Læringsstien får en renessanse med nye digitale læremidler. Jeg ønsket meg ikke dette da jeg jobbet som lærer.
Jeg har den siste tiden snakket med flere som lager læremidler for ulike norske forlag: både lærebokforfattere, redaktører og folk i markedsavdelingene. Vi vet ikke enda hvilken rolle læremidlene får i en stadig mer digitalisert skole, men det er spennende å se hva forlagene tenker om det nye læreplanverket. Hvordan skal læremidlene de lager bidra til å skape nysgjerrige elever, kritisk tenkning, dybdelæring osv?
Noe av det jeg har møtt er læringsstier. (Nei, ikke læringsstiler. de hadde sin storhetstid i norsk skole noen få år på tidlig 2000-tall). Læringsstier er en planlagt rute, en læringssekvens, der de som har laget læringsstien, har lagt ulike læringsressurser og oppgaver i en gitt rekkefølge som eleven følger. En digital læringssti, som mange (kanskje alle?) forlagene nå tilbyr, kan se omtrent slik ut (presentert etter min hukommelse):
- Innledning og forberedelse: a) Før du begynner, b) Hva skal du lære?, c) Hvilke teknikker skal du øve på?
- Første faglige «input» a) Kort tekst, film, podcast eller lignende, b) Spørsmål til ettertanke.
- En oppgave eller nytt faglig input (oftest individuelle oppgaver)
- En illustrasjon på fagområdet: Film, bildefortelling eller lignende
- Nytt faglig input eller ny kort oppgave
- Oppsummering
Og som vanlig spør jeg meg: Er dette bra? Er det bra at læringsstier får en renessanse i norske digitale læremidler (for det er ikke noe helt nytt, vet du)?
Jeg vet at en del lærebokforfattere i mange forlag ikke ønsker at forlagene skal produsere læringsstier. Men forlagene skal tjene penger, vet du. Og det kan være at markedsavdelingen tror (eller har markedsundersøkelser som tyder på) at mange lærere ønsker seg læremidler som gir dem ferdige opplegg som læringsstier. For det er nettopp det læringsstiene er: ferdige opplegg der elevene må følge hele «ruta». Noen lærere ønsker nok det, men andre lærere ønsker å få tilgang til ulikt fagstoff som de kan sette sammen selv og bruke på ulike måter.
Det problematiske med læringsstier er at de er faste «ruter» som elevene skal følge. De etablerer et lukket og ferdig bestemt faglig univers, og hvis ikke lærere kan hente digitalt fagstoff fra ulike læringsstier og ulike fag for å sette sammen slik de selv vil, risikerer vi at skolefagene også oppfører seg som edelgasser. Dessuten risikerer vi at digitale læringsstier reduserer læreren til et maskinoperatør og tekniker, en som forteller elevene hvor i det digitale universet de skal arbeide og som gir elevene tilgang til nye læringsstier, men som ikke egentlig er involvert i elevenes arbeid med fagene. Vil elevenes faglige forståelse utvikles i møtet mellom elev og ferdigprodusert læringssti i stedet for mellom elevene og lærerne? Det gode med læringsstiene er at de gir veldig tydelig støtte til lærere som trenger slik støtte. Men er det ikke nettopp en slik støtte man skal finne i et profesjonsfelleskap? Og er ikke norske lærere flinke nok til selv å sette sammen ulikt læringsmateriell?
Det blir mer om læringsstier og dybdelæring senere.
God helg!
EN (forhenværende) REKTORS BEKJENNELSER 
Tja, digitale læringsstier, slik du beskriver de, er vel bare en digitalisert lærebok? Selvfølgelig med flere medietyper (video etc.). Forskjellen er at det ofte er enklere å bla til en annen side i boka.
Fordelen for læreren er at det er enkelt og man kan, hvis verktøyet tillater det, følge med på og måle elevens progresjon uten å være direkte involvert – i den grad det er et gode. Men i en positiv vinkling betyr det jo at læreren kan hjelpe de som trenger mye hjelp, og så etter timen sjekke progresjonen til de som arbeidet selvstendig.
For eleven er det vel en fordel, slik du skriver, at man kan få stor grad av tydelighet ikke bare for læreren, men også for eleven. Jeg tviler ikke på at det kan komme til nytte i visse sammenhenger.
For forlaget er det såklart en fordel at dette er en form for digitalisering som er svært rimelig og lett å tjene penger på hvis man får et visst salgsvolum. Jeg har en mistanke om at det er dette poenget som styrer utviklingen, med fordelene for lærer og elev som alibier. Det å utvikle læremidler som byr på muligheter til utforskning og der «stien» kan bli til mens man går, er langt mer kostbart og krever en innovasjon som jeg er usikker på om tradisjonelle bokforlag er i stand til og ønsker. (Det skulle være interessant å spørre de om.)
Jeg deler din bekymring for hva dette gjør med læreren som didaktiker og profesjonsutøver. Fint som supplement, men helt feil retning dersom det blir sånn undervisning utformes. Faktisk kritisk!
Og, like ille, det frarøver eleven muligheten til å bruke utforsking, egen nysgjerrighet som motor for læringen. Har du flaks, så er du nysgjerrig på akkurat det læremiddelforfatterne ønsket, men eleven mister likevel mulighet til utforsking – «eureka-opplevelsen» når det viser seg at man er på rett spor – kreativitet i selve læringsreisen. OG jeg mistenker at dette vil gi et syn på elever som konsumenter, heller enn produsenter av kompetanse.
LikerLiker
Nettopp!
LikerLiker
Glemte å kommentere en ting til: Har ikke slike læringsstier stort sett en lineær utforming? Med fokus på å komme til enden? («Gratulerer, du har gjennomført…») Det vil fort få alvorlige konsekvenser for dybdelæringen. Førstemann til mål er sjelden en god strategi for å komme i dybden. Så fra det perspektivet måtte det vært fint om f.eks. dere i FIKS utfordret læremiddelprodusentene på å finne andre former.
Kan en læringssti bli mer som «stjerneorientering»? Kan ELEVEN få velge å gå dypere, men uten at det betyr at man må sitte to timer lenger enn kompisen for å komme til «mål»?
Her må vi kunne forvente at de virkelig utforsker mulighetene, i hvert fall hvis de skal få midler gjennom støtteordningene.
LikerLiker
Nok en gang: Jeg deler dine bekymringer. Jeg har tenkt å skrive mer om dette poenget. Vi risikerer at utstrakt bruk av ferdigproduserte og «lukkede» læringsstier skaper det motsatte av dybdelæring.
LikerLiker