Private aktører i skolen – hot or not?

Covid-19, som har jaget både elever og lærere hjem, har gitt private IT-leverandører en gylden mulighet til å vise hva de kan levere. Hvor stor plass bør disse få i skolen?

Spørsmålet kom opp i Facebookgruppa «Korona-dugnad for digitale lærere» der en lærer stilte spørsmål om hva lærerne ønsker av de private aktørene og hva som er fordelene og ulempene ved digitale aktører. Jeg tror læreren tenkte mest på kommersielle private aktører og spørsmålet blir: Er det bra at kommersielle IT-leverandører får et stort spillerom og stor innflytelse i skolen?

Jeg vet ikke om premisset i spørsmålet ovenfor holder, altså hvor stor innflytelse kommersielle aktører har. Men spørsmålet kan (og bør) betraktes fra flere synsvinkler:

Det er ikke noe nytt at kommersielle aktører bidrar i skolen. Husk at lærebokforlagene har vært en viktig bidragsyter til skolen i «alle år». Jeg har ikke hørt noen som har ønsket å kaste ut forlagene fra skolen.

Den største forskjellen mellom kommersielle aktører og offentlige tilbydere på den andre siden er åpenbart at kommersielle aktører må selge noe. De skal tjene penger. Får dette betydning for bredden i deres tjenestetilbud og bergenser det deres mulighet for nytenking? Jeg tror svaret er ja.

Noen digitale aktører har et eller noen få produkter eller tjenester de selger, og dette begrenser selvsagt hvilket bidrag de gir til lærere. Slik har det også vært tidligere: Gyldendal har aldri anbefalt skoler å kjøpe Aschehoug sine lærebøker – selv om ansatte i Gyldendal noen ganger har innsett at et læreverk fra Aschehoug har noe de selv mangler (og vice versa).

Mange digitale produkter omtales som «verktøy». Noen leverandører markedsfører nettopp sine verktøy, og mange tilbydere tilbyr nettopp tekniske programmer. I bransjer der «verktøy» ikke bare er en metafor, men faktisk er fysiske redskaper som man trenger, f. eks. i byggebransjen, så tror jeg ikke man begynner med å velge verktøy når man skal utvikle noe nytt. Man begynner med å planlegge (og tegne) det man vil bygge. Hvis vi begynner en pedagogisk tenkning med hvilke verktøy vi har tilgjengelig, er det ikke sikkert vi faktisk løser de utfordringene vi ønsker å løse. Vi kan risikere og komme i en situasjon der «løsning søker problem»: Vi har en løsning og prøver å finne ut hvilken utfordring løsningen passer på. (Dette skjer i stor grad uavhengig av digitale teknologier, og jeg går ofte selv i «løsning søker problem-fella»). Jeg tror «verktøytenkning» og «løsning søker problem» er tydelige utfordringer ved å gi private aktører for stor plass.

Jeg tror at IT-leverandører fremstår som nyskapende i skolesammenheng over hele verden. Men jeg er usikker på om det egentlig er tilfelle. IT-leverandører bringer åpenbart noe nytt (og nyttig) inn i skolen, og de besitter kunnskap som mange i skolen mangler (merk at jeg skriver kunnskap og ikke kompetanse). Men når jeg prøver å forstå hvilke pedagogiske ideer og tanker som ligger bak de ulike digitale løsningene, fremstår disse ofte nokså utydelig for meg, og noen digitale «produkter» virker svært tradisjonelle i sin pedagogiske tenkning. IT-leverandører bidrar med nye arbeidsformer, men bidrar de også med ny forståelse av utdanning og opplæring? Jeg tror det varierer.

Det er f. eks. flott at elever kan trene på tyske gloser og multiplikasjonsstykker ved bruk av digitale spill og apper. Det er viktig å trene, og hvis slike apper fører til at elevene lærer tysk og matematikk, så er det udelt positivt. Men hvis digitale ressurser fører til at elever jobber mer alene, at skolen fylles opp av individuelle (og instrumentelle) oppgaver og at læring betyr at elevene kan gjengi et bestemt innhold på en bestemt måte, så er det uheldig. Og det er etter min oppfatning ikke i tråd med LK20. I forskningsprosjektet GEPP, som jeg har vært med på, har vi erfart at selv om alle elevene hadde teknologisk utstyr og muligheter, observerte vi svært ulik pedagogisk praksis i ulike klasserom . Teknologien i seg selv skaper ikke ny pedagogisk praksis. Mange kommersielle aktører vet selvsagt dette, og har ansatt dyktige lærere og skoleledere som utvikler og tilbyr kurs og opplæring i tillegg til digitale produkter.

Men det er profesjonen selv som skal utvikle sin praksis. I en digital verden der lærere har begrensede digitale ferdigheter (merk at jeg skriver ferdigheter og ikke kompetanse), blir de fort prisgitt digitale teknikere, og da kan pedagogisk og didaktisk tenkning komme i bakgrunnen. Hvis lærere bare spør hvordan de skal gjøre det ene og det andre og IT-leverandører forteller dem hvordan de skal gjøre det, er det alt for få som spør hva vi skal gjøre og hvorfor vi skal gjøre det ene og det andre i skolen. Jeg har hørt  IT-leverandører som  begrunner løsningene sine (som leter etter problemer) i policy-dokumenter som overordnet del av læreplanen. Men når en profesjon skal utvikle en praksis på grunnlag av policy-dokumenter, skal ikke bare lærere gjengi det dokumentene sier. De skal sammen drøfte og prøve ut hvordan læreplanen og andre styringsdokumenter kan realiseres. De skal kritisere og drøfte policy-dokumentene. Da må man ha trygghet nok til å kunne stille kritiske spørsmål. Jeg er usikker på om private aktører våger å stille nyskapende og kritiske spørsmål eller levere virkelig nyskapende produkter og tjenester. De må som kjent tjene penger. Min erfaring som skolebokforfatter i et stort norsk forlag er at forlaget var svært forsiktig med å prøve ut noe som var virkelig radikalt. Salgsargumentene trumfet andre argumenter.

Noen lærere og skolefolk er skeptiske til innspill fra andre. Det tror jeg ikke de bør være. De bør absolutt være kritiske, men ikke avvisende. For selv om lærere er de sentrale voksne aktørene i skolen, må de få faglige innspill fra andre. Universiteter og Høyskoler skal gi slike faglige innspill, men vi trenger innspill også fra andre grupper. Kommersielle IT-leverandører kan også gi innspill. Men lærere må først spørre seg selv om hva de vil gjøre og hvorfor de vil gjøre det før de spør teknologi-leverandørene om hvordan de kan gjøre det.

Og når norske elever og lærere nå er sendt hjem, ville situasjonen åpenbart vært en annen dersom ikke kommersielle IT-leverandører hadde «pushet» digitale maskiner på skolene.

Lykke til med den digitale hjemmeskolen.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..