i gamet. Tok allmenlærerutdanning i 1991-1994. Jeg antar at lærerne på Alta lærerhøgskole i hovedsak bygde sin undervisning på akademia, som du sier. Men kollegiet der var noe sammensatt. Noen kom direkte fra universitetet, andre hadde bakgrunn i grunnskole eller videregående skole og hadde tatt videreutdanning for å undervise på høgskolen. Minst én kom direkte fra grunnskolen.
    Sistnevnte – en tidligere rektor – var en nytilsatt mann som åpenbart ikke ante hva han gikk til. Han sto og leste fra boka, og jeg skjønte i ettertid at det eneste han virkelig kunne noe om, var Piaget og Dewey – snakkiser på personalrommet på alle skoler.
    De som hadde vært innom grunnskole eller vgs for så å ta viderutdanning for å undervise på høgskolen, hadde den grunnleggende forståelsen av vårt faglige ståsted. De visste hvordan det er når elever er faglig frustrerte fordi de ikke forstår – samtidig som de hadde mer kunnskap, innsikt og oversikt i faget. (Dette er litt rosemalt, for ikke alle var like gode, men det er et godt bilde av den ene matematikklæreren.)
    De rene akademikerne var ganske ulike. Noen hadde engasjerende forelesninger med mye dialog. Andre kjørte ren monolog. Noen lå på et svært høyt faglig nivå, og mange studenter falt av underveis. Og noen var på spektret mellom disse.

    Etter denne grunnutdanningen har jeg tatt flere runder med videreutdanning i diverse fag, og jeg har møtt de samme typene på nytt. Dessverre også de som ikke er kvalifiserte for å undervise på universitet. Senest i 2016/2017 brukte et universitet på vestlandet en innleid vgs-lærer. Han brukte manus når han gjennomgikk oppgaver på tavla. Han irettesatte meg når jeg diskuterte løsningene med en medstudent mens han snakket. Den ansvarlige for dette studiet hadde en master i matematikk. Hennes tema i masteroppgaven utgjorde en stor del av studiet. Hun kunne jo ikke noe annet som var på høyt nok nivå. Det jeg lærte på det studiet, var ikke matematikk, men at regjeringens videreutdanningsprosjekt på enkelte steder mangler kvalitetssjekk.

    Min erfaring er at min gjeldende praksis som lærer er basert på det jeg har funnet nyttig i den formelle utdanningen jeg har tatt og den praksisen og oppdateringen jeg har gjort i ettertid. Med all digitaliseringen som har skjedd de siste 15 årene er det for eksempel nesten ingenting igjen av den grunnleggende matematikken. IKT-utdanningen jeg tok ved millenniumskiftet, humrer vi av nå. Det som fremdeles har en viss gyldighet i seg, er naturfag, men også der har det kommet inn mye nytt. Og ikke minst: Holdningene i samfunnet er totalt snudd. Mønsterplanen av 1987, som gjaldt da jeg tok eksamen i 1994, snakket om å utnytte ressursene. Nå snakker vi om å verne om dem.

    Én ting lærte jeg av den håpløse eks-rektoren på Alta lærerhøgskole: Forskning var en del av stillingen hans, og noe måtte han jo finne på. Så han inviterte oss i klasse 1B til studentsamtaler som skulle være 4 ganger i året. Halve klassen fikk tilbudet – resten skulle være kontrollgruppe. Problemstillingen var: Vil dette virke inn på de faglige resultatene?
    Det ble med én samtale. Han gjennomførte aldri forskningsprosjektet sitt. Så jeg har selvsagt også spurt meg selv: Alle disse forskningsresultatene vi leser om – er de basert på oppkonstruerte problemstillinger som er satt opp for at personer som ham skal drive forskning for forskningens skyld?

    Hva skoleforskning angår: Akademikerne starter i feil ende. De burde i større grad undersøke hva lærerne selv tester ut i skolen, ikke gjøre seg selv til fasit og bestemme hva vi skal gjøre eller hvordan. Vi hører uansett ikke på dem. Vi lærer av kolleger og gjennom egen praksis, utprøving og erfaring. Kanskje var det likevel én ting til jeg lærte av denne ubrukelige rektoren i Alta – Deweys learning by doing.

    Liker

    1. Takk for kommentar. Som tidligere rektor og nå ansatt i akademia får jeg prøve å ikke bare komme trekkende med Dewey og Piaget. 😉

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..